FRIDTJOF NANSEN


FRAM
OVER POLHAVET


OSLO 1942

FORLAGT AV H. ASCHEHOUG CO.

(W. NYGAARD)

Bind 1


I. INNLEDNING

«Der vil komme en tid efter sildige
år, da oseanet vil løse tingenes bånd,
da den umålelige jord ligger åpen, – –
og Thule ikke lenger er det ytterste
blandt landene.» Seneca.

Usett og ubetrådt, i dødens mektige ro, slumret de stivnede polaregne under sin uplettede iskåpe fra tidenes morgengry. Hyllet i sitt hvite skrud strakte den veldige jette sine klamme is-lemmer utover og ruget over årtuseners drømmer.

Tidene gikk – dyp var stillheten.

Så, i historiens demring, fjernt i syd, løftet den våknende menneskeånd sitt hode og så over jorden; mot syd møtte den varme, mot nord kulde, og bak det ukjentes grenser la den da de to riker, den altfortærende hetes, den drepende frosts.

Men for menneskeåndens trang, den stetse voksende, mot lys og viden, måtte det ukjentes grenser vike skritt for skritt, inntil de stanset i nord ved dørstokken til naturens store iskirke, polaregnenes endeløse stillhet. Til denne stund hadde ingen uovervinnelige hindringer reist sig for de skarer som rykket seier-rike frem, og de drog trøstig videre. Men her gjorde jettene front mot dem i pakt med livets verste fiender – isen, kulden, og det lange vintermørke.

Skare efter skare stormet mot nord, men bare for å lide nederlag. Nye rekker stod ferdige til å rykke frem over sine falne forgjengere.

Usigelig langsomt trengte menneskeøiet inn gjennem ishavståkene

– –Bak skoddeveggen lå mytelandet. Der, i Nivlheim, tumlet rimtursene i sin ville lek.

Hvorfor drog vi stadig tilbake dit? Der nord i mørke og kulde stod Helheim, dødens bolig, hvor døds-gudinnen hersket, der lå Nåstrand, lik-stranden, – dit hvor intet levende vesen kunde ånde, ditinn søkte følge efter følge – hvorfor? For å hente døde hjem? – – likesom Hermod, da han red efter Balder? Nei, kunnskap for kommende slekter var det de hentet, – og vil du se menneskeånden i dens edleste kamp mot overtro og mørke, da les de arktiske reisers historie, les om menn som i tider da overvintring i polarnatten mer sannsynlig gav død enn liv, dog med flyvende faner drog ut til det ukjente. Ingensteds er vel viden kjøpt med større summer av savn, nød og lidelse; men ikke vil menneskeånden hvile, før hver plett også av disse strøk er lagt inn under mannefot, og hver gåte er løst deroppe.

Minutt for minutt, grad for grad har vi sneket oss frem med opbydelse av alle våre krefter. Dagen nærmet sig langsomt; men ennu er vi bare i gryingen, og fremdeles hviler mørket over store vidder der oppe om polen.

Våre forfedre, de gamle vikinger, var de første polarfarere. Det er sagt at deres ishavsferder har vært betydningsløse, siden de ingen varige merker har satt. Men dette er neppe riktig. Likeså visst som de senere tiders fangstmenn i sin stadige kamp med is og hav har vært bærere av vår forskning der nord, likeså visst er de gamle nordmenn, med Erik Røde, Leiv, og de andre i spissen, foregangsmenn for alle kommende slekters polarferder.

Minnes bør det, at likesom de var de første oseanseilere, så hadde ingen før dem optatt kampen med isen. Lenge før andre sjøfarende nasjoner endog hadde våget å forlate farvannet langs kystene, ferdedes våre forfedre på kryss og tvers i disse hav, opdaget Island og Grønland, og bebygget dem; fant senere Amerika, og var ikke redde for å sette tvers over det åpne Atlanterhav helt fra Grønland til Norge. Mangen dyst måtte de bestå med isen langs Grønlands kyster i sine åpne skuter, og mangen en bukket under.

Det som drev dem ut på disse ferder var vel ikke bare lysten til eventyr, skjønt den visstnok er et av grunntrekkene i vår folkekarakter. Det var også nødvendigheten av å finne nytt land for de mange urolige hoder som ikke fikk rum i Norge. Men de dreves også av virkelig vitelyst. Allerede Ottar, som omkring 890 opholdt sig ved kong Alfreds hoff i England, vet vi drog ut for å utforske landenes utstrekning, eller, som han selv sier, «han fikk en innskytelse og et ønske om å lære å kjenne og vise, hvor langt landet strakte sig nordover, og om der var noen beboelse av mennesker nord hinsides ørkenen». Han bodde selv langt nordpå, rimeligvis på Bjarkøy, og reiste rundt Nordkapp og østover helt inn i Hvitehavet.

Om Harald Hardråde, «nordmennenes erfarne konge», forteller Adam av Bremen, at han foretok en reise ut i havet mot nord og «undersøkte det nordlige oseans vidde med sine skib, men mørket utbredte sig foran den sviktende verdens gap, og han undgikk med nød og neppe den umåtelige avgrunns svelg ved å vende sine skib». Det var Ginnungagap, brådypet ved verdens ende. Hvor langt han kom vet ingen, men i hvert fall fortjener han anerkjennelse som en av de første polarfarere der reiste av rent vitebegjær.

Selvfølgelig var ikke disse nordmenn fri for sin tids overtroiske anskuelser om polaregnene, hvor de jo hadde sitt Ginnungagap, sin Nivlheim, Helheim, og senere Trollebotn; men selv i disse mytiske og poetiske forestillinger lå der så stor en kjerne av virkelig iakttagelse, at de må sies å ha hatt en merkelig grei og klar opfatning av forholdenes rette natur. Hvor nøkternt og riktig de så, viser sig best et par hundre år senere i vår gamle litteraturs mest videnskapelige avhandling, «Kongespeilet», hvor det heter at «så snart en har fart over det meste av havet, da er det slik en mengde med is i sjøen at jeg vet ikke make til slikt annensteds i all verden. De isene (d. e. isflakene) er somme så flate som om de hadde frosset på selve havet, en fire-fem alen tykke, og ligger så langt unda land (d. e. Grønlands østkyst) at det kan bli fire dagsferder eller flere, når folk skal fare over isen (til lands). Men de isene ligger mere i nordost eller i nord utfor landet, enn i syd, eller sydvest eller vest – – »

« – – Disse isene er underlige av natur; de ligger stundom så stille, som ventelig er, med adskilte våger eller store fjorder; men stundom har de så stor og stri en fart, at de farer ikke senere enn det skib som har god bør, og de farer ikke sjeldnere mot været enn med, når de først kommer ivei.»

Dette er en opfatning som blir enda merkeligere, når en ser den i lys av de naive forestillinger som den øvrige verden på den tid næret om fremmede jordstrøk.

Så syknet vårt folk hen, og hundrer av år svant før atter ferdene gikk mot de nordlige farvann. Denne gang var det andre nasjoner, særlig hollenderne og engelskmennene, som gikk i spissen. Men de gamle nordmenns nøkterne anskuelser var gått tapt. Isteden møter vi utslag på utslag av menneskets eiendommelige dragning nettop mot de ideer som er mest fantastiske. Særlig har denne lyst funnet en vid tumleplass hvad de nordlige egne angår. Da den drepende kulde ikke fantes, slo teorien over i sin motsetning, og merkelige er de vrangforestillinger som har holdt sig like ned til vår tid. Om igjen og omigjen det samme, at den forklaring av fenomenene som er den naturligste, er den som mest skyes; gis ingen mellemvei, så heller de villeste hypoteser. Alene på den vis kunde troen på et åpent polarhav opstå og holde sig, skjønt man overalt møtte is – det måtte jo finnes bak isen. Troen på en isfri nordost- og nordvestpassasje til Chatai’s eller Kinas og Indias rikdommer var først utkastet i slutten av det 15de århundre; den led nederlag på nederlag, men dukket allikevel op igjen gang på gang. Siden isen stengte på sydligere bredder, så måtte veiene ligge lengere nord; til slutt søkte man gjennemfarten over polen selv.

Så ville disse teorier enn var, har de dog virket til menneskehetens gagn; de egget til reiser og dåd som øket vårt kjennskap til jorden. Arbeidet i forskningens tjeneste er ikke spilt, selv om det bæres av falske forestillinger. For en ikke liten del er det vel også disse kimærer England fra først av skylder, at det er blitt jordens mektigste sjøfarende nasjon.

Det er på mange måter og ad mange veier menneskeheten har søkt å trenge inn i dette dødens rike. Fra først av skjedde det bare til sjøs, men skibene var i begynnelsen uskikket til å opta kampen med isen. De gamle nordmenns klinkbygde gran- og furuskuter var ikke mere hensiktsmessige enn de første engelske og hollandske polarfareres småklumpete karaveller. Litt efter litt lærte man dog å tillempe fartøiene bedre efter forholdene, og dristigere og dristigere tvang man dem inn mellem de fryktede isflak.

De ukultiverte polarfolk, så vel de der bor på Sibirias tundraer, som Nordamerikas eskimoer, hadde imidlertid lenge før polarferdene begynte opdaget et annet og sikrere middel til å befare disse sne- og ismarker, og det var sleden, som regel trukket av hunder. Det var i Sibiria dette ypperlige fremkomst-middel først blev tatt i polarforskningens tjeneste; allerede i det 17de og 18de århundre gjorde russerne der sledereiser av den største utstrekning, og kartla hele den sibiriske kyst like fra Europas grense til Bering-stredet. Ja, de reiste ikke bare langs kystene, men gikk tilmed over selve drivisen til de Nysibiriske Øer, og endog nordenfor dem. Neppe noensteds har reisende hatt så mange lidelser og vist så megen utholdenhet.

I Amerika blev sleden også tidlig brukt av engelskmennene til utforskning av Ishavets kyster. Det var snart den indianske sledeform, toboggan, og snart den eskimoiske som blev anvendt. Hos dem fikk sledereisene sin høieste utvikling under M’Clintocks dyktige ledelse. Mens russerne som oftest hadde fart med mange hunder og bare noen få mann ifølge, brukte engelskmennene mange flere folk på sine reiser, og sledene blev enten helt eller delvis trukket av menn. Enkelte (som M’Clintock) anvendte også en god del hunder. Under det mest energiske forsøk som noensinne er gjort på å nå høie bredder, Markhams merkelige marsj mot nord fra «Alerts» vinterhavn, var der 33 mann med, som selv måtte trekke, skjønt de hadde ikke få hunder ombord. Amerikaneren Peary har på den grønlandske innlands-is optatt den annen metode ved å anvende så få menn og så mange hunder som mulig. Hundenes store betydning for sledereiser stod allerede før min Grønlands-ferd klart for mig, og når jeg ikke anvendte dem der, var det bare fordi jeg ikke kunde opdrive noen brukbare hunder.

Ennu kan nevnes en tredje reisemåte som er anvendt i de arktiske egne; det er med båt og slede i forening. Allerede om de gamle nordmenn heter det i sagaene og Kongespeilet, at de i Grønlandshavet måtte trekke sine båter over isen dagevis for å berge sig og nå land. Den første som egentlig brukte denne måte å komme frem på i forskningens tjeneste var Parry, som under sitt berømte forsøk på å nå polen i 1827 forlot sitt skib og trengte over drivisen nordover med båter som han trakk på sleder. Han kom også til den høieste bredde, 82° 45’, som på lange tider blev nådd; men her drev strømmen ham hurtigere sydover, enn han kunde reise mot den, og han måtte vende tilbake. Senere er denne reisemetode ikke blitt synderlig benyttet for å trenge frem mot polen. Nevnes kan det dog, at også Markham førte båt med sig på sin sledeferd. Flere ekspedisjoner har nødtvungent tilbakelagt lange strekninger over drivisen på denne måte for å nå hjem efter å ha forlatt eller mistet sitt skib. Særlig kan fremheves den østerriksk-ungarske «Tegetthoff»-ekspedisjon til Franz Josefs Land og den ulykkelige amerikanske «Jeannette»-ekspedisjon.

Å følge det vink som eskimoene gav: å leve på deres vis og istedenfor de tunge båter føre lette kajakker med sig, trukket av hunder, synes få å ha tenkt på, og der har aldri vært gjort noe forsøk på det.

De veier hvor disse fremkomst-måter blev forsøkt, var vesentlig Smiths Sund, havet mellem Grønland og Spitsbergen, ved Franz Josefs Land og gjennem Bering-stredet.

Den vei hvorfra polen i senere tider har vært utsatt for de fleste angrep, er Smiths Sund, og grunnen var vel især den at amerikanske reisende noe overilet påstod at de der hadde funnet det åpne polarhav, og at det strakte sig ubegrenset mot nord. Alle ekspedisjoner blev imidlertid stanset av svære ismasser, som kom drivende mot syd og blev stemmet op mot kystene. Den viktigste ekspedisjon denne vei var den engelske som stod under Nares’s ledelse 1875–76, og som blev utrustet med store pengeofre. Nares’s næstkommanderende, Markham, vant frem til den høieste bredde som inntil da var nådd, 83° 20’, men det kostet store anstrengelser og savn, og Nares mente for alle tider å ha godtgjort umuligheten av å nå Nordpolen ad den vei.

Under Greely-ekspedisjonens ophold i de samme strøk i 1881 – 84 nådde Lockwood et par minutter høiere, til 83° 24’ n. br., som er det nordligste punkt på vår klode hvor menneskefot har trådt før den ekspedisjon som dette verk handler om.

I havet mellem Grønland og Spitsbergen er der gjort adskillige forsøk på å trenge inn i is-traktenes hemmeligheter. Langs Grønlands østkyst forsøkte allerede Henry Hudson i 1607 å nå polen, hvor han håpet å finne åpent basseng med vei til Sydhavet. Han blev imidlertid stanset allerede på 73° n. br. ved et punkt av kysten som han kalte «Hold with Hope». Den tyske ekspedisjon under Koldewey (1869– 70), som besøkte samme farvann, nådde ved hjelp av sleder så langt nord som 77° n. br. På grunn av de store ismasser som Polarstrømmen driver mot syd langs denne kyst, er det sikkerlig et av de ugunstigste strøk for en sjøferd nordover.

Bedre er det ved Spitsbergen, hvor allerede Hudson søkte hen, da han blev stanset ved Grønland, og hvor han nådde 80° 23’ n. br. På grunn av den varme strømmen som går mot nord utenfor Spitsbergens vestkyst, holdes sjøen fri for is, og det er uten sammenligning det strøk hvor man sikrest og lettest kan nå høie bredder i isfritt farvann. Nord for Spitsbergen var det da også at Edward Parry gjorde sitt allerede omtalte forsøk i 1827.

Lengere østover er isforholdene mindre gunstige, og det er derfor få polar-ekspedisjoner som har lagt sin vei gjennem disse strøk. Den østerriksk-ungarske ekspedisjon under Weyprecht og Payer 1872–74 hadde oprindelig til mål å søke nordost-passasjen, men blev allerede ved sitt første møte med isen satt fast ved nordspissen av Novaja Semlja, drev nordover og opdaget Franz Josefs Land, hvor Payer forsøkte å trenge mot nord med sleder. Han nådde 82° 5’ n. br. på en ø som han kalte Kronprins Rudolfs Land; nordenfor sig mente han da å se en utstrakt landmasse, som han la på omtrent 83° og kalte Petermanns Land. Franz Josefs Land blev besøkt to ganger, i 1880 og 1881–82, av engelskmannen Leigh Smith.

Den danske ekspedisjon i 1883 under Hovgaard hadde som mål å trenge frem til Nordpolen fra Kapp Tsjeljuskin langs østkysten av en utstrakt landmasse, som efter Hovgaards tanke måtte ligge øst for Franz Josefs Land. I Kara-havet kom han imidlertid fast i isen, blev liggende vinteren over, og vendte hjem året efter. Gjennem Bering-stredet er kun få forsøk gjort. Denne vei drog «Jeannette»-ekspedisjonen, som blev ledet av De Long, løitnant i den amerikanske flåte. Neppe noensteds er polarfarerne så håpløst stanset av is på sydlige bredder. Allikevel er denne ekspedisjon den som har hatt størst betydning for min ferd. De Long sier i et brev til Gordon Bennett, ekspedisjonens mæcen, at der efter hans mening var tre veier å velge mellem: Smiths Sund, østkysten av Grønland eller Bering-stredet; men han trodde mest på det siste, som da også til slutt blev valgt. Hovedgrunnen var den japanske strøm, som man mente gikk mot nord gjennem Bering-stredet og videre langs østkysten av Wrangels Land, som han trodde strakte sig langt nordover. Man håpet at denne strøms varme vann vilde åpne en vei langs kysten, kanskje liketil polen. Det var hvalfangernes erfaring, at når som helst deres skuter blev fast i isen her, drev de nordefter; derav måtte sluttes, at strømmen i almindelighet gikk i den retning. «Dette vilde hjelpe opdagelsesreisende til å nå høie bredder, men det vilde av samme grunn øke vanskelighetene ved å komme tilbake,» sier De Long selv, og på en sørgelig måte skulde han erfare sannheten av sine ord. «Jeannette» kom fast i isen den 6. september 1879, på 71° 35’ n. br. og 175° 6’ ø. l., østenfor Wrangels Land – som imidlertid viste sig å være en liten ø – og drev med isen vestnordvestover i to år, inntil den sank 12. juni 1881 nord for de Nysibiriske Øer på 77° 15’ n. br. og 154° 59’ ø. l.

Overalt har altså isen stanset menneskene i deres fremtrengen mot nord. Bare i to tilfelle blev skibene drevet i nordlig retning når de var kommet fast i isen. Det skjedde med «Tegetthoff» og «Jeannette», mens de fleste andre er ført fjernere fra sitt mål av ismasser som drev sydover.

Ved å lese den arktiske forsknings historie gikk det tidlig op for mig at ad de veier og på de måter man hittil hadde forsøkt var det vanskelig å fravriste de indre ukjente isegne deres hemmeligheter. Men hvor lå veien?

II. PLANEN

Det var høsten 1884 jeg tilfeldigvis i norsk «Morgenbladet» så en artikkel av professor Mohn,[1] om at der på Grønlands sydvestkyst var funnet noen gjenstander som måtte stamme fra «Jeannette»; han antok de måtte være drevet på et isflak tvers over polarhavet. Det slo mig straks at der var veien gitt. Kunde et isflak drive tvers igjennem det ukjente, måtte en slik drift også kunne anvendes i forskningens tjeneste – og planen var lagt. Der gikk dog flere år innen jeg endelig 18. februar 1890, efter hjemkomsten fra Grønlandsferden, fremla den i et foredrag for Det norske geografiske selskap. Da dette foredrag har avgjørende betydning for denne ekspedisjons historie, skal jeg gjengi de vesentligste trekk av det.[2]

Efter en kort omtale av de forskjellige tidligere polarferder sier jeg: «Resultatet av de mange forsøk må forekomme en noe trøstesløst. Det synes tydelig nok å fremgå, at det ikke er mulig å seile til polen; overalt har isen vært en uovervinnelig hindring, som har stanset de fremtrengende på «terskelen til de ukjente egne».

Å trekke båter over denne ujevne drivis, som dessuten er i stadig bevegelse under innflytelse av strøm og vind, er en like så stor vanskelighet. Isen legger sådanne hindringer i veien for fremkomsten, at enhver som har forsøkt det sikkert ikke vil tvile på at det på den måte vil være noe nær en umulighet å komme frem med den utrustning og den proviant som vil være nødvendig.»

En sikker vei hadde det vært, mente jeg, om man hadde kunnet komme frem over land. I det tilfelle skulde vi kunne ha nådd polen «på en sommer med norske skiløpere». Men noe slikt land kjenner vi neppe. Grønland mente jeg ikke strakte sig stort lenger enn det nordligste kjente punkt på dets vestkyst. «At Franz Josefs Land skulde nå til polen, er ikke meget sannsynlig; efter alt vi kan forstå, danner det en øgruppe, hvor dype sund adskiller de forskjellige øer, og det synes ikke rimelig at der finnes noe større sammenhengende land.»

«Mange mener muligens at man bør vente med undersøkelser av vanskelige strøk som polaregnene, inntil man opnår å skaffe sig nye transportmidler. Jeg har hørt antyde at man en vakker dag kommer til å gå til polen i ballong, og da er det bare spilt arbeide å forsøke å nå frem før den dag kommer. Det behøver neppe påvises at dette er et uholdbart resonnement. Om det nu virkelig kan tenkes at man i en nærmere eller fjernere fremtid vil komme til å realisere denne ofte fremsatte idé å fare til polen i luftskib, så vil en sådan ferd, hvor interessant den enn i visse henseender kan være, langtfra kunne bringe det videnskapelige utbytte som ekspedisjoner utført på den her antydede måte. Et større videnskapelig utbytte i de forskjellige retninger vil alene kunne vinnes ved stadige iakttagelser under et lengere ophold i disse egne, mens iakttagelser under en ballong-ekspedisjon ikke vil kunne undgå å bli av flyktig natur.

Vi må således forsøke om der ikke skulde være andre veier, og det tror jeg der er. Jeg tror, at dersom vi gir akt på de krefter som finnes i naturen selv, og forsøker å arbeide med og ikke mot dem, da vil vi finne den sikreste og letteste måten å komme frem til polen på. Det nytter ikke å arbeide mot strømmen, slik som de foregående ekspedisjoner har gjort; vi får se om der ikke er en strøm som vi kan arbeide med. «Jeannette»-ekspedisjonen er den eneste som efter min mening har vært inne på den riktige vei, selv om det var mot vidende og vilje.

«Jeannette» drev 2 år i isen fra Wrangels Ø til de Nysibiriske Øer. Tre år efter skibets undergang nord for disse blev der på drivisen i nærheten av Julianehåb på Grønlands sydlige vestkyst funnet en del gjenstander, som efter utvilsomme kjennemerker må stamme fra det sunkne fartøi, og som hadde vært innefrosset i isen. Blandt disse mange gjenstander, som først blev funnet av eskimoer og derpå blev samlet av kolonibestyrer Lytzen i Julianehåb, og som denne har gitt en fortegnelse over i det danske geografiske tidsskrift (1885), kan især nevnes følgende: 1) En proviantliste med De Longs, «Jeannette»s chefs, egenhendige underskrift; 2) en skreven fortegnelse over «Jeannette»s båter; 3) et par oljebukser merket «Louis Noros», navnet på en av «Jeannette»s matroser, som blev reddet; 4) en lueskygge, hvorpå der ifølge Lytzens opgivende står skrevet F. C. Lindemann. Navnet på en av dem, som likeledes blev reddet fra «Jeannette»s mannskap, var F. C. Nindemann. Her foreligger muligens enten en trykkfeil eller en feillesning fra Lytzens side.

Da det ryktedes at disse gjenstander var blitt funnet, var man meget skeptisk i Amerika, og der blev endog i amerikanske aviser reist tvil om deres ekthet. De her meddelte kjensgjerninger kan dog neppe lyve, og det må derfor kunne slåes fast, at et isflak med gjenstander fra «Jeannette» har drevet fra det sted hvor denne sank, til Julianehåb.

Hvilken vei er nu dette isflak kommet frem til Grønlands vestkyst?

Professor Mohn har allerede i november 1884 i et foredrag i «Videnskabs-Selskabet i Christiania» påvist antageligheten av at det ikke kan være kommet noen annen vei enn over polen.

Gjennem Smiths Sund kan det umulig være kommet, da strømmen derfra går ned på vestsiden av Baffinsbukten, så det vilde vært ført til Baffinsland eller Labrador og ikke til Grønlands vestkyst, hvor strømmen går i nordlig retning og er en fortsettelse av den Grønlandske Polarstrøm, som kommer ned langs Grønlands østkyst, bøier rundt Kapp Farvel og op langs vestkysten.

Kun med denne strøm kan isflaket være kommet.

Men spørsmålet blir nu: hvilken vei har det så tatt for å kunne nå frem til Grønlands østkyst fra de Nysibiriske Øer?

Det lot sig tenke at det har drevet langs Sibirias nordkyst sønnenom Franz Josefs Land, op gjennem sundet mellem dette og Spitsbergen eller endog sønnenom dette land, og kan derefter være kommet inn i Polarstrømmen, som fører ned langs Grønland. Betrakter man imidlertid strømforholdene på disse kanter, såvidt de nu kjennes, vil man finne at dette er ytterst usannsynlig, for ikke å si umulig.»

Efter å ha påvist, hvorledes dette fremgår av «Tegetthoff»s drift og av forholdene forøvrig, fortsetter jeg:

«Distansen fra de Nysibiriske Øer til den 80de breddegrad ved Grønlands østkyst utgjør 1360 kvartmil, og fra det sistnevnte sted til Julianehåb 1540 kvartmil, tilsammen en avstand av 2900 kvartmil. Driften har tatt omtrent 11 00 døgn, hvilket gir en fart av 2,6 kvartmil i døgnet. Den tid hvori de funne rester har drevet efter å være kommet på den 80de breddegrad, inntil de nådde Julianehåb, kan noenlunde

lett beregnes, da strømmen langs Grønlands østkyst er ganske 

Det kastetre som var drevet fra Alaska til Godthåb. Forside og bakside./ (Finnes nu i Etnografisk Museum i Oslo.)
vel kjent. Efter hvad man vet, må det antas at de i det minste har
behøvet henimot 400 dager for å drive denne strekning; der blir da tilbake ca. 700 døgn som den lengste tid de kan ha brukt fra de Nysibiriske Øer til den 80de breddegrad. Antar man at de har gått den korteste vei, d. v. s. over polen, gir dette en hastighet av ca. 2 kvartmil i døgnet. Hvis derimot veien har gått sønnenom Franz Josefs Land og sønnenom Spitsbergen, må drivgodset ha drevet med langt større fart. To kvartmil i døgnet vil imidlertid på en merkelig måte stemme overens med den drift-hastighet «Jeannette» hadde på slutten av sin tur – fra 1. januar til 12. juni 1881. I denne tid drev den nemlig med en gjennemsnittlig hastighet av over 2 kvartmil i døgnet. Tar man imidlertid gjennemsnittshastigheten for hele «Jeannette»s drift, da blir denne bare 1 kvartmil i døgnet.

Men er der da ikke andre beviser for at der går en strøm over Nordpolen fra Beringshavet på den ene side til Atlanterhavet på den annen?

Jo, der er.

Dr. Rink har ved Godthåb av en grønlender fått et merkelig trestykke; det blev funnet på kysten blandt rekved (drivtømmer). Det er et kastetre, som eskimoene benytter til å kaste sine fuglepiler med, men er aldeles ulikt de kastetrær eskimoene på Grønlands vestkyst bruker. Dr. Rink antok at det muligens skrev sig fra eskimoer på Grønlands østkyst.»

Ved senere undersøkelser viste det sig imidlertid at det måtte stamme fra Alaskas kyst i nærheten av Bering-stredet, da det er det eneste sted hvor kastetrær av lignende form anvendes; ja der er innfelt kinesiske glassperler i det, nettop slike som Alaska-eskimoen tiltusker sig fra de asiatiske folk og smykker sine kastetrær med.

«Det synes således som vi med sikkerhet må kunne påstå, at dette stykke tre er drevet fra Alaskas vestkyst over til Grønland av en strøm som vi ennu ikke kjenner i hele dens utstrekning, men som må antas å gå meget nær Nordpolen eller ensteds mellem denne og Franz Josefs Land.

Der er imidlertid enda flere beviser for at en sådan strøm eksisterer. I Grønland vokser der som bekjent ikke trær, som kan brukes til å arbeide båter, sleder eller andre redskaper av. Den rekved som kommer ned med Polarstrømmen langs Grønlands østkyst og op langs vest kysten, er derfor en livsbetingelse for den grønlandske eskimo. Men hvor kommer dette tømmer fra?

Her ledes vi atter over til landene hinsides polen. Jeg har selv hatt anledning til å undersøke store masser av rekved på vestkysten såvel som på østkysten av Grønland; jeg har også funnet stykker drivende 1 havet utenfor østkysten. Likesom tidligere reisende er jeg kommet til den overbevisning, at den aller største del av rekveden på Grønland må være kommet fra Sibiria, en mindre del muligens også fra Amerika; for man finner deriblandt furu, sibirisk lerketre, og andre nordiske tresorter, som neppe kan være kommet annensteds fra. Interessant i så måte er de fund som blev gjort på Grønlands østkyst av den annen tyske nordpols-ekspedisjon. Av 25 stykker rekved hørte 17 til det sibiriske lerketre, 5 til en nordisk furuart (sannsynligvis picea abovata), 2 til en art older (alnus incana), og 1 til en poppelart (populus tremula? ɔ: almindelig asp), hvilket altsammen er tresorter som forekommer i Sibiria.

I tillegg til disse iakttagelser fra Grønland kan det nevnes, at «Jeannette»-ekspedisjonen på nordsiden av de Nysibiriske Øer i den sterkt nordgående strøm ofte fant sibirisk rekved (furu og bjerk) mellem isflakene.

Der kommer årlig så store masser av sådan rekved til Grønlands kyster, at man efter min mening tvinges til å anta at den drives dit av en konstant strøm, så meget mer som den gjennemgående gjør inntrykk av ikke å ha ligget meget lenge i sjøen, i ethvert fall ikke uten å ha vært innefrosset i is.» – –

«Det er like urimelig å anta at denne rekved kommer drivende sønnenom Franz Josefs Land og Spitsbergen som at isflaket med sakene fra «Jeannette» er drevet denne vei. Som bevis mot en slik antagelse kan det også nevnes at sibirisk rekved er funnet nordenfor Spitsbergen i den sterkt sydgående strøm som Parry forgjeves kjempet mot.

Det kan videre nevnes at den tyske botaniker Grisebach har påvist det sannsynlige i at den grønlandske flora omfatter en rekke sibiriske vekst-former som vanskelig kan være innvandret på annen måte enn ved hjelp av en sådan strøm; frøet må være ført dit av strømmen.

På drivisen i Danmark-stredet (mellem Island og Grønland) har jeg gjort iakttagelser som muligens kan tyde på at også denne is fra først av har en sibirisk oprinnelse. Jeg har nemlig funnet mengder av mudder på den, som synes å kunne stamme fra sibiriske eller kanskje nordamerikanske elver. Det kan dog tenkes at det skriver sig fra bre-elver som kommer frem under isen i det nordlige Grønland eller i andre ukjente polarland, og dette bevis er derfor mindre avgjørende enn de jeg har nevnt tidligere.

Sammenfatter man alt dette, så må man åpenbart komme til den slutning, at der går en strøm ensteds mellem polen og Franz Josefs Land fra det sibiriske østhav mot den grønlandske kyst.

At så må være tilfellet kan vi også resonnere oss til på annen vis. Betrakter vi nemlig Polarstrømmen – den brede strøm som kommer ned fra de ukjente polaregne mellem Spitsbergen og Grønland – og tenker på de umåtelige vannmasser den fører med sig, da må det synes selvinnlysende at de ikke kan komme fra et begrenset lite basseng, men at de nødvendigvis må samles langveis fra, så meget mer som polarhavet, såvidt vi kjenner det, er påfallende grunt overalt nordenfor Europas, Asias og Amerikas kyster. Polarstrømmen får visstnok tilvekst fra den arm av «Golfstrømmen» som trenger op på vestsiden av Spitsbergen, men hovedmassen av sin vannforsyning henter den lenger nordfra.

Det er sannsynlig at Polarstrømmen likesom suger vannet med sig helt fra Sibirias kyster og Bering-stredet. Det vann som den tar, erstattes så tildels gjennem den tidligere omtalte varme strøm som trenger gjennem Bering-stredet, og den gren av «Golfstrømmen» som nordenfor Norge bøier østover mot Novaja Semlja, og hvorav sikkert nok en stor del fortsetter veien på nordsiden av dette land inn i det sibiriske ishav. Det er sannsynlig at en strøm som kommer sydfra iallfall for en del må ta denne retning. Jord-rotasjonen søker jo på den nordlige halvkule å tvinge en nordgående strøm, det være sig av luft eller vann, i østlig retning; på grunn av jordrotasjonen må også en sydgående strøm som Polarstrømmen tvinges vestover (mot Grønlands østkyst).

Men selv om disse strømmer som går inn i polarbassenget, ikke fantes, så mener jeg at der allikevel på annen måte strømmer så meget vann til dette, at en polarstrøm måtte dannes. Det er da først og fremst de nordeuropéiske, sibiriske og nordamerikanske elver som munner ut i Ishavet, som bringer dette vann. Nedslags-distriktet for disse elver er meget betydelig: en stor del av Nordeuropa, omtrent hele det nordlige Asia eller Sibiria ned til Altai-bergene og Baikal, og den vesentligste del av Alaska og britisk Nordamerika. Tilsammen blir dette ingen ubetydelig del av jorden, og disse lands nedbør er i en sum ganske stor. At Ishavet selv skulde avgi vanndamp av noen betydning for denne nedbør, er ikke tenkelig. Det er jo for en vesentlig del dekket av is, hvorfra fordampningen er liten, og hvor der er åpent vann hindrer den forholdsvis lave temperatur fordampning av betydning. Den fuktighet som danner den her nevnte nedbør må således for en ganske vesentlig del komme annensteds fra, mest fra Atlanterhavet og Stillehavet. Den vannmengde som Ishavet derved får i tilvekst, må være ganske betraktelig. Enn større betydning har denne tilvekst av den grunn, at polarbassenget er forholdsvis lite, og at det er meget grunt; de største dybder man kjenner, beløper sig til en 60–80 favner.

Men der er enda en annen faktor som må bidra til å øke vannmassen i polarbassenget, det er dettes egen nedbør. Allerede Weyprecht har pekt på at den varme fuktige luft fra syd, som tiltrekkes ved det regelmessige lave lufttrykk i polaregnene, sannsynligvis må avgi så megen nedbør at Polarhavets vannmasser må vokse. At polarbassenget får en sterk tilførsel av ferskvann må man direkte slutte av den lave saltholdighet i Polarstrømmens vann.

Efter det som her er fremsatt, synes det altså å måtte ansees som sikkert at havet omkring polen mottar en ikke ubetydelig tilførsel av vann, dels ferskvann, som nettop antydet, dels saltvann gjennem flere havstrømmer, som tidligere nevnt. Ifølge likevektsloven blir det da en nødvendighet at denne vannmengden skaffer sig et utløp, således som det skjer gjennem den grønlandske polarstrøm.

Men kan man nu videre finne grunner for at strømmen nettop går i denne retning?

Ser man på dybdeforholdene, finner man en avgjørende grunn for at hovedutløpet må være i havet mellem Spitsbergen og Grønland. Dette er overalt, såvidt vi kjenner det, meget dypt, mens det sønnenfor Spitsbergen og Franz Josefs Land er påfallende grunt. Gjennem Bering-stredet går der som nevnt en strøm nordover, og Smiths Sund og sundene mellem øene nordenfor Amerika, hvor strømmen visstnok går sydover, er altfor små og trange til å kunne komme i betraktning ved vannmasser som dem det her er tale om. Der blir altså intet annet tilbake å anta, enn at vannmassene må ut den vei Polarstrømmen kommer. – – »

«Ser man på vind- og lufttrykksforholdene over polarhavet, forsåvidt de er kjent, så synes det å fremgå at de må forårsake en strøm over polen i den antydede retning. Fra havet på sydsiden av Spitsbergen og Franz Josefs Land strekker der sig inn i det sibiriske ishav et belte med lavt lufttrykk (minimumsbelte). Ifølge velkjente lover må vindene på nordsiden av dette belte fortrinsvis blåse i retning fra øst mot vest, og vil altså fremkalle en vestgående strøm, som vil gå over polen mot Grønlandshavet, nettop således som tidligere påvist. Hvilken side man enn betrakter dette spørsmål fra, så må man – uansett de spesielle avgjørende beviser man har – også ad resonnementets vei komme til den slutning, at der går en strøm over eller meget nær polen til havet mellem Grønland og Spitsbergen. Med dette for øie forekommer det mig å måtte ligge like for hånden å søke inn i denne strøm på den side av polen hvor den går nordover, og la strømmen hjelpe sig til å nå inn i de strøk som alle de som tidligere arbeidet mot strømmen forgjeves søkte å nå.»

«Min plan er i korthet følgende: Jeg akter å la bygge et fartøi, så lite og så sterkt som mulig; det skal nettop være stort nok til å rumme kullforsyning og proviant for 12 mann i 5 år. Et fartøi på omkring 170 tonn (brutto) vil antagelig være tilstrekkelig. Det skal ha en maskin så sterk at det kan gjøre 6 mils fart, men dessuten skal det også ha full seilrigg.

Det viktigste ved dette fartøi er, at det bygges efter et sådant prinsipp at det kan tåle isens trykk. Det må gjøres så skrått i sidene at isen, når den skruer sammen, ikke får fast tak på det, således som tilfellet var med «Jeannette» og andre fartøier som har ført arktiske ekspedisjoner, men isteden løfter det i været. Der vil neppe trenges noen stor forandring i konstruksjonen; tross sin aldeles bakvendte form holdt «Jeannette» ut i is-pressingene i henimot 2 år. At et skib lett kan gis en sådan form som her antydet, kan ingen være i tvil om som har sett et fartøi under is-pressing. Fartøiet bør også være lite; da er det lettere å manøvrere i is, det løftes lettere under pressingene, likesom det også er lettere å gjøre sterkt. Det må selvfølgelig bygges av utsøkte materialer. Et skib av form og størrelse som her antydet vil ikke bli noe godt og makelig sjøfartøi, men det er av mindre betydning i isfylte farvann som dem det her blir tale om. Visstnok må jo skibet gå en lang vei gjennem åpent hav, før det kommer så langt, men så galt at man ikke kan komme frem med det, blir det da ikke, selv om sjøsyke passasjerer kommer til å ofre en del til havets guder.

Har man først et sådant fartøi med en besetning av 10, høist 12 kraftige og forøvrig vel utsøkte menn, og en utrustning for 5 år, som i alle henseender er så god som man med vår tids midler ser sig i stand til å skaffe den – da mener jeg foretagendet er vel betrygget. Med dette fartøi søker vi op gjennem Bering-stredet og vestover langs Sibirias nordkyst mot de Nysibiriske Øer[3] så tidlig på sommeren som isforholdene tillater.

Når vi er kommet til de Nysibiriske Øer, gjelder det å nytte tiden på beste måten til å undersøke strøm- og isforholdene her, og så avvente det heldigste øieblikk for å komme lengst frem i isfritt vann, hvilket antagelig må være i august eller begynnelsen av september, om man skal dømme efter de amerikanske hvalfangeres beretning om isforholdene nordenfor Bering-stredet.

Er den rette tid kommet, pløier vi oss inn i isen nordefter så langt vi rekker. At vi på den vis skulde kunne komme nordenfor de nordligste av de Nysibiriske Øer, tør man bl. a. slutte fra «Jeannette»-ekspedisjonen. De Long noterer i sin dagbok mens ekspedisjonen drev i isen nordenfor Bennett-øen, at de der så mørk «vannhimmel» – det vil si himmel som viser mørkt gjenskinn av åpent vann – på alle kanter omkring sig; der må følgelig iallfall til en viss grad ha vært fremkommelig for et sterkt isfartøi. Dernæst må det erindres at hele ekspedisjonen reiste i båter, til dels i åpent vann, like fra Bennett-øen til den sibiriske kyst, hvor som bekjent den største del av dem led en sørgelig død. Nordenskiöld gikk ikke lenger nord enn til de sydligste av de nevnte øer (i slutten av august), men her var overalt farvannet åpent.

Der er altså sannsynlighet for at vi vil være i stand til å trenge op forbi de Nysibiriske Øer, og er vi kommet så langt, er vi også midt inne i den strøm som «Jeannette» var utsatt for; det gjelder da bare å ramme sig nordover, til man står fast.

Så velger man sitt sted og fortøier fartøiet godt mellem hensiktsmessige isflak, og lar så isen skru sig sammen om det så meget den lyster – jo mer, dess bedre; skibet vil kunne løftes derved og vil komme til å sitte sikkert og fast. At skibet skulde krenges over under denne pressing er til en viss grad mulig, men vil dog neppe bli av noen betydning. – – Fra nu av sørger strømmen for befordringen, mens skibet fra å være et transportmiddel går over til å bli ens kvarter, og man får rikelig tid til å gjøre videnskapelige iakttagelser.

På denne måte vil ekspedisjonen, efter hvad jeg tidligere har påvist, sannsynligvis drive over polen og frem til havet mellem Grønland og Spitsbergen. Her vil vi, når vi kommer ned på den 80de breddegrad, eller endog tidligere såfremt det er sommer, ha utsikt til å kunne få skibet løs, og vil da kunne seile hjem. Skulde det imidlertid bli ødelagt før den tid – hvad der jo er en mulighet for, skjønt den synes mig å være meget liten når skibet er bygget på den før antydede vis – så vil ekspedisjonen dog ikke være mislykket, for hjemveien må like fullt gå med strømmen over polen frem til Norskehavet; der er nok av is å drive på, og den fart har vi prøvd før. Hadde «Jeannette»-ekspedisjonen hatt nok proviant, og var den blitt på sitt isflak hvor den efterlot de saker som blev funnet, vilde sikkert nok utfallet blitt et annet enn det blev. Fartøiet kan ikke under is-pressing synke hurtigere, enn at der blir god tid til å flytte med hele vår utrustning og proviant over på et sterkt isflak, som vi allerede på forhånd har utvalgt oss for dette tilfelle. Her slår vi op de telter vi har tatt med for et slikt tilfelles skyld. For å bevare vår proviant og øvrige utrustning, samler vi den ikke på ett sted, men fordeler den utover isen og legger den på treflåter som vi har bygget på denne av bord og tømmer. Herved vil det undgåes, at noe av utrustningen synker, om isflaket skulde briste midt under den; på denne måten tapte «Hansa»-mennene, som i over et halvt år drev langs Grønlands østkyst, en del av sine saker.

For at en sådan ferd skal lykkes, trenges bare to ting: gode klær og meget mat, og det kan vi, som nevnt, sørge for å ha. Vi vil således på vårt isflak kunne opholde oss like trygt som i vårt fartøi og komme like godt frem til Grønlandshavet. Når vi er kommet hit, blir det bare den forskjell at vi istedenfor å reise med skibet må gå i våre båter, som dog like sikkert kan føre oss frem til nærmeste havn.

Det synes mig således at der er overveiende sannsynlighet for, at en sådan ferd må lykkes. Mange vil dog sikkert innvende: «I alle strømmer er der bakevjer og sidestrømmer; sett nu, at dere kommer inn i en sådan, ja muligens støter på et ukjent land oppe ved polen og blir liggende fast der, hvordan vil dere så greie dere?» Hertil vil jeg bare svare, hvad bakevjen angår, at en sådan måtte vi engang komme ut av igjen, likeså sikkert som vi kom derinn, og vi har proviant for 5 år. Og hvad den annen mulighet angår, vilde en slik begivenhet hilses med glede; for ikke lett kunde der finnes en plett på vår jord av større videnskapelig interesse. Vi vil på det nyopdagede land samle så mange iakttagelser som mulig. Skulde vi ikke kunne komme i drift med skibet igjen, og det led med tiden, blev det ikke annet for enn å forlate det og med båtene og den nødvendige utrustning søke ut i nærmeste strøm for å komme i drift på den før antydede måten.

Hvor lenge skal vi nu anta at en slik reise kan vare? Som vi tidligere har sett, kan de saker som er funnet efter «Jeannette»-ekspedisjonen i høiden ha brukt 2 år for å drive ned på den 80de breddegrad, hvor vi altså med noenlunde sikkerhet må kunne regne med å komme løs; dette vil svare til en fart av henimot 2 kvartmil i døgnet.

Det må derfor antas ikke å være noen urimelig beregning, om man venter å kunne nå frem i løpet av 2 år; mulig er det jo også at skibet kan komme løs på høiere bredder enn her forutsatt. Proviant for 5 år må derfor antas å være rummelig beregnet.

Men er nu ikke vinterkulden i disse egne så sterk at et ophold der vil være umulig? Dette er der ingen sannsynlighet for, ja vi kan en dog med temmelig høi grad av sikkerhet si, at det ved selve polen ikke er så koldt om vinteren som f. eks. i det nordlige Sibiria, som jo er et bebodd land, eller på den nordlige del av Grønlands vestkyst, som også er bebodd. Meteorologer har regnet, at middeltemperaturen ved polen i januar er omkring ÷36°C, mens den f. eks. i Jakutsk er ÷42°C. og i Werchojansk ÷48°C. Man må erindre at polen sannsynligvis er dekket av hav, hvorfra utstrålingen er betydelig mindre enn fra store landmasser, som Nordasias sletter. Egnen om polen har således efter all sannsynlighet et havklima med forholdsvis milde vintrer, men så til gjengjeld kolde somrer.

Kulden i disse egne kan altså ikke være noen direkte hindring. En vanskelighet, som mange tidligere ekspedisjoner har hatt å kjempe med, og som heller ikke her kan oversees, er imidlertid skjørbuken. Under et lengere ophold i et så koldt klima vil denne sykdom unektelig gjerne innfinne sig, hvis man ikke har anledning til å få frisk proviant. Jeg tror dog det med sikkerhet kan antas at de allsidige og kraftige næringsmidler som nu står til rådighet i form av hermetiske preparater o. l. av forskjellig slags, og det kjennskap vi nu har til de stoffer som er nødvendige for legemet, vil kunne sette oss i stand til å holde en sådan fare borte. Fullstendig mangel på fersk proviant tror jeg dessuten ikke der vil være i de farvann vi kommer til; isbjørn og sel kan vi sikkert nok gjøre regning på å finne langt nord, om ikke like til polen. Nevnes kan det også at havet sikkert nok inneholder masser av smådyr, som må kunne tjene til føde i nødsfall.

Det vil sees at hvilke vanskeligheter man enn opstiller som mulige, så er de dog ikke større enn at de ved omhyggelig utrustning, ved et heldig valg av ekspedisjonens medlemmer, og ved en planmessig ledelse må kunne overvinnes, og gode resultater opnåes. Vi må kunne regne på at vi kommer ut i havet mellem Grønland og Spitsbergen likeså sikkert som vi kan komme inn i «Jeannette»-strømmen ved de Nysibiriske Øer.

Men om nu denne «Jeannette»-strøm ikke går rett over polen, om den f. eks. går mellem denne og Franz Josefs Land som tidligere antydet, hvad gjør ekspedisjonen da, om den vil nå jordens akse? Ja, her kan planens Achilleshæl synes å være; for føres fartøiet forbi polen på mer enn en grads avstand, da kan det synes ytterst uklokt eller usikkert å forlate det midt i strømmen for med sleder over ujevn havis, som også er i drift, å tilbakelegge en så lang vei. Om man nådde frem til polen, vilde det være uvisst nok om man kunde finne skibet igjen når man vendte tilbake .... Jeg mener dog at dette er av liten betydning; det er ikke for å søke det matematiske punkt som danner jordaksens nordlige endepunkt, at vi er dradd ut; ti å nå dette punkt har i og for sig kun ringe verd; men det er for å anstille undersøkelser i den store ukjente del av jorden som omgir polen, og disse undersøkelser vil ha omtrent like stor videnskapelig betydning, enten ferden går over selve polpunktet eller et stykke fra det.»

I dette foredrag hadde jeg fremlagt de viktigste data hvorpå min plan var grunnlagt; men i de år som fulgte, fortsatte jeg å studere forholdene i de nordlige farvann, og fikk stadig nye beviser for at min antagelse av en drift tvers over Polhavet måtte være riktig. I et foredrag, holdt i «Det norske geografiske selskap» den 28. september 1892, omtalte jeg noen av disse.[4] Jeg fremhevet her at allerede ved å betrakte drivisens tykkelse og mektighet i havene på begge sider av polen måtte det forhold slå en, at mens isen på den sibiriske side nord for den sibiriske kyst er forholdsvis tynn (den is hvori «Jeannette» drev var gjennemsnittlig ikke mere enn 7– 10 fot tykk), så er den is som på den annen side kommer drivende nordfra i havet mellem Grønland og Spitsbergen, påfallende svær, og dette uaktet havet nordenfor Sibiria hører til de koldeste strøk på jorden. Dette kunde, mente jeg, bare forklares ved at isen er i stadig drift fra Sibiria-kysten over polarbassenget mot Grønlands østkyst og Spitsbergen og får under denne drift gjennem det ukjente og kolde hav tid til å opnå sin svære tykkelse, dels ved frysning, dels ved den stadige sammenstuvning under skruingene.

I mitt tidligere foredrag hadde jeg nevnt at også det mudder som var funnet på denne drivis tydet på sibirisk oprinnelse (s. 19). Prøver av slikt mudder, som jeg hadde samlet under Grønlandsferden, blev undersøkt nærmere, og det viste sig at det vanskelig kunde stamme fra andre steder enn Sibiria. Dette gjaldt de mineralske bestanddeler, og enda mer utpreget de diatoméer som fantes i prøvene. Denne diatomé-flora var fullstendig lik den som fantes i en prøve tatt under Vega-ferden på et isflak nær Bering-stredet, og ulik alle andre. Dette pekte tydelig på en åpen forbindelse mellem havene østenfor Grønland og nordenfor Asia. «Gjennem denne åpne forbindelse» – fortsatte jeg mitt foredrag – «blir altså drivis årlig ført tversover det ukjente polarhav. På denne samme is må også en ekspedisjon kunne føres den samme vei.»

Da denne plan blev fremsatt, fikk den visstnok tilslutning fra enkelte hold, særlig her hjemme; således blev den sterkt støttet av professor Mohn. Men som ventelig kunde være, møtte den mest motstand, især utenfor landet, og mange polar-reisende og arktiske autoriteter erklærte mer eller mindre åpent at det var den rene galskap. Året før vi drog ut, i november 1892, fremla jeg den i et foredrag for det geografiske selskap i London, hvor Englands betydeligste polar-reisende var tilstede. Efter foredraget opstod en diskusjon,[5] som tydelig viser i hvor sterk strid jeg stod med de almindelig anerkjente meninger om forholdene i det indre av polarhavet, om is-navigasjon, og om de måter en polar-ekspedisjon bør foretas på. Den fremragende polarforsker, admiral Sir Leopold M’Clintock, åpnet diskusjonen med den bemerkning: «Jeg tror jeg kan si at dette er den dristigste plan som «The Royal Geographical Society» noensinne er blitt gjort bekjent med.»

Han innrømmet at kjensgjerningene talte for riktigheten av mine teorier, men hadde stor tvil om planen lot sig realisere. Særlig mente han at farene for å bli knust i isen var for store, og som de fleste andre trodde han ikke der var noen sannsynlighet for at man vilde få se «Fram» igjen, når den først hadde overgitt sig til den ubarmhjertige polar-is. Han sluttet med å si: «Jeg ønsker doktoren fullstendig og snart hell. Men det vil være en stor lettelse for hans mange venner i England, når han vender tilbake, og især for dem som har oplevet noen av de farer som til alle tider er uadskillelige fra is-navigasjon, selv i egne som ikke ligger fullt så langt nord.»

Admiral Sir George Nares sa: «Den anerkjente grunnsetning for heldig navigering i arktiske is-trakter er at det er absolutt nødvendig å holde sig tett til en kystlinje, og jo lenger vi kommer bort fra civilisasjonen, dess ønskeligere er det å sikre sig en noenlunde sikker retrettlinje. Med fullstendig forakt herfor er det herskende prinsipp i hans ferd, at skibet frivillig skal føres inn i pakk-isen.» Lederen blir tvunget til å drive hjelpeløs omkring, og skibet vil aldri være fri for den fare å bli knust i is-skruingen. Når en først er innefrosset i polar-isen, har skibets form ingen betydning. Der finnes ingen beretning om at et skib innefrosset i denne pakk-isen noensinne har løst sig fra den.» – Hvad den antagelige drift av polar-isen angikk, erklærte Nares sig i det vesentlige enig med mig.

Sir Allen Young sa blandt annet: «Dr. Nansen antar at den hvite flekk rundt jordaksen er et basseng av vann eller is; jeg tror den største fare å overvinne vil være land på næsten alle kanter av Nordpolen. – Sakene fra «Jeannette» kan ha drevet gjennem trange sund, for så endelig å komme dit hvor de blev funnet. Jeg tror det vil være ytterst farlig for et skib å drive en slik vei, hvor det kunde støte an mot land og bli holdt fast i årevis.» Han trodde ikke skibets form hadde synderlig betydning; «for når et skib først er utsatt for alvorlig skruing, er spørsmålet det, om der er noen dønning eller bevegelse i isen som kan løfte skuten. Hvis der ingen dønning er, må isen knuse henne, hvad hun så er bygget av».

Et par autoriteter uttalte sig dog også for min plan. Det var den arktiske reisende, admiral Sir E. Inglefield, og chefen for Englands hydrografiske anstalt, kaptein Wharton.

I en skrivelse til det geografiske selskap i London sa admiral Sir George Richards i anledning av mitt foredrag: «Jeg beklager å måtte tale mistrøstig om denne plan; men jeg finner at enhver som kan optre med autoritet bør tale rent ut når så meget står på spill.» Han mente at der var et stadig utsig av vann fra polaregnene og kunde «ikke finne noen grunn til å tro at der går en strøm mot nord over polen fra de Nysibiriske Øer, således som Dr. Nansen håper og tror». – – «Det er min mening at når en virkelig er innenfor hvad man kunde kalle den indre cirkel, la oss si omkring 78° bredde, så er der liten strøm av noen slags som vilde ha innflytelse på et skib i den tette is en der må vente.» – – «Innenfor den indre cirkel undslipper sannsynligvis ikke meget av isen; den blir eldre og sværere for hvert år, og blokerer efter all sannsynlighet fullstendig navigasjonen av skibet. Dette er den is som drev til Nares’s vinterkvarter ved nordenden av Smiths Sund på omtrent 82° 30’ n. br., – dette er den is som Markham kjempet mot på sin sledereise, og som ingen menneskelig makt kan stå sig mot.» «Jeannette»-fundene tilla han «ingen virkelig betydning».

I en lignende skrivelse til det geografiske selskap sier den berømte botaniker, Sir Joseph Hooker: «Dr. Nansens plan skiller sig vidt fra alle som hittil er utført i praksis med det mål å gjøre opdagelser i polaregnene, og den krever den mest inngående prøvelse både av den grunn, og fordi den innebærer de største farer.» – – – «Fra min treårs erfaring i de antarktiske egne tror jeg ikke at et skib, hvordan det så er bygget, kan motstå ødeleggelsen lenge, hvis det utsettes for isens bevegelser i polaregnene. Et skib så sterkt bygget som «Fram» vil uten tvil motstå store trykk i den åpne ispakke, men ingen som helst skruing eller gjentatte skruinger og enda mindre støtet av pakkisen, hvis skibet med eller ved den blev drevet mot land. «Fram»s linjer kunde bli nyttige, så lenge hun lå på rett kjøl eller i is som ikke har noen stor høide over vannlinjen; men mellem flak og isfjell, eller når hun fikk trykk langsefter, vilde de ikke være av minste betydning.» – Bortsett fra muligheten av skjørbuk, som man ikke har noe sikkert middel imot, vil deltagerne lide så meget at de efter all sannsynlighet ikke kan klare det. «Jeg holder ikke opnåelsen av dr. Nansens mål for umulig ved de midler som står til hans rådighet; men jeg mener i sannhet at et sådant foretagendes hell ikke rettferdiggjør, at verdifulle liv settes i fare for å opnå det.»

General Greely i Amerika, lederen av den bekjente, ulykkelige ekspedisjon (1881–84), skrev en artikkel i det amerikanske tidsskrift «The Forum» (august 1891), hvori det bl. a. heter: «Det slår mig som næsten utrolig at den plan dr. Nansen har utkastet skulde få opmuntring eller understøttelse. Den synes mig å være basert på falske forestillinger om de fysiske forhold i polaregnene og, om den forsøkes, å love golde resultater, bortsett fra lidelse og død blandt deltagerne.» – – – «Det er tvilsomt om noen hydrograf for alvor vilde diskutere hans teori om polarstrømmene, eller om noen arktisk reisende vilde slutte sig til hele projektet. Der gis kanskje et dusin menn, hvis arktiske erfaringer så stor at en virkelig støtte av planen fra endog en respektabel minoritet av dem vilde berettige den til aktelse eller tiltro. Disse menn er admiralene M’Clintock, Richards, Collinson og Nares, samt kaptein Markham i den engelske flåte, Sir Allen Young og Leigh-Smith i England, Koldewey i Tyskland, Payer i Østerrike, Nordenskiöld i Sverige, og Melville i vårt eget land. Jeg betenker mig ikke på å påstå at ikke to av disse tror på muligheten av Nansens første tanke – å bygge et skib i stand til å holde ut eller å navigeres i den svære arktiske is, som han har til hensikt å føre sitt skib inn i. Den annen tanke er enda mere hasardiøs, den forutsetter en drift av mere enn 2000 kvartmil i rett linje gjennem en ukjent region, og under denne drift, som vil vare to eller flere år, sies det, vil ekspedisjonen bare ta båter med sig, bo på et isflak og leve der, mens de driver over.»

Derefter går general Greely over til å bevise det falske i alle mine forutsetninger for planen. Om sakene fra «Jeannette» sier han like ut at han ikke tror på dem.

Polen selv kunde vi ikke komme nær på lang avstand fordi vi «vet næsten like så sikkert som vi hadde sett det, at der i disse ukjente egne er et utstrakt land, som er vuggen for de flat-toppede isfjell eller den paleokrystiske is».

«Med hensyn til det uovervinnelige skib,» sier han, «så er det visselig en høist ønskelig ting for dr. Nansen.» Han mener imidlertid det ikke kan bygges. «Dr. Nansen synes å tro at spørsmålet om å bygge efter sådanne linjer, som vilde gi skibet den største motstandsevne mot isens trykk, ikke er fullt og tilfredsstillende løst, skjønt hundre tusen av dollars har vært anvendt i dette øiemed av sel- og hvalkompanier i Skottland og New Foundland.» – – «Enhver arktisk reisende med erfaring er enig i Melvilles utsagn, at selv om et skib var bygget av hel ved, kunde det ikke tåle trykket av den svære polar-is.» Han slutter sin artikkel med den bemerkning at «arktiske opdagelsesreiser har nok av dumdristighet og farer i sine lovlige og anerkjente metoder, om de ikke også skal bære byrden av dr. Nansens ulogiske plan til selvødeleggelse».

En av de få som med sin videnskapelige autoritet offentlig gav planen tilslutning, var professor Supan, den velkjente redaktør av «Petermanns Mitteilungen». I en artikkel i dette tidsskrift (i 1891) talte han ikke alene varmt for den, men støttet den endog med nye synsmåter.

Den bekjente skotske naturforsker John Murray hadde ved flere leiligheter uttalt sig for planens riktighet, og den senere president i det geografiske selskap i London, Sir Clements Markham, som ikke var til stede ved den ovenfor omtalte diskusjon der, uttalte offentlig sin tro på ekspedisjonens heldige utfall.

——————————
1. «Morgenbladet» for søndag 30. november 1884.
2. Foredraget er trykt i «Naturen» for mars 1890. I denne bok er der foretatt endel forkortelser og sproglige endringer.
3. Når jeg oprindelig tenkte å gå gjennem Bering-stredet, var det fordi jeg mente å kunne nå de Nysibiriske Øer sikrest og tidligst på året fra den side. Ved nærmere undersøkelse fant jeg at dette var tvilsomt, og bestemte mig da for den kortere vei gjennem Kara-havet og nordenom Kapp Tsjeljuskin.
4. Se selskapets årbok III 1892, s. 91 ff.
5. Såvel foredraget som diskusjonen er trykt i «The Geographical Journal», London 1893, s. 1 – 32.


III. FORBEREDELSER

Til tross for planens tilsynelatende dristighet fant den kraftig støtte herhjemme. Der blev for Stortinget fremsatt proposisjon om å bevilge 200 000 kroner, som var anslått til å være to tredjedeler av utgiftene. Den siste tredjepart mente jeg å kunne reise på privat vei, da jeg fra flere hold hadde fått tilsagn om bidrag. Allerede ved hjemkomsten fra min Grønlands-ferd hadde konsul Axel Heiberg stillet 10 000 kroner til min disposisjon for en ny reise. Ham skyldtes også initiativet til den senere innsamling.

Den 30. juni 1890 blev det beløp jeg androg om, bevilget av Stortinget, som derved uttalte sitt ønske om at ekspedisjonen måtte bli norsk. I januar 1891 gikk grosserer Ths. Fearnley, konsul Axel Heiberg og bryggerieier Ellef Ringnes igang med å samle den sum som videre trengtes efter overslaget. På få dager var den overtegnet ved bidrag fra Kong Oscar, Axel Heiberg, Ths. Fearnley, Ringnes & Co., Anton Chr. Houen, C. J. A. Dick, A. S. Kjøsterud, C. Sundt, Westye Egeberg, Halvor Schou, Harald Wedel Jarlsberg, C. Løvenskiold og Nicolay H. Knudtzon. Av bidragsydere utenfor landet bør nevnes «The Royal Geographical Society» i London, som viste sin sympati for foretagendet ved å bevilge 300 Lstrl. Friherre Oscar Dickson bekostet det elektriske lysanlegg.

Under utrustningen til ferden viste det sig at den første anslagssum ikke var tilstrekkelig. Særlig skyldtes dette at skibet, som var beregnet til å koste 150 000 kroner, blev vel 100 000 kroner dyrere. Hvor så meget stod på spill, fant jeg nemlig ikke å ha rett til å ta hensyn til utgiftene, hvis jeg ved ekstra forholdsregler trodde jeg kunde sikre utfallet av ferden. De tre menn som hadde stillet sig i spissen for den første innsamling påtok sig å være komité for ekspedisjonen og å ta sig av dens pengeaffærer. For å få dekket en del av underbalansen satte de derfor, sammen med en del menn av det geografiske selskapsstyre og råd, igang en ny privat innsamling over det hele land, likesom dette selskap senere satte sig i spissen for en nasjonal-subskripsjon. Ennvidere måtte jeg andra det norske Storting om 80 000 kroner, og på ny viste vår nasjonalforsamling sin sympati for foretagendet ved 9. juni 1893 å bevilge denne sum. Til slutt dekket konsul Axel Heiberg, hr. C. J. A. Dick og jeg selv den endelige underbalanse, som viste sig å være tilstede ved avreisen, da utgiftene var kommet op i henimot 450 000 kroner ialt.

Av planen fremgår det at det viktigste ved utrustningen for ferden måtte bli å bygge det skib som skulde bære oss gjennem de fryktede is-regioner. Byggingen av det blev da også utført med mer omhu enn der vel er lagt på noe skib som før har pløiet de arktiske farvann. I den bekjente norske skibskonstruktør Colin Archer i Larvik fant jeg en mann som fullt ut forstod den opgave jeg stillet ham og som i arbeidet nedla all sin dyktighet, forutseenhet, og sjeldne omhyggelighet. Når ferden har vært heldig, skyldes det i ikke liten grad denne mann.

Ser man på den lange rekke av tidligere ekspedisjoner, må det slå en at på et par undtagelser nær har ikke en eneste av dem bygget sitt eget fartøi, særlig skikket for øiemedet; ja de fleste har ikke engang hatt skuter som fra først av var bygget for is-navigasjon. Dette må forbause så meget mere, når man tenker på hvilke summer som er ofret på utrustningen av enkelte av disse ekspedisjoner. Men saken er vel den at man i regelen har hatt slikt hastverk med å komme avsted at der ikke har vært tid til en mer omhyggelig utrustning. Ofte var det bare noen få måneder før avreisen at man tok fatt på den. På så kort tid kunde imidlertid ikke denne ekspedisjon utrustes, og varte den selv i vel 3 år, så tok forberedelsene til den ikke mindre lang tid, mens planen var fattet 3 ganger 3 år tidligere.

Archer gjorde utkast på utkast til det vordende skib, likesom den ene modell efter den annen blev laget. Stadig nye forbedringer og forandringer. Den form vi endelig blev stående ved er kanskje efter manges mening ikke vakker, men at den er god og hensiktsmessig tror jeg vår ferd har vist. Som nevnt (s. 22) blev det særlig strebt efter å gi skibet sådanne sider at det lett kunde løftes under is-skruingene uten å bli knust mellem flakene. Greely, Nares o. a. har sikkerlig rett når de sier at dette ikke er noe nytt. Jeg støttet mig her bare til sørgelige erfaringer fra tidligere ekspedisjoner. Hvad man kunde si var nytt, var kanskje det at vi ikke bare visste at skibet burde ha en slik form, men at vi også gav det formen, og dertil den for is-skruinger nødvendige styrke, og at dette ene og alene var den hovedtanke som ledet byggingen. Colin Archer har rett, når han i en artikkel i «Norsk Tidsskrift for Søvæsen» 1892 begynner således: «Når man erindrer hvad der så å si er grunntanken av den av dr. Nansen fattede plan for sin nordpolsferd – – – vil man lettelig innse, at et skib som skal bygges med utelukkende hensiktsmessighet for øiemedet må i vesentlige henseender være forskjellig fra ethvert annet hittil kjent skib. – – Ved skibets konstruksjon blir der fortrinsvis å ta det dobbelte hensyn, 1) at skrogets form blir sådan at det kommer til å fremby en så lite sårlig skive som mulig for isens angrep, og 2) at det i konstruktiv henseende blir bygget så solid at det vil være i stand til å motstå det størst mulige trykk utenfra i hvilkensomhelst retning.»

Slik blev det også bygget, mindre beregnet på hurtighet og seilas enn på å danne et sikkert og varmt tilholdssted under driften i isen.

Det var hensikten å gjøre skibet så lite som mulig. Jeg hadde ment at en skute på 170 registertonn vilde bli tilstrekkelig; men «Fram» blev betydelig større, 402 tonn brutto og 370 tonn netto. Det blev også strebt efter å gjøre skibet kort, så det lettere kunde sno sig frem mellem flakene; en stor lengde er dessuten en kilde til svakhet under is-skruingene. Men forat et slikt skib, som tilmed har sterkt utliggende sider, skal få den nødvendige bæreevne må det bli bredt, og bredden blev da også henimot en tredjedel av lengden. Enda et punkt av viktighet var det å gjøre skibssidene glattest mulig uten fremstående kanter, likesom plane flater søktes undgått på de steder som var mest angripelige. Skroget fikk derfor runde, fyldige former; baug, akterende, kjøl – alt blev avrundet, så at ikke isen skulde få tak noensteds. – Av den grunn blev også kjølen så innbygget i hudene at bare 7 cm. stakk frem, og kantene blev rundet. Hensikten var at «hele skuten skulde glatt som en ål glippe ut av isens favntak».

Skroget blev gjort spisstevnet for og akter og minnet i sin form ikke så lite om en losbåt med kjølen og de skarpe kjølgangene borttatt. Begge endene blev gjort særskilt sterke. Baugen bestod av 3 svære ekestokker, den ene innenfor den annen, så der var ek i en samlet tykkelse av 1,25 m.; innenfor kom solide brøker av ek og jern for å forbinde skibssidene med hinannen, og fra disse brøker stod igjen skråstøtter mot palemoren. Langs baugens forside lå en jernstevn og utenpå denne jernskinner, som løp tvers over baugen og et stykke akterover på hver side som vanlig på selfangerne.

Isen har lettest for å gjøre skade ved akterenden av de almindelige ishavs-skuter, bl. a. ved å knekke roret. På «Fram» blev dette anbragt så lavt som mulig; når et isflak støtte mot skuten aktenfra, møtte det den sterke stevn og kunde vanskelig nå roret selv. Men det blev dessuten bygget en brønn for roret, så det kunde bli heist op på dekk, om det blev truet av isen. En lignende brønn blev laget for propellen. Det var almindelig for selfangere å ha det innrettet på denne vis for propellens vedkommende, men ikke for rorets. Ved plutselig skruing og lignende kunde vi med vårt lille mannskap og ved hjelp av spillet ha roret på dekk i løpet av få minutter, mens jeg har sett det ta adskillige timer, ja endog hele dagen, å skifte roret ombord i selfangere med over 60 manns besetning. Akterskibet på «Fram» fikk i det hele tatt en egen konstruksjon forskjellig fra andre skuters. Akterenden blev utvendig beskyttet av svære jernplater.

Det blev gjort alt for å få skibssidene så motstandsdyktige mot is-presset som bare mulig. Spantene var av fortrinlig italiensk ek som oprindelig hadde vært bestemt for den norske marine og hadde ligget under tak på Horten i 30 år. Det var altsammen vokset krumtømmer av store dimensjoner. Mellem spanteparrene var det bare en 3–4 cm.s mellemrum, som blev fylt med en blanding av bek og sagflis for å holde skibet noenlunde tett selv om hudene skulde bli gjennemgnaget. Der var tre huder. De to innerste var av ek og forsvarlig festet og drevet. Ytterst var der en ishud av greenhart, som bare var påsatt med spiker og hakebolt slik at isen kunde ha flådd den av uten at skroget ellers hadde lidt noen større skade. Garneringen på innsiden av spantene bestod av tykke planker av pitch-pine. Skibssiden blev på denne måte en solid og vanntett masse av tre i en 70–80 cm.s tykkelse. En slik skibsside med dens buete form kan i og for sig allerede yde en meget god motstand mot isen; men for å gjøre den enda sterkere blev innsiden på alle mulige måter forstøttet, og skuten så innvendig ut som et spindelvev av bjelker, støtter og strevere. Bjelkene i de to dekk (det øvre dekk og mellemdekket) var for det meste av svær ek, tildels også av pitch-pine; alle disse bjelkene blev bundet sammen med hverandre og med skibssiden ved mange støtter, og der var mange svære knær og jernforbindinger. Det hele blev omtrent som en eneste sammenhengende masse. Man får et inntrykk av konstruksjonen ved hjelp av de riss som her er avbildet.

Sidene av skroget rundet sig nedover slik at tverrsnittet ved midtspantet minner meget om en overskåren halv kokosnøtt. Jo mere et slikt skib løftes ut av vannet dess tungere blir det selvfølgelig og dess større trykket mot isen, men dess lettere blir det for isen å løfte det på grunn av denne form. Bunnen blev gjort temmelig flat for å undgå for megen krengning, om skroget skulde løftes høit. Ved eksperimenter søkte jeg å bestemme isens friksjon mot tre, og ved derefter å beregne skibets styrke og ta hensyn til sidenes vinkel med vannflaten kom jeg til det resultat at styrken skulde være flere ganger så stor som den måtte være for å motstå det trykk som var nødvendig for å løfte skibet. Denne beregning viste sig da også å slå til i praksis.

Skibets viktigste dimensjoner var: Lengde i kjølen 31 m., i vannlinjen 34,5 m. og over stevnene ved dekk 39 m.; bredde i vannlinjen uten ishud 10,4 m., største bredde uten ishud 11 m.; høide i risset (rummet) 5,25 m.; dypgående med lett last 3,75 m.; deplasement med lett last 530 tonn og ved 4,75 m. dypgående 800 tonn; i siste tilfelle var der et fribord på omkring 1 m. Skroget med fylte kjeler var beregnet til å veie omkring 420 tonn, og med 800 tonn deplasement skulde det således være en bæreevne av 3 80 tonn tilovers for kull og annen last. Foruten den nødvendige proviant for hunder og mennesker for mere enn 5 år kunde vi føre kull for 4 måneders gang med full fart i maskinen, og det var mere enn tilstrekkelig for en ekspedisjon som denne.

«Fram» blev rigget som tremastet fore-and-aft-skonnert. Dette vakte misnøie hos adskillige av våre gamle ishavsskippere, som i all sin tid hadde fart med skværriggede skuter, og som derfor mente at det var det eneste som kunde brukes i isen. For oss var imidlertid vår rigg den beste. Foruten de almindelige sneiseil hadde vi på forreste mast to løse rær for en breifokk og et toppseil. Mastene var temmelig høie. Utkikstønnen på stormasten var 32 meter over vannet. Det var viktig å få den så høit som mulig forat en kunde ha vid utsikt i klarvær når det gjaldt å finne vei gjennem isen.

Det blev lagt meget og omhyggelig arbeide på å konstruere og bygge en hensiktsmessig dampmaskin. Det blev en triple ekspansjonsmaskin, men slik innrettet at den ene cylinder kunde stenges av, eller endog to av dem, om det skulde knipe. Ved å dreie på en kran eller to kunde man efter ønske forandre maskinen til compound, høitrykks- eller lavtrykks-maskin. Skjønt det aldri gikk galt med noen av cylindrene, kom denne anordning flere ganger til nytte. Ved å bruke maskinen som compound kunde nemlig «Fram»s fart drives op for kortere tid, og hvor det gjaldt blev isen oftere forsert på den vis. Maskinen var på 220 indicerte hestekrefter og kunde i stille vær med lett last gi en fart av 6–7 knop.

Beboelsesrummene lå akterut under halvdekket. Fellessalongen, hvor vi spiste og opholdt oss, lå i midten. På sidene av den var der fire enkeltmanns- og to firemanns-lugarer. Salongen blev da beskyttet mot kulde utenfra ved hjelp av rummene omkring. Tak, gulver og vegger bestod av mange lag så de blev tykke og varmeisolerende. Innerst inne mot det varme rum blev der overalt lagt luft-tett linoleum som skulde hindre den fuktige kahytt-luft fra å komme ut i siden og der avsette vann som i tilfelle snart vilde fryse til is. Skibssidene blev dekket med tjæret filt, derefter korkefyll, granpanel, et tykt filtlag, luft-tett linoleum og til slutt enda et panel. Taket under dekk over salong og kahytter hadde følgende lag: luft, filt, granpanel, linoleum, renhårsfyll, granpanel, linoleum, luft, granpanel. Når vi regner med dekksplankene, var tykkelsen alt ialt omtrent 40 cm. På gulvet i salongen blev der ovenpå dekksplankene lagt et tykt lag med korkefyll, derover et tykt tregulv og så øverst linoleum. For å motvirke kulden blev også skylightet bl. a. beskyttet ved tre ruter innenfor hverandre. En av de største ubehageligheter ved livet ombord i tidligere polarekspedisjoners skib har gjerne bestått i at fuktigheten slo sig ned på de kolde ytterveggene for enten straks å fryse til rim eller å renne i bekker fra veggene ned i køiene og på dørken. Det hendte ikke sjelden at køi-madrassene blev mere eller mindre forvandlet til is. Vi undgikk fullstendig denne ubehagelighet, og når der blev fyrt i ovnen i salongen, var der ikke spor av fuktighet på veggene, selv ikke i sovelugarene.

Foran salongen lå byssen, og på hver side av den var der opgang til dekket. For å beskytte mot kulden var der i hver av disse opgangene anbragt fire små solide dører, som alle måtte passeres når en skulde ut, og som bestod av flere lag tre med filt imellem. For å holde den kolde luft ute var dørtersklene dessuten gjort usedvanlig høie.

Oppe på halvdekket over byssen, mellem stormasten og skorstenen, var der en bestikklugar forrest og en mindre arbeidslugar aktenfor.

«Fram» var forsynt med elektrisk lysanlegg. Når dampmaskinen var i gang, kunde den drive dynamoen, mens det var meningen å drive den dels ved vind, dels ved håndkraft under selve opholdet i isen. Vi hadde derfor med en vindmølle og en «hestevandring», som skulde trekkes av oss selv. Jeg hadde ventet at hestevandringen kunde ha fått betydning for å gi oss mosjon i den lange polarnatt. Imidlertid fant vi at der var nok annet å bestille, og den kom aldri til anvendelse; derimot hadde vi meget glede av vindmøllen. For det tilfelle at vi ikke hadde kraft nok til å frembringe elektrisk lys, hadde vi med omkring 1 6 tonn petroleum, som også var beregnet til koking og delvis til opvarming av beboelsesrummene. Denne petroleum og 20 tonn simpel stenkullsolje, som sammen med kull var beregnet til brensel under kjelen, blev opbevart i svære jerntanker. Av dem var der åtte i rummet og en på dekk.

Av båter hadde skibet ialt 8, hvorav 2 var særlig store, 8,8 m. lange og 2,1 m. brede. Disse var beregnet for det tilfelle at skibet tross alt skulde bli ødelagt. Det var da meningen å fortsette driften idet vi bodde i dem på isen. De var store nok til å rumme hele mannskapet og proviant for mange måneder. En av de andre båtene var forsynt med en petroleumsmotor, men den var mindre hensiktsmessig og voldte oss adskillig bryderi. %b

Der blev anvendt særlig omhu på vår proviantutrustning av hensyn til faren for skjørbuk og annen elendighet. Alle fysiologiske spørsmål i denne forbindelse blev omhyggelig drøftet med professor Torup, som utrettelig bistod mig med råd og dåd i dette punkt som var så vesentlig for oss. Resultatet av våre overlegninger var: at konservering av kjøtt og fisk ved salting, røking eller ufullstendig tørring må ansees for mangelfull og forkastelig ved arktiske ekspedisjoner av lang varighet, og at den ledende tanke i proviantutrustningen bør være at levnetsmidlene sikres mot dekomposisjon, enten ved omhyggelig og fullstendig tørring eller ved sterilisasjon i varme. Hvad jeg dessuten la an på var foruten å få nærende og sund proviant også å få så stor avveksling i den som mulig. Der blev tatt med hermetisk kjøtt av alle slag; hermetisk og tørret fisk[1]; poteter, både tørrede og hermetiske; alle sorter hermetiske og tørrede grønnsaker; hermetiske og tørrede frukter; syltetøier og marmelader i stor mengde; både sukret og usukret kondensert melk; preservert smør; tørrede supper av forskjellig slags, og mange andre ting. Brødet var mest norsk skibsbrød av rug og hvete, og engelsk skibskjeks. Dessuten hadde vi meget mel til baking av ferskt brød. Hvert eneste fødemiddel blev kjemisk undersøkt, før det blev antatt, og det blev særlig passet på at alt var omhyggelig pakket. Selv saker som brød, tørrede grønnsaker o. l. blev nedloddet i tinnkasser for å beskyttes mot fuktighet.

Som drikke benyttet vi til frokost og kveldsmat sjokolade, kaffe og te, undertiden også melk; til middag hadde vi det første halve år øl, senere brukte vi lime-juice med sukker eller sirup. Ekspedisjonen førte med sig øl og en del flasker krone-maltekstrakt, men ikke vin og brennevin.[2] Tobakk var det rikelig av, såvel røketobakk som skrå.

Av stor betydning ved en ferd som vår er et godt bibliotek, og takket være forleggere og venner av ekspedisjonen både i og utenfor landet, var vi meget vel utrustet i den henseende.

En viktig del av utrustningen var selvfølgelig de instrumenter som de videnskapelige iakttagelser skulde gjøres med; de blev da også viet stor opmerksomhet. Foruten den samling instrumenter jeg hadde fra Grønlands-ferden, blev en mengde nye anskaffet, og ikke noe blev spart for å få dem så gode og fullstendige som mulig.

I forskjellige tilfelle kunde det bli av den største betydning for ekspedisjonen å ha gode sledehunder. I den anledning henvendte jeg mig til den bekjente sibiria-reisende baron Edvard v. Toll i St. Petersburg, og spurte ham om det lot sig gjøre å få brukbare hunder fra Sibiria.[3] Med stor imøtekommenhet svarte Toll at han mente selv å kunne ordne saken, da han nettop stod i begrep med å tiltre sin annen videnskapelige reise til Sibiria. Han foreslo at hundene skulde sendes til Kjabarova ved Jugor-stredet. På sin reise gjennem Tjumen i januar 1893 fikk han ved den engelske kjøpmann Wardroppers hjelp en derboende mann, Aleksander Ivanovitsj Trontheim, til å påta sig å kjøpe 30 ostjakiske hunder og føre dem til Jugor-stredet. Men Toll nøiet sig ikke med det; da hr. Nikolai Kelch, i Irkutsk, tilbød sig å bære omkostningene, besørget han også innkjøpt 26 øst-sibiriske hunder, som er anerkjent bedre trekkhunder enn de vest-sibiriske (ostjakiske), og nordmannen Johan Torgersen påtok sig å bringe dem til Olenek-munningen, som vi efter avtalen skulde gå innom.

Toll mente også at det kunde være av betydning å få nedlagt noen depoter på de Nysibiriske Øer, for det tilfelle at «Fram» skulde forulykke og ekspedisjonen bli nødt til å vende hjem den vei. Ved Toll’s omtale herav erklærte Kelch sig straks villig til å bære omkostningene også med slike depoter; han ønsket at vi skulde møte sibirisk gjestfrihet endog på de Nysibiriske Øer. Da det imidlertid viste sig vanskelig å finne pålitelige folk til å utføre et så ansvarsfullt hverv, bestemte Toll sig til selv å nedlegge depotene, og i mai 1893 foretok han en eventyrlig og i høi grad interessant reise fra fastlandet over isen til de Nysibiriske Øer, hvorunder han, foruten å nedlegge 3 depoter for oss,[4] gjorde geologiske undersøkelser av den største betydning.

et tredje depot i et hus på sydsiden av Lille Ljakov Ø med to månedersproviant satt oss i stand til med letthet å nå fastlandet.

Et annet punkt av viktighet mente jeg var å få sendt en kulladning lengst mulig på vår vei, for at vi kunde laste «Fram» så full som mulig med kull før vi helt avbrøt forbindelsen med den øvrige verden. Jakten «Urania» fra Brønnøysund i Nordland blev fraktet for å bringe en kulladning til Kjabarova ved Jugor-stredet.

Såsnart min plan til ekspedisjonen blev kjent, strømmet der inn hundrer av ansøkninger fra alle kanter av verden, fra Europa, Amerika, Australia, fra folk som ønsket å være med, tross de mange advarende røster som hevet sig mot ekspedisjonen. Blandt alle de kjekke menn som her meldte sig var ikke valget lett. Selvsagt måtte der legges særlig vekt på at hver mann var kraftig og sund, og ingen blev derfor endelig antatt, før han var omhyggelig undersøkt av professor Hjalmar Heiberg i Oslo.

Ekspedisjonens deltagere blev da følgende:

Otto Neumann Sverdrup, «Fram»s fører, født i Bindalen i Helgeland 1855. I 1888–89 deltok han i Grønlands-ferden. Såsnart han hørte tale om planen til polarferden, ytret han ønske om å være med. Jeg visste da også at i bedre hender kunde jeg vanskelig overgi «Fram».

Sigurd Scott Hansen, daværende premierløitnant i marinen, overtok ledelsen av de meteorologiske, astronomiske og magnetiske observasjoner. Han er født i Oslo 1868.

Cand. med. Henrik Greve Blessing, ekspedisjonens læge og botaniker, født i Drammen 1866.

Theodor Claudius Jacobsen, styrmann på «Fram», født 1855 på Tromsø.

Anton Amundsen, første-maskinist på «Fram», født på Horten 1853.

Adolf Juell, proviantforvalter og kokk på «Fram», født i Skåtø sogn ved Kragerø 1860.

Lars Pettersen, annen-maskinist på «Fram», født 1860 i Borre ved Landskrona i Sverige av norske foreldre.

Reserveløitnant Fredrik Hjalmar Johansen, født i Skien 1867. Han var så ivrig efter å delta i ferden at han tok post som fyrbøter, da ingen annen plass var ledig. Meste tiden ombord var han meteorologisk assistent. Harpunér Peder Leonard Hendriksen, født i Balsfjorden næ Tromsø 1859.

Bernhard Nordahl, født i Oslo 1862. Ombord hadde han tilsyn med dynamoen og det elektriske lys, gjorde dessuten tjeneste som fyrbøter, og var en stund assistent ved de meteorologiske iakttagelser.

Ivar Otto Irgens Mogstad, født i Aure på Nordmøre 1856. Han gjorde sig nyttig ombord i alle egenskaper, fra urmaker til hundevokter.

Bernt Bentsen, født 1860. Han blev forhyret i Tromsø, da vi drog avsted; det gikk nokså fort: kl. 1/2 9 kom han ombord for å tale med mig, og kl. 10 reiste «Fram».

—————————————
1. Den hermetiske fiskemat syntes hele tiden ombord å være meget ettertraktet. I særlig høi kurs stod norsk fiskefarse og fiskepudding for ikke å tale om hermetisk småmakrell.
2. Et par av deltagerne hadde dog privat tatt med noen få flasker vin og konjakk. Da over et år var gått, og de hygieniske forhold ombord viste sig å være så gode, lot jeg ved enkelte festlige anledninger lage en toddy av molter eller annen fruktsaft tilsatt med spiritus.
3. Jeg hadde også tenkt på å få hunder fra eskimoene i Grønland og ved Hudson-bukten, men det viste sig å være forbundet med vel store vanskeligheter å få dem sendt derfra i tide.
4. Disse depoter var anbragt med stor omtanke, og der var sørget så vel for oss, at vi sandelig ingen nød hadde lidt, var vi kommet der. I det nordligste depot ved Stan Durnovo på vestkysten av Kotelny under 75° 37’ n. br. vilde vi ha funnet proviant for åtte dager. Med denne måtte vi lett kunne ha gått 100 kilometer sydover langs kysten til det annet depot ved Urassalach, hvor vi vilde ha funnet mat for en hel måned i et hus som var opført av baron v. Toll i 1886. Endelig vilde.


IV. AVREISEN

«So reiser eg nor i den skorne heimen
som ingi soli skin.
Der er ingjen dag’e.»


Det var midtsommerdag. Grå og trist kom den. På den skulde
avskjeden tas, den uforanderlige. Døren lukket sig bak en. Ensom gikk en for siste gang fra huset ned gjennem haven mot stranden der ute ved bukten, hvor «Fram»s lille motorbåt ubarmhjertig ventet. Bak lå alt en hadde kjært i livet. Hvad lå foran? Og hvor mange år vilde gå, før en fikk se alt igjen? – Hvad hadde jeg ikke gitt i det øieblikk for å kunne vende om. Men oppe i vinduet satt lille Liv og klappet i hendene. Lykkelige barn, du aner ennu ikke hvad livet er, hvor underlig sammensatt og skiftende. – Som en pil skjøt den lille båt over Lysaker-bukten ut på den ferd hvor en følte innsatsen kunde bli livet selv, om ikke mer.

Endelig var alt ferdig. Stunden var der, den som års iherdige arbeide ustanselig hadde strevet hen imot, med følelsen av at hver nødvendig gjenstand var med og at alt var fullendt, da ansvaret skulde bli veltet av en og hjernen endelig få hvile. Utålmodig lå «Fram» der inne på Piperviken med dampen oppe og ventet på signalet, da båten kom surrende inn forbi Dyna og la til siden. Dekket var tettpakket av mennesker som skulde si det siste farvel, nu måtte de fra borde. Så lettet «Fram» ankeret, tung og dyplastet satte hun sig sakte i bevegelse og gjorde en rundtur inn på viken. Bryggene var sorte av folk, som viftet med lommetørklær og hatter. Men taust og stille vendte «Fram» baugen mot fjorden og styrte langsomt og sikkert forbi Bygdøy og Dyna ut på sin ukjente ferd, omsvermet av vevre båter, lystseilere og dampskib. Fredelig og lunt lå villaene bak løvhenget der inne langs strandene, slik som en alltid så dem. «Fager er lien, og aldri tyktes den mig fagrere.» Lenge vilde det iallfall bli til vi igjen skulde pløie disse kjente farvann.

Så en siste hilsen til hjemmet, der det ligger på odden. Fjorden blinkende foran, gran- og furuskogen omkring, litt smilende eng-land og lange skogklædte åser bakom. I kikkerten skimtet jeg en lys skikkelse ved benken under furuen – – –

Det var den mørkeste stund på hele ferden.

Så ut fjorden. Det var regnvær, en trist stemning ruget over det kjente landskap med alle dets minner.

Det var først ut på formiddagen næste dag (25. juni) at «Fram» sakte gled inn på bukten foran Rækvik, Archers verft ved Larvik, hvor hennes vugge stod og hvor der blev drømt mangen en gyllen drøm om hennes seierrike livsbane. Her skulde vi ha de to storbåtene ombord og få dem satt på sine galger, og dertil enda ha forskjellig annet materiale. Det tok den dag og en god del av næste med, før alt var ferdig. Ved tretiden den 26. sa vi Rækvik farvel, gjorde en sving inn på Larviks red, for så å stå til havs ut forbi Fredriksvern. Archer måtte selv ta rattet og styre sitt barn dette siste stykke før han gikk fra borde. Så blev de siste hender trykket til avskjed, av ord var der ikke mange. Og så gikk de i båten, han og mine brødre og vennen, mens «Fram» gled forover med sitt tunge sig, og båndene blev revet over. Så underlig vemodig å se denne siste levning av hjemmet der i den lille snekken på den store blå flaten, en kutter med hvite seil bak, og lengere borte Larvik. Jeg tror næsten det blinket en tåre i det gamle prektige ansikt, der han stod opreist i båten og ropte et leve for oss og «Fram». Montro han ikke holdt av den skuten? At han hadde tro på den, vet jeg. Så gav vi ham den første salutt fra «Fram»s kanoner, en verdigere innvielse kunde de ikke få.

Full fart forover, og i det stille blanke sommervær, mens kveldsolen lyste over landet, stod «Fram» ut mot det blånende hav for å få sin første dukking i de lange dønningene. Lenge stod de i båten og så efter oss, der vi fór.

I godvær bar det da langs kysten forbi Kristianssand. Næste kveld (27. juni) var vi utfor Lindesnes. Jeg satt oppe og pratet med Scott Hansen utover natten. Han var kaptein ombord på turen til Trondhjem, hvor Sverdrup skulde støte til oss efter å ha fulgt sin familie til Steinkjer. Som vi satt der i bestikklugaren og lot timene gli forbi, mens vi aket avsted på den økende rulling, slo plutselig en sjø døren op og fosset inn. Vi ut på dekk. Skuten slingret som en tømmerstokk, sjøene brøt inn over rekken på begge sider, og litt efter litt kom alle mann op. Mest fryktet jeg for at de smekre galgene under storbåtene skulde gi svikt, så båtene gikk overbord og kanskje tok en del av riggen med sig. Da så 25 tomme parafintønner som var surret på dekket kom løs, vasket frem og tilbake og efter hvert fyltes med vann, så det ikke bare lystelig ut. Men verre blev det da også bunkene av reservetømmer, rundholter og bord begynte den samme vandringen og truet med å slå støttene vekk under båtgalgene. Det var en kummerfull stund. Sjøsyk stod jeg på kommandobroen og skiftet mellem å ofre til havets guder og være redd, snart for båtene og snart for guttene, som strevet med å berge hvad berges kunde fremme på dekket. Ofte så jeg bare et virvar av sjø, planker i drift, armer, ben, og tomme tønner. Nu veltet grønne sjøen innover og slo benene unda en, så han falt så vannføiken stod om ham, nu så jeg karene hoppe over rausende tømmerstokker og tønner, for ikke å få foten knust mellem dem. Der var nok ikke en tørr tråd på kroppen deres. Juell lå og sov i «Grand Hotell» – så kalte vi den ene av storbåtene –, han våknet og hørte sjøen som en foss under sig. Jeg møtte ham i kahyttdøren, nettop som han kom rennende. Der var det nok ikke lenger trygt, mente han; best å redde klutene – han fór med bylten under armen. Så forover, for å berge skibskisten sin, som svømte i salte sjøen fremme på fordekket; han halte og slepte den efter sig akterover, mens den ene brottsjøen efter den andre gikk over ham. En gang satte «Fram» hele baugen under og tok sjøen inn over bakken. Der hang en og sprelte i ankerdaviden over hvite fossen. Det var nok Juell igjen. Vi hadde vår arme nød med å berge greiene våre. Alle de gode parafinfatene måtte vi lempe overbord, den ene gilde tømmerstokken efter den andre gikk samme veien; jeg stod og så sørgmodig efter dem, der de fløt. Resten av dekkslasten blev’ lempet akter på halvdekket. Jeg er redd hele ekspedisjonens aktier stod temmelig lavt i det øieblikk. – Så med ett, som det omtrent var på det verste med oss, fikk vi se en bark dukke ut av skodden forut. Den lå med røiler og alle seil til, så trygg og rolig som om ingenting stod på, og duvet sakte i sjøen. Det var næsten harmelig å se på.

Under land våget vi oss ikke for skodden; vi måtte holde det gående utover til havs, inntil endelig skodden lettet noe ut på morgensiden, og losen fikk kjenning under Farsund. Om eftermiddagen styrte vi inn til Egersund for tykke og kuling, og ankret ute på Hovlands-bukten.

Næste morgen blev båtgalgene og annet satt i forsvarlig sjøklar stand. «Fram» var dog altfor overlastet til å kunne klare sig godt i sjøen; men det var der nu en gang ikke noe å gjøre ved. Det vi hadde måtte vi ha, og når vi bare fikk sakene på dekk ordentlig forvart og surret, så kunde jo ikke sjøen gjøre oss noe, om den blev aldri så voldsom; for at skute og rigg holdt, visste vi.

Det var sent på kvelden den siste juni at vi dreiet rundt Kvarven og i den dystre skumre natt stod inn til Bergen. Solklar og deilig lå Vågen næste morgen da jeg kom op, alle skibene flaggsmykket fra topp til dekk. Det var solfest i luften, Ulrikken, Fløien og Løvstakken i glans og glitter – den kjente hilsen fra før. Det er en vidunderlig by, den gamle Hansestad.

Om kvelden skulde jeg holde foredrag, men kom en halv time for sent. Som jeg skulde klæ mig for å gå, strømmet der nemlig en mengde regninger inn, og skulde jeg forlate byen som en solvent mann, måtte jeg jo betale, – og publikum fikk vente. Verre var det at salongen var full av disse evindelige reisende spørsmålstegnene. Jeg kunde høre et helt selskap av dem beleire døren til min lugar, mens jeg klædte mig; de måtte endelig «shake hands with the doctor». Vi var som dyr i et menasjeri. Man gikk ugenert omkring og kikket inn i lugarene til oss, som til bjørner og løver i bur. Da jeg var ferdig, åpnet jeg døren forsiktig, og i et par sett løp jeg fra det gapende selskap.

Klokken 8 var der stor fest, mange vakre taler, god mat og drikke, smukke damer, musikk og dans til langt på morgensiden.

Næste formiddag klokken 11 – det var søndag – stod vi i solblankt vær nordover Bergens-fjorden med mange venner ombord. Det var en uforglemmelig vakker sommerdag. Nord i Herlø-fjorden, like ut mot havskjærene, skiltes vennene fra oss –, lenge så vi den lille havnebåten med dens mørke røksøile mot den glitrende vannflaten. Utenfor rullet havet i soldisen, og innenfor lå det flate Manger-land, med alle dets minner fra et naturforskerliv år tilbake både i solskinn og styggvær. Her har en av Norges største naturforskere gjort sine opdagelser som ensom prest fjernt fra verden. Her gjorde jeg selv de første famlende skritt på naturforskningens trange bane.

Så fór vi da, mest i vakkert vær, sjeldnere i skodde og regn, mellem øer og sund nordover langs Norges kyst. – Et herlig land. – Jeg undres om der i hele verden finnes en seilled som denne. Disse uforglemmelige morgener når naturen våkner til liv, skoddeheimen sølvglinsende hvit over fjellene, toppene strekker sig op over den som øer av havet. Den strålende dag over de hvite blinkende snefjell. Og så kveldene med solnedgangen og den bleke måne, fjell og øer tause og drømmende som en ungdomslengsel. Hist og her forbi vennlige småhavner og huser, smilende med grønne trær omkring. – Å, de vekker lengsel tilbake til livet og varmen, disse lune hjem i ly av holmene. En kan slå med nakken ad naturskjønnhet så meget en vil, det er dog en stor ting for et folk å ha et fagert land, la det så være fattig. Aldri stod det klarere for mig enn nu da jeg skulde forlate det.

Av og til et hurra fra land, snart fra en flokk barn, snart fra voksne; men mest var det undrende bønder som så langt efter det rare skibet og grundet på den gåtefulle ferd. Og på jekter og fembøringer stod kvinner og menn i sine røde skjorter og lyste i solen; de stanset roingen for bare å se. Fra byene vi reiste forbi kom der ut dampbåter proppfulle av folk for å hilse oss og ønske lykke på ferden, med musikk, sang og kanoner. De store turistbåter hilste med flagg og salutt, og på jakter og jekter gjorde de det samme. Der er noe flaut, noe trykkende ved å være gjenstand for en slik hyldning, før noenting er utført. Med et gammelt ord heter det:

Ved kveld skal dag roses,
kone, er hun brent,
klinge, er den prøvet,
kvinne, er hun gift,
is, kom du over,
øl, er det drukket.

Mest rørende var den interesse og hyldest som viste sig hos disse fattige fiskere og bønder. Den satte mig ofte i forundring; jeg følte de fulgte oss med spenning. Jeg minnes en dag, det var nord på Helgeland, der stod en eldre kone og viftet og viftet oppe på en naken knaus. Plassen hun hørte hjemme i lå lenger inne bak fjellet. «Jeg undres om det kan være til oss hun der vifter,» sa jeg til losen som stod ved siden av mig. «Ja det er det sikkert,» svarte han. «Ja men hvordan kan hun ha noen greie på oss da?» – «Å, her kjenner de nok til «Fram» og hele ferden i hver en stue, og de vil nok vente på at dere kommer tilbake igjen, kan De tro,» svarte han. Sandelig, vi går til et ansvarsfullt arbeide, når vi har folket med oss på den vis; tenk om det hele blev en eneste stor skuffelse!

Det var om kvelden, jeg satt og så utover. Enslige hytter lå spredt hist og her på odder og øer. Her sliter det norske folk sitt ensomme liv i kamp med stenen, i kamp med havet. Dette folk var det som sendte oss ut i det store vågsomme ukjente. – Det var vemodig å se utover. Ingen visste vel hvad de ofret sine penger til. Kan hende hadde de hørt det skulde være et ærefullt foretagende; men hvorfor, og til hvilken nytte? – Er ikke slikt bedrag? – Men like fullt blev deres øine dradd mot denne skuten, og for tankene demret kanskje for et øieblikk en ny ufattelig verden, med higen mot noe de ikke kjente til. – – – Og her ombord var der menn som lot kone og barn bli igjen. Hvilken lidelse var ikke adskillelsen, hvilken lengsel og savn rummet ikke fremtiden? Og ikke var det for fortjenesten. Var det ære og berømmelse? Den kunde vel bli liten nok. Den samme trang mot dåd, den samme higen ut over de kjente grenser som gjæret i dette folk gjennem sagatiden, er det vel som skyter skudd også idag. Tross alt vårt matstrev er kanskje tanken på nytten ikke så herskende enda.

Da tiden var kostbar, gikk jeg ikke som oprindelig tenkt innom Trondhjem, men stanset i Beiarn, hvor Sverdrup støtte til oss. Her kom også professor Brøgger ombord for å følge oss til Tromsø.

Så gikk det da nordover langs det deilige Nordland. Et par steder stanset vi for å ta ombord tørret fisk til hundeproviant. Vi fór under Torghatten, De syv søstre, Hestmannen, forbi Lovunen og Trænen der langt ute i havet, Lofoten og alt hvad det nu heter av skjønt. Den ene dristige kjempeform villere og vakrere enn den andre. Det er en eventyrverden for sig selv dette her, et drømmeland. Det føltes som om vi var redd for å gå for fort – at en lett kunde miste noe.

Den 12. juli kom vi til Tromsø, hvor vi skulde ha kull og forskjellig utrustning: pesker, komager, finnsko, sennegress, tørret renkjøtt o. s. v. Her blev et nytt medlem av ekspedisjonen forhyrt. Det var Bernt Bentsen. En staut kar å se til. Han skulde foreløbig være med til Jugor-stredet, men kom til å delta i hele ferden og var en sann vinning ved sin dyktighet, sitt lystige sinn og sine mange muntre innfall.

Efter to dagers ophold drog vi videre. Østenfor Nordkapp eller Magerøen fikk vi natten til den 16. så stygg strømsjø og så meget vann over dekket at vi gikk inn til Kjøllefjord for å få «Fram» bedre trimmet ved å lempe kull akter i baksene og annet. Dette drev vi på med hele to dager og gjorde oss fullt klar for reisen til Novaja Semlja. Jeg hadde først tenkt å ta enda en forsyning kull i Vardø; men da vi allerede var dypt lastet, og jakten «Urania» jo skulde møte oss i Jugor-stredet med kull, fant vi det riktigst å nøie oss med hvad vi nu hadde ombord. Vi kunde nok vente styggvær over Hvitehavet og Barents-sjøen.

Vi kom til Vardø en kveldstund og fikk en storartet mottagelse. Et helt musikkorps på moloen, fjorden full av båter, flagging og salutt. Folk hadde stått og ventet på oss helt fra den foregående aften, blev det sagt, ja man hadde reist like fra Vadsø, og leiligheten var blitt nyttet til å starte en subskripsjon for å skaffe en stortromme til byens musikk-korps «Nordpolen». Her fikk vi en dundrende fest før vi sa Norge det siste farvel.

Det siste som nu skulde gjøres med «Fram» var å få bunnen renset for skjell og grønske, så hun kunde gjøre mest mulig fart. Dette blev utført av dykkere som blev stillet til vår disposisjon av lederen for statens havnevesen deroppe.


V. FARVEL TIL NORGE

Det var i en selsom stemning jeg satt oppe den siste natten og skrev
brev og telegrammer. Vi hadde sagt farvel til vår prektige los Johan Hågensen, som hadde loset oss fra Bergen; nu var vi bare de 13 deltagere i ekspedisjonen og min sekretær, Christofersen, som hadde fulgt oss hit og som ennu skulde følge med til Jugor-stredet. – Alt var så stille, så stille. Bare pennen skrapte stadig farvel til hjemmet og til vennene.

Nede lå alle mann og sov.

Så var det ferdig, det siste telegram. Jeg sendte sekretæren i land med alt sammen. Da han kom tilbake, var klokken vel 3 på morgen siden, og jeg purret Sverdrup og et par andre av kameratene. Vi lettet anker og stod ut av havnen i den tause morgen. Byen lå ennu i rolig søvn. Alt var så fredelig og vakkert omkring, – bare litt støi av våknende arbeide fra en enkelt dampbåt på havnen. I en fembøring på siden stakk en søvnig fisker hodet ut av løftingen og glante efter oss da vi dampet forbi moloen, og på tollkutteren utenfor stod en enkelt mann og fisket i den tidlige morgenstund.

Det var nettop den rette stemning å forlate Norge i. Å, så velgjørende fredelig og stille. Slik hvile for tankene. Uten bråk og larm av mennesker med hurraer og dundrende kanoner. Mastene på havnen, hustakene og pipene raget op i den kjølige morgenhimmel. Solen brøt nettop gjennem tåken og smilte over stranden. Hård, naken og værbitt i morgendisen, men enda fager, hist og her små huser og skuter, – og hele Norge bak – – –

Mens «Fram» langsomt og rolig arbeidet sig ut til havs mot vårt fjerne mål, stod jeg og så landet langsomt svinne i himmelbrynet.

Snart kom skodden og tok alt.

Og gjennem skodde, bare skodde, dampet vi uavlatelig i fire dager, til jeg kom på dekket om morgenen den 25. juli: Klarvær! Livet var igjen blått, det var påny deilig å være menneske og suge havfred i lange drag. Ut på formiddagen fikk vi Gåselandet på Novaja Semlja i sikte og stod innover mot det. Børser og patroner kom frem, vi gledet oss alt til gåsestek og annet vilt; men da vi bare hadde et kort stykke igjen, kom skodden grå og ullen fra sydost og tok det hele. Under land var det neppe klokt å søke. Vi vendte og stod østover mot Jugor-stredet; men motvind nødte oss snart til å krysse for damp og seil, og det drev vi på med i etpar dager, i en skoddeverden for oss selv. Uff, den uendelig seige ishavståken. Den legger sig på riggen, og det drypper vått på hver flekk av dekket. Den legger sig på klærne, og til slutt blir de våte tvers igjennem. Den legger sig på sinn og sjel, og det blir grått i grått alt ihop.

Den 27. juli, fremdeles i skodde, møtte vi ganske uventet om kvelden is, visstnok bare en strimmel, som vi lett gikk igjennem; men det varslet ikke godt. Om natten fikk vi mere – en bredere strimmel, som vi også gikk igjennem. Men om morgenen næste dag blev jeg purret med den beskjed at vi hadde svær gammel is forut. Hm – skulde isvanskelighetene begynne alt her, da så det trist ut. Men det er den slags kolde overraskelser som Ishavet har mer enn nok av. I klærne og op i tønnen i en fart. Isen strakte sig overalt, så langt øiet rakk gjennem skodden, som nu var noe lettere. Isen var ikke liten; men den var nokså åpen til å begynne med, og der var ikke annet for enn å gå fram – vårt løsen tro. Lenge fant jeg vei. Men så tok det til å tetne med svære isflak iblandt. Så tetnet også skodden, og vi kunde ingen vei se. Å gå i vanskelig is i skodde er ikke klokt. En vet ikke hvor det bærer hen, og snart har en gått sig helt fast. Vi måtte stanse og vente. Men tåken blev tettere og tettere, og isen likeså. Håpet gikk så temmelig op og ned; for det meste stod det lavt, tror jeg. Å møte så meget is allerede i disse farvann, hvor man på denns tid av året som regel finner helt isfritt hav, det spådde alt annet enn godt. Alt i Tromsø og Vardø hadde vi fått dårlige tidender; Hvitehavet hadde først åpnet sig for kort tid siden, het det, og en seiler som hadde søkt å nå Jugor-stredet, måtte vende for is. De var neppe lyse de tanker som gikk mot Kara-havet. Hvad kunde vi ikke vente der? For «Urania» med kullene var også denne isen slem nok; den kunde ikke slippe igjennem, med mindre den hadde funnet farbart vann lenger syd langs den russiske kyst.

Da utsiktene syntes mørkest, kom Sverdrup med det gledesbud at skodden lettet og at en kunde se klarvann forut i øst på den annen side isen. Og da vi i noen timer hadde arbeidet oss frem mellem svære isflak, var vi i åpen sjø igjen. Allerede her ved den første dyst med isen fikk vi syn for hvilken ypperlig is-skute «Fram» er. Det er en kongelig fornøielse å ta henne frem i vanskelig is. Hun snur og dreier sig som «en bolle i en tallerken». Og ikke noe løp mellem flakene er så buktet og vrangt at en ikke skulde kunne ta henne frem gjennem det. Men slitent for rormannen er det. Hardt styrbord! Hardt bakbord! Steddi! Hardt styrbord igjen! – går det i et eneste kjør uten pust. Han sveiver på rattet, svetter, og sveiver igjen, rattet går som et rokkehjul. Og svinger sig gjør hun og snor sig frem mellem isflakene uten å røre dem, så sant der bare er såpass åpning at hun slipper igjennem. Og hvor der ingen er og hun rammer til, renner hun med det tunge siget den skrå baugen sin op på isen, trår den under sig og sprenger flakene fra hverandre. Og sterk – om hun renner på med full fart, ikke en knirk, ikke en lyd i henne; det er så vidt hun rister litt.

Lørdag den 29. juli bar det atter østover og mot Jugor-stredet, alt det damp og seil vilde trekke. Åpne sjøen lå fremfor oss, og vakkert vær var det med god vind. Om morgenen kom vi under sydsiden av Dolgoi, eller Langøia, som de norske fangstmenn kaller den, hvor vi måtte stå nordover. På nordkanten av øen bar det atter øst.

Vi var nu så temmelig på det rene med at «Urania» ikke var kommet gjennem isen. Som vi satt i salongen og snakket om dette om formiddag en, blev det ropt ned fra dekket at jakten var i sikte. Der blev glede. Men ikke av lang varighet. For i næste øieblikk het det at den hadde tønne på toppen. Altså en fangstjakt. Da hun fikk se oss, bar hun av og nedover i syd.

Ut på dagen nærmet vi oss Jugor-stredet. Der blev speidet og speidet forover efter land; men ingenting var å øine. Time gikk efter time, og vi gled frem med god fart; enda ikke land. Visstnok skulde det ikke være høit: men dette var likevel underlig. Jo – der var det likesom en lav skygge over havbrynet på bakbord baug. Det var land: Vaigatsj. Snart så vi mere, helt til aktenfor tvers, snart også fastlandet på sydsiden av stredet. Mere og mere; og det vokste hurtig. Alt sammen lavt og jevnt land, med åpningen for stredet forut. Dette er inngangen til Asias eiendommelige, endeløse flatland, så forskjellig fra alt vi er vant til.

Så gled vi inn i stredet med den lave klippekyst på begge sider. Lagene i fjellet står på ende, er brukket og bøid; men like fullt er alt avslipt og jevnt på overflaten. Ingen som ferdes over de grønne flate sletter og tundraer skulde ane den forstyrrelse og sønderbrutthet som ligger skjult under teppet i fjellgrunnens lag. En gang fjell og daler, nu alt slipt og vasket vekk.

Vi speidet efter Kjabarova. Der på nordsiden av sundet stod et merke. På stranden lå en forlist jakt; det var nok en norsk fangst jakt. Vraket av et mindre fartøi lå ved siden av. På sydsiden var der en flaggstang, og på den et rødt flagg. Bak der måtte Kjabarova være. Endelig stakk et par bygninger eller boder frem bak et nes, snart lå hele plassen for oss, med telter og noen få hus. Men her var grunt vann, vi måtte fare vakkert for ikke å sette oss på. Loddet blev kastet i ett vekk. Vi hadde 10 og 8 meter vann, så det var ikke stort mer enn vi trengte. Så sank det til 7 og 6. Det var vel lite, vi måtte litt ut igjen, og vente med å gå mot land til vi kom plassen litt nærmere.

Nu så vi en båt, som sakte nærmet sig fra land. En mann av middels høide med et åpent vennlig ansikt og gulrødt skjegg kom ombord. Efter utseendet å dømme kunde han vært nordmann. Jeg gikk ham i møte og sa på tysk at jeg antok det var Trontheim. Jo, det var det. Efter ham kom en del merkelige skikkelser i svære kapper eller pesker av renskinn, som næsten rakk til dekket. På hodet hadde de eiendommelige baschlik-lignende luer av renkalvskinn, og under disse luer stakk der frem noen kraftige skjeggete ansikter, som godt kunde ha tilhørt gamle norske vikinger, ja hele fremtoningen jog uvilkårlig frem for mig billeder fra vikingetiden, Gardarike, og Bjarmelands-ferder. Det var staute skikkelser, disse russiske kjøpmenn, som gir de innfødte brennevin og handler til sig bjørneskinn, selskinn og andre kostbarheter. De holder dem de en gang har fått tak på i et avhengighetsforhold, så de ikke får gjøre stort mer enn hvad kjøpmennene har lyst til. Snart kom også samojeder vrimlende ombord. Snilde ansikter med det brede, asiatiske preg. Bare menn naturligvis.

Det første jeg spurte Trontheim om var isforholdene. Han fortake at Jugor-stredet hadde vært åpent lenge, og han hadde gått og ventet hver dag siden den tid, engsteligere og engsteligere for at vi ikke skulde komme. De innfødte og russerne hadde så smått begynt å dra på smilet av ham efterhvert som tiden led og ingen «Fram» var å øine; men nu var han da til gjengjeld strålende solskinn. Isforholdene i Karahavet mente han skulde være gode; det hadde noen samojeder sagt, som hadde vært nær østmunningen av stredet på fangst for et par dager siden. Dette var jo ikke meget å bygge på, men nok til at vi ergret oss litt over ikke å ha nådd frem før. Så kom turen til «Urania». Men den hadde naturligvis ingen sett. Bare den fangstjakten vi gikk forbi om morgenen hadde vært her inne for noen tid siden.

Så fikk vi høre om hundene, at alt var i beste velgående. Trontheim hadde for sikkerhets skyld kjøpt 40 hunder, skjønt jeg bare hadde bedt om 30. 5 av dem var ved forskjellige ulykkeshendelser døde under reisen – en var bitt ihjel, et par hadde hengt sig fast og var blitt strypt under kjørsel gjennem skog o. s. v. En var dessuten blitt syk for noen dager siden og var dårlig nu; men de øvrige 34 levde både godt og vel i land; vi kunde høre dem hyle og gjø. Under denne samtalen var vi kommet så nær Kjabarova som vi torde gå, og klokken 7 om kvelden falt ankeret på omtrent 7 meter vann.

Under kveldsmaten fortake Trontheim oss om sine eventyr. På veien fra Sosva over Ural til Petsjora fikk han høre at der på den kant var hundepest. Han våget da ikke å fortsette til Petsjora, som bestemmelsen var, men reiste direkte fra Ural mot Jugor-stredet. På slutten svant sneen, og i følge med en renkaravane drog han frem over bar mark, over stokk og sten med sine hunder. Men på sleder kjørte de like fullt. Samojedene og de innfødte i det nordlige Sibiria kjenner nok ikke noe annet kjøretøi enn sleden. Sommersleden er gjerne noe høiere enn vintersleden, for at den bedre skal klare sig mot å henge fast i sten og stubb. At det ikke går videre glatt på dette sommerføre er selvsagt.

Efter kveldsmaten drog vi i land, og på Kjabarovas flate strand var vi snart gjenstand for russernes og samojedenes ytterste nysgjerrighet.

Hundeleiren lå på en slette et stykke fra husene og teltene. Hylene og larmen blev verre og verre eftersom vi nærmet oss. Allerede på frastand blev vi overrasket ved synet av et norsk flagg på toppen av en stang. Trontheim strålte av stolt glede, da vi fikk øie på det. Under samme flagg som vår ekspedisjon blev hans foretatt, sa han. Der stod hundene bundet bortover marken og holdt et øredøvende leven. Flere av dem så ut som rene rasedyr, langraggete, drivhvite, med stående ører og spiss snute. Med sine blide godmodige ansikter innsmigret de sig straks i ens yndest. Andre var mere revelignende, med kortere hår, og en del var sorte eller flekkete. Der var tydeligvis flere slag av dem, og enkelte røpet ved sine hengende ører sterk tilblanding av européisk blod. De slukte rå fisk (sik) med grådighet, og det gikk ikke for sig uten adskillig munnhuggeri nabo og nabo imellem.

Vi tok en tur innover landet til et vann i nærheten. På haugen ovenfor vannet stod den flaggstangen som vi først var blitt opmerksom på da vi kom. Den var reist av den brave Trontheim for å by oss velkommen, og på vimpelen stod «Vorwärts». Trontheim hadde fått opgitt det som navnet på skuten vår; han blev derfor meget skuffet, da han ombord opdaget at navnet var «Fram». Jeg trøstet ham med at meningen var den samme, og velkomsten like godt ment, enten det lød på tysk eller norsk.

Det var naturlig at det først og fremst var om å gjøre for oss å få greie på isforholdene i Kara-havet. Vi hadde bestemt oss for å gå så snart som mulig; men vi måtte ha kjele-sjau, og dessuten reparasjon av forskjellige rør og ventiler som var kommet i ulage i maskinen. Det vilde ta flere dager å få dette i orden. Næste morgen drog derfor Sverdrup, Peder Hendriksen og jeg avsted i den lille motorbåten for å gå til østmunningen av Jugor-stredet og med egne øine overbevise oss om isforholdene østenfor. Det var fire mil dit. Der drev en del is gjennem stredet fra øst, og da det var nordlig bris, gikk vi straks nordover for å komme under nordlandet, hvor vi vilde finne mere åpent farvann. Selv hadde jeg det lite takknemlige hverv samtidig å være rormann og maskinist. Båten gikk som en liten helt og gjorde henimot sine 6 mil. Alt så lyst ut, inntil en feil ved cirkulasjonspumpen stanset motoren. Vi kunde da bare gå ganske korte stykker ad gangen. Efter stive to timers arbeide fikk jeg endelig motoren såvidt at vi kunde fortsette nordøstover gjennem sundet mellem de drivende flakene. Nu gikk det noenlunde godt, bare med en avbrytelse en gang imellem, når motoren stanset av forskjellige mer eller mindre uberegnelige nykker. Stor munterhet vakte det hver gang når den sterke Peder skulde sveive på sveiven for å sette i gang igjen, og motoren gav atterslag, så det mest rykket armene av ledd på ham og han blev kastet overende i båten. Av og til kom en flokk haveller (harelda glacialis) eller andre fugler susende forbi, og én eller to falt da regelmessig for våre børser.

Vi hadde holdt langs Vaigatsj-landet, men satte nu over mot sydsiden av stredet. Omtrent midtfjords blev jeg imidlertid overrasket ved plutselig å se det lysne av bunnen under oss, og hadde så nær fått båten på en grunne som ingen kjente. Det var neppe mer enn 2–3 fot vann, og strømmen gikk som en stri elv over den. Grunner og båer er det på alle kanter, særlig på sydsiden av Jugor-stredet, og man må derfor bruke stor forsiktighet, vil man gå gjennem det med skute. I en liten bukt nær den østlige munning av stredet la vi til land og trakk båten op. Så drog vi med børsen på nakken innover mot noen høidedrag vi hadde utsett oss. Vi trasket frem over det samme flate bølgende sletteland, med lave høidedrag iblandt, som vi hadde sett overalt her rundt Jugor-stredet. Over sletten brer sig et brungrønt teppe av mos og gress, bestrødd med blomster av sjelden fagerhet. Under den lange kolde sibiriske vinter ligger snemassene tett over tundraen. Men knapt får solen bukt med dem, før en verden av små nordiske blomster bryter frem under det siste svinnende snelag, og åpner sine blyge begere, smilende i den strålende sommerdag som bader sletten i sitt lys.

Storblomstrede saxifragaer, gulhvite valmuer (papaver nudicaule) står i klynger og lyser, hist og her blånende forglemmigeier og hvite molteblomster, på enkelte myrsig brer myrullen ut sitt bølgende dun teppe, mens andre steder blåklokken i små skoger sakte ringer i vinden på sine ranke stengler. De er ikke anselige, disse blomster, de færreste er over et par tommer høie, men desto yndigere, og i disse omgivelser blir deres skjønnhet enn mere dragende; her hvor øiet forgjeves søker et hvilepunkt over den uendelige slette, smiler disse undselige blomsterbegere imot en og holder øiet fanget.

Over disse sletter, som strekker sig i det uendelige fra himmelbryn til himmelbryn østover Asias mektige tundra, ferdes nomaden med sine renhjorder. Et herlig, fritt liv. Når han lyster, slår han sitt telt og har renene om sig, og når han lyster, drar han videre. Jeg misunte ham næsten – ingen mål, ingen kvaler, bare leve. Jeg ønsket næsten å føre hans rolige liv med hustru og barn på disse endeløse frie sletter, ubundet og glad.

Da vi kom et stykke inn, fikk vi øie på en hvit skikkelse som satt i en ur under et lite høidedrag. Snart så vi flere i andre retninger. De tok sig rent spøkelsesaktige ut, som de satt der tyste og ubevegelige. I kikkerten viste det sig å være sneugler. Vi gjorde jakt på dem; men for haglbørsen tok de sig vel i akt. Sverdrup fikk livet av et par med rifle. Der var en forbausende mengde av dem; jeg kunde telle op til åtte, ti på en gang. De satt kurende stilt på gresstuer eller stener, og lurte nok efter lemen, som der må være masser av, efter de mange gangene og hullene å dømme. Vi så dog ikke en eneste.

Oppe på høidedragene fikk vi utsikt over Kara-havet i nordostlig retning. I kikkerten så vi is overalt ytterst i havbrynet, og det is som så temmelig tett og svær ut; men mellem den og kysten var der åpent vann, som en bred landråk, så langt vi kunde øine sydostover. Mer kunde vi ikke få vite her; men det var jo i grunnen også nok. Der syntes å være fremkomst, og vel tilfreds vendte vi tilbake til båten. Her gjorde vi op ild av rekved og kokte en herlig kaffe.

Når kaffekjelen surret over slikt et bål, og en kunde strekke sig på bakken ved siden av og røke en fredelig pipe, da koset Sverdrup sig riktig til gagns, da kom munnen på gli, og den ene historie fulgte efter den andre. Om et land var aldri så trist, aldri så øde, var det bare nok av rekved drevet op på stranden, så han kunde få gjort op en dugelig stokkild, jo større dess bedre, da lyste det i øinene, – det var hans Eldorado. Derfor likte han også senere den sibiriske kyst så godt – riktig et sted for en overvintring, sa han.

På hjemveien fór vi med full fart på et undervannsskjær, – det hugget et par ganger, så skurte båten over; men i det samme den dumpet ned på den andre siden, slo propellen i berget, så akterenden hoppet høit, og motoren begynte å surre rundt fortere enn fort. Alt var skjedd i mindre enn et sekund, og jeg kom for sent til å stoppe. Uheldigvis var den ene propell vingen slått av; men vi surret i vei med den andre, som best vi kunde. Det gikk litt ujevnt; men frem kom vi nu like fullt.

Ut på morgensiden nærmet vi oss «Fram» og kom forbi to samojeder, som hadde trukket båten sin op på et flak, hvor de lå og lurte efter sel. Jeg undres på hvad de tenkte ved å se oss pile forbi med den vesle båten vår uten damp, uten seil eller årer. Selv så vi iallfall ned på disse «stakkars ville» med europeerens selvgode medlidenhet, mens vi i makelige stillinger suste videre.

Men hovmod står for fall. Vi hadde ikke gått langt, før – srrrr – et forferdelig leven, stumper av brukne stålfjærer fór mig om ørene, og der stod hele «kverna»! Ikke til å move, hverken frem eller tilbake. Under dirringen fra støtene av den en-vingete propell var litt efter litt loddlinen blitt ristet innenfor svinghjulets rekkevidde, og med ett for hele greia inn i maskineriet og viklet sig så grundig inn i det, at alt måtte tas fra hverandre for å få det klart igjen. Vi måtte da finne oss i den ydmykelse å vende roende tilbake til vårt stolte skib, som alt lenge hadde trukket oss med sine kjøttgryter.

Dagens utbytte var: forholdsvis gode efterretninger fra Kara-havet, omkring firti fugl – mest gås og havelle –, en sel, samt en ukampdyktig båt. Båten satte dog Amundsen og jeg i full stand igjen. Noen av de innfødte hadde sett mig stå oppe i båten i trøieermene og svette og streve, med ansiktet og de bare armene tilgriset av olje og annet svineri. Siden sa de til Trontheim at det var uråd at jeg kunde være noen stor herre, som slet som en annen arbeidsmann ombord og så ut verre enn en slusk.

Om kvelden gikk noen av oss i land for å prøve hundene. Trontheim plukket ut ti av dem og spente for en samojedslede. Aldri såsnart var vi ferdige og jeg hadde satt mig på før spannet fikk øie på en fremmed stakkar som var kommet i nærheten, og avsted bar det med hele hunderøisen, sleden og min dyrebare person mot det arme kreatur. Der blev et lurveleven; som ville ulver kastet alle ti sig over den ene, bet og slet der de fikk tak. Blodet rant i strømmer, og synderen hylte jammerlig, mens Trontheim fór rundt som en rasende og slo med sin lange kjepp til høire og venstre. Samojeder og russere kom hylende til fra alle kanter. Selv satt jeg som tilskuer på sleden midt oppe i det, stum av forferdelse, og adskillig vann rant i sjøen før jeg fant ut at det kanskje også var noe å gjøre for mig. Med et krigshyl kastet jeg mig så inn på noen av de verste slåsskjemper, knep dem i nakken, og fikk gitt synderen såvidt frist at han fikk dradd sig unda.

Vårt forspann var under bataljen kommet i en ordentlig floke, og det tok tid å få det greid ut. Endelig var alt igjen klart til avgang. Trontheim slo med pisken og ropte: Prrrr, prrrr! – og avsted jog det i vill fart over gress, lere og sten, inntil det truet med å bære tversover elveosen («lagunen»). Jeg sparket og holdt igjen det jeg orket, men blev slept med, og det var ikke mer enn såvidt Trontheim og jeg til slutt med forente krefter fikk dem stanset nettop som de skulde ut i vannet, enda vi ropte «sass, sass», så det ljomet over hele Kjabarova. Endelig fikk vi drevet hundespannet i en annen retning, og det bar igjen lystig avsted, så jeg hadde nok med å holde mig fast. Det var en forbausende sommerbefordring, og vi fikk respekt for hundenes styrke ved å se hvor lett de drog et par mann på dette mildest talt slette føre.

De sibiriske hundeseler er av en merkelig primitiv form: bare en tykk ring av tau eller seilduk omkring lenden og maven på dyret. Oventil holdes ringen på plass ved et stykke line som knyttes til hals båndet. Trekksnoren er festet under maven og går bakover mellem benene og volder visstnok ofte dyrene bry. Da jeg opdaget at det, på fire undtagelser nær, bare var kastrerte hunder, blev jeg ubehagelig overrasket, men Trontheim oplyste at i Sibiria var de kastrerte hunder ansett for de beste. For mig var dette en strek i regningen, da jeg hadde håpet på forøkelse av familien underveis. Nu fikk jeg imidlertid sette min lit til de fire hanhunder og «Kvik», den tispe som jeg hadde bragt med hjemmefra.

Næste dag, den 1. august, var der stor religiøs fest i Kjabarova, St. Elias’s fest. Samojeder fra fjernt og nær hadde innfunnet sig med sine renspann for å holde dagen hellig med å gå i kirke – og drikke sig kanon fulle. Vi skulde om formiddagen nødvendigvis ha folk til hjelp for å fylle ferskvann på kjelen og drikkevann på tanken; men det var vanskelig å få en eneste mann på grunn av festen. Til slutt lyktes det Trontheim ved å love tilstrekkelige belønninger å samle noen stakkarer, som manglet de nødvendige penger til å drikke sig så fulle til kvelds som en sådan dag krevde.

Utover eftermiddagen kom hylene og skrikene, som øket jo lenger det led. Noen av samojedene kjørte rundt over sletten med sine renspann – som rasende dyr. De kunde ikke sitte på sleden, men lå eller slepte efter og bare hylte. Noen av mine kamerater var i land, og det var lite opbyggelige beretninger de bragte om tilstanden. Hver eneste mann og kvinne syntes drukken og ravet rundt over plassen. Først utover mot morgensiden døde hylene hen.

Næste dag var det ikke en eneste mann å opdrive til å hjelpe oss med kullemping. Mesteparten sov hele dagen efter nattens svir. Vi måtte da hjelpe oss selv; men om kvelden var vi ennu ikke ferdige, og jeg begynte å bli utålmodig efter å komme avsted. Den kostbare tid gikk. «Urania» hadde jeg for lenge siden opgitt. Mere kull trengte vi jo heller ikke. Vinden hadde i flere dager vært gunstig. Det var sønnenvind, som sikkert satte isen nordover i Kara-havet, og Sverdrup var nu skråsikker på at vi kunde seile i åpent vann like til de Nysibiriske Øer, så for såvidt hadde det ingen hast, mente han. Men håpet er et svakt siv å støtte sig til, og mine forventninger var ikke fullt så lyse. Jeg drev på for å komme avsted snarest mulig.

Ved kveldsbordet blev kong Oscars fortjenstmedalje i gull høitidelig overrakt Trontheim som anerkjennelse for den omhyggelighet hvormed han hadde utført sitt ikke lette hverv, og den viktige bistand han derved hadde ydet ekspedisjonen. Hans ærlige ansikt strålte ved synet av den vakre medalje og det farvede silkebånd.

Næste dag, den 3. august, blev vi endelig ferdige til å gå, og om eftermiddagen bragtes de 34 hunder ombord under stor ståhei. De blev alle bundet på fordekket, og til en begynnelse sørget de stadig for mere musikalsk underholdning enn vi forlangte. Om kvelden var endelig timen kommet. Der blev fyrt op i maskinen, alt var ferdig. Men det hadde satt inn med så tett tåke at vi ikke kunde se land. Så kom øieblikk et da vår siste venn, Christofersen, skulde gå fra borde. Vi forsynte ham med de nødtørftigste levnetsmidler og en del av Ringnes’s øl. Mens dette blev gjort i stand, blev siste hånd med febrilsk hast lagt på brevene til hjemmet. Så et siste neveslag, Christofersen og Trontheim gikk i båten, og snart var de forsvunnet i skodden. Med dem gikk siste post hjem; med dem sprang det siste bånd. Alene for oss selv lå vi i tåkehavet. Nu skulde neppe noe budskap nå verden fra oss, før vi selv bragte underretning om vårt hell eller uhell. Der var visstnok en mulighet for å få sendt brever hjem fra munningen av Olenek, hvor vi efter overenskomsten med baron Toll skulde hente nok en forsyning hunder; men jeg holdt det ikke for sannsynlig. Det var lidd langt på sommeren, og jeg hadde på følelsen at isforholdene nok ikke var så gunstige som jeg gjerne vilde hatt det.[1]

——————————
1. «Urania» kom først den 7. august. Den var blitt stanset av isen, men var til slutt sloppet uskadd igjennem. Den 11. august kunde Christofersen og Trontheim dra hjemover med den; de nådde Vardø den 22.


VI. REISEN GJENNEM KARAHAVET

Det varte en god stund utover natten efter at Christofersen og
Trontheim hadde forlatt oss, før vi kunde gå. Farvannet var for farlig her til at vi torde våge det i tette skodden. Men så lettet det litt, og motorbåten blev gjort ferdig; jeg vilde gå foran med den for å lodde. Ved midnatt bar det avsted, Scott-Hansen stod foran med håndloddet. Først over mot pynten på Vaigatsj mot nordvest, som Palander foreskriver, så videre gjennem stredet, nær Vaigatsj-siden. Tåken var ofte så tett at vi vanskelig kunde skimte «Fram», som fulgte like efter oss, og ombord kunde de ikke se vår båt; men så lenge vi hadde vann nok, og så lenge vi så de holdt riktig kurs ombord, gikk vi på. Snart blev skodden litt lettere igjen. Men dybden var ikke stor nettop; vi hadde stadig 9 og 10 meter; så blev det 8, og så 7. Det var vel lite. Vi vendte, og gjorde tegn til «Fram» om å stanse. Så holdt vi lenger fra land og fikk dypere vann, og «Fram» kunde igjen dra på med full fart. Av og til fikk motoren igjen sine vante nykker og stanset. Jeg måtte fylle på mere gassolje for å få den i gang igjen; som jeg stod med dette, hev båten på sig i sjøene – litt olje blev spilt, og det tok fyr. Den brennende oljen gled ut over båtbunnen, hvor det alt var spilt en god del før. Hele akterenden var i samme nu et eneste ildhav, og mine klær, som var overstenket med olje, fattet. Jeg måtte springe forover, og situasjonen var et øieblikk kritisk, især da en stor breddfull spill-kopp også tok fyr. Efter å ha slukket varmen i klærne, sprang jeg igjen akter, grep koppen, helte den flammende olje i sjøen, og forbrente fingrene stygt. Hele vannflaten omkring stod med det samme i lys lue. Så fikk jeg fatt i øsen, og pøste vann inn i båten det jeg orket. Snart var det verste dempet. Men ombord så nok det hele nokså uhyggelig ut, og de stod ferdige med ender og bøier for å kaste til oss.

Snart var vi ute av Jugor-stredet. Tåken var imens lettet såvidt at vi kunde se både det lave landet omkring oss og et stykke utover havet, og drivisen ytterst ute. Klokken 4 om morgenen (den 4. august) gled vi forbi Sokolii, eller Falkeøen, og ut i Kara-havet – det fryktede hav. Nu skulde da vår skjebne avgjøres. Før jeg gikk hjemmefra, hadde jeg alltid sagt at var vi først lykkelig over Kara-havet og forbi Kapp Tsjeljuskin, da var det verste gjort. Utsiktene var ikke dårlige, åpen råk langs landet østover så langt en kunde se fra toppen.

Halvannen time senere var vi ved iskanten. Isen var tett, så det ikke var tanke på å legge inn i den. Nordvestover syntes den meget slakkere, og der var adskillig blå luft i himmelbrynet.[1] Vi gikk derfor sydøstover langs landet gjennem fordelt is, men holdt om formiddag en lengere til sjøs, da blå luft i østlig og nordøstlig retning tydet på åpnere farvann. Klokken 3 om eftermiddagen blev dog isen så tett at jeg fant det best igjen å gå inn i råken som strakte sig langs land. Visstnok var det mulig at vi kunde ha forsert oss gjennem den is som lå i sjøen her; men vi kunde også komme fast, og den risiko var det for tidlig å løpe.

Da vi næste morgen (5. august) var kommet langs kysten ut for Kara-elven, satte vi kurs over mot Jalmal. Snart hadde vi dette lavland i sikte, men fikk på eftermiddagen skodde og tett is. Næste dag var det ikke bedre. Så gjorde vi fast til et stort iskoss, som lå på grunn under Jalmal-kysten.

Om kvelden reiste noen av oss i land. Det var så grunt at båten blev sittende et godt stykke fra stranden, og vi måtte vasse inn. Det var en ganske flat, glattslikket sandstrand, som sjøen stod helt over ved flo, og så en bratt sandskrent innenfor, en 10–20 meter høi, på sine steder oppe i vel 20 meter.

Vi streifet litt omkring. Flatt og bart overalt. All drivved som fantes var begravet i sanden, og søkkvåt. Ingen fugl å øine, uten et par sneppefugler. Vi kom til et vann, og utfra skodden foran mig hørte jeg låten av en lom, men så ikke et liv. Skoddeveggen stengte for synet hvorhen det vendte sig. Renspor var der nok av, men selvfølgelig bare efter samojedenes tamren. Dette er jo samojedenes land. Uff, så ødt og trist. Den eneste som gjorde noen fangst var botanikeren. Blomstene smilte i ynde hist og her mellem tuene, som bud fra en lysere verden i dette takenes land. Vi gikk langt innover slettene, men fant bare vann, med lave eid og høidedrag imellem; utpå hørte vi ofte lom skrike, men vi fikk aldri øie på noen. Alle disse vannene hadde en påfallende cirkelrund form med tverrbratte skrenter omkring, likesom de selv hadde gravet sitt hull i sandsletten.

Av årene i båtene og en stor presenning hadde vi laget istand et slags telt. Heldigvis fant vi litt tørr ved, og snart duftet en varm liflig kaffe derinne. Som vi hadde drukket og spist, og pipene var tendt, overrasket Johansen oss ved, tung og mett som han var, å gjøre den ene saltomortale efter den annen i sin lange officerskappe og med sjøstøvler halvfulle av vann, på den tunge fuktige sandslette foran teltet.

Klokken ½7 om morgenen var vi igjen ombord. Skodden var lettet; men isen, som lå og drev frem og tilbake med tidevannsstrømmen, så like tett ut nordover. Om formiddagen hadde vi besøk av en båt med to staute samojeder, som blev vel mottatt og traktert både med mat og tobakk. De lot oss forstå at de lå i telt inne i landet lenger mot nord. Beriket med gaver reiste de hjemover igjen. Det var de siste mennesker vi traff sammen med.

Næste dag var fremdeles isen tett, og da der ikke var noe annet å ta sig for, reiste noen av oss i land igjen om eftermiddagen, dels for å se mer av denne lite kjente kyst, dels også for om mulig å finne samojedleiren, og få tiltusket oss noe skinn og renkjøtt. Det er et eiendommelig flatt sletteland. Bare sand; sand overalt. Enda flatere, enda ødsligere enn landet ved Jugor-stredet, enda videre syn. Over sletten lå et grønt teppe av gress og mos, hist og her pjusket av vinden, som hadde revet op i det og feiet flyvesanden utover. Men alt vi gikk og alt vi lette fant vi ingen samojedleir. Det eneste vi opnådde var å se tre menn langt borte, som imidlertid drog avsted det forteste de vant, så snart de fikk øie på oss. Av vilt var der ikke meget. Noen ryper, heiloer og haveller var omtrent det hele. Vårt vesentlige utbytte var igjen en samling planter og en del geologiske og geografiske iakttagelser. Våre observasjoner viste at kysten på dette sted var lagt ikke mindre enn en halv lengdegrad, eller 36–38 minutter, for langt vest.

Det var først næste formiddag (9. august) vi kom ombord igjen. Isen så nu ut til å være blitt noe slakkere i nord, og klokken 8 om kvelden begynte vi endelig påny vår ferd nordover. Vi fant lett fremkommelig is, til vi 3 dager senere kom ut i åpent farvann. Søndag den 13. august stod vi ut i det åpne Kara-hav forbi Jalmals nordpynt og øen Beli-Ostrov. Det var ingen is å øine på noen kant. I de dager som nu fulgte hadde vi stadig sterk østenvind, som ofte øket til kuling. Vi holdt det gående med kryssing for seil for å komme østover; men «Fram» kan neppe sies å være noen god bidevindsseiler, bred og uten kjøl som hun er. Driften var for stor, og fremkomsten østover tilsvarende liten. I dagboken heter det stadig: Motvind, motvind. Det var mere enn almindelig ensformig.

En kveld hadde vi nær mistet motorbåten. Den fyltes uavlatelig av sjøene, blev knekket i ripen på to steder, og de svære davider den hang i krummet sig. I siste liten fikk et par av oss surret den inn til siden, mens sjøene vasket over oss. En vanskjebne syntes å hvile over denne båten.

I dagboken for fredag den 18. august står det: «Storm fremdeles. Stod sydostover. Klokken halv fem om morgenen fikk Sverdrup øie på land sønnenfor oss; han var nettop i tønnen for å se efter bjørn eller hvalross på flakene. Klokken ti om formiddagen var jeg oppe for å se på det. Vi var da neppe meget over 10 kvartmil unda. Det var et lavt land, som så ut til å være av samme beskaffenhet som Jalmal, med gressvekst ovenpå, og bratte sandskrenter. Det grunnet op inn mot det. Ikke langt fra oss lå iskoss på grunn. Loddskuddene viste stadig mindre og mindre vann, inntil der klokken halv tolv bare var 16 meter; men klokken tolv blev det med ett igjen 40 meter, og derefter tiltok dybden stadig. Mellem landet og grunn-isene i le av oss så det ut til å være en renne med litt dypere vann, hvor der ikke lå så meget is på grunn. Det var ikke lett å skjønne at der skulde kunne være nytt land her, hvor både Nordenskiöld, Edvard Johansen, og oven i kjøpet kanskje flere russere hadde fart uten å se noe. Våre observasjoner lot sig imidlertid ikke motsi, og landet fikk straks navn av Sverdrups Ø efter opdageren.»

Da vi fremdeles hadde meget is til luvart, fortsatte vi vår sydostlige kurs og holdt så nær vinden som mulig. Det var klart vær, og klokken 8 fikk vi fastlandet ved Dicksons Ø i sikte forut. Det hadde vært vår akt å gå inn og ankre her, for å nedlegge post til hjemmet i en varde. Kaptein Wiggins hadde lovet å gå innom og hente brevene på sin vei til Jenisei. Imidlertid var vinden løiet, leiligheten var gunstig, og tiden kostbar. Vi gav avkall på å sende post og satte kurs videre langs kysten. Landet her er aldeles forskjellig fra Jalmal. Selv om det ikke er høit, er det allikevel et fjelland med sneflekker og hist og her større snefonner; de lå ofte helt nede i stranden. Næste formiddag fikk jeg den sydligste av Kamenniøene i sikte. Vi gikk inn under den for å se om der ikke skulde være dyr av noe slag, men ingenting var å øine. Øen har noen utpregede strandlinjer; der er især en meget fremtredende nær toppen. Strandlinjene viste sig som bratte avsatser. De er tydelig dannet ved sjøens og især isens virksomhet; de er mest utpreget på øens vest- og nordside, som særlig vender ut mot den åpne sjø.

For den som studerer jordens historie er disse merker efter havets tidligere vannstand av stor interesse, fordi de antyder at landet er steget, eller havet sunket, siden den tid de blev dannet, – nivåforandring er, som hele Sibirias nordkyst likesom Skandinavien har undergått efter den store istid.

Nordenfor denne ø så vi merkelig nok ingen av de øer som efter Nordenskiölds kart skal ligge i en rekke nordøstover fra Kamenni-øen. Derimot peilet jeg et par andre innenfor, omtrent rettvisende øst. Næste morgen kom vi også forbi en liten ø lenger nord.

Av fugl fant vi ikke meget på disse kanter. Bare et par gåseflokker, noen tyvjoer og et par måker og terner.

Søndag den 20. august var det et sjelden vakkert vær. Blått hav, strålende solskinn, og løi vind, fremdeles fra nordost. Om eftermiddagen gikk vi inn til Kjellman-øene, som vi efter beliggenheten kunde gjenkjenne efter Nordenskiölds kart; men sønnenfor dem så vi mange ukjente øer.

De hadde alle avrundede former og lignet holmer som har vært avskurt av istidens breer. «Fram» kastet anker på nordsiden av den største av dem – den blev senere kalt Renøen – og mens det blev fylt nytt vann på kjelen, vilde noen av oss i land for å skyte.

Vi var ikke kommet fra borde ennu, da styrmannen fikk øie på ren fra tønnen. Nu blev det liv, alle mann vilde med. Styrmannen var rent forstyrret av jaktiver, øinene stod som brikker og hendene skalv. Først i båten fikk vi tid til å se efter renene hans. Forgjeves, ikke et liv å øine på noen kant. Jo – nær land så vi endelig en stor gåseflokk vralte opover fra stranden. Og skam å si slapp det ut av oss en formodning om at det var gås styrmannen hadde sett; men det første jeg så da jeg sprang i land var allikevel gamle renspor.

Oppe fra den første haugen fikk vi se flere dyr på en slette sønnenfor oss; men da der var nordlig vinddrag, måtte vi tilbake og langs stranden sønnenom, for å komme i le av dem.

På veien langs stranden gikk vi forbi den ene store gåseflokken efter den andre; de strakte hals og vraltet litt unda til vi var ganske nær, så endelig fløi de. Et kort stykke borte fikk vi øie på et par rener som vi ikke hadde sett før. Vi kunde lett ha stillet inn på dem, men var redd for å komme til luvart av de andre, som var lenger syd. Endelig var vi i le også av dem; men de beitet midt på en flat slette, så det var alt annet enn lett å stille på dem. Ikke en forhøining, ikke en sten å gjemme sig bak. Det eneste var å danne en lang skytterlinje, og så rykke frem som best vi kunde, for om mulig å kringgå dem. Imens hadde vi fått øie på en annen renflokk lenger mot nord, men den jog plutselig avsted over sletten østover.

Bortover mot de rener vi hadde nærmest strakte der sig fra stranden litt lenger nord en senkning, hvor det kanskje lot sig gjøre å komme dem på skuddhold. Jeg gikk tilbake for å gjøre et forsøk, mens de andre skulde holde sig på sin plass i skytterlinjen. Sjøen lå bent for mig, rolig og vakker utover. Ytterst ute var solen for en stund siden gått i havet. Himmelen glødet i den lyse natt. Jeg måtte stanse et øieblikk: Midt i denne skjønnhet driver mennesket sin rovdyrgjerning – – –

Senkningen var ikke så dyp som jeg hadde ventet. Sidene var såvidt høie nok til å dekke mig når jeg krøp på fire. I midten var der store stener og lergrus gjennembløtt av en liten bekk. Renene beitet rolig ennu, løftet bare hodene av og til for å se sig rundt. Men dekningen blev dårligere og dårligere, og snart var det eneste å bukte sig frem som en orm på maven. Men – i denne bløte leren, midt efter våte bekken? Ja, kjøttmaten er for kostbar ombord, og rovdyret for sterkt; klærne får gå – og på maven krøp jeg, så sølen rant. Men snart blev der neppe dekning nok likefullt. Jeg klemte mig flat ned mellem stenene og pløide mig frem gjennem sølen som en grøftemaskin, og frem kom jeg, om ikke fort og behagelig, så i det minste sikkert. Imens blev himmelen bak mig dypere og dypere rød, og siktene blev vanskeligere og vanskeligere å se, uten hensyn til leren som jeg hadde min nød med å holde borte fra dem og fra børsemunningen. Imidlertid gikk dyrene ned i en liten fordypning. Så hurtig jeg orket krøp jeg frem enda et stykke. Ypperlig hold, såvidt jeg kunde skjønne i mørket, og nærmere var det uråd å komme; slette bakken var mellem oss. Å ligge her og vente til det blev ordentlig lyst var det liten mening i. Jeg førte riflen op mot himmelen for å få skarpt korn, og senket den så ned på renene. En gang, to ganger, tre ganger. Skarpt blev det ikke; men jeg syntes jeg måtte treffe allikevel, og brente løs. De to dyr skvatt til, så sig forbauset om, skar så avsted et stykke sydover, og stanset igjen; i det samme støtte et tredje dyr til dem – det hadde stått et stykke lenger nord. Jeg fyrte vekk alle de skudd jeg hadde i magasinet, men like godt traff det. De skvatt litt og flyttet et stykke for hvert skudd, så luntet de avsted sydover. Efter en liten stund stanset de igjen, for å se lenge og nøie på mig. Jeg sprang alt hvad jeg orket vestover for å kringgå dem. Så bar det påny videre med dem, rett mot det sted hvor jeg skulde ha et par av mine kamerater. Jeg ventet hvert øieblikk å høre skudd og se et par dyr stupe; men de travet rolig uhindret sydover slettene. Endelig smalt det langt syd. Av røken kunde jeg se at holdet var for langt. Så slengte jeg ergerlig riflen på nakken og ranglet efter. Hyggelig å se alt sitt slit så vel anvendt.

Ingen mennesker var å øine på noen kant. Langt om lenge fant jeg Sverdrup; det var han som hadde skutt; litt efter kom Blessing; de andre hadde nok alle for lenge siden forlatt sine poster. Mens Blessing vendte tilbake til båten og sin botaniserkasse, drog Sverdrup og jeg videre for enda en gang å prøve vår lykke. Et stykke syd kom vi til en dal som strakte sig tversover øen, og her bestemte vi oss til å ta post og vente. Vi satte oss op i noen svære urer med ly mot vinden. Like foran Sverdrup lå en stor gåseflokk i bekkeosen nede ved stranden. De snadret uavbrutt, og fristelsen til å skyte var slem; men av hensyn til renene fant vi det riktigst å la dem være i fred, og så vraket de med lydelig snadren nedover leren og tok snart til vingene.

Ventetiden falt lang. Ingen dyr kom, og snart vilde øinene svært gjerne lukke sig og hodet duppet; det hadde nok vært liten søvn de siste døgn. Den kolde vinden isnet de våte klærne så jeg skalv av kulde. På denne måten holdt vi det gående et par timers tid. Da fant jeg det mindre interessant, og krabbet frem fra mitt skjul bortover mot Sverdrup, som også hadde fått nok av denne jaktmetoden. Vi drog opover skråningen på den annen side, men var knapt kommet oppå kanten før vi fikk øie på hornene av seks prektige dyr på en høide midt imot oss. De var urolige, været vestover, travet frem og tilbake i ring, og været igjen. Oss kunde de ikke ha merket ennu, vinden stod tvers på retningen mellem oss. Vi stod lenge og så på deres manøvrer, og ventet for å se hvilken retning de vilde sette avsted i; men valget var øiensynlig vanskelig. Endelig bar det i en sving syd og østover. Vi sprang alt vi orket for å komme tvers på deres kurs før de fikk vær av oss. Sverdrup var alt kommet et godt stykke frem, og nu så jeg ham sette avsted over en flate; han vilde snart være på det rette stedet til å ta imot dem. Jeg stanset for å stå ferdig til å avskjære dem på den annen side, om de skulde slå tilbake og sette nordover. Seks deilige dyr, en svær bukk i spissen. Det bar like nedover mot Sverdrup, som nu lå sammenkrøpen på bakken. Hvert øieblikk kunde den første stupe. Jo, der smalt det – hele flokken tvert rundt som et lyn, og tilbake i firsprang. Nu var turen til mig å springe det jeg orket, og avsted jog det over urene ned mot dalen vi kom fra. Jeg stanset bare et par ganger, så vidt jeg fikk dra pusten, og se at dyrene skar i den retning jeg trodde – så avsted igjen. Vi begynte å nærme oss hverandre. De kom nettop der jeg hadde beregnet; det bare gjaldt å komme tidsnok. Jeg brukte mine lange ben til det ytterste over den storstente ur, og gjorde sprang fra sten til sten som visstnok skulde ha forbauset mig selv i et mere besindig øieblikk. Det hendte vel og, at foten glapp så det bar på hodet bort i uren med mann og børse; men nu var villdyret oppe, jaktiveren skalv i hver muskelfiber. Vi nådde skrenten omtrent samtidig – nok et par sprang hen på noen store stener, så var øieblikket der; det måtte skytes, om så holdet var langt. Røken drev vekk – jeg så storbukken slepe på et knekket bakben. Da anføreren blev igjen, vendte hele flokken om og sprang i ring rundt det stakkars dyr. De skjønte nok ikke hvad det var som var i veien, vildret hit og dit, mens kulene sang om dem. Så bar det i vei nedover mot dalen igjen, mens enda et dyr blev tilbake med knekket ben. Jeg jog efter, over dalen og op på den andre siden, i håp om ennu å få et skudd, men gav det op og snudde for å sikre mig de to skadeskutte. Nede i dalen stod det ene offer og ventet sin skjebne. Det så bønnfallende på mig; jeg gikk innpå, og vilde nettop skyte, da det plutselig la på sprang med en fart som jeg ikke hadde tiltrodd et dyr på tre ben. Sikker på mitt skudd som jeg var, skjøt jeg naturligvis bom. Det stakkars dyret søkte ned mot sjøen, alle andre veier var stengt, og idet det vadet over en liten lagune i stranden – jeg var alt redd for at det skulde bære til sjøs – fikk jeg endelig gjort det av med det ute i vannet. Ikke langt unda var den annen ren, og en kule gjorde snart ende på dens lidelser også. Da jeg skulde åpne den, støtte Hendriksen og Johansen til; de kom nettop fra en bjørn som de hadde skutt litt lenger syd.

Efter å ha tatt innvollene ut av renen drog vi hjemover mot båten, og traff på veien Sverdrup. Det led nu på morgenen, og da jeg syntes vi alt hadde heftet bort for megen tid her, var jeg utålmodig efter å komme til å fortsette reisen nordover. Mens Sverdrup med et par andre gikk ombord og skulde gjøre skuten klar til avgang, rodde noen av oss sydover for å hente våre to rener og bjørnen. Det var begynt å blåse op fra nordost, og da det kunde bli tungt for oss å ro tilbake mot denne vind, bad jeg Sverdrup komme oss i møte med «Fram» nedover sundet, såfremt dybden tillot det. Av sel og hvitfisk var der mer enn nok langs stranden; men vi måtte ikke sinke oss med jakt nu. Da vi kom omtrent dit hvor bjørnen skulde ligge, fikk vi inne på land øie på en stor hvit haug som lignet en bjørn. Jeg kunde ikke tenke annet enn at det måtte være den døde. Men Hendriksen forsikret at det var det ikke. Vi la inn og drog opover mot den. Den lå urørlig på en gress bakke. Jeg var ennu i sterk tvil om den ikke var skutt en gang før. Vi kom nærmere og nærmere – fremdeles intet tegn til liv. Jeg skottet bort på Hendriksens ærlige ansikt for å overbevise mig om at jeg ikke blev holdt for narr; men han stirret urokkelig på bjørnen. Så smalt samtidig et par skudd, og til min store forbauselse fór bjørneskrotten fortumlet i været. Stakkar, det var en ublid måte å bli vekket på. Et skudd til, og den veket livløs om på ryggen. Vi forsøkte først å trekke bjørnene, men det var for tungt, og vi fikk da fullt op å gjøre med å flå dem, lemme dem op og bære stykkene ned til båten; det var ikke noe lett arbeide. Men så vondt det enn var å traske i den bløte leren med svære bjørnelår på nakken, så ventet det oss dog noe verre ved stranden. Vannet var steget samtidig med at brenningen var blitt større og hadde kantret båten og fylt den; hver sjø brøt nu over den. Alt vårt habengut, med børser og ammunisjon, svømte i vann, brødbitene, den eneste proviant vi hadde med, fløt rundt omkring, og smørkoppen la på bunnen tom for smør. Å få båten op av denne brenningen og lenset for vann var ingen lett sak, og det gikk først efter mange anstrengelser. Heldigvis var det bløt sandstrand, så den ingen skade hadde tatt; men sanden var trengt inn overalt, selv i de fineste deler av låsene i våre rifler. Det sørgeligste var næsten ellers provianten, nu var vi så sultne som skrubber. Vi måtte spise brødbitene slik de var, gjennembløtt av sjøvann og med adskillig urenslighet på. Ved denne leilighet mistet jeg også min skissebok med flere geologiske skisser.

Det var floket nok å få viltet ombord i denne brenningen på den flate stranden. Vi måtte ligge og andøve utenfor med båten og hale både skinn og kjøtt ombord ved hjelp av en line; der fulgte en del vann med, men det fikk ikke hjelpe. Så var det til å ro det vi orket mot vind og sjø langs stranden nordover. Det blev et drygt arbeide. Vinden var vokset, og det var såvidt vi vant oss frem. Selen stod og dukket rundt omkring oss, hvitfisken kom og gikk; men nu hadde vi ikke øie for det. Da ropte Hendriksen at det var en bjørn forut. Jeg snudde mig rundt; der stod den vakker og hvit på neset og rotet i fjæren. Vi hadde dog ikke tid til å skyte den; vi rodde videre, mens den langsomt drog foran oss nordover langs stranden. Langt om lenge nådde vi inn til bukten hvor vi skulde ha renene. Bjørnen var kommet før oss; den hadde ennu ikke sett båten, men fikk nu vær av oss og kom nærmere. Det var fristende, jeg hadde flere ganger fingeren på avtrekkeren, men trakk likevel ikke av. Når det kom til stykket, kunde vi jo ikke gjøre bruk av den; vi hadde mer enn nok med å berge det vi hadde. Nu stillet den sig op til skive på en sten for å være og se bedre; efter en stunds nøie betraktning bar det så rundt og i skritt og luntetrav innefter landet. Brenningen var vokset; her var flat sandstrand og langgrunt så det brøt et godt stykke fra land. Vi gikk inn så langt til båten hugg, og vi fikk en del brott over. Den eneste måte å nå land på var å hoppe i sjøen og vasse. Men verre blev det å få renene ombord. Lenger nord var landet ikke bedre å komme til, og så tungt det var å opgi den deilige kjøttmaten efter alt slitet, syntes jeg vi ikke hadde annet å gjøre enn å sette kurs for «Fram».

Det blev en stri rotur. Til en begynnelse gikk det nokså bra; vi hadde strømmen med og fjernet oss fort fra land. Men kulingen tok til, og strømmen sakket. Sjø efter sjø slo over oss. Endelig var det bare et kort stykke igjen. Jeg muntret karene som best jeg kunde, – sa, at nu var det bare noen få seige tak, så blev det rykende te, og forespeilte dem alt det gode de skulde få. I virkeligheten var vi nu alle sammen skikkelig utkjørt; men vi drog godt på årene ennu, plaskende våte som vi var av sjøene som uavlatelig brøt over oss, – skinnklær og sjøhyre hadde naturligvis ingen tenkt på i godværet dagen før. Men alt vi slet og drog, så opdaget vi at nu var det rent uråd å få båten fremover. Foruten kulingen og sjøen gikk strømmen her stri imot. Vi kunde gjøre hvad vi vilde, men det høieste vi drev det til var å holde stoppen, ellers drev vi sakte akterover. Jeg forsøkte å live kameratene med at «nu seg vi litt fremover, det gjaldt bare å ta i». Vinden hvinte og sjøskummet sprutet. Det var harmelig å være så nær at vi syntes vi kunde ta bort i skuten, og så innse at det var rådløst å nå frem på denne vis. Vi måtte søke nærmere land igjen, hvor vi hadde strømmen med. Der var det så vidt vi gled litt forover. Vi klemte på til vi var omtrent tvers av skuten; så prøvde vi påny å skjære op; men aldri så snart kom vi ut i motstrømmen før det ubarmhjertig bar av ned i le igjen. Om igjen hele manøvren, men med samme utbytte.

Enda et siste fortvilet forsøk! Vi spente i, hver muskel blev tøiet til sin ytterste evne. Vi rodde op et stykke forbi tvers av «Fram», så skar vi på igjen. Denne gang bar det i le av henne nærmere enn noensinne. En bøie blev kastet ut fra «Fram» og firt ned mot oss. Vi la våre siste krefter i årene. Endelig var det bare noen få båtlengder igjen; karene lå flate over toftene og trakk på årene. Nu var det tre båt lengder igjen. Nu var det to og en halv – så litt senere to – – efter en stund bare én båtlengde – – – så en del rasende tak, og det var enda mindre – «Å, noen seige tak til, karer, så er det over!» «Å dra på enda et par kraftige tak!» «Å heng i! Nu gjelder det!» «Nu har vi den næsten! Nu må vi ikke gi det op! Å dra i!» «Så der er den!» Et lettelsens sukk gikk over båten. «Hold det gående ved årene, ellers springer lina, ro på, gutter!» Rodd blev det, og snart var vi halt op på siden av «Fram». Men mens vi lå her og fikk skinnene og kjøttet ombord, skjønte vi først riktig hvad vi hadde hatt å kjempe med; strømmen rant som en stri elv langs siden. Så kom vi da endelig ombord. Det var blitt kveld, og herlig smakte det å få varm mat og strekke sine lemmer efterpå i en lun og tørr køi.

Det er hyggelig å se sitt strev så vel anbragt. Efter et døgns slit hadde vi altså opnådd å skyte to rener som vi ikke fikk, og få to bjørner som vi ikke hadde synderlig bruk for, ja og så spolere en drakt for alle tider. To gangers vask gikk fullstendig uten virkning hen over den, og resten av turen hang den på dekket «til tørring».

Jeg hadde nok ingen rar søvn den natten; for i min dagbok finner jeg følgende: «Kommet ombord efter den hardeste rotørn jeg tror jeg har hatt, sov jeg godt en stund, men ligger nu her og kaster mig på køien og får ikke lenger sove. Er det kaffen jeg drakk efter maten? eller er det den kolde te jeg drakk nu da jeg våknet og følte slik brennende tørst? – Jeg lukker øinene; vil forsøke igjen, gang efter gang. Det lykkes ikke. Og så kommer minnenes tåkebilleder og legger sig dunbløtt over sjelen – – Det slår gløtt på gløtt i skodden; du ser sollyse landskaper, smilende åkrer og enger, grønne løv-rike trær, og skoger og blå åser; og når du hører det synge sakte i damprøret i kjelen, blir det til klokkeklemt, til kirkeklokker, som ringer søndagens fred inn i den lyse sommermorgen, og du er på vei til fots med far over Vestre Akers sletter, op Kirkeveien mellem de små bjerker som mor plantet, op mot kirken, som ligger der oppe på høiden og peker mot den blå luften og sender sin klang ut over bygden. Der oppefra ser du langt, Nesodden ligger så nær i den klare luft, men mest om høstmorgnene. Og vi hilser søndagsstilt på folk som kjører forbi den samme veien. Lykkelige, søndagsglade ser de ut. Du syntes visst ikke det var så deilig den gang, vilde sikkert heller ha rent til skogs med bue og pil på jakt efter ekorn – men nu, hvor vakkert, vidunderlig fagert er ikke dette sollyse frodige billede; og de inntrykk av fred og lykke som vel også den gang tvang sig inn på dig, men gled av; nu kommer de igjen med dobbelt styrke, og hele naturen blir en mektig gripende salme. Er det fordi de danner motsetningen til dette solfattige golde tåkeland uten et tre, uten en busk, bare sten og lere – til dette liv uten fred, bare med slit og ustanselig jag efter å komme nordover, bestandig nordover, ikke tape tid. – Å gud, hvor godt det er å kunne gi sig gode stunder.

En lever på minnene. Når jeg nu drømmer, er det aldri om Ishavet; alltid om hjemmet, stundom barndommen, stundom henne der hjemme, hun som ligger bakom det alt og gir drømmene dybde – – Nei sove, sove! Du trenger det. Og øinene lukker sig, jeg tenker ingenting og søker å vugge mig i søvn; men gjennem skodden øines en bergodde og en brygge med en lett båt og en flat strand og furutrær, og mellem trærne står hun i lys drakt, den store stråhatten skygger mot solen, hun har hendene på ryggen, ser utover sjøen blank og blå, og smiler vemodig. Så vender hun sig og går opover mot huset, en stor sort hund løfter hodet, ser med sine tro øine op på henne og følger, hun legger hånden lekende på hodet av den. Så huker hun sig ned og snakker med den. Da kommer en ovenfra med et strålende barn på armen, og hun rekker ut mot barnet og løfter det høit, og barnet jubler i glede og slår med armene – – der ligger livet, livets kjerne – hjemmet og slekten – »

Næste dag var vi endelig klar igjen til å gå videre. Vi forsøkte å tvinge «Fram» frem for dampen mot kuling og strøm. Men strømmen gikk stri som en elv, og en måtte være vår med roret, det allerminste en gav henne for meget, vilde hun skjære, og på alle kanter var der grunner og båer, det skjønte vi. Loddet blev kastet uavlatelig. En stund gikk det tålelig, og vi seg såvidt fremover; men så med ett skar hun ut og mistet styringen; det bar av til styrbord. Loddet varslet grunner. I samme øieblikk het det: «La gå ankeret!» Og til bunns for det, larmende og raslende. Der lå vi med 7 meter vann under akterenden og 17 meter forut ved ankeret. Det var i siste øieblikk. – Vi fikk lagt «Fram» riktig mot vinden igjen, og gang efter gang forsøkte vi påny, men alltid med samme utfall – det måtte opgis. «Der var ennu den mulighet å gå ut sundet i le; men der grunnet det sterkt op, og en måtte vente skjær hvor som helst. Vi kunde gått foran med båt og loddet; men å ro i den strømmen hadde jeg alt hatt mer enn nok av. Foreløbig måtte vi da bli hvor vi var, og flittig smøre oss med den salven som heter tålmodighet, en vare som enhver polarekspedisjon bør medføre store kvanta av. Vi håpet stadig på forandring; men strømmen var og blev sig selv, og kulingen blev iallfall ikke bedre. Fortvilet, bare for den f–s strømmen å bli liggende her, med åpne sjøen utenfor, kanskje like nord til Kapp Tsjeljuskin, dette evindelige kapp som nu i tre uker har surret i hodet på mig.»

«Da jeg næste morgen (23. august) kom op, var vinteren kommet. Hvit sne på dekket og på hvert lite fremspring i riggen, hvor den hadde funnet le for vinden, hvit sne innover landet, og hvite snefnugg jagende gjennem luften. – Å sne, du frisker sjelen og fordriver alt skummelt og trist fra dette seige tåkeland. Se hvor den er drysset fint og lett, som av en kjærlig hånd, utover stenene og gresslettene derinne på landet. – Men vind og strøm er omtrent de samme. Utover dagen vokser det til en hel storm, som tar tunge susende tak i «Fram»s rigg.»

Den følgende dag (24. august) hadde jeg bestemt mig på at nu skulde vi ut, om ikke den ene, så den annen vei. Da jeg kom op om morgenen, var vinden løiet en del, og strømmen var heller ikke så stri. I maskinen fikk de ordre til å skaffe så meget damptrykk som de på noen måte våget, og «Fram» gikk, og det til og med godt. Snart var vi ute av sundet eller «Knipa», som vi døpte det, og kunde stå bidevind til havs for damp og seil. Som vanlig hadde vi naturligvis motvind, og som vanlig usiktbart vær. Det er rumt mellem hver solskinnsstund på disse kanter.

De følgende dager holdt vi det gående med kryssing nordover mellem iskanten og land. Det åpne vannet var i begynnelsen bredt; men lengere nord blev det så smalt at vi til dels kunde se kysten fra is kanten. Vi kom i denne tid forbi mange ukjente øer og øgrupper. Her syntes det å være fullt op å gjøre for en som kunde ofre tid på å kartlegge kysten. Vårt mål var imidlertid et annet, og det vi kunde gjøre blev bare mere tilfeldige målinger av samme slags som dem Nordenskiöld hadde gjort før oss.

Den 25. august om eftermiddagen fikk vi syv øer i sikte.[2] De var høiere enn dem vi tidligere hadde sett, og bestod av flere fjell og bergskråninger. Der var også små breer eller snefonner, og fjellformasjonene viste tydelig spor av is- og sne-erosjon; dette var især tilfellet på den største av dem, hvor der endog var mindre daler, fylt med sne.

Den 26. august heter det: «Her er en velsignelse av ukjente øer, så en næsten kan bli ør i hodet av å forsøke å holde rede på dem. Om morgenen passerte vi en klippe-ø, og innenfor den så jeg to andre.[3] Derefter var det et land eller øer lengere i nord[4]; enda flere så vi i nordøst. Vi måtte vende klokken 5 om eftermiddagen for to større øer, som vi ikke torde gå imellem for mulige grunner. De var avrundet som de andre, men nokså høie.[5] Nu holdt vi østover igjen med fire øer og to mindre holmer utenfor. Innenfor oss var det en rekke flate øer[6] med bratte skrenter ved stranden. Farvannet var her mindre trygt. Vi opdaget en gang om kvelden plutselig at store stener stakk op over vannet mellem noen isflak tett ved oss om babord, og tvers om styrbord var en grunne med strandede flak. Vi tok loddskudd, men fant over 40 meter.»

Jeg tror dette må være tilstrekkelig til å gi et begrep om denne kysts natur. Den har en skjærgård som visstnok ikke kan sammenstilles med den norske, men som allikevel neppe kan påvises utenfor andre kyster enn dem hvor der har vært en istid, og som derfor styrket den tro jeg hadde, at en tidligere istid har utbredt sig også over denne del av jorden. Usiktbart vær og de mange øene gjorde at vi ikke kunde gå nær inn under land og hindret oss fra å se kysten på så nært hold at vi kunde danne oss noe sikkert begrep om dens form og natur. Men det lille jeg så var nok til å gi mig visshet for at kystlinjens form i ganske vesentlig grad avviker fra den vi kjenner fra kartene; den danner en betydelig mere buktet linje enn den som er fremstillet. Flere ganger trodde jeg også jeg så munninger av dype fjorder, og fikk oftere mistanke om at det var et typisk fjordland vi hadde innenfor oss, om enn fjellene var forholdsvis lave og avrundet. Denne antagelse blev ytterligere støttet ved de erfaringer vi gjorde lengere nord.

Den 27. august var det tett tåke om formiddagen. Tidlig på eftermiddagen kom vi op under iskanten og fulgte den nordøstover. Da tåken lettet litt, fikk vi land i sikte, og klokken 7 eftermiddag var vi omtrent en kvartmil av det.

Det var det samme avskurte og avrundede land, dekket av lere og med større og mindre stener strødd utover gress- og mosesletten. Vi så nes og odder fremfor oss, utenfor lå øer, innimellem strakte sig sund og fjorder; men overalt var der lukket med is, og skodden tillot oss ikke å se langt. Det hele tok sig underlig tyst ut i denne ekte arktiske tåkebelysning som var gråhvit av gjenskinnet fra isen, mens det mørke land gav en selsom kontrastvirkning. Vi var ikke viss på enten dette var landet ved Taimyr Sund eller ved Kapp Palander, men blev for alle tilfelles skyld enige om å holde nordlig kurs for å gå klar av Almqvists Øer, som Nordenskiöld på sitt kart avmerker utenfor Taimyr-øen. Holdt vi en vakt kursen nord, eller nord til vest, så skulde vi efter det være helt sikre og kunde igjen holde mere østover. Vi forregnet oss dog. Ved midnatt vendte vi nordøstover; men klokken 4 om morgenen (den 28. august) dukket der land frem av skodden forut, en halv kvartmil av. Sverdrup, som da var på dekket, mente at det var det høieste land vi hadde sett på denne reisen siden vi forlot Norge. Da han følgelig tok det for fastlandet, vilde han gå utenom, men måtte holde av for is. Vi holdt ned i vestsydvestlig retning, og først klokken 9 om formiddagen nådde vi rundt vestpynten av en stor ø og kunde gå nordover. Overalt var det mange øer eller odder innenfor oss i øst, med fast is imellem. Vi fulgte den faste iskant og fortsatte hele formiddagen med å gå mot sterk strøm langs landet nordover. Aldri vilde det ta ende. Uoverensstemmelsen med alle kjente karter begynte å bli mere og mere påfallende og satte mig i adskillig forlegenhet. Vi var jo for lenge siden langt nordenfor den nordligste av de øer Nordenskiöld antyder. Mine optegnelser fra denne dag tyder også på sterk uvisshet: «Skulde det være de russiske karters – eller rettere Laptevs – Taimyr-ø, dette vi nu går langs med? og skulde den være skilt fra fastlandet ved det brede sund han har angitt, mens Nordenskiölds Taimyr-ø er det som Laptev har avsatt som fremspringende landtunge? Da vil det hele passe fortrinlig; også våre observasjoner stemmer da godt. Nordenskiöld har kan hende funnet sitt sund og ment det var Taimyr Sund, mens det i virkeligheten var nytt, og han har sett Almqvists Øer, men ikke kunnet ane at Taimyr-øen lå utenfor dem? Det ser næsten ut som om det kunde være så. Men en slem hake er det at de russiske karter ikke anmerker noen øer rundt Taimyr-øen. Og det er utenkelig at noen kunde reise rundt her med slede uten å se alle disse små øer som ligger spredt omkring.

Om eftermiddagen blev kjelens vannstandsrør tett; vi måtte stoppe for å få det bøtt, og fortøiet derfor ved iskanten. Vi nyttet tiden til å fylle drikkevann. Vi fant en liten pytt på isen, som var så uanselig at vi mente det bare blev litt til å begynne med. Men den måtte ha «underjordisk» forbindelse med andre ferskvannsdammer på flaket, for den tok aldri slutt, hvor meget vi øste. Om kvelden stod vi op mot bunnen av en isbukt som strakte sig henimot den nordligste ø vi da hadde i sikte. Der var ingen gjennemgang videre. Den opbrutte drivis lå stuvet tett inn mot den ubrekkede land-is, så de umerkelig gikk over i hinannen. Vi kunde se øer enda lenger i nordøst. På luften så det ut som om der kunde være åpent vann i den retning også; derimot så det temmelig tett ut nordover, mens det mot vest skar sig en klare med åpent vann så langt en kunde se fra toppen. Jeg var litt i tvil om hvad det var å gjøre. Det gikk en råk enda et stykke op forbi nordpynten av nærmeste ø; men lenger i øst så det tett ut. Det var mulig en kunde bryte sig gjennem; men likeså lett kunde en bli fast, og jeg fant det fornuftigst å gå tilbake for å gjøre enda et forsøk på innsiden mellem disse øer og fastlandet – som jeg hadde vanskelig for å tro Sverdrup virkelig hadde sett om morgenen.»

Tirsdag den 29. august. «Fremdeles lite siktbart vær. Nye øer opdaget vi på tilbakeveien. Det gikk dårlig med Sverdrups høie land; det viste sig å være en ø, tilmed en meget lav en. Det er underlig hvordan det kan fortone sig i tåken. Jeg må huske på losen hjemme i Drøbak-sundet; de fikk med ett stort land for baugen, og der blev kommandert full fart akterover. Så nærmet de sig forsiktig – det var et halvt øsekar som lå og fløt.»

Efter å ha gått forbi en mengde nye øer og holmer kom vi inn i åpent farvann langs Taimyr-øen og dampet i stille vær gjennem sundet nordøstover. Klokken 6 om eftermiddagen så jeg fra tønnen fast is forut. Den lå fra Taimyr-øen og helt over til øene utenfor og sperret videre fremkomst. På isen så vi mange storkobber og dessuten en hvalross. Vi gikk mot iskanten for å fortøie; men «Fram» hadde tatt dødvann og vilde næsten ikke av flekken til tross for fullt trykk i maskinen. Det gikk så smått at jeg foretrakk å ro i forveien med båt for å skyte sel. Imens seg endelig «Fram» ganske langsomt inn til iskanten, med maskinen fremdeles gående for full fart.

Å komme videre var ikke å tenke på for øieblikket. Det var vel riktignok bare et par mil fast is som stengte oss fra det rimeligvis åpne Taimyr-hav. Men å bryte gjennem den var ugjørlig; dertil var den for svær, og åpninger fantes der ikke i den på noen kant. Her hadde Nordenskiöld dampet igjennem den 18. august 1878 uten å møte spor av hindringer, og her skulde kanskje vårt håp strande, iallfall for dette år. Det var utenkelig at isen skulde smelte op nu innen vinteren satte inn for alvor. Det eneste som kunde frelse oss var en dugelig sydvest-storm. Enda et lite håp fant vi i den mulighet at Nordenskiölds Taimyr Sund, lengere syd, skulde være åpent, og at vi skulde få pint «Fram» igjennem der – – skjønt Nordenskiöld riktignok sier at «det er for grunt til å kunne passeres av større fartøier».

Efter å ha gjort en tur ut i kajakk og båt og skutt en del sel gikk vi ned for å ankre på en bukt som lå noe lenger syd, og hvor det så ut til å være litt le, om det blev uvær. Der vilde vi foreta en ordentlig rensning av kjelen, hvad der var høist ønskelig. Men det tok oss over en vakt å gå de få kvartmil som vi hadde kunnet ro på en halv time eller mindre. Vi kom næsten ikke av flekken for dødvannet, som vi her hadde bedre anledning til å studere enn vi ønsket. Det synes aldri å forekomme uten hvor et ferskvannslag ligger i overflaten ovenpå det salte sjøvann, og her var forskjellen mellem de to lag så stor at mens vi hadde drikkevann i overflaten, var det vi fikk inn gjennem bunnkranen i maskinen meget for salt til å brukes på kjelen. Dødvannet viser sig som større eller mindre vannrygger eller bølger som strekker sig tversover kjølvannet, den ene bakenom den annen; til dels forekommer de så langt frem som nær midten av skuten. Vi slo bukter på vår kurs, gikk stundom helt rundt, og gjorde alle de krumspring som tenkes kunde for å slippe løs; men like lite hjalp det. Straks maskinen stanset var det likesom fartøiet blev suget akterover igjen. Tross «Fram»s tyngde og det sig hun i almindelighet har, kunde vi nu gå med full fart like til en favn eller to fra iskanten, og enda var det bare så vidt vi kjente det støtte da hun nådde inntil.

Just som vi nærmet oss, hoppet en rev frem og tilbake på isen og gjorde de underligste sprang, og frydet sig ved livet. Fra bakken sendte Sverdrup den en kule som endte dens dager.

Ved middagstid blev det meldt at der såes to bjørner i land; de forsvant imidlertid innen vi kom inn for å skyte dem.

Det var påfallende hvor meget sel det var på alle kanter; her måtte det være et usedvanlig rikt jaktfelt. De mengder jeg alt første dag så på isen, minnet mig mest om klappmyss-feltene under Grønlands vestkyst. Denne erfaring kan synes å stå i merkelig motsetning til Vega-ekspedisjonens. Nordenskiöld sier om dette farvann, i motsetning til havet nordenfor og østenfor Spitsbergen, at der er en påfallende mangel på varmblodige dyr; han hadde ikke sett en eneste fugl hele dagen, noe som aldri før hadde hendt ham på en sommerreise i de arktiske strøk, og han hadde neppe nok sett en sel. At de ikke så sel dengang lar sig lett nok forklare ved mangelen på is. Efter min opfatning må disse trakter som regel være meget selrike. Nordenskiöld sier også selv at de så en mengde sel på isen i Taimyr-sundet.

Så langt hadde altså august bragt oss. Den 18. august hadde Nordenskiöld faret gjennem dette sund, og den 19. til 20. forbi Kapp Tsjeljuskin, mens der på vår vei ved utgangen av samme måned ennu lå en ugjennemtrengelig landfast ismasse. Utsiktene syntes alt annet enn lyse. Skulde de da alt så tidlig få rett, de mange uhellspående røster, som der sjelden er mangel på i denne verden? Nei, ennu måtte Taimyr-sundet prøves, og gikk det heller ikke der, måtte vi gjøre et siste forsøk utenom alle øene igjen. Kanskje var ismassene imens drevet fra og hadde åpnet vei. Her kunde vi ikke stanse.

September kom med stille, vemodig snevær; det øde, trøstesløse land med sine lave avrundede høider blev mere og mere snedekt. Det gjorde ikke sinnet lysere å se hvorledes vinteren nu sakte og lydløs holdt sitt inntog efter en altfor kort sommer.

Den 2. september var kjelen endelig ferdig. Friskt vann blev fylt på fra sjøens overflate, og vi gjorde oss klar til å gå. Mens dette stod på, tok Sverdrup og jeg en tur i land for å se efter ren. Landet var nu helt snelagt, og hadde det ikke vært for det kramme føre hadde vi godt kunnet bruke ski. Som det var, vasset vi oss bra trette i den tunge sneen uten å se så meget som et spor efter dyr av noe slag. En forlatt verden. Trekkfuglene var for det meste allerede dradd mot syd; vi hadde møtt småflokker av dem ute på sjøen; de holdt på å samle sig til toget mot sollyset, og bragte en fattig sjel til å ønske han kunde sende bud og hilsen med dem. Bare noen enslige tyvjoer og måker var vårt selskap nu. En ensom efternøler av en gås fant jeg også sittende på iskanten en dag jeg var ute.

Om kvelden gikk vi sydover; men fremdeles fulgte dødvannet oss. Efter Nordenskiölds kart skulde det bare være 20 kvartmil ned til Taimyr-sundet; men dem holdt vi på med hele natten. Farten var minsket til omtrent en femtepart av hvad den ellers vilde vært. Det var først klokken 6 om morgenen (3. september), da vi kom inn i noe tynn is, at dødvannet slapp oss. Overgangen var følelig. I det samme «Fram» skar inn gjennem isskorpen, gjorde den som et sett forover, og gled fra nu av frem med vanlig fart. Efter den dag kjente vi ikke synderlig mere til dødvannet.

Det som efter kartet måtte være Taimyr Sund fant vi helt sperret av is, og holdt derfor lenger sydover, for å se om der skulde være noe sund å slippe igjennem. Det var vanskelig å finne sig til rette efter kartet. Hovgaards Øer hadde vi ikke sett, men derimot flere andre øer lenger tilhavs. Vi fant et åpent sund eller en smal fjord, som vi stod inn, for om mulig å få noe mere greie på det hele. Men mens jeg satt oppe i tønnen og ventet på løsningen, syntes den å bli fjernere og fjernere. Det som jeg hadde holdt for en odde av fastlandet, og som vi nu hadde på nordsiden av oss, viste sig til slutt å være en ø; fjorden buktet sig videre inn gjennem landet. Snart blev den trangere, snart videt den sig ut. Det blev mere og mere gåtefullt. Var dette kanskje Taimyr-sundet? Aldeles blikkstille var det, med skodde over landet omkring. Det var næsten uråd å skjelne den blanke vannflaten fra isen, og den igjen fra det snedekte land. Alt gikk i ett. Alt så selsomt stille og utdødd. – Håpet steg og sank med hver dreining av fjorden gjennem det tause tåkeland. Snart var det åpent vann forut, snart mere is. Vi kunde ikke se hvad. Er det Taimyr Sund? Kommer vi igjennem? Det gjelder et år. – – – Nei, der er det stopp, alt er is forut, – nei, det er blank vannflate, og sneland som speiler sig i den. Det må være sundet dette her. Men nu kom noen store flak, som det blev vanskelig å komme forbi, og vi ankret ved en odde i en god og trygg havn,[7] for å se det litt nærmere an. Vi opdaget nu at det var sterk tidevannsstrøm som drev isflakene med sig, og der kunde ikke være tvil om at det var et sund vi lå i.

Om kvelden rodde jeg ut for å skyte noen sel og hadde mitt stolteste våben med mig, en dobbeltløpet ekspress, kaliber 577. Nettop som vi skulde ta et selskinn ombord, krenget båten; jeg, som stod på bakken, gled bakover på issvullen, og riflen fór overbord – bedrøvelig ihukommelse. Hendriksen og Bentsen, som rodde mig, tok sig så nær av det at de rent mistet mælet for lang tid. De mente det gikk ikke an å la det kostbare våben ligger der på 10 meter vann. Vi rodde derfor ombord efter redskap, og soknet flere timer utover i den mørke dystre natt. Mens vi holdt på med det, blev vi stadig omkretset av en storkobbe, som stakk sitt svære forundrede hode op snart på den ene, snart på den andre siden av oss, nærmere og nærmere, som om den vilde utpønske hvad det var for nattlig arbeide vi holdt på med. Så dukket den i ett vekk, formodentlig for å se hvordan det gikk med sokningen dernede. Var den engstelig for at vi skulde finne riflen igjen? Til slutt blev den for nærgående, jeg tok Peders rifle og gav den en kule i hodet; men den sank før vi kom til den, og så gav vi i fortvilelsen op det hele. 500 kroner kontant!

For å få greie på om det var fremkommelig for skuten gjennem sundet, tok jeg næste dag en båttur østover. Det var blitt koldt med snevær om natten, så sjøen omkring «Fram» var dekket av nokså tykk sne-is, og det kostet adskillig strev å bryte sig gjennem og ut i åpent vann med båten. Jeg tenkte mig muligheten av at det land som vi hadde innenfor oss på nordsiden av sundet, var landet ved Actinia Bay, hvor «Vega» hadde ligget. Men forgjeves lette jeg efter den varden Nordenskiöld hadde satt op der, og opdaget nu til min forbauselse at det bare var en liten ø, og at vi befant oss på sydsiden av hovedinnløpet til Taimyr Sund, som her viste sig å være meget bredt.

Vi var blitt sultne og vilde spise før vi rodde videre fra denne øen, men blev lange i ansiktet da vi fant at vi hadde glemt smøret. – Nu – vi gnog da i oss våre tørre beskjøiter som best vi kunde, og tygget kjevemusklene i stå på de stykker vi kunde få filet av en tørret renbog. Trette, men ikke mette drog vi videre, og døpte odden «Kapp Smørlaus». Vi rodde langt inn gjennem sundet; der så ut til å være godt farvann for skute, 8 og 9 favner like op i stranden. Ut på kvelden blev vi dog stanset av is, og da vi kunde risikere å bli innestengt om vi trengte videre, syntes jeg det var best å snu. Her var det visstnok ingen fare for å sulte ihjel; overalt fant vi friske slag av bjørn og av ren, og i sjøen var det nok av sel; men jeg var redd for å sinke «Fram», hvis der skulde åpne sig utsikter til å komme frem annensteds. Mot en sterk vind arbeidet vi oss da hjemover og nådde endelig næste morgen ombord i «Fram». Og det var ikke for tidlig; for snart brøt uværet løs for alvor.

Om Taimyr-sundet sier Nordenskiöld, at det er så mange skjær også sterke strømmer i det, at det ikke er rådelig å seile gjennem det. Disse erfaringer må være gjort lenger inne. Der vi trengte frem var farvannet rent, og så langt jeg kunde øine videre så det fremkommelig ut. Jeg var bestemt på å prøve å trenge igjennem med «Fram» hvis det blev nødvendig. Den 5. september bragte snefokk og stiv kuling, som stadig øket. Utover kvelden tok det veldige tak i riggen, og vi gledet oss over å være ombord; idag skulde det ikke blitt lett å komme tilbake med båten. Jeg likte mig ellers ikke. Visstnok var der utsikt til at denne vinden kunde ruske litt op i isen nordenfor, og gårsdagens erfaringer hadde gitt mig håp om i nødsfall å kunne trenge gjennem sundet her; men nu førte vinden stadig større ismasser inn forbi oss, og det var i det hele tatt foruroligende at vinteren så ut til å nærme sig mere og mere; den kunde lett komme for alvor før der blev åpnet en gjennemgang. Jeg søkte å forlike mig med tanken om å overvintre i disse omgivelser, og hadde allerede opgjort full plan for ferder i det kommende år. Foruten en undersøkelse av kysten, som sikkert gav opgaver nok å løse, skulde de strekke sig over hele Taimyr-halvøens ukjente indre, helt over mot Kjatangas munning. Med hundene og skiene våre kunde vi streife viden om, så året sikkert ikke skulde være bortkastet for geografiens og geologiens vedkommende, men forsone mig med det – nei, det gikk ikke. Et år av livet var et år, og vår ekspedisjon kunde bli lang nok allikevel. Det som pinte mest var allikevel den tanke: stanser isen oss nu, hvad borger oss så for at den ikke gjør det samme næste år? Hvor ofte ser en ikke at flere uheldige isår kommer i følge, og dette år var tydeligvis ikke av de beste. Skjønt jeg ikke vilde tilstå det for mig selv, var det sandelig ikke roser jeg lå på de nettene innen søvnen kom og bar sinnet til glemselens land.

Så oprant onsdagen den 6. september, min bryllupsdag. Da jeg våknet om morgenen, var jeg overtroisk nok til å føle at denne dag måtte bringe en forandring, om den noensinne skulde komme. Stormen hadde gitt sig noe, solen gløttet litt frem, og livet var freidigere. Utover eftermiddagen løiet vinden helt; det blev stille, vakkert vær. Sundet nordenfor oss, som før var sperret av fast is, hadde stormen sopt fritt; men det sundet i øst som vi hadde vært nede i med båt, var blitt helt tilstoppet – hadde vi ikke vendt den kvelden så tidlig som vi gjorde, hadde vi vært der ennu, ingen kunde vite hvor lenge. Det så ut til å være håp om at også isen mellem Kapp Laptev og Almqvists Øer var blitt brutt nu. Vi fyrte derfor straks op og dampet nordigjennem klokken halv syv om kvelden for å prøve vår lykke på ny; jeg hadde fast tro på at dagen skulde bringe hell. Det var vakkert vær fremdeles, og vi frydet oss over solen. Vi var så lite vant til den nu, at da Nordahl under kullsjauen nede i rummet om eftermiddagen så en solstråle som falt ned gjennem luken og lyste i kullstøvet, mente han det var en bjelke, og lente sig trøstig forover på den. Han blev ikke lite overrasket ved å stupe lukt igjennem og ned i noe jernskrammel.

Landet her blev verre og verre å få greie på, og vår breddeobservasjon om middagen skulde ikke gjøre saken klarere; den satte oss omtrent 8 kvartmil sønnenfor det som hos Nordenskiöld eller Bove står avsatt som fastland. Det var riktignok neppe å vente at disse kartene skulde være korrekte, da det ser ut til å ha vært usiktbart vær hele den tiden de var her. Det var jo også uttrykkelig gjort opmerksom på at det bare var kartskisser.

Heller ikke nu, da vi gikk nordover, kunde vi finne Hovgaards Øer, men jeg så et høit fjell i omtrent rettvisende nord, som syntes å måtte ligge på fastlandet. Hvordan i all verden hang dette sammen? Jeg begynte mer og mer å fatte mistanke om at det var et helt ø-kompleks vi var kommet inn i. Nu så det jo imidlertid ut til at vi skulde få det utredet. Men dessverre – nettop i dette spennende øieblikk kom det tykke igjen, med slut og regn, og vi måtte overlate det til fremtiden å løse gåten.

Tykket var tett, og natten kom med mørke, så vi skimtet ikke landet på noen lang avstand. Det kunde kanskje være litt vågelig å fortsette nu; men leiligheten var for gunstig; vi minket litt på farten og holdt det gående utover natten langs kysten, klar til å vende så snart det blev varskudd land forut. I bevisstheten om at det var Sverdrup som hadde vakt, krøp jeg til køis med lettere sinn enn på lang tid.

Klokken 6 næste morgen (7. september) kom Sverdrup og purret mig med den melding at vi var kommet forbi Taimyr-øen eller Kapp Laptev klokken 3 om natten, var nu på Taimyr-bukten, men hadde tett is og en ø forut. Vi kunde muligens komme op til denne øen, da det nettop hadde åpnet sig en råk i den retning; men der var en rivende «tullstrøm», og det seg ihop bak oss, så vi for øieblikket måtte tilbake igjen. Efter frokost gikk jeg i tønnen. Det var strålende solskinnsvær. Jeg fant at Sverdrups Ø måtte være fastlandet, som imidlertid kom merkelig langt vest mot hvad kartene angir; jeg kunde ennu se Taimyr-øen bak mig, og de østligste av Almqvists eller Nordenskiölds Øer[8] lå og blinket i solen i nordvestlig retning. Det var en lav sandodde vi hadde forut, og jeg kunde forfølge landet sydover helt til det forsvant i horisonten inn mot bunnen av bukten i syd. Så kom der en smal stripe hvor bare åpent vann var å øine. Derpå dukket landet op på den vestre side og strakte sig opover mot Taimyr-øen. Med sine høider og runde koller var dette landet vesentlig forskjellig fra den lave kysten på østsiden av bukten. Den brede landtunge vi her hadde opdaget, og som lukker den østlige del av den tidligere Taimyr-bukt, fikk navnet Kong Oscars Halvø.

Nordenfor odden forut så jeg klart vann; der var en del is mellem det og oss; men «Fram» tvang sig igjennem. Da vi kom rett ut for odden, blev jeg overrasket ved plutselig å se sjøen dekket av brunt lervann. Dypt kunde laget ikke være, da kjølvannet var ganske klart bak oss. Lervannet blev likesom skummet til to sider av skuten. Jeg lot loddet kaste, og som jeg ventet fant vi grunnere vann, først 15 meter, så 12, så 10 meter. Nu stoppet vi og slo akterover. Dette så mistenkelig ut, og rundt omkring lå flakene på grunn. Her gikk også en rivende strøm nordostover. Mens loddet stadig blev kastet, gikk vi igjen sakte forover. Heldigvis holdt det sig på 10 meter. Efter en stund blev det påny dypere, og nu gikk vi på med full fart igjen. Snart var vi ute i blåe sjøen på den andre siden. Grensene mellem dette brune overflatevann og det klare blå var meget skarpe. Lervannet kom tydeligvis fra en eller annen elv litt sønnenfor.

Fra denne odden skar landet inn i østlig retning og dannet en bred bukt, som har fått navnet Von Toll's Bukt. Vi holdt øst og nordøstover i råken mellem isen og land. Ut på eftermiddagen blev råken ganske smal, så vi kom like under kysten, som nu igjen skar nordover. Langs med den fulgte vi så i en trang landråk, hvor dybden var fra 10 til 15 meter, men måtte stanse om kvelden, da isen lå tett til stranden forut.

Landet her hadde hele veien stor likhet med Jalmal. Det samme lave slettelandet, bare litt mere bakket, og med noen høidedrag et stykke inne.

Det var mange renflokker å se innover slettene, og næste morgen (8. september) tok jeg en tur i land på jakt. Efter å ha skutt et dyr gikk jeg innover for å se efter flere. Men snart drog en overraskende opdagelse hele min opmerksomhet til sig, og jeg glemte mitt egentlige ærend. Det var en stor fjord som skar sig inn gjennem landet i nord for mig. Jeg gikk så langt jeg syntes jeg kunde for å finne nærmere rede på den, men fikk enda ikke se enden. Den strakte sig bred og mektig innigjennem østover, helt under noen blå fjell langt, langt inne, og disse fjell syntes å senke sig ned mot vannet ytterst ute nær syns randen; bakenom dem kunde jeg ingenting se hverken av land eller fjell.

På de lersletter jeg her trasket over lå der overalt strødd mektige vandreblokker av mange forskjellige bergarter, og de kan ikke være bragt dit av annet enn istidens mektige breer.[9] Av liv var det ikke meget å se. Foruten ren var det bare et par liryper, noen få snespurver og snepper; dessuten så jeg spor av rev og lemen. Denne nordligste del av Sibiria er helt ubebodd, og man vet ikke av at den har vært besøkt av omreisende nomader.

—————————
1. Den hvite is kaster et lyst gjenskinn, så himmelen ser hvitlig ut hvor der er ismarker; i motsetning dertil blir den blå eller mørk overalt hvor der er åpent vann. Ishavsfareren kan således efter himmelens utseende slutte sig til hvordan farvannet er langt borte.
2. Scott-Hansens Øer.
3. Clements Markhams Øer.
4. Ringnes’s Øer.
5. Mohns Øer.
6. General Tillos Øer.
7. Colin Archer's havn.
8. Som et lite tegn på vår takknemlighet mot den mann som viste oss veien langs Sibirias kyst, blev øgruppen nord og nordvest for Taimyr-øen opkalt efter Nordenskiöld.
9. Overalt hvor vi var i land på Sibirias nordlige kyst, fant jeg spor efter en istid. På Renøen hadde jeg 21. august funnet skuringsmerker på berget i stranden, som lå tørt ved lavvann På Taimyr-øen såes overalt tallrike vandreblokker, og nu her det samme. Lengere nord, øst for Kapp Tsjeljuskin, fant jeg dem også. Sammenstiller man disse iakttagelser med baron Tolls opdagelse av fossile isbreer og andre istidsmerker på de Nysibiriske Øer og gammelt bremateriale i strøket mellem Olenek og Anabara, må det vel ansees for sannsynlig at iallfall en større del av det nordlige Sibiria har vært dekket av breer.


VII. RUNDT DEN GAMLE VERDENS NORDENDE

Hvor lys og skygge skifter i dette arktiske land. Da jeg om morgenen
den 9. september kom i tønnen, så jeg at isen var slaknet ut fra land nordover, og jeg kunde forfølge en råk som kunde føre oss op i åpent vann nordenfor. Jeg gav straks ordre til å få dampen op. Barometeret var jo unektelig lavt – lavere enn vi hadde sett det før på turen – og vinden kom i stive byger fra land; den jog innover slettene og hvirvlet sand og støv op i skyer. Sverdrup mente det var sikrest å ligge hvor vi lå; men det var for harmelig ikke å nytte denne ypperlige leilighet; solskinnet var så vakkert, og himmelen så så smilende og tillitvekkende ut. Jeg lot sette seil, og snart bar det nordover gjennem isen, for damp og alle de kluter vi kunde få på skuten. Nu skulde Kapp Tsjeljuskin til pers. Aldri hadde «Fram» gjort slik fart; vi logget over 8 mil; det var som hun skjønte hvad det nu gjaldt. Om ikke lenge var vi gjennem isen og hadde åpent vann langs landet, så langt øiet rakk. Odde efter odde fór vi forbi, nye fjorder og øer fant vi på veien, og snart mente jeg i storkikkerten å kunne skimte noen fjell langt nord; det måtte være i nærheten av selve Kapp Tsjeljuskin.

Det land vi seilte langsmed nordefter var ganske lavt, tildels likt det jeg hadde vært inne på dagen i forveien. Innenfor den lave kysten såes på avstand høiere, men neppe særlig høie, fjell eller fjellkjeder. Noen av dem syntes å bestå av horisontalt liggende sedimentære skifere; de var flate oventil, med bratte sider. Fjellene inne i landet var alle snedekte og hvite. På ett sted så det ut som om hele fjellstrekningen var dekket av en utstrakt is- eller snemark, som hvelvet sig ned over fjellsidene; i randen av denne flate kunde jeg se bergknauser stikke frem; men innpå var den uplettet hvit. Til å være nysne forekom denne flate mig vel sammenhengende og jevn; den lignet mer en virkelig bre.

Om kvelden nærmet vi oss nordenden av landet; men strømmen, som vi før om dagen hadde hatt med, var nu mot, og det var som om vi aldri skulde komme forbi en ø som lå utenfor stranden nordenfor oss. Inne i landet her lå den fjellhøiden som jeg alt tidligere på dagen hadde fått i kikkerten.[1] Den var flat ovenpå, med de samme bratte sider som før er omtalt. Jeg anslo høiden til 1 000 eller 15 000 fot. I havet utenfor så vi flere nye øer, hvorav den nærmeste var nokså stor.[2] Noen øer hadde vi også sett utenfor oss tidligere på dagen.[3]

Endelig, endelig nærmet det øieblikk sig da vi skulde nå forbi det punkt som så lenge hadde spøkt i hodet på oss, – den annen av de største vanskeligheter jeg hadde fryktet for på denne ferd. Jeg satt oppe i tønnen om kvelden og så nordover. Landet var lavt og øde. Ute bak havet var solen for lenge siden gått ned, kveldshimmelen drømte i gullgult. Det var så ensomt og stilt her oppe høit over vannet. En eneste stjerne var synlig; den stod nettop over Kapp Tsjeljuskin og blinket klar og vemodig fra den bleke himmel. Efter hvert som vi kom frem og fikk odden mere østlig, gikk den med; stadig stod den ovenover. Jeg måtte sitte og se og se på den. Den hadde som en egen dragning og gav slik fred. Var det min stjerne, var det hjemmets åsynje som fulgte og smilte til mig nu? – – Mange tanker tok den mens «Fram» i nattens dystre vemod arbeidet sig forbi den gamle verdens nordligste punkt.

På morgensiden var vi utfor det vi mente var selve den nordligste odde. Vi stod da opunder land, og nettop ved vaktskiftet, på slaget 4, gikk flaggene til topps, og våre tre siste karduser sendte en dundrende salutt ut over sjøen. I det samme spratt solen. Da brøt vår poetiske doktor ut i følgende stemningsfulle linjer:

«Flaggene heises, salutten går,
solen rinner, og klokken slår.»

Idet solen rant sprakk Tsjeljuskin-trollet, som så lenge hadde heksebundet våre sinn. Nu lå veien åpen for oss ut fra vinterstengsel på denne kyst og like frem til vårt mål, drivisen nord for de Nysibiriske Øer. Alle mann blev purret ut, en bolle punsj med frukt og cigarer blev servert i salongen, som var festlig oplyst. Ved en slik anledning måtte der selvfølgelig en særlig høistemt skåltale til. Jeg grep glasset, og talen lød således: «Ja, skål da, gutter, og til lykke med Tsjeljuskin!» Så blev det spilt på orgel, mens jeg på ny gikk i tønnen for å kaste et siste blikk på landet. Den fjellhøide jeg hadde sett om kvelden viste sig nu å ligge på den vestlige side av halvøen. Lengere øst strakte en annen lavere og mere avrundet bergrygg sig sydover. Dette måtte være en som Nordenskiöld omtaler; utenfor der måtte efter hans beskrivelse selve nordpynten ligge; og nu var vi rett ut for Kong Oscars Bukt. Men jeg lette forgjeves i kikkerten efter Nordenskiölds varde. Jeg hadde den største lyst til å gå i land, men syntes ikke vi hadde tid. Bukten, som var isfri under «Vega»s besøk, var nu helt lukket av landfast vinter-is.

Ved Tsjeljuskins nordøstlige hjørne måtte vi om formiddagen stanse for drivisen, som syntes å nå helt til land foran oss. Efter den mørke luft å dømme så det ut til å være åpnere farvann igjen på den annen side av en ø vi hadde forut. Efter å ha vært i land og forvisset oss om at noen sund eller fjorder som gikk innenfor denne øen var helt lukket av fast is, gikk vi om kvelden på og brøt oss vei igjennem på utsiden av øen. Om natten drog vi så for damp og seil langs landet sydover. Det gikk strykende, og flere ganger under de stive vindbygene var farten oppe i 9 mil. Vi møtte en del is nu og da; men den gikk vi med letthet gjennem.

På morgensiden (11. september) fikk vi høit land forut og måtte forandre kursen til rettvisende øst, som vi holdt hele dagen. Da jeg kom på dekk om formiddagen, så jeg et deilig fjell-land innenfor oss, med høie topper og daler imellem. Det var første gang på hele reisen fra Vardø; og efter det ensformige lavland vi nu så lenge hadde fart langs, var det forfriskende igjen å se slike fjell. Med en bratt styrtning sluttet de mot øst, derfra strakte en ganske flat slette sig videre østover. Utover dagen tapte vi landet helt av sikte, og merkelig nok fikk vi ikke se det igjen, heller ikke Paulus- og Petrus-øene, enda vår kurs ifølge kartene skulde bære midt over dem.

«Tirsdag den 12. september. Idagmorges ved sekstiden blev jeg vekket av Hendriksen med underretning om at der lå «flere hvalrosser på et flak like ved oss». – «Å død og pine!» Jeg sprang op og var i klærne i en fart. Det var en vakker morgen med deilig stille vær; en kunde høre det skoggre henover den blanke vannflaten fra hvalrossene, som lå i en haug på et flak et stykke innenfor oss; bak dem blinket blå fjell i solen. – Endelig var harpunene slipt, børser og patroner ferdige, og Hendriksen, Juell og jeg drog avsted. Det syntes å være et lite vinddrag fra syd, og vi rodde inn nordenom dyrene for å komme i le av dem. Av og til lettet vaktmannen på hodet, men så oss knapt, og vi ség på. Snart var vi så nær at vi måtte ro forsiktig. Juell skåtet frem, mens Hendriksen gjorde sig klar forut med harpunen, og jeg bak ham med børsen. Så snart vaktmannen lettet hodet, stanset årene, og vi stod urørlige; så dalte hodet igjen, og nye åretak drev oss frem. Kropp ved kropp lå de stuvet sammen på et lite flak, voksne og unger om hverandre. Noen svære kjøttkolosser. Av og til viftet en av damene sig med en sveiv, frem og tilbake over kjøttmassen – hun lå på ryggen eller siden; så blev alt stilt igjen. «Å jøje mig, der er mye kjøttmat,» sa Juell, som var kokk. Varsommere og varsommere ség vi innpå; mens jeg satt ferdig med børsen, tok Hendriksen godt tak om harpun-skaftet. I det samme båten støtte mot flaket, reiste han sig, og avsted for harpunen, men traff for høit, skrenset på den seige hud og hoppet bortover ryggene. Nu blev der liv. En 10– 12 svære fæle hoder reiste sig med en gang mot oss, kjøttbergene vendte rundt med en fart som var uforståelig, og kom vaggende med opreiste hoder og dumpe brøl ut mot flak-kanten hvor vi lå. Det var unektelig et imponerende syn. Jeg kastet børsen til kinnet og brente løs på et av de største hodene. Det gav et søkk i det, dyret ravet, men stupte forover i vannet. Så en kule i hodet på nok en; den sank også sammen, men fikk så vidt veltet sig ut. Og så bar det i vannet med hele flokken så vannspruten stod om oss. Alt var skjedd på et par sekunder. Men snart kom de op igjen, rundt om båten, det ene hode sværere og styggere enn det annet, og ungene tett ved siden. De stod på ende i vannet, brølte og rautet så luften skalv, kastet sig forover mot oss, til sidene, og så på ende igjen, og nye brøl fylte luften. Veltet sig rundt og forsvant med et plask; så op igjen. Det kokte og fosset i vannet langt utover; det var som den før så tause isverden med ett slag var blitt kokende raseri. Hvert øieblikk kunde en vente en hvalrosstann eller to inn gjennem båten, eller å kjenne sig løftet og slengt rundt – noe slikt var da det minste som måtte hende efter så meget ståhei. Men bulderet varte, og ingenting hendte. Jeg utsøkte mig igjen mine ofre; de brølte og gryntet som de andre, men blodet rant fra munn og nese. En kule til, og den ene ség overende og fløt i vannet, så en kule i den annen, og den gjorde det samme. Hendriksen var nu ferdig med harpunene og satte dem begge fast. Enda én blev skutt; vi hadde ikke flere harpuner og måtte hugge en selhakke i hodet på den for å holde den oppe; men taket glapp, og den sank uten at vi kunde berge den. Mens vi bukserte byttet til et isflak, kretset hvalrossene om oss ennu en stund; men vi kunde ingenting gjøre, da vi ikke hadde midler til å berge dem, om vi skjøt fler. – Snart kom skuten til og tok våre dyr ombord, og vi drog videre langs kysten. Vi så meget hvalross i farvannet her. Enda to til skjøt vi om eftermiddagen, og vi kunde tatt mange flere, hadde vi villet ofre tid på det.

Mot en sterk strøm fortsatte vi nu veien langs kysten sydover forbi munningen av Kjatanga. Denne østre del av Taimyr-halvøen er et forholdsvis høit fjell-land, men med et lavere sletteland foran ytterst ute ved sjøen, tilsynelatende det samme lavland som vi hadde sett strekke sig langs kysten omtrent hele veien. Da sjøen så temmelig åpen og isfri ut, gjorde vi flere ganger forsøk på å korte veien ved å forlate kysten og sette rett over mot Oleneks munning; men hver gang tvang en tett iskant oss tilbake inn i råken.

Den 14. september var vi ut for landet mellem Kjatanga og Anabara. Det var også et nokså høit fjell-land, med lav kyst foran. Denne kysten minte ikke lite om Jæren i Norge. Sjøen var uhyggelig grunn; om natten blev det til slutt bare 7 meter vann, og vi måtte gå tilbake et stykke. Vi hadde isen like utenfor oss; men der var allikevel tilstrekkelig landråk til å komme østover. Dagen efter fikk vi «godt åpent vann, men grunt, stadig 12 – 13 meter. Det var hel dønning fra øst, så der måtte altså være åpent hav østover, som vi jo hadde ventet. Det var klart, at Lena alt begynte å gjøre sig gjeldende med sine varme vannmasser. Vannet var her mere brunt og røpet tilblanding av mudret elvevann. Saltgehalten var også sunket betydelig».

«Å gå inn til Olenek» – skriver jeg i min dagbok for denne dag (15. september) – «er det ingen mening i nu, så sent; selv om ikke sandgrunnene var, vilde det koste for megen tid, muligens et år, og dessuten er det jo slett ikke sikkert at «Fram» overhodet flyter op dit; det kunde også bli en kjedelig historie å få henne på grunn i dette farvann. Men, men – hundene hadde vært gode å ha. Hadde der så sant vært et par dager til å løpe på, skulde vi vel ha klart det; men et år er for meget å tape; vi drar på østover, like mot de Nysibiriske Øer; nu er leiligheten god og utsiktene for alvor lyse.

Isen her volder mig ikke lite hodebrudd. Hvorfor i all verden er den ikke sopt nordover av den strøm som jeg mener setter mot nordfra denne kysten, og som vi da også har fått føle? Og så er denne isen så svær og tykk; den ser ut til å være flere år gammel. Kommer den østenfra, eller ligger den kanskje og maler rundt her i sjøen mellem Lenas «nordgående strøm» og Taimyr-halvøen? Kan ikke si det ennu; men iallfall er den forskjellig fra den tynne årsgamle is vi har møtt hittil, i Kara-havet og vest for Tsjeljuskin.»

«Lørdag den 16. september. Holder nordøstlig kurs (misvisende) gjennem åpent vann og nokså langt nord, men ser ingen is, og luften er mørk nordover. Mildt vær, og vannet forholdsvis varmt, helt oppe i + 20 C. Strømmen har vi imot; vi er stadig betydelig vestenfor vårt bestikk. Vi så flere ærfuglflokker i løpet av dagen. Skulde vi ha land nordenfor oss, og skulde det være det som holder på isen?»

Den følgende dag møtte vi is og måtte holde noe sydover for å gå klar av den, og jeg begynte å få frykt for at vi ikke skulde komme så langt som jeg hadde håpet. Men i mine optegnelser for dagen efter (mandag 18. september) heter det: «En ypperlig dag. Har satt kurs nordover, vest for Bjelkovøen. Åpen sjø, god vind fra vest, god fremgang. Været klart; ut på eftermiddagen fikk vi også litt solskinn. Klokken 12 1/4 blev kursen forandret til N. t. O. (mv.). Nu er det altså der skal begynnes for alvor. Nu skal det stå sin prøve, om forutsetningene for hele planen er riktig, om vi når et stykke nord her og finner nordgående strøm. Hittil er alt gått bedre enn jeg hadde ventet det. Vi er på 75 1/2° n. br., og enda åpent vann og mørk himmel mot nord og vest. – På kveldsiden fikk vi is-lyse forut og på styrbord baug. Ved syvtiden mente jeg også å kunne se is, som imidlertid høinet sig så regelmessig at det mere lignet land; men det var for mørkt til at en kunde se tydelig. Det syntes å måtte være Bjelkov-øen, og en stor lyse vi hadde lenger øst måtte være gjenskinnet fra selve den snedekte Kotelnoi. Egentlig hadde jeg jo hatt lyst til å gå inn her, dels for å se litt av dette interessante landet, dels også for å undersøke de depoter som jeg visste var oprettet for oss her ved baron Tolls vennlige omsorg; men tiden var for knapp, og nordefter så havet ut til å ligge åpent. Utsiktene syntes gode, og det var med eiendommelige følelser vi bar nordover, stadig nordover, i åpen sjø. Hvad vil morgendagen bringe? Skuffelser, eller håp? Går alt godt, skulde vi da komme under Sannikovs land, det som ennu ingen fot har betrådt. – En selsom stemning ved å seile slik i svarte natten inn i en ukjent verden, over er åpent hav med dønning, som ingen skute, ingen båt har vugget på. Det er som vi var hundrer av mil sørpå. Også luften er jo så mild til å være i midten av september på disse bredder.»

«Tirsdag den 19. september. Dette er den skjønneste seilas jeg har oplevet. Mot nord, stadig mot nord, for god vind, alt det seil og damp vil trekke – åpent hav, mil efter mil, vakt efter vakt, gjennem ukjente strøk – og sjøen næsten mere og mere isfri. Hvor lenge vil det vare? – Under min vandring op og ned på broen glir øiet stadig mot nord, stirrer og stirrer, inn i fremtiden. Men alltid samme mørke himmel forut, med varsel om åpent farvann. Nu står planen sin svenneprøve. Det er som lykken hadde vendt sig med oss, like siden 6. september. Alt vi ser er «bare rent vann», som Hendriksen svarte fra tønnen, da jeg praiet op til ham. Som han senere på formiddagen stod ved roret, mens jeg gikk op og ned på broen, sa han med ett: «Nu vet de ikke, der hjemme i Norge, at vi seiler her mot polen i klart vann. Nei, de tror ikke vi er kommet så langt.» Og det er visst sant; jeg hadde heller ikke trodd det, om noen hadde sagt mig det for to uker siden. Og likefullt er det bare hvad alle mine overlegninger og slutninger førte mig til; her måtte jo være åpent vann et godt stykke nordover. Men sjelden slår ens planer så godt til. På ingen kant øines is-lyse, selv ikke nu i kveld. Land så vi intet av hele dagen; men om morgenen og formiddagen hadde vi tåke og usiktbart vær, så vi tilmed gikk med halv fart, da vi mente å kunne vente land. Nu er vi snart på 77° n. br.; men hvor lenge skal det vare? Jeg har hele tiden sagt jeg skulde være glad ved å nå 78°; men Sverdrup er mindre nøisom, han mener flere og åtti, ja 85 – han prater halvt for alvor om det isfrie polarhav, som han en gang har lest om, og som han ofte kommer tilbake til, enda jeg alltid ler av ham.

Jeg må næsten spørre mig selv om dette ikke er drøm; men en må ha litt motgang for å skjønne på medgangen. Så var det på Grønlands-ferden, så er det vel her og.

«Dort ward der Traum zur Wirklichkeit.
Hier wird die Wirklichkeit zum Traum.»

Næsten intet liv å øine her. I dag en alke eller teist, og senere en måke langt borte. Da jeg nu i kveld hentet op en pøs sjøvann, opdaget jeg sterk morild – varme og stjerner så en mest kunde tro sig i syden.»

«Onsdag den 20. september. Der veltet hele drømmetoget! Nettop som jeg i formiddag kl. 11 satt og så på kartet og tenkte at nu var mitt beger snart fullt, 78-graden var snart nådd, så luffet det til og jeg sprang ut. Forut lå iskanten bred og tett og lyste op i skodden. Som med ett slag var den kastet tvers for oss. Jeg hadde stor lyst til å gå østover for å se om det muligens skulde være land i den retning; men det så ut til at isen strakte sig mere sydlig der, og vi kunde rimeligvis nå høiere bredder vestenfor. Solen brøt nettop nu et øieblikk frem, så vi fikk en observasjon; den satte oss på omtrent 77° 44’ n. br.»

Vi holdt nu langs iskanten nordvestover. Jeg undredes på om vi kanskje kunde ha land innenfor oss, da der var påfallende mange fugler av forskjellig slags. En flokk snepper eller vadefugler kom oss i møte, fulgte en stund og toget så sydover. Sannsynligvis var de på trekk fra et eller annet land nordenfor. Vi kunde dog ikke se noe for skodden som stadig holdt sig over isen. Også senere så vi flokker av små snepper, som kunde tyde på land i nærheten. Næste dag blev det klarere; men land øinet vi ikke. Vi var da et godt stykke nordenfor det punkt hvor baron Toll har lagt sydkysten av Sannikovs land, men omtrent på samme lengde. Det er vel en liten ø; iallfall kan den ikke strekke sig langt nordover.

21. september var det igjen tett skodde; og da vi nådde nord i bunnen av en bukt i isen og ikke kunde komme videre, bestemte jeg mig for å vente her på klarvær for å se om der var noenlunde fremkomst lenger nordover. Jeg mente nu vi var på omtrent 78½°. Flere ganger den dagen prøvde vi å ta loddskudd, men rakk ikke bunnen med 400 meter line.

«Fredag den 22. september. Påny strålende solblankt vær og hvit blendende is nordover. Før lå vi stille for skodde og kunde ingen vei gå; nu har vi det siktbart og vet like lite hvorhen. Det ser ut til at vi er ved nordenden av den åpne sjø. Vestenfor oss synes det som om iskanten strekker sig sydover igjen. Nordenfor oss er isen tett og hvit, bare en liten klare eller en vannpytt hist og her, og himmelen hvitblå i brynet overalt. Fra øst var det vi kom; men der har vi jo i grunnen sett lite, og i mangel av noe bedre er det vel likest å gå litt den vei for å se om der ikke skulde være åpninger i isen. Var det bare tid, vilde jeg helst dra avsted østover like til Sannikovs Ø eller helst til Bennett Land, for å se hvordan forholdene er der; men det er for sent nu. Snart fryser sjøen, og da kunde en lett bli innestengt på et sted hvor en ikke hadde lyst til å være. Tidligere polar-ekspedisjoner har jo visstnok ansett det som en nødvendighet å holde sig i nærheten av en kyst. Det er det jeg nettop vil undgå, da det er drift i isen jeg søker, og er redd for å bli stanset av kystene. – Her synes det derfor i grunnen ganske bra å overgi sig, og da jeg snart fant at iskanten østover vilde tvinge oss syd igjen, vendte vi og la foreløbig fast til et stort iskoss. – Her er åpent vann omkring, bare enkelte store flak hist og her; men det står for mig som dette blir vår havn for godt.

Stor lusekrig idag. Hvor vi har fått de fripassasjerene fra aner jeg ikke. Vi farer omkring med den store dampslangen, overalt hvor vi kan tenke oss muligheten av at der finnes fiender, på madrasser, sofaputer og alt slikt. Alle klærne stappes i en tønne; den lukkes tett til; så dampslangen nedi der og full steam på. Det suser og bruser derinne, tyter litt ut hist og her i sprekkene, og vi synes at nu må dyrene ha det godt og varmt. Isj – så revner tønnen, dampen står ut av alle ender, og med ett springer lokket langt bortover dekket med en voldsom eksplosjon. Det er en uhyggelig fiende; men jeg har det håp at der er ryddet ordentlig op iblandt dem. – Juell gjorde det bekjente eksperiment: satte en lus på en plankeende og vilde ha henne til å gå mot nord. Men hun rørte sig ikke. Så tok han en spekk-krok og banket på henne for å få henne til å gå; men hun stod bare og vrikket på hodet, sta og stivkjeftet. «Drep'a du,» sa Bentsen. «Så tok jeg en hakapik og slo'a i hue med,» fortalte Juell.»

«Lørdag den 23. september. Vi ligger stille ved samme flak, og idag har vi kullsjau. En hyggelig motsetning: alt svart og fælt ombord, fra mennesker til bikkjer, rundt omkring alt hvitt og lyst i glitrende solskinnsvær. – Det er som der kommer litt mere is slengende nu.»

«Søndag den 24. september. Kullsjau som igår. Skodde om morgenen, men klarvær utover dagen. Da det lettet, opdaget vi med ett at vi var tett omsluttet av temmelig svær is på alle kanter, og mellem flakene ligger det sørpe-is som snart bærer sin mann. I nord er det ennu en større klare, men den strekker sig ikke langt. I syd kan vi fremdeles fra tønnen øine sjøen over isen i kikkerten. Det ser ut som om vi nu sitter her. Nu vel, du får være velkommen da, is. – En død trakt dette; ikke liv å øine på noen kant, bare en enkelt snadd i vannet, og på flaket ved siden av oss et bjørnespor som er noen dager gammelt. Vi forsøkte igjen å lodde, men fremdeles ingen bunn. Underlig at her skulde være så dypt.»

Huff, en mørkere oplevelse enn en kullsjau ombord kan vanskelig tenkes. Det er sørgelig at den kullen skal være så nyttig og likevel så svart. Hvad det gjelder om er visstnok bare å heise kullene op fra skibsrummet og fylle dem i kullbaksene. Men alle mann må være med på det, og allting blir tilrakket. Noen står nede på kullhaugen i rummet og fyller pøsene, noen heiser op – og det er især Jacobsen god til, med sine svære never drar han op pøs efter pøs alene, som det skulde være fyrstikkesker –, og så resten av oss att og fram mellem storluken og halvdekket med pøsene og styrter kullene i baksene, og til slutt Amundsen svart og fæl der nede for å stuve. Kullstøvet fyker ut over hele dekket, så det ser ut som en kullbinge, hundene trekker sig svarte og pjuskete bort i krokene, og vi selv – ja, det er ikke det vakreste antrekk vi går i på slike dager. Det eneste oplivende kan være ansiktene våre: mørk teint, tatovering med svarte streker på kryss og tvers, hvite tanngarer og øine lysende ut av mørket. Kommer vi ned, og setter hånden på den hvite veggen, klistrer vi straks en svart plakat der med fem sprikende fingrer på. Dørene har en rikdom av den slags minner; sætet i sofaene må helst vendes med vrangsiden op, da de ellers får altfor varige merker å bære efter en annen og fyldigere del av kroppen; og duken – ja heldigvis, slikt noe har vi ikke. Kort sagt, en kullsjau er en oplevelse så mørk og trist som det kan tenkes i disse lyse omgivelser. Det er enda godt at vi ennu har nok av vaskevann; det kan vi finne i hver pytt her ute på flakene; så der er da håp om at vi én gang kan bli rene igjen; – og så blir vel kanskje dette siste gangen vi har slik sjau her ombord.

«Mandag den 25. september. Fastere og fastere. Vakkert stille vær, 7 graders kulde i natt; vinteren begynner å komme. Hadde besøk av en bjørn, som imidlertid fjernet sig igjen før noen fikk skutt på den.»

———————
1. Eivind Astrup's Fjeld.
2. Axel Heiberg's Øer.
3. Fearnley's Øer.


VIII. VINTERNATTEN

Det så ut som vi var kommet fast for alvor, og jeg ventet ikke
å få «Fram» løs av isen igjen før på den annen side av polen, når vi nærmet oss Norskehavet. Det led alt langt på høsten; solen blev lavere dag for dag, og temperaturen sank jevnt. Vinternatten nærmet sig, den fryktede vinternatt. Vi hadde ikke annet å gjøre enn å ruste oss for den, og efterhånden blev da skibet, så godt det lot sig gjøre, innrettet til et koselig vinterkvarter. Vi begynte å gjøre vårt til å sikre det mot de herjende virkninger av kulde og drivis og andre naturmakter der oppe, som det var spådd vi skulde bukke under for. Roret blev tatt op for at det ikke skulde ødelegges under skruingene. Det samme hadde vi tenkt å gjøre med skruen; men da den, sammen med jernrammen den satt i, vilde styrke akterenden betydelig, særlig ror stemmen, lot vi den sitte på sin plass. I maskinen fikk de det også travelt; de enkelte maskindeler blev tatt ut, smurt, og lagt op for vinteren, likesom sleider, stempler, aksler blev eftergått og omhyggelig pusset. Det var med særlig omhu dette arbeide blev utført. Amundsen stelte den maskinen som den skulde vært hans eget barn; både sent og tidlig var han der nede og kjælte for den, og hvis noen ertet ham med det, lyste det utfordrende i øinene hans, og vi visste at nu kom det: «Ja, dere kan si hvad dere vil; men en slik maskin finnes det ikke i verden, og det var både synd og skam om en ikke skulde ta sig ordentlig av den!» Det gjorde han da også grundig; det gikk visst ikke en eneste dag under alle de tre årene, vinter eller sommer, som han ikke var nede og klappet den eller stelte litt med den.

I skibsrummet blev det ryddet op, så det kunde bli plass for et snekkerverksted der nede. Mekanisk verksted hadde vi i maskinen; smien var i begynnelsen på dekket og senere på isen; blikkenslagerverkstedet holdt som oftest til i bestikklugaren, skomaker- og seilmakerverksted og adskillig annet i salongen. I alle disse verkstedene blev det arbeidet med liv og lyst under hele ferden. Der fantes ikke den ting, fra de fineste instrumenter nedover til tresko og økseskafter, som ikke kunde gjøres ombord i «Fram». Da det viste sig at vi manglet loddline, blev der senere hen også oprettet en reperbane på isen.

Snart gikk vi i gang med å opsette den vindmøllen som skulde drive dynamoen og skaffe elektrisk lys. Mens skibet var under gang, blev dynamoen drevet fra maskinen. Men nu hadde vi i lang tid måttet nøie oss med petroleumslamper i våre mørke kahytter. Vindmøllen blev opsatt på babord side av fordekket mellem storluken og rekken. Det tok flere uker å få denne viktige innretning i forsvarlig stand.

Som før nevnt hadde vi også bragt med en «folkevandring» til drift av dynamoen. Jeg hadde tenkt at denne kunde bli nyttig til å gi oss mosjon når der ikke lengere gas annet legemlig arbeide for oss. Men den tid kom aldri, og vandringen fikk derfor ingen anvendelse. Det viste sig at der alltid var et eller annet å sysselsette oss med, det var aldri vanskelig å finne arbeide for hver mann, tilstrekkelig til å gi ham mosjon og så megen adspredelse at tiden ikke falt uutholdelig lang. Der var tilsyn med skuten og med riggen, eftersyn av seil, tauverk og annet slikt; der var proviant av alle slags å finne frem til kokken blandt kassene nede i rummet; der var is, god ren ferskvanns-is, som måtte finnes og hentes til byssen, for å smeltes både til maten og til drikke- og vaskevann. Så var det arbeidet i de forskjellige verksteder. Snart skulde «smeden Lars» rette noen svære båt-davider, som sjøen i Kara-havet hadde bøid; snart var det en krok, en kniv, en bjørnesaks eller noe annet å smi. Så måtte blikkenslageren, som ikke var noen annen enn «smeden Lars», lodde sammen en blikkasse til vannsmeltning i byssen; så fikk mekanikeren Amundsen bestilling på et eller annet instrument, en nykonstruert strømmåler eller noe slikt; så skulde urmakeren Mogstad efterse og pusse en termograf, eller sette en ny fjær i et urverk; så fikk seilmakeren bestilling på et større parti hundeseler; så måtte hver mann være sin egen skomaker og sy sig seilduksstøvler med tykke varme tresåler efter Sverdrups nyeste konstruksjon; så var det en ny bestilling til mekanikeren på et parti nye noteblader av sink til orgelet, en splinterny opfinnelse av ekspedisjonens leder. Så måtte elektrikeren efterse og rense akkumulatorbatteriene, som holdt på å fryse. Da så endelig vindmøllen var ferdig opsatt, måtte en rett som det var stelle på den, vende den efter vinden, og når det tok på å blåse for sterkt, op og reve mølleseilene – det var ikke nettop noe søtt arbeide i vinterkulden, der blev mange pust i nevene og gnidninger av nesetuppene før en kom ned igjen.

Av og til hendte det jo også at «Fram» måtte pumpes. Dette blev ellers mindre og mindre nødvendig efter hvert som vannet frøs omkring henne og i skibssidene. Efter desember 1893 blev derfor pumpene ikke rørt inntil juli 1895. Den eneste merkbare lekkasje var i den tid akter i maskinrummet; men også her var det en ubetydelighet; det var bare noen få pøser is som hver måned blev hugget løs av skutebunnen og heist op.

Til disse forskjelligartede arbeider kom imidlertid de videnskapelige observasjoner som det viktigste av alt; de optok en god del av oss. De vidløftigste av dem var naturligvis de meteorologiske, som skulde tas dag og natt hver fjerde time, ja for en vesentlig del av tiden endog hver annen time. De holdt stadig en mann, tildels to, i arbeide om dagen. Det var Scott-Hansen som hadde hovedtilsynet med denne avdeling; til fast assistent hadde han Johansen, som ved juletid 1894 blev avløst av Nordahl. Om natten tok vaktmennene disse observasjoner. Omtrent hver annen dag, når det var klarvær, hadde også Scott-Hansen med assistent å ta de astronomiske stedsbestemmelser. Det var sikkerlig det arbeide ombord som blev fulgt med størst interesse av alle ferdens deltagere, og det var ikke ualmindelig at Scott-Hansens lugar under utregningen av observasjonene var beleiret av uvirksomme tilskuere som bare ventet på å få høre resultatet – om vi siden siste observasjon var drevet nord- eller sydover, og hvor langt. Stemningen ombord avhang for en vesentlig del av de resultater.

Enn videre måtte Scott-Hansen med visse mellemrum ta observasjoner for å bestemme de magnetiske konstanter i disse ukjente egne. Disse observasjoner blev den første vinter utført i et telt som var særlig konstruert for øiemedet, og som snart blev opsatt på isen; det følgende år fant vi det dog mere hensiktsmessig og behagelig å bruke en stor snehytte som vi bygde for dette formål.

For skibets læge var der mindre å bestille. Forgjeves søkte han i lengere tid efter patienter, men måtte opgi det, og slo sig i fortvilelsen på å doktorere hunder. Hver måned hadde han imidlertid sine videnskapelige observasjoner, som bestod i veining av hver enkelt deltager, med blodtelling og hæmoglobin-undersøkelse, for å bestemme blodlegemenes antall og mengden av det røde farvestoff i de forskjellige deltageres blod. Dette var forresten også et arbeide som blev fulgt med spent interesse, da enhver deri trodde å kunne lese sin dom om hvor snart skjørbuken skulde nå ham.

Av andre videnskapelige undersøkelser kan nevnes bestemmelsen av vann-temperaturene og vannets saltgehalt i de forskjellige dybder, innsamling og undersøkelse av det dyreliv som finnes i disse nordlige farvann, bestemmelse av luft-elektrisiteten, undersøkelse av isens dannelse, vekst og tykkelse, av temperaturene i de forskjellige lag i denne is, undersøkelse av strømmer i vannet under den o. s. v., o. s. v. Dette var arbeider som vesentlig påhvilte mig. Dessuten stadige iakttagelser over nordlyset, som vi hadde en sjelden anledning til å studere. Efter at jeg selv i lengere tid hadde gitt mig av dermed, overtok Blessing denne del av observasjonene. Da jeg forlot skibet, overdrog jeg til ham også alle de andre undersøkelser som jeg selv hadde hatt. En ikke uvesentlig del av de videnskapelige undersøkelser var lodning og optagelse av bunnprøver. På de større dyp var dette et arbeide av så stort omfang at alle mann måtte delta i det, og på den måte vi senere hen måtte innrette oss tok en lodning lang tid.

Det var ikke stor forskjell på dagene ombord; beskrives en, så er i det vesentlige alle beskrevet.

Om morgenen blev alle mann purret klokken 8, og der blev spist frokost. Den bestod av hårdt brød (både rug og hvete), smør, ost (nøkkel-, sheddar-, og schweizerost), mysost, laget av tørt pulver, corned beef eller corned mutton, lunch-ham eller Chikago oksetunge eller breakfast-bacon, torskekaviar, ansjosrogn, og så havrekjeks eller engelsk skibskjeks, med appelsinmarmelade eller frame-food-jelly. Tre ganger i uken var der også nybakt brød, og ofte kake av en eller annen sort. Som drikke hadde vi i begynnelsen annen hver dag kaffe og annen hver dag sjokolade; senere blev det kaffe bare to dager i uken, te to dager, og sjokolade tre.

Efter frokost gikk noen mann for å se til hundene, gi dem mat – en halv tørrfisk eller et par hundekjeks til hver –, slippe dem, eller hvad der nu skulde gjøres med dem. De andre gikk hver til sitt arbeide. Efter tur hadde en av mennene uke i byssen; han skulde hjelpe kokken med å vaske op, dekke på, og varte op ved bordet. Efter frokosten måtte kokken selv straks gå i gang med forberedelsene til middagen; rettene til den blev bestemt da, hvis de ikke alt var det kvelden før. Noen av oss tok nu gjerne en tur på isen for å lufte sig, gjøre iakttagelser over isforhold, skruing o. s. v. Klokken 1 samledes alle mann til middag. Det var gjerne tre retter mat: suppe, en kjøttrett og dessert, eller suppe, fisk og kjøtt, eller fisk, kjøtt og dessert, eller stundom også bare fisk og kjøtt. Til kjøttretten var der alltid poteter og grønnsaker eller makaroni. Jeg tror vi alle var enige om at levemåten var god; den hadde neppe vært bedre hjemme, for manges vedkommende heller dårligere. Derfor så vi da også ut som gjøgriser; et par gjorde tilmed anstrengelser for å opelske en dobbelt hake og en liten hengemave. Ved middagen blev der som oftest servert kraftige historier og bokkøl. Efter middagen trillet de som røkte, runde og mette ut i kabyssen, som foruten bysse var røkesalong; det var nemlig ikke tillatt å røke i kahyttene uten ved festlige leiligheter. Derute fikk de sig da en god røk, en prat, en del historier, ofte også en varm disputt. Derefter kom nok for de flestes vedkommende en liten lur. Om eftermiddagen gikk igjen enhver til sitt arbeide, inntil vi atter samledes til kveldsmaten klokken 6, da dagens offisielle arbeide var forbi. Kveldsmaten bestod av omtrent det samme som frokosten, bare at vi alltid hadde te til drikke. Efter maten blev der igjen røkt i byssen, mens salongen blev forvandlet til en taus leseklubb. Det verdifulle bibliotek, som gavmilde forleggere og venner av ekspedisjonen hadde beriket oss med, var i flittig og uavbrutt bruk. Hvis de edle givere hadde sett oss om kveldene deroppe, når vi var samlet rundt om bordet med hodene begravet i bøker og billedverker, og de hadde kunnet fatte hvor uvurderlige disse ledsagere var for oss, så vilde de visst ha fått god lønn i følelsen av at de hadde øvet en stor velgjerning, og ikke gjort minst til å forvandle vår «Fram» til en fruktbar oase i den store isørken. Henimot klokken 1/2 8 eller 8 kom kortene eller andre spill frem, og med dem blev det fortsatt til langt ut over natten, som regel av flere spillepartier rundt salongbordet. Samtidig kunde en eller annen sette sig til orgelet og ved hjelp av sveiven utføre noen av våre praktfulle nummere, eller Johansen kunde ta frem trekkspillet og gi oss et vakkert stykke. Hans glansnummere var «O Susanna» og «Napoleons marsj over Alpene i åpen båt». Så blev der køiet utover omkring midnatt, og vakt satt for natten. Hver mann hadde å gå én time. Det mest anstrengende arbeide som da pålå dem syntes å være å skrive i sine dagbøker, og lye efter når hundene gjødde, om det skulde være bjørn i farvannet. Hver fjerde eller hver annen time måtte dessuten vaktmannen op eller ut på isen for å gjøre meteorologiske observasjoner.

I det hele tror jeg det kan sies at tiden gikk godt, og vi befant oss unektelig vel ved de regelmessige vaner som blev påtvunget oss.

Mine optegnelser fra dag til dag tror jeg er best skikket til å gi en forestilling om vårt liv i dets ensformighet. Det er ikke store begivenheter som berettes her; men nettop i sin fattigdom gir de et billede – vårt liv var nu engang ikke anderledes. Jeg skal gjengi endel av dem, slik som jeg finner dem i dagboken.

«Tirsdag den 26. september. Vakkert vær. Solen begynner å dale nu; den var 9° over horisonten ved middag; vinteren nærmer sig hurtig. Det er 8 graders kulde nu i kveld; men vi kjenner ikke det er koldt. Dessverre viser ikke observasjonen idag noen synderlig drift nordover; vi skulde ennu være på 78° og 50' n. br.

Jeg drev om ute på flaket utover kvelden. Noe mere vidunderlig skjønt enn polarnatten finnes ikke. Et drømmesyn med alle sjelens fineste toner. Det er som om det var farvet eter; alt ånder over i hverandre; en opfatter ikke hvor én tone begynner og den annen ender, og dog er de der. Ingen former; alt demrende, drømmende farvemusikk, en fjern uendelig melodi i dempede strengetoner. Men er ikke all livets skjønnhet slik, høi og fin og ren som denne natt? Gi det sterkere farver, og det er ikke lenger så skjønt. – Som en umåtelig kuppel hvelver himmelen sig over dig, blå der oppe, grønn nedover mot randen, nederst nede lilla fiolett. Henover ismarkene kolde blåfiolette skygger, og lysere toner i rosa der hvor kantene vender mot skjæret av den svunne dag. Oppe på det blå hvelv blinker stjernene samme fred som alltid, venner som aldri svikter. I syd står månen stor og rødgul, med en gul ring omkring, og lette gullfarvede skyer seiler på det blå teppe – – Så rister nordlyset sitt sølvglitrende slør utover hvelvet, snart gult, snart grønt, snart rødlig; spredes; samler sig igjen i urolig jag; vugger så i lysende sølvbånd med rike folder; glitrende strålebølger farer henover; og glansen svinner for et øieblikk. Nu leker det med noen flammespisser helt oppe ved zenit, med ett skyter en kraftig stråle opigjennem like fra himmelranden – så smelter hele sløret vekk i måneglansen. Det er som en hører sukk av en bortdragende ånd. Bare hist og her svevende lysskyer, vage som en anelse – det er støvet fra hans glitrende kappe. Men nu vokser de igjen, nye lyn skyter op; en endeløs lek. Og så alltid denne stillhet, gripende som en uendelighetens evige symfoni. – Jeg har aldri kunnet fatte at denne jord en gang skal stivne og bli øde og tom. Hvortil da all denne skjønnhet? Ikke et vesen å gi lykke. Nu aner jeg det. Her er den kommende jord, her er skjønnheten og døden. Men hvorfor? Ja, hvorfor alle disse kloder? Les svaret der ute i det blå stjernerum» . . . .

«Onsdag den 27. september. Gråvær og sterk vind fra sydsydvest. Nordahl, som idag er kokk, skulde hale op salt kjøtt, som hadde hengt i sjøen i en sekk i to døgn for å vannes ut. Idet han fikk det op, ropte han forferdet at det var fullt av dyr, slapp sekken og gjorde et jump innover isen, mens dyrene spratt utover til alle kanter. Det viste sig å være amphipoder eller tanglopper, som hadde ett sig inn i kjøttet. Der var i litervis av dem både inni og utenpå sekken. En gledelig opdagelse; en skal da ikke behøve å sulte ihjel, om galt skulde gå, når en har slik mat bare en henger en sekk i vannet.»

«Torsdag den 28. september. Snefokk og vind. Idag slo befrielsens time for hundene. Hittil har de i grunnen ført en sørgelig tilværelse her ombord. Bundet like fra vi tok dem i Kjabarova. Snart har sjøen under alle slingringene brutt over dem og skyllet dem med svalkevannet hit og dit; snart har de hengt sig op i koblene og har hylt jammerlig; snart traff hele spruten fra vannslangen dem når dekket blev spylt. Sjøsyke har de vært; i styggvær som godvær har de fått ligge på den plass en hård skjebne nu engang hadde naglet dem til, uten annen bevegelse enn de kunde få ved å gå frem og tilbake så langt det korte kobbel rakk. Prektige dyr, slik blir dere behandlet som skulde være vår støtte i nødens stund! Nå, kommer den en gang da får dere iallfall en kort tid hedersplassen. – Da de nu blev sloppet løs blev der stormende jubel; de veltet sig i sneen, vasket og pusset sig, og for øre av glede utover isen, hylende i villen sky. Det blev med ett så folksomt på flaket her at det er rent oplivende.» – Fra nu av var det meningen å binde hundene på isen.

«Fredag den 29. september. Doktor Blessings fødselsdag. I den anledning hadde vi naturligvis stor fest, den første større ombord. Men det var også dobbelt anledning: middagsobservasjonen hadde gitt 79° 5’ n. br.; altså en ny breddegrad overskredet. Der var ikke mindre enn 5 retter mat og taffelmusikk efter en større målestokk under hele middagen. Den trykte meny så slik ut:


«F R A M»
MENY. 29. SEPTEMBER 1893

Soupe à la julienne avec des maccaroni-nudler.
Potage de poison (fiskepudding) avec des pommes de terre.
Pudding de Nordahl.
Glacé du Groenland.
De la Husholdnings-bière de Ringnes.
Marmelade (intacte).

MUSIC À DINER

Valse myosotic.
Menuette de Don Juan de Mozart.
Le Troubadour.
College Hornpipe.
Die letzte Rose de Martha.
Ein flotter Studio, March de Phil. Farbach.
Valse de Lagune de Strauss.
Le chanson du Nord (Du gamla, du friska . . .).
Hoch Habsburg, March de Král.
Jøsse-Härads Polska.
Vårt Land, vårt Land.
Le chanson de chaseuse.
Les Roses, Valse de Metra.
Fischers Hornpipe.
Traum-Valse de Millöcher.
Hemlandssång. «A le miserable».
Diamanten und Perlen.
March de «Det lustiga Kriget».
Valse de «Det lustiga Kriget».
Prière du «Freischütz».

En flott middag, ikke sant, til å være på 79° n. br. Men det blev servert mange slike, ja bedre, ombord i «Fram» på enda høiere bredder.

Om eftermiddagen var der kaffe og syltetøi, og efter en bedre souper kom jordbærcitron-is (alias granitta) og limejuice-toddy uten alkohol. Først blev fødselsdagsbarnets skål utbragt i noen «velvalgte» ord, derefter et velkommen på 79-graden – som vi jo var sikker på var innledningen til en fortløpende rekke seire over mange grader.»

«Lørdag den 30. september. Jeg er ikke helt tilfreds med «Fram»s nuværende omgivelser som blivende vinterhavn. Det svære flak om babord som vi ligger fortøiet til, springer frem med en stygg høi kant midt på livet av henne, og kunde nok gi et følelig trykk under en skruing. Vi begynte derfor idag å varpe henne akterover for å komme i bedre is. Det går imidlertid ikke fort; råken omkring oss er nu dekket av temmelig tykk is, som må hugges og brytes istykker med økser, ispiler, og hvalrosslenser. Vi hiver skuten fot for fot gjennem de brutte flak med håndspill. I kveld er det ÷ 12,6° C. En vidunderlig solnedgang.»

«Søndag den 1. oktober. VSV vind og linnvær. Vi holder hviledag.» D. v. s. spiser, sover, røker og leser.

«Mandag den 2. oktober. Varper skuten videre akterover, til vi får en god havn for henne midt i den nyfrosne klare. Om babord har vi nu vårt store flak med hundeleiren, hvor 35 svarte hunder står bundet utover den hvite is. Dette flak vender en lav og pyntelig kant mot oss. Om styrbord har vi også god lav is, og mellem skuteveggen og flakene har vi på begge sider den nyfrosne skorpe, som dessuten nu ved varpingen er stuvet inn under skutebunnen, så hun ligger i en god seng.

Mens Sverdrup, Juell og jeg i eftermiddag satt i bestikklugaren og holdt på å spleise noen liner til loddskudd, kom Peder[1] ropende: «Bjønn, bjønn!» Jeg snappet riflen og for ut gjennem døren: «Hvor er den?» – «Der ved teltet om styrbord; den gikk like på og holdt på å ta dem!» – Der gikk den stor og gul og snuste på teltgreiene. Scott-Hansen, Blessing og Johansen var i fullt sprang på vei mot skuten. Jeg hoppet på isen, og avsted bar det. Trådte gjennem, snublet, stupte, og op igjen. Bjørnen hadde imidlertid snust fra sig, og formodentlig funnet at en jernspade, en ispil, en øks, noen teltplugger og et seildukstelt var vel tung kost også for en bjørnemave, – den drog med veldige skritt videre på slagene efter rømlingene. Da fikk den øie på mig, og stanset forbauset op, som om den tenkte: «Mon hvad nu det er for et kryp?» Jeg gikk inn på godt hold, den stod rolig og så stivt på mig. Endelig dreide den litt på hodet, og jeg sendte den kulen i halsen. Uten å røre et lem seg den ihop. – Jeg slapp noen av hundene løs, for at de kunde vennes til; men de viste en sørgelig mangel på interesse: Kvikk, vårt håp og vår trøst til bjørnejaktene, reiste bust og nærmet sig det døde dyr meget langsomt og meget forsiktig, med halen mellem benene. Opbyggelig å se!

Med de andre, som først gjorde bekjentskap med bjørnen, hadde det sig slik: Scott-Hansen har idag begynt å sette op sitt observasjonsfelt et stykke forut for skuten på styrbord baug. I eftermiddag hadde han fått Blessing og Johansen til å hjelpe sig. Som de er ivrig i ferd med sitt arbeide, får de øie på en bjørn ikke langt fra sig, like foran «Fram». «Hysj! Vær rolig, så vi ikke skremmer'n,» sier Scott-Hansen. – «Ja ja!» Og de huker sig sammen og ser på den. – «Jeg tenker det er best jeg prøver å lure mig ombord og si det,» sier Blessing. – «Ja, gjør det,» mener Scott-Hansen. Og Blessing forsiktig avsted på tå, så bjørnen ikke skulde bli redd ham. Imens har bamsen både fått øie på dem og fått vær av dem; den kommer luntende rett på efter nesen. Scott-Hansen begynte å overvinne sin frykt for å skremme. Så fikk den se Blessing som på letten fot snek sig avsted mot skuten, og satte bent mot ham. Blessing blev nu også beroliget med hensyn til bjørnens nerver; han stanset tvilrådig, men efter en smule betenkning kom han til det resultat at det i grunnen var hyggeligere å være tre enn én, og søkte tilbake til de andre fortere enn han hadde forlatt dem. Bjørnen tok samme kurs, og gjorde nu god fart. Scott-Hansen syntes det blev litt betenkelig, og mente tiden var kommet til å anvende et middel han hadde sett anbefalt i en bok – han reiste sig i sin fulle høide, slo med armene, og hylte med sine lungers hele makt, kraftig assistert av de andre. Men bjørnen holdt både kurs og fart fullstendig uforstyrret. Nu blev situasjonen kritisk. De snappet hver sitt våpen, Scott-Hansen en ispil, Johansen en øks, og Blessing ingenting; ropte av alle krefter: «Bjørn, bjørn!» og skar avsted mot skuten alt de vant. Men bjørnen holdt sin støe kurs til teltet, og først da den hadde undersøkt alt der, drog den efter dem.

Det var en mager hanbjørn. Det eneste som fantes i maven på den da den blev åpnet, var et stykke papir med navnet «Lütken & Mohn». Det hadde vært innpakningspapir til en skiløkt, og var brukt av en av oss på isen ensteds. – Efter den dag var det flere av ekspedisjonens deltagere som knapt forlot skuten uten å være bevæpnet til tennene.»

«Onsdag den 4. oktober. Nordvestlig vind igår og idag. Igår var det ÷ 16° C. og idag ÷ 14. Jeg har arbeidet i hele dag med loddskudd og fikk omtrent 1500 meters dyp. Bunnprøven bestod av et lag grå lere øverst, 10–11 centimeter tykt, og derunder brun lere eller mudder. Temperaturen i dypet var høiere enn ventet. Der røk det grunne polarbasseng i vasken, og der gikk det kolde ishavsvann samme vei!

Mens vi holdt på med å hale op linen i eftermiddag, sprakk isen litt aktenfor «Fram», og sprekken videt sig så hurtig at tre av oss, som var ute for å berge is-ankrene, måtte lage oss bro av et langt bord for å komme over den og tilbake til skuten igjen. Senere på kvelden var det litt skruing i isen, flere nye råker dannet sig også aktenom den første.»

«Torsdag den 5. oktober. Da jeg imorges skulde klæ på mig til frokosten, kom styrmannen farende og sa det kom en bjørn. Jeg var snart på dekket og så den komme op fra syd, i le av oss. Den var ennu på lang avstand, men stanset og lurte. En stund efter la den sig ned. Hendriksen og jeg satte avsted mot den, og var så heldige å felle den med en kule gjennem brystet på 250 meters hold, nettop som den vilde rømme sin vei.

Vi gjør oss klar for vinteren og skruingene nu; i eftermiddag tok vi op roret. Vakkert vær idag, men koldt; ÷ 18° C. klokken 8 i kveld. Ved visitasjon av lægen i aften blev det opdaget at vi fremdeles har lus ombord, og jeg vet ikke hvad vi skal gjøre. Dampen har vi ikke lenger,– vi får vel sette vårt håp til kulden.»

Jeg kan ikke si annet enn at jeg følte mig uvel ved denne opdagelse; fikk vi lus i alle våre skinnklær, så jeg ingen utvei. Dagen efter stor renselsesfest, efter de pinligste antiseptiske forskrifter. Hver mann måtte avlevere sine gamle klær fra innerst til ytterst, blev vasket, fikk nytt på fra topp til tå. Alt det gamle, skinnfeller og slikt iberegnet, blev forsiktig båret på dekk og opbevaret der hele vinteren over. Dette var for sterk kost også for disse dyr. Op til 53° kulde kunde de ikke klare, og vi merket ikke mere til dem. Det var nok ikke uten grunn at lusen i gamle dager, den gang hun kunde tale, pleide å si:

«E vil hell kokast i sju lute,
hell e vil ligg’ ei vinternott ute.»

«Fredag den 6. oktober. Koldt; ned til ÷ 24° C. Vi har idag begynt med å rigge istand vindmøllen. Isen er skrudd op en del nord for «Fram»s akterende. Da hundene må fryse ved stadig å stå bundet uten å røre sig, slapp vi dem løs i eftermiddag, og vil nu forsøke å la dem gå fri. De begynte naturligvis med slagsmål, og en del forrevne stakkarer drog sig hinkende fra slagmarken; men ellers var der stor glede; de hoppet og sprang og rullet sig i sneen. – Intenst nordlys i kveld.»

«Lørdag den 7. oktober. Koldt fremdeles, og samme nordlige vind vi har hatt i alle disse siste dager, – jeg er redd for vi driver langt sydover nu. Allerede for et par dager siden gav observasjonene 78° 47’ n. br. Det var 16’ sydover på mindre enn en uke. Det er vel meget; men vi får ta det igjen, vi må nordover. Nu bærer det bort fra hjemmet, veien blir lenger; men snart bærer det vel nærmere igjen. – Disse drømmeglødende kvelder – for et dyp av skjønnhet, med en understrøm av uendelig klage! Den svunne sol kaster sin vemodige glød inn i ensomheten. Det er naturens salme som fyller rummet tung av sorg over at all dens skjønnhet spredes dag efter dag, uke efter uke, år efter år, over en død verden. Hvorfor? Solnedgangen har alltid vemod, også hjemme. Derfor er den her så kjær, og så usigelig mere vemodig. Rødt brennende blod i vest mot den kolde, kolde sne. Ja havet der hjemme ved soleglad – også dette er jo havet, havet stivnet i lenker, i døden, og snart forlater solen oss, og vi blir tilbake i mørket. «Og jorden var øde og tom» ... Er dette det hav som skal komme?»

«Søndag den 8. oktober. Vakkert vær, tok en skitur vestover, og alle hundene fulgte med. Føret var trått av saltlaken som trekker sig op i sneen fra isen. Flat nyfrossen is, med eldre, ujevne, opbrutte flak imellem. Jeg satte mig ned på en snehaug langt derute, hundene trengte sig omkring for å bli klappet, øiet gled utover sneflaten, endeløst ensomt – sne, sne overalt.

Observasjonene idag bragte oss den lite gledelige overraskelse at vi nu er helt nede på 78° 35' n. br.; men det lar sig nok forklare, når en tenker på all den nordlige og nordvestlige vind vi har hatt i den siste tid, og så åpne vannet ikke langt syd. Når alt fryser, må vi nordover igjen; det er ikke tale om annet. Men ikke dess mindre – litt ubehagelig er det. Noen trøst finner jeg deri at vi også er kommet endel østover; så holder vi iallfall luven og driver ikke av ned i vest.»

«Mandag den 9. oktober. Hadde feber i natt, i dag også; gud vet hvad nu det er for noe vrøvl. Da jeg tok vannprøve i formiddag, opdaget jeg plutselig at vannhenteren stanset på 145 m. dyp. Der var virkelig bunn. Altså kommet syd igjen til det grunne farvann. Vi lot den ligge på bunnen en stund, og så nu på linen at vi drev nordover. Det var da enda godt.

Som vi satt efter middagen og pratet om løst og fast, begynte med ett en øredøvende larm, og hele «Fram» ristet. Det var den første skruing. Alle mann på dekk for å se. «Fram» klarte sig fint, som jeg hadde ventet det av henne. Isen satte på i uavbrutt sig, men måtte under, og vi blev langsomt løftet. Utover eftermiddagen fortsatte det av og til med skruinger, enkelte ganger så kraftig at «Fram» blev lettet et par fot; men da bar ikke isen lenger, og hun brøt den under sig. Mot kvelden slaknet den ganske op, så vi lå i en stor klare og måtte fortøie ved vårt gamle flak for ikke å drive av. Det ser ut til å være ikke liten bevegelse i isen her. Nu i kveld forteller Peder at han hører dumpe drønn av sterk skruing et stykke unda.»

«Tirsdag den 10. oktober. Isen urolig fremdeles.»

«Onsdag den 11. oktober. I eftermiddag kom de med den sørgelige efterretning at «Job» er død, opflenget og drept av de andre hundene. De fant den et godt stykke fra skuten; «Gamle-Suggen» lå og passet liket, så ingen annen hund slapp til. Det er noen ubest, ingen dag uten slagsmål. Som oftest er jo en av oss i nærheten og stanser det; men om nettene har de rett som det er fått revet og bitt en av sine kamerater. Stakkars «Barrabas» var næsten vettskremt; han holder sig ombord og tør ikke lenger gå ut på isen, for ellers setter de andre udyrene på ham. Der er ikke spor av noblesse hos disse kjøtere; som villdyr styrter hele flokken over den tapende så snart to ryker op å slåss. Eller – skulde det kan hende være naturlig at det er den sterke og ikke den svake som skal beskyttes? Er det kanskje vi mennesker som har stillet naturen på hodet ved å beskytte og holde liv nettop i alle svake?

Isen er urolig og har skrudd en del idag igjen. Det begynner så sakte å knirke og klage langs skibssiden. Så stiger det gjennem alle tonearter; nu klager det i høie syngende lyd, nu brummer det og knurrer det, så smeller det, og skuten skvetter et stykke op. Stadig stiger larmen, det er som et helt orgelverk, skuten skjelver og rister, skvetter op tak for tak, eller løftes sakte. Det er en lun hygge ved å sitte og høre på alt dette leven og vite at skuten er sterk, – det var dem som for lenge siden hadde vært knust. Isen presses mot skibssiden der ute, flakene knekkes, stabler sig op, tvinges ned under det tunge usårlige skrog, og vi ligger som i en seng. Snart begynner larmen å gi sig, skibet synker igjen ned i sitt gamle leie, og alt er stille som før. – Omkring oss er isen adskillig opskrudd i flere retninger, på et sted i øst til en betydelig høide. Utover kvelden slaknet det, og det blev en stor klare omkring oss.»

«Torsdag den 12. oktober. I formiddag lå vi med vårt flak drivende på blå sjøen midt i en stor klare som strakte sig langt nordover, og nordenfor var luften mørk og blå i himmelbrynet. Der var ingen ende på det åpne vann så langt vi kunde se fra tønnen i den lille dobbeltkikkerten, bare enkelte isstykker stakk op hist og her. Underlige omskiftelser! Jeg grundet på om vi skulde gjøre oss klar til å gå. Men de har for lenge siden begynt å ta maskindelene fra hverandre for overvintringen, så det vilde gå noen tid før vi fikk maskinen ferdig til bruk igjen. Kanskje best å se det litt an først. – Det er klart solskinnsvær, frisk vakker vinterdagsstemning, men den samme nordlige vind. Loddet og fikk 90 m.; vi driver sakte i sydlig retning. Henimot kvelden skrudde isen sammen igjen med kraft; men «Fram» tar nok imot. I eftermiddag fisket jeg på omtrent 50 m. dyp efter dyr med en silkehov og gjorde god fangst, særlig av små krepsdyr og av en liten arktisk orm (spadella) som svømmer fritt i sjøen. Det er forresten vanskelig å få anledning til litt fiskeri her. Ikke før har en fått en gløtt å slippe greiene sine ned gjennem, så skruer det sammen igjen, og en må hale op det forteste en kan for ikke å få linen skåret over og miste det hele. Det er synd, for her kunde være litt av hvert å finne. Også morild[2] ser vi så fort isen bare åpner sig litt. Her er langt fra så lite dyreliv som en skulde ventet.»

«Fredag den 13. oktober. Nu sitter vi altså midt oppe i det som alle spådommer så vår fare i. Det skruer og braker på alle kanter rundt om oss, flakene tårner sig op i lange murer og høie hauger som kunde rekke et stykke op på «Fram»s rigg, – isen gjør sitt beste for å få «Fram» malt i stykker. Men her sitter vi ganske rolig, går ikke op en gang for å se på ødeleggelsen; praten og latteren fortsetter som ellers. I natt skrudde det voldsomt rundt vårt gamle hundeflak; isen hadde veltet sig innover det, høiere enn de høieste topper på det. Vår brønn, som hittil har gitt oss godt drikkevann, hadde den rent ødelagt og fylt med sjøvann, og så veket den sig over vårt aktere isanker og stållinen som ankeret var festet med, og begrov begge deler så vel at vi senere måtte kappe linen. Så videre innover de planker og sleder som stod på isen. Nu endelig fikk vakten purret alle mann ut for å berge; for nu var hundene også i fare der de stod bundet. Så revnet flaket midt over. Idag morges var alt en eneste sørgelig forvirring ute på isen – glitrende i en henrivende sol. Rundt omkring høie, bratt opskrudde ismurer. Merkelig nok hadde vi ligget nettop i randen av den verste ødeleggelsen, og slapp fra det med tapet av et isanker, en stump stålline, noen planker og trematerialer og en halv samojedslede, som alt sammen også godt kunde vært spart, var der blitt tatt fatt litt i tide. Men de er blitt så likegyldige for skruing nu, karene, at de går ikke op og ser, om det braker aldri så meget; skuten holder nok, og da er det ikke noe annet som kan ta skade heller, uten isen, mener de vel.

Om formiddagen slaknet det igjen, og snart lå vi i en stor klare som igår. Også nu strakte den sig langt nordover mot himmelranden, og den samme mørke luft nordenfor tydet på utstrakt åpent vann. Nu gav jeg ordre til å sette maskinen sammen igjen; det skulde kunne skje på halvannen, høist to dager, blev det sagt. Vi må nordover og se hvad dette er. Jeg tenker mig muligheten av at nettop der ligger grensen mellem den isdrift «Jeannette» var i og den pakke som vi nu driver sydover med, – eller skulde der være land?

Vi har fått nok av naboskapet med det revnede flaket og varpet oss et stykke akterover efter middagen, da isen begynte å sige sammen. Nu henimot kvelden begynte skruingen igjen for alvor, og især var den slem rundt om restene av vårt gamle flak, så jeg tror vi kan være glad over å ha sloppet bort. Det er klart at skruingen her står i forbindelse med, eller kanskje skyldes, flodbølgen. Den kommer regelmessig til bestemte tider; to ganger slakner isen, og to ganger skruer den sammen i hvert døgn. Skruingen er falt så ved fire-, fem-, seks-tiden om morgenen, og omtrent ved samme klokkeslett om eftermiddagen, og mellem disse tider ligger vi tildels i åpne klaren. At skruingen nettop nu er så sterk skyldes vel springfloden; vi hadde nemlig nymåne den 9., nettop første dag det var skruing. Da var det like over middag vi merket det; men det er kommet senere for hver dag, og nu skruer det klokken 8 om kvelden.»

Den tanke at skruingen for en vesentlig del har sin grunn i tidevannsbølgen er allerede før gjentagne ganger fremsatt av forskjellige polarfarere. Under «Fram»s drift hadde vi bedre leilighet enn de fleste til å studere denne foreteelse, og det er efter vår erfaring utvilsomt at tidevannet i stor utstrekning fremkaller bevegelse og skruing i isen. Især er dette tilfelle ved springflod, mest ved nymåne, mindre ved fullmåne. I mellemtidene var der som regel liten eller ingen antydning til skruing. Men denne tidevanns-skruing optrådte dog ikke hele tiden under vår drift. Det var særlig første høst, mens vi var i nærheten av det åpne hav nord for Sibiria, og det siste år, da «Fram» nærmet sig det åpne Norskehav, at den kunde iakttas; i det indre av polarbassenget var den vanskeligere å påvise. Skruingene optrer her mere uregelmessig og skyldes vesentlig vindene og den isdrift som derved fremkalles. Tenker man sig disse umåtelige ismasser i drift i en bestemt retning, og de så plutselig møter hindringer – f. eks. andre ismasser som er stanset eller endog satt i drift i motsatt retning av en vindforandring i fjernere strøk – da er det lett å skjønne at et voldsomt press må opstå.

En slik skruing er unektelig et veldig skuespill. Man føler sig som man stod ansikt til ansikt med jetter, og det er ikke noe under at fryktsomme sjeler lar sig imponere og tror at alt må bøie sig; for når skruingen begynner for alvor, da er det som der ikke fantes det punkt på jordens overflate som ikke kunde rokkes, som ikke rister og bever. Først en tordnende dur som av jordskjelv langt borte i det store øde; så durer det på forskjellige kanter, kommer nærmere og nærmere, den stille isverden gjenlyder av drønnene, naturens jetter er våknet til kamp. Isen sprekker på alle kanter, den begynner å veltes op, – og med ett slag står du midt i det. Det hviner og braker omkring dig, du kjenner isen skjelve og knake under føttene, ingenting er i ro lenger. I halvmørket kan du se hvorledes isen knuses og tårner sig op i høie rygger, nærmere og nærmere mot dig. Du kan skimte flak på 3–4–5 meters tykkelse bli knust og løftet op på hverandre som var det fjærballer, de rykker nærmere innpå, du springer unda for å berge livet. Men der sprekker grunnen like foran dig, et svart gap åpner sig, vannet strømmer inn. Du kaster dig til siden – men der øiner du gjennem mørket en ny rygg av veltende is-stykker som drar den annen imøte. På nok en kant prøver du – også der det samme. Det durer og dundrer som av den veldigste foss på alle kanter, smell efter smell som av kanonsalver. Det trekker sig sammen om dig, flaket du står på blir mindre og mindre, vann fosser innover – der finnes ingen annen redning enn å springe over de rullende is-stykker for å komme på den annen side av skruryggene. Men så stilner det av igjen, larmen drar videre, og litt efter litt taper den sig langt derute i det fjerne.

Slik går det for sig der nord, måned efter måned og år efter år. Isen sprekker og tårnes op i forskjellige retninger. Så man den i fugleperspektiv, vilde det se ut som den var inndelt i ruter og masker ved et endeløst nett av skrurygger eller skrugarer (som vi kalte dem fordi de minnet så meget om snedekte stengarer hjemme, slike som på mange kanter av landet brukes til å inngjerde jordteigene med). Ved første øiekast kunde disse skrugarer synes å være strødd i alle mulige retninger; men ved nærmere undersøkelse trodde jeg dog å opdage visse retninger de særlig strakte sig i; som regel dannes de nemlig tvers på retningen av det trykk i isen som fremkaller dem. I beretninger om polarferder ser man ofte omtalt skrugarer og skrukoss som skulde være optil 15 meter høie. Dette er eventyr. Slike fantastiske beskrivelser må være fremkommet ved at vedkommende forfatter ikke har gjort målinger. Under hele vår drift og vår ferden over ismarkene der nord så jeg bare en eneste gang et koss hvis høide med sikkerhet var over 7 m. Dessverre hadde jeg ikke anledning til å måle det; men jeg tror å kunne si at det var henimot 10 m. høit. Alle de høieste koss jeg målte – og de var mange – var gjerne mellem 6 og 7 m., og det er en ren undtagelse at hav-isen blir skrudd op til høider på mer enn 8 m.

«Lørdag den 14. oktober. Vi har idag fått roret påsatt; maskinen er også såpass i orden at vi er klar til å gå nordover når isen åpner sig imorgen formiddag. Den slakner og skruer sammen aldeles regelmessig to ganger i døgnet fremdeles, så vi nøiaktig kan si på forhånd når det kommer. Også idag hadde vi samme åpne klaren nordover, og nordenfor stort åpent hav så langt vi kunde se. Hvad kan det være? Nu ikveld var skruingen temmelig voldsom. Flakene stuvet sig op til midt på «Fram» om babord, etpar ganger holdt de tilmed på å gå over rekken ved svalkelemmen. Men så brotnet isen under dem, og de blev tatt under til slutt allikevel. Det er ikke tykk is, og den kan ikke skade synderlig; men det er voldsomt til makt som ligger på. Uavlatelig siger massene frem; de kunde synes uimotståelige; men like så langsomt og sikkert blir de knust mot «Fram»s sider. Nu klokken halv ni er endelig skruingen ophørt. Klar kveld, tindrende stjerner og flammende nordlys.»

Som jeg hadde sluttet dagboken, var gått til køis, og lå og leste om kampen for tilværelsen i «Artenes oprinnelse», hørte jeg at hundene holdt mere leven enn vanlig utenfor på isen. Jeg ropte inn i salongen at en måtte gå og se «om det var bjørn bikkjene gjødde på». Scott-Hansen gikk; han kom snart igjen, trodde å ha sett et stort dyr i mørket. «Ja, så skyt den da!» Jo det skulde han, og op bar det med ham og med flere. Så smalt et skudd på dekket over hodet mitt, så et til; skudd efter skudd, ialt ni. Johansen og Hendriksen kom springende ned for å hente flere patroner; de påstod bjørnen var skutt, for den brølte så fælt. Men de hadde bare så vidt skimtet noe stort grå-hvitt som rørte sig mellem hundene derute i mørket. Nu skulde de avsted på isen efter den. Fire mann drog i vei, og et stykke borte fant de virkelig en død bjørn, truffet av to kuler. Det var en unge. Men den gamle måtte jo være i nærheten; hundene gjødde også meget ennu. Nu mente alle å ha sett to i følge, og fant det sannsynlig at den annen også var skadeskutt. Johansen og Hendriksen hørte det stønne langt borte, da de nu senere var ute på isen for å hente en kniv de hadde glemt igjen. Den drepte bjørn blev trukket ombord og flådd med én gang, før den fikk tid til å stivne i kulden.

«Søndag den 15. oktober. Til vår forundring slaknet ikke isen synderlig op i natt efter den sterke skruingen; og hvad verre var, idag morges heller ingen antydning til slakking – nu da vi endelig var fullt ferdige til å gå. Svake tegn til det viste sig litt senere; jeg gav ordre til å fyre op, og tok imens en tur på isen for å se efter sporene fra igår kveld. Jeg fant slag ikke alene efter den bjørn som var felt, og en større, som kunde være moren, men også efter en tredje, som måtte være hårdt såret, da den tildels hadde slept bakkroppen og hadde latt et bredt blodspor efter sig. Efter å ha fulgt slagene et godt stykke, og opdaget at jeg ikke hadde andre våben til å gjøre det av med dem enn tørre nevene, fant jeg det vel så heldig å gå ombord efter en børse, og få noen folk med til å trekke bjørnene tilbake. Jeg hadde så smått håpet at isen imens skulde ha slaknet, så vi i steden kunde gå nordover med «Fram», – men så godt var det nu ikke. Jeg spente derfor skiene på og skar avsted igjen med en del hunder i følge. Noen av kameratene kom efter. Et stykke fremme kom vi til sengen hvor den hadde ligget om natten. Stakkars dyr, en fæl natt! Og ved siden av så jeg slagene efter moren. Det grøsste i en ved tanken på hvordan hun hadde gått og voktet sitt syke barn, som måtte ha fått ryggen skutt over. Snart nådde vi igjen krøplingen, som slepte sig avsted over isen som best den kunde. Da den ingen annen utvei så, kastet den sig i en liten åpning, hvor den dukket gang efter gang. Mens vi laget til en rennesnare, kringsatte hundene hullet som rasende; det var vanskelig å holde dem fra å jumpe like ut i vannet til bjørnen. Endelig var vi ferdige, og næste gang dyret kom op fikk det snaren rundt den ene labben og en kule i hodet. Mens de andre drog den ombord, fulgte jeg moren et stykke på slagene, men kunde ikke finne henne. Og snart måtte jeg vende om, for å se om der ikke var utsikt til å få røre på «Fram». Jeg fant imidlertid at isen, istedenfor å slakne, hadde skrudd litt sammen igjen om henne, nettop på den tid da slakkingen etter alle beregninger skulde vært der. Om eftermiddagen gikk så Scott-Hansen og jeg avsted efter binnen. Vi så, hvad jeg hadde ventet, at hun var kommet tilbake og hadde fulgt efter datterens likferd et stykke, men så var hun dradd østover, og da mørket falt på, tapte vi slagene i noe ny skru-is. – Det eneste vi har å beklage ved dette bjørnebesøket, er at to hunder, «Narrifas» og «Reven», er forsvunnet; formodentlig rømte de avsted i redsel da bjørnefølget først viste sig i hundeflokken. De kan jo være skamslått; men jeg har ikke sett noe som tyder på slikt.»

«Mandag den 16. oktober. Observasjonene den 12. satte oss på 78° 5' n. br. Stadig sydover! Dette er næsten nedslående. – De to flyktninger kom tilbake idag morges.»

«Tirsdag den 17. oktober. Noe over midnatt skrudde det sterkt, og mellem 11 og 12 i formiddag fikk vi en voldsom skruing; efter den tid har det slakket litt igjen.»

«Onsdag den 18. oktober. Som meteorologen, Johansen, idag morges var oppe og leste av termometrene, la han merke til at hundene, som nu står bundet på dekket, gjødde påfallende ned mot isen. Han bøide sig utover rekken, akter ved roret, og så en bjørnerygg under sig like inne ved skuteveggen. Avsted bar det efter børsen, og med et par skudd veltet han dyret overende. På sporene så vi siden at den hadde undersøkt alle søppelhaugene rundt skuten. – Litt senere på morgenen var jeg på isen. Scott-Hansen og Johansen holdt på med noen magnetiske observasjoner sør for skuten – det var vakkert vær med solskinn. Jeg var nettop ved en klare et stykke forut, og holdt på med undersøkelser over ny-isens dannelse og vekst, da jeg hørte et skudd ombord. Jeg vendte mig, og fikk se det siste skimt av en bjørn som hoppet avsted bort imot skrukossene. Hendriksen hadde fått øie på den fra dekket; den kom marsjerende rakt på skuten. Men da den bare var noen skritt borte, fikk den se Scott-Hansen og Johansen, og satte så kurs rett mot dem. Imens hadde Hendriksen hentet børsen, men klikket flere ganger, det vilde slett ikke brenne av. Han har en ulykksalig hang til å smøre mekanismen så vel med vaselin at fjærene går som i grønnsåpe. Endelig brente det. Kulen gikk tvers gjennem bogen og bringen på bjørnen; den reiste sig på to, fektet i luften med for labbene, kastet sig om og sprang unda, for å falle efter en 30 skritt; kulen hadde streifet hjertet. Først da det smalt, fikk Scott-Hansen se bjørnen, styrtet til og gav den to revolverkuler i hodet. Det var en stor bjørn, den største vi ennu har fått.

Ved middagstid var jeg i tønnen. Skjønt det var siktbart vær, kunde jeg ikke opdage land på noen kant. Klaren der langt i nord er helt borte nu; derimot har det inatt dannet sig en stor ny klare her tett ved oss; den strekker sig både nordover og sydover og er nu islagt. Skruingene er vesentlig bundet til kantene av denne klaren, og kan forfølges som murer av opskrudd is like til horisonten i begge retninger. Østover er isen aldeles ubrukket og flat. Vi har ligget nettop i den verste skruingen.»

«Torsdag den 19. oktober. I formiddag forsøkte jeg en kjøretur med seks av hundene. Da jeg vel hadde fått dem spent for samojedsleden, satt mig oppå og så ropte «Prrrr prrrr!» bar det i vei ganske bra utover isen. Men det varte ikke lenge før vi kom til høi skru-is og måtte vende. Aldri så snart var det skjedd, før de skar tilbake til skuten i lynende fart, og nu var de ikke mere til å få derfra. Frem og tilbake bar det langs skuteveggene, fra den ene siden til den andre, fra søppelhaug til søppelhaug. Var vi ved svalkelemmen på styrbord side, og jeg smurte på dem og prøvde å drive dem ut på isen, så bar det alltid aktenom skuten til babords svalkelem, men lynende fort. Jeg holdt igjen, bante og turnerte det jeg var kar til; men like meget hjalp det. Jeg holdt i sleden og spente imot, men blev revet overende og slept lystig avsted over isen i de glatte selskinnsbuksene mine, på maven eller på ryggen eller på siden, alt efter som det falt sig. Fikk jeg så endelig stanset dem op mot noe skru-is eller på en søppelhaug, bar det sporenstreks tilbake til svalkelemmen om styrbord igjen med mig dinglende efter, og i raseri bante jeg på at jeg skulde slå hvert sideben inn på dem når jeg bare slapp til. Så lenge holdt vi på med denne komedien, til de formodentlig blev kjed av det, og syntes de likeså godt kunde ta den vei jeg vilde ha dem. Godt og vel bar det nu lystelig avsted over flate flak en stund til jeg stanset for at vi kunde puste ut litt. Men aldri så snart rørte jeg litt ved sleden, før hundene satte avsted igjen, og nu gikk det i vill fart tilbake samme vei vi var kommet. Jeg holdt krampaktig fast, hang efter, skjelte og brukte pisken; men jo mere jeg slo, dess fortere skar de i vei. Endelig fikk jeg stanset dem ved å stemme benene ned i sneen mellem fløtstokkene på sleden og kjøre en svær selhake ned ved siden av. Men i et ubevoktet øieblikk gjorde de så et rykk – overende lå jeg med bakdelen der hvor jeg før hadde benene, og mens det bar videre med lynets fart, pløide denne fyldige legemsdel en dyp renne i sneen. Slik gikk det gang på gang. Så mistet jeg brettet jeg skulde sitte på, så svepen, så vottene, så luen – og det gjorde ikke humøret bedre. Et par ganger forsøkte jeg å hoppe frem foran hundene og drive dem til å vende; men de skvatt bare til begge sider og øket farten, trekktauene viklet sig om anklene på mig, og kastet mig nesegrus på sleden, og så avsted i villere jag enn noensinne. Slik var altså min første kjøretur med hunder på egen hånd, og jeg vil ikke påstå at jeg var stolt av den. I stillhet var jeg glad over at det ikke hadde vært noen tilskuere.

Om eftermiddagen undersøkte jeg smeltevannet av den nydannede brunrøde is, som der er en god del av på klarene her omkring oss. Mikroskopet viste at denne farve skyldes et mylder av små organismer, mest planter, og især masser av diatoméer og noen alger, tildels med ytterst eiendommelige former.»

«Lørdag den 21. oktober. Jeg har holdt mig inne idag for denne muskelhistorien, en revmatisme som jeg har hatt noen dager i den høire side av kroppen, og som doktoren masserer mig for så det gjør ulidelig vondt. Er jeg da virkelig blitt så gammel og verkbrudden, eller er det bare innbilning hele stasen? Det er såvidt jeg hinker avsted nu; men om det gjaldt, mon du da ikke kunde stå op og gå omkapp med hvem som helst?

Jeg lot ta et loddskudd; det viste over 135 m. Altså dypere igjen. Loddlinen pekte som om vi skulde drive sydvestover. Jeg forstår ikke dette med den stadige drift sydover. Nu har det jo heller ikke vært stort vind i det siste, idag visstnok litt nordlig, men ikke meget sterk. Hvad kan det være? Med all min viden, alt mitt resonnement, alle sammenlegninger av at 2 + 2 er 4, kan jeg ikke få i stand noen sydgående strøm; her må være en nordgående. Hvis strømmen gikk sydover her, hvordan skulde så det store åpne hav vi dampet nordover i forklares? og den bukt vi endte i der lengst nord? Alt dette kunde ikke være fremkalt av annet enn nordgående strømmer, slike som jeg forutsatte. Det eneste som gjør mig betenkelig er den vestgående strøm, som vi hadde imot under hele ferden langs Sibiria-kysten. Vi skulde da vel ikke få danse først sydover langs de Nysibiriske Øer, så vestover langs kysten av Sibiria, og så nordover mot Kapp Tsjeljuskin, samme veien som vi kom! Det skulde bare mangle – det blev iallfall en eiendommelig prøve på alle beregningene.

Nå skitt, ensteds må vi jo hen; her blir vi ikke i all evighet. «Det gir sig vel i enden,» sa repslageren; men la det helst gå litt fortere, hvad retning det så enn bærer i. På Grønland gikk det også sydover med oss til å begynne med; men det blev bra til slutt.»

«Søndag den 22. oktober. Hendriksen tok imorges loddskudd og fikk 129 m. «Hvis vi drev noensteds,» sa han, «var det østover; men ellers var det temmelig rolig.» Der er ingen vind idag. Holder mig i mitt hi.»

«Mandag den 23. oktober. Fremdeles i hi. Idag enda 10 m. grunnere enn igår. Loddlinen viser sydvest, så vi skal altså drive nordøstover. Scott-Hansen har regnet ut observasjonen for den 19., og finner at vi skulde være kommet 10 minutter nordligere og være på 78° 15' n. br. Nu da vinden er stilnet, får altså endelig den nordgående strøm gjøre sig gjeldende.»

«Tirsdag den 24. oktober. Inatt mellem 4 og 5 hadde vi sterk skruing; «Fram» blev løftet en del. Det ser ut som om bevegelsen vil komme igjen nu da vi har springflod med fullmåne. Imorges hadde isen åpnet sig, så «Fram» lå ganske flott i sin råk. Ut på formiddagen begynte isen igjen å sige sammen, og ved 11 -tiden skrudde det sterkt en stund; så blev det påny nokså rolig. Men ut på eftermiddagen tok det på igjen, og ved fire-, halvfem-tiden var skruingen voldsom; «Fram» blev ristet og løftet; men vi sitter like rolig. Peder sa at han trodde skruingen kom fra nordøst; for han hørte duren nærmet sig fra den kant. – Johansen satte ut silkenettet for mig på 20 m. Det var såvidt det blev berget op igjen, men det bragte rik fangst. Holder mig fremdeles inne.»

«Onsdag den 25. oktober. Inatt hadde vi stygg skruing. Jeg våknet og kjente «Fram» blev løftet, ristet, og kastet, mens det av og til smalt i isen som knustes mot skutesiden. Da jeg hadde hørt på dette en stund, sovnet jeg igjen med en koselig følelse av at det var godt å være ombord i «Fram»; det vilde være ubehagelig å måtte tørne ut og være ferdig hver gang det skrudde litt, eller komme settende med bylten på nakken, som «Tegetthoff»-folkene.

Det blir hurtig mørkere. Solen står lavere og lavere for hver gang vi får se den; snart svinner den helt, hvis den da ikke alt er forsvunnet. Så kommer den lange mørke vinter, og glad skal vi se våren imøte; – men det har ingenting å si, bare det vil bli ordentlig sig nordover. Vi har fått sydvestlig vind, og nu er møllen endelig blitt prøvd, den har vært ferdig flere dager. Den arbeider utmerket; vi har hatt deilig elektrisk lys idag, enda vinden ikke har vært så særdeles sterk (5,8 m. i sekundet). De elektriske lamper er en herlig opfinnelse. Å for en innflytelse lyset øver på ens sinn! Der var en synlig opkvikkelse å spore hos alle mann ved middagsbordet – samme virkning som av et glass god vin. Og hvor salongen ser festlig ut! Alt blir høitid. Der blev drukket en varm skål for Oscar Dickson, som vi alle var enige om var en kjernekar.

I kveld et vidunderlig måneskinn, klart som dagen; og så nordlyset, gult og underlig i måneskinnet; en stor ring om månen, – og nedenunder isen hvit og blank utover, hist og her i nærheten av oss optårnet av skruing. Og så midt i denne tause sølvoverspunne isverden vindmøllen sveivende rundt med sine mørke vinger mot den dunkelblå himmel og nordlyset; – en eiendommelig motsetning: kulturen som plutselig stikker frem i en stivnet åndeverden. – Imorgen er det «Fram»s fødselsdag. Hvilken rekke av erindringer den vekker, den dag for et år siden da hun løp av stabelen!»

«Torsdag den 26. oktober. Loddskuddet gav i formiddag 100 m.'s dybde. Nordover bærer det med svær fart, rett nordover – sier Peder. Nu ser det altså ut til å gå bedre. I anledning av dagen stor fest, som begynte med skiveskytning. Senere en splendid middag på 4 retter, som satte mavene på en såre hård prøve. «Fram»s skål blev drukket med stor og stormende tilslutning. Det var visstnok talt ut av alles hjerter, når det blev sagt at ««Fram» var en ypperlig skute som vi ikke kunde tenke oss bedre til vårt bruk (almen jubel), og at vi derfor ønsket henne et langt liv, og oss med henne». (Hør, hør.) Efter kveldsmaten kom en jordbærcitron-bolle, og så blev premiene utdelt med stor høitidelighet og til almindelig munterhet – hver deltager fikk sitt pass påskrevet i treffende deviser, mesteparten forfattet av skibets læge. Der var premier til alle mann. Første premievinner fikk «Fram»s trekors til å bære om halsen i et hvitt bendelbånd; siste premievinner et speil, til å speile sin falne storhet i. Den kveld var det også lovlig å røke i salongen, og til pipene og toddyen kom så en livlig whist, som endte den vellykkede dag.

Når jeg nu sitter her alene, går tankene av sig selv tilbake til det år som er svunnet siden vi stod der oppe på plattformen, og hun slo champagnen mot baugen og sa: ««Fram» skal du hete,» og det tunge sterke skrog sakte begynte å gli. Jeg klemte henne i hånden, tårene trengte sig frem i øinene og gråten op i halsen, så en ikke fikk et ord frem. Det prektige skrog som dukket i det glitrende vannet derute, soldisen som lå og dirret over det hele – aldri glemmer jeg det øieblikk vi stod der sammen og så utover. Og nu – alt som er hendt i disse siste fire måneder! Skilt; hav og land og is og kommende år ligger mellem oss, – fortsettelsen av det som hendte den gang. Hvor lenge skal det vare? Jeg har så vondt for å tro at jeg ikke snart skal se hjemmet igjen. Når jeg begynner å tenke, skjønner jeg jo at det kan vare lenge, lenge, men vil dog ikke tro det.

Idag tok vi også høitidelig farvel med solen. Med sin halve skive var den ved middagstid for siste gang over isranden i syd, et matt, rødglødende, flattrykt legeme uten varme. Så går vi da inn i vinternatten; – hvad vil den bringe oss, hvor vil vi være når solen kommer tilbake? Til bot for solen har vi det vidunderligste måneskinn, natt og dag går månen rundt himmelen. – Der er, merkelig nok, lite skruing nu, bare ganske ubetydelig en enkelt gang. Derimot åpner isen sig ofte meget, så det er store klarer på flere kanter; idag var der noen nokså store på sydsiden av oss.»

«Fredag den 27. oktober. Loddskudd imorges gav 95 m.'s dybde. Efter observasjonene igår eftermiddag er vi omtrent 3' nordligere og litt vestligere enn den 19. Det er pokker som vi ligger her og roter. Vi må være kommet inn i et hull hvor isen maler rundt og ikke vil avsted. På denne vis går tiden uten at vi utretter noen ting, og gud vet når det vil ta ende. Fikk vi bare en dugelig sønnenvind som drev oss nordefter og ut av dette svineri! – Karene har idag tatt op roret igjen. Som de i eftermiddag holdt på med det, blev der med ett lyst som klare dagen. Et blålighvitt lys. Johansen kom springende ned i salongen og fortalte Scott-Hansen og mig at det nettop hadde gått en vidunderlig ildkule over himmelen i vest; en kunde ennu se lys-strimen efter dens vei. På dekket så vi ganske riktig en krummet lysbue oppe i «Triangelet» ved «Deneb». Meteoret var forsvunnet omtrent ved «Epsilon cygni» (stjernebilledet «Svanen»); men lysningen holdt sig svevende i luften lenge efter, som glødende støv. Alle hadde stått med ryggen til, så selve ildkulen hadde de ikke sett, og de kunde ikke si om den var sprunget istykker. Dette er det annet store meteor vi ser heroppe, av en prakt som sjelden forekommer. – Isen har en merkelig tilbøielighet til å slakne op uten å skrue, og rett som det er ligger skuten og flyter i klart vann. Slik idag igjen.»

«Lørdag den 28. oktober. Intet av betydning. Måneskinn natt og dag. Rødme av solen i syd.»

«Søndag den 29. oktober. Idag morges skjøt Peder en hvitrev, som var like innved skuten. I lengere tid har vi sett revespor når vi kom ut om morgenen, og en søndag så Mogstad reven selv. Den har visst holdt til her og spist av avfallet efter de drepte bjørnene. En stund efter at den første var skutt, viste det sig enda en, som kom hen og luktet på sin døde kamerat; men den fjernet sig snart og forsvant. Det er underlig at det skal ferdes så meget rev på denne drivisen og så langt fra land. Men når jeg tenker på revesporene jeg har sett i isen midt mellem Jan Mayen og Spitsbergen, er dette jo i grunnen ikke så stort mere påfallende.»

«Mandag den 30. oktober. Idag er temperaturen sunket til ÷ 27°. Jeg tok op trawlen, som jeg satte ut igår. Den gav to pøser gjørme fra bunnen. Jeg har drevet på hele dagen med å vaske gjørmen ut i et svært badekar i salongen, for å finne de mange dyrene i den. Det var særlig sjøstjerner, slangestjerner, medusahoder (astrophyton), sjøpølser, koralldyr (alcyonarier), ormer, svamper, skjell, og krepsdyr. Alt sammen blev selvfølgelig omhyggelig opbevart på spiritus.»

«Tirsdag den 31. oktober. Loddet idag 90 m., med en strøm som setter oss hårdt sydvestover. Har god møllebris nu, med de elektriske lampene brennende i hele dag. Buelampen under skylightet lar oss rent glemme mangelen av sol. Å, lys er en herlig ting, og livet er fagert til tross for alle savn! Det er Sverdrups fødselsdag. I formiddag revolverskytning i anledning av dagen. Og naturligvis en storartet middag, med 5 retter mat: fuglesuppe, avkokt makrell, renribber med stuet blomkål og poteter, makaroni-pudding, og pærekompott med melk; dertil Ringnes's øl.»

«Torsdag den 2. november. Temperaturen holder sig omkring ÷ 30° nu; men det kjennes ikke synderlig koldt, da det er stille. Nu kan vi se nordlyset om dagen også. Omkring klokken 3 i eftermiddag hadde det en ganske eiendommelig form. I himmelbrynet i sydvest lå gløden av solen. Foran var lette skyer sopt sammen, likesom en støvsky som reiser sig fra en rytterskare langt borte. Derfra strakte et sort flor sig i strimer opover himmelen, likesom ut fra solen, eller kanskje snarere det var som om solen suget støvfloret til sig i strimer fra hele himmelen. Det var bare i sydvest disse strimene var mørke; litt høiere op, lenger fra solrødmen, blev de hvite og lysende, som fint glinsende sølvflor. De trakk sig over hvelvingen rett over hodet på oss og helt mot nordhimmelen. Det så ut som nordlys; eller skulde det kanskje være lette skyer som svevet i sollyset høit oppe? Jeg stod lenge og så på det. Det var usedvanlig rolig; – men det var nordlys, som i sydvest gikk umerkelig over i mørke skystrimer og endte i støvskyen foran soldemringen. Scott-Hansen så det også, senere da det blev mørkt. Der var ingen tvil om hvad det var lenger: nordlyset strakte sig – sa han – fra solen over hele himmelhvelvingen, «som striper i et appelsinskall».»

«Søndag den 5. november. Idag var der avertert stort kappløp på isen. Banen var opmålt, avmerket, og dekorert med flagg. Kokken hadde laget ferdig kakepremiene, nummerert efter størrelsen. Spent forventning. Men da det kom til stykket, hadde alle mann trenet så vel de siste dagene at de nu var støle i benene og ikke kunde røre sig. Isteden blev premiene utdelt ved «blinding»: en mann blev bundet for øinene, og hadde så å bestemme hvem der skulde ha den kaken som blev pekt på. Denne rettferdige fremgangsmåten vant udelt bifall; vi fant alle at det var en adskillig bekvemmere måte å få premiene våre på enn ved å springe en hel kilometer for dem. Så er det da søndag igjen. Hvordan sleper dagene sig avsted? Jeg arbeider; leser; grubler; drømmer. Klunker på orgelet av og til. Går en tur på isen i mørket –: Lavt nede ved brynet i sydvest ligger rødmen av solen, så dunkelglødende mettet som var det alle livets ulmende lengsler, lav og fjern som barndommens drømmeland; høiere op smelter den over i rødgult, så gjennem lyst grønnblått over i det dype stjernesådde blå, og svinner – som det var i livets dype gåte – i det uendelige rum, det ingen demring noen gang skal gjennem bryte. Oppe i nord bevrende buer av svakt nordlys, ennu usikkert skjelvende som en våknende lengsel, for snart, som ved et trylleslag, å storme frem gjennem himmelens dunkle blå i lysende strålebunter – aldri i ro, alltid skiftende som menneskesjelen selv. Jeg kan sitte og se og se, øinene suger sig inn i drømmegløden der vester, månens tynne bleke sølvsigd dypper sin nederste spiss i blod, sjelen bæres avsted gjennem farvebadet og lenger ut, mot solen, som er så langt, langt borte, mot det ene, mot gjensynet – –: For damp og fulle seil står «Fram» inn fjorden efter endt hverv, landet ligger smilende sollyst på begge sider: og så .... å, tusen timers og dagers lidelse smeltet sammen i et øieblikks uendelige jubel! – Huff, et isnende vindpust . . . jeg springer op og går. Drømme og drømme ja! Og så langt fra målet – med hundreder og atter hundreder av mil imellem oss, is og land og atter is. Og her driver vi i ring og i tull, og ingenting når vi. Bare vente, alltid vente! På hvad?

«Eg drøymdest på ein sætervoll
og soli skjein so bjart, –
eg vaknad på ein øydeholm,
og himmelen var svart.»

Ennu et blikk op til hjemmets stjerne, den som stod hin kveld over Kapp Tsjeljuskin, og jeg kryper ombord, hvor vindmøllen maler rundt i den kolde vind, og det elektriske lys stråler gjennem skylightet ut i den isnede øde polarnatt.»

«Onsdag den 8. november. Stormen har gitt sig helt (vi hadde hatt storm de to foregående dager); ikke møllebris en gang. Vi forsøkte å la hundene ligge ute i natt, istedenfor å ta dem ombord om kvelden, som vi har gjort i den senere tid. Resultatet var at en hund igjen blev bitt ihjel av de andre om natten. Det var «Ulabrand», den gamle brune tannløse kroken, som strøk denne gangen. «Job» og «Moses» er gått samme veien før. Observasjonene igår aftes setter oss på 77° 43’ n. br. og 138° 8’ ø. l. Det er lengere syd enn vi ennu har vært. Ikke noe å gjøre ved det; men skitt er det. En ringe trøst at vi er lenger øst enn noensinne. Vi har igjen nymåne og kunde altså vente skruing; isen er også begynt å røre på sig; alt i lørdags tok den til å åpnes, og for hver dag har den sprukket mer. Råkene har vært store, og bevegelsen er stadig føleligere. Igår begynte det å skrue så smått, imorges ved femtiden merket vi også skruing. Idag har isen åpnet sig langs skuten, så hun ligger omtrent flott.

– – Her sitter jeg i stillheten og vinternatten på det drivende isflak, og ser bare stjernene over mig. I det fjerne filtrer livets tråder sig sammen i den innviklede vev som strekker sig uavbrutt fra livets milde morgenrødme mot isens evige dødsstillhet. Tanke følger tanke, det hele pilles i stykker og blir så smått. Men høit over altsammen hever sig en skikkelse . . . «Hvorfor reiste du?» . . . Kunde jeg annet? Kan elven stanse sitt løp og gå mot bakke?

Min plan ligger knust. Mine teorier, mitt slott, hvor jeg bredde mig selvsikker, høit over alle tåpelige innvendinger, – ved det første vindpust styrter det sammen som et korthus. Bygg op de sinnrikste teorier, og du kan være sikker på at virkeligheten vil trosse dem alle. Trodde jeg da så sikkert? Å jo, stundom; oftest. Men det var selvbedrag, beruselse. Bakom alt resonnementet satt en indre tvil på lur. Det var som om jo lenger jeg forsvarte, dess mer nærmet jeg mig tvilen. Og dog – – Nei, nei! Dette sibiriske drivtømmer er ikke til å komme forbi. – Men om vi nu allikevel er på gal vei, hvad så? Noen menneskehåp skuffet, det er det hele. Om vi går til grunne, hvad har det å si i evighetens uendelige kretsløp?»

«Torsdag den 9. november. Jeg tok idag en rekke temperaturer og vannprøver i sjøen for hver 10 meter like til bunns. Dybden var 53 m. En forbausende jevn temperatur gjennem alle lag av omkring ÷ 1,5°. Det er det samme jeg før har funnet her syd. Det er altså bare polarvann her. – Der er lite skruing; en antydning imorges, og litt klokken 8 i kveld, likeså et par knepp utover kvelden, mens vi spilte kort.»

«Fredag den 10. november. Drev i formiddag på med vannprøvene fra igår, og gjorde de fortvilede undersøkelser med Tornøes elektriske apparat, da alt må være knøttende stilt ombord. Alle manns skrekk.» De lister sig rundt på tå, og samtalen føres i den lavest mulige hvisken. Men det er lett å glemme sig – snart begynner en å banke oppe på dekket, så en å file nedenunder i maskinen; men likeså snart er chefens myndige stemme over dem, at de får holde sig i ro. Disse undersøkelsene skjer nemlig ved hjelp av en telefon hvori der høres en ganske svak lyd som langsomt dør hen, og så skal en nøiaktig avgjøre i hvilket øieblikk den ophører. – «Finner merkelig liten saltgehalt i vannet helt til bunns her; det må altsammen være opblandet med ferskvann fra de sibiriske elver.»

«Lørdag den 11. november. Det har skrudd en del i løpet av dagen. Den nydannede is er omkring 39 cm. tykk. Den er hård ovenpå, men løsere og porøs på undersiden. Det var natten mellem den 27. og 28. oktober at den dannet sig på en stor klare tett ved. Første natt frøs den 8 cm. og på de 3 første netter tilsammen 13 cm. Den skulde altså ha brukt 12 døgn til de siste 26 cm. Allerede dette viser at isdannelsen går lettest for sig så lenge is-skorpen er tynn, mens den vanskeliggjøres mer og mer efter hvert som isen blir tykkere, inntil den ved en viss tykkelse begynner å ophøre.

Merkelig nok har det vært skruing næsten i hele dag; ingen slakking, og ikke spor av den vanlige regelmessighet.»

«Søndag den 19. november. Vårt liv har gått sin jevne ensformige gang siden den 11. Vinden har hele uken stadig vært sydlig; men idag er den svak NNV. Skruing har vi hatt flere ganger, og har hørt dur av den i sydøst. Ellers har isen vært usedvanlig rolig og holder tett sammen rundt skuten. Vi har vel nu en 4– 5 m. is skrudd nedunder oss efter siste sterke skruing.[3] – Idag har Scott-Hansen regnet ut en observasjon fra i forgårs, og bringer oss den gledelige overraskelse at vi er kommet 44' nordover og litt østover siden den 8. Vi er nu på 78° 27' n. br., 139° 23' ø. 1. Det er det østligste vi ennu har vært. Hurra, la det bare drive på i den retningen!

Det er et varmt hus, «Fram», riktig et koselig hus. Enten der er 30° kulde eller 6° har vi ikke noe i ovnen. Og ventilasjonen er første rangs; især siden vi rigget op luftseilet, står en hel vinter inn gjennem ventilhullet. Men like fullt sitter vi lunt og godt her med en lampe brennende. Jeg tenker på å ha ut hele ovnen; den står bare i veien. Hvad beskyttelse mot vinterkulden angår, har da iallfall mineberegninger slått godt til. Vi plages heller ikke stort av fuktighet. Visstnok dugger det av og til lite grand på enkelte steder under taket, mest akter i firemannslugarene; men det er for ingenting å regne mot hvad det pleier å være i andre skuter, og hvis vi la litt i ovnen, vilde det forsvinne helt; for hvis jeg brenner en lampe bare en liten stund i min lugar, er hvert spor av dugg borte. – Det er merkelig til karer til å tåle kulde. Bentsen går op i 30° kulde i bare skjorte og bukser for å lese av termometrene på dekket.»

«Mandag den 27. november. Vinden har gjennemgående vært sydlig og gjerne litt østlig. Kulden holder sig fremdeles jevn, mellem ÷ 25 og ÷ 30°; i skibsrummet er temperaturen sunket til ÷ 11°.

Det har vært betydelig mindre nordlys i det siste enn i begynnelsen av vår drift. Litt er det jo hvert eneste døgn, om det enn kan være svakt. I kveld er her imidlertid sterkt nordlys igjen. Ringer om månen, med bimåner og akser, har vi oftere hatt de siste dager. Det kan være nokså selsomme foreteelser. – – Det later til at vi nu er kommet utenfor den renne skruingen vesentlig holder sig i; før var vi midt oppe i den. Isen omkring oss er ubevegelig rolig. Antagelig har siste skruing pakket den slik sammen om oss at den nu efter lengere tids kulde er frosset til én masse og er blitt tykk og sterk, mens den på andre steder er svakere og der har måttet revne for trykket. Dybden tiltar stadig, og vi driver nordover. I kveld har Scott-Hansen regnet ut observasjonen fra i forgårs, og finner at vi er på 79° 11' n. br. Det er riktig, slik skal det gå. Dette er altså vårt nordligste punkt hittil, og idag er vi vel enda lenger nord – vi har nok gjort god fart de siste dagene. Den tiltagende dybde synes også å tyde på en gledelig forandring i driften. Er vi kanskje endelig kommet i den riktige gate? Vi har jo en drift av vel 5' i døgnet. Det mest trøstefulle er at der i den senere tid ikke har vært synderlig vind, særlig ikke de to siste dagene; igår var det bare 1 m. i sekundet, og idag er det helt stille. Og dog har dybden tiltatt med 40 m. på de to dagene; det later altså virkelig til å være en strøm nordefter allikevel. Men der venter vel mange skuffelser ennu.»

«Tirsdag den 28. november. Skuffelsen kom før enn ventet. Der var en feil i Scott-Hansens beregning eller i observasjonen, og ved en meridianhøide av Jupiter, tatt igår kveld, viser det sig at vi er på 78° 36' n. br. Loddskuddet idag gav 143 m., eller omtrent det samme som igår, og loddlinen viste at vi drev i sydvestlig retning. Hvor gjerne en vil være filosof, så virker dette allikevel litt nedslående. Jeg trøster mig med en bok, fordyper mig i indernes videnskap og lykkelige tro på transcendentale krefter, på sjelens overnaturlige evner og på livet efter døden. Å, den som hadde bare litt av slike krefter å sette i virksomhet nu og for en stund kunde beherske vindene så de alltid blåste fra syd! Det var ikke i den lyseste stemning jeg i kveld kom op på dekket; men jeg blev som naglet til flekken i samme øieblikk jeg trådte ut i det fri. Der er det overnaturlige for dig! Nordlyset i enestående kraft og skjønnhet, funklende over himmelen i alle regnbuens farver. Sjelden eller aldri har jeg sett sterkere farver i det. Først var det gule mest fremherskende; men så spillet det over i grønt, og til slutt begynte en glimrende rubinrød farve å trenge igjennem ved strålenes bunn på undersiden av buene, og snart spillet den utover hele buen. Fra fjernt der borte, nær horisonten i vest, buktet en ildslange sig opover himmelen, sterkere og sterkere lysende jo nærmere den kom opefter. Den delte sig i tre. Først glimret alle tre i flerfoldig farvespill. Men så delte også farvene sig; den sydligste slange blev næsten helt rubinrød med stenk av gult, den midtre helt gul, den nordlige mere grønnhvit, og alle nådde op helt forbi zenit. Strålene for i bunter hen langs slangene som bølger for en stormvind ute i eteren. Buktet frem og tilbake, snart sterkere, snart svakere. Skjønt jeg var tynnklædt, og kulden sitret gjennem mig, var det umulig å rive sig løs før det hele var over, og bare en svakt glødende ildslange nær himmelbrynet i vest antydet hvor det hadde begynt. Da jeg senere kom på dekk igjen, hadde lysmassene trukket sig nordover og lagt sig som ufullstendige buer over den nordlige himmel. Trenger en mystikk i naturen, så synes det her å være rum for den.

Observasjonen i eftermiddag viser 78° 38' 42" n. br. Det går ikke fort.»

«Onsdag den 29. november. Idag er nok en hund blitt bitt ihjel; det var «Reven», et vakkert, kraftig dyr. Den fantes død og stiv på isen akterut for skuten, da hundene skulde tas inn til kvelds; «Suggen» lå likvakt som vanlig. Det er noen ubest disse hundene. Men nu har jeg gitt ordre til at en mann alltid skal følge dem når de er på isen.»

«Torsdag den 30. november. Idag gav loddet nøiaktig 170 m.s dybde, og det så ut på linen som om driften bar nordvest. Vi må være kommet lengere nord nu; håpet stiger, og livet blir atter lysere. Mitt sinn er som en pendel – om en da kunde tenke sig en slik innretning med alle slags ujevne slingrende bevegelser frem og tilbake. Det nytter ikke å se filosofisk på saken; det kan jo like fullt ikke nektes at det i høi grad interesserer mig om vi skal komme tilbake med vunnet eller tapt sak. – Jeg kan si det så mange ganger jeg vil, og det er den letteste sak med de mest uomstøtelige grunner å overbevise mig selv om at det som er hovedsaken er å gjøre ekspedisjonen – heldig eller uheldig er det samme –, og så nå tilbake til hjemmet. Det var en nødvendighet at den blev gjort; for det var en plan som jeg følte måtte gå, og som det derfor stod for mig som en hellig plikt å utføre. Nu vel, om den ikke lykkes, hvad så? Jeg har gjort min plikt, gjort hvad gjøres kunde, og da kan jeg med rolig sinn vende hjem og nyte den fredelige lykke jeg forlot. Hvad interesse har det egentlig om tilfellet, eller hvad en nu vil kalle det, lar planen lykkes og gjør våre navner udødelige eller ikke? Planen har samme verd enten tilfellet spiller med eller mot. Og udødeligheten? Tal ikke om den: lykken er det eneste, og den finnes ikke her. – Jeg kan si mig det tusen ganger, jeg kan bringe mig til å tro opriktig at det hele er mig likegyldig. Men allikevel – mitt sinn skifter som skyene på himmelen, efter som vinden blåser fra den ene kant eller fra den andre, efter som loddet viser tilvekst i dybden eller ikke, observasjonene nordlig eller sydlig drift. Når jeg tenker på alle som stoler på oss, tenker på Norge, på de mange venner som ofret tid, forhåpninger, penger, da våkner ønsket om at de alle må slippe skuffelsen, og jeg blir mørk når ikke fremgang en er som jeg ventet. Og så hun som har bragt det største offer – større har vel ikke mange gitt – fortjener hun at det skulde være bragt forgjeves? Jo, det må lykkes, og det skal.»

«Søndag den 3. desember. Atter søndag, og med den den egne fred, da en har lov å bedøve sig i lykkelige drømmer og la timene rulle ubrukt forbi uten at samvittigheten våkner ....

Idag nådde vi ikke bunn med 250 m. line. Det var nord-ostlig drift. Observasjonen igår setter oss på 78° 44' n. br., altså 5' nordligere enn i tirsdags. Det går uhyggelig smått; men det går; og det må gå – det kan ikke feile.»

«Tirsdag den 5. desember. Det er den koldeste dag vi ennu har hatt, med ÷ 35,7° og en bitende sno fra OSO. Observasjonen i eftermiddag gir 78° 50' n. br.; det er 6 minutter nordligere siden lørdag, eller 2 minutter i døgnet. I eftermiddag hadde vi det herligste nordlys, i strålende buer tvers over hvelvet fra øst mot vest. Men da jeg var oppe nu i kveld, var hele himmelen overtrukket; bare én stjerne lyste gjennem sløret – det var hjemmets. Hvor jeg elsker den stjernen! Den er det første øiet søker, og alltid lyser den over vår ferd. Det er som intet ondt kan finne oss så lenge jeg har den . . .»

«Onsdag den 6. desember. I eftermiddag har isen slått en sprekk fra styrbord aktenom skuten; nu i kveld ser jeg den har åpnet sig. Vi må også vente skruing nu vi snart har nymåne; det er vel enten idag eller imorgen.»

«Torsdag den 7. desember. Imorges klokken 5 skrudde det henimot en times tid her ved akterenden; jeg lå i køien og hørte det knirke og skure og brake. I eftermiddag har det også vært svak skruing; men det var for ingenting å regne. Ingen slakking i formiddag.»

«Fredag den 8. desember. Imorges klokken 7 til 8 skruing. Som jeg i eftermiddag sitter og tegner, lyder plutselig et voldsomt knall eller brak, likesom rett over hodet mitt, – som om store ismasser ramlet ned fra riggen like over min lugar. Alle mann skvetter op, får på sig litt tøi; de som sover middagslur spretter fra køien midt inn på salonggulvet: «Hvad er på ferde?» Pettersen renner så ubendig opover trappen at han slår døren i ansiktet på styrmannen som står i gangen og holder «Kvikk» – hun er også sprunget opskremt ut fra sin barselstue i bestikklugaren. På dekket kunde ingenting opdages annet enn at isen er i bevegelse og synes å sige fra skuten. Allerede imorges og igår var store hauger skrudd op under akterenden. Braket skyldes vel et plutselig press på isen, så den med ett er løsnet fra veggen langs hele skuten – hun fikk da også i det samme sterk slagside til babord. Der var ingen knaking av tre å høre, så «Fram» kan i hvert fall ikke være skadd. Men det var koldt, og vi krøp ned igjen.

Mens vi sitter og spiser til kvelds klokken 6, begynner det med ett sett å skrue. Det knirker og durer og dundrer langs skuteveggen her akter så det ikke er råd å føre en skikkelig samtale engang, en må skrike høit. Av og til innimellem brakene vilde en fra orgelet kunne hørt en tone av Kjerulfs melodi: «Jeg kunde slett ikke sove for nattergalens røst.» Det var ikke så underlig at Nordahls mening, at det vilde være behageligere om skruingen holdt sig forut ved baugen istedenfor å forstyrre oss her akter, ikke møtte noen motsigelse. Levenet der ute varte henimot 20 minutter; så blev alt stille.

Nu i kveld kom Scott-Hansen ned og varskudde at der var et usedvanlig nordlys ute. Lysrefleksene spilte henover sneflaten, og på dekket var det helt klart. Det brente over hele himmelen, men mest i syd, hvor vuggende ildmasser lå og glødet høit oppe. Senere kom Scott-Hansen igjen for å si at nu var det enestående. Og det var visst. Det som før vugget i glødende masser hadde nu skilt sig ut i skinnende mangefarvede bånd som buktet og slynget sig tversover himmelen både i syd og nord. Strålene glimret i de reneste, mest krystall-lysende regnbuefarver, især rødfiolett eller karmin og det klareste grønt. Som oftest var buenes stråler røde ved bunnen, og skiftet høiere oppe over i tindrende grønt som øverst blev mørkere og nærmet sig blått eller fiolett for å forsvinne i himmelens blå; eller også var strålene i en og samme bue skiftevis klart røde eller klart grønne, og kom og gikk som jaget av storm. Det var et uendelig funklende farvespill som overgår alt en kan drømme. Av og til steg synet til en slik mektighet at det næsten tok pusten fra en, og en syntes at nu var grensene nådd, det måtte hende noe – vilde himmelen ramle sammen? Men nettop som en står i åndeløs ventende spenning, vips triller det hele noen lette hurtige skalaer nedover, og er nede i det bare intet. Det er noe høist udramatisk ved slike kollbøtter; men det skjer med slik overlegen sikkerhet at en ikke kan ta det ille op. En føler sig stillet overfor en mester som har fullkomment herredømme over sitt instrument. Det er som han bare leker henover strengene; med et eneste buestrøk farer han fra den høieste patos lett og elegant ned i stille hverdagslig lyrikk, for så med et par fristende strøk å arbeide sig op til patosen igjen. Av og til er det næsten som han holder oss for narr, erter oss. Men når de 34–35 graders kulde vil drive oss ned, dirrer igjen noen vidunderlige toner hen over strengene, og vi blir til vi har frosset både nese og ører. Til slutt et stormende fyrverkeri; det brenner slik at en hvert øieblikk venter å få det ned på isen til sig, himmelen kan ikke lenger rumme det. Så holder jeg ikke ut mer; tynnklædt, uten skikkelig lue og uten votter, kjenner jeg ikke kropp og lemmer lenger og kryper ned.»

«Søndag den 10. desember. Atter en fredelig søndag. Dagens tekst i den engelske almanakk er: «He is happy whose circumstances suit his temper; but he is more excellent who can suit his temper to any circumstances» (Hume)[4]. Meget sant, og nettop den livsvisdom jeg øver mig i for øieblikket. Jeg ligger her på køien i elektrisk lys, spiser kake og drikker øl mens jeg skriver i dagboken, tar så en bok og legger mig til å lese og sove. Hele dagen har buelampen skinnet som en sol over vår glade tilværelse, og det er ingen sak å skille hjerter fra ruter i våre skitne kort. Det er merkelig slik virkning lyset har. Jeg tror jeg blir ildtilbeder. I grunnen er det rart at ikke ildtilbederne er opstått i polarlandene.

Her utgis en avis ombord nu. «Framsjå» heter den, og doktoren er uansvarlig redaktør. Første nummer blev oplest i kveld, og vakte stor munterhet. Der stod blandt annet:

«VINTER I ISEN
(Bidrag til spebarnet «Framsjå».)
Opi isen ligger der et skib, san,
mast og seil bedekket er av is, san;
men fra skibets hytte
kan man, hvis man lytter,
høre at der finnes liv, san.
Hvad er det, san?
Kom og se, san!
Det er Nansenkara som at ler, san.

Om kvelden hører man et evig klask, san,
gamle fetta kort slår dask i dask, san.
Hvis man ikke melder,
Nordahl Bentsen skjelder

for å være både dum og dorsk, san,
Bentsen han, san,
er ei sen, san,
sender «svart» tilbars på rappe ben, san.

Blandt de andre som her møter op, san,
ser man «Heika»[5] med sin digre kropp, san.
Han og Lars de speller
som om at det gjelder
helse, hyre, liv og kropp, san.
Amundsen, san,
ser på dem, san,
rister svakt på hodet og går hjem, san[6].

Sverdrup, Blessing, Hansen, og vår Mohn[7], san,
driver «marrias» som profesjon, san;
titt det sig dog hender
astronom sig vender,
sier: «Hør min kjære Mohn, san,
spillet slutt, san,
vi må ut, san,
stjernen bier ei på oss, min gutt, san.»

Læge her ombord må være skitt, san,
kuns til Ivar går han på visitt, san.
Ei det hjelper streve, –
mannen kan ei leve
når at alle andre lever godt, san.
Derfor han, san,
fikk i stand, san,
en avis for oss ombord i «Fram», san.

«ADVARSEL!!!
Da en omvandrende urmaker i lengere tid har drevet den forretning å motta folks ur til reparasjon uten å levere samme tilbake, har jeg ikke villet undlate å advare publikum. Hvor lenge kan slik trafikk drives for øinene på myndighetene?

Urmakerens konstruksjon og signalement er følgende: Middels høide, blondt hår, grå øine, brunt helskjegg, krumbøid i ryggen, i det hele tatt av et lidende utseende.

A. Juell.» [8]


«Den efterlyste person var igår inne på vårt kontor for å anmode oss om arbeide – og vi tror således å burde komplettere signalementet med følgende: Personen flakker som oftest omkring med en flokk taterhunder i hælene på sig, han tygger ivrig tobakk, og hans skjegg synes å lide herunder. Mere har vi ikke å si, da vi ikke følte oss hverken berettiget eller opfordret til å føle ham på tennene.

Red.s anm.»



– Observasjonen for igår gir 79° n. br., 138° 14’ ø. 1. Endelig er vi altså kommet så langt nord igjen som vi var i slutten av september, og nu synes norddriften å være solid, 10 minutter på 4 dager.»

«Mandag den 11. desember. Jeg var en lang tur vestover i formiddag. Det er kranglet å gå over den opskrudde isen i mørket, omtrent som å rote i storstenet ur om natten. En gang trådte jeg midt ut i luften, stupte ned, og forslo det høire kne. Det er mildt idag, bare ÷ 23°.»

«Tirsdag den 12. desember. Var en lang tur sydøstover i formiddag. Isen er av omtrent samme beskaffenhet der som vestover, opskrudd i voller, med flate flak imellem. I kveld begynte bikkjene med ett å holde et forferdelig leven ovenpå. Alle mann var ivrige i kortene, noen spilte whist, noen marriage. Selv hadde jeg ikke sko på, og sa derfor at én fikk gå op og se efter. Mogstad gikk. Levenet blev verre og verre. Efter en stund kom Mogstad ned igjen, og fortalte at alle hunder som kunde nå til satt helt oppe på rekken og gjødde ut i mørket mot nord. Det måtte være dyr av noe slags, mente han; kanskje det bare var en rev, for han syntes han hørte reveskrik langt nord; men sikker var han ikke. Hm – pokker til rev som bikkjene holder slikt leven for! Da det ikke gav sig, gikk jeg til slutt op selv; Johansen blev med. Vi stod lenge og stirret på hver sin kant ut i mørket nordover dit hundene gjødde; men ingenting så vi røre sig. At det måtte være noe var sikkert, og at det var bjørn var jeg heller ikke i tvil om, for hundene var rent besatte. «Pan» så mig op i øinene på en egen måte, som om han hadde noe viktig å si, og hoppet så op på rekken og gjødde mot nord. Hundenes iver var litt påfallende; de var ikke så ivrige da de hadde bjørnen like utmed skuteveggen. Men jeg innskrenket mig til å bemerke at det eneste fornuftige vi kunde gjøre var å slippe noen hunder løs og gå med dem nordover isen; – «men de vil jo ikke gå på bjørn, disse fillebikkjene, og så er det så mørkt at det er liten utsikt til å finne noe; er det bjørn, kommer han nok igjen; han går knapt fra all kjøttmaten her ombord nu vinterstid». Jeg slo med armene, gikk ned og krøp til køis. Hundelevenet fortsatte, sommetider blev det verre. Nordahl, som nettop hadde vakt, var oppe flere ganger, men kunde ikke opdage noe. Mens jeg så lå og leste på køien, syntes jeg jeg hørte en underlig lyd – som om de drog kasser på dekket, og likesom noen skrapte; det hørtes næsten som en hund som gjorde voldsomme skrapeanfall på en dør for å slippe ut, og jeg tenkte på «Kvikk», som var stengt inne i bestikklugaren. Jeg ropte ut i salongen til Nordahl at han fikk gå op igjen og se efter hvad dette var for noe. Men han kom ned med samme beskjed, at intet var å opdage. Det var vanskelig å få sove, og jeg lå lenge og kastet mig. Da Peders vakt kom, bad jeg ham gå op og rette luftseilet mot vinden, så ventilasjonen blev bedre. Han drev på en god stund med dette og annet på dekket, men kunde heller ikke se noen ting, skjønt samme levenet holdt ved. Siden var han forover på skuten; der blev han opmerksom på at tre hunder nærmest svalkelemmen på styrbord side var vekk. Dette kom han ned og fortake. Og det kunde jo være at hele opstyret skrev sig derfra; – skjønt de hadde ikke før tatt sig det så nær om noen hunder var kommet løs. Til sist sovnet jeg inn, men hørte dem langt inn i søvnen.»

«Onsdag den 13. desember. Da jeg våknet imorges, hørte jeg i halvsøvne samme hundelevenet, og det holdt sig også mens vi spiste frokost. Svare til bikkjer, som har drevet på i all natt! Efter frokosten var Mogstad og Peder oppe for å gi dyrene mat og slippe dem på isen. Tre manglet ennu. Peder kom ned igjen for å få en løkt, – det var jo like så godt å se om der skulde være slag efter dyr. Jacobsen ropte efter ham idet han gikk, om han ikke vilde ta et skytevåben med sig. Nei, det trengte han ikke, sa han. En stund efter, nettop som jeg sitter fordypet i kummerfulle utregninger over hvor meget petroleum vi har brukt, og hvor kort beholdningen vil vare hvis vi skal fortsette å brenne efter samme målestokk, hører jeg et skrik oppe i gangen: «Kom mæ ei børsja!» I ett sett var jeg midt inne på salonggulvet, og der kommer Peder stupende inn gjennem døren, åndeløs, skrikende på «ei børsja, ei børsja!» Bjørnen hadde bitt ham i siden. Jeg var glad det ikke var verre; for med så meget mål stod det vel til liv. Jeg grep en børse, han en annen, og ut for vi; styrmannen efter med sin. En skulde ikke lenge være i tvil om hvad retning en skulde vende sig i; for fra rekken på styrbords side lød forvirrede rop av stemmer og fra isen under svalkelemmen en forferdelig hundesjau. Jeg rev fort ut strydotten som satt i riflemunningen, så op med mekanismen og patronen i; her lot det til å ha hast. For all ulykke! der satt en strydott i den enden også. Jeg karet og karet, men fikk ikke tak i dotten. Peder skrek: «Skyt, skyt! Hu vil ikkje brænn'!» Han stod og klikket og klikket, med børsen sin full av frossen vaselin igjen, og bjørnen lå og tygget på en hund like under oss ved skuteveggen. Ved siden av mig stod styrmannen og grov og grov efter en strydott han også hadde kjørt fast i sin børse; nu hivde han den i ergrelse og begynte å rote rundt på dekket efter en hvalrosslense å stikke bjørnen med. Som fjerde mann kom Mogstad viftende med en tom rifle; han hadde skutt bort patronene sine, og ropte at bjørnen måtte skytes. Fire mann høi, og ikke én som kunde skyte, enda vi kunde hakke i bjørneryggen med børsepipen! Og femte mann, Scott-Hansen, lå inne i gangen til bestikklugaren og rotet efter patroner med armen inn gjennem en smal dørsprekk – døren kunde han ikke få op for «Kvikk»s hundehus. Endelig kom Johansen, og så brente det rett ned i bjørnehårene. Det hjalp, uhyret slapp hunden og gryntet; en smell til, så det lyste og fræste ned på samme sted; så nok en – og vi kunde se den hvite hunden den hadde under sig springe op og renne derfra, mens de andre hundene stod og gjødde rundt omkring. Så smalt det enda en gang, da bjørnen begynte å krabbe litt. I det samme fikk jeg min strydott ut, og gav den for sikkerhets skyld en siste kule i hodet. Hundene stod og gjødde tett innpå så lenge den rørte sig; men nu, da dødens stillhet kom, trakk de sig forskrekket tilbake; de trodde vel at det var en ny krigslist av fienden. Det var en liten mager tass av en bjørn, en fjorunge, som hadde voldt all denne ståhei.

Mens et par flådde dyret, drog jeg nordvestover for å lete efter de savnede hundene. Jeg hadde ikke gått langt, før jeg blev vâr at hundene som fulgte mig været mot nord og vilde dra den vei. Men snart blev de engstelige, og var ikke til å få frem; holdt sig på siden av mig eller helst bak. Jeg holdt børsen ferdig mens jeg krabbet på alle fire over skru-isen, som ikke nettop var meget jevn. Øinene stirret fremover; men det var ikke langt de rakk i dette mørket – det var så vidt jeg kunde skimte hundene som svarte skygger, når de kom noen få skritt fra mig. Hvert øieblikk ventet jeg å se en svær skikkelse reise sig mellem kossene forut, eller komme settende bent på. Hundene blev mer og mer forsiktige, et par satte sig på enden, men syntes vel det var skam å la mig gå alene, og drog sig langsomt efter. En fortvilet is å kave sig frem gjennem! Å krype på fire gir ikke nettop den bekvemmeste stilling å skyte i, om bjørnen plutselig skulde falle over en; men gjorde den ikke det, eller satte på hundene, hadde jeg ikke noe håp om å få den – om der var noen da. Vi var kommet ut på noe slett-is. Det var altfor klart at her måtte være noe like ved. I det samme skimtet jeg noe mørkt på isen rett foran som lignet et dyr. Jeg bøide mig ned – det var «Johansens venn», stakkar, den sorte hunden med hvit haletipp, stivfrossen og sørgelig tilredt. Like ved siden lå enda noe mørkt; jeg bøide mig igjen, og fant den annen av de savnede hunder, bror til «Suggen», likvakten. Den så næsten hel ut, bare bitt litt i hodet; den var heller ikke ganske stivfrossen. Rundt om syntes det å være blod utover isen. Jeg gjorde en runde omkring, men der var ingenting å opdage. Hundene stod bare på ærbødig avstand, og stirret og været mot sine døde kamerater. – Litt senere gikk et par av oss avsted for å hente hundeskrottene. Vi tok løkt med for å se efter bjørnespor, om der ikke skulde ha vært noen storkarer med i følget. Vi krabbet oss frem gjennem skru-isen. «Kom hit, Bentsen, med løkta! Tro det ikke er noe spor her?» Bentsen kom, og vi lyste ned på noen fordypninger i sneen – bjørneslag, det var sikkert nok; men bare efter den samme vesle tassen. «Se her har svinet dradd en hund efter sig!» Vi kunde se veien og blodsporet bortimellem kossene i løkteskinnet. Til slutt nådde vi frem til hundene. Men der var heller ikke andre slag å finne enn små, som alle kunde stamme fra samme karen. «Johansens venn» så ille ut ved løkteskinnet. Kjøtt og skinn og innvoller var vekk; fra bogen og bakover til akterenden så en bare ryggraden og noen ribbensstumper. Det var synd på den prektige sterke hunden at den skulde ende slik. Den hadde bare én feil, den var folkevond; særlig tålte den ikke Johansen, men gjødde og viste tenner bare han kom på dekket eller gikk i dørene; om han så satt helt oppe i tønnen og plystret i vintermørket, så svarte «Svarten» med et hyl av sinne langt ute på isen. Johansen bøide sig ned over levningene med løkten. – «Er De glad, Johansen, nu Deres uvenn er ute av verden?» – «Nei, jeg er bedrøvet.» – «Hvorfor det?» – «Jo, fordi vi ikke blev venner før han døde.» – Flere bjørneslag fant vi ikke, og vi tok så hundene på nakken og drog hjemover. På veien spurte jeg Peder hvordan det egentlig gikk til med ham og bjørnen. «Ja, ser du, då æg kom mæ løkta, så såg vi eit par bloddråppa mæ svalkelemmen; men dæ kunde nå snart ha vorre ein hond som hadde skorre sæg. På isen utmæ svalkelemmen såg vi slag etter bjønn; så strauk vi vestover, og heile bikkjeflokken mæ, ser du, langt forut. Då vi kom eit stykkje frå skuta, vart dæ eit fælt leven der framme, og dæmæ kom dæ eit stort ubeist sættande beint mot oss, mæ heile bikkjeflokken kringom sæg. Då vi fysst såg kva dæ va, lae vi på sprang mot skuta dæ vi vann. Mogstad han hadde komaga og var bære kjend, så han kom førr te skuta hell æg, ser du; på di svære trætøflann gjækk dæ ikkje så fort mæ mæg, veit du, og i forfjamsinga lægg æg midt opp i den store kosshaugen vestfor skutebaugen, veit du. Der snudde æg mæg og lyste attover og sku sjå om bjønn kom etter. Men æg såg ingen bjønn; sætte så viare, men tulla ikoll mella kossa på di håle trætøflann. Å ja, æg kom mæg op att, og kom ned på flatisen innmæ skutevæggen. Der ser æg nokke kjæm imot mæg like på sia te høgre. I dæ samme trudde æg dæ va ein hond – dæ æ kje så greitt i mørke, ser du. Men æg fækk ikkje tid te sanse mæg førr dæ gjore eit jomp beint på mæg og beit mæg i sia. Æg drog armen opp slik, ser du, og så treft'n mæg her akkurat i hofta; han knurra og fræste i det samme han beit.» – «Hvad tenkte du da, Peder?» – «Kva æg tænkte! Æg tænkte: Nå æ dæ ute mæ mæg, tænkte æg. Nokke våben hadde æg ikkje, men så tok æg løkta og la te'n i have mæ, så løkta skrangla bortetter isen. I dæ samme han fækk trøkken, så sætte 'n seg ned og såg på mæg. Så vilde æg lægge på sprang att; då reiste 'n sæg, anten dæ va for å ta på mæg igjen, hell kva dæ va for, dæ veit æg ikkje; men dæmæ kom dæ ein hond sættandes, så fækk'n sjå den og la etter. Og så kom æg mæg ombord.» – «Skrek du, Peder?» – «Ja skreik – æg skreik dæ æg va god te.» Og det var visst sant, for han var blitt ganske hes. – «Men Mogstad, hvor var han henne?» – «Ja, ser du, han va kommen te skuta længe førr hell æg; men så sansa 'n sæg ikkje å renne ned og varsku, men tar børsja på hyttevæggen og meiner han ska greie 'n åleine. Men han fækk dæ ikkje te å brænn, og bjønn kunde ha tatt mæg mange gange like for næsa på 'n.» Vi var nu kommet nær skuten, og Mogstad, som hadde hørt den siste del av samtalen fra dekket, vilde ikke la dette sitte på sig, og oplyste at han nettop var kommet i svalkelemmen da Peder brølte. Han hadde hoppet op tre ganger og ramlet ned igjen før han kom sig igjennem, og da var det ikke tid til annet enn å snappe børsen og komme Peder til hjelp. – Da bjørnen slapp Peder, satte den efter hundene og fikk så hele flokken om sig igjen. Nu gjorde den et jomp og slo en hund under sig; men da satte hele røisen i bakenden og ryggen på den, så den måtte slippe taket og verge sig. Så et jomp på en ny hund, og dermed hele flokken på den igjen. Slik valset de avsted, frem og tilbake over isen, inntil de nærmet sig skuten på ny. Der stod en hund tett ved svalkelemmen og vilde ombord. I samme nu gjorde bjørnen et jomp over den – og da var det ubestet fant sin bane. – En undersøkelse ombord viste at karabinkroken på «Svarten»s kobbel var rettet helt ut; «Gammelen»s kobbel var slitt tvers over; men på det tredje var kroken bare tøiet en del, så det så ikke riktig ut til at det var bjørnen som hadde gjort det. Jeg hadde derfor et svakt håp om at hunden ennu var i live; men alt vi lette kunde vi ikke finne den. En skitt historie det hele. La bjørnen krabbe ombord til sig på den vis, og miste tre bikkjer på en gang! Det går dårlig med hundene våre, nu har vi bare 26 igjen. Det var ellers «en inmari fant» av en bjørn til å være så liten. Først har den krabbet inn gjennem svalkelemmen, – en kasse som stod foran den har den kastet til side; så har den hentet sig den nærmeste hunden og rent avsted med den. Når den så har ett verste sulten av sig, er den kommet igjen for å hente nr. 2, og slik hadde vel udyret fortsatt, om det hadde fått lov, til hele dekket var ryddet. Kan hende den så var kommet ruslende ned gjennem trappen og hadde vinket med «kalde handa» inn i byssa til Juell. Det må ha vært hyggelig for «Svarten» å stå der bundet i mørket og se den komme krypende inn av svalkelemmen ved siden av sig.

Da jeg gikk ned efter denne bjørnekommersen, sier Juell i byssedøren: «Ja, nu kommer vel «Kvikk» med ungene sine idag; for det er jo gjerne slik her ombord, at det som hender kommer klumpet sammen som sneen under jul.» Ganske riktig, om kvelden mens vi satt i salongen, kom Mogstad, som gjerne var bikkjefut, ned og meldte at nu var den første ungen kommet. Snart en til; så enda én. Det var litt balsam i såret. Hun har fått sig en god varm kasse, klædd med skinn, oppe i gangen om styrbord; det er så varmt at hun ligger og svetter der oppe, og vi har håp om at ungene kan leve op, enda det er 30° kulde ute. – Ikveld synes alle mann å ha fått betenkeligheter ved å gå uten våben på isen. Våre bajonettkniver kommer frem; selv forsyner jeg mig også med slik en kar. Jeg må si jeg var fullstendig trygg for at vi ikke skulde møte bjørn her oppe så langt nord midtvinters; det har knapt falt mig inn, når jeg har gått lange turer uten så meget som en pennekniv i lommen, at her skulde være utsikt til noen oplevelse av den art. Men efter Peders erfaring later det til at det kunde være like så godt iallfall å ha en løkt å slå med; den lange bajonettkniven skal såmenn få være med herefter.»

Siden ertet de ofte Peder med at han skrek så stygt da bjørnen hugg ham. «Hm – skreik!» sa han; «æg undrast om ikkje fleire hadde skrikje æg. Æg mælte skritta etter di karann som va så rædd for å skræmme bjønn, dæ va sju alne mella kvart steg!»

«Torsdag den 14. desember. «Nu Mogstad, hvor mange hvalper har De nu?» spurte jeg ved frokosten. – «Nu er det fem.» Men en stund efter kom han ned og sa at det var minst tolv. Gud forbarme sig, det var kontant valuta for tapet! Men det som næsten var likeså hyggelig, var Johansens melding om at han kunde høre den savnede hunden hyle langt borte på isen i nordvest. Flere av oss gikk op og lydde. Jo, vi hørte den godt alle sammen. Men det var som den satt stille og hylte i fortvilelse. Kanskje den var ved en råk den ikke kunde komme over. Blessing hadde også hørt den på sin vakt i natt; men da var det mere sydvest fra. Da Peder kom op efter frokosten for å gi hundene mat, stod den ved svalkelemmen og vilde ombord; sulten var den – det bar like i matfatet med én gang – men ellers var den hel og sund.

Ikveld kommer Peder og forteller at han visst hørte en bjørn tasse på isen; han er så godt som sikker på det; både han og Pettersen hadde stått og hørt ham «trø» på skaresneen. Jeg kastet på mig pesken, fikk fatt i dobbeltløpet, og kom op. Der stod alle mann akter og glante ut i natten. Vi slapp «Ulenka» og «Pan» løs, og gikk i den retning bjørnen skulde være. Det var stummende mørkt; men hundene måtte nu iallfall finne sporet, om der var noe. Scott-Hansen mente å ha sett det røre sig i kosset like ved skuten og advarte mig. Men ingenting fant vi og ingenting hørte vi, og da flere andre også var kommet på isen og ikke kunde opdage noe, krabbet vi ombord igjen. Det er underlig så meget en synes å høre ute fra det store, stille rum, hvor stjernene blinker hemmelighetsfullt ovenover.»

«Fredag den 15. desember. Imorges så Peder en rev akterut på isen. Senere da Mogstad var ute med hundene, så han den også. Det er påfallende at der nu kommer både bjørn og rev, efter at det har vært stilt for liv så lenge. Sist vi så rev, da var vi lengst syd, kanskje nær Sannikovs land. Skulde vi være kommet i nærheten av land igjen?

I eftermiddag så jeg over «Kvikk»s hvalper. Det var 13. Et merkelig treff: 13 hvalper, født den 13. til 13 mann. Fem av dem blev drept; «Kvikk» har knapt godt av mere enn åtte på én gang, men dem greier hun nok. Stakkars mor, hun var engstelig for ungene sine, vilde op i kassen til dem og ta dem fra oss. Og det er også lett å se at hun er stolt av dem.

Ikveld kom Peder og sa at det spøker på isen; nu hørte han akkurat det samme som igår kveld, det tasset og gikk der ute. Det later til å være en folksom verden dette – «det ruslar i ro, det trillar i tro».

Efter en observasjon i tirsdags, som nu er regnet ut, var vi da på omtrent 79° 8' n. br. Det er 8 minutters drift på 3 dager fra lørdag; det går bedre og bedre.

Hvorfor vil det ikke sne? Nu nærmer julen sig; og en jul uten sne,. tett fallende sne –! Ikke et eneste snefall hele tiden mens vi har drevet om. Det støvgrannet som er kommet ned nu og da er ingen ting. Å du deilige hvite sne, som drysser så bløtt og stilt, og demper alle kanter med din lunende renhet –. Denne sneløse ismarker bar og naken, uten noe mildnende lag; merkene efter kamp og skruing står likeså skarpe som da de blev dannet, knudrete og ublide å ferdes over – –.»

«Lørdag den 16. desember. I eftermiddag kom Peder stille ned i salongen og sa at han hørte mange slags lyd på isen; det var en lyd der nord, aldeles som når is skruer mot land, og med en gang var det som en dur gjennem luften, så hundene skvatt op og gjødde. Stakkars Peder, de ler av ham når han kommer og forteller om sine mange iakttagelser; men det er ikke noen her så gløgg som han.»

«Onsdag den 20. desember. – Sverdrup har i kompani med smeden Lars fått smidd en svær bjørnesaks, som er blitt satt ut på isen idag. Jeg var redd vi kunde få flere bikkjer enn bjørner i den; derfor blev den hengt op i en galge, så høit at hundene ikke kan hoppe op til spekkbiten som henger som agn midt i saksegapet. Alle hundene sitter nu utover kvelden på rekken og gjør uavlatelig på denne nye mannen som de ser der borte på isen i måneskinnet.»

«Torsdag den 21. desember. Underlig så tiden likevel går. Idag er det altså den korteste dagen — skjønt vi har jo ingen dag; men nu arbeider vi oss fremover mot lys (og sommer!) igjen —. Vi forsøkte å lodde idag; hadde ute 2100 m. line uten å få bunn. Vi har ikke mere line nu — hvad skal vi gjøre? Hvem kunde ane at vi skulde finne slike dyp! I hele dag har vi hatt en lysbue på himmelen, motsatt månen; altså en «måneregnbue», men uten farver, såvidt jeg har kunnet se.»

«Fredag den 22. desember. Det blev skutt en bjørn inatt. Jacobsen så den først, mens han var oppe på sin vakt. Han skjøt på den, og da den tok benene fatt, løp han ned og meldte det i kahytten. Mogstad og Peder kom op, og litt senere Sverdrup, som også blev purret. Da de kom på dekk, var bjørnen igjen på vei mot skuten, men fikk så øie på galgen med saksen i bortpå isen og strøk dit. Den glante på denne innretningen op og ned, reiste sig til slutt forsiktig på to og la høire labben på den ene støtten nettop ved siden av saksen, glodde en stund betenkelig på den deilige spekkbiten, men likte nok ikke den stygge tanngaren utenom. Sverdrup stod oppe på dekket og så på; det var slikt tindrende måneskinn. Hjertet hoppet i livet på ham, han ventet hvert øieblikk å høre gleksen sin smelle igjen. Men bjørnen ristet mistenksomt på hodet, firte sig forsiktig ned på fire igjen, snuste omhyggelig på ståltrådlinen som saksen var festet med, fulgte langsmed linen bortover isen til der den var gjort fast rundt et svært isstykke; det gikk han omkring og så hvor sinnrikt det var anlagt alt sammen, fulgte så linen langsomt tilbake igjen, reiste sig som før med labben på siden av galgen og glodde enda engang stilt og lenge på sakseinnretningen, ristet atter på hodet og tenkte vel: «Dette har de fule fantene stelt godt istand til mig.» Nu strøk den bortover til skuten igjen. Da den var på 60 skritts avstand fra baugen, smalt Peders børse. Bjørnen seg litt ihop, men spratt til igjen og la på sprang. Litt efter fyrte Jacobsen, Sverdrup og Mogstad; og så falt bjørnen bortimellem noen iskoss. Den blev straks flådd, og da var det ikke hull efter mer enn en kule i skinnet – den hadde gått tvers igjennem dyret bak bogen. Alle tre, Peder, Jacobsen, Mogstad, gjør nu fordring på den kulen; Sverdrup har frafalt sitt krav, da han stod akterut på halvdekket. Men da bjørnen falt like efter hans smell, ropte Mogstad: «Der gav jeg den det!» Jacobsen bante på det var han som traff, og Bentsen, som stod og så på, er villig til å stå frem når som helst og avlegge ed på at det var Peders kule som drepte den. Om dette viktige punkt kunde de ikke komme til enighet under hele ferden.

Deilig måneskinn. Skruing i forskjellige retninger. Idag bragte vi vår beholdning av bomullskrutt, kanon- og riflekrutt op på dekket. Det er mindre trygt å ha det i rummet; blir det ildebrand eller noe slikt, kunde skutesiden bli blåst ut og vi gå til bunns før vi fikk tid til å blunke. Noe satte vi på bakken og noe på kommandobroen; derfra er det da lett å velte det på isen i en fart.»

1. Peder Hendriksen.
2. Denne morild skyldes vesentlig små selvlysende krepsdyr (copepoder).
3. Ved en boring som blev foretatt ved en senere leilighet kom de 10 m. ned uten å nå underkanten av isen.
4. Den er lykkelig hvis omgivelser stemmer med hans sinn; men den er mere utmerket som kan stemme sitt sinn efter alle omgivelser.
5. Så kaltes Peder Hendriksen almindelig ombord.
6. Amundsen hatet kortspill mer enn noe annet i livet; det var «fandens lekebla’er,» sa han.
7. Så kaltes meteorologen Johansen.
8. Denne underskrift viste sig senere å være falsk, og blev gjenstand for en prosess som var så lang og innviklet at plassen ikke tillater oss å gjengi den her.


——————————————
IX. FØRSTE JUL OG NYTTÅR OMBORD I „FRAM”

«Lørdag den 23. desember. Lille julekvelden. Jeg var en lang tur
vestover i formiddag og kom sent hjem. Der var opskrudd is overalt med flate flak imellem. Lengst borte møtte jeg en nydannet råk, men våget mig ikke over den; isen var for tynn. – I eftermiddag skjøt vi julen inn; vi skulde prøve en sprengning med fire prismer bomulls-krutt. Med et av de store jernbor vi har med til det bruk blev der gjort et hull, og ladningen med enden av den elektriske ledning blev senket ned omtrent en fot under isens underside. Så drog alle mann sig tilbake. Et trykk på knappen, et dumpt smell – og vann og isstykker sprøitet i været. Enda det var 40 m. borte, gav det en god skrell i skuten så alt ristet, og det falt rim ned fra riggen. Det slo et hull tvers igjennem den 4 fot tykke is; men ellers så vi ingen større virkning av det, bare små sprekker rundt om hullet.»

«Søndag den 24. desember. Julekvelden. 37 graders kulde. Strålende måneskinn og polarnattens endeløse stillhet. Streifer ensom over isen. Den første julekveld langt borte . . . hvor jeg lengter! – Observasjonen gir 79° 11’. Ingen drift. 2 minutter sydligere enn for seks dager siden.»

Det står ikke mer i dagboken om den kveld; men når jeg nu tenker tilbake, hvor minnes jeg den ikke like fullt levende! Ombord var det en egen høitidelig stemning som ikke var vanlig mellem oss. Enhvers tanker gikk vel i stillhet til dem der hjemme; men kameratene måtte for allting ikke merke det, og så skjemtet man og lo mer enn noensinne. Alle de lamper og lys vi eide ombord var tendt, og hver krok i salongen og kahyttene var strålende oplyst. Opdekningen den dag var naturligvis bedre enn noen gang – maten var nu engang det viktigste vi kunde gjøre fest med. Middagen var førsterangs, kveldsmaten likeså, og efterpa kom svære ladninger av julebaksten frem; den hadde Juell drevet på med i flere uker. Så fulgte en hyggelig toddy med en cigar – idag var det selvfølgelig tillatt å røke i salongen. Men sitt høidepunkt nådde stemningen da to kasser med julegaver blev bragt frem; den ene var fra Scott-Hansens mor, den annen fra hans forlovede, frøken Fougner. Det var rørende å se den barnlige glede hver enkelt mottok sine gaver med, enten det nu var en pipe, en kniv, eller et stykke leketøi; det var jo som et bud der hjemmefra. Så blev det holdt taler. Og «Framsjå» utkom med et illustrert tilleggsnummer, hvis tegninger var utført av den berømte polartegner «Huttetu».

Der var også mange dikt, bl. a. et som skildret alle de viktigste begivenheter i den senere tid:

Bjørner sees, hunder fødes,
der bakes kaker, store, små,
Hendriksen på isen støtes
ei omkuld av bamsen grå,
Mogstad med sin rifle klikker,
Jacobsen sin lanse stikker –
o. s. v

En anneln lang vise handlet om «Hunderovet ombord i «Fram».»

Vår vokter og vår harpunér,
kvirre-virre-vip bom bom,
går sid’ om side op og ner,
kvirre-virre-vip bom bom.

Vår vokter har på vanlig vis,
kvirre-virre-vip bom bom,
bragt med sitt store hunderis,
kvirre-virre-vip bom bom.

Vår harpunér er lysets mann,
han bærer løkten i sin hand,
og talen er naturligvis
om bjørnejakt her nord på is.

Med ett får man en bjørn å se,
den springer efter hundene,
vår vokter flykter som en ren,
vår harpuner er mere sen,
kvirre-virre-vip bom bom.
o. s. v.

Av bekjentgjørelser i julenummeret kan nevnes:


«FEKTESKOLE
Da opholdet her blir forlenget, kan et begrenset antall elever mottas til undervisning i fektning samt boksing.


Majakoff,
bokselærer,
tett ved siden av lægeboligen.»


Enn videre:


«Av mangel på plass er en del brukte klær underhånden til salgs i Pumpestredet[1] nr. 2. Eftersom gjentagne opfordringer til å avhente samme har vært fruktesløse, ser jeg mig nødsaget til å avhende dem. Det bemerkes at klærne er friske, da de i lengere tid har vært saltet.»

Efter «Framsjå» kom så musikk og sang, og først sent på natt krøp vi i køien.

«Mandag den 25. desember. Første juledag, ÷ 38°. Gikk en tur sydover i deilig fullmåneskinn. Ved en nettop dannet skruing trådte jeg gjennem ny-isen med det ene benet og blev gjennembløt; men det gjør ikke stort i denne kulden, vannet stivner til is med én gang og kjøler ikke synderlig; snart efter føler en sig mest tørr igjen.

Der hjemme tenker de vel meget på oss nu, og sender oss mangt et medlidende sukk fordi vi skal slite så tungt i de kolde uhyggelige is-egnene. Men hvis de kunde titte innom til oss her, høre munter heten, og se dette vellevnet, tro om medlidenheten ikke vilde kjølne? Kanskje har dere det ikke stort bedre der hjemme. Aldri har jeg iallfall ført et mere sybaritisk liv. Hør bare en middag som den idag:

Oksehalesuppe.
Fiskepudding med poteter og rørt smør.
Renstek med petits pois, snittebønner, poteter, og tyttebærsyltetøi.
Moltegrøt med fløtemelk.
Kransekake og marsipan
(det siste var en kjærkommen gave fra ekspedisjonens baker; vi velsignet den mann).

Og så det viden berømte Ringnes bokkøl ... Er det en middag for menn som skal herdes mot polarnattens redsler?

Om kvelden var alle mann ennu så forspist at de ikke kunde klare en almindelig kveldsmat; den blev hoppet over. Litt senere blev der servert kaffe med ananaspai, honningkake, vaniljekranser, kokosmakroner, søsterkake o. m. m. – altsammen av vår fortrinlige kokk Juells julebakst; så til slutt fikener, rosiner og mandler.

La oss også få frokosten, så har vi hele dagen: Kaffe, nybakt brød, dansk herregårdssmør, julekake, cheddarost, nøkkelost, oksetunge, corned beef, appelsinmarmelade. Og hvis noen tror at dette er noe særlig fordi det er første juledag idag, tar han feil. Slik på lag har vi det stadig, bare med fradrag av kake og sånt, som jo ikke vanker til hverdags. Legg til dette vellevnet et godt og trygt hus, en lun salong, oplyst av den store gasspetroleumslampen og flere mindre lamper (når vi da ikke har elektrisk lys), stadig lystighet, kortspill, illustrerte verker så meget en vil ha, god og underholdende lesning, og så en god og sund søvn, – hvad vil en mer?

.... Men, polarnatt, du er som en kvinne, en vidunderlig skjønn kvinne – antikkens edle trekk, men også dens marmorkoldhet. På din høie panne, klar som æterens renhet, ingen medynk med et menneskekryps små lidelser; ingen følelses rødme over din bleke, deilige kinn. I ditt ravnsorte hår, bølgende ut i rummet, har rimfrosten sprengt sine blinkende krystaller. Den stolte reisning av din hals, rundingen av din aksel – så edel, men så ubøielig kold. Din barms hvite kyskhet er ufølsom som isens sne. Kysk, marmorskjønn og stolt svever du over det stivnede hav, det sølvglitrende slør om din skulder, vevet av nordlysets stråler, flagrer ut over det dunkle hvelv. Og dog – stundom aner en et smertedrag om din munn, og dypt i ditt mørke øie drømmer uendelig vemod – har også du kjent livet, sydens varme kjærlighet? Eller er det min egen lengsel som gjenspeiler sig? Ja, jeg er trett av din kolde skjønnhet; jeg lenges mot livet, det varme, rike.»

«Tirsdag den 26. desember. Annen juledag, ÷ 38° C. Det er det koldeste vi hittil har hatt. Jeg var en lang tur nordover idag; fant en stor sjø, dekket av nyfrossen is og med en åpen råk i midten. Det husket i isen under mine skritt, og bølget ute i råken. Underlig engang igjen å se månen spille i kullsorte bølger; kjente scener stiger frem for en. Jeg fulgte sjøen langt nord, mente å se konturene av et høit land i lysdisen under månen, og gikk på; men tilslutt opløste det sig i en skybanke bak de månebelyste damper som steg op fra råken. Fra et høit koss så jeg klaren strekke sig videre nordover så langt synet rakk.

Hele dagen kastes det feberaktig på blink med piler om cigaretter. Blinken og pilene er Johansens julegave fra frøken Fougner.»

«Onsdag den 27. desember. I eftermiddag blåser det 6–8 m. i sekundet. Møllen er kommet i sving, og buelampen stråler igjen over vår tilværelse. Johansen kunngjorde derfor «skytning ved elektrisk lys og fri musikk på skytebanen» i kveld. Men det burde han ikke ha gjort; for han og flere til blev skutt raka fant, så de gjorde opbud, den ene efter den annen, og måtte la cigarettene bli igjen.»

«Torsdag den 28. desember. Et stykke forenom «Fram» er der en bred nydannet råk, som hun kunde ligge på tvers i; den var dekket av natt-is, som det begynte å skrue svakt i. Underlig med denne skruingen som har voldt tidligere polarfarere så store bekymringer; vi er næsten likegyldige for den. Vi har ikke så meget som lagt det minste til rette for et mulig uhell, ikke proviant på dekket, ikke et telt, ikke et klæsplagg. Dette kan se ut som lettsindighet; men i virkeligheten er det ikke spor av utsikt til noe uhell fra skruing; nu har vi sett hvad skuten tåler. Vi står overlegne på vår prektige, sterke skute og ser isen komme veltende mot sidene, bli knust, brekket, og dukke ned i dypet, mens nye ismasser velter frem av mørket, bare for å finne samme skjebne. Men stundom, når en hører duren av svær skruing der ute i den ellers dødsstille natt, kan det hende at minnene med ett trenger sig frem, minner om ulykker som denne ubendige makt har voldt.

Jeg leser om Kanes ekspedisjon[2] nu om dagen. Stakkars mann, han var elendig rustet; for mig synes det uforsvarlig og lettsindig å dra avsted med slike greier. Næsten alle hunder døde av dårlig kost, alle mann hadde skjørbuk av samme grunn, dertil sneblindhet, forfrysninger, og all annen elendighet som det er råd å få. Hans respekt for polarnatten er også stor – en kan neppe undres over det. Ensteds sier han: «Jeg føler at vi kjemper livets kamp mot en overmakt, og at en arktisk natt og en arktisk dag elder en mann hurtigere og ubarmhjertigere enn et år annensteds i hele denne møisommelige verden.» Og et annet sted skriver han at det er umulig for civiliserte mennesker ikke å lide under dette. I sannhet sørgelige erfaringer. Og neppe enestående. Jeg minnes en gang jeg talte med en engelsk polarfarer som også hadde et mistrøstig syn på livet i de arktiske egne. Mot min freidige tro på at skjørbuken måtte kunne overvinnes, mente han at den var uundgåelig, og at ingen ekspedisjon hadde gått fri for den, de hadde bare gitt den andre navn. Et litt ydmykende syn på saken, synes jeg. Heldigvis mener jeg å kunne påstå at det ikke er berettiget, og jeg undres om de ikke begge vilde skifte mening hvis de var her. For min egen del kan jeg bare si at jeg ikke har merket noe spor av eldende eller svekkende innflytelse av polarnatten i noen retning – tvertimot blir jeg yngre. Dette rolige, regelmessige liv passer overordentlig godt for mig, og jeg minnes ikke at jeg har vært så legemlig sund og i full likevekt som nettop nu. Jeg vilde snarere anbefale disse egne som et fortrinlig sanatorium for nervesvake og nedbrutte mennesker – det er mitt ramme alvor. Jeg skammer mig næsten over det liv vi lever, uten noen av disse sortmalte lidelser i den lange vinternatt som hører med til en spennende polar-ekspedisjon; – vi får jo ingenting å skrive om, vi, når vi en gang kommer hjem. Og om mine kamerater må jeg si det samme som om mig selv; de ser alle sunde, fete, og velnærte ut; ikke ett av de tradisjonelle bleke og uthulte fjes. Og ikke spor av motfallenhet; en skulde bare høre slik som latteren klinger der inne i salongen, og hvordan «fetta kort slår klask i klask», som det står i Juells vise. Men hvorledes skulde også all den vanlige sykelighet kunne opstå her? Mat, ypperlig mat av alle slag, så meget hver vil ha, og stadig avveksling, så selv den mest kresne ikke får tid til å bli kjed av den, godt hus, gode klær, god ventilasjon, bevegelse i fri luft efter behag, ikke overanstrengelse med arbeide, underholdende og god lesning av alle arter, adspredelse med kort, sjakk, domino, halma, musikk, historier – hvordan skulde noen befinne sig uvel? Jeg hører også nu og da ytringer som tyder på det ytterste velbefinnende. Hele hemmeligheten er sandelig bare å innrette sig fornuftig, og særlig å passe på kosten. Noe som jeg også tror virker heldig på oss, er dette samlivet i ett rum, med allting felles. Det er første gang det er prøvd, såvidt jeg vet; men godt og anbefalelsesverdig er det. Jeg har hørt enkelte klage over søvnløshet. Dette er jo noe som alment ansees for uadskillelig fra det arktiske mørke. Men for min egen del har jeg ikke følt noe til det; jeg sover sundt og godt om natten. Jeg tror altså ikke så svært på den søvnløsheten; men så tar jeg heller ikke noen middagslur, som de aller fleste av de andre er henfalne til – og når de sover flere timer om dagen, kan de knapt vente å sove hele natten med. «En tid skal en jo være våken også,» som Sverdrup sa.»

«Søndag den 31. desember. Så kom da nyttårskvelden denne gang også. Ja, langt har året vært, og mangt har det bragt, både godt og ondt. Godt begynte det, da det bragte lille Liv, men tungt var det, da det slet mig bort. Og så en eneste stor lengsel siden «Ja, vil du være fri for savn og sorg,
da må du intet elske her på jorden.»

Men lengsel – å, den er ikke det verste! Alt skjønt og godt i en gror op i le av den.

Året førte oss ikke så langt som det kanskje burde. Men i grunnen var det nu bra allikevel. Er ikke forhåpninger og beregninger gått i opfyllelse bedre enn en kunde vente? Og er vi ikke i full drift nettop der jeg hadde ønsket og håpet? Det er bare ett som mangler: Driften har slått flere kroker enn jeg hadde trodd.

En nyttårsnatt så skjønn som noen nyttårsnatt kan være. I farver og bølgende bånd brenner et vidunderlig nordlys over hele himmelen, mest i nord. Stjernene tindrer i tusenvis fra det blå teppe mellem nordlys ene, og isen strekker sin endeløse stille flate ut i natten. «Fram»s rimdryssede rigg tegner sig skarp og mørk mot den lysende hvelving.

I salongen var der liv. Først blev avisen lest op; bare vers; deriblandt en formaning

TIL DET NYE ÅR
Og du, min gutt! la oss se du slekter
på gamle året og ei fornekter
din høie fødsel, men kjekt forfekter
hvad du har arvet av bra vedtekter.
Ti merk dig vel: Vi har ei den vane
å ligge stille og bare glane.
I gamle året vi seilte bra,
og samme rett vil i år vi ha.
Se derfor til, at du skiller isen,
se derfor til, at vi vinner prisen,
se derfor til, at vi julegrisen
får slakte næste gang bak nordpol-isen.

Der blev traktert med ananas, kake, fikener og konfekt, og ved midnatt kom Scott-Hansen med toddy og Nordahl med cigarer og cigaretter. I øieblikket da det gamle år døde, reiste alle mann sig, og jeg måtte jo si noen ord som kunde ligne en tale; minne om hvad året hadde gitt oss; det var jo i grunnen bare godt, og det nye blev vel ikke verre; jeg takket for samlivet og for all gleden og hyggen; jeg var sikker på at det nye år ikke vilde bli verre i den veien heller. – Og så sang de viser fra avskjedsfestene for oss i Kristiania og Bergen:

– – – – – – – –
Gråt ikke, mor! det er fra dig
de fikk den reiselysten
som drog dem bort fra allfarvei,
fra seilas langs med kysten.
Du pekte mot det åpne hav
med neset som din finger,
de sterke lengsler du dem gav,
de hvite seil som vinger.

Ja det er dig, du gamle mor,
som fostret slike gutter,
og du dig føler stolt og stor
når du i favn dem slutter.
Og gledestårer felle vil
den gode gamle moren
når atter under sang og spill
«Fram» stevner op ad fjorden
E. N.

Så leste jeg op en siste hilsen fra hjemlandet, et telegram til Tromsø fra Moltke Moe:

Lykke på veien!
Sol over leien,
sol over sinnene.
Medbør av vindene;
vidåpne grindene:
renner og klarer
der skuten farer.
Framme det lette sig
la det så tette sig,
bak
både med skru-is og flak.
Mat nok og mot nok,
råd nok og bot nok.
Så når nok ferden
fram over polen tilbake til verden.
Lykke på reisen for dig og for fellene,
velkommen heimatt til fjellene!

Og så kom Vinje frem, og det blev lest og det blev sunget.

Det er underlig å tenke på at her feirer vi årsskiftet nu, og der hjemme er det først om en åtte timer. Å så mange tanker de sender derfra i kveld!

... Nu er klokken blitt 4. Jeg hadde tenkt å sitte oppe til det nye år var kommet også i Norge; men nei, jeg vil krype til køis, vil sove og drømme mig hjem. – Og så får du ha takk da, du gamle år, både for godt og for ondt.»

«Mandag den 1. januar 1894. Året begynte godt; Juell vekket mig med sin glade stemme, ønsket godt nytt år, og bød tyrkisk kaffe på sengen, en herlig kaffe som han hadde fått i julegave fra frøken Fougner. Det er deilig klart vær med ÷ 38°. Jeg synes næsten demringen i syd begynner å vokse alt; idag var den øverste rand av den 14° over horisonten.

En bedre middag klokken 6:

Tomatsuppe.
Torskerogn med smeltet smør og poteter.
Renstek med grønne erter, poteter og tyttebærsyltetøi.
Moltegrøt og melk.
Ringnes bokkøl.
Jeg vet ikke om dette begynner å gi inntrykk av store lidelser og savn? – – Jeg ligger på køien, skriver, leser og drømmer. Underlig slik å skrive et nytt årstall for første gang. Først da får en riktig tak på at det gamle år er borte, og det nye har tankene ikke så lett for å tumle med. Hvem vet hvad det bærer i fanget? Også både godt og ondt vel. Men mest godt. Nærmere målet og hjemmet – det kan ikke være anderledes. Å ja, bring oss, om ikke målet – det var for tidlig – så fremad mot det; styrk vårt håp. Men kanskje – nei, intet kanskje! De har fortjent det disse kjekke guttene. Der er ikke tvil i deres sjel; mot nord står all deres higen; jeg ser det på dem, det lyser ut av hvert øie. Et pust av skuffelse hver gang det går mot syd, men et lettelsens sukk når det bærer nordover inn i det ukjente. Og det er vel mig og mine teorier de stoler på. Om jeg skulde ha tatt feil og ledet dem på ville veier? Å jeg kunde ikke handle anderledes! Vi er alle midler i større krefters hånd. I høiden er vi vel født under lykkelige eller ulykkelige stjerner. Hittil har min vært lykkelig; skulde den nu formørkes? Jeg er neppe overtroisk; men jeg tror på den.

Og du, fedreland, hvad har det gamle år bragt dig og hvad har det nye i sin hånd? Det båder lite å tenke på det; – men jeg ser på maleriene våre, på Werenskiold, Munthe, Kitty Kielland, Skredsvig, Hansteen, Eilif Peterssen, og så er jeg hjemme, hjemme!»

«Onsdag den 3. januar. Den gamle råk omtrent 400 m. foran «Fram» har åpnet sig på ny og dannet en stor klare, som er dekket av rimet is.» Når det danner sig is i denne temperatur, driver frosten den til å utskille saltlaken på overflaten, og der fryser laken til et lag av sirlige saltblomster som ligner rim. «Temperaturen er mellem ÷ 39° og ÷ 40°; men når hertil kommer en bitende sno på 3,5 m. i sekundet, må det innrømmes at det er litt «kjølig i skyggen».

Idag er Sverdrup og jeg blitt enige om å la juleferiene slutte, og livet begynner igjen som vanlig; vi har ikke godt av for megen uvirksomhet. Det er ikke nettop innviklet eller innholdsrikt dette liv; men jeg tror det har den fordel at alle er fornøid med det slik som det nu en gang er.

I maskinen arbeides der ennu; men om få dager er de ferdig med å rense kjelen, og da skulde det være slutt der. Men så skal dreierbenken settes op i rummet og verktøi skal smies til den. «Smeden Lars» har ellers ofte noe å gjøre, og da blusser smieavlen der forut ved bakken og kaster sitt røde skinn op på den rimlagte rigg mot det tindrende stjernehvelv og langt ut over den øde is. En hører de klingende slag på ambolten fjernt der ute i den tause natt. Når den kjente lyden når ens øre mens en streifer om alene og en ser det rødlige skinnet langt der borte, da vekkes kan hende minner om mindre ensomme egne. Mens en står og stirrer, beveger en løkt sig over dekket og sakte op efter riggen; det er Johansen som skal i tønnen for å lese av temperaturen. – Blessing teller for tiden blodlegemer igjen og undersøker hæmoglobin-gehalten; han tapper blod av oss hver eneste måned, det blodtørstige uhyre, med suveren forakt for alle skrik mot viviseksjon. Scott-Hansen og hans assistent tar observasjoner. De meteorologiske skal tas hver fjerde time, og det hører særlig til Johansens departement. Først er det å lese av termometer, hygrometer og termograf på dekket (senere blev de flyttet ut på isen); så barometer, barograf og termometer nede i salongen; derpå en tur i tønnen for å lese av minimums- og maksimumstermometrene der (til måling av temperaturen i de høiere luftlag); så på isen for å lese av de termometre som skal vise utstrålingen fra isens overflate; og til slutt kanskje en tur ned i skibsrummet for å lese av temperaturen der. Annen hverdag blir der som regel tatt noen stjerneobservasjoner, for at vi kan få bestemt vårt sted og bli holdt å jour med den krepsgang det kreker fremover i. Det er en litt tvilsom fornøielse med slike observasjoner i ÷ 30° til ÷ 40°. Å stå der og pusle med de fine instrumenter og stille inn metallskruer med bare fingrene er ikke for søtt. Det hender da heller ikke så sjelden at de må slå nevene og trampe i benene op og ned på dekket. Og det vekker stormende munterhet i salongen når de kommer ned efter å ha opført en av disse tordnende negergig duetter over våre hoder så hele skuten har ristet, og vi uskyldig spør dem om det var koldt oppe. «Nei da,» sier Scott-Hansen, «langtfra, det er en ganske behagelig temperatur.» – «Det er vel ikke koldt på benene heller nu?» – «Nei, jeg kan ikke si det; men av og til blir det litt kjølig på fingrene.» Han hadde nettop frosset av sig et par, og vil ikke bruke ulveskinnsdrakten som jeg har utlevert til meteorologene. «Dertil er det da for mildt ennu; og så skal en ikke forvenne sig,» sier han. – En morgen hendte det, vet jeg, at Scott-Hansen fór op på dekket i bare skjorte og underbukser for å ta en observasjon – jeg tror det var i ÷ 40°. Han hadde ikke tid til å få på sig klærne, mente han.

Med visse mellemrum tar de magnetiske observasjoner på isen også, disse to. Jeg ser dem da stå med løkter og greier, bøiet over sine instrumenter; men rett som det er ligger de flate bort efter isen i strak springmarsj, og slår med armene så de går som møllevinger for en 10– 12 m. vind; – men «det er slett ikke noe koldt å snakke om». Jeg må tenke på når det i beretninger om enkelte tidligere ekspedisjoner heter at ved slike temperaturer var det umulig å ta observasjoner. Det skal mere til enn som så før disse karene gir op. I pusterummene mellem observasjoner og beregninger hører jeg en dur fra Scott-Hansens lugar; det betyr nok at nu får assistenten en dosis astronomi og navigasjon til livs av chefen.

Det er svært så kortene kommer i bruk der ute i salongen om kvelden nu; spilledjevelen grasserer til langt utover natten. Selv vår skikkelige Sverdrup er blitt besatt av ham. Ennu har de jo riktignok ikke spilt skjorten av kroppen; men de har bokstavelig talt spilt brødet av munnen på hverandre, og to arme stakkarer måtte gå her uten ferskt brød en hel måned fordi de hadde tapt «lonsene» sine til motstanderne. Men like fullt er nu kortene her oppe en sund og uskyldig adspredelse som stadig bringer latter og glede.

Der er et irsk ordsprog som sier: «Vær lykkelig, og hvis du ikke kan være lykkelig, vær sorgløs, og hvis du ikke kan være sorgløs, så vær så sorgløs som du kan.» Det er en god livsvisdom, som – nei, hvorfor slike ordsprog? det trenges ikke her; livet er jo i grunnen gildt. Det brøt ut av Amundsen her igår så inderlig opriktig: «Ja, er det ikke det jeg sier: vi er de lykkeligste mennesker på jorden som kan leve her oppe; ingen sorger har vi; vi får allting giendes uten at vi behøver å tenke på det, og godt har vi det i alle måter.» Ja, mente Scott-Hansen, det var unektelig et sorgløst liv. Og her for en stund siden lot Juell vel så sterke ord falle; særlig tiltalende syntes nu han det var at der ikke fantes noen stevninger og ingen obligasjoner eller kreditorer. Og jeg selv? Å jo, det er et sorgløst liv, ingenting som hviler tungt på en, ingen brever, ingen aviser, intet forstyrrende. Her er klosterlivet, fjernt fra verden, det jeg drømte om som yngre, hvor en i fred kunde hengi sig til sine studier. Jeg er også lykkelig. Lengsel, selv dyp vemodig lengsel er ikke ulykke. En har iallfall ikke lov til å være annet enn lykkelig når skjebnen lar en få følge sine idealer, slippe å slites ut i hverdagslivets prosa, søke andre mål og friere syn . . .

«Hvor der arbeides, der kommer seiren,» har en dikter fra arbeidets land sagt. Ja, jeg «arbeider» så hardt jeg orker – så kommer vel seiren «akandes på en fjøl»; jeg ligger her på sofaen, leser om Kanes elendighet, drikker bokkøl, røker cigaretter – for jeg må tilstå jeg er blitt forfallen til denne dårskap jeg fordømmer så sterkt; men kjødet er gress – jeg blåser røkskyene ut i rummet og drømmer lyse drømmer –.»

«Torsdag den 4. januar. Det ser næsten ut for mig som demringen stiger merkbart nu; men det er vel mest innbilning, kan jeg tro. Jeg er ellers lett til sinns, og det enda vi nok driver sydover igjen. Men hvad gjør så egentlig det? Kanskje vi gagner videnskapen likeså meget ved det, og når alt kommer til alt, er det vel mest en forfengelighet dette med å nå Nordpolen. Nu vet jeg jo i grunnen så omtrent hvordan det må være der oppe («Jo takk san!»). Vårt store dyp henger sammen med og er en del av Atlanterhavs-dypet, derom kan der ikke være synderlig tvil; og har jeg ikke alt funnet at det må gå akkurat efter beregningene hvis vi bare får gunstig vind? Er ikke det for så vidt nok? Mangen en har før oss måttet vente på vind. Og forfengeligheten? Det er en barnesykdom som en vokser fra med årene, og som nu burde være over. Alle beregninger har slått til på et eneste punkt nær. Vi er kommet frem langs Asias kyst, som mange spådde blev vanskelig nok; vi nådde lenger nord enn jeg med mine dristigste forventninger våget å håpe, og nettop på den lengdegrad jeg vilde; vi er kommet fast i isen slik som jeg ønsket; «Fram» har tålt alle skruinger overlegent og reiser sig villig uten at det en gang knaker i henne, enda hun er tyngre kull-lastet og ligger dypere enn påregnet – og det skjønt selv de mest erfarne spådde henne sikker undergang; isen har jeg ikke funnet sværere og høiere enn jeg forutsatte; og til syvende og sist har vi det varmt, lunt, og vel ventilert, har en utrustning vi ingenting savner i, og en ypperlig proviant. Som Blessing og jeg blev enige om her for et par dager siden, spiser vi like så godt som hjemme; der er ikke noe vi lenges efter, selv tanken på en chateaubriand eller svinekotelett med champignon og burgunder får ikke våre tenner til å løpe i vann; vi bryr oss simpelthen ikke om slikt. Den har tatt flere år av det kostbare liv denne utrustningen; men nu angrer jeg ikke på det, vi har nådd det jeg strebte mot. Det vinterliv vi fører mens vi driver med isen er ikke alene i enhver henseende bedre enn de tidligere ekspedisjoners, men er ganske som om vi hadde ført en del av Norge og Europa med oss. Alle mann i én salong og med all ting felles danner vi en liten del av fedrelandet, og daglig dras vi nærmere og nærmere sammen. Bare i ett punkt har mine beregninger slått feil, men det riktignok et av de viktigste. Jeg forutsatte et grunt polarhav, siden den største kjente dybde på disse kanter til nu var 80 favner, som blev funnet av «Jeannette». Jeg mente at alle strømmer måtte virke sterkt i dette grunne hav, og derfor også at strømmen fra de sibiriske elver vilde drive isen et godt stykke nordefter. Nu finner jeg alt her et dyp som vi med alle våre liner ikke kan nå, et dyp på minst 1000 favner, kanskje på det dobbelte. Dette feier med ett strøk enhver tillit til strømmene vekk; vi finner enten ingen strøm eller en ytterst umerkelig; all min tro står nu til vindene. Kolumbus fant Amerika ved en regnefeil som ikke en gang var hans egen; gud må vite hvad min regnefeil vil bringe oss? – Men jeg sier om igjen: den sibiriske rekveden på Grønland kan ikke lyve, og samme veien som den må vi.»

«Mandag den 8. januar. Idag er lille Liv ett år gammel. Der hjemme er det sikkert stor høitidelighet. Å, hvad skulde jeg ikke gi for å se dig idag! Jeg tenker du slår med armene, ler, pludrer og krabber, ja kan hende går litt. Men du aner ikke hvad en far er for noe, og mon du noensinne skal få lære det? – – – Da jeg lå på sofaen og leste efter middagen, stakk Peder hodet inn og bad mig komme op og se på en rar stjerne som nettop viste sig over horisonten og lyste som et fyr. Jeg blev næsten forbløffet da jeg trådte ut på dekket og så et sterkt rødt lys like over isranden i syd. Det blinket og skiftet farve; det var aldeles som noen kom bærende med en løkt over isen – ja jeg tror såmenn at jeg et øieblikk glemte omgivelsene i den grad at jeg trodde det var noen som kom sønnenfra. Det var Venus, som vi idag ser for første gang; før har den vært under synsranden. Den er vakker med sitt røde lys. Underlig at den skulde komme nettop idag. Det må være Livs stjerne, likesom Jupiter er hjemmets. Hjemmets stjerne skinner dag efter dag med samme klare dragende lys; idag, da jeg var langt sydover, stod den like over «Fram»s master og blinket og vinket mot nord – et øie som våker over all min ferd –.»

«Fredag den 12. januar. Det er nokså friskt å spasere i ÷ 40°, med en vind på 5 m.’s hastighet i sekundet stikk i nesen. Men nu går det da nordover med full fart under Livs stjerne. Når alt kommer til alt, er det dog ikke ganske likegyldig for mig enten det bærer nordover eller sydover. Når det går nord, er det som nytt liv velder op i mig, og håpet, det evig unge, spirer friskt og grønt frem under vintersneen. Da ser jeg veien åpen for mig, ser hjemkomsten i det fjerne – for fager til å tro på.»

«Søndag den 14. januar. Søndag igjen. Tiden går næsten hurtig, og det lysner mer og mer av dagen. Det var stor spenning idag da observasjonen for igår kveld blev regnet ut. Alle gjettet på at vi var kommet langt nord igjen; flere mente omkring 79° 18’ eller 20’; men det var dem som vilde helt op på 80°, tror jeg. Utregningen gav 79° 19’ n. br., 137° 31’ ø. l. Et godt skritt fremover. Igår var isen rolig; men i formiddag skrudde det ikke lite på flere kanter. Gud vet hvad det skruer for nu; det er en hel uke efter nymåne. Jeg var en langtur sydøstover, og kom der midt op i det. Med ett begynte det å skrue rundt omkring der jeg stod. Det braket og dundret under mig og om mig, på alle kanter. Det var så jeg skvatt til med det samme og rente unda som en hare, som om jeg aldri hadde hørt slikt før; det kom så uventet. – Merkelig så flat isen var der syd; jo lengere jeg gikk dess flatere blev den, med ypperlig sledeføre. Over slik is kunde en kjøre flere mil om dagen.»

«Mandag den 15. januar. I morges og i formiddag skrudde det forut; men mest dundret det nordfra. Sverdrup, Mogstad og Peder var i den retning, og blev stanset av en stor åpen råk. Peder og jeg gikk derefter en lang tur i NNO, forbi en stor klare som jeg var ute på før jul. Det var glimrende flat is og ypperlig sledeføre, bedre jo lenger vi kom nord. – Jo mere jeg går og ser på denne isen og streifer om på alle kanter, dess mere begynner en plan å modnes i mig som jeg lenge har ruget på. Det var allikevel råd å nå polen med hunder og kjelker over slik is, når en forlot skuten for godt og la hjemveien over Franz Josefs Land, Spitsbergen eller Grønlands vestkyst. Det vilde næsten være en lett tur for to mann. – – – Men å sette avsted til våren var forhastet. Først måtte vi nu se hvad sommeren bringer av drift. Dernæst gjør det mig tvilrådig, dette: Er det riktig å reise fra de andre? Tenk om en selv kom hjem, og de ikke! Men på den annen side: Er det ikke for å gjennemforske de ukjente polartrakter jeg er dradd ut? Derfor har det norske folk ofret sine penger. Og da er det vel først og fremst ens plikt å gjøre hvad en kan for å nå det mål, eller mest mulig av det. Jeg får se; det fikk være den siste tilflukt – –.»

«Tirsdag den 16. januar. Isen er rolig idag.

Gjør lengsel sløv, eller går den trett og stivner til slutt? Hvorfor er hjemmet kommet så langt bort, og livet blitt så tomt, så tomt? Er det våruroen som alt begynner å komme over en, trangen til handling, til noe annet enn dette dvaske liv? Men er menneskets sinn da ikke annet enn en rekke stemninger og følelser, uberegnelig skiftende som de vekslende vinder? Er kanskje trett. Dag og natt har tankene kretset om dette ene, om muligheten av å gå over polen og hjem; kan hende trenger en nu til hvile, til å sove, sove. Eller er jeg redd for å våge livet? Nei, det kan ikke være det. Men hvad er det da som holder mig tilbake? En hemmelig tvil om planens utførbarhet? Jeg finner ikke lenger rede i noen ting, allting floker sig sammen. Alt er så tomt, omkring mig og i mig. Jeg ser på billedene hjemmefra, og blir vemodig på en egen sløv måte. Jeg ser inn i fremtiden, og synes næsten det er det samme enten jeg kommer hjem den ene høsten eller den andre, når jeg bare vet at det blir en gang; et år eller to synes næsten ingenting. Slik har det ikke vært før.»

«Torsdag den 18. januar. Vinden, som begynte igår, har fortsatt i hele dag og blåst 5 og 6 m. i sekundet fra SSO, SO, og OSO. Den har nok hjulpet oss et godt stykke nordover. Men nu ser det næsten ut til at den vil dø av; den er gått ned til 4 m. nu ved midnatt, og barometret, som har steget hele tiden, har plutselig begynt å falle igjen; bare det ikke er et maksimum som går over oss, og vi får vinden fra nord. Det er i grunnen merkelig med disse sterkere vindene, de bringer næsten alltid termometret til å stige; idag er det steget helt til ÷ 25°. Ellers pleier jo sønnenvinden gjerne å bringe lavere temperatur, mens den stiger ved nordenvind. Payer forklarer temperaturstigningen på grunn av vind derved at luften blir opvarmet ved å gå over åpne råker. Dette kan neppe være riktig, og aller minst her hvor det få eller ingen råker er. Jeg tror snarere at stigningen skyldes at luft fra høiere lag føres ned til jordens overflate. For det første er sikkert luften høit oppe varmere enn i de lavere lag, hvor temperaturen synker ved berøringen med sne og isflaten, som er avkjølt ved utstråling. Våre undersøkelser beviser jo også at så er tilfellet. Og dertil kommer at synkende luft vil bli opvarmet ved det stigende trykk.» En sterk vind må, selv om den ikke kommer fra atmosfærens høiere lag, nødvendigvis røre litt op i luftlagenes gjensidige leie, så de øvre luftlag blandes med de underliggende og omvendt.

«I natt hadde jeg en underlig drøm. Jeg var kommet hjem. Jeg kan ennu føle litt av den skjelvende fryktblandede glede hvormed jeg nærmet mig hjemlandet og den første telegrafstasjon. Jeg hadde just utført min plan, og fart mot polen og derfra til Franz Josefs Land med sleder. Jeg hadde ikke sett annet enn drivis. Og da folk spurte hvordan der var, og hvordan vi kunde vite vi hadde vært ved Nordpolen, så visste jeg ikke noe å svare; jeg hadde nok forsømt å ta nøiaktige observasjoner, og det syntes jeg enda var dumt efterpå. Merkelig nok hadde jeg en aldeles lignende drøm den gang vi drev på isflakene langs Grønlands østkyst og det så ut som om vi kom lengere og lengere bort fra vårt mål. Den gang drømte jeg at vi var kommet hjem efter å ha gått over Grønlands innlandsis; men jeg skammet mig, fordi jeg ingenting visste å fortelle om hvad vi hadde sett på veien – jeg hadde glemt det hele. Ligger det ikke et heldig varsel i likheten mellem disse to drømmer? Det første mål nådde jeg, skjønt det så mørkt nok ut. Skal jeg ikke nå det annet også? Var jeg overtroisk, trodde jeg det sikkert. Men enda jeg ikke er overtroisk, har jeg den faste overbevisning at foretagendet skal lykkes. Det er ikke bare sønnenvinden de to siste dagene som gjør det; det er noe inne i mig som sier at det er så, og jeg ler av mig selv fordi jeg stundom har vært svak nok til å tvile på det. – Jeg kan tilbringe timer med å stirre inn i lyset, og drømme om hvordan jeg ved hjemkomsten famler mig frem til den første telegrafstasjon, dirrende av bevegelse og spenning. Jeg forfatter det ene telegram efter det andre; jeg spør telegrafisten om han har hørt noe om dem der hjemme, og hvordan det står til.»

«Fredag den 19. januar. Herlig vind fra 4 til 9 m. i sekundet; nu går det strykende nordover. Den røde glødende demring er nu så sterk ved middagstid at en på sydligere bredder vilde vente å se solen stige strålende op over horisonten om et par minutter; – vi må nok vente en måned ennu.»

«Lørdag den 20. januar. Jeg lot idag omtrent 300 kg. pemmikan og 100 kg. brød bringe op på bakken fra rummet. I tilfelle av ildebrand eller annen ulykke er det uforsvarlig ikke å ha noe proviant på dekket.»

«Søndag den 21. januar. Vi gikk en lang tur nordvestover; isen var også der noenlunde slett. Sverdrup og jeg var oppe på en stor skrugar et stykke herfra. Der hadde nok vært en voldsom skruing; men allikevel var garen på det høieste ikke mer enn 5–6 m., og det er en av de sværeste jeg ennu har sett. En måneobservasjon i kveld gav 79° 35' n. br., nettop hvad jeg på forhånd hadde spådd. Vi er nu så vant til å beregne vår drift efter vinden at vi noenlunde nøiaktig kan si på forhånd hvor vi er. Det er et godt steg nordover. La oss bare få mange slike. Kongens fødselsdag feires med fikener, rosiner og mandler.»

«Tirsdag den 23. januar. Da jeg kom op idag morges, satt «Kaifas» borte på isen på babords låring og gjødde uavlatelig østover. Jeg skjønte der måtte være noe, og sprang bortover med en revolver; Sverdrup kom litt efter, også med en. Da jeg kom hen mot hunden, møtte den mig, snudde hodet i ett vekk mot øst og gjødde, og gikk så foran i den retning. Det var klart at der var dyr, og da måtte det naturligvis være bjørn. Fullmånen stod lav og rød i nord og sendte sitt svake lys på skrå henover den brutte isflate. Jeg speidet til alle kanter frem over skrukossene, som kastet lange mangeformede skygger; men ingenting opdaget jeg i dette virvar. Vi gikk på; «Kaifas» knurrende og gjøende med spissede ører, jeg efter og ventet hvert øieblikk å se en bjørn reise sig foran oss. Det bar østover langs råken; hunden drog stadig forsiktigere frem, og mere og mere i en bestemt retning. Nu tystnet den også, knurret bare ganske svakt. Vi nærmet oss tydelig. Som jeg stod oppe på et koss og speidet fremover, fikk jeg øie på noe mørkt som dukket op mellem is-stykkene, og som jeg syntes nærmet sig. «Der kommer en svart hund,» sier jeg. – «Nei, det er en bjørn,» sa Sverdrup, som stod litt til siden og kunde se bedre. Nu så jeg også at det var et svært dyr, det var bare hodet jeg hadde tatt for en hund. Det kunde godt ligne en bjørn i bevegelsen; men det var merkelig mørkt i farven, syntes jeg. Men når det ikke var en hund, så måtte det jo være bjørn, selv om den så svart ut, og dermed rev jeg revolveren ut av hylsteret og styrtet på for å tømme alle løpene i hodet på den. Da jeg var på et par skritts avstand, og vilde skyte, reiste dyret sig helt op, og jeg så at det var en hvalross, som i samme nu tverrkastet til siden og ut i råken. Der stod vi; å skyte på slik en kar med revolver var som å skvette vann på en gås. Straks efter kom det store mørke hodet til syne nettop i månestripen i det mørke vann. Den stirret lenge på oss, forsvant litt, kom igjen nærmere, duppet op og ned, blåste, lå med hodet under vannet, skjøt sig fremover mot oss, reiste hodet på ny. Det var til å bli gal over; hadde vi bare hatt en harpun, kunde jeg med største letthet satt den i ryggen på den. Ja, hadde vi bare hatt! Og tilbake til «Fram» løp vi det vi orket, for å hente harpun og rifle. Men både harpun og line skulde rotes frem fra gjemmesteder som ingen hadde trodd de skulde frem fra på det første; dernæst måtte harpunspissen brynes. Det tok tid, og alt det vi senere lette, både østover og vestover langs råken, var det ingen hvalross mer å finne. Gud vet hvor den kunde ha tatt veien; det synes ikke nettop å være for mange åpninger i isen her på lang avstand. Det nytter lite at Sverdrup og jeg nu ergrer oss over at vi ikke straks skjønte det måtte være et slikt dyr, så skulde vi sikkert hatt den nu. Men hvem kunde også vente å møte hvalross her oppe i tette isen midt på ville havet, på tusen favners dyp, og svarte vinteren? Slikt har ingen hørt om før; det er mig en fullstendig gåte det hele. Jeg tenkte vi kanskje var kommet inn på banker, eller hadde land i nærheten; men i eftermiddag slapp vi ned et lodd med 240 m. line uten å få bunn.

Observasjonen igår gir 79° 41' n. br., 13 5° 29' ø. l. Bra nordover; det får ikke hjelpe om det også bærer litt vest. I kveld driver skyene for en feiende sønnenvind, så vi får vel snart god bør igjen; nu er det bare såvidt det kjennes en sno fra syd. En kommer unektelig i godt humør ved slik vind og ved tanken om at det bærer nordover.

Råken aktenfor oss går omtrent fra øst mot vest. Vi så ingen ende på den vestover, da vi gikk efter hvalrossen, og Mogstad og Peder hadde vært henved en halv mil østover, og enda var den like stor.»

«Onsdag den 24. januar. Ved bordet i kveld fortake Peder sine uforlignelige historier fra Spitsbergen – om kameraten sin, han Andreas Bek. «Ja, ser du, dæ va oppe på Hollænderøya eller Amsterdamøya. Æg og 'n Andreas va i land, og gjækk og dreiv imella alle gravann. Så fækk vi lyst te sjå kva som va i dem, og så braut vi opp nokre kista. Jau, der låg dem; på mange va dæ ennå kjøtt på kjakann og næsa, og nokre låg endda mæ huva på haue. Han Andreas dæ va nå slik ein ovøring, ser du – han braut opp kistann, og læmpa på mann skoltann, så dem trilla både hit og dit, og nokre tok 'n og sætte opp og skaut te måls på. Så fækk 'n før sæg at 'n sku sjå om dæ va mærg i beinann, og tok og braut over eit lårbein. Og jamenn va dæ mærg ja, – han tok og pirka 'n ut mæ ein trepinne.» – «Nei, men at han vilde gjøre det da!» – «Ja, dæ va nå bærre ein hollænder da, ser du. Men om natta så hadde 'n ein stygg draum; då kom alle dauingann og vilde ta 'n. Han rømde heilt fram på jagerbommen; der satt 'n og illskreik, mæ alle dauingann stod innafor på bakken, og først og fremst han som 'n hadde tatt lårbeine ta – han kom krabbandes utetter og vilde ha 'n sku sætte dæ ihop att. Men dæmæ så vakna 'n. Ja, vi låg i samme køi vi, ser du, æg og 'n Andreas; og æg satt oppreist i køia og log og hørde på 'n skreik; men æg vilde ikkje vækkje 'n, æg syntest dæ va moro å høre på kor ilk 'n bar sæg, kan du vette.» – «Det var stygt av dig å være med på slik plyndring av lik!» – «Nei æg ha aller gjort dem nokke æg, ser du; æg ha bærre ein gang brote sund ei kiste for å få ved te å koke kaffe, men når ein åpne, så dætte like sammen, ser du. Men dæ va feit ved, å så overhændig feit som dæ feitaste tyri; og slikt bål som vi gjorde opp – ja, dæ va kaffevarme!» – En av de andre hadde sittet og fundert i lengere tid: «Læmpa 'n på mannskoltann, sier du – men å er mannskoltar da?» – «Mannskolta? Veit du ikkje kva mannskolta æ? Ein mannskolt dæ æ ein mannskolt dæ . . . Dæ va ein finn som brukte ein mannskolt te kaffekopp.» – En skrallende lattersalve – «Det måtte være faens kaffekopp!» – «Ja han hadde ikkje nokke anna, ser du, og så fann 'n ein slik ein; dæ va vel ikkje så rart dæ vel?» – «Å ja,» begynte Jacobsen et lengere foredrag, «det er ikke så ualmindelig at de bruker hodeskallene og skyter til måls på, formedelst lyst dertil, eller i mangel derav formedelst andre tilbøieligheter. De skyter inn gjennem øienhullene . . . . » Jeg spurte Peder om «Tobiesen sin kiste», om den noensinne var blitt opgravd, for å skaffe greie på om det var så at folkene hadde drept ham og sønnen. – «Nei, den æ aller blitt oppgrave.» – «Ja, jeg fór der forbi ifjor,» begynner Jacobsen igjen, «men var ikke i land; ellers synes jeg nok å erindre at den en gang vart opgravd.» – «Oppgrave! Å du snakke! den ha aller vorre oppgrave.» – «Ja,» sa jeg, «jeg synes også jeg har hørt noe om det; jeg tror det var her ombord, og jeg undres om det ikke var du som sa det jeg, Peder?» – «Nei, dæ ha æg aller sagt; æg sa bærre at dæ va ein som stakk ei kvalrosslænse tvert igjena kista, og ho står der ennå.» – «Hvorfor gjorde han det da?» – «Å, han vilde kjænne om dæ va nokke i kista, og så vilde 'n vel ikkje åpn 'o, ser du. Han kan nå gjenne liggje der 'n æ.»»

«Torsdag den 25. januar. Peder og jeg var i formiddag en lang tur østover langs råken, henimot en mil fra «Fram», og så hvor den sluttet op i noen eldre skrugarer; alt i alt blir den over en mil lang. Da vi gikk hjemover, tok isen på å bli urolig; under hele hjemturen skrudde det, og det ofte temmelig sterkt. – –»

«Lørdag den 27. januar. Dagslyset har tiltatt merkbart; nu kan en til nød lese «Verdens Gang» midt på dagen. Ved middag idag trodde Sverdrup at han så et land akterut; det var mørkt og ujevnt, og høit på noen steder; men kanskje det også kunde være hilder, mente han. Da jeg ved ett-tiden kom tilbake fra en tur, gikk jeg op i riggen, men så bare is som var hildret op; kanskje har det vært det samme han så, eller også har jeg vært for sent ute. (Næste dag viste det sig at det bare var synsbedrag.) I kveld har det tatt til å skrue hvast. Klokken halv åtte begynte det akter i råken og holdt på jevnt i to timer. Det hørtes ut som en fossedur som brøt innover med uimotståelig makt. En kunde høre de svære flak rasle og brytes mot hverandre; de blev veket og stablet op i høie murer, som visstnok strekker sig efter hele råken både vest og øst. En hører duren hele veien; det kommer nærmere og nærmere; nu får skuten voldsomme støt; det er likesom bølger i isen – som kommer aktenfra og går forover. En stirrer ut i natten, men kan ingenting se, det er stummende mørkt. Nu hører jeg det brake og røre sig i kosset her på styrbords låring, det blir sterkere og strekker sig stadig lengere fremover. Endelig avtar fosseduren litt; den blir mere ujevn; begynner med sine vanlige sett, lenger og lenger mellem hvert, – og jeg fryser grundig nok til å krype ned. Men ikke før har jeg satt mig for å skrive før grunnen igjen begynner å riste og skjelve under oss, og jeg hører duren av skruingen lydt gjennem skuteveggen. Der er kanskje fare for bjørnesaksen, og tre mann går avsted for å se efter; men nei, skrugaren ligger 50 skritt fra ståltrådlinen som saksen er festet med, og så lar de den stå. Skrugaren var ellers stygg å se på, sier de, enda det ikke var stort de kunde skjelne i mørket. Nu tar det igjen på å skrue voldsomt; jeg får op og se på. Idet døren åpnes, velter fosseduren imot en. Nu larmer det både for og akter. Det er tydelig at der blir presset op skrugarer i begge råker; så hvis de når frem til oss, blir vi tatt fra begge ender og løftet lett og fint ut av vannet som en jomfru. Skrugaren er nok ikke langt fra oss på noen av kantene. Nu knirker det også i det gamle kosset under babords låring; det blir sterkere, og såvidt jeg kan se, hever kosset sig langsomt. Tversigjennem det store flaket om babord har det åpnet sig en råk, som lyser svart i mørket. Skruingen blir verre og verre. Det burer og durer rundt om oss på alle kanter, skuten rister, og det kjennes som jeg sakte blir løftet her akter på hekken, hvor jeg står og stirrer ut over de forvirrede ismasser, De ligner veldige ormer som vrir og velter sine lange kjempekropper der ute under den stille stjernehimmel, hvis fred bare brytes av en buktet nordlys-slange, som urolig vugger og krummer sig i nordøst. Og på ny hygger jeg mig ved tanken på «Fram», og ser med en slags forakt ut over all den hurlumhei som naturen til ingen verdens nytte steller istand. – Men så kom jeg til å tenke på mitt fine termometer, som jeg har i et hull i flaket om babord, og som nu sikkert er i fare på den andre siden av råken. Jeg jumper ned på isen, finner et sted hvor jeg kan hoppe over, og roter så om i mørket til jeg finner is-stykket som er veltet over hullet, får fatt i snoren, og termometret er frelst. Glad stryker jeg igjen ombord, og ned i min lune kahytt for å røke en fredspipe – dessverre smyger denne last sig mer og mer inn på mig –, fryde mig ved å høre skruingen utenfor, og kjenne ristingen likesom av voldsomt jordskjelv, mens jeg sitter her og skriver i dagboken. Koselig og godt som jeg har det, kan jeg ikke annet enn å tenke med dyp medynk på de mange som ombord i skrøpelige skuter har måttet holde sig på dekket, ferdige til å gå på isen under hver eneste slik skruing. Stakkars «Tegetthoff» -karene – de hadde det ikke greit, og enda hadde de en god skute i sammenligning med mange andre.

Det er påfallende at vi skulde få denne sterke skruingen nettop nu da månen er i siste kvarter, og det er nippflod; det stemmer lite med våre erfaringer hittil. – Temperaturen er idag ÷ 41,4°; men der finnes ikke vind, og vi har næsten ikke hatt så behagelig vær å spasere i på lang tid; det føles næsten mildt når det bare er stille her oppe.»

«Søndag den 28. januar. Merkelig nok har her ingen skruing vært i hele dag, og heller ikke nu i kveld; isen synes fullstendig rolig. På skrugaren kan en se at det har skrudd godt her akterut igår. På ett sted var den 6m. høi over vannflaten[3]; flak op til 2 1/2 m.s tykkelse var knekket, skrudd op i firkantede blokker og malt istykker; et sted var et slikt flak reist høit i været som en veldig bautasten. Utenfor denne skrugar var det ikke synderlig forstyrrelse å opdage; det hadde skrudd noe hist og her, og flaket om babord var gjennemkrysset av 4– 5 veldige sprekker; derfra kom nok drønnene jeg hørte ikveld. Isen om styrbord var også sprukket på flere steder. Trykket var tydeligvis kommet fra N eller NNO. Det har vært en ganske voldsom skruing, og skrugaren der akterut er en av de høieste jeg har sett enda. Jeg tror nok at hvis «Fram» hadde ligget der, var hun blitt lettet tørr av vannet. Jeg var en tur mot nordost, men opdaget ikke at det hadde skrudd noensteds der.

Det er søndag igjen. Det er rart at tiden kan gå såvidt fort. Det må være det at vi stadig driver nordover som gjør sinnet lysere. Efter et løst overslag gir observasjonen idag 79° 50' n. br. Det er ikke meget fra mandag; men så har det vært omtrent stille både igår og idag, og ellers har vinden vært løi. Det er vel også lyset kan hende som gjør at tiden går raskere. Det jager all sykelig vemod, gir tro på fremgang og lengsel efter handling – sinnet ser fremover mot sommer og virksomhet.

Igår eftermiddag gjorde vi et storverk: jeg fikk spikret fast rammen om Munthes maleri med de tre prinsessene. Det skulde vært gjort like siden vi reiste hjemmefra; men vi har ikke orket å ta oss sammen til så stort et arbeide – det var å slå inn fire stifter –, og imens har da denne rammen uavlatelig forlystet sig med å falle ned og guillotinere den som traff til å sitte i sofaen under.»

«Tirsdag den 30. januar. Observasjonen i eftermiddag gir 79° 49' n. br., 134° 57' ø. l., mens observasjonen for søndag eftermiddag gav 79° 50' n. br. og 133° 23' ø. l. Denne bevegelse sydostover igjen var ikke mer enn jeg hadde ventet, da det har vært omtrent stille siden søndag. Jeg forklarer mig saken slik: Når det i lengere tid har blåst fra én kant, så isen er kommet i drift, blir den litt efter litt noe sammenpresset, og når så vinden stilner av, vil det komme en reaksjon i motsatt retning. En slik reaksjon tror jeg må være skyld i skruingen lørdag. Efter den tid har det ikke vært spor av bevegelse i isen. Skruingen angir antagelig det tidspunkt da driften tørnet.»

«Onsdag den 31. januar. Vinden suser henover skrukossene, sneen fyker i striper gjennem luften, piper og rasler, himmel og is går i ett; det er mørkt; kulden svir i skinnet – men nordover bærer det for strykende bør, og inne i en «hoppar og leikar» det.»

«Torsdag den 1. februar. Samme vær som igår; men det er blitt rent mildt, ÷ 22°. Snefokk – aldeles som om det var vintervær hjemme. Vinden er gått litt sydover til SSO og er løiet noe. Nu er vi antagelig over 80-graden.»

«Fredag den 2. februar. Idag stor festdag for 80-graden. Begynte med ferskt rugbrød og kake til frokosten. Lang tur i formiddag for å få mathug til middag. Observasjonen i formiddag gir 80° 10' n. br. og 132° 10' ø. l. Hurra! Godt seilt! Jeg hadde veddet høit på at vi var over 80; men ingen vilde være med på det. Stor fridag i hele dag. Vi har lest høit den diskusjon som blev ført om denne turen før vi reiste, og har fått oss en god latter over de mange innvendinger. Men de som sitter hjemme ler kanskje ikke, om de leser det samme nu.»

«Mandag den 5. februar. Siste middag vi har Ringnes's øl; sørgefest.»

«Tirsdag den 6. februar. Stille klart vær. Sterk solrødme over horisonten i syd; gult, grønt og lyseblått ovenover, ellers himmelen dyp ultramarinblå. Jeg stod i formiddag og undret mig på om den italienske himmel noensinne var blåere. Jeg tror det ikke. Det er merkelig at denne dype farve nettop pleier å komme ved kulde. Er det kanskje fordi der er drag i luften fra nordligere klare strøk, som gir tørrere og gjennemsiktigere luft i de høiere lag? Farven var så påfallende idag at en ikke kunde la være å legge merke til den. «Fram»s røde hytte dannet en kraftig motsetning, og så den hvite sne på tak og rigg. Isen og kossene var ganske fiolette overalt hvor de vendte fra dagslyset; især var denne farve iøinefallende på alle sneslettene henover flakene. Temperaturen har vært ÷ 47° og ÷ 48°. Når en går op fra salongen, med en temperatur på + 22°, blir altså overgangen 70°; men enda føles det ikke koldt, selv om en kommer tynnklædd og bar-nevet, som en er. En tar i messingklinken og i riggens ståltau med bare hender, uten at det er koldere enn at en godt tåler det. Men synlig er kulden riktignok: ånden er som kanonrøk i munnen alt, og spytter en, blir det en hel skoddeheim om den fallende væske. Fra «Fram» trekker der en eim over isen i den retning luftdraget går, og en opdager en mann eller en hund lang vei bortimellem kossene og skrugarene på den tåkerøk som svever over dem der de farer.»

«Onsdag den 7. februar. Det er underlig for en skrøpelig ting håpet, eller rettere menneskesinnet, er. Idag morges var der litt sno fra NNO, bare 2 m. i sekundet, med ÷ 49,6°, og med en gang rynker en pannen. Straks legger jeg et land i nord som den kolde vinden kan komme fra, med klarvær, frost og tindrende blå luft, og slutter at dette utstrakte land må danne en kuldepol med et konstant lufttrykksmaksimum, som vil tvinge oss mot syd med nordøstlige vinder. Så begynner luften over middag å bli mere disig, og sinnet letner. Det blir visst sydlig vind; men ennu er temperaturen for lav. Så stiger også temperaturen, og det er ikke tvil om at vinden kommer. Ganske riktig, i kveld fikk vi den fra SSV; ved midnatt har den allerede nådd 3,5 m.'s hastighet, og temperaturen er steget til ÷ 42°. Det lover godt. Snart har vi 81 -graden. Landet i nord er forsvunnet.

Til middag igår og idag hadde vi opblandet lime-juice med sukker, istedenfor øl. Den lot til å vinne bifall. Vi kaller det vin. I kveld er her veining. Forøkelsen i vekt er fremdeles foruroligende for enkeltes vedkommende; noen har lagt optil 2 kg. på sig i siste måned, f. eks. Sverdrup, Blessing og Juell, som har satt rekorden med 86,2 kg. «Så meget som nu har jeg aldri veid,» sier Blessing. Ellers er der almindelig «fetning» over hele linjen. Ja det er en anstrengende ekspedisjon! – – Jo det gikk som jeg ventet: nu durer vinden oppe i riggen; det blir nok en generalstorm efter våre forhold.»

«Lørdag den 10. februar. Det blev ikke noe videre med vinden likevel. Men jeg hadde da håpet vi var kommet et godt stykke nordover, så det var derfor en mindre velkommen overraskelse observasjonen fra igår bragte med sine 79° 57' n. br., altså 13' sydover istedenfor nordover. Huff hvor lite en er herdet i skuffelser! Igjen kommer lengselen, igjen synes målet så fjernt, ja tvilsomt. Og det enda jeg rett som det er om nettene drømmer at jeg kommer løs av isen vest for Island. Håpet er en skrøpelig farkost å betro sig til. – Har idag hatt en lang kjøretur med hundene. Det gikk godt.»

«Søndag den 11. februar. I formiddag kjørte vi med to hundespann. Det går bra; og kjelkene er betydelig bedre å komme frem med i denne is enn jeg hadde trodd. De bærer godt oppå; fire hunder kan på flat is trekke to mann, selv om der er tung fokk-sne.»

«Torsdag den 15. februar. Igår var jeg på ski nordøstover, visstnok lenger enn jeg noen gang før har vært, men riggen av skuten var hele tiden synlig over isranden. Der var meget flat is i den retning, og jeg kom fort frem på skiene. Idag kjørte jeg med hunder samme vei. Jeg studerer fremkomsten overalt og grubler på fremtidsplaner.

Bevares hvor de gjengse fryktelige skildringer av kulden er overdrevne! Vi hadde det koldt på Grønlands-ferden, og her er det ikke mildere, sånn omkring ÷ 40° og ÷ 42° nu om dagene. Igår var jeg klædd som vanlig på benene, det vil si underbukser, knebukser, strømper, vadmels-legger, ladder og finnsko – på overkroppen hadde jeg almindelig skjorte, skarveskinnspels og selskinnstrøie, og jeg svettet som en hest. Idag satt jeg stille og kjørte med en tynn lerrets-bukse utenpå den almindelige, og på overkroppen hadde jeg ullskjorte, vest, islandsk ulltrøie, en trøie av vadmel, og en av selskinn. Jeg fant temperaturen behagelig, og det var ikke fritt for at jeg svettet litt idag også. For ansiktet hadde jeg både igår og idag rød flonellsmaske. Men det blev for varmt, jeg måtte ta den av, enda der var en sur sno fra nord. – Det vil gjerne holde sig med nordlig vind fremdeles, og stundom er den oppe i 3 eller endog 4 m.'s hastighet. Men enda ser det ikke ut til at vi driver sydover; vi er på omkring 80° n. br. Hvad kan det skrive sig fra? – Det skruer litt hver dag. Merkelig at det skal komme nu, med månen i kvartalsskiftet igjen.

Månen står høit på himmelen, og nu har vi dessuten dagslyset. Vi går lys-tiden i møte; snart kommer solen, og vi holder dundrende fest.»

«Fredag den 16. februar. Hurra! En meridianobservasjon i formiddag gir 80° 1' n. br.; vi er altså kommet noen minutter nordover siden forrige fredag, enda det stadig har blåst nordlig vind fra mandag av. Det er ytterst besynderlig. Er det slik, som jeg hele tiden har trodd å se på skyene og den disige luft, at det har stått sønnenvind i syd og stanset isens drift den vei? Eller skulde vi endelig være kommet innenfor en strøms virkekrets? Det skubb vi fikk sydover sist til tross for sydlig vind, og denne stillstand nu til tross for nordlig, er like merkelige; det kunde tyde på nye krefter, hvad det nu kan være.

Idag er det hendt oss enda noe merkelig: Ved middagstid så vi solen, eller rettere sagt et billede av den; for det var bare en luftspeiling. Det gjorde et eiendommelig inntrykk å se den glødende ild tendes like over isranden. Efter så mange polar-reisendes høistemte skildringer av det første gjensyn med denne livets gud efter vinternatten burde det jo ha vakt stormende jubel hos oss. Men slik virket det ikke på mig. Vi hadde ikke ventet solen på flere dager ennu, og inntrykket var derfor snarere smertelig, en følelse av skuffelse: vi måtte jo være drevet lengere syd enn vi visste. Det var med levende glede jeg snart opdaget at det ikke kunde være solen selv. Luftspeilingen så i begynnelsen ut som en flat-trykt rødglødende strek i horisonten. Senere blev det to ildstreker, den ene over den annen, med et mørkt mellemrum. Ved å gå op i merset fikk jeg se fire, ja fem slike vannrette linjer over hverandre, og alle like lange; det var som en kunde tenke sig en matt-rød firkantet sol med mørke streker tversover. Ifølge en stjerneobservasjon i eftermiddag må solen ved middag i virkeligheten ha vært 2° 22' under himmelranden. Vi kan iallfall ikke vente å se selve solskiven over isen før tirsdag; det avhenger av refraksjonen, som i denne kolde luft er meget sterk. – Ikke dess mindre feiret vi solens speilbillede med en ganske liten solfest i kveld, med fikener, bananer, rosiner, mandler og honningkake.»

«Søndag den 18. februar. Igår gikk jeg en skitur østover, og så ut en vakker ski- og kjørevei til flatene på den kant. Der er et stygt stykke med koss og skrugarer her nærmest ved; så kommer en ut på store vide sletter, som synes å strekke sig mil efter mil i nordlig, østlig og sydøstlig retning. Idag kjørte jeg innover der med 8 hunder (kjøringen går utmerket nu); flere av de andre fulgte på ski. – Skal jeg gjøre op bestikket, så er det i grunnen skitt, når jeg skal være helt ærlig. Vi er nu på omkring 80° n. br.; i september var vi på 79°. Det er så meget som 1 grad – sier og skriver en grad – på henimot 5 måneder. Skal vi drive med denne fart, kan vi ikke være hjemme før om 8 år. Jeg minnes Brøgger skrev noe før jeg reiste, om at jeg plantet busker og trær i haven vår for efterslekten, og at ingen visste hvor lange skygger de trærne vilde kaste når jeg kom tilbake. Ja nu tynger sneen på dem også; men til våren vil de skyte og vokse igjen, – hvor ofte mon? Bare ikke skyggene blir for lange! – Å, denne uvirksomhet kan knuge sjelen, omgivelsene blir igjen mørke som natten utenfor – bare fortiden, og så en fremtid langt langt borte, ligger i sol-dis. Jeg synes stundom jeg må sprenge alt dette seige og døde og finne avløp for alle mine krefter. Kunde her ikke skje noe! Kunde det ikke komme en orkan og ruske op i isen og sette den i høie sjøer som åpent hav! La oss ha nød; men la oss kjempe for livet – bare la det bære frem! Å måtte være uvirksom tilskuer, det er fælt. Det skal ti ganger mere styrke til å stole på sine teorier og la naturens krefter rå, uten å kunne legge to pinner i kors for å nå målet, enn til å stole på sine krefter – det er ingenting når en har to sterke armer.

Men her sitter jeg og klynker som en gammel kjerring. Visste jeg ikke alt før jeg reiste ut? Det er ikke gått dårligere enn jeg ventet, snarere bedre. Hvor er nu det freidige håp som vokste mot dag og sol, hvor er de stolte tanker som seilte lik unge ørner mot fremtidens lyse land? Nu drar de sig, som vingeskutte kråker, inn i motløshetens tykninger. – Det kommer vel tilbake altsammen med sønnenvinden. Men til da trenger jeg hjelp, nu får jeg nok grave op en av de gamle filosofer igjen.

Det skruer i kveld, og observasjonen nu synes å tyde på en drift av 3' sydover.»

«Mandag den 19. februar. På ny sanner jeg at natten er mørkest like før daggry. Idag kom sønnenvinden, og den har blåst optil 4 m. i sekundet. I formiddag foretok vi isboring og fant isen her om babord 1,87 m. tykk, og oppå der omtrent 4 cm. sne. Isen forenom skuten var 2,08 m. tykk, derav en 5 –6 cm. sne. Man kan ikke si det har vært stor vekst på vel en måned, når en tenker på at temperaturen har vært nede i ÷ 50° . – Både igår og idag har vi sett den samme speiling av solen; idag var den meget høit over horisonten, og syntes næsten å anta en rund skivelignende form. Flere av de andre påstår de har sett den øverste rand av solen selv, ja Peder og Bentsen mener å ha sett halve skiven; for ikke å tale om Juell og Scott-Hansen, som mente at hele skiven var over horisonten. Jeg er redd det er så lenge siden de har sett den at de har glemt hvorledes den ser ut.»

«Tirsdag den 20. februar. Stor solfest idag uten sol. Vi mente sikkert vi skulde se den; men der var skyer i himmelranden. Festen lot vi oss imidlertid ikke snyte for; vi kan holde en til når vi virkelig får se solen for første gang. Begynte med stor rifleskytning om formiddagen; så kom middagen med en 3 –4 retter mat og «Framvin» (lime-juice); derefter kaffe med «Framkake»; så om kvelden ananas, med kransekake, fikener, bananer og konfekt. Forett krabber vi til køis, mens det bærer nordover for en liten «kustorm» av SO. Vi har hatt møllen gående idag, og om den riktige sol ikke kom til festen, så har vi hatt salongsolen skinnende over våre måltider både middag og kveld. Stor ansiktsvask i anledning av dagen. Trøste oss, hvordan skal det gå! Flere av oss ser ut som gjøgriser, og kokken, Juell, han trutner noe rent foruroligende, både i kjaker og mave. Jeg så den i profil idag; den maven blir min sel lei å få frem over isen, om det skulde falle slik at det blev nødvendig. Må begynne å tenke på sulteforing nu.»

«Onsdag den 21. februar. Sønnenvinden holder sig fremdeles. Tok op håvene idag; de blev satt ut i forgårs. I den øverste, som hang nær overflaten, var det mest amphipoder; i Murrays nett, som hang omtrent 100 m. nede, var det adskillige små crustaceer og en del annet smått med sterkt fosforeserende lys, så innholdet så ut som ildmørje da jeg tømte det ut ved lampelyset i byssen. Til min forbauselse viste linen nordvestover, og det enda vinden nu forhåpentlig gir oss sterk nordlig drift. For å få greie på dette, satte jeg på ny håven ut i eftermiddag; men så snart den kom litt under isen, bar det straks nordvestefter igjen, og slik pekte den hele eftermiddagen utover. Hvordan skal dette forklares? Skulde vi allikevel ha en nordvestgående strøm? Fremtiden vil vel vise det. Vi kan regne to streker misvisning og deviasjon, og da blir det altså rettvisende NNV den strømmen skulde gå. – Det later til å være sterk bevegelse i isen; den har åpnet sig og dannet råker på flere steder.»

«Torsdag den 22. februar. I kveld har vi endelig fått nordvesten, som vi lenge har fryktet for. Kl. 9 blåser den temmelig sterkt fra NNV. En observasjon av Capella nu i eftermiddag synes å tyde på at vi iallfall ikke er nordligere enn 80° 11', og det efter næsten fire døgns sønnenvind. Hvad pokker er det? Har isen tatt dødvann, og vil hverken frem eller tilbake? – Isen om styrbord hadde igår sprukket litt bortenfor bjørnesaksen. Tykkelsen i det sammenhengende flaket var 3,45 m; men dessuten var der skrudd inn adskillig annen is under det. Flaket viste i bruddet en utpreget lagdelt bygning, som kunde minne litt om lagdelingen i isbreer. Det manglet heller ikke på skitnere eller mørkere lag, farvet av de brunrøde organismer som lever i vannet, og som jeg tidligere har funnet. Lagene viste sig på flere steder buet og brukket, aldeles som de geologiske lag i jordskorpen, noe som tydeligvis er fremkalt ved det horisontale trykk i isen under skruing. Det var særlig fremtredende på ett sted, nær en stor skrugar som blev dannet under den siste skruingen. Dette tykke flak på over 3 m. var dessuten bøiet i store bølger, uten å briste. Skrugarene hadde tynget flaket ned, så overflaten av det lå i vannskorpen, mens den på andre steder var en halv meter og vel det over vannet; her var da gjerne flaket løftet av is som var skrudd inn under det. . Det hele viser hvor ytterst plastiske disse flak er, tross kulden; under skruingen har det vel vært ÷ 20° til ÷ 30° i isen nær overflaten. På mange steder var dog bøiningen blitt for sterk; der var dannet sprekker, som ofte var dekket av løs sne. En kunde lett nok falle ned i dem, aldeles som når en går på farlige breer.»

«Lørdag den 24. februar. Observasjonen i eftermiddag gir 79° 54' n. br., 132° 57' ø. l. Merkelig at vi skal være kommet så langt sydover, enda nordenvinden eller nordvesten bare blåste ett døgn.»

«Søndag den 25. februar. Det ser ut som isen driver østover nu.

Huff, jeg ser billeder av sommer og løv og rislende bekker! Jeg leser om seterliv og høifjell, og blir hugsyk og margstjålen. Hvorfor tenke på det? Det tar jo år og dag innen en skal se det igjen. Dette går sneglens drepende gang, bare ikke så sikkert. Hvad vi vever den ene dagen, rakner op igjen den næste.

Livs stjerne har forlatt oss; men hjemmets, den lyser da ennu i natten. – Vakkert nordlys i kveld, med sterke kirsebærrøde farver; et telt av stråler, som fra hele sydhimmelen streber mot kronen i zenit. Nordlyset er og blir vidunderlig.»

«Mandag den 26. februar. Det bærer nordost. Rykende snestorm; blåser stundom over 11 m. i sekundet. Det tuter i riggen, suser henover isen. Sneen fyker, så en mann blir næsten borte i drevet tett inn på en. Her nede uler det i skorstenen og luftrørene, som om vi satt i hus hjemme i Norge. Møllevingene har sveivet rundt idag, så det ofte var vanskelig å skjelne dem. Men nu ikveld har vi måttet stanse møllen, da batteriene var fulle; og seilene er gjort fast, for at de ikke skal ødelegges av vinden. Det er den sterkeste vind vi har hatt i vinter. Skulde noe ruske op i isen og kjøre oss nordover, måtte det være dette. Men barometeret faller for fort, vi får det vel igjen som nordenvind. Håpet er skuffet for mange ganger, det er ikke lenger elastisk, og vinden gjør ikke stort inntrykk på mig. Jeg venter med spenning på våren og sommeren, og hvad forandring de vil bringe.

Men polarnatten er over, den fryktede polarnatt; det er lys dag nu. Det er underlig med det lyset likevel. Før syntes vi det var dag her nede når glødelampene brente; men når vi nu kommer fra dagslyset der oppe, er det som i en kjeller tross alle glødelamper. Og når buelampen har vært tendt hele dagen som idag, og den så slukkes og glødelampene kommer i steden, er det ikke stort likere.»

«Tirsdag den 27. februar. Driver OSO. Min pessimisme var grunnet. Omtrent hele dagen har det blåst sterk vestenvind; barometeret er lavt, og har begynt å stige ujevnt. Temperaturen er den høieste vi har hatt i hele vinter; maksimum idag var ÷ 9,7°, kl. 8 i kveld er det ÷ 12° . Temperaturen stiger og faller temmelig nøiaktig omvendt med barometeret. Observasjonen i eftermiddag setter oss på omtrent 80° 10' n. br.»

«Onsdag den 28. februar. Det er alt påfallende lenge lyst. Sverdrup og jeg gikk en skitur i eftermiddag. Det er første gangen i år vi har kunnet være ute noen tur om eftermiddagen. Igår og idag har vi gjort forsøk på å pumpe lens; der skulde være litt vann; men det vil ikke komme noe i pumpen, enda den er blitt behandlet både med varmtvann og med salt. Der kan hende at det er frosset rundt pumpen, eller kanskje der ikke er noe vann. I maskinrummet har det ikke vist sig vann på over en måned, og i forrummet kommer det ikke noe, allerminst nu da forenden er løftet av skruingen. Det skulde altså bare være i storrummet det enda lekker litt, om det er noe. Tetningen skyldes vel vesentlig frosten. – I kveld har vinden igjen begynt fra SSV, og barometeret synker, så det skulde vel bli god vind; men håpets barometer stiger likevel ikke over sin normale høide. – Har i kveld tatt helt bad i en blikkbalj i byssen. Når en er klippet og stelt føler en sig da som et menneske.»

«Torsdag den 1. mars. Vi har forsøkt å lodde havbunnen idag – vi hadde skjøtt vår hampeline med en enkelt stålstreng. Først brakk strengen ved loddet; så blev nytt lodd satt på, og hele linen gikk ut, 3475 m., uten at vi fikk bunn, så vidt vi kunde skjønne. Under ophalingen sprang stållinen igjen. Resultatet er altså: ingen bunn, og to lodder, hvert på 50 kg. bly, på vei nedover. Gud vet om de har nådd bunnen nu! Jeg tror min santen Bentsen har rett, at det er hullet oppe ved jordaksen vi holder på å sokne efter bunn i.»

«Fredag den 2. mars. Hundehvalpene har hittil holdt til i bestikklugaren, og gjort all den ugagn de kunde komme til der – gnaget på Scott-Hansens instrumentkasser, loggbøker og annet. Igår var de for første gang ute på dekket, og idag har de opholdt sig der hele formiddagen. De er meget vitebegjærlige og undersøker alt, især det indre av alle hundehusene i denne nye store byen.»

«Lørdag den 3. mars. Bare jeg åpner en bok så finner jeg noe som bærer tankene mot livet og hjemmet; alt minner og minner, og billedene der hjemmefra stiger frem så vemodig vakre. Han var visst en svært vis mann, han som sa, at «hvis der er noe som er skjønnere enn naturen, skjønnere enn kunsten, skjønnere enn videnskapen, så er det et menneske som er sterkere enn motgangen». Men skjønnere enn alt er hjemmet – –.»

«Søndag den 4. mars. Driver fremdeles sydover; vi har nordvestlig vind idag også, men ikke fullt så sterk lenger. Jeg ventet at vi var kommet langt syd; men observasjonen i eftermiddag gir da 79° 54' n. br. Vi må ha drevet bra nordover de siste dagene før denne vinden kom. Det har vært surt vær igår og idag. Det må kalles kjølig når det er ÷ 37° og ÷ 38° med op til 11,5 m. vind i sekundet. Underlig nok bringer nordlige vinder stadig kulde nu, mens sydlige gir varme. Tidligere på vinteren var det omvendt.»

«Mandag den 5. mars. Sverdrup og jeg var en lang skitur nordøstover. Det var godt føre; vinden har rumstert ganske bra med sneen nu, og fylt over skrugarene, så vidt den skrøpelige tilgang på materiale har tillatt.»

«Tirsdag den 6. mars. Driver ingen vei. Det har vært en sur dag idag, ÷ 44° til ÷ 46°, og vinden op til 5,8 m. God anledning til å forfryse hender og ansikt, og med et par har det da også hendt. Vinden vedholdende NY. Jeg begynner å bli rent slapp og sløv for vinden nu. Fotograferte idag Johansen ved vindmåleren, og mens det stod på, frøs han av sig nesen. – I kveld er det almindelig veining igjen. Disse veininger følges med almen opmerksomhet; vi er alle spent på hver eneste mann, om han har lagt på sig eller har tatt av. De fleste har tatt litt av nu, skjønt det fremdeles bare er røde, struttende kinner å se. Skulde det være fordi ølet er slutt og lime-juicen begynt? Men Juell legger på sig ufortrødent – 400 g. nu igjen. Vår doktor er heller ikke verst; denne gangen var det ellers ikke mer enn 300 g. Forresten har han det vondt her ombord, stakkar; ikke en kjeft vil bli syk. I fortvilelse anla han selv en hodepine igår, men kunde ikke få den til å trives natten over. I det siste har han begynt å studere hundesykdommer; kanskje den praksis kan bli mere innbringende.»

«Torsdag den 8. mars. Driver sydover. Idag var Sverdrup og jeg en god skitur nord- og vestover. Det er ypperlig føre nu efter vinden. Vi fyker avsted som en fjærdott for en liten byge, og det er fremkommelig overalt, selv over de verste skrugarer. Deilig vær, med bare ÷ 39° . Men i kveld er det betydelig surere, ÷ 48,5°, og fra 5 til henimot 8 m. vind. Det er ikke noe svært tiltalende arbeide å stå oppe på vindmøllen og reve eller berge seilene i slikt vær; det vanker litt neglesprekk og stundom hvite kinner; men det må gjøres, og det blir gjort. Vi har rikdom på «møllebris» om dagen – elektrisk lys på tredje uken nu; men uhyggelig er det at det fremdeles skal være denne nord- og nordvestvinden; gud vet når den vil ta ende. Kan det være land nordenfor? Det bærer stygt sydover nu. Og det er hårdt å holde troen oppe; men – kommer tid, kommer råd.

Efter lang hvile fikk skuten en støit igjen i eftermiddag. Det skrudde i en råk foran baugen. Vi skulde næsten kunne vente skruing nu det er nymåne; men vi er kommet ut av vane med å gi akt på springfloden, siden vi har merket så lite til den i det siste. Ellers skulde skruingen jo tilta i styrke nu mot jevndøgn.»

«Fredag den 9. mars. Snoren i håven viste i formiddag litt sydvestover (derimot syntes linen i en ost som bare hang etpar favner under isen, for å tine, snarere å vise til motsatt kant). Skulde vi ha fått sydgående strøm sammen med vinden nu? Hm – da må der komme noe ut av det! Eller er det kanskje bare tidevannet som setter den vei?

Fremdeles samme nordlige vind. Det bærer stadig sydover. Dette var altså den forandring mars måned med sitt jevndøgn skulde bringe! Nu har vi hatt nordlig vind i over to uker. Jeg kan ikke skjule det for mig selv lenger, jeg begynner å bli trist. Stilt og langsomt, men ubarmhjertig sikkert knekkes det ene håp efter det annet; – har jeg så ikke lov til å være litt trist? Jeg lenges visstnok usigelig hjem, kanskje driver jeg nærmere, kanskje fjernere på denne vis; men i ethvert fall, det er ikke lystelig å se virkeliggjørelsen av sine planer bli forhalet og atter forhalet, om ikke tilintetgjort, på denne langsomt og ensformig drepende måten. Naturen gjennemløper upåvirket sitt årtusener gamle kretsløp, vinter og vår skifter, våren svinner, sommeren kommer, og vi – er fremdeles den samme kaotiske blanding av dristige fremtidsplaner og knuste forhåpninger; alt efter som hjulet dreier, vender snart det ene, snart det annet op.

Jeg står og ser utover dette øde is-landskap, over sletter og høider og daler; ser solen drysse sitt muntre lys over flater og skrugarer; og midt i massene «Fram», ubevegelig fastklemt. Når skal du påny seile fri i åpent vann, du stolte deilige skute?

«Ich schau' dich an, und Wehmuth
schleicht sich in's Herz hinein.» tanke så lenge til han satte et helt folk i bevegelse for å kunne trenge inn i dem, et folk som kanskje kunde hatt bedre bruk for sine krefterpå andre hold . . . Til hvad hensikt det hele opstyr! – Ja, har bare beregningene vært riktige, da er de herlige faktorer, disse isflak som snart sagt ikke noe står imot; men skulde det være en feil i regningen, er de ikke fullt så hyggelige. Og hvor ofte er et regnestykke riktig? . . . Men om jeg nu var fri? Da var det bare for å gjøre det om igjen, fra samme sted. Så lenge må en holde på til en lærer å regne riktig. – – Av skjørbuken ler jeg; intet sanatorium er bedre. Av isens makt ler jeg; vi lever som på en uinntagelig borg. Av kulden ler jeg også; den er ingenting. Men av vinden ler jeg ikke; den er alt; den bøier ingen vilje.

Men hvorfor alltid plage sig med fremtiden? Hvorfor pines av enten det bærer frem eller tilbake? Hvorfor ikke sorgløs la dagene flyte forbi som en rolig rennende elv? Av og til kommer vel et stryk som setter litt mere fart på tiden. Å, for en underlig innretning livet er! Et evig jag fremover; alltid fremover. Hvorhen? Og så kommer døden og klipper tråden over før målet er nådd . . .

Det har skrudd på forskjellige kanter idag. Merkelig nok gav en middagshøide av solen igår 79° 45'. Vi har altså bare drevet 9' sydefter på de fire dagene siden 4. mars. Det er underlig med denne langsomme driften til tross for sterk vind. Skulde det virkelig være land nordenfor? Jeg begynner mer og mer å tenke på det. Et land nordenfor vilde jo forklare både at vi ikke kommer nordover og at det går så langsomt sydover. Men muligens dette også lar sig forklare derved at isen er skrudd så meget sammen at den er frosset tykk og tung. Jeg synes det er rart at det er så meget nordvestlig vind her og omtrent ingen nordost, tvert imot hvad en skulde vente som en følge av jordrotasjonen; det dreier sig bare om nordvest og sydost, istedenfor at det jo burde være sydvest og nordost. Hvis der ikke er land, kan jeg vanskelig finne en fyldestgjørende forklaring, iallfall ikke på nordvesten. Men om nu Franz Josefs Land skyter ut øst- eller nordover, eller sammenhengende ø-rekker strekker sig i den retning fra Franz Josefs Land? Det er jo aldeles ingen umulighet. Østerrikerne fikk fremherskende nordøstlige vinder straks de kom langt nok nord; vi får nordvestlige. Skulde kjernen av landmassene ligge i nord, midt imellem vår meridian og deres? Jeg har så vanskelig for å tro at disse merkelig kolde vinder fra nord skulde kunne dannes bare over et isdekket hav. Ja var der så sant et land, og vi hadde tak i det, da var alle sorger slukt.»

«Lørdag den 10. mars. Snoren viser nordlig drift; nu i eftermiddag har det også begynt å lufte svakt fra syd. Som vanlig hjelper det å skrive mismotet av sig. I dag er jeg igjen lett til sinns, og kan hengi mig til lykkelige drømmer om et stort høit land i nord, med fjell og daler, hvor vi kan sitte under fjellveggen og bake oss i solen, og se våren komme; over innlandsisen farer vi så frem like til polen.»

«Søndag den n. mars. Skitur nordover, ÷ 50° , og over 3m. vind fra NNO. Likevel kjentes det ikke synderlig koldt. Det var bare litt slemt for maven og lårene, da ingen av oss hadde vindbukser[4] på, og ikke var klædd anderledes enn vanlig: almindelige bukser og under bukser av ull, og på overkroppen enten en skjorte og en ulveskinns pels, eller også en almindelig ulldrakt med en lett selskinnstrøie over. For første gang i mitt liv frøs jeg på lårene, især like over kneet, og på kneskallen; det samme var tilfellet med de andre, – vi hadde da gått en lang stund mot vinden. Vi gned benene litt, til de blev varme igjen; men hadde vi gått lengere uten å legge merke til det, kunde vi nok ha fått noen stygge forfrysninger. Ellers kjente vi ikke det minste til kulden, og jeg er overbevist om at en 10–20 eller tilmed 30° lavere slett ikke vilde vært så forferdelig. Det er merkelig hvordan følelsen forandrer sig. Hjemme synes jeg det er surt bare jeg går ut i noen og tyve graders kulde, selv om været er stille. Her synes jeg ikke det er koldere når jeg springer op uten å ta på mig noe i ÷ 50° , til og med i vind. Når en sitter i en lun stue hjemme, har en gjerne overdrevne forestillinger om hvor fryktelig kulden er. Den er slett ikke fryktelig. Vi befinner oss alle meget vel ved den; skjønt det hender jo stundom når det er sterk vind, at en og annen ikke spaserer så langt som ellers, og kanskje også må snu om for kulden; men da er han også meget tynnklædd, uten spor av vindklær. I kveld er det ÷ 51,2° og 4,4 m. NNO-vind. Sterkt nordlys fra syd. Det er alt en meget merkbar demring av solen selv ved midnatt nu.»

«Onsdag den 14. mars. I kveld begynte hundene plutselig å gjø, og vi trodde sikkert det var bjørn. Sverdrup og jeg tok våre børser, slapp «Ulenka» og «Pan» og drog avsted. Det var adskillig demring av dagen ennu og dessuten begynnende måneskinn. Ikke før var hundene på isen før de for avsted vestover som to raketter, og vi efter så fort vi orket. Da jeg skulde hoppe over en råk, trådte jeg gjennem isen med det ene benet til over kneet. Rart nok blev jeg ikke våt til skinnet, enda jeg bare hadde finnsko og vadmels-legger på; men i denne kulden (÷ 39°) fryser vannet i det kolde tøiet før det får trengt igjennem; det blir et ispanser utenpå, som næsten varmer. Ved en råk langt borte opdaget vi til slutt at det ikke var bjørn hundene hadde fått vær av, men en hvalross eller en sel; vi så huller efter hodet dens i ny-isen på flere steder. Merkelig til skarp lukt disse hundene har: det var over 1000 m. fra skuten, og dyret hadde bare hatt litt av snutespissen over isen. Vi var ombord efter harpun, men fikk ikke se så meget som et skimt av dyret, enda vi gikk flere ganger op og ned langs råken. Under dette kom «Pan» i sin iver for nær råk-kanten og falt i vannet. Isen var så vidt høi at han ikke kunde komme op igjen av sig selv, og hadde jeg ikke vært der og dradd ham op, er jeg redd for han hadde druknet. Nu ligger han her i salongen og koser og tørker sig; men heller ikke han blev våt inn til skinnet, enda han var en god stund uti; de innerste ullhårene i den tette raggen hans er tørre og varme. Hundene synes ellers det er en fest å komme her ned; det er ikke så ofte det går på. De svinser rundt i alle kahyttene og ser sig om, til de finner en lun krok å ligge i.

Deilig vær, omtrent stille, tindrende klart og måneskinn. I nordrødmen av kvelden; over sydhimmelen nordlys, snart i flammende spyd-rekker, snart som et sølvslør som flagrer i rike folder for vinden, hist og her med røde stenk. De blir alltid nye, disse vidunderlige nattstemninger, og alltid tryllebinder de sjelen.»

«Torsdag den 15. mars. Imorges var det ÷ 41,7°, kl. 8 i kveld er det ÷ 40,7°, og midt på dagen var det litt varmere: kl. 12 ÷ 40,5°, og kl. 4 eftm. ÷ 39° . Det ser næsten ut til at solen begynner å få makt.

Underlig med de hundene. Nu i kveld svetter de visst inne i husene igjen; for en fire fem av dem ligger utenfor eller på taket. Ved 50° kulde krabber likevel de fleste inn, og legger sig gjerne tett sammen også inne i huset. Da vil de også nødig gå tur; de ligger alle sammen helst i solen i le av skuten. Men nu synes de nok det er så mildt at det er hyggelig å gå igjen; for idag var det ikke vanskelig å få dem med.»

«Fredag den 16. mars. I den siste tid har Sverdrup holdt på med å sy seil til skibsbåtene. Der var litt sydvestlig vind i formiddag, og så prøvde vi et av disse seilene på to sammenbundne kjelker. Det går utmerket å seile på den måten; det trenges ikke store vindpustet før det glir avsted, og det vilde bli en ypperlig hjelp, skulde en gå over isen hjem.»

«Onsdag den 21. mars. Endelig kommer da reaksjonen med sydøstlig vind og sterk drift nordover igjen. Jevndøgn er gått, og vi er ikke en grad nordligere enn siste jevndøgn. Jeg undres på hvor næste jevndøgn vil finne oss. Blir det sydligere, er seiren uviss; blir det nordligere, er kampen vunnet, om det så kan vare lenge. Jeg håper på sommeren; den må bringe en forandring.»

«Skjærtorsdag den 22. mars. Sterk sydøstlig vind fremdeles; vi driver godt nordover. Motet stiger. Det hviner i riggen over oss; det er som seirens susning gjennem luften. – I formiddag fikk plutselig en av hvalpene sterke krampeanfall; fråden stod av munnen, den bet som rasende til alle sider. Det endte med stivkrampe, og vi bar den ut på isen. Den hoppet bortover som en padde, med stivt utstrakte ben, hals og hode rett til værs, og ryggen krummet som en sal. Jeg var redd for vannskrekk eller en annen smittsom sykdom, og skjøt den på flekken. Det var kanskje noe overilet; smitte kan vi vel vanskelig ha nu. Men hvad kunde det være? Var det epilepsi? Her forleden dag skremte en av de andre hvalpene mig ved å fare rundt og gjø som en gal oppe i bestikklugaren, og til slutt gjemte den sig nede mellem en kasse og veggen. Det samme har de andre sett også. Men efterpå blev den like god, og de siste dagene har det ikke vært noe å merke.»

«Langfredag den 23. mars. Middagsobservasjonen gir 80° n. br. På fire døgn har vi seilt like langt mot nord som vi på vel tre uker drev mot syd. Det er da enda en trøst å vite. – Merkelig hvor hurtig nettene har lysnet. Det er så vidt de sterkeste stjernene ennu blinker fra den bleke himmel nu ved midnatt.»

«Lørdag den 24. mars, påskekveld. Idag er endelig vårlyset sluppet ned i salongen. Det var en stor forandring. Hele vinteren har vi hatt skylightet dekket av sne for å beskytte det mot kulden, og hadde dessuten anbragt hundehus rundt omkring det. Nu er alt det kastet på isen, og rutene i skylightet pusset og stelt.»

«Mandag den 26. mars. Solen stiger og bader isflaten i glans. Våren kommer; men den gjør ikke glad. Her er ensomt og koldt som før; sjelen fryser. Syv år til av dette liv, eller sett bare fire, – hvordan ser ens sjel da ut? Og hun –? Jeg tør ikke tenke frem. Derhjemme – hvordan vil det bli der, når år går efter år, og ingen kommer?

Nei, dette er sykelighet, jeg vet det. Men denne uvirksomme livløse ensformighet tynger og knuger en. Ingen kamp, ingen mulighet for kamp, alt så stille og dødt, sunket hen i sig selv, stivnet under isens dekke – – å, der kommer is i sjelen! Hvad gav jeg ikke for en dag i strid, bare en eneste fare! –

Ennu må jeg vente. Får se på driften. Men tar den feil retning, da alle broer av, da alt inn på en ferd over isen mot nord. Da er handlingens dag kommet. – Jeg vet ikke bedre. Det blir en vågelig ferd, det gjelder kan hende liv og død. Men har jeg valg? –

Det er ikke manns gjerning å sette et mål og så vike når slaget skal stå. Der er bare én vei, og den heter fram – – .»

«Tirsdag den 27. mars. I drift sydover igjen; vinden er nordlig. Middagsobservasjonen gav 80° 4' n. br. Men hvorfor så motløs? Jeg stirrer mig blind på et eneste punkt, tenker jo bare på å trenge gjennem til Norskehavet og å nå mot polen. Og vår hovedopgave er da å utforske de ukjente polaregne. Gjør vi ikke nytte i forskningens tjeneste her også? Det blir en anselig samling iakttagelser vi fører hjem fra dette strøk, som vi snart kjenner vel nøie. Det annet er og blir dog mest en forfengelighetssak. «Elsk sannhet mer, og seier mindre!»

Jeg ser på Eilif Peterssens «Granskog», og er selv i granskogen igjen. Så vidunderlig vakker den er nu i våren, med sin halvlyse tungsindige stillhet inne mellem de høie stammer. Jeg kjenner den våte mosen som foten synker bløtt og lydløst ned i; det drypper vått fra sneflekkene, vårbekken med sitt brungule vann skummer og synger nedi kløftene og mellem stenene, det dufter av mose og barnåler, og over en, mot den lyseblå himmel, vugger granenes mørke topper sin evig susende lengsel i vårvinden; i deres ly folder sjelen sig fryktløs ut og svales av skogens dugg. Du alvorlige granskog, barndommens eneste fortrolige, hos dig lærte jeg naturens dypeste toner, dens tungsinn, dens villhet. Du gav sjelen farve for livet .... Alene, langt på skogen, ulmende glør efter et bål ved det stille mørke tjern, ovenover den dystre natthimmel, – hvor en var lykkelig, alt en eneste stor harmoni!»

«Torsdag den 29. mars. Det er merkelig hvad det har gjort å få dagslyset her ned igjen. En får rent følelsen av at det virkelig er morgen, når en tørner ut til frokost nu og ser dagen stråle ned gjennem rutene i skylightet.

Vi er flittige her ombord. Vi syr seil til båter og kjelker; vindmøllen skal også få store nye seil nu, så den kan gå i all slags vær. Vi smier kniver, bjørnespyd, som vi aldri får bruk for, bjørnesakser, som vi ikke får bjørn i, økser og meget annet likeså nyttig. For øieblikket har vi stor treskofabrikk, og en nyoprettet spikerfabrikk. De eneste aktieeiere i dette foretagende er Sverdrup og smeden Lars, «Storm King» som han kalles, fordi han alltid kommer som et hardt vær. Produktet er utmerket og får rivende avsetning, da alle våre småspiker til kjelkebeslag er opbrukt, og vi nettop nu har det svært travelt med å legge nysølvbeslag under kjelkemeiene. Dernæst er her en skibindingsfabrikk, et snekkerverksted, og et blikkenslagerverksted som for øieblikket er optatt med lampereparasjoner. Så har doktoren – av mangel på patienter – åpnet et bokbinderi, som blir flittig benyttet for «Fram»s bibliotek; enkelte bøker var blitt sterkt medtatt, sånn som «Gjest Bårdsens Liv og Levnet» og andre som stod i særlig høi kurs. Fotografisk atelier er her også og meget annet. Størst omfang har ellers dagboksfabrikken antatt; i den arbeider hver eneste mann ombord. Kort sagt, der gis ikke den ting mellem himmel og jord som ikke kan leveres her – med undtagelse av god vind. Og alle verkstedene kan ubetinget anbefales: Reell behandling, solid arbeide, – levert efter tid og leilighet. I det siste har vi utvidet forretningene med en ny branche, idet firmaet «Nansen & Amundsen» har anlagt en notefabrikk. Pappnotene til orgelet tok på å bli betenkelig medtatt av slit og fuktighet, og av den grunn har det vært sørgelig magert med musikk i hele vinter. Igår gjorde jeg da endelig alvor av å etse en noteplate i sink. Det gikk utmerket, og nu vil vi gå ivei både med religiøs og profan musikk; atter skal disse haller gjenlyde av orgelets brusende toner, til vår store hygge og opbyggelse. En vals går som et pust av nytt liv gjennem mange av «Fram»s beboere.

Jeg klager over disse omgivelsers tærende ensformighet; men i grunnen gjør jeg dem urett. De foregående dager var det blendende sollys over snehaugene; idag snefokk og vind, «Fram» ombrust av et eneste sne-yre av rykende hvitt; snart kommer så solen igjen, og vidden stråler som før. Og hvor ofte må jeg ikke, når jeg minst tenker på det, stanse trollbundet av kveldens selsomme farveprakt. Ishaugene i dype blåfiolette skygger mot den svundne sols rødgule himmel – det er et farvedikt så fagert og vidunderlig at det brenner sig inn i sjelen for alltid. Og disse lyse drømmende netter, hvor meget de har å fortelle oss nordboer, hvor meget å minne om! En ser vårmorgnene da en drog til skogs efter århanen, under matte stjerner og den bleke månesigd over skogtoppene; demringen med sine glødende toner der i nord er den gryende vårdag over skogvidden hjemme, den disigblå røk under solrødmen er den friske morgentåke over myr-dragene, de mørke lave skyer mot det dunkelrøde blir til fjerne høidedrag. – Dagen her med sin stive livløse hvithet har ingen dragning; men i kvelden og natten smelter isverdenens hjerte, da drømmer den tungsindige drømmer, og det er som du hørte dens dempede vemodsgråt i kveldens farver. Snart har vi dem ikke mer, solen vil kretse ensformig farveløs, natt og dag, og dag og natt, rundt en evig lyseblå himmel.»

«Søndag den 1. april. Sterk østsydøstlig vind, med op til over 10 m. hastighet. I eftermiddag, da jeg var en tur oppe, forekom det mig at møllen gikk vel fort. Den sveiv rundt i bygene så det var så vidt en kunde se vingene. Der blev altså gitt ordre til å reve. Men mens karene holdt på å kare sig ut av køiene efter middagsluren, stanset hele kverna med et rykk. Vi op – den ene vingen tvert av! Skruen i festet innerst var gått, og så hadde vingen slått imot stillaset, slått ut et stykke av stillas-stokken, knekket sig selv, og brukket ut et stort stykke av drivhjulet som bremsen var festet på. Vingestykket var fart et helt børseskudd bortover isen. Det blir en vanskelig sak å få reparert den; men den må istand, og vårt håp står nu til smeden Lars.»

Fredag den 6. april skulde der inntreffe en begivenhet, som vi alle så frem til med spent forventning; der skulde være solformørkelse. «Scott-Hansen hadde i løpet av natten regnet ut at formørkelsen skulde begynne omtrent kl. 12,56. Det gjaldt å få en god observasjon av den, så vi kunde få nøiaktig kontrollert våre kronometre. For å være sikre stillet vi op instrumentene – den store kikkert og vår store teodolit – lang tid i forveien, og begynte straks å iaktta solen. Scott-Hansen, Johansen og jeg selv byttedes om å sitte fem minutter hver ved instrumentene, stirre på solranden, og vente på at der skulde vise sig en skygge på den vestlige underkant av den; imens stod en med klokken. I to stive timer holdt vi det gående på denne vis uten at noe hendte. Så nærmet det spennende øieblikk sig, da skyggen efter beregningen skulde komme. Scott-Hansen satt ved den store kikkerten; han syntes at det begynte å bevre noe ved solranden, og 33 sekunder efter ropte han og Johansen samtidig: «Nu!» Klokken var 12t. 56 m. 7,5 s. Det var syv og et halvt sekund efter den tid vi hadde regnet ut. En stor tilfredsstillelse for oss alle, ikke minst for Scott-Hansen; det viste at våre kronometre er i fortreffelig stand. Litt efter litt tok solskinnet følelig av, og vi gikk ned for å spise middag. Ved to-tiden var formørkelsen på sitt høieste; selv nede i salongen kunde vi da se hvorledes dagslyset var svunnet. Efter middag observerte vi også det øieblikk da formørkelsen endte og den mørke måneskive slapp solens rand.»

«Søndag den 8. april. Igår morges, som jeg lå og tenkte på å stå op, hørte jeg med ett raske fotslag av en som sprang over halvdekket ovenpå; like efter av en til. Det lå noe i trinene som uvilkårlig bragte mig til å tenke på bjørn, og jeg hadde en svak forestilling om at jeg burde springe av sengen, men blev liggende og lye om der ikke skulde komme skudd. Nei, jeg hørte ingenting, og fortsatte mine drømmer. Da kom Johansen styrtende ned i salongen og ropte at det lå to bjørner halvdøde eller heldøde på isen ved storkosset aktenom skuten; han og Mogstad hadde skutt dem, men hadde ikke mere patroner. Flere mann grep børser og rente op. Jeg ruset i klærne, kom op, og forstod at bjørnene hadde tatt flukten, jeg kunde se de andre forfølge dem bortover isen. Mens jeg holdt på å spenne skiene på, kom de tilbake for å få noe mer på sig før de satte efter. I vei drog jeg da, alt hvad skiene vilde bære, frem over sletter og skrugarer. Snart var jeg på slagene – litt blod i dem her og der i begynnelsen. Det var en binne med unge, og da jeg trodde de var hårdt såret – binnen hadde jo stupt flere ganger efter Johansens første kule – tenkte jeg det skulde være en lett sak å nå dem igjen. Flere hunder var dradd foran mig på sporet. Det bar i vei i nordvestlig retning, skuten sank dypere og dypere under synsranden, og jeg svettet mer og mer i solskinnet. Sneflaten glitret med sin evindelige hvithet foran mig og bak mig og trettet øiet, og bjørnene kom jeg like nær. Den utsikt jeg kunde ha til å nå dem gjorde hundene sitt beste for å ødelegge; de var hissige nok til å skremme bjørnene, men ikke til å gå ordentlig på og sette dem. Snart kom skodden og skjulte alt omkring undtagen bjørnesporene, som stadig viste vei forover; snart vek den igjen, og solen skinte klart som før. «Fram»s rigg var for lenge siden svunnet bak horisonten; men enda holdt jeg det gående. Men litt efter litt begynte mattheten og sulten å gjøre sig gjeldende – i hasten hadde jeg ikke fått frokost engang – og til slutt måtte jeg bite i det sure eple og vende hjemover igjen uten bjørn. «– På veien kom jeg forbi et merkelig iskoss. Det var omkring noen og tyve fot høit (jeg fikk ikke målt det helt til toppen); midten av det var falt ned, sannsynligvis under en skruing; resten dannet nu en praktfull triumfbue av det hviteste marmor, som solen glitret i med all sin glans. Var den reist over mitt nederlag? Jeg var oppe på den for å se efter «Fram»; men ennu fikk jeg nok gå et stykke før riggen viste sig over isranden. Det var først klokken halv seks om eftermiddagen jeg nådde ombord igjen, sliten og sulten efter et døgns faste og den lange uventede mosjon. Så fortreffelig som maten smakte! – Mens jeg var borte, hadde flere av de andre dradd efter med slede for å trekke hjem bjørnene jeg skjøt. Men de var knapt kommet så langt som dit hvor fektningen begynte før Johansen og Blessing, som var foran, fikk se to nye bjørner springe op bak et koss et stykke fra sig. Før de fikk børsen av ryggen, var det for sent. Og så blev det en ny jakt. Johansen skar i vei efter dem på ski. Men det gikk ham som mig; flere av hundene var foran og holdt stadig bjørnene så langt forut at han ikke kunde nå inn på skuddhold, og det endelige resultat av den jakten blev det samme som av min. – Har lykken forlatt oss? Jeg var så kry av at vi ikke hadde skutt på en eneste bjørn uten å få den, men idag –!

Merkelig at vi nu plutselig skulde få besøk av fire bjørner på en dag, efter at det har vært stilt for dem i tre måneder. Skulde det bety noe? Skulde vi være kommet nær det landet i nordvest som jeg har ventet på? Der ligger likesom forandring i luften; observasjonen i forgårs kveld gav 80° 15' – den nordligste bredde vi ennu har hatt.»

«Tirsdag den 10. april. – – –: I eftermiddag har vi fått møllebris fra NO, og det elektriske lyset smiler igjen over oss. Lørdag aften var møllen på ny i full stand efter en ukes arbeide. Hjulet er ved Pettersens kunst forsvarlig restaurert, den avbrukne møllevingen er surret og vingene gjort sterkere. Når nu også stillaset er eftersett, vil neppe noen vind kunne skade oss.»

«Søndag den 15. april. – – – Dette var altså midten av april. For en klang av glede i dette ord, av livslyst! Vårsyner drar inn i sjelen bare ved navnet – den tid da vinduer og dører blir slått på vid vegg for vårluft og sol, og vinterstøvet blir luftet bort; da en ikke lenger kan sitte stille, men må ut og kjenne duften av skog og mark og nyspadd jord, og se fjorden som ligger åpen og blinkende. For et utømmelig veid av våknende naturfryd april rummer! Men her – her finnes den neppe. Vel skinner solen både sterkt og lenge, men ikke på skoger, fjell og marker; det er bare nysneens blendende hvithet overalt. Her lokker april knapt ut fra vinterhiet. Den er ikke revolusjonenes tid her; om de noensinne kommer, blir det senere, meget senere. Tiden ruller like ensformig forbi; jeg sitter og ser på den uten vårlengslenes uro og lukker mig like fast inn i mine studiers snilehus. Dag efter dag dukker jeg ned i mikroskopets verden og glemmer både tid og omgivelser. En gang imellem fører vel en kort tur fra tusmørket her nede op i lyset; dagen stråler da om en, og sjelen åpner en liten gløtt mot solvarmen og livsmotet; men så bærer det ned i kjelleren til arbeidet igjen. Før jeg kryper til køis må jeg på ny en tripp op på dekket. Tidligere var dagen svunnet ved den tid, noen ensomme stjerner blinket svakt, og det blekgule månelys gjød sig ut over isen; men de siste dager er også det borte, solen synker ikke lenger under isranden, dagen varer bestandig. Jeg kaster blikket langt, langt utover de øde sne-sletter: en endeløs og livløs ismasse i sakte bevegelse; ingen lyd, uten suset av den svake luftning gjennem riggen, og så kanskje langt borte duren av en skruing. Midt i all denne hvite tomhet en eneste liten mørk prikk – det er «Fram».

Jeg satt her i ensomheten og lyttet efter klangen fra universets store harpe. Tonene er verdner, en vibrerer lengere, en annen kortere, alle for å vike for nye .... Og jorden? –

Jeg ser langt frem gjennem tidene . . . Langsomt og umerkelig blir solvarmen mindre, jordens temperatur synker likeså langsomt og umerkelig. Tusener, hundre tusener, millioner av år svinner, istider kommer og istider går; men stadig blir varmen mindre, litt efter litt brer de drivende ismasser sig utover, alltid mot sydligere og sydligere bredder – og til slutt er alle hav et eneste ishav. Livet er forsvunnet fra jordens overflate, bare i havdypene finnes det ennu. Men temperaturen fortsetter å synke, isen vokser tykkere og tykkere, livets rike minker også der, aldrene ruller videre, og isen når bunnen. Det siste spor av livet er svunnet, sne dekker jorden. Det vi levet for er ikke mere, fruktene av alt vårt slit og alle våre lidelser er for uendelige tider siden slettet ut, begravet under isdekket. Jorden er kun en stivnet livløs ismasse, der den ruller frem på sin bane gjennem evigheten. Som en matt rødglødende skive kretser solen over himmelen; månens glans er borte, den sees næsten ikke lenger. Men nordlysene spiller kanskje ennu over de øde isflater, og stjernene blinker stille fredelig som før – noen er slukket, men nye er kommet til. Og om dem ruller nye kloder, med nye verdner av liv, nye lidelser uten mål. Det er evighetens endeløse kretsløp. Naturens evige rytmer . . .»

«Mandag den 30. april. Vi driver nordover. Igår gav observasjonen 80° 42' og idag 80° 44 1/2'. Vinden er stadig sydlig og sydøstlig. – Det er deilig vær, en føler på sig at våren må være kommet,- selv om termometeret sier nei. «Våronnen» har begynt ombord, sneen og isen renskes op langs «Fram»s sider, og hun skyter frem av vinterdekket som bar-knausene med vårblomster. Sneen på dekket blir litt efter litt skuffet overbord, riggen reiser sig mot den klare luft ren og mørk, og de gylne knapper på toppene blinker i solen. Vi går og varmer oss i solsteken langs de opvarmede skutevegger hvor termometeret viser varmegrader, røker en fredelig pipe og ser på de lette, hvite vårskyene som seiler høit oppe på den blå himmel. En og annen tenker vel også på våren der hjemme, når bjerkene spretter.»

1. Så kaltes styrbords firemannslugar.
2. Fra 1853–1855.
3. Dette koss blev siden kalt for «Storkosset»; det fulgte «Fram» hele resten av driften.
4. Så kalte vi noen lette bukser av tynn tett bomullsduk, som vi brukte til beskyttelse mot vind og sne.


———————————
X. VÅREN OG SOMMEREN 1894

Så kom da den tid vi hjemme kaller våren, gledens og det spirende
livs tid, da naturen våkner efter sin lange vintersøvn. Men der oppe bragte den ingen forandring. Det var den samme hvite livløse masse, de samme endeløse is-sletter vi dag efter dag gikk og stirret ut over. Det var de samme stemninger vi lå og drev imellem, av håp og mismot, av lengsel og dådslyst, alt eftersom vinden skiftet og isdriften bar frem eller tilbake.

Jeg fortsatte med å gruble over våre fremtidsmuligheter, gjorde iakttagelser, fant mine teorier støttet eller avkreftet. Oftest endte jeg dog med å finne at kjensgjerningene alt i alt talte for. Således er jeg den 17. april på det rene med at der må gå en strøm gjennem det ukjente polarbasseng: «Middagsobservasjonen gav 80° 20’ n. br.; det er 9’ siden i forgårs. Fire døgns nordenvind satte oss 3’ sydover, mens ett døgn av denne skrale vinden driver oss 9’ nordefter. Dette ser merkverdig ut; ·det er likesom vi ikke vil sydover mer. Og når jeg tenker på det påfallende varme vann vi har funnet i dypet, synes jeg at det virkelig begynner å lysne. – – Det varme vannet kan vanskelig skrive sig fra annet enn Golfstrømmen som finner vei hit og vel erstatter det vann som i de øvre lag strømmer mot nord og danner den østgrønlandske polarstrøms kilder. Dette forekommer mig å stemme godt med mine oprinnelige antagelser og støtter den teori som hele ekspedisjonen er grunnlagt på. Legger jeg så hertil at vinden – som jeg på forhånd hadde trodd – synes å være fremherskende sydøstlig her, og at det samme også var tilfelle ved den internasjonale stasjon i Sagastyr (ved Lenamunningen), så er når alt kommer til alt våre utsikter ikke ugunstige.»

Ofte mente jeg også å finne andre sikre tegn på at der var en slik stadig nordvestgående strøm i vannet under isen, og da steg selvfølgelig motet enda høiere. Men så til andre tider, når driften gikk sydover igjen, og det var ofte, kom tvilene på ny, og det kunde se ut for mig som om der ingen utsikt var til å nå frem på rimelig tid. En slik drift i isen setter sandelig sinnet på mangen en hård prøve; men én dyd kan en da lære, og det er tålmodighet. Hele ferden var i virkeligheten en eneste lang skole i dette nyttige fag.

Vår fremgang var en stund utover våren noe bedre enn den hadde vært om vinteren; men i det hele var det den samme tærende krepsegang; for hver gang vi tok et langt skritt nordvestover, kom gjerne en lengere reaksjonsperiode. Det var, som det mest politiske medlem av vårt samfund mente, en stadig kamp mellem fremskritt og bakstrev. Efter en tids venstrevind og herlig drift nordover kom naturligvis det «radikale høire» til roret, og vi blev liggende i dødvannet eller drev rett akterover – hvilket satte Amundsen i en meget mørk stemning. Det var ellers underlig at «Fram» hele tiden vendte baugen bent mot syd; som regel lå den S 1/4, V, og det var bare lite den dreide på sig under hele driften. Som jeg skriver den 14. mai: «Hun går baklengs mot målet, med nesen stadig vendt mot syd. Det er som hun betenker sig på å gjøre avstanden fra verden større, som om hun lengter mot sydlige bredder; men en usynlig makt drar henne avsted mot det ukjente. Det ligger vel ikke noe dårlig varsel i denne betenkte baklengs-gang mot polarhavets indre? Jeg vil ikke tro det; krepsen kommer også frem en gang.»

Den 1. mai var vi på 80° 46' n. br. Mer eller mindre rykkevis og bare med enkelte små tilbakeslag gikk det forholdsvis godt nordvestover inntil vi den 18. juni nådde 81° 52' n. br. Men så kom reaksjonen, og den 26. august var vi helt nede på 81° 1' n. br. Efter denne tid begynte det så smått å bære nordover igjen; men det gikk ikke fort.

Likesom før speidet vi stadig efter land, og var tilbøielige til, snart i ett og snart i annet, å se tegn på at vi nærmet oss det. Men alltid viste det sig å være fantasier, og havets store dybde tydet jo også på at landet iallfall ikke kunde være nær. Den 7. august, da jeg hadde funnet 3850 m. dybde, heter det derfor: «Jeg tror ikke vi lenger skal tale om det grunne polarhav, hvor en kan vente land overalt. Det kan godt hende at vi til slutt driver ut i Norskehavet uten å ha sett en eneste fjelltopp. En begivenhetsrik årrekke å se imøte!»

Den plan jeg allerede har nevnt, å fare over isen med hunder og kjelker, sysselsatte mig fremdeles, og under mine daglige turer, på ski eller slede, hadde jeg stadig opmerksomheten henvendt på isens beskaffenhet og utsiktene for en lett fremkomst. I april var isen særlig skikket for hundekjørsel. Føret var godt; solvirkningen på sneen hadde gjort det glattere for kjelkene enn det var med den tråe fokk-sneen tidligere på vinteren; dessuten hadde vinden nu for en stor del jevnet skrugarene noenlunde godt over med sne, og av sprekker og råker var det heller ikke mange, så en kunde fare milevis uten å være synderlig brydd av dem. I mai begynte det imidlertid å forandre sig. Så tidlig som den 8. mai hadde vinden alt revet isen sterkt op, og «der er nu råker i alle retninger, som stanset oss stygt idag da jeg skulde ut og kjøre med hundene». Temperaturen var imidlertid ennu så lav at råkene snart frøs til igjen, og det blev fremkommelig på ny; men efter hvert som måneden gikk, steg temperaturen, vannet hadde ikke lenger så lett for å legge sig til med is, og råkene blev flere og flere. Den 20. mai sier jeg således: «Var en tur ute på ski i formiddag. Isen er blitt sterkt opbrutt i forskjellige retninger nu under den siste ukes stadige vind. Råkene er vanskelige å komme over, fylt som de er med små spredte isstykker som ofte er overføket med sne. Og denne sneen kan være falsk nok; en tror en har faste isen under sig; men stikker en staven i, går den like tilbunns.» Flere ganger holdt jeg på å komme stygt avsted ved å fare på ski over slik sne. Den 5. juni er fremdeles isen og føret omtrent det samme: «Har nettop vært ute på en skitur sydover sammen med Sverdrup; det er den første på lang tid nu. Isen har forandret sig, men ikke til sin fordel, føret er visstnok hårdt og godt; men skrugarene er slemme, sprekker og skrukoss i alle retninger. En kom neppe synderlig langt om dagen med en sledeekspedisjon i denne is.» Hittil hadde det imidlertid ennu gått å komme frem; men nu begynte snesmeltingen, og den la større hindringer i veien. Den 13. juni heter det således: «Isen blir bløtere og bløtere for hver dag; store vanndammer på flakene rundt omkring. Det er riktig i førefallet; skiene slår igjennem overalt, ned i bare vannet. Et svineføre å komme frem i. Sandelig om en kom langt på dagen nu, om en skulde bli nødt til å søke sydover eller vestover. Det er som alle utveier skulde være stengt, vi sitter her vi sitter. Jeg synes stundom at det i grunnen er nokså merkelig at ingen av disse karene er redde, enda det bærer lenger og lenger nord med oss, lenger og lenger inn i det ukjente. Der er ikke antydning til frykt hos en eneste én. Alle er de triste når det bærer syd eller for meget vest, og alle strålende fornøid hver gang det bærer bent nord, jo lengere dess bedre. Og ingen av dem kan dog være blind for at det står om livet, så sant noe av det skulde hende som næsten hver og én spådde oss. Ja, blir skuten knust og går tilbunns, som «Jeannette», uten at vi får berget nok til å fortsette vår drift på isen, men straks må ta fatt på ferden sydover, da kan det vel neppe være synderlig tvil om fremtiden. «Jeannette»-folkene greide sig dårlig nok. Og deres skute gikk ned på 77° n. br. Vi har den mangedobbelte vei til nærmeste land, ikke å tale om til folk; til Kapp Tsjeljuskin er det nu over 70 mil, og derfra til folk er det enda et godt stykke. Men «Fram» blir ikke knust, det er saken; ingen tror på muligheten av noe slikt. Det er med oss som med kajakk-roeren, – et feilaktig åretak kan være nok til å kantre ham og sende ham over i evigheten, men han farer like trygg, for han vet at det feilaktige åretaket kommer ikke.»

Senere – i juli – blev det enda verre med føret; flakene var overalt dekket av den reneste sørpe av sneslaps med vann under, og i skrugarer og koss, hvor snefonnene var dype, kunde en ofte synke i til skrevet, selv skiene bar ikke oppe. Utover i juli blev det på ny bedre, efter som sneen litt efter litt smeltet vekk, og en fikk isen med dens faste kornete overflate å gå på.

I steden dannet det sig nu svære dammer på flakene. Allerede tidlig (den 8. og 9. juni) begynte en slik å danne sig rundt om skuten, så at hun snart kom til å ligge i en liten ferskvannsdam, og en måtte bruke bro for å komme tørrskodd på isen. Disse dammene kunde ofte få en nokså respektabel utstrekning og dybde. Således hadde vi en på styrbords side av skuten som var så stor at vi drev og seilte med båt i den midt i juli. Dette var en yndet fornøielse hver kveld for flere av oss, – båten hadde sitt faste mannskap med kaptein, styrmann og annenstyrmann, men ingen matroser; det var en ypperlig leilighet til å øve sig i å seile med råseil, syntes de. De andre, som stod på stranden, fant det vel så fornøielig å bombardere sjømennene med sneballer og isklumper. Det var i denne dammen vi en dag skulde prøve om en av båtene våre kunde bære alle tretten mann. Da hundene så oss forlate skuten alle sammen for å gå til dammen, fulgte de i stor forbauselse med; de skjønte ikke hvad dette usedvanlige optrin skulde bety. Men da vi gikk i båten og støtte fra land, begynte de alle å tute i vill fortvilelse; de trodde nok de ikke skulde se oss igjen. Et par av dem la på svøm efter oss, mens to fiffige hoder – «Pan» og «Kvikk» – fikk den lyse idé å galoppere rundt dammen for å ta imot oss på den andre siden. Noen dager efter blev jeg overrasket ved å finne dammen tørr; det var tæret hull på isen i bunnen av den, og alt ferskvannet var rent i sjøen. Så var da den glede slutt.

Foruten slike dammer møtte en om sommeren også råker i alle retninger; men dem kunde en som regel hoppe, på løse småflak eller på smale steder. De opnådde aldri noen videre bredde, og det var selvfølgelig ingen som helst utsikt til å få «Fram» flott i noen av dem. Men selv om så hadde vært, hadde det ikke hatt noen betydning, for ingen av dem var såpass store at de kunde ha bragt oss mange kabellengdene nordover. Enkelte ganger så det visstnok ut på himmelen som det kunde være større strekninger av åpent vann i nærheten, og det hendte at vi fra tønnen kunde se store åpne klarer i horisonten; men heller ikke de kunde være større enn at de blev av liten betydning når det gjaldt å komme frem med skute. Sangvinikerne ombord tilla disse åpninger mere verd. Den 15. juni heter det i dagboken: «Det er adskillige råker å se i forskjellige retninger; men ingen av dem er brede eller har synderlig størrelse. Styrmannen maser imidlertid stadig med at vi nok skal få åpent vann innen høsten, så vi kan karre oss nordefter. Det later til å være en almindelig utbredt tro blandt de andre også, når jeg undtar Sverdrup da. Men hvor de vil ta sitt åpne vann fra, det vet ikke jeg. Ellers er dette vel den første ekspedisjon som driver i isen uten å tilbringe sommeren med å speide efter åpent vann, og sukke og lengte efter at isen skal åpne sig. Jeg bare ønsker den må holde sammen, og peise på og drive nordover. Alt er avhengig av hvad en venter sig her i livet. En forbereder sig på å seile i åpent vann kanskje like til polen, men kommer fast i isen, og sørger; en annen innretter sig bare på å komme fast, men blir ikke bedrøvet om han skulde finne åpent vann. Det er alltid sikrest å vente sig det minste av livet, da får en ofte mest.»

Klarene, råkene og sprekkene fremkalles naturligvis, likesom skruingene, ved de skiftende vind- og tidevannsstrømmer, som setter isen i drift, snart i én retning, snart i en annen. Og de viser kan hende best hvorledes hele polarhavets overflate må betraktes som en eneste sammenhengende masse av isflak som er i stadig bevegelse, og som snart fryser sammen, snart atter rives fra hverandre, eller knuses mot hverandre.

Under hele vår drift ofret jeg denne is megen opmerksomhet, ikke alene med hensyn til bevegelse, men også til dannelse og vekst. Allerede i innledningen til denne bok har jeg fremhevet, at selv om isen tilbringer år efter år i det kolde polarhav, kan den dog ikke opnå mere enn en viss tykkelse ved å fryse. Ved de målinger som stadig fant sted så vi at is, som var dannet om høsten (i oktober og november), fortsatte å vokse hele vinteren og våren utover, men langsommere og langsommere jo tykkere den blev. Den 10. april hadde den nådd omkring 2,31 m.; den 21. april 2,41 m.; den 5. mai 2,45 m.; den 21. mai 2,52 m.; den 9. juni 2,58 m. Den var altså fremdeles i vekst, enda sneen nu smeltet raskt på overflaten og det dannet sig store ferskvannsdammer på flakene. Den 20. juni var tykkelsen akkurat den samme, skjønt smeltingen på overflaten nu var betydelig. Den 4. juli 2,57 m. Men den 10. juli blev jeg forbauset over å finne at isen var vokset til 2,76 m., til tross for at den nu kunde minke flere centimeter om dagen ved smelting på overflaten. Jeg boret på mange steder, men fant overalt det samme: en tynn, løsere ismasse lå under det gamle flak. Først trodde jeg det var et tynt isflak som var blitt skubbet under, men opdaget senere at det virkelig var en nydannelse av ferskvanns-is på undersiden av den gamle is. Ved smeltingen av sneen og den øverste del av isen blev det dannet et lag av ferskvann som rakk henimot tre meter under den fri vannoverflate. Det fløt ovenpå det salte sjøvann, som fremdeles hadde en så lav temperatur som omkring ÷ 1,5°; ved berøringen med dette koldere sjøvann blev ferskvannet avkjølt så meget at det frøs, og det dannet sig en tykk isskorpe i det. Denne isskorpen på undersiden var det altså som gjorde at isens tykkelse øket. Senere utover sommeren avtok imidlertid tykkelsen noe på grunn av smeltingen på overflaten. Den 23. juli var tykkelsen av den gamle isen bare 2,23 m., og sammen med det nydannede lag under 2,49 m.; den 22. august var gammelisen 1,86 m., og den samlede tykkelse 2,06 m.; den 3. oktober var de tilsvarende tall 1,75 m. og 1,98 m. Så begynte isen å vokse langsomt igjen. Den 11. desember har den samlede tykkelse nådd 2,11 m.; den 3. januar (1895) 2,32 m.; den 6. februar 2,59 m. Man ser herav at det ikke er så overdrevent svære dimensjoner isen opnår direkte ved frysning. Den sammenstuving skruingene volder kan frembringe blokker og flak av en ganske annen tykkelse. Isflakene kan ofte i vid utstrekning skyves inn under hverandre i flere lag. Senere fryser de sammen, så det kan se ut som om de var frosset i ett.

På denne vis hadde «Fram» fått en god seng under sig. I vinterens løp disputerte Juell og Peder ofte om hvor tykk isen under «Fram» kunde være. Peder, som hadde sett adskillig is før, påstod at den minst måtte være 20 fot; men Juell vilde ikke tro det, og våget 20 kroner på at den ikke var så tykk. Den 19. april brøt disputten ut igjen, og derom heter det i dagboken: «Ulykken er at våre bor ikke når lenger enn 16 fot ned, og Peder har derfor påtatt sig å hugge de fire fot som skulde være igjen. Det har vært tale om dette veddemålet i hele vinter; men aldri er de kommet til enighet. Peder sier at Juell kunde begynne å bore, og Juell sier at Peder fikk hugge sine fire fot først. I kveld endte det med at Juell i et ubesindig øieblikk lovte 10 kroner til den som vilde bore. Bentsen tok ham på ordet; det var ikke alltid anledning til å tjene 10 kroner så lett, syntes han, og gikk straks i gang med arbeidet sammen med Amundsen. Amundsen skulde ha 1 krone timen, eller også betaling for fot; men det blev nok ved timebetalingen. De drev på utover natten; da de var kommet tolv fot ned, glapp boret igjennem et lite stykke, og det kom vann i hullet; men det blev ikke stort av det, og boret stanset igjen mot is. Så boret de litt til; men da rakk ikke boret lenger, og Peder måtte purres ut for å hugge sine fire fot. Han og Amundsen drev på å hugge så svetten rant. Amundsen var ivrig som alltid og lovte på han skulde ikke gi sig før han var igjennem, om det så blev 30 fot. Imens hadde Bentsen tørnet inn; men nu kom det bud efter ham og meldte at hullet var hugget, og alt klar til boring igjen. Da det manglet en tomme eller halvannen på tyve fot, slo boret igjennem, og vannet sprøitet op og fylte hullet. De senket et lodd nedi; på 30 fot støtte det mot is igjen. Nu måtte de gi op. En pen isklump vi ligger i! Når jeg ikke regner med et stort løst isflak som er skrudd op ovenpå, så er isen 16 tommer over vannet; legger vi hertil de to fot som «Fram» er løftet over isen, blir det ikke så lite hun ligger over vannet.»

Temperaturen i isen er om sommeren omkring smeltepunktet, men synker selvfølgelig, efter hvert som vinterkulden kommer. Den synker hurtig i isens overflate; herfra trenger avkjølingen langsomt dypere og dypere ned, inntil henimot undersiden, hvor temperaturen naturligvis alltid holder sig jevn og er lik det underliggende vanns. Vi gjorde stadig observasjoner over isens temperatur i forskjellige lag, for å komme på det rene med hvor raskt isens avkjøling gikk for sig utover vinteren, og hvorledes temperaturen steg igjen mot våren. Sin laveste temperatur hadde isen i mars og begynnelsen av april, da den i 0,8 m. var omkring ÷ 20° og i 1,2 m. omkring ÷ 16° . Fra begynnelsen av april steg temperaturen langsomt igjen.

Ved disse lave temperaturer blev isen meget hård og sprø, og ved støt og skruing hadde den lett for å sprekke og knuses. Om sommeren, når temperaturen var nær smeltepunktet, blev isen derimot seig og plastisk, og hadde ikke så lett for å brekkes i stykker under skruingene. Denne forskjell i isens tilstand sommer og vinter merket man også i lyden; en vinterskruing var alltid ledsaget av sterk larm, mens en skruing i den seige sommer-is gikk næsten lydløst for sig, og de største omveltninger kunde ofte foregå tett innpå oss uten at vi hadde den minste anelse om det.

I «Fram»s umiddelbare nærhet holdt isen sig hele året utover fullstendig rolig, «Fram» blev i denne tid ikke utsatt for noen skruing. Hun lå godt og trygt i det flak hun nu var innefrosset i, og efter hvert som isens overflate tinte vekk for sommersolen, steg hun høiere og høiere. Om høsten begynte hun igjen å synke litt, – enten nu dette kom av at isen gav svikt under hennes vekt, eller av at den smeltet noe på undersiden, så den ikke lenger hadde slik opdrift til å bære henne som før.

Imens gikk livet sin vante gang ombord. Nu da lyset var kommet, blev det selvfølgelig mere arbeide av forskjellig slags ute på isen enn det hadde vært om vinteren. Jeg har alt omtalt våre mislykkede forsøk på å nå bunnen ved lodning. Vi var jo ikke forberedt på slike dybder, og hadde ikke noe dyplodnings-apparat med oss. Vi måtte derfor hjelpe oss som best vi kunde. Det var ingen annen råd enn å ofre en av «Fram»s stålkabler for å lage loddline av den. På isen var det ikke vanskelig å finne plass nok til en reperbane, og selv om temperaturer på ÷ 30° til ÷ 40° ikke er de hyggeligste til å stelle med så fine greier i som ståltråd, så gikk arbeidet like fullt godt for sig. Kabelen blev slått op i sine enkelte strenger, og en ny smekker loddline blev laget ved å tvinne sammen et par slike. Derved fikk vi en line på mellem 4000 og 5000 m.'s lengde, og kunde nu endelig nå bunnen. Det viste sig at dybden holdt sig mellem 3300 og 3900 m. Dette var en overraskende opdagelse. Man hadde jo hittil alltid gått ut fra at polarbassenget måtte være grunt, med mange ukjente øer og land. At det var grunt var da også et av mine egne utgangspunkter da jeg la min plan (smlgn. s. 20 og 21). Fra dette grunne polarhav sluttet man videre at egnene om polen tidligere var dekket av en utstrakt landmasse, som de øer vi nu finner bare er rester av. Dette utstrakte pol-land mente man var vuggen til mange av våre dyre- og pl anteformer, som derfra skulde ha funnet vei til våre bredder. Alle disse antagelser synes nu å hvile på et nokså svakt grunnlag. Det store dyp vi har funnet tyder på at det iallfall ikke har vært land her i noen meget sen geologisk tid; dypet må visst være likeså gammelt som Norskehavs-dypet.

Et arbeide som jeg tilla stor betydning var undersøkelse av temperaturen i forskjellige dybder i havet, like fra overflaten til bunnen. Slike målinger blev foretatt så ofte tiden tillot det, og som allerede nevnt gav de også overraskende resultater: de viste tilstedeværelsen av varmere vann under det kolde lag som finnes i overflaten og et stykke nedover. Det er ikke her stedet til å gjengi resultatet av de forskjellige målings-serier. De er alle temmelig like, og jeg skal som eksempel bare vise noen av de temperaturer som blev funnet 13. – 17. august 1894:

overflate	+ 0,80°	200 m.	÷ 0,23°	1400 m.	÷ 0,38°
2 m.	÷ 1,40°	220 m.	  0,00°	2000 m.	÷ 0,71°
40 m.	÷ 1,72°	300 m.	+ 0,18°	2600 m.	÷ 0,79°
80 m.	÷ 1,72°	400 m.	+ 0,32°	2900 m.	÷ 0,81°
100 m.	÷ 1,62°	600 m.	+ 0,16°	3000 m.	÷ 0,78°
140 m.	÷ 1,19°	800 m.	+ 0,02°	3400 m.	÷ 0,74°
180 m.	÷ 0,52°	1000 m.	÷ 0,14°	3800 m.	÷ 0,69°


Fra like under overflaten og ned til 220 m. er det kuldegrader, med den laveste temperatur i 40 til 80 m.s dybde. Fra 220 m. til vel 800 m. er det over 0°, med det varmeste vannet i omkring 400 m. Under 800 m. er temperaturen negativ igjen; den synker jevnt nedover til 2900 m., og stiger så langsomt derfra mot bunnen. Lignende stigninger og synkninger finner vi igjen omtrent i alle temperatur-rekker; vekslingene fra den ene måned til den annen var så små at de i de forskjellige dybder ofte bare beløp sig til et par hundredels grad. Undertiden kunde dog temperaturene i de varme vannlag være enda høiere enn de som er gjengitt her.

Vi hadde ikke ventet å finne stort fugleliv i disse øde egne. Og vår forbauselse var ikke liten da vi pinsedag, 13. mai, fikk besøk av en måke. Fra nu av så vi stadig fugler av forskjellig slag i nærheten av oss, og til slutt var det næsten en daglig begivenhet som vi ikke gav synderlig akt på mer. Det var mest ismåker, krykkjer, havhester, av og til en blåmåke, en sildemåke eller en teist; et par ganger så vi også en tyvjo. Den 21. juli kom en snespurv og besøkte oss.

Den 3. august hendte en stor merkelighet – vi fikk visitt av den arktiske rosenmåke (rodosthetia rosea). Derom skriver jeg i dagboken: «Idag er endelig min lengsel tilfredsstillet. Jeg har skutt Ross' måke,[1] tre stykker på en dag, – denne gåtefulle beboer av det ukjente nord, som bare sees hendelsesvis en enkelt gang, om hvem ingen vet hvor den kommer fra eller hvor den går hen, som helt og holdent tilhører den verden fantasien stunder mot, og som jeg alltid håpet å opdage når øiet speidet innover de ensomme ismarker. Og så skulde den komme nu da jeg minst tenkte på det. Jeg var ute en liten tur på isen herved skuten og fikk da se en fugl sveve over den store skrugaren der i nordvest. Jeg tok den først for en krykkje; men snart så jeg at den lignet mer en tyvjo med sin skarpe flukt, de lange spisse vingene og den tilspissede halen. Da jeg kom ut med børsen, var der to sammen som fløi flere ganger rundt skuten. Jeg fikk nu se dem på litt nærmere hold og opdaget at de var for lyse til å være tyvjoer. De var ikke sky, men fortsatte å flyve omkring i nærheten av skuten. Ved å gå efter dem på isen fikk jeg snart skutt den ene og blev ikke lite forbauset da jeg skulde ta den op og fant at det var en liten fugl av størrelse som en bekkasin; den spraglede farven på ryggen minnet også om en sånn. Snart efter skjøt jeg den andre med. Ut på dagen kom enda en tredje, som også blev skutt. Da jeg løftet den op, var det liv i den; i det samme spydde den ut et par store reker som den må ha fisket i en eller annen råk. Alle tre var unge eksemplarer, omtrent 32 cm. lange, med sortspraglet grå drakt på rygg og vinger; bryst og underside er hvite med et knapt merkbart anstrøk av orangerødt, om halsen en mørk gråsprengt ring.» I en litt senere alder forsvinner denne spraglete drakt; de blir blå på oversiden, med en sort ring om halsen, og brystet får en fin rosenrød farve. Noen få dager senere blev det skutt enda en del slike måker, så vi alt i alt fikk åtte.

Under alt dette var den aldri ute av mine tanker, den plan jeg hadde tumlet med om vinteren – å undersøke det ukjente hav også utenfor den rute «Fram» drev i. Engstelig voktet jeg hundene, for at ikke noe vondt skulde støte til dem og de kunde holdes i god stand; alt mitt håp stod jo til dem. Visstnok var flere bitt ihjel, og to var ødelagt av bjørn; men der var ennu 26 igjen, og til vederlag hadde vi fått hvalpene, hvorav jo åtte hadde fått lov til å leve. Utover våren holdt hvalpene sig på dekket; men den 5. mai blev deres verden betydelig utvidet. Jeg skriver den dag: «I eftermiddag slapp vi hvalpene på isen, og «Kvikk» foretok straks lengere utflukter med dem for å vise dem omegnen; først hen for å la dem snuse på meteorologens greier, så til bjørnesaksen, så bort for å se på forskjellige skrugarer. Til å begynne med var de meget forsiktige, stirret forskrekket omkring, og våget sig bare langsomt og skrittvis ut fra skuteveggen; men snart tumlet de sig vilt i den nyopdagede verden. «Kvikk» var meget stolt ved å føre sin yngel ut i verden, og streifet glad og livlig omkring, skjønt hun nettop var kommet hjem fra en lang flyvende kjøretur, hvor hun som vanlig hadde lagt sig godt i selen. – I eftermiddag fikk en av de sort-og-hvite hvalper et anfall av galskap; den sprang rasende rundt skuten, gjødde, og bet fra sig i alt den fikk tak i. De andre angrep den, og til slutt sperret vi den inne forut på dekket, hvor den raste en stund; så blev den stille, og synes nu normal igjen. Det er den fjerde av dem som får slike anfall. Hvad pokker er det? Vannskrekk kan det umulig være, ellers måtte den da forekomme også blandt de voksne hunder. Vondt for tenner? eller arvet epilepsi? Eller noe annet djevelskap?»

Dessverre døde flere av dem av disse merkelige anfall. De var så vakre og hyggelige, disse hvalpene, at der var sorg på oss alle hver gang noe slikt hendte. Den 3. juni heter det: «I formiddag døde igjen en av hvalpene av disse gåtefulle kramper, og hvorfor skulde jeg skjule det for mig selv: det går mig nær til hjertet og gjør mig trist. Jeg har vennet mig så til disse små polar-vesener som lever sitt sorgløse liv deroppe på dekket, tumler omkring oss og leker fra morgen til kveld og litt av natten med. I timevis kan jeg fryde mig ved å se på dem, leke med dem som med små barn, – gjemsel f. eks. rundt skylightet – mens de jubler vilt av glede. Nu var det den største og sterkeste av dem som gikk, en prektig gulrød hund; jeg kalte den for «Løva». Den var så tillitsfull og kjælen, og hadde slikt et kjærlig gemytt, – igår sprang den og lekte livsglad og strøk sig op til mig, og idag er den død. Det tynnes i rekkene. Men det verste er at vi forgjeves søker å komme på det rene med hvad det er som feiler dem. Den var fullstendig normal og munter som vanlig, like til den begynte på frokosten idag; da satte den med ett i å skrike og tok på å renne rundt og gjø som forstyrret, slik som de andre har gjort. Så fikk den krampeanfall, og fråden rant. Og en av disse krampene har vel gjort ende på den – det var bare et par timer efter det første skrik. Nu i eftermiddag har Blessing og jeg obdusert den; men vi kunde ikke opdage antydning til noe usedvanlig noensteds. Noen infeksjonssykdom syntes det ikke å være. Jeg forstår ikke det hele. – «Ulenka», den prektigste hund i hele laget, vår trøst og vårt håp, blev også plutselig syk her forleden. Det var om morgenen den 24. mai at vi fant den liggende lam og hjelpeløs i koblet sitt på dekket. Den prøvde i ett vekk å reise sig, men kunde ikke stå, falt uavlatelig i dekket igjen. Akkurat som en mann som har fått slag og har mistet herredømme over lemmene. Den blev straks bragt til køis i en kasse og pleiet på det omhyggeligste; når jeg undtar at den ikke kan gå, ser den ellers ut til å være sund og frisk.» Det må ha vært et slags slagtilfelle som har truffet ryggmarven en- eller annensteds, og har lammet vesentlig den ene siden. Hunden kom sig litt efter litt, men blev aldri helt bra i benene. Den var dog med på vår senere sledefart.

Forresten syntes hundene ikke å like sommeren; det var så vått på isen, og så blev det så varmt. Den 11. juni sier jeg: «Idag har vanndammene omkring oss vokset ganske påfallende; det er lite lystelig å gå utenfor skuten i utette sko. Hundene får det våtere og våtere om dagen, og svetter mer og mer i varmen, skjønt det ennu bare en og annen gang er over null grader. For noen dager siden blev de flyttet på isen,[2] hvor to lange hus blev satt op til dem; husene blev gjort av kasser, og består egentlig ikke av annet enn en vegg og et tak. Her tilbringer de nu mesteparten av døgnet, og vi er kvitt all urenslighet ombord, undtagen da av de fire hvalpene som er igjen, og som lever herrens glade dager der oppe, og kappes i dovenskap og lek; dessuten har vi ennu «Ulenka», som er i langsom bedring. Der er samme dagsorden for hundene som i hele vinter. De slippes om morgenen omkring halv ni. Når den tid nærmer sig, holder de det utålmodigste og syndigste leven; hver gang én av oss viser sig på dekket, hyler alle 26 i kor med ville krav på mat og frihet. Straks de er sloppet løs får de sin frokost, en halv tørrfisk eller tre kjeks til manns. Resten av formiddagen tilbringer de med å rote omkring i alle de søppelhauger som finnes; de gnager og slikker på alle de tomme blikkboksene som de har undersøkt hundre ganger før. Kommer så en ny en dansende ned på isen fra kokken, blir det straks slagsmål om eiendomsretten. Ofte hender det at en eller annen kjører hodet for langt ned i en høi smal boks, for å nå til en fettskove som lokker altfor fristende på bunnen, setter sig fast så den ikke får boksen av igjen, og så med dette futteralet over hodet tumler i blinde bortover isen, og gjør de underligste fakter for å bli det kvitt, til stor munterhet for oss som ser på. Trette av dette arbeidet på søppelhaugene strekker de til slutt sine runde pølsekropper pesende i solen, og blir det for varmt der, søker de skyggen. Før middag bindes de igjen. Men «Pan» og andre likesinnede sniker sig gjerne litt før den tid avsted, og gjør sig usynlige bak et iskoss; en ser bare et hode eller noen ører stikke lurende frem her og der. Vil en hente ham, hender det at han knurrer, viser tenner eller tilmed glefser, så legger han sig platt ned og lar sig slepe til fengslet. Resten av døgnet tilbringer de så med søvn og med å puste og pese i den svære varmen, som riktignok ennu er et par kuldegrader. Rett som det er istemmer de et hyl, så det sikkert må høres i Sibiria, og tretter og kjekler til ulldottene fyker. – At hundene er flyttet ut på isen gjør at vakten nu får den tunge plikt å holde sig på dekket om natten, hvad der ikke har vært skikk før. Men det er nok at bjørnen én gang har vært her og dratt avsted med to av våre kostbare dyr.»

Den 31. juli forøket «Kvikk» igjen vårt samfund med elleve hvalper. De fleste vokste op og blev staute prektige dyr.

De forskjellige merkedager blev festligholdt med stor høitidelighet. Særlig prakt utfoldet vi den syttende mai. Følgende skildring av den tar jeg fra min dagbok:

«Fredag den 18. mai. Syttende mai blev igår feiret med den største festlighet. Om morgenen blev der purret ut med orgelmusikk; «College Hornpipe»s belivende toner lød gjennem rummet og kalte oss til en splendid frokost med røkelaks, oksetunge o. s. v. Alle mann optrådte med syttendemai-sløifer, selv gamle «Suggen» fikk en slik på halen. Oppe hvinte vinden, og det norske flagg fløi lystig flagrende til topps. Omkring klokken 11 begynte deltagerne med sine faner å samles på isen utenfor skuten om babord, og toget ordnet sig. Først ekspedisjonens leder med det rene norske flagg, efter ham Sverdrup med den 6 m. lange stander, som med sitt «FRAM» på rød bunn tok sig ypperlig ut. Så kom en hundeslede med musikken (Johansen med trekkspill), og Mogstad som kusk; derefter fulgte styrmannen med rifle, og harpuner Hendriksen med en lang harpun; så Amundsen og Nordahl med en rød fane. Efter dem kom lægen, som bar en veldig stang med en demonstrativ fane for normal-arbeidsdag, som tok sig gripende ut, – en ullskjorte med bokstavene «N. A.» innsydd på brystet. Derefter kokken med «Peiks gryte» på ryggen; så til sist meteorologene med en merkelig innretning: den bestod av et svært blikkskilt, som der var festet et rødt bånd tversover med bokstavene «Al. St.» på – «almindelig stemmerett».[3] Endelig satte toget sig i bevegelse. Hundene marsjerte gravitetisk, som om de aldri hadde gjort annet enn å gå i prosesjon, og musikken spilte en høitidelig festhymne, ikke komponert for anledningen. Det statelige tog skred to ganger rundt om «Fram» og beveget sig så med stor høitidelighet hen til det store koss. På Storkosset blev der utbragt et leve for «Fram», som hadde ført oss så godt hit, og som nok også vilde føre oss godt hjem igjen. Hvorefter toget atter drog tilbake. Denne gang skar det foran «Fram»s baug, og da det var kommet til lenselemmen på babords side, blev der fra kommandobroen holdt en tale for dagen. Den blev efterfulgt av en dundrende salutt på seks skudd – med den følge at en fem-seks hunder satte avsted over flak og skrugarer, og gjemte sig i flere timer bak hver sitt koss langt borte på isen. Vi derimot drog ned i «Fram»s lune kahytt, som var festlig smykket med flagg, og inntok der en splendid middag, med en vals som innledning. Efter middagen fulgte «bolsing».[4] Så kaffe med kake, og dertil spenderte fotografen cigarer. Stemningen høi. Så ny «bolsing». Efter kveldsmaten optrådte fiolinisten Mogstad, og der blev servert forskjellige lekre saker. I det hele en pen og vellykket syttende mai, iallfall i betraktning av at vi nu hadde overskredet den en og åttiende breddegrad.»

For å gi et inntrykk av vårt sommerliv for øvrig hitsetter jeg noen spredte dagboksoptegnelser:

«Mandag den 28. mai. – – Vi driver snart fortere, snart saktere vestover, og bare litt nord. Jeg har ingen tvil om at ekspedisjonen vil lykkes nu, og regnefeilen var vel ikke så stor enda. Men jeg tror neppe vi driver høiere enn 85° , om vi når det – det vil avhenge av hvor langt Franz Josefs Land strekker sig nordover. I så tilfelle vil det bli hårdt å gi avkall på polen, skjønt det jo i grunnen er en forfengelighets-sak, bare narrestreker mot det vi gjør og håper å fullføre. Men allikevel, jeg må medgi jeg er så stor en narr at jeg gjerne tok polen med det samme; jeg vil vel også prøve på det, såfremt vi kommer forbi der på en noenlunde rimelig tid.

En mild mai dette. Det har vært omkring null flere ganger i det siste; en kan gå oppe og næsten innbille sig en var hjemme; det er sjelden lavere enn noen få kuldegrader. Men sommer-tåken begynner å komme, av og til med rimfrynser i riggen. Ellers er himmelen med sine svevende lette skyer næsten lik en vårhimmel sydpå. At det er blitt mildt i været, merker vi også ombord; vi behøver ikke å legge i ovnen lengere for å få det varmt og koselig, skjønt vi jo aldri har drevet noen luksus i den henseende. I proviantrummene begynner rimen og isen som har slått sig på tak og vegger, å løsne og smelte, og både i rummene aktenfor salongen og storrummet har vi måttet holde stor renselsesfest med skraping og tørring av is og rim, for at ikke provianten skal bli ødelagt ved at fuktighet slår sig på pakningen, og det ruster hull på blikkboksene. I lengere tid har vi også holdt lukene til storrummet åpne, så det har vært gjennemtrekk; derved er adskillig av rimen fordampet. Det er ellers merkelig hvor lite fuktighet det er ombord. Dette skyldes vel «Fram»s solide bygning, og at dekket over storrummet er panelt på undersiden. Jeg blir gladere og gladere i denne skuten.»

«Lørdag den 9. juni. Vår politiker Amundsen festligholder dagen med hvit skjorte og snipp. – Jeg har idag flyttet med mitt arbeide op i arbeidslugaren igjen, hvor jeg på ny kan sitte og se ut av vinduet i dagen, og få en følelse av at jeg lever i verden, og ikke i en hule, hvor en må brenne lys døgnet rundt. Jeg akter å holde mig her lengst mulig utover vinteren; her er så stille og uforstyrret; de ensformige omgivelser tvinges ikke stadig høilydt inn på en. – Jeg har virkelig en følelse av at sommeren er kommet. Jeg kan drive timevis i solen op og ned på dekket, eller sitte og la mig steke, mens jeg røker en pipe, og blikket glir utover de forvirrede sne- og ismasser. Sneen er aldeles våt overalt nu, og det begynner å danne sig dammer hist og her. Isen blir også mer og mer gjennemtrukket av saltvann; bare en borer et aldri så lite hull i den, så fylles det straks med vann.» Dette henger slik sammen: isen inneholder endel salt; efterhvert som temperaturen stiger, bringer saltet mer og mer vann til å smelte, så der dannes saltvann som har et frysepunkt der svarer til temperaturen i isen omkring. «Isens temperatur er steget betydelig: i 1,2 m.s dyp er den bare ÷ 3,8°, og i 1,6 m. ÷ 3,1°.»

«Søndag den 10. juni. Merkelig nok har vi ikke hatt noen sneblindhet ombord, når jeg undtar at lægen for et par dager siden fikk en snev derav om kvelden efterat vi hadde vært ute og slått ball; han gråt en stund sine modige tårer; men det gav sig snart igjen. Et ydmykende puss av skjebnen at han skulde være den første som blev hjemsøkt.» – Senere hadde vi enkelte ganske lette tilfelle av sneblindhet, så et par mann måtte gå med mørke briller; men det var ikke av noen betydning, og kom bare av at de som regel ikke syntes det var umaken verd å ta forholdsregler mot det.»

«Mandag den 11. juni. Jeg gjorde idag en gledelig opdagelse. Jeg trodde jeg var i ferd med min siste bunt cigarer, og hadde regnet ut at med en om dagen skulde de strekke til for en måned. Men så finner jeg uventet en hel kasse i benken min. Stor jubel. Det vil hjelpe til å fordrive enda noen måneder, – hvor langt er vi da? . . . Stakkars fyr, du er virkelig adskillig redusert! Fordrive tiden – det er en tanke som neppe noensinne før i livet er kommet i ditt hode. Det har alltid vært en jammer over at tiden fløi ifra dig, og nu kan den ikke gå hurtig nok. Og dernæst så dypt forfallen til tobakk – stenger dig inne i de vuggende røkskyer med dine evindelige drømmerier . . . Hør sønnenvinden, hvor den suser og tar tak i riggen der ute; det er en fryd å høre på.»

Sankthans-kvelden burde vi naturligvis hatt bål, som rett og riktig er; men det var ikke nettop vær til det:

«Lørdag den 23. juni 1894.

«I djupe dalar og grøne lier,
å der er fagert um sumartier,
når soli lett yver åsen stig,
og jonsoknotti som draumen sig.»

Nordenvinden fortsetter med snesludd. Trist vær. Driver sydover, 81° 43’ n. br.; ni minutter sydover siden mandag.

Mange sankthans-kvelder har jeg oplevet under forskjellige himmelstrøk, men neppe noen som idag. – – Jeg tenker på lystigheten rundt bålene hjemme, hører felelåten, latteren og børseskuddene; ekkoet svarer fra de blånende åser. Og så ser jeg utover dette uendelige hvite inn i tåken og sluddet og den drivende vind. Her er sandelig ingen sankthans-lystighet. Det er grått i grått altsammen. Midtsommer er forbi – og så synker dagen igjen mot den lange vinternatt, som kanskje vil finne oss like langt kommet som den forlot oss.

Jeg var midt oppe i mine undersøkelser over sjøvannets saltholdighet her i eftermiddag, da Mogstad stakk hodet inn og sa at det måtte luske en bjørn her i nærheten. Da karene nu efter middag kom tilbake til sitt arbeide ved Storkosset, hvor de holder på å grave en iskjeller for vårt ferske kjøtt,[5] fant de bjørnespor, som ikke var der da de gikk inn. Jeg spente skiene på og drog avsted. Men for et føre det var blitt de siste dagene! Bløt snesørpe som skiene sank hjelpeløst ned i. Bjørnen var kommet vestenfra rett på «Fram», hadde stanset og inspisert kjellerarbeidet, hadde så gått et stykke tilbake, tatt en god sving utenom, og derpå trasket østover lunt og rolig, uten å ofre mer opmerksomhet på slik en bagatell som en skute. Det gikk i mange kroker; den hadde snust borti alle huller hvor det så ut til å være noe etende, her og der hadde den rotet ned i sneen, til noe hundene hadde lagt efter sig, eller hvad det nu kunde være. Den hadde gjerne søkt bort til råkene og fulgt dem – vel i håp om å finne en sel; og så igjen inn imellem kossene og bortover flak med bare vann og snesørpe på. Hadde føret vært rimelig, skulde den nok snart vært min; men i denne sørpen hadde den fått for langt forsprang. – Et trist tungt landskap. Bare hvitt og grått. Ingen skygger, bare halvt utviskede former som svinner i tåken og snesluddet. Alt er i opløsningstilstand. – – Skiene synker dypt, og vannet rekker ofte op på anklene under sneen. Det er tungt å få dem op og tungt å få dem frem; men uten ski vilde en være enda verre faren. Hist og her brytes det ensformige gråhvite virvar av kullsort vann, som bukter sig i smalere og bredere råker mellem de høie kossene. Hvite snetyngede isklumper og flak ligger strødd utover den svarte flate, som hvitt marmor på sort bunn. Av og til en større mørk klare, hvor vinden får tak og driver op noen små bølger som skvulper og gnisser mot iskanten, det eneste liv i dette øde. Det er som en gammel venn, dette lekende vannet. – – Men rundt omkring kranses det av isen, som tårner sig op i sine skiftende fantastiske former, og hever sig skarpt ut mot det sorte, hvor øiet for en stund fant hvile. Evig og alltid modellerer denne vandrende is i sin skjære blåhvite marmor; med naturens rundhåndede ødselhet strør den de herligste billedhuggerverker utover, kun for på ny å la dem forgå, uten at noe øie har sett dem. Det hele er et eneste spill av skjønnhet. Hvorfor? Bare skiftende luner av naturen, følgende de evige lover som ikke spør efter mål eller hensikt? –

Nei, det er fåfengt å gå op bjørn i dette føret! Og jeg trasker tilbake igjen gjennem bløiten.»

«Søndag den 24. juni, årsdagen for vår avreise hjemmefra. Nordlig vind; driver fremdeles syd. Observasjonen idag gav 81° 41,7' n. br.; så det går ikke så fort enda.

Et langt år; meget er gjennemgått – skjønt vi vel er så langt som jeg på forhånd hadde ventet. Jeg sitter og ser ut av vinduet på sneen, som hvirvler ned der ute, båret av nordenvinden. En selsom midtsommerdag! En skulde tro en hadde nok av sneen og isen nu; men allikevel lengter jeg ikke nettop efter grønne lier, iallfall ikke alltid. Tvertom kan jeg jo sitte lange stunder og legge op planer for turer op i isen igjen, når jeg vel er kommet tilbake ... Ja, jeg vet hvad jeg har nådd, og vel så noenlunde hvad der venter, jeg kan nok legge fremtidsplaner; men der hjemme – –?»

«Onsdag den 11. juli. Bredden er 81° 18,8'. Endelig igjen sydlig vind, så det er slutt med driften sydover for denne gang.

Men nu lenges jeg næsten tilbake til polarnatten, til stjernenes evige underland, med det åndeaktige nordlys, og månen seilende gjennem den dypblå taushet. – – Denne evige dag, med sitt overmål av pågående virkelighet, den interesserer ikke lengere, den lokker ikke ut av hiet. Det er en uavlatelig rastløs ilen fra ett arbeide inn i et annet; alt skal gjøres, og intet forsømmes, uke efter uke og dag efter dag, og arbeidsdagen er lang, den er sjelden slutt før lenge efter midnatt. Men igjennem alt den samme følelse av savn og tomhet, som ikke må merkes. Å, men stundom er den ikke til å holde borte, hendene synker viljeløst – så trett, så usigelig trett! Livets fred skal jo for de hellige menn være å finne i ørkenen: her er sandelig ørken nok; men freden – nei, den kjenner jeg ikke; det er vel helligheten som mangler.»

«Onsdag den 18. juli. Jeg var en tur ute i formiddag med Blessing for å ta prøver av den brune sneen og isen, og samle alger og diatoméer i vannet. Flakene er brunskitne på overflaten næsten overalt, i hvertfall er den slags is sikkert den overveiende, mens rene hvite flak uten noe spor av skitten brun tone er sjeldne. Jeg trodde den brune farve måtte stamme fra de organismer jeg fant i den nyfrosne brun-røde is her i høst (i oktober måned); men de prøver jeg tok idag består vesentlig av mineralsk støv, blandet med diatoméer og andre bestanddeler av organisk oprinnelse.[6] Samme erfaring har også Blessing gjort, han har tatt adskillige prøver i is-overflaten før i sommer. Jeg må følge dette her videre, og se om alt dette brune skulde være av samme vesentlig mineralske natur, og altså komme fra land. I råkene fant vi en mengde algeklumper, slike som vi ofte tidligere har støtt på. Det kunde være store ansamlinger av dem omtrent i hver eneste liten råk. Og en kunde se at det bredte sig et brunt lag utover isens overflate langt ned i vannet på sidene av flakene. Dette skyldes en alge som vokser på isen. I vannet fløt også en hel del mindre slimklumper, dels hvite, dels gulrøde. Jeg samlet en del av dem. De viste sig under mikroskopet utelukkende å være diatomé-ansamlinger, med en hel del større røde celleorganismer iblandt, av et høist karakteristisk utseende. Disse diatomé-klumper holdt sig alle i en viss dybde, omkring en meter under vannflaten; her kunde de optre i store masser i enkelte småråker. Den omtalte alge bredde sig også mest i den samme dybde, mens deler av den steg op til overflaten. Det var klart at disse diatomé- og alge-ansamlinger holdt sig flytende nettop i den dybde hvor det øvre ferskvannslag hvilte på sjøvannet. Vannet i overflaten var aldeles ferskt, og diatomé-klumpene sank i det, mens de fløt når de kom ned til saltvannet.»

«Torsdag den 19. juli. Det gikk som jeg ventet. Jeg begynner å kjenne vinden her oppe temmelig godt nu. Efter at det har blåst «møllebris» idag, stilner det av nu i kveld, og imorgen skal vi vel ha den fra vest eller nordvest.

Igår kveld gikk den siste cigaren av den gamle kasse, og nu går den første av den siste kassen jeg har. Vi skulde jo være kommet så langt når den kassen var ferdig, men er knapt lenger enn da jeg begynte på den. Gud vet om vi er stort lenger når denne siste også er brukt op. Men det får nu være – røk vekk!»

«Søndag den 22. juli. Nordvesten lot vente på sig en stund; fredag kom der nordost i steden, om natten gikk det litt efter litt over til NNO, og igår formiddag blåste det rett nord; idag har det endt i vest, den gamle kjente kanten som vi nu har hatt mer enn nok av. Håv-linen viser i kveld omtrent NY til N, og det nokså sterkt, så det bærer sydover igjen.

Jeg sliter ved mikroskopet om dagen – arbeider med alle slags diatoméer og alger som vokser på isen i det øvre ferske lag av sjøen. Det er unektelig høist interessante ting, en hel ny verden av organismer, som blir ført avsted med isen fra kjente kyster og ut over hele det ukjente polarhav, for å våkne op der hver sommer, og utfolde sig til liv og blomstring. Ja visst er det interessant; men det er ikke den gamle brennende iver ved undersøkelsen, skjønt riktignok lukten av nellikolje, kanadabalsam og xylol vekker kjente og kjære minner fra det stille laboratorium der hjemme, og mikroskopet, glassene, farvene på bordet lokker til arbeide hver morgen når jeg trer inn her. Selv om jeg driver ufortrødent på dag efter dag til langt på natt, så blir det nu like fullt mest pliktarbeide, som jeg hver natt er glad over å kunne slutte med, for å ligge ennu noen timer på køien og lese en roman og røke en cigar. Med hvilken jubel kastet jeg ikke det hele fra mig, og sprang op og tok fatt på et virkelig liv – kjempet mig frem over is og sjø med sleder eller båter. Det er mer enn sant at det er «lett å leve kampens liv»; men her er hverken storm eller kamp, og jeg tørster efter noe slikt, efter å kunne bruke jettekrefter og kjempe mig frem – da levet en. Hvad glede er det ved krefter når der ikke er noe å bruke dem på? Her driver vi frem, og her driver vi tilbake, nu er det to måneder på samme flekken!

Imidlertid blir alt laget istand for en mulig ekspedisjon, eller for det tilfelle at det skulde bli nødvendig å forlate skuten. Alle kjelker blir surret og beslått omhyggelig. Seks hundesleder er under arbeide. Dessuten skal vi imorgen begynne å lage kajakker til alle mann. De blir lette å dra på kjelkene under et tilbaketog over isen uten skute. Først skal der lages kajakker til to mann hver. Jeg tenker å la dem gjøre omtrent 12 fot lange, 3 fot brede, og 18 tommer dype. Av slike skal det være seks stykker. De skal trekkes med selskinn eller seilduk; de får fullt dekk og to huller, ett for hver mann. – Jeg føler at vi har, eller rettere sagt skal skaffe oss, greier til å gjøre et glimrende tilbaketog. Stundom er det næsten som jeg lengtet efter et nederlag, et endelig avgjort, så vi kunde få leilighet til å prøve hvad vi duger til, og gjøre ende på denne sløvende uvirksomhet.»

«Mandag den 30. juli. – Sydøstover bærer det stadig vekk. Igår var det 81° 7' n. br., i forgårs 81° 11', og sist mandag (23. juli) 81° 16'. Men det fyller mig ikke lenger; jeg vet det vil engang forandre sig, og veien til stjernene bærer jo gjennem motgang. Jeg har funnet en ny verden: det dyre- og planteliv som finnes omtrent i hver ferskvannsdam på isflakene her. Den gamle interessen er våknet igjen. Fra morgen til kveld og langt på natt fordyper jeg mig i mikroskopet. – –

Det vrimler av små organismer, i tusenvis og millionvis, i dammene på nær sagt hvert eneste isflak over hele dette endeløse hav, som vi gjerne vil tilkjenne døden! Moder natur har en merkelig evne til å frembringe liv overalt – selv denne is er fruktbar jordbunn for henne.

I kveld fikk vi litt avveksling i vår begivenhetsløse tilværelse: Johansen opdaget en bjørn i sydøst for skuten, men utenfor skuddhold. Den hadde nok alt gått frem og tilbake der i lengere tid, mens vi var nede og spiste til kvelds; den hadde vært ganske nær oss, men var så blitt skremt av noe og drog nu østover. Sverdrup og jeg satte efter den, men til ingen nytte; råkene hindret oss for meget, og da så også skodden kom, vendte vi om efter å ha strevet et langt stykke.»

Den verden av organismer jeg har hentydet til, blev gjenstand for særlige undersøkelser den korte sommer utover, og var i flere enseender ganske merkverdig. Straks solen fikk innflytelse på is-overflaten og smeltet vekk sneen, så det dannet sig dammer, kunde man på bunnen av dem hist og her se små gulbrune flekker; de var så små at man vanskelig la merke til dem med én gang. Dag for dag blev de større, og da de som alle mørke gjenstander absorberte varmestråler fra solen, smeltet de sig litt efter litt ned i isen under og dannet runde huller, som ofte var flere tommer dype. Disse brune flekker bestod av de omtalte alger og diatoméer, som utviklet sig lett og raskt i sommerlyset, og kunde fylle bunnen av hullene med et tykt lag. Men det var ikke bare planter; der fantes også et mylder av små dyr, vesentlig infusjonsdyr som levde av plantene. Ja, jeg fant til og med bakterier – selv disse egne er ikke fri for dem!

Men jeg kunde ikke sitte ved mikroskopet alltid heller. Stundom, når godværet lokket for meget, måtte en jo ut og bake sig i solen, og innbille sig at en satt i Norge.

«Lørdag den 4. august. Deilig vær igår og idag. Lette hvite skyer seilende på det tindrende blå – sjelen får lengsel efter å sveve høit og fritt som de. Jeg stod og vasket mig ute på dekket nu i kveld. Det var som det kunde være hjemme ved fjorden. Lørdagskveldens fred lå over sinn og landskap.

Den første tomanns-kajakk er idag ferdigtrukket med seilduk av våre seilmakere, Sverdrup og Amundsen. I full stand veier den nu 30,5 kg. Jeg tror det blir en ypperlig innretning. Sverdrup og jeg prøvde den på en dam; den bar oss som ingenting og var så stiv at den var fullt bekvem å bruke, enda vi satt på dekket. Den bærer med letthet to mann med full utrustning for hundre dager. En greiere og mere lettvint farkost for disse trakter kan jeg vanskelig tenke mig.»

«Søndag den 5. august. 81° 7,3’ n. br.

«Eg kan ’kje gløyma den glitrefjor
når kyrkjebåtann om morgon ror.»

Tindrende sommervær. Bader mig i solen og drømmer mig hjem på høifjellet, eller – gud vet hvorfor – i de vestlandske fjorder. De samme lette hvite skyer i den blå klare sommerluft; himmelen hvelver sig over en, – sinnet løfter sig fritt under den. Hvad gjør det til saken at jorden er en annen, isen ikke bare noen få glitrende fonner og breer? Disse samme lette skyer der fjernt i det blå – er det ikke nettop dem øiet søker der hjemme på en tindrende sommerdag? – Sommerdagen her er skjønn og ren som en drøm uten attrå og uten synd, et dikt av rene hvite solstråler som bryter sig i isens kjølige krystallblå. Hvor vidunderlig deilig står ikke denne verden for en på en het kvelende sommerdag hjemme!

Vi har hvilt og holdt søndag. Jeg har ikke kunnet være inne hele dagen; tok så en lang tur over isen. Det er lett å komme frem; bare en del råker. – Scott-Hansen prøvde sig i eftermiddag i kajakk-roing i dammen som omgir skuten, og som sender flere kanaler utover isen. Men han nøide sig ikke med å ro rundt omkring; han skulde naturligvis også prøve å kantre og reise sig igjen, slik som eskimoene gjør. Det endte selvsagt med at han ikke kom op, mistet åren, blev hengende på hodet og basket under vannet, så kajakken blev fylt og han fikk sig et koldt bad. Nordahl, som stod på isen for å hjelpe ham, fant det til slutt også nødvendig å gå i vannet for å reise ham på rett kjøl igjen, til stor munterhet for oss andre.

En kan merke det er sommer. Nu i kveld spiller de kort på dekket, med «Peiks gryte» som bord. En kunde mest tro det var en augustkveld hjemme; det er bare toddyen som mangler; cigarene og pipene er her.»

«Søndag den 12. august. I formiddag premieskytning. – En herlig kveld. Jeg går og rusler bortefter isen mellem råkene og kossene. Det er så stilt, så stilt. Ingen lyd, uten et sakte vanndrypp innunder et isstykke, og så en dump sus av ras fra et koss langt borte. Solen står lavt i nord, og over hvelver himmelen sig, med gullbremmede skyer på det bleke blå. Is-ensomhetens dype fred. Tanken svever fritt og svever langt. Om en kunde få frem alt det som dirrer i sjelen på slik en kveld! Omgivelsene får en ufattelig makt over en. – Hvorfor klager jeg stundom over ensomheten? Med naturen omkring sig og med bøker og studier kan en vel aldri bli helt alene.»

«Torsdag den 16. august. Som jeg igår kveld ligger på køien og leser, og alle undtagen vaktmannen var gått til køis, smeller et skudd oppe på dekket over hodet på mig. I den tro at det var en bjørn skvatt jeg i sjøstøvlene og sprang op. På dekket møtte jeg Johansen, barhodet, med rifle. «Skjøt De?» – «Ja, jeg skjøt bort i Storkosset; jeg syntes det rørte sig der, og så vilde jeg se hvad det var. Men det var visst ingenting.» Jeg til rekken og så bortover. «Jeg trodde det var en bjørn som lå på kjøttet vårt og grov; men det var nok ikke noe.» Som vi stod, kom en hund lunkende over isen fra Storkosset. «Der har De det De skjøt på,» sa jeg med en latter. «Ja sandelig var det ikke en hund!» «Isbjønn» hette den riktignok. Den hadde ruvet så stor i tåken, der den stod og grov på kjøtthaugen. «Siktet De bent på hunden og skjøt bom da? Det var sandelig godt det gikk slik!» – «Nei, jeg skjøt bare borti der jeg. Jeg vilde se hvad det var.» – Ved frokosten idag gikk han selvfølgelig ikke fri for ondskapsfulle spørsmål om sitt «skremmeskudd»; men han brøt da odden av angrepet ved å si at det var slett ikke noe skremmeskudd: han hadde tatt «Isbjønn» for en virkelig bjørn, og skjøt ærlig og redelig bom på den.»

«Tirsdag den 21. august. 81° 4,2' n. br. Merkelig hvor liten forandring; vi driver litt nord og litt syd, og blir omtrent på samme flekken. Men – jeg tror, som jeg har trodd fra før vi reiste, at vi skal bli borte i tre år, eller rettere tre vintrer og fire somrer, hverken mer eller mindre, og omtrent to år fra denne høst skal vi være hjemme.[7] Vinteren som kommer vil nok kjøre oss videre igjen, om også smått. Den begynner alt å melde sig; i natt var det fire graders kulde.»

«Søndag den 26. august. Det er næsten som vinteren er kommet; kulden holder sig gjennemsnittlig mellem ÷ 4° og ÷ 6° siden torsdag. Skiftingene i temperaturen er små her oppe, så det er vel å vente at det blir en jevn synking herefter, skjønt det ellers er lovlig tidlig. Alle dammer og råker er dekket av is, så de alt igår bar en mann, selv uten ski. – Jeg var ute en skitur både i formiddag og i eftermiddag. Det var deilig føre og god fremkomst overalt. Enkelte råker hadde åpnet sig, eller det hadde skrudd litt, så ny-isen var tynn og buktet sig stygt under skiene; men de bar da oppe; derimot falt et par av hundene igjennem. Det har snedd en del, så det var fin bløt nysne å fare over. Holder det sig som det nu er, får vi et ypperlig skiføre i vinter; for det er ferskt det vannet som fryser i overflaten på råkene nu, og det blir altså ikke noe salt som kan gyve utover med vinden fra ny-isen og ødelegge sneen, sånn som siste vinter. Slik sne med salt i er trå som sand å gå på.»

«Mandag den 27. august. Nettop som Blessing skulde gå fra sin vakt i natt og stod på rekken og så utover, fikk han øie på noe hvitt noe som lå og veltet sig i sneen et stykke unda i sydøst. Så blev det liggende rolig en stund. Johansen, som skulde ha vakten efter, kom nu til, og begge stod og glante. Så reiste det sig – ikke tvil om hvad det var. De fikk begge tak i rifler og krøp frem på bakken; her ventet de rolig mens bjørnen nærmet sig skuten, idet den krysset forsiktig i brede slag mot vinden. Det blåste friskt, møllen gikk i full durende gang; men det imponerte den ikke; det var kanskje nettop den innretningen han vilde undersøke. Endelig var den på råken forut, begge skuddene smalt, og den stupte på flekken. Det var deilig å få ferskt kjøtt igjen; det er den første bjørn iår. Det vanket naturligvis bjørnestek til middag idag. – Full vinter med snefokk.»

«Onsdag den 29. august. Frisk vind, det buldrer og bruser i riggen der oppe. Unektelig en opkvikkende avveksling. Og sneen driver som midtvinters. Et herlig augustvær! Men det bærer da nordover igjen, og det kan trenges. Igår var vi på 80° 53,5' n. br.

Ikveld stod jeg nede i rummet og arbeidet på min nye bambuskajakk, som skal bli toppunktet av letthet. Pettersen kom tilfeldigvis derned og hjalp mig så litt med noen surringer som jeg nettop holdt på med. Vi pratet sammen. Han syntes «Fram» var et godt sted å være; der manglet en ingenting, og hun var «djefla» til skute; hadde det vært en annen, hadde den vært klemt flat for lenge siden. Men nu vilde han ellers ikke være redd for å forlate henne heller, når han så vi hadde fått stelt til slike greier som disse nye kajakkene, – slike greier hadde nok aldri noen ekspedisjon hatt før, ja ellers også hadde vel aldri noen vært slik rustet for alle muligheter som vi. Men helst vilde han nu komme hjem i «Fram» allikevel. Så falt talen på hvad en da skulde ta sig til når en kom hjem. «Ja, for Deres vedkommende bærer det vel avsted til Sydpolen da,» mente han. – Enn for hans da? spurte jeg; var det kanskje til med striskjorta og havrelefsa igjen? – Å ja, det blev vel det; men jo min santen skulde han ikke ta sig åtte dagers ferie først; det syntes han han trengte efter slik en tur, før det bar til med slegga igjen.»


———————
1. Denne måke kalles ofte så efter den som først fant den. Det annet navn, «rosenmåke», har den fra sin røde farve.
2. Til da hadde de hatt sine hus på dekket.
3. Hvad disse demonstrasjoner skulde bety er jeg til denne dag ikke blitt klok på. At lægen, som vel kjedet sig av mangel på praksis, forlangte normal arbeidsdag lar sig til nød forklare; men meteorologenes skrik på almindelig stemmerett? Vilde de omstyrte despotiet?
4. Et smukt navn for søvn ombord i «Fram».
5. Det var sel-, hvalross- og bjørnekjøtt som vi hadde fra forrige høst, og som bruktes til hundene. Om vinteren hadde det vært ophengt på skuten, og var fremdeles friskt, men blev fra nu av opbevart på isen, til høsten kom og det var opbrukt. Det er ellers merkelig hvor kjøtt holder sig godt i disse egne. Den 28. juni hadde vi renstek til middag som var tatt på Sibiriakysten i september.
6. Samme slags støv som jeg har funnet på isen på Grønlands østkyst, og som er omtalt s. 27.
7. Om sommeren hadde vi brukt bestikklugaren på dekket til kabyss, da der var dagslys; dessuten skulde kabyssen nede vaskes og males.


XI. DEN ANNEN HØST I ISEN

Så var da sommeren gått, og den annen høst begynte; men nu var vi
mere herdet i de tålmodighetsprøver som dette liv setter en på, og tiden gikk fort. Jeg for mitt vedkommende var dessuten optatt av nye planer og forberedelser. Jeg har flere ganger hentydet til at vi i løpet av sommeren hadde gjort alt i stand for den mulighet at vi skulde bli nødt til å dra over isen hjem. Seks tomannskajakker var bygget, kjelker var satt i full stand, og alt som skulde være nødvendig av proviant, klær, brensel og annen utrustning var omhyggelig overveiet og utregnet. Men i stillhet hadde jeg også begynt å ordne og ruste mig til den påtenkte ferd nordover. Således hadde jeg, som nevnt, allerede i august tatt på å lage en enkeltkajakk med skjelett av bambus. Ennu hadde jeg ikke sagt noe til de andre om min plan, undtagen et par ord til Sverdrup; jeg visste jo ikke hvor langt nord driften kunde føre oss, og det kunde jo også komme så meget annet i veien innen våren. Imens gikk livet sin vante gang ombord. Foruten de vanlige observasjoner syslet man snart med det ene, snart med det annet, og selv var jeg ikke ennu så optatt med mine fremtidsplaner og forberedelser at jeg ikke fant tid også til andre ting. Av min dagbok ser jeg således at jeg i slutten av august og i september må ha vært meget stolt over en ny opfinnelse jeg hadde gjort til byssen. Det siste året hadde vi kokt med petroleumslamper der ute og en dertil innrettet kobberkomfyr. Det gikk bra; men det var den ulempe med det at det slukte adskillige liter petroleum om dagen, og jeg var bekymret for at det kunde bli ende på vår belysningsolje, om turen skulde vare lenger enn påregnet. Jeg hadde stadig tenkt på en forandring heri – om det ikke skulde gå an å konstruere et apparat som brente stenkullolje, eller «svartolje» som vi kalte det ombord; av denne hadde vi tyve tonn, som oprinnelig var bestemt til maskinen. Og det lyktes mig også å lage et slikt apparat. Den 30. august skriver jeg derom: «Har idag prøvd mitt nyopfunne svartolje-apparat til komfyren, og det viser sig å gå over all forventning godt. Det blir herlig å få fyre med svartolje i byssa; så skal vi ikke behøve å gråte for lys og lamper herefter. Nu får vi jo 20 000 liter olje mer, og all vår fine petroleum kan gå bare til belysning; da vil vi kunne ha lamper i mange år, om vi så bruker dem nokså rikelig. De 20 tonn svartolje må vel vare en fire år til byssa, tenker jeg. Apparatet er så enkelt som mulig. Fra en beholder med olje fører et rør ned og inn til ildstedet; fra enden av dette røret drypper oljen ned i en jernskål og blir her opsuget av en asbestplate, eller av kull-aske. Tilstrømningen av olje i røret reguleres ved en fin ventilkran. For å få frisk trekk fører jeg en luftkanal utenfra og like inn i ovnsdøren; ved et svært vindseil oppe på dekket presses luften ned gjennem kanalen og blåser rett på jernskålen, hvor oljen brenner lystig med vakker hvit flamme. Alt en har å gjøre når en skal nøre op om morgenen, er altså å se efterpå dekket at vindseilet står riktig mot vinden, åpne for luftkanalen, stille kranen passelig, så oljen begynner å renne, og så tende på med en papirbete; så passer det sig selv for resten, og vannet er kokt på en tyve minutter eller en halv time. Stort lettvintere kan det ikke bli, synes jeg. Men naturligvis, det er her som i andre samfund, reformer er vanskelige å innføre; alt nytt blir sett på med skjeve øine.» Noe senere skriver jeg igjen om det samme apparat: «Byssen med svartoljefyring er nu tatt i bruk, nedflytningen fra bestikklugaren skjedde i forgårs[1], og igår begynte fyringen der nede. Det går utmerket; 1 m. vind er nok til å gi glimrende trekk. – I forgårs eftermiddag satt jeg i salongen og hørte et dumpt knall ute i byssen; jeg sa til de andre at det hørtes ut som en eksplosjon. En stund efter stakk Pettersen[2] hodet inn, så svart som en feier, med svære sotklatter over hele ansiktet, og sa at byssa hadde «eksploderat» like i synet på ham; han skulde bare titte efter om det brant ordentlig, og så fløi det i nesen på ham alt ihop, djeflatyget. Det var ikke fritt for at der vanket en del eder, og ordstrømmen rant som erter av en sekk. Vi skoggerlo. Ute i byssa var det ikke vanskelig å se hvad som var hendt – sot, i striper og klatter, utover alle vegger. Grunnen har naturligvis vært at der var dårlig trekk, og så har det dannet sig gass som ikke har fått forbrenne før luften blev sloppet til, den gang han skulde «titte». Om kvelden sa jeg til Pettersen at næste dag, når de skulde begynne med svartoljen for alvor, vilde jeg koke selv. Men det vilde han ikke høre noe om: jeg måtte da ikke tro at han gav sig for så lite; det skulde nok gå, sa han, og så gikk det da også.» Efter den dag hørte jeg bare lovtaler over den nye innretningen, og den blev brukt hele tiden, like til «Fram» var i åpen sjø igjen.

«Torsdag den 6. september. 81° 13,7' n. br. Har jeg alt vært gift i fem år idag? Ifjor var denne dag seirens, da var det islenken sprang ved Taimyr-øen. Men iår er det ingen tanke på seier; vi er ikke så langt som jeg hadde ventet, og nordvesten er kommet igjen, vi driver sydover. – Like fullt ser jeg ikke fremtiden så lang og mørk som jeg stundom har gjort det. Næste 6. september – kan det være mulig at alle lenker alt da er sprengt, at vi sitter sammen og taler om turen der langt nord og om det endeløse savn, som noe der engang var og aldri mer skal komme? Da er den lange natt veket, det er morgenen som bryter frem, en ny herlig dag ligger foran. Og hvorfor skulde det ikke kunne hende allerede næste år? Hvorfor skulde ikke vinteren bringe «Fram» vestefter en steds nordenfor Franz Josefs Land? . . . Og da er min tid der, da bryter jeg op med hunder og sleder – på tur nordover. Det jubler i sinnet bare ved tanken. Vinteren skal jeg bruke til å gjøre alt i stand til ferden, og så skal den gå fort.

Den siste tid har jeg brukt til forberedelser. Jeg regner ut alt som må med og hvordan det skal ordnes, og dess mer jeg ser saken fra alle sider, dess mer kommer jeg til den overbevisning at det må lykkes, så sant bare «Fram» kommer frem i rimelig tid og ikke for sent på våren. Er hun bare på 84° eller 85°, så bryter jeg op i slutten av februar eller de første dager av mars, så snart dagslyset kommer efter den lange vinternatt, og da skal det hele gå som en dans. Bare en fire-fem måneder, så er jo tiden der, da blir det handling igjen. For en lyst! Når jeg ser ut over isen nu, er det som det dirrer i musklene av lengsel efter å få sette avsted over den for alvor – anstrengelser og savn, alt skal bli en nydelse da. Det kan synes narraktig at jeg vil ut på denne ferd; her var kanskje viktigere ting å utføre med rolig arbeide ombord. Men polen er nu en gang et mål som lenge har vinket menneskene. Gjør ikke vi forsøket når vi er så langt nord, tør det kanskje gå en rum tid igjen. Her vil de daglige observasjoner like fullt gå sin jevne gang, – og nordenfor er der også noe å gjøre.

Jeg har helligholdt dagen med å innrede arbeidslugaren for vinteren. Jeg har fått op en petroleumsovn og tenker den skal holde det varmt nok også midtvinters, bare jeg bygger snevegger om hytten utenfor og dekker taket med et godt snelag. Minst det dobbelte arbeide vil bli gjort, om jeg kan sitte her oppe og arbeide i vinter istedenfor å holde til i alt bråket der nede. Nu har jeg det så inderlig koselig i fred og ro, og tankene får gå sin gang uforstyrret.»

«Søndag den 9. september. 81° 4' n. br. Midnattsolen er forsvunnet for flere dager siden, solen går alt ned i nordvest; den er borte nu klokken 10 om kvelden, og vi har igjen rødmen over det evige hvite. Vinteren kommer hurtig.

Igjen en fredelig søndag med hvile og litt lesning. På skituren idag drog jeg over adskillig frosne råker; det har også begynt å skrue så smått hist og her. Til slutt blev jeg stanset av en bred åpen råk som strakte sig i nord og syd; på sine steder var den vel en 400–500 alen bred, og jeg så ikke ende på den hverken sydover eller nordover. Skiføret var godt, og det bar fort frem; med vinden gikk det mest av sig selv.

Det er unektelig et ensformig liv dette. Stundom er det som det var en lang, mørk natt, mitt livs ragnarokk som skiller det i to ... «Det sortner for solen, alt vær blir ve-svangert»; sne dekker jorden, vinden suser over endeløse snesletter, og i tre år råder vinteren, til endelig den store kamp kommer, da «menn tramper Hels vei», og livet brytes med døden i seig kamp. Men så kommer fredens tid. Av sjøen ser en atter «jordens grunn stige og grønnes på ny; fosser faller, ørnen flyver derover»; og så hallen, «mer enn solen fager», og «lange tiders liv i glede».

Pettersen, som er kokk denne uken, kom som vanlig herinn nu i kveld og fikk spisesedlen for imorgen. Han blev stående en stund bakefter, og så slapp det ut av ham at han hadde hatt slik en underlig drøm i natt: Han vilde hyre sig med mig på en ny tur som kokk; «men da vilde ikke dr. Nansen ha mig.» – «Så, hvorfor ikke det da?» – «Jo, jeg drømte at dr. Nansen skulde avsted over isen til polen med fire mann, og da bad jeg om å få være med; men De svarte at De trengte ingen kokk på den turen. Og det syntes jeg var så rart; for De skulde vel ha mat på den turen også. Skuten syntes jeg De hadde bestilt til å møte på et annet sted, eller De skulde ikke komme tilbake hit; det var likesom til et annet land. Ja, det er rart hvordan en kan ligge og våse i søvne!» – «Å – det var kanskje ikke så verst vås enda det, Pettersen. Det kunde nok hende vi kom til å gjøre en slik tur; men tilbake til «Fram» vilde vi nok sikkert ikke komme da.» – «Ja hvis det blev, så vilde jeg riktig be om å få være med; for det hadde jeg lyst til. Skiløper er jeg vel ikke videre; men jeg skulde nok holde ut.» – «Å ja, men det blir meget slit på en slik tur, Pettersen; det blir nok ikke bare moro, kan De tro.» – «Nei, det var vel ventelig; men det fikk nå gå når jeg bare fikk være med.» – «Ja, men det kunde bli verre enn slit også det. Det vilde nok stå om livet.» – «Ja pytt, en skal nu dø en gang likevel.» – «Men livet kan jo bli vel kort også.» – «Å ja, det fikk nå være det samme. Men ellers så kan en nok miste livet hjemme også, om kanskje ikke så lett som her. Nei, var en redd for livet, så fikk en helst ikke gjøre noe da, synes jeg.» – «Nei, det er sant. Iallfall burde en visst ikke være med på denne ekspedisjonen. Men slik en tur nordover, det blir nu allikevel ikke spøk det.» – «Nei, det er vel så; men når jeg var med Dem, så var jeg ikke redd. Skulde en greie sig selv, så vet De det var ikke slik; da bar det nok galt avsted. Men det er noe annet, ser De, når en har en til å lede som en vet har vært ute i slikt før.» – – Det er svare til tro slike mennesker har allikevel! De drog visst uten et minutts betenkning, hvis en bød dem å være med på en ferd til polen nu, med svarte vinteren for døren. Det er godt og vel så lenge troen varer; men gud hjelpe en om den en gang skulde svikte!»

«Lørdag den 15. september. I kveld så vi månen for første gang igjen, deilig fullmåne; et par stjerner er også blitt synlige på den ennu lyse natthimmel.» – På forskjellige steder blev der slått op plakater med noen temmelig strenge bestemmelser for å undgå brandfare. Ingen måtte gå med fyrstikker på sig; tendte piper eller cigarer måtte ikke forekomme andre steder enn i beboelsesrummene og på dekket.

«Fredag den 21. september. Vi har hatt en drabelig vind fra nordvest og nord siden sist, med hastighet helt op til 12 og 13 m. Vi drev nok adskillig sydover i den tid. Det var det «radikale høire» som stod for styret, sa Amundsen. Men deres tid blev ikke lang; for igår stilnet det av. Nu går det igjen nordover, og der er vel utsikt til at «venstre» får være litt ved roret for å reparere «høires» synder.

Det er laget hus til hundene i disse dager, en rekke prektige ishus langs babord skutevegg; fire hunder i hvert hus; gode varme rum for vinteren. Imens trives våre åtte småhvalper her ombord; de har en herlig verden å streife omkring i, hele fordekket under telthvelvingen. En kan høre dem grynte og småbjeffe som de farer avsted innimellem høvelflis, steamwinch, kjelker, mølleakse, og annet snadder. Så leker de, og så slåss de litt, og forut under bakken har de sin hule i flisen, en lun koselig krok, hvor «Kvikk» strekker sig som en løvinne i sin fulle majestet, mens småhvalpene ligger og kreker over hverandre i en klump omkring henne, sover, gjesper, spiser, og drar hverandre i halen. Det er et billede av hjem og fred her under polen, som kunde fengsle i timevis.

Livet går sin jevne regelmessige gang uten begivenheter, rolig som isen selv; men allikevel er det rart hvor fort tiden går. Jevndøgn er alt kommet, nettene begynner å bli mørke, og om dagen er solen knapt 9° over horisonten. Jeg driver flittig her i arbeidslugaren hver dag, og ofte er det næsten som jeg satt i mitt arbeidsrum hjemme, med all civilisasjonens komfort omkring mig. Var det ikke for adskillelsen, kunde en ha det like så godt her som der. Stundom glemmer jeg mig helt. Sitter jeg fordypet i arbeide, hender det ikke sjelden om kveldene at jeg farer op for å lytte når jeg hører hundene gjø, og tenker: «Tro hvem nu kommer til gårds?» Så husker jeg at jeg ikke sitter hjemme, men er i drift midt ute i det frosne polhav, på vei mot den annen polarnatt.

I dag har temperaturen vært nede i ÷ 17°; vinteren kommer fort. Det går ikke rart med driften; men like fullt er motet freidig nu. Men det var det også sist jevndøgn, og hvor mange skuffelser ligger ikke mellem da og nu! Hvor alle beregninger syntes å svikte da vi forrige høst drev lengere og lengere mot syd! Ikke et lyspunkt å øine. Men den tid kommer ikke igjen. Enda kan det komme store tilbakeslag, enda kan det gå langsomt en stund; men det er ikke tvil om fremtiden – den demrer rødmende i vest bak polarnatten.»

«Søndag den 23. september. Igår var det et år siden vi la fast ved kosset i isen for første gang. Scott-Hansen har i den anledning satt ut vår drift i dette år. Det ser ikke så ille ut enda; er avstanden ikke så stor, så er retningen temmelig nøiaktig den jeg hadde ventet.»

«Tirsdag den 25. september. Jeg har sett litt nærmere på driften i det forløpne år. Hvis vi regner fra det punkt vi la fast ved den 22. september ifjor, til vårt sted den 22. september iår, så er avstanden vi har drevet 189 kvartmil. Regner vi fra samme sted til vårt nordligste punkt i sommer (16. juli), blir driften 226 kvartmil. Men dersom vi regner fra vårt sydligste punkt ifjor høst (7. november) og til vårt nordligste punkt i sommer, er driften 305 kvartmil. Samtidig kom vi vel 4 breddegrader nordover, fra 77° 43' til 81° 53'. Å angi den drevne kurs er en noe vanskelig opgave på disse bredder, da den jo forandrer kompasstrek følelig med hver lengdegrad en kommer øst eller vest; kursforandringen i grader blir meget nær lik antallet av lengdegrader som er passert. Vår gjennemsnittskurs (generalkurs) vil være omkring N 36° V. Vår drift-retning er følgelig betydelig nordligere enn «Jeannette»s, og det er jo hvad vi hadde ventet; den skjærer hennes i en vinkel på 59° . Forlenges drift-retningeu for dette år, vil den skjære Nordostlandet på Spitsbergen, og føre oss så langt nord som 84° 7' (på 75° ø. l.) omtrent NNO for Franz Josefs Land. Avstanden herfra til Nordostlandet efter denne kurs er 827 kvartmil. Skulde vi fortsette med bare å nå 189 kvartmil frem om året, så skulde det ta oss 4,4 år. Regner vi imidlertid at vi årlig kommer 305 kvartmil frem, har vi bare 2,7 år igjen. Og det synes rimelig, at vi minst får en slik drift; vi vil herefter neppe bli utsatt for en tilbakedrift som den vi hadde i oktober ifjor, da vi hadde det åpne vann sønnenfor og hele ismassen nordenfor. Sommeren synes jeg har til fulle bevist at isen nu meget nødig vil tilbake; derimot er den overordentlig villig til å gå nordvest eller nord så snart vinden blir det minste østlig, for ikke å tale om sydlig. Jeg tror derfor, som jeg alltid har trodd, at driften stadig vil bli raskere efter hvert som vi kommer frem i nordvestlig retning, og det sannsynlige er vel at vi om to år har «Fram» i Norge, og at ekspedisjonen vil komme til å vare sine fulle 3 år, som jeg hadde på følelsen.

Da vår drift altså går så meget nordligere enn «Jeannette»s, og da Franz Josefs Land må tvinge isen nordover – såfremt all is som kommer fra dette store basseng skal nordenom der – så er det rimelig at drift-retningen vil bli nordligere efter hvert som vi kommer frem, helt til vi er forbi Franz Josefs Land, og at vi følgelig rekker høiere bredder enn vår drift hittil peker på. Jeg håper iallfall på 85°. Alt har hittil slått godt inn; retningen av vår drift er nøiaktig parallell med den jeg mente å måtte anta for flaket med «Jeannette»-sakene, og som jeg hadde satt ut på kartet til mitt foredrag i London.[3] Denne rute førte omtrent over 87½° n. br. Jeg tør ikke vente en drift som bærer mere nordlig enn en parallell med denne, og har ikke lov til å være annet enn lykkelig om jeg kan opnå det. Vårt mål er jo heller ikke, som jeg mange ganger har fremhevet, å nå nettop det punkt «hvori jordaksen har sin avslutning», men å gå tversigjennem og undersøke det ukjente polarhav. Ikke dess mindre har jeg lyst til å nå polen selv, håper også på muligheten av det, bare vi i mars er kommet såvidt frem som til 84° eller 85° – og hvorfor skulde ikke det kunne hende?»

«Torsdag den 27. september. Jeg har nu bestemt at fra imorgen av skal hver mann ut på ski to timer daglig, fra klokken 11 til 1, så lenge lyset varer. Det er nødvendig. Skulde noe hende, og en var nødt til å ta på hjemveien, er jeg redd for at vi vilde være oprådd med flere av dem, uøvet som de nu er. Mange av dem er jo utmerkede skiløpere; men en fem-seks stykker vilde nok snart få føle sødmen av å bruke skiene, om de skulde til å fare, og uten ski var en solgt.»

Fra nu av drog vi da gjerne ut på ski i flokk og følge. Foruten en god mosjon var det også en stor fornøielse, som alle så ut til å trives vel ved. Det varte ikke lenge før man blev vant til å bruke skiene også i dette lende, selv om de ofte blev brukket i de ujevne skrugarer; men så klinket og lappet vi dem ihop – for å brekke dem på ny.»

«Mandag den 1. oktober. Idag har vi prøvet en kjelke lastet med 120 kilo. Den gikk nokså lett, men var likevel tung å dra, da skiene gjerne vilde glippe unda i dette føret. Jeg tror næsten indianertruger er bedre i slikt føre og i et lende hvor der er så mange knauser og glatte småhauger å trekke over. Amundsen mente først, da han kjente på sleden, at det var ingen ting å dra den; men da han hadde holdt på en stund, falt han i dype og, som det syntes, triste funderinger, og gikk taus hjemover. Ombord betrodde han de andre at skulde en trekke slik last, var det like så godt å legge sig ned med det samme, en kom like langt med det. Slik er det med øvelsen. I eftermiddag forsøkte jeg med tre hunder for den samme kjelken med 120 kilo; de trakk den som ingen ting.»

«Tirsdag den 2. oktober. Vakkert vær, men kjølig; 27 graders kulde matt, noe meget for oktober synes jeg. Det blir en kold vinter skal det holde på efter samme målestokk. Men hvad bryr vi oss om enten det er 50 graders kulde eller 70 – «eins bier», sa gassen, den drakk av to rennestener. En deilig skitur idag. De blir alle sammen merkelig flinke på skiene nu; men snart kommer mørket, og da er det slutt. Skade – vi har så godt av disse turene. Vi får vel finne på noe annet da.

Nu står det næsten for mig som om dette skulde bli min siste vinter her ombord. Mon det virkelig kommer til å bære avsted til våren? Forsøket med å trekke kjelkelasten i denne is skal riktignok ikke virke synderlig opmuntrende, og skulde hundene ikke holde ut, eller være dårligere enn jeg tenker, eller skulde vi møte verre is istedenfor bedre, ja da kunde det snart komme til det at vi blev nødt til bare å lite på oss selv. Men kommer vi bare så langt med «Fram» at avstanden blir noenlunde rimelig, så synes jeg det er min plikt å våge, og jeg kan ikke tenke mig den vanskelighet som ikke kan bli overvunnet når valget står mellem undergang – og frem og hjem.»

«Torsdag den 4. oktober. På sine steder er isen temmelig ufremkommelig; men det ser ut til å være begrensede strøk; i det store hele er den usedvanlig farbar. Føret er også godt, om enn noe løst, så hundene synker en del i. Dette kommer vel nærmest av at vi ikke har hatt sterkere vind i den senere tid, som kunde pakke sneen godt sammen.

Livet flyter ellers jevnt avsted med småarbeide av noe hvert slag. Igår begynte innkjøringen av hvalpene[4] – riktignok bare av de tre, «Barbra», «Freia», og «Susine»; «Gulabrand» er tufs og slintret som en åletine om dagen, så han slipper fri inntil videre. Det gikk trått til å begynne med, de fór både hit og dit; men efter en stund drog de som voksne hunder, og var over forventning gode. «Kvikk» førte naturligvis an, som et verdig eksempel. Det falt i Mogstads lodd å begynne dressuren; han har hundeuke nu. Hver mann får nemlig nu sin uke å gå med hundene, både formiddag og eftermiddag.

Jeg synes stemningen ombord er så god som mulig nu vi tar på vår annen polarnatt, som jeg håper blir lengere enn noen før har oplevet den. Dagslyset avtar merkbart dag for dag, snart er det borte; men motet avtar ikke. Det forekommer mig næsten som humør og mot helt igjennem er bedre enn noen gang. Hvad grunnen er, vet jeg ikke; kanskje det er vanen. Men ellers har vi det jo i grunnen som plommen i et egg. Vi reker sakte, men forhåpentlig sikkert frem, og lever et sybaritisk liv i overflod. Og denne vinter får vi det vel enda bedre enn forrige.

Fyringsapparatet i byssen virker glimrende; selv kokken finner nu at det er utmerkede greier som nærmer sig idealet. Vi fyrer altså herefter med svartolje der nede, og godt og varmt er det der. En god del av varmen stiger også hit op i arbeidslugaren, og somme tider sitter jeg her og svetter, så jeg må trekke av det ene plagget efter det andre, enda vinduet står oppe og det er flere og tyve graders kulde ute. Jeg har regnet ut at den petroleum vi nu får til belysning vil vare minst 10 år, om vi brente nokså flott 300 dager av året. Men i virkeligheten brenner vi ikke petroleumslamper så meget; vi har jo elektrisk lys et ikke ubetydelig antall dager, og så kommer det nu sommer en gang om året her også – en får da iallfall kalle det så. Selv om en må regne med mulige uhell, som f. eks. at en tank kunde springe lekk og oljen renne ut, så er det like fullt ingen som helst grunn til å spare på lyset; hver mann kan få det han lyster. Og hvad det vil si kan bare den forstå som et helt år har gått med dårlig samvittighet, hver gang han trakk sig tilbake i sitt eget rum for å være alene og arbeide eller lese, og brente lys som strengt tatt ikke var nødvendig, da han jo kunde ha brukt den felles lampen i salongen.

Ennu blir kullene ikke rørt uten til ovnen i salongen, hvor de i vinter skal få lov å fyre efter behag. Det vil allikevel ikke bli noe følelig kvantum om året som går med på den måten, sammenlignet med vårt forråd på henimot 100 tonn, som vi vanskelig får annen bruk for før «Fram» skal sprenge sig ut av isen på den andre siden – hvis da ikke noe uforutsett skulde inntreffe. Foruten denne nye tingenes orden bidrar også en annen ting til å gjøre det lunt og koselig. Det er teltet, som nu er slått over skuten;[5] bare akterenden aktenfor kommandobroen har jeg latt være fri, så en kan stå der og se sig om utover isen.» – –

«Søndag den 7. oktober. I kveld er det klarnet op. Stjernehimmel og nordlys. Det er litt avveksling fra det jevnt overskydde vær, med hyppig snefokk, som vi har hatt nu om dagene.

Alt er så stilt; alle sover. Bare sakte skritt på dekket av vaktmannen som våker over skibets sikkerhet; og så vinden som rusker i rigg og telt, og uret som langsomt hakker tiden i stykker der på veggen. Går jeg op, er det svarte natten; stjerner tindrer høit høit oppe, et svakt nordlys flimrer henover det mørke hvelv, og utover i dunkelheten skimter jeg isens lange brede ensformige flate – det hele så usigelig forlatt, så uendelig langt borte fra den higende urolige menneskeslekt og alt dens strev. Hvad er så livet når det blir slik isolert? En underlig innholdsløs prosess. Mennesket – en maskin som spiser, sover, våkner; spiser, og sover igjen; som drømmer i illusjoner, men aldri lever. Er kanskje ikke livet annet? Eller er dette også et kapitel av det evige martyrium, et nytt mistak av den irrende menneskesjel – å forbanne sig selv til denne håpløse ørken, bare for dess sterkere å lenges mot livet som den lot bak sig? Er jeg «feig», eller er jeg redd for døden? Å nei. Men i disse netter kan det komme slik lengsel over en mot all skjønnhet, mot den som rummes bare i et eneste ord, – og sjelen flykter fra denne endeløse stivnede isverden. – Når en tenker på hvor livet er kort, at en drog fra det med fri vilje, tenker på at også en annen pines under den aldri vikende uvisshet, «trofast, trofast til døden . . .!»

«Onsdag den 10. oktober. Jeg er altså 33 år, hverken mer eller mindre. Det er ikke stort å si til det, annet enn at livet går, og vender ikke tilbake. De har vært rørende mot mig idag; her har vært stor fest. Først overrasket de mig imorges med å ha smykket salongen med norske flagg. De hadde hengt «unionen» op over Sverdrups plass. Over min dør og bortover Scott-Hansens hadde de hengt standeren med «FRAM»s store bokstaver. Det hele tok sig høist festlig ut da jeg trådte inn i salongen, og alle reiste sig og ønsket til lykke med dagen. Da jeg kom på dekk, vaiet flagget fra mesantoppen.

I formiddag var vi en skitur sydefter. Det var vind og kulde, også pass har jeg ikke frosset på lenge. Termometeret er kommet ned på ÷ 31° nu i kveld; det er utvilsomt den koldeste fødselsdag jeg ennu har oplevd.

En flott middag: 1. Fiskepudding. 2. Saucisser og oksetunge, med poteter, aspargesbønner og erter. 3. Jordbær med ris og fløtemelk. Krone-maltekstrakt. Til alles forbauselse begynner så lægen å trekke op av lommen på sin vårfrakk, som han alltid går i, en mengde småglass av det forunderligste og forskjelligste utseende, medisinglass, måleglass, reagensglass, ett til hver mann, og til slutt en hel flaske Lysholmer, ekte innfødt Lysholmer, som vakte almindelig begeistring. To drammer til manns, foruten en kvart flaske maltekstrakt! Efter bordet kaffe med nok en overraskelse: eplekake, bakt av vår fortreffelige kokk Pettersen, forhenværende smed og maskinist. Så måtte jeg frem med mine cigarer, og stemningen tapte neppe derved. Eftermiddagen var almindelig fridag. Ved kveldsmaten ny overraskelse; en svær fødselsdagskringle fra samme baker, med inskripsjon: «T. L. M. D. (Til lykke med dagen) 10. 10. 94.» Utpå kvelden kom der ananas, fikener og konfekt. Sikkert så god en fødselsdag at mangen en kan ha den dårligere på lavere bredder enn 81°. Og kvelden går med de muntreste innfall og i det beste humør; salongen gjenlyder av latter – ja hvor meget munterhet den har rummet.

Men har en sagt godnatt og sitter her inne alene, da kommer tungsinnet . . . Hver natt er jeg hjemme i drømme; men når morgenen gryr, må jeg, som Helge, sprenge tilbake igjen på den bleke hest, ad rødmende veier, men ikke til Valhalls gleder, – inn i isens evige rike.»

«Fredag den 12. oktober. Fra igår kveld har det blåst en hel storm av OSO. I natt gikk møllen i stykker; tennene brakk på et av tannhjulene, som nu efter et års slit er adskillig medtatt. Vinden har vært oppe i over 13 m. i formiddag, og nu i kveld blåser det som jeg ikke kan huske det har gjort på lang tid. Det må bære godt nordover med oss nu. Kanskje oktober ikke blir så lei en måned som jeg hadde ventet efter våre erfaringer fra ifjor. Var ute en skitur før middag. Det var et rykende fokk; – jeg kan ikke si jeg hadde synderlig strev med å komme tilbake igjen, det besørget vinden. Alt er yrende snerokk oppe nu; en må holde på luen for ikke å miste den. Månen står lavt nede i syd og gløder matt gjennem de gyvende støvmasser. Riktig en polarnatt med all dens uhygge, slik som en vel helst tenker sig den når en sitter der langt sørpå. Likevel blir jeg lett til sinns ved å komme op; jeg føler det bærer fremover.»

«Lørdag den 13. oktober. Samme vind idag; blåser op til 12 m. og mere; men like fullt har Scott-Hansen fått en observasjon i kveld. Han er som alltid en prektig ufortrøden kar. Det bærer nordover (81° 32,8' n. br., 118° 28' ø. l.).»

«Søndag den 14. oktober. Samme storm ute fremdeles. Jeg leser om de uendelige lidelser som tidligere polarfarere har hatt å kjempe med for hver grad, ja for hvert minutt de har vunnet nordover. Jeg må jo næsten få forakt for oss som ligger her på sofaen, lunt og varmt, og fordriver tiden med å lese og skrive og røke og drømme, mens stormen river og sliter i riggen over oss, og hele havet er et eneste snerokk, – som uten anstrengelse driver grad efter grad nordenfor der hvor våre forgjengere opbød alle sine krefter og dog kjempet forgjeves.»

«Mandag den 15. oktober. Var en skitur østefter i formiddag også, mot samme vind og samme snefokk. En får passe vel på kursen i disse dagene; en ser ikke skuten lange veien, og fant vi ikke tilbake til den, så – – Det er hjelpen at sporene holder sig noenlunde, fordi skaren ligger bar og avblåst på de fleste steder – fokk-sneen får ikke feste på den. Vi driver nordover. Og imens gjør polarnatten langsom og majestetisk sitt inntog. Solen stod lavt idag; jeg så den ikke bak skybanken i syd; men den lyste ennu op over den bleke himmel. Nu hersker fullmånen der oppe og bader isflaten og de drivende sne-ilinger i sitt sølvskinn. Hvor løftende en slik natt er! Det er det samme om en har sett den tusen ganger før: den er like høitidelig når den kommer igjen; sinnet kan aldri frigjøre sig fra dens makt. Det er som om en trådte inn i et stille hellig tempel, hvor naturens ånd svever gjennem rummet på glitrende sølvstråler, og sjelen må falle ned og tilbede – tilbede universets uendelighet.»

«Tirsdag den 16. oktober. Så hele solskiven over horisonten imiddags som en ellipseformig rød ildkule. Det er vel siste gang vi får se hennes majestet i år – farvel!»

«Onsdag den 17. oktober. Holder på å ta dypvannstemperaturer. En noe tvilsom fornøielse på denne årstid. Snart legger det sig is på vannhenteren så den ikke vil lukke sig nede i vannet og må henge lenge der nede for hver gang; snart iser den slik til under temperaturobservasjonen når den er kommet op, at vannet ikke vil renne ut av den i prøveflasken; ikke å tale om at det er et svare strev å få satt den i ferdig stand til nedfiring – en må være glad om en slipper å gå inn hver gang med hele greia for å få den optint i byssen. Dertil må temperaturene delvis avleses med løkt; og vannprøvene blir ikke så pålitelige hvis de fryser inne i vannhenteren. Det går smått; men det går da, og en får bare drive på. Imens blåser den samme østlige vind, og vi driver fremover. Bredden var omkring 81° 47' nu i kveld.»

«Torsdag den 18. oktober. Fortsetter med vanntemperaturene. En kjølig historie i ned til ÷ 29° og vind. Det hender nok at fingrene blir litt stive og ufølsomme en gang imellem, når en skal skrue på våte eller isete metallskruer med bare nevene, når en skal lese av termometeret med lupe for å få det nøiaktig på hundredels grad, og tappe vannprøver på flasker som en må holde inne på brystet for at ikke vannet skal fryse på dem. Å jo, jeg takker!»

«Fredag den 19. oktober. En strykende vind fra OSO. Det driver nordover i harde taket. Snart går vi vel over den lenge ventede 82-grad, og da er det ikke langt igjen til 82° 27', og «Fram» er den skute som har trengt lengst mot nord på denne klode. Men barometeret synker, vinden blir kanskje ikke så gammel før den slår om i vestlig. Gid barometeret ikke spådde sant for en gangs skyld! Jeg er blitt litt sangvinsk nu det har gått så godt i så lang en tid, og oktober, som jeg fra vår erfaring ifjor har vært så redd for, er blitt den store fremskrittsmåned, – la den ikke ende dårlig!

Vinden idag skulde imidlertid koste et liv. Møllen var satt i gang – den var nu reparert ef.ter hjulbruddet forleden. Men så her i eftermiddag ryker et par av bikkjehvalpene op og slåss om et kjøttben; den ene av dem tumler bort under et av tannhjulene på mølleakselen, blir dratt inn mellem hjulet og dekket, og stanset næsten hele greia med sin lille kropp. Jeg hørte alarmen og styrtet ut på dekket; da blev hvalpen just trukket frem omtrent død; hele maven var oprispet, og den ynket sig svakt. Der blev straks gjort ende på dens lidelser. Stakkars lille muntre skapning! For en liten stund siden for du rundt og lekte med dine søsken, glad og uskyldig, så kom et bjørnelårben farende ned på dekket fra kokken, – og nu ligger du der, død og ille tilredt.»

«Søndag den 21. oktober. 82° 0,2' n. br., 114° 9' ø. l. Det er sent på kveld, og jeg er ganske ør i hodet ennu, som efter en ordentlig rangel; men det var unektelig en rangel av en meget uskyldig slags. Stor fest idag for 82-graden. Observasjonen gav 82° 0,2' inatt, og nu har vi sikkert drevet lenger nord. Der var bakt honningkake for anledning en, en virkelig fortrinlig honningkake kan jeg forsikre, og så var der stor festmiddag efter en forfriskende skitur. I salongen var der slått op plakater med opfordring til gjestene om å innfinne sig presis til middagen, kokken hadde anstrengt sig til det ytterste. På en plakat såes også noen dyptfølte linjer av en anonym; de endte med:

– – og maten vilde alltid være mere god
om spisegjestene innfant sig klokken 1 og ikke 2.

Det lyriske vemod som her fant uttrykk må sikkert ha sin kilde i mange og bitre skuffelser, og gir oss et dypt innblikk i den anonyme forfatters virkekrets. Spisegjestene innfant sig imidlertid nokså punktlig – det skulde da være undertegnede, som nødvendigvis måtte ta en del fotografier ved det hurtig svinnende dagslys. Middagen var storartet: 1. Oxtailsuppe. 2. Fiskepudding med rørt smør og poteter. 3. Skilpadde med marrowfat-erter og poteter. 4. Ris med molter og fløtemelk. Krone-maltekstrakt. Derpå honningkake og kaffe. Efter aftensbordet, som også var vel besatt, blev der forlangt musikk, som blev ydet i rikelig mål hele kvelden utover av forskjellige eksekutører på orgelet. Særlig utmerket Bentsen sig som den der i den senere tid har hatt rik leilighet til trening ved sveiven ute på isen.[6] Stemningen blev til sist så høi at Pettersen og jeg måtte op og danse, både vals og polka – vi utførte flere virkelig meget smakfulle pas de deux'er på det innskrenkede dansegulv. Til slutt blev også Amundsen revet med av dansen, mens de andre spilte kort. I mellemstunder blev der servert forfriskninger: syltede ferskener, med tørrede bananer, fikener, honningkake, o. a. Vi er lystige, og hvorfor skulde vi ikke være det? Det driver jo lystelig mot vårt mål; vi er alt halvveis mellem de Nysibiriske Øer og Franz Josefs Land, og ingen ombord tviler på at vi vil nå det vi er reist ut for –.

– Men oppe hersker polarnattens endeløse stillhet; halvmånen lyser over isen, stjernene blinker tindrende klart der oppe, der er ingen urovekkende nordlys, og sønnenvinden suser så sakte vemodig gjennem riggen. Alt dyp stille fred. Det er dødens uendelige skjønnhet – Nirvana.»

«Mandag den 22. oktober. Det begynner å bli koldt nu; inatt ÷ 34,6°, nu ikveld ÷ 36° .

Vakkert nordlys ikveld (kl. 11½). En glimrende krone rundt zenit med en krans av strålebunter, til dels i flere lag utenom hverandre, dernæst større og mindre samlinger av bunter, spredt over himmelen, især mot SV og OSO. Men alt strebte opover mot kronen, hvor det strålte som en glorie. I denne luet og skiftet det uavlatelig, som om den var et spill av storm i høie luftlag. Snart skjøt nye stråler ut av mørket utenom den indre glorie, så nye lysbunter utenom der igjen. Så var det som stormen stilnet av; det hele bleknet, og glødet matt hvitlig en stund, for med ett å stige vilt igjen og begynne samme lek på ny. Da vugget hele lysmassen oppe ved kronen i mektige bølger over zenit; stormen tok til, strålebuntene likesom hvirvlet sig i hverandre; altsammen blev et lysende kaos, som veltet sig rundt kronen og begrov både den og strålene i en flom av lyståke. Til slutt bleknet det igjen, og klokken 12 var det næsten ikke noe mer nordlys å se.»

«Fredag den 16. oktober. Nu ikveld har det begynt å blåse fra nord. Forhåpentlig har det ikke noe mere på sig. Jeg får håpe så iallfall, og tro at sønnenvinden snart kommer igjen. Men det er ikke den milde sefyr vi stunder efter, ikke morgenrødens vind. Nei, en kold rykende sønnenvind, · brusende med all polarhavets makt, så «Fram» begraves i snekaven, og alt fyker og ryker omkring – den venter vi på, den er det som driver oss nærmere mot vårt mål. Idag er du altså to år gammel, «Fram»! Jeg sa ved middagsbordet at hadde vi for et år siden vært enige om at «Fram» var en god skute, så hadde vi sikkert enda mere grunn til å si det idag; godt og sikkert fører hun oss frem, om det så ikke går så overvettes fort. Og så drakk vi på hell og fremgang for fødselsdagsbarnet. Jeg sa ikke for meget. Var der blitt talt ut av hjertet, da hadde ordene ikke falt så nøkterne; for sant å si, så elsker vi alle denne skuten, så meget en kan elske en upersonlig ting. Og hvorfor skulde vi ikke holde av henne? Ingen mor kan gi ungene mer varme og trygghet under sine vinger enn hun gir oss. Det er jo som et hjem vi alle tyr glade tilbake til der ute fra isviddene – ofte når jeg ser hennes rigg reise sig over det evige snedekke, langt borte, blir hjertet fullt av varme. Til ham som har bygget dette hjem går titt og ofte takknemlige tanker i de stille netter. Han sitter der hjemme, jeg er sikker på han minnes oss; han vet bare ikke hvor hans tanke skal søke «Fram» i det veldige hvite isbelte om polen. Men han kjenner sitt barn, og han vil tro hun holder ut, om alle andre mister troen. Ja, Colin Archer, så du oss nu, du vilde se at din glade tro ikke har skuffet – – – .

. . . Jeg sitter igjen alene her i min lugar, og tankene glir tilbake over de to år som gikk. Hvad er det for en demon som vever livets tråder, som lar oss bedra oss selv, og evig og alltid kaster oss ut på veier vi ikke selv har utstukket, veier vi ikke ønsker å gå? . . . Var det bare en følelse av plikt som drev? Å nei, også jeg var vel barnet som søker eventyret i det ukjente; som hadde drømt så lenge til jeg trodde det fantes. Og jeg fikk det, isens store eventyr fikk jeg, dypt og rent som altets uendelighet, den tause stjerneblinkende polarnatt, naturen selv i dens dyphet, livets hemmelighetsfullhet – universets evige kretsløp –, dødens høitid, uten lidelser og uten savn, evig sig selv. Her i den store natt står du i all din nøkne enfold ansikt til ansikt med naturen; du setter dig andektig ved evighetens føtter og lytter, og du kjenner Gud, det alt beherskende, altets midtpunkt. Alle livets gåter synes å klarne for dig dypt under, og du ler av dig selv at du kunde tæres av grubling; det er jo alt så smått, så usigelig smått . . . «Hvo som ser Jehovah, dør.»»

«Søndag den 4. november. Ved middagstid var jeg en skitur østover, og hadde en del av hundene med. Da hørte jeg at de hunder som var igjen ved skuten begynte å gjø. Mine hunder spisset ører, og flere la på sprang tilbake, med «Ulenka» forrest. De fleste stanset snart, og lyttet og så sig tilbake, om jeg ikke fulgte. Jeg spekulerte en stund på om det kunde være bjørn; nei, så fortsatte jeg videre. Men til slutt blev det for meget for mig; jeg satte avsted hjemover med hundene i vilt løp foran. Da jeg kom nær skuten, så jeg noen mann dra ut med børser – Sverdrup, Johansen, Mogstad og Hendriksen. De fikk et godt forsprang i den retning hundene gjødde før jeg også fikk fatt i en børse og kom efter. Med ett så jeg det glimte gjennem mørket av en salve forut, straks efter skudd på ny; så enda flere – en hel pelotongild. Hvad pokker kunde det være? De stod på samme flekken og fyrte i ett vekk. Hvorfor løp de ikke nærmere? Og jeg på sprang; tenkte at det var på tide jeg kom til med skiene for å følge viltet, som vel var på vill flukt. Jo, der satte de fremover litt. Så lyste det op igjen – en gang til – nok en gang – nu sprang én bortover isen et stykke og fyrte rett ned foran sig – en annen la sig på kne og skjøt østover. Prøvde de børsene sine? Men det var da en merkelig tid og merkelig mange skudd, og så hundene da som fór rundt i nøster og ill-gjødde bortover isen Endelig nådde jeg optil dem: tre bjørner lå spredt utover, en binne og to unger; og ovenpå dem lå hundene og slet som rasende i ragg og labber og rumpe og strupe. «Ulenka» var aldeles vill; den hadde fått tak i strupen på den ene ungen, og rev og slet som en besatt, var næsten ikke til å få derfra. Bjørnene hadde gått ganske sakte unda for hundene, som ikke våget sig nær nok til å bite før den gamle binnen var anskutt og falt. Det hadde vært akkurat som binnen ikke vilde søke vekk, som om hun pønsket på noe vondt, bare hun fikk narret hundene nær nok. Hun stanset plutselig, slapp ungene foran, været litt, og kom så settende tilbake mot hundene; som på kommando gjorde de i det samme tvert høire om og satte vestover, alle som én. Da var det det smalt første gangen, binnen vaklet og stupte, og i samme nu var noen av hundene i raggen på henne. Så fikk en av ungene sitt. Den andre, som det også blev skutt på, sprang bortover isen, tre av hundene satte efter, nådde den igjen, og fikk den under sig, så da Mogstad kom der bort, måtte han først jage hundene vekk før han kunde komme til å skyte. Det var en slakt som var alt annet enn uvelkommen; vi hadde nettop hatt det siste kjøttet av den forrige bjørn som kjøttkaker til middag idag. De to små blir delikate julegriser.»

«Mandag den 5. november. Mens jeg satt og arbeidet inatt, hørte jeg forferdelige hundehyl på dekket. Jeg sprang ut. Det var en av hvalpene; som det så ofte hendte, hadde den rørt ved jern med tungen – slikket på en jernbolt, og hang nu aldeles fast. Den stod og slet, så tungen strakte sig lang og tynn som et rep ut av halsen, og hylte ubegripelig. Bentsen, som hadde vakt, var kommet til, og visste mest ikke hvad han skulde gjøre. Men så tok han den i nakken og drog den nærmere, så tungen blev mindre tøid, og varmet derpå bolten en stund med hånden; så løsnet tungen av sig selv. Men hvalpen var glad! Takknemlig slikket den Bentsens hender med den blodige tungen sin, og visste ikke hvad godt den skulde gjøre ham. Forhåpentlig blir det nu en stund til at iallfall den hvalpen henger sig fast igjen; men slikt går ellers på rett som det er.»

«Søndag den 11. november. Jeg driver med de vanlige studier dag efter dag; – men de lokker mig også dypere og dypere inn i dette samme uløselige som ligger bakom altsammen – – Nei, hvorfor surre rundt i dette tankenes fruktløse ringløp? Gå heller ut i vinternatten. Månen er oppe, stor og gul og fredelig, stjerner blinker ovenover gjennem det dryssende snestøv . . . Hvorfor ikke vugge sig i vinterens drømmer og minnes sommeren?

Huff nei, vinden tuter for hvast over de øde isflater, 33 graders kulde, sommeren og blommene er for langt borte ... jeg kunde gi år av mitt liv for å favne dem; de hildrer så fjernt som om jeg aldri skulde komme tilbake.

Men nordlyset i sin evig vekslende skjønnhet flammer over himmelen hver en natt og hver en dag. Se på det, drikk glemsel og drikk håp av det – det er selv som den higende menneskesjel. Som dens irrende uro vil det omspenne den hele hvelving; blir dog bare glitrende lysflukt. I sin ville lek vakrere enn alt, vakrere enn morgenrøden – men det bærer ikke bud om dagens komme – – »

«Tirsdag den 13. november, ÷ 38°. Det skrur på flere kanter nu om dagen, og duren lyder temmelig sterkt, da isen er blitt koldere. Den høres lang vei – en underlig dur, som måtte være hemsk for den som ikke visste hvad det var.

En deilig skitur ved fullmåne. – Er livet lidelse? Skulde det være en lidelse å fare som et stormvær, med alle hundene hoppende omkring sig, henover de endeløse is-vidder gjennem denne natt i den friske knistrende kulde, mens skiene glir henover den glatte skare, så du knapt kjenner at du rører jorden, og med stjernene hengende høit oppe under det blå loft. Det er egentlig mer enn en har lov til å vente av livet; det er et eventyr fra en annen verden, fra et liv som skal komme. Og så å vende hjem til sitt lune arbeidsrum, få kveiket på kaminen, tendt lyset, stoppet en pipe, og så krype op i sofaen, og sende drømmer ut i verden på de hvirvlende røkskyer – er det lidelse? Slik kan jeg gripe mig i å sitte og stirre inn i kaminen lange stunder, og drømme mig bort – en nyttig måte å anvende tiden på! Men rulle gjør den da, og umerkelig, til virkelighetens is-gufs med ett stryker drømmene ut, og jeg sitter her midt i forlattheten, og nervøst tar fatt på arbeidet igjen.»

«Onsdag den 14. november. Hvor forunderlige de er, skiturene gjennem den tause natur! Rundt omkring utover brer isflatene sig overgydt av månesølvet, hist og her mørke kolde slagskygger av kossene, hvis sider gir et dempet gjenskinn av demringen; ytterst ute en mørk linje rundt horisonten av den opskrudde is, ovenover en eim av lett sølvdis, og så høiere op den uendelige dyp-blå stjernehimmel, hvor fullmånen seiler i eteren. Men i syd er der et svakt skinn fra dagen, lavest nede det mørke glødende røde, lenger oppe den klare gule og blekgrønne bue, som svinner mot det blå i høiden. Det hele er en eneste ubeskrivelig ren harmoni. Stundom kommer det en trang over en til å opløse denne natur i toner; de alene kunde gi dens vesen. Hvilke veldige enkle akkorder vilde det ikke bli! – – Hvad er vår forskning og forstand midt i dette uendelige?»

«Fredag den 16. november. Om formiddagen gikk jeg en skitur i måneskinnet med Sverdrup, og talte for alvor om våre utsikter med hensyn til driften, og om ferden jeg tenker på til våren over isen nordover. Om kvelden drøftet vi spørsmålet nærmere inne i hans lugar. Jeg la mitt syn på saken frem, og han var i alle henseender enig.

I den siste tid har jeg gått og grundet meget på hvad det blir riktigst å gjøre, om nu ikke driften fører oss så langt nord innen mars måned som jeg hadde forutsatt. Men dess mere jeg ser på det, dess mere finner jeg at en bør prøve; for er det riktig å gå fra 85° , må det også være det fra 82 eller 83°. I begge tilfelle vil vi jo gjennemstreife nordligere strøk enn vi ellers kommer igjennem, og dette skulde jo være så meget ønskeligere jo mindre nordlig «Fram»s egen drift blir. Når vi ikke polen selv, nu vel så får vi snu før. Hovedsaken er, som jeg stadig må gjenta, aldeles ikke å nå polpunktet, men å utforske de ukjente deler av polarhavet, enten de faller nær ved eller lengere fra polen. Det sa jeg før jeg drog avsted, og det får jeg se til å huske på fremdeles. Der er visstnok mange viktige iakttagelser å gjøre her ombord under driften videre, mange som jeg nok skulde ha lyst til å fortsette med selv; men alle viktigere iakttagelser vil dog like fullt bli gjort her, selv om to av oss forlater skuten. Og mon ikke de iakttagelser vi vil gjøre lengere nord mange ganger vil opveie hvad jeg kunde utrette ombord under resten av reisen? Det kan vel neppe være tvil om det. Altså: for så vidt er det avgjort ønskelig at vi drar avsted.

Dernæst kommer spørsmålet om det beleiligste tidspunkt. At våren, eller senest mars, er den eneste årstid vi kan starte på, derom kan det ikke være tvil. Men skal det skje nu til våren? Sett at vi i verste fall ikke kommer lenger enn til 83° n. br. og 110° ø. l.; da kunde det jo være tale om å vente til våren 1896. Men jeg kan ikke innse annet enn at vi i så fall efter all sannsynlighet vilde ha latt det rette tidspunkt slippe fra oss. Driften kan ikke bli så fortærende langsom at vi ikke om nok et år vilde være langt forbi det punkt hvor sledeferden burde begynne. Tar jeg i passeren den avstand vi har drevet fra november ifjor og til nu og avsetter videre, så skulde vi næste november være nordenfor Franz Josefs Land, og litt forbi det. Det kunde jo hende at vi ikke var lenger enn der i februar 1896 heller; men det rimelige er da i ethvert fall, efter alt jeg kan skjønne, at driften skal tilta og ikke avta efter hvert som vi kommer vestover, og i så tilfelle vil vi følgelig i februar 1896 være kommet adskillig for langt; – nu går det iallfall, selv om en også kunde tenke sig et bedre utgangspunkt enn det «Fram» sannsynligvis vil gi oss den 1. mars 1895. Det sikreste må altså være ikke å vente til en annen vår.

Så er det hvad utsikter vi har til å trenge igjennem. Avstanden fra det utgangspunkt jeg forutsatte og til Kapp Fligely, som er nærmeste kjente land, er omkring 80 mil;[7] altså ikke stort mere enn den lengde vi tilbake la over Grønland. Ingen kan vel mene annet enn at det vilde være lett å nå dit over en slik is som den vi her har, selv om den nu også blev noe slem mot land, og har en først nådd en kyst, må jo ethvert skikkelig menneske kunne livberge sig ved jakt, enten det blir efter stort eller smått, bjørn eller tanglopper. Å styre på Fligely, eller Petermanns Land, som ligger nordenfor, kan vi altså i alle tilfelle, om det skulde begynne å bli broket. Avstanden blir visstnok øket eftersom vi kommer nordover; men ikke mer enn at vi, med hundene til hjelp, skal og må kunne klare det fra et hvilket som helst punkt mellem utgangspunktet og polen. «Retrettlinjen» er derfor sikret; – skjønt det er vel dem som vilde synes at en øde kyst, hvor en først skal ha strev med å skrape sammen maten før en kan spise, er en dårlig retrett for sultne mennesker; men det er jo i virkeligheten bare en fordel, retretten skal altså ikke lokke for meget. Det er ellers en forbistret opfinnelse, denne retrettlinjen, for folk som vil frem – dette evig og alltid å skulle se bakover, når en skulde ha så rundelig nok med å se frem!

Men så kommer selve ferden. Ekspedisjonen består av to mann, 28 hunder, og 1050 kilo proviant og utrustning. Avstanden til polen fra 83-graden er 105 mil. Skulde det være for dristig regnet at vi kan tilbakelegge den distansen på 50 dager? Jeg kjenner jo ikke disse hunders utholdenhet; men at de skulde kunne gå 2,1 mil om dagen, med 37,5 kilo hver å trekke i de første dagene, det lyder jo overmåte rimelig, om de så ikke var fullgode – aller helst når de har to mann til å hjelpe sig. Det kan neppe sies å være noe lettsindig regnestykke, naturligvis forutsatt at isen er som her, og det er ingen grunn til å tro annet. Den er jo stadig blitt bedre efter hvert som vi er kommet nordover, og likeså efter som det lider mot våren. Efter 50 dager skulde vi altså være på polen (på 65 dager gikk vi 75 mil over den mer enn 8000 fot høie inn lands-is på Grønland uten hunder og med mangelfull proviant, og vi kunde sikkert gått betydelig lenger). På 50 dager har vi brukt 1 kilo proviant til hver mann om dagen, det er 100 kilo; og av pemmikan til hundene 1/2 kilo daglig til hver[8], eller 700 kilo. Det er tilsammen 800 kilo. Da en del brensel også er brukt op i denne tid, er kjelkelasten følgelig svunnet inn til mindre enn 250 kilo. Og en slik last er jo ingenting å dra for 28 hunder; de skulde kunne fare frem som et stormvær den siste del av turen, og gjøre den på mindre enn 50 dager. Men la oss allikevel sette at den har tatt så lang tid. Hvis alt er gått godt, legger vi da kursen bent på Syvøene, nord for Spitsbergen. Det er 9° , eller 135 mil. Men er vi ikke i aller beste stand, er det vel sikrest å søke mot Kapp Fligely eller landet nordenfor der. La oss tenke oss at vi velger denne ruten. Vi drog fra «Fram» den 1. mars (er forholdene gunstige reiser vi før); er altså på polen den 20. april og har nu 100 kilo menneskeproviant igjen, d. v. s. for 50 dager til, men ingen hundeproviant. Følgelig må vi begynne å slakte ned hundene, enten til fôring for de andre hunder, eller for selv å spise dem, og da gi hundene av vår proviant. Selv om jeg regner lavt, må jeg kunne anta at når 23 hunder er slaktet, vil der minst være gått 41 dager, og så har vi ennu 5 hunder igjen. Hvor langt sydover kan vi ha nådd på den tid? Lasten var til å begynne med mindre enn 250 kilo, det er ikke 9 kilo for hver hund å trekke. Efter 41 dager vil denne last iallfall være minsket til 140 kilo (ved forbruk av proviant og brensel og ved at forskjellige utrustningsgjenstander, som sovepose, telt o. l., litt efter litt er blitt overflødige og kastet). Det blir 28 kilo på hver av de gjenlevende 5 hunder, når vi selv ingenting trekker; og skulde det være ønskelig, kunde utrustningen minskes enda mere. Med en last som altså begynner med 9 kilo for hver hund og først efter hvert stiger til 28 kilo for hver, må hundene gjennemsnittlig kunne tilbakelegge 3 mil om dagen, selv om føret skulde bli noe slemmere. Det vil si, vi skulde ha nådd 123 mil sydover, eller være 4 mil forbi Kapp Fligely den 1. juni med 5 hunder og 9 dagers proviant i behold. Men for det første er det sannsynlig at vi alt lenge før har nådd land; og for det annet fant østerrikerne allerede i første halvdel av april åpne klarer ved Kapp Fligely og rikdom på fugl; – i mai og juni kan det følgelig ikke være vondt om mat. For det tredje måtte det gå underlig til om vi ikke før den tid kom over en bjørn eller en sel eller noen omstreifende fugler.

Nu er vi da på den sikre siden, og kan velge hvad vi vil: enten veien langs nordvestkysten av Franz Josefs Land forbi Gilis Land mot Nordostlandet og Spitsbergen – og viser forholdene sig gunstige, velger jeg ubetinget den rute –, eller vi kan gå sydover gjennem Austria Sund mot sydkysten av Franz Josefs Land, og derfra til Novaja Semlja eller Spitsbergen, helst det siste – om vi da ikke skulde finne engelskmennene på Franz Josefs Land, hvad vi vel ikke tør gå ut fra.

Ja, slik ser mitt regnestykke ut. Skulde det nu være noen lettsindighet i dette? Ikke så vidt jeg skjønner. Det eneste måtte være om vi under den siste del av ferden, i mai, skulde få et føre som sinket oss betydelig, slik som vi hadde det i slutten av mai her i vår. Men det vilde da bare bli den aller siste tid, og helt ufremkommelig blir det nu ikke. Dessuten skulde det være rart om en ikke kunde tilbakelegge gjennemsnittlig 2 1/2 mil om dagen under hele reisen, med en gjennemsnittlig last for hver hund av 15 til 20 kilo – mere blev det jo ikke. Imidlertid, skulde ikke beregningene slå til, så har vi alltid, som sagt, den utvei å snu før.

Hvilke uforutsette hindringer skulde nu kunne møte oss?

1. Isen kan bli mer ufremkommelig enn forutsatt. 2. Vi kan møte land. 3. Hundene kan slå feil, bli syke eller fryse ihjel. 4. Vi kan selv få skjørbuk.

1 og 2. At isen skulde bli mer ufremkommelig nordover, er visstnok mulig, men neppe sannsynlig; jeg ser ingen som helst grunn til noe slikt, medmindre vi da har ukjente land nordenfor. Men hender det, nu vel, så får vi ta de chanser vi finner. Rent ufremkommelig blir nu isen iallfall ikke; selv Markham kom jo frem med sine skjørbuk-syke folk. Og det torde kanskje også hende at et slikt lands kyster kunde by fordeler for fremkomsten; det kommer bare an på retningen og utstrekningen av dem. Det er vanskelig å si noe på forhånd om dette, annet enn at isens drift og det dyp vi finner her skulde tyde på at vi ikke kan ha land av synderlig utstrekning på noe nært hold; der må da i det minste være noenlunde gjennemgang for isen, og så kan vel vi også i verste fall følge gjennemgangen.

3. Det er uimotsigelig at der er en mulighet for at hundene kunde slå feil; men nærliggende synes jeg ikke den er. Som man ser, har jeg ikke nettop forutsatt noen overanstrengelse av dem. Og alle kan da i ethvert fall ikke slå feil, om så noen gjør det. Slik som vi har fôret dem hittil, har de holdt ut vinteren og kulden uten uhell, og den proviant de får på turen vil bli bedre. Legg så hertil at hele beregningen er gjort uten hensyn til hvad vi selv kan trekke; selv om alle hundene sviktet, så kan vi nu klare en god del alene også.

4. Det verste vilde unektelig være om vi selv fikk skjørbuk. Og til tross for vår ypperlige sundhet lar det sig vel tenke, når en minnes hvorledes alle mann på den engelske nordpols-ekspedisjon undtagen officerene led av skjørbuk så snart våren og sledereisene begynte, og det enda de ombord ikke hadde hatt anelse om at noe slikt lurte på dem. Men jeg tror riktignok at for vårt vedkommende er muligheten meget fjern. For det første var den engelske ekspedisjon særlig uheldig; det er neppe noen annen som kan opvise så bedrøvelige erfaringer, skjønt de har foretatt like lange sledereiser – f. eks. M'Clintock's; under «Jeannette»-folkenes tilbaketog optrådte ikke noen skjørbuk, så vidt vi vet; Peary og Astrup hadde ingen, o. s. v. For det annet er vår proviant omhyggeligere valgt, og mere forskjelligartet enn tidligere ekspedisjoners; ingen ekspedisjon har da heller opnådd en så gjennemgående fortrinlig sundhetstilstand. Jeg tror derfor neppe at vi skulde ta noen spire til skjørbuk med oss fra «Fram»; og hvad selve sledeproviant en angår, har jeg sørget for at den kommer til å bestå av så allsidig nærende og vel konserverte næringsmidler at jeg har vondt for å tro at de skulde kunne fremkalle noen skjørbuk. Men noen risiko må en jo løpe. Jeg synes alle mulige forsiktighetshensyn er skjedd fyldest, og så er det vel ens plikt å la det stå til.

Ennu er der noen spørsmål som må tas med i betraktningen. Kan jeg forsvare å unddra skuten og dem som blir igjen de midler en slik ferd krever? Det at der blir to mann mindre har lite å si; «Fram» kan manøvreres godt nok med 11 mann. Verre er det at vi tar med oss alle hundene, undtagen de syv hvalpene. Men der er rikelig med sledeproviant og førsterangs slede-utrustning ombord, og da er det utenkelig at de ikke skulde nå frem til Franz Josefs Land eller Spitsbergen, hvis der tilstøtte «Fram» noe. Det kan vel neppe tenkes at det skulde bli nordligere enn på 85° de måtte forlate henne; i tilfelle blev det vel snarere lenger syd. Men sett at de må gå fra henne på 85°, det måtte vel bli omtrent nord for Franz Josefs Land; de har da 45 mil til Kapp Fligely; blir det lengere øst, kan det bli 60 mil til Syvøene. Det er vanskelig å tro at de ikke skulde greie en slik avstand med vår utrustning. Nu som før mener jeg at all sannsynlighet taler for at «Fram» vil drive tversover polarbassenget og ut på den andre siden uten å stanses og uten å ødelegges; men selv om noe hendte, kan jeg altså ikke forstå annet enn at folkene må klare sig sikkert frem, når de viser tilbørlig forsiktighet. Følgelig mener jeg at det er forsvarlig å la en slede-ekspedisjon forlate «Fram», og da er det så meget å vinne at den utvilsomt bør finne sted.

Det siste spørsmål blir da: hvem skal de to være som går? Sverdrup og jeg har prøvd hverandre før, og vi kunde nok greie det; men vi kan ikke begge forlate «Fram», det er straks innlysende. En av oss må være igjen for å ta ansvaret for de andre og bringe dem hjem i god behold; men det er like så klart at en av oss må lede slede-ferden, da det jo er vi som har den nødvendige erfaring. Sverdrup har stor lyst til å gå. Men jeg kan ikke innse annet enn at det må være mer risiko ved å forlate «Fram» enn ved å bli ombord i henne. Lot jeg ham gå, skulde jeg altså overlate ham det farligere hverv, og beholde det lettere selv. Hvis han kom bort, kunde jeg da noensinne tilgi mig selv at jeg lot ham gå, selv om det var på hans eget ønske? Han er ni år eldre enn jeg; jeg vilde sikkert føle det som et uhyggelig ansvar. Og de andre, hvem vilde de være best tjent med å beholde igjen? Jeg tror de har tillit til oss begge, og jeg tror enhver av oss vil kunne føre dem sikkert hjem, enten det nu blir med eller uten «Fram». Men det skulde vel nærmest være hans hverv å ta vare på skuten, mens det skulde være mitt å lede det hele og særlig da den videnskapelige forskning. Sett fra det synspunkt må vel jeg være den nærmeste til å påta mig det foretagende hvor viktige opdagelser er å gjøre; de som blir igjen, vil jo, som sagt, greie det som kan gjøres her ombord. Det må derfor være min plikt å gå, og hans å bli igjen. Han finner også dette rimelig.

Til ledsager har jeg utsett Johansen, som i alle henseender må være vel skikket. Han er flink skiløper, utholdende som få og en prektig kar. Jeg har ennu ikke spurt ham, men tenker å gjøre det snart, for at han kan være forberedt i tide, hvis det skal bære avsted. Blessing og Scott-Hansen vilde visst også være med like så gjerne som de vil leve; men Scott-Hansen må bli igjen for å ta vare på sine observasjoner, og Blessing kan ikke forlate sin post som læge. Der var jo også flere av de andre det kunde være tale om, og de var sikkert villige mange av dem.

Foreløbig er da denne ferd mot nord bestemt. Nu får jeg se hvad vinteren bringer. Tillater lyset det, drar jeg helst allerede i februar.»

«Søndag den 18. november. Det er som jeg ikke riktig kan forestille mig at jeg virkelig skal avsted, og det bare om tre måneder. Stundom får jeg vel vugget mig inn i fagre drømmer om hjemkomsten efter slit og seier, og da blir alt lyst og lett. Men så kommer atter dette gjøglende og usikre ved fremtiden, det som ligger på bunnen og lurer, og drømmene slukner som nordlys i natten, bleke og farveløse – «Ihr naht euch wieder, schwankende Gestalten». Huff, disse evige klamme tvil foran enhver avgjørende beslutning, der dødens terninger skal kastes. Er det da for meget våget og for lite vunnet? Det er iallfall mere vunnet enn her. Er det så ikke min plikt? – Og ellers har jeg bare en å stå til ansvar for; og du . . .? Jeg kommer tilbake. Når rosene blomstrer. Jeg vet jeg har evnen. «Vær tro inntil døden, og du skal arve livets krone.»

Vi er noen underlig konstruerte maskiner. Det ene øieblikk beslutning, det næste tvil. I den ene time er forstand og forskning, og alt vårt leben und treiben, bare elendig filistervisdom, som ikke er en pipetobakk verd; i næste time kaster en sig over den samme forskning med liv og sjel, tæres av tørst efter å suge alt i sig, lengter efter å utspeide nye veier, og nages av utilfredshet over ikke å kunne løse opgaven helt og fullt. Så drukner det igjen i leielse over det heles verdiløshet. «Som et støvgrand på vektskålen er den ganske verden, og som en dråpe morgendugg der faller på jorden.» Er der to sjeler i en, hvilken er da den rette?

Det er ikke nytt, det å lide under at vi bare vet stykkevis, under at vi aldri kan trenge inn til det som ligger bakenom. Men sett nu en kunde regne det ut; at det heles innerste sammenheng lå klart og greit som et reguladetristykke for en, var en da lykkeligere? Kanskje det motsatte. Er det ikke just i kampen for viden at lykken ligger?

......Nu skal kampen begynne, den demrer i nord. Å – å drikke kamp, kamp av fulle skåler! Kamp er liv, og bakenom vinker seiren.

Jeg lukker øinene; jeg hører en stemme som synger mig

«inn mellem duftende birke,
inn mellem blomstene, lengere inn,
inn under granskogens kirke!»

«Mandag den 19. november. – Kan du annet enn bli i godt humør ved å se disse hvalpene som kommer hoppende og dansende op omkring dig og er ferdige til å rive dig i stykker av bare livslyst? For dem er livet solskinn, enda solen for lenge siden er borte. Og så «Kvikk», familiemoren, midt imellem dem, logrende tykk og fornøid med halen.

Ellers vet jo de også hvad ulykke er. Her i forgårs eftermiddag mens jeg satt og arbeidet – møllen sveiv rundt rundt der ute, og jeg hørte Peder bære mat til hvalpene som sloss litt om matfatet efter gammel vane – kom jeg til å tenke på at den igrunnen var en stygg innretning for dem den mølleakselen som går så ubeskyttet ute på dekket. Ti minutter senere hørte jeg uhyggelig langstrakte hundehyl, verre enn vanlig når de slåss; i det samme sakket møllen i gangen, og jeg sprang ut. Der så jeg en hvalp midt på akselen svive rundt og ule jammerlig, så det skar en inn i sjelen. I bremsetauet hang Bentsen og halte av alle krefter; men møllen gikk ennu. Min første innskytelse var å gripe en øks som lå der for å gjøre ende på elendigheten, hylene var for hjerteskjærende; men i næste øieblikk sprang jeg ned for å hjelpe Bentsen og fikk møllen stanset. I det samme kom Mogstad, og mens vi holdt møllen, fikk han endelig hvalpen løs. Det så ut til å være liv i den ennu, og han begynte å gni og mase med den. Hårene var på en eller annen måte kommet fast midt på glatte stålakselen, hadde vel blitt hengende fast i kulden, og det stakkars dyr måtte følge med og blev dunket i dekket for hver omdreining. Langt om lenge løftet den virkelig på hodet og så sig fortumlet om; det var mange rundreiser den hadde gjort – ikke å undres på at det var vanskelig å finne sig til rette i begynnelsen. Så reiste den sig op på forlabbene; jeg bar den akter på halvdekket og strøk og klappet den. Snart kom den på alle fire igjen og begynte å sjangle omkring, men visste ikke hvorhen. «Det var godt det var i hårene,» sa Bentsen; «jeg trodde det var i tungen han hang fast jeg, likesom den forrige.» Svive rundt med en aksel efter tungen – det grøsser i en! Jeg bar hunden ned i salongen og stelte godt med den. Snart var den i full stand igjen og leker nu med kameratene som før. – Et underlig liv, å rote om der ute på dekket i kulde og mørke. Men hver gang en går op med en løkt kommer de farende, setter sig rundt, letter på labbene, stirrer inn i lyset og begynner så å hoppe og danse og leke med hverandre rundt løkten som barn om juletreet. Slik går dag efter dag; de har aldri sett annet enn dette dekket med et telt over, ikke engang en blå klar himmel. Og vi mennesker har aldri sett annet enn denne jord.

Nu er det siste skritt tatt over beslutningens bro. I formiddag har jeg fremstillet saken for Johansen omtrent slik som jeg har gjort det her foran. Og derefter utviklet jeg de vanskeligheter som kunde tenkes, og betonte sterkt farene og den risiko en måtte være forberedt på. Dette var en alvorlig sak, det kunde gjelde liv eller død; det måtte han ikke skjule for sig selv, men overveie grundig alt før han besluttet sig. Var han villig, vilde jeg gjerne ha ham med; men jeg så helst at han tok en dag eller to til å tenke over saken før han svarte. – Han behøvde ingen betenkning, sa han; han vilde gjerne gå. Sverdrup hadde alt for lengere tid siden snakket noe om en slik ferd, og da hadde han overveiet det og tenkt at om valget skulde falle på ham, vilde han anse det som en stor gunst å få være med. «Jeg vet ikke om De er fornøid med det svar, eller om De vil jeg allikevel skal betenke mig? Jeg får visst ikke noen annen mening.» – «Nei, har De tenkt alvorlig over de muligheter De utsetter Dem for, at kanskje ingen av oss noensinne ser mennesker igjen, og om ikke så galt hender, så undgår De iallfall ikke en hel del lidelser under en slik tur – har De tenkt overalt dette, så krever jeg ikke at De skal betenke Dem lengere.» – «Ja, det har jeg.» – «Nu vel, så er den sak avgjort. Imorgen begynner vi våre forberedelser til turen. Scott-Hansen må få utnevnt en ny meteorologisk assistent.»

«Tirsdag den 20. november. I kveld holdt jeg et foredrag for alle mann for å meddele dem beslutningen og forklare den forestående ferd. Først gjennemgikk jeg i korthet ekspedisjonens forutsetning og forhistorie og betonte hvad min plan var bygget på: den antagelse at en skute som kom fast i isen nord for Sibiria måtte drive tvers over polarhavet ut i Atlanteren, og passere et eller annet sted nordenfor Franz Josefs Land, mellem det og polen. Ekspedisjonens opgave var å fullende en slik drift over dette ukjente hav og å anstille undersøkelser der. Jeg fremhevet at disse undersøkelser vilde ha næsten like stor betydning enten ferden gikk over selve polpunktet eller et stykke ifra. Når vi sluttet fra våre erfaringer hittil, kunde vi ikke være i tvil om at ekspedisjonen vilde nå sitt mål; alt var jo hittil gått efter beregning og ønske, og det var å vente at det også vilde gjøre det for resten av turen. Vår hovedopgave hadde altså all utsikt til å bli løst; men så kom det spørsmål om ikke enda mere kunde utrettes; og dermed gikk jeg over til å utvikle hvorledes dette måtte kunne skje ved en ferd nordover, således som jeg har fremstillet det foran. –

Jeg fikk det inntrykk at alle var sterkt interessert i turen, og at de alle fant det ønskelig at den blev gjort. Den største innvending de vilde hatt, om de var blitt spurt, tenker jeg vilde vært at de ikke selv kunde være med. Jeg fremholdt imidlertid at visstnok var det en smukk opgave å trenge lengst mulig mot nord; men det var ingen mindre opgave å berge «Fram» helskinnet gjennem polarhavet og ut på den andre siden – eller om ikke «Fram», så iallfall sig selv, uten tap av menneskeliv. Er det skjedd, så kan vi unektelig si at det er vel reist. Jeg tror nok de innså dette. – Nu er altså terningen kastet, og jeg blir vel nødt til å tro at denne turen skal finne sted.

Og så begynte da forberedelsene for alvor. Jeg har allerede nevnt at jeg mot slutten av sommeren tok på å arbeide en enkeltmannskajakk, hvis skjelett blev laget av bambus og omhyggelig sammensurret. Det var et sent arbeide som tok flere uker; men så blev det også lett og sterkt. Fullt ferdig kom skjelettet til å veie 8 kilo. Det blev senere trukket med seilduk av Sverdrup og Blessing, og hele farkosten veide da 15 kilo. Efterat jeg var ferdig med denne, hadde jeg overlatt til Mogstad å arbeide en lignende, som Johansen og jeg nu gikk i gang med å sy trekk til. Disse kajakker var 3,70 m. lange, og omkring 0,7 m. brede på midten; den ene 30 cm. dyp, den annen 38 cm. Dette er en meget mindre lengde og større bredde enn en almindelig eskimokajakk har, og de var derfor ikke så lette å drive frem gjennem vannet. Men de var jo nærmest beregnet på råker og åpne steder i isen, og til hjelp langs land, om vi fant noe. Det kom derfor ikke så meget an på hurtighet som at farkosten var sterk og lett å føre med sig, og i stand til foruten oss selv å rumme proviant og utrustning for en lengere tid. Hadde vi gjort kajakkene lengere og smalere, vilde de ikke bare blitt tyngre i forhold til bære-evnen, men også mere utsatt for å lide skade ved transporten over den ujevne is. Som de var passet de ypperlig for vårt bruk. Når vi lastet dem godt, kunde vi føre med oss utrustning og proviant for minst tre måneder til oss selv, og en del hundeproviant; vi kunde vel på kjøpet ha en hund eller to på dekket. Forresten var de i alt vesentlig som eskimo-kajakker, med helt dekk, og et hull i midten for mannen. Hullet var på eskimovis omgitt av en tre-ring; over den kunde vi smyge nederkanten av vår selskinnspels, som var innrettet til det, så forbindelsen blev fullstendig vanntett. Når vi så surret pelsen rundt om håndleddene og ansiktet, kunde sjøen gå helt over oss uten at vannet kom inn i kajakken. Slik måtte vi være rustet for det tilfelle at vi kom til å sette over åpne havstrekninger, mot Spitsbergen, eller, om vi valgte den annen vei, mellem Franz Josefs Land og Novaja Semlja. Foruten dette hull i midten var der også for og akter nær stevnene noen små luker, til å stikke hånden ned igjennem for å kunne ordne og stuve provianten og utrustning en inne i kajakken, og for med letthet å hente hvad en nettop kunde ha bruk for, uten å behøve å ta ut hele lasten gjennem midthullet når en skulde ha noe som lå ute i endene. Disse lukene kunde også lukkes vanntett til. For å få duken helt vanntett vilde det ha vært heldigst å innsette den med limvann og derefter male den utvendig med almindelig oljemaling; men på den ene side var det forbundet med for store vanskeligheter å utføre et slikt arbeide i den kulde vi hadde (i skibsrummet var det ÷ 20° ), og på den annen side var jeg redd for at malingen vilde gjøre duken for hård og sprø, og følgelig lett å stikke hull på under transporten over isen; derfor foretrakk jeg bare å innsette den med en blanding av fast parafin og talg, hvilket dog ikke viste sig fullt hensiktsmessig. Herved blev kajakkene noe tyngre, så de alt i alt kom til å veie omkring 18 kilo hver.

Så lot jeg lage særegne kjelker til turen, smidige og sterke, beregnet på å stå de hårde prøver som en ferd med hunder og tung last over ulendt drivis vilde utsette dem for. To av disse kjelkene fikk omtrent samme lengde som kajakkene, omkring 3,6 m. Med klærne gjorde jeg også forskjellige forsøk; især var det maktpåliggende å finne ut om det lot sig gjøre å gå i de tykke ulveskinnsdraktene våre; men jeg kom stadig til at de var for varme. Den 9. desember var jeg f. eks. ute en tur på ski: «÷ 41°. Gikk i ulveskinnsdrakten, men vi svettet så det «sutla i skoan», og en kunde drevet kvernbruk under ryggene våre. For mildt ennu. Gud vet om det noensinne blir koldt nok!»

Naturligvis gjorde vi adskillige forsøk med telt og koking. Den 7. desember heter det at jeg forleden «hadde satt op silketeltet vi skulde bruke, og kokte med vårt apparat inne i det. Ved gjentagne forsøk viste det sig at vi – fra is av ÷ 35° – kokte op tre liter vann, og samtidig smeltet fem liter, på én og en halv time, med et forbruk av omtrent 120 g. snowflake. Næste dag kokte vi op to og en halv liter, og smeltet to og en halv liter, på én time, med 100 g. snowflake. Igår kokte vi omtrent to liter utmerket havregrynsgrøt, og fikk på samme tid en del halvsmeltet is og litt vann, på litt over en halv time, med 50 g. snowflake». Det blir altså ikke så stor brensel vi kommer til å bruke om dagen.

Så gjorde jeg alle slags beregninger og sammenligninger for å finne den mest hensiktsmessige proviant; det var jo en ferd hvor det mer enn noensinne gjaldt at maten, for hunder som for folk, samtidig med å være nærende og sund, ikke veide mer enn nettop nødvendig. Hertil kom naturligvis overveielser og forsøk med instrumenter og med alt det meget annet som visstnok kan være småting, men som like fullt må til. Et heldig resultat avhenger av en riktig sammensetning av alt slikt.

Med disse forberedelser gikk det meste av tiden for oss to. Selvfølgelig kom alt dette også til å sysselsette mange av de andre vinteren utover. Mogstad hadde stadig arbeide med å lage kjelker, med å beslå dem, surre dem o. s. v. Sverdrup sydde soveposer og mange andre ting. Juell blev utnevnt til hundeskredder, og når han ikke var i byssen, hadde han fullt op å gjøre med å ta mål av hundene, sy seler til dem og prøve dem. Blessing måtte stelle istand til oss et lite lett apotek, med utvalgte medisiner, forbindingsgreier, og annet slikt som vi kanskje kunde få bruk for. En annen var i stadig virksomhet med å skrive av, på tynt lett papir og i sammentrengt form, våre journaler og alle videnskapelige iakttagelser o. a. som jeg for alle tilfelles skyld vilde ta med mig på turen. Så skulde Scott-Hansen lage til de nødvendige tabeller for våre observasjoner, kurve over våre kronometres gang, og annet slikt. Dessuten skulde han gjøre et fullstendig kart over vår reise og drift hittil. Imidlertid kunde jeg ikke legge for sterkt beslag på hans verdifulle tid, da han måtte få fortsette sine videnskapelige observasjoner uforstyrret. Denne høst hadde han i vesentlig grad forbedret sin tilværelse ved sammen med Johansen å bygge et observasjonshus av sne, omtrent av form som en eskimoisk snehytte. Han syntes han hadde det riktig koselig derinne; med petroleums lampen tendt under taket og skinnet kastet tilbake fra de hvite sne veggene, blev det ganske lyst der, og han kunde i ro og mak stelle med sine instrumenter uten å være brydd av den bitende vind utenfor. Han syntes også det var rent varmt når det hendte at han fikk bragt temperaturen op i minus noen og tyve grader, så han uten synderlig ulempe kunde bruke de bare never til å stille inn instrumentene. Her drev han da ufortrødent på med sine observasjoner dag efter dag.


————————
1. Pettersen hadde avansert fra smed til kokk; han og Juell skiftedes nu i byssen hver fjortende dag.
2. Se Geographical Journal, London 1893. Se også kartet i «Naturen» 1890, og Det geografiske selskabs Årbog I, 1890.
3. De som blev født den 13. desember 1893; det var fire igjen av dem nu.
4. Den første vinteren hadde vi ikke telt over skuten, fordi vi mente at det vilde gjøre det mørkt og tungvint å finne frem på dekket. Men da vi denne annen vinter hadde fått teltet over, fant vi at det var en forbedring.
5. Loddlinen sveives op på et spill.
6. Her må det være en eller annen feil, da avstanden til Kapp Fligely fra det forutsatte punkt, 83° n. br., 110° ø. l., er vel 100 mil. Sannsynligvis har jeg forutsatt lengden å være 100° ø. istedenfor 110°.
7. Under selve ferden måtte hundene klare sig med en betydelig mindre dagsrasjon; den var i gjennemsnitt knapt mer enn 300 til 350 gram.
8. En mann skal og må være tapper, han må gå på og vise sig som en mann – i uryggelig tillit til at de høiere makter har valgt ham og satt ham på hans post.


XII. ANNEN JUL OG NYTTÅR

Fredag den 30. november. « – – November har i det hele tatt
vært en usedvanlig skittmåned. Drevet oss tilbake istedenfor frem – og den som var så god ifjor. Nei, en kan ikke stole på årstidene heller i dette fortvilede hav. Nå alt kommer til alt, blir kanskje ikke vinteren et hår bedre enn sommeren – –.»

«Søndag den 2. desember. Sverdrup har vært syk i flere dager, de siste dager til køis, hvor han fremdeles befinner sig. Forhåpentlig er det ikke noe alvorlig; selv mener han at det ikke har noe på sig; men like fullt er det alt annet enn hyggelig. Stakkars gutt, han lever ikke på annet enn havresuppe. Det er mavekatarr, som han rimeligvis har fått ved avkjøling på isen; jeg er redd han har vært litt uforsiktig i den retning. Nu er han ellers i bedring, så det gir sig vel snart; men det er et varsko om ikke å være for trygg. – Jeg var en lengere spasertur langs råken i formiddag; den er til dels ganske bred, og strekker sig et godt stykke østover. Når en har gått en stund på den nyfrosne råk-isen, hvor en kan spasere lett og behagelig som på en optrådt vei, og så kommer op på de gamle snedekte flakene igjen, får en først merke til gagns hvad det vil si å gå uten ski. Om jeg ikke har vært det minste varm før, så begynner jeg straks å svette bare jeg har gått et lite stykke over dem. Men hvad skal en gjøre? Ski kan en ikke bruke; det er så mørkt at en har vondt nok for å famle sig frem på bare bena, og enda stuper en i koll rett som det er, eller daler ned mellem noen svære isklumper.

Jeg leser nu de forskjellige engelske beretninger om ekspedisjonene fra Franklin-perioden og søkingen efter ham, og jeg må medgi jeg blir tatt av beundring for de menn og den sum av arbeide som der blev ydet. Den engelske nasjon har sandelig grunn til å være stolt av dem. Jeg husker jeg leste disse beretninger som gutt, og alle barnefantasiens strenger blev satt i svingning av lengselen efter den natur og de scener som rullet sig op for en. Nu leser jeg dem som mann, efter selv å ha prøvd litt, uten lenger å lokkes av gjøglesyner, og nu bøier jeg mig i beundring. Det har vært stål i de karene – en Parry, en Franklin, en James Ross, en Richardson, en M'Clure, ikke minst en M'Clintock, og så alle de andre! Hvor godt var ikke deres utrustning uttenkt og innrettet med de midler som stod til deres rådighet. Sandelig, der er ikke noe nytt under solen. Det meste av det jeg selv var stolt av og trodde var nytt, finner jeg igjen der; M'Clintock har brukt det for 40 år siden. Det var ikke deres skyld at de var født i et land hvor bruken av ski ikke er kjent, og hvor det knapt finnes sne hele vinteren. Og allikevel, enda de måtte samle all sin erfaring om sne og sneferder under sine ophold der oppe, enda de var uten ski og måtte stampe sig frem med smalmeiede sleder, ofte over ujevn snedekt drivis, – for avstander de har tilbakelagt, for strabaser de har utholdt! Ingen overgår dem. Neppe noen når dem. Det skulde da være russerne på Sibiria-kysten; men de hadde den store fordel å høre hjemme i et land hvor sne ikke er ualmindelig.»

«Fredag den 14. desember. Igår holdt vi stor fest for «Fram» som skuten med den høieste bredde (vi var i forgårs på 82° 30' n. br.).

Menyen til middag var: Avkokt makrell, persillesmør; svinekoteletter og franske erter; norske markjordbær med ris og melk; kronemaltekstrakt. Derefter kaffe. Til kvelds ferskt brød og rosinkake o. s. v. Senere på kvelden stor konsert. Konfekt og syltede pærer. Men glanspunktet kom da en rykende varm og duftende kirsebær-bolle blev båret inn og skjenket omkring. I et ypperlig humør var vi alt før; men den satte unektelig en merkbar ekstrakulør på hele selskapet. Den største gåte for de fleste var hvor ingrediensene til denne interessante bolle var kommet fra. Så kom talene. Først en lang og høitidelig en for «Fram», som nu hadde vist hvad hun duger til: «Der var mange vise menn som ristet på hodet da vi drog, og sendte oss uhellvarslende avskjedshilsener. Men hoderistingen vilde vel vært mindre, og advarslene lempeligere, om de kunde ha sett oss nu mens vi i ro og mak driver over de nordligste bredder som skib ennu har nådd. Og «Fram» er ikke alene den nordligste skute på kloden nu, men hun har allerede gjennemfart store ukjente strøk, mange grader nord for det som hittil er nådd i dette hav på denne side polen. Og forhåpentlig stanser hun ikke her; bak fremtidens tåker ligger ennu mange seirer gjemt, som vil demre frem en efter en når tiden kommer. Men derom vil vi ikke tale nu, vi vil være glad over det vi virkelig har nådd. Allerede nu tror jeg det løfte som ligger i Bjørnsons hilsen til oss og «Fram», da hun løp av stapelen, er gått i opfyllelse, og at vi med ham kunde tilrope henne et:

«Hurra for skibet og for færden!
Der endnu aldrig kjøl har flydt,
der endnu aldrig navn har lydt,
du roper Norges over verden.»

Der må komme en egen følelse hos oss, næsten noe av en skam følelse, når vi sammenligner våre forgjengeres, de tidligere ekspedisjoners, slit og savn og ofte utrolige lidelser med den makelige måte hvorpå vi driver gjennem ukjente strekninger av vår jord, større enn det er falt i de fleste foregående polarfareres lodd – om i noens – å gjennemreise på én gang. Sandelig, vi har all grunn til å være tilfreds med «Fram» og med vår ferd hittil. Jeg tror vi blir istand til å bringe Norge noe tilbake for den tro, den tillit, de penger hun ofret på oss. Men la oss ikke derfor glemme våre forgjengere; la oss beundre dem for hvad de kjempet og led, la oss huske at det alene er gjennem deres arbeide, gjennem alt hvad de nådde, at veien blev jevnet for denne ferd. Takket være deres samlede erfaringer har menneskeheten nu vunnet så langt at den med noenlunde hell kan opta kampen mot den fiende som hittil var den farligste og seigeste i de arktiske egne, drivisen, og det ved det simple middel å gå med den og ikke mot den, å la sig favne av den, ikke mot sin vilje, men med sin vilje, og forberede sig derpå. I denne skuten har vi søkt å samle fruktene av alle forgjengernes erfaringer. Det tok år å få det alt samlet; men som det blev her ombord mente jeg vi kunde møte alle skjebnens omskiftelser i de ukjente farvann. Jeg tror vi har vært heldige. Jeg tror vi alle er av den mening at der ikke kan tenkes den vanskelighet eller hindring foran oss som vi ikke skulde kunne overvinne med de midler vi har her ombord, for til slutt, sunde og friske og med godt utbytte, å nå hjem til Norge. Og så vil vi drikke en skål for «Fram».»

Så omtrent lød det. Derefter fulgte musikknummere og optreden av smeden Lars som solodanser, til almindelig jubel. Lars forsikret oss at kom han så sant tilbake en gang, og på fest igjen, slik som da vi reiste fra Kristiania og Bergen, så skulde leggene nok få spenne i det de kunde. Så kom en skål til – for dem som satt der hjemme og ventet år efter år, som ikke visste hvor de skulde la tanken søke oss, som lyttet og lyttet, og ikke fikk noe svar, men like fullt hadde tro på oss og på ferden, dem som lot oss dra ut, dem som ofret mest. – Festen fortsatte under musikk og stadig munterhet utover kvelden, og det gjorde ikke noe skår i stemningen da vår prektige læge kom med cigarer, en vare som begynner å stå i meget høi kurs her oppe – den blir sørgelig sjelden. Den eneste skygge i vår tilværelse er at Sverdrup ikke er helt frisk av sin mavekatarr ennu. Han må holde diét, og det er han svært lite skikket til, stakkars fyr; han må spise hvetebrød, melk, rå bjørnebiff og havregrynsgrøt, men har dessuten lyst på alt mulig annet, fra kake til syltetøi og frukt. Men han går da oppe nu, og har alt vært en tur ute igjen.»

«Lørdag den 22. desember. Samme vind fra sydøst. Det er blitt til en ordentlig storm; det durer og klaprer i riggen oppe over hodene våre, en ren nytelse å høre på – det bærer sikkert med fart nordover. Stikker en nesen utenom teltdøren oppe på dekket, hviner det om ørene på en, sneen pisker en i ansiktet, på få minutter er hele figuren hvit. Og kommer en bort i sne-observatoriet, eller ikke så langt engang, kan en ikke skimte «Fram» lenger. Det er snaut nok en kan holde øinene åpne uten å få dem fulle av sne. Jeg undres på om vi ikke skulde ha kommet forbi 83-graden nu? – I natt omkring halv ett fikk skuten plutselig et sterkt trykk, så allting skranglet ombord; jeg kunde lenge kjenne det ristet under mig der jeg lå i køien. Til slutt hørte jeg også during og skuring av skruingen. Jeg bad vaktmannen lye efter hvor det var, og ha et øie med flaket vi ligger i, om det skulde sprekke, og noen av greiene våre komme i fare. Han mente han kunde høre skruing både forut og akterut, men det var ikke lett å skjelne det fra duringen av stormen i riggen. Idag middag omtrent klokken halv ett fikk «Fram» igjen en voldsom dunk, enda sterkere enn inatt. Også noe senere ristet det; det har vel vært skruing akterut; men vi kunde ikke høre noe for stormen. Merkelig med denne skruingen; – en skulde tro den snarest måtte skyldes denne vinden; men den kommer allikevel temmelig regelmessig, skjønt det ikke er springflod ennu, ja da den begynte for noen dager siden, var det nærmest nippflod. Foruten igår og inatt hadde vi skruing torsdag formiddag klokken halv ti og halv tolv. Den var så sterk at Peder, som holdt på ved loddehullet, sprang op flere ganger; han trodde isen vilde sprekke under ham. Det er rart med det: nu vi har vært i ro så lenge, blir en næsten nervøs når «Fram» får disse dunkene, og en kjenner alt riste som under sterkt jordskjelv.»

«Søndag den 23. desember. Samme vind. Og den blåser like frisk, oppe i 13 og 14 m. Det fyker og ryker ute, så en ingen vei ser, og mørkt er det. På dekket akterut ligger dype snefonner om ratt og relinger. En har virkelig inntrykket av en vinter langt nordpå når en kommer op nu. Med grøssing og en lun følelse av at det er godt ikke å skulle ferdes ute i slikt vær dukker en inn gjennem teltdøren og ned i sin lugar for å krype i sin varme køi – – Men snart kommer vel vår tur til å ta det op, både dag og natt, i slikt vær også, enten vi vil eller ikke. I formiddag kom Pettersen, som har hatt vakten med hundene denne uken, ned i salongen og bad om ikke en vilde følge ham på isen med en børse; der var visst bjørn. Peder og jeg gikk. Men der var ingenting å opdage; hundene sluttet å gjø da vi kom, og begynte å leke med hverandre. Men Pettersen hadde rett – et «rysligt oväder» var det. Det var mest så en mistet pusten når en satte ansiktet mot vinden, og snestøvet gjøv i nese og munn. Skuten øinet en ikke, bare en kom få skritt bort, så det var ikke rådelig å fjerne sig langt; og stumpe gjorde en over alle de skavler og koss som fantes, snart red en oppe på en skavlkant, snart stupte en ned i et hull.»

«Torsdag den 27. desember. Igjen jul, og så langt fra hjemmet. Hvor trist og grått det er! Og like fullt er jeg ikke tungsindig. Jeg er snarere glad; det er som jeg venter på noe stort som ligger gjemt i fremtiden. Efter lange tider av uvisshet øiner jeg enden på den mørke natt. Ingen tvil lenger om at alt skal lykkes, ingen tvil lenger om at ferden ikke var forgjeves og tiden ikke bortkastet, at vi ikke skal skuffe forhåpningene. En opdagers lodd er kanskje hård og hans liv fullt av skuffelser, det sier jo alle; men så er det også fullt av skjønne stunder, stunder da han øiner manneviljens og mannetroens seier, da han skimter lykkens og fredens havn.

Dette er den annen jul dypt i nattens ensomhet, i dødens rike; lenger nord og dypere inne enn noen forhen har vært. Det er noe selsomt ved tanken. Og så er det altså siste jul ombord i «Fram». Det er næsten vemodig å tenke på – hun er som et hjem en har fått kjær; kanskje skal kameratene tilbringe enda en jul her, kanskje flere, uten oss som drar fra dem midt i ensomheten. Den har gått stilt og hyggelig, denne julen, og alle ser ut til å trives vel. Det bidrog sikkerlig ikke minst til gleden at vinden bragte oss 83-graden i julegave. Lykken var denne gang varigere enn jeg hadde ventet; vinden holdt sig fremdeles frisk mandag og tirsdag; men litt efter litt løiet den av og gikk over til nordøst. Igår og idag er det blitt nordvest.

Julekvelden blev naturligvis helligholdt med stor spisning. Der var en imponerende opdekking av julebakst: Fattigmannsbakkels, hjortetakk, honningkake, makroner, søsterkake, og hvad det nu alt var, foruten konfekt og slikt. Og så hadde Blessing og jeg arbeidet i vårt ansikts sved om dagen og frembragt den opsiktvekkende «Polar-Champagne 83-graden», som i det minste vi to mente å ha full grunn til å være stolt av, et produkt laget av polaregnenes edle drue, molten. De andre lot sig den også smake, og det var ikke få skåler som blev utbragt i denne edle saft. En mengde illustrerte verker var lagt frem; der var musikk og historier og sanger og munterhet.

Juledagen bragte naturligvis en fin middag. Om kvelden spilte Mogstad fiolin, og Pettersen blev så elektrisert at han både danset og sang for oss. Han røper et virkelig betydelig talent som komiker, den mann, og har avgjort anlegg for balletten. Det er forbausende for en allsidighet han mer og mer åpenbarer. Det blev stort ball; Scott-Hansen og jeg måtte være damer. – –

For hver dag som gikk med rykende vind fra SO og siden OSO og O, var vi blitt mer og mer nysgjerrige på hvor langt vi var kommet; men det var stadig overskyet og stadig snefokk, så vi ingen observasjoner kunde få. Vi var på det rene med at vi måtte være kommet et godt skubb nordover, men hvor langt forbi 83° kunde jo ingen vite. Da blev det plutselig ropt på Scott-Hansen juledags eftermiddag at nu så en stjerner der oppe. Alles forventning var spent. Da han kom ned, hadde han imidlertid bare fått én stjerne; men den var da så vidt nær meridianen at han fikk ut at vi iallfall var nordenfor 83° 20' n. br., og den meddelelse blev mottatt med jubel. Om vi ikke ennu var på den nordligste bredde som mennesker hadde nådd, så var vi i hvert fall ikke langt fra det. Dette var jo mer enn vi hadde ventet, og stemningen steg til høidepunktet.

I eftermiddag fikk skuten en kraftig støt så det ristet i alt; men der var ingen skruing å høre oppe. En sprekk om babord er klemt hårdt sammen igjen.»

«Fredag den 28. desember. Jeg var ute en tur i formiddag for å se på sprekken om babord, som nu har åpnet sig til en råk. Naturligvis fulgte alle hundene med, og jeg hadde ikke gått langt før jeg så en mørk skikkelse forsvinne. Det var «Pan» som ramlet utfor den høie bratte iskanten og gikk i vannet. Han rotet og karet forgjeves for å komme op igjen; rundt om var det bare snesørpe som ikke bar; men enda var det knapt en lyd å høre, bare svak knistring nu og da. Jeg la mig utover kanten for å nå i ham; men det var for høit, og jeg var nær gått på hodet efter; det var ikke annet enn løse is-stykker og sne alt jeg tok i. Så ropte jeg på en selhakke; men før den kom, hadde «Pan» kavet sig op selv. Nu sprang han av alle krefter frem og tilbake på flaket for å holde varmen, fulgt av de andre hundene, som gjødde høit og lekte med ham aldeles som om de vilde legge sin glede for dagen. Da han falt uti, sprang de til, så på mig og knistret; de hadde tydelig vondt av ham og vilde ha mig til å hjelpe. De sa ingenting, trippet bare frem og tilbake langs kanten helt til han var kommet op. I et annet øieblikk er de kanskje enige om å rive ham ihjel; slik er nu en gang vi skapninger. «Pan» kom på tørk i salongen for hele eftermiddagen.

Litt før halv ti nu i kveld fikk skuten en veldig støt. Jeg gikk ut, men kunde ingen skruing høre. Vinden durte ellers slik i riggen at det ikke var lett å skjelne noen ting. Halv elleve kom igjen noen støt; av og til senere var også uro å merke, og henimot halv tolv blev støtene sterkere. Det var klart at det skrudde et eller annet sted omkring oss, og jeg tok nettop på mig for å gå ut da Mogstad kom og meldte at det var en høi fæl skrugar forut. Vi gikk ut med løkt. 56 skritt fra baugen strakte en veldig skrugar sig langs råken. Der var nettop en voldsom skruing. Det raslet og durte og knistret hele veien bortefter; så minket det litt og kom i regelmessige sett som efter en bestemt takt; tok så på å dure jevnt igjen. Det så ut til å være mest nyere råk-is som hadde dannet gåren; men der var også adskillige svære is-stykker i den. Den marsjerte langsomt, men sikkert fremover mot skuten; isen brotnet under den et godt stykke innover og blev litt efter litt trådt under av gåren. Flaket omkring oss er også sprukket nærmere skuten, så den klumpen vi nu ligger i begynner å minke. Jeg vilde nødig ha den skrugaren inn under nesen på «Fram»; den kunde snart brekke noe i stykker. Det er vel ikke stor utsikt til at den når så langt; men for sikkerhets skyld har jeg gitt ordre til vaktmannen at han må holde utkikk med den, og hvis den skulde komme eller isen skulde sprekke under oss, da skal han purre mig. Sannsynligvis stanser det nu snart, da det vel har holdt på i flere timer. Nu, et kvart før 1 inatt, gav det igjen noen voldsomme støt i «Fram», og gjennem tutingen i riggen kan jeg høre skrueduren utefra her jeg ligger i køien.»

«Onsdag den 2. januar 1895. Aldri har jeg noe nyttår hatt så underlig en følelse som denne gang. Det kan ikke slå feil at året vil bringe betydningsfulle ting, kanskje bli et av de merkeligste i mitt liv, enten det nu fører til seier eller til undergang. Årene kommer og går og rinner en forbi her oppe i denne is-verden, og en kjenner dem ikke; vi vet ikke mere hvad disse år har bragt menneskeheten enn hvad de kommende bærer i sitt skjød. I denne tause natur skjer intet; alt er hyllet i mørke, ikke annet å se enn tindrende stjerner, uendelig langt der ute i den kolde natt, og så de flagrende nordlys. Det er så vidt en kan skimte «Fram», som hun med sin mørke rigg rager op fra det dunkle øde mot lysvrimlen; i dette endeløse dødens rike forsvinner hun som en usynlig prikk. Men under hennes dekk er det et lunt og kjært hjem for tretten mann, som ikke skremmes av dette rikes majestet. Der nede pulserer livet fritt, mens det utenfor i natten ikke er annet enn død og taushet, bare nu og da med lange mellemrum avbrutt av en voldsom skruing, trekninger i isens veldige kjempelegeme. Det lyder uhyggelig truende i den store stillhet; en føler det som demoniske krefter er nær, jotner og rimturser, – det kan komme til kamp hvad øieblikk som helst; men en skjelver ikke for den.

Jeg må ofte tenke på Shakespeares Viola, som satt «i bleke tungsinn lik tålmod på et marmormonument». Kan ikke vi være dette tålmod i marmor, som vi sitter her på isen og lar årene rulle forbi og venter på tiden? Jeg kunde ha lyst til å gjøre et slikt monument. Det skulde være en ensom mann i lodden ulveskinnshyre – helt tilrimet sitter han på en ishaug og stirrer ut i mørket over disse uendelige tunge ismasser, venter på lyset og på våren.

Det har ikke vært noen skruing å merke efter klokken i natt til lørdag og like til vi plutselig fikk den igjen igår kveld. Først hørte jeg det ramlet noe der ute, og at det falt sne ned fra riggen på telttaket. Jeg tenkte at det lød som det kunde være skruing, og i det samme fikk «Fram» en støt så voldsom som hun ikke har fått siden ifjor vinter. Jeg rugget frem og tilbake her på kassen hvor jeg satt og leste. Det blev ved å riste og ramle, og jeg gikk ut. I vest og nordvest var det sterk dur av skruing, som holdt ved jevnt utover et par timer. Det er vel isen som også vil bringe oss sin nyttårshilsen.

Nyttårskvelden tilbragte vi koselig med piper og cigaretter ved en moltebolle; det er unødig å si at der var overflod på kaker og slikt. Vi talte om gammelt og nytt og om kommende dager; lyttet til orgelspill og fele. Så kom midnatt. Blessing hentet frem en flaske ekte linje-akkevitt fra sitt som det synes uuttømmelige lager, og i denne norske drikk drakk vi gamleåret ut og det nye inn. Det var jo mange tanker som kunde trenge sig inn på en ved dette årsskifte, det annet ombord i «Fram», vel også det siste vi alle skulde være sammen; så var det ikke mer enn rimelig at der blev bragt en takk til hver især for all hyggen og for godt kameratskap – neppe noen av oss hadde vel tenkt at tiden skulde gått så godt her oppe. Så ønsket Sverdrup at den ferd Johansen og jeg gikk til i kommende år måtte lykkes og i alle henseender ha hell med sig. Dernæst kom en skål for det kommende år for dem som blev igjen i «Fram»: Det traff sig så at vi just nu ved årsskiftet lå på skillet til en helt ny verden; den vind vi hørte suse i riggen over våre hoder, den drev oss ikke alene inn i ukjente egne, men også op over høiere. bredder enn noen menneskelig fot hittil har betrådt. Vi følte at i det år som nu demret vilde ekspedisjonens tyngdepunkt ligge, da vilde det største utbytte bli nådd. Måtte året bli et godt år for dem som blev ombord i «Fram», måtte «Fram» stevne frem, sin opgave voksen, som den hittil hadde gjort, så var det ingen som var i tvil om at de som bodde under hennes dekk klarte sin opgave.

Nyttårsdagen kom med samme vind, samme stjerner og samme mørke som før. Ikke en gang ved middagstid kan en se noen demring i syd. Igår trodde jeg å kunne spore noe slikt; det strakte sig som en svak lysning opover himmelen; men det var vel gulhvitt og nådde for høit op, så jeg kom til det resultat at det snarere var nordlys. Idag så også himmelen lysere ut på samme kant; men det kan neppe være annet enn det nordlys-slør som strekker sig rundt hele himmelen, litt over tåkebanken i horisonten, og som er sterkest på den kant. Nøiaktig lignende lysninger kan vi til andre tider se på andre kanter av horisonten. Luften var, især igår, nokså klar; men horisonten er jo alltid noe tåket eller disig. Inatt hadde vi et sjeldent sterkt nordlys; slyngende lysbånd snodde sig i rappe buktninger over sydhimmelen med stråler helt op til zenit; og gjennem zenit gikk en stund et bånd med en prektig kronedannelse – det var som måneskinn bortover isen. Himmelen har tendt sine bluss for det nye år, en alvelett lysdans i natten. Ofte synes jeg denne motsetning er som et billede på nordboen selv: I denne tunge tause natur og all denne stivnende kulde en slik dans av knitrende, springende lysstråler – – er det ikke hans sprettende springdanser, hans ville fjellslåtter, nordlysblinkene i hans sjel, åsgårdsreien av åndskraft dypt inne bak ishammen? Der er demrende liv i den sovende natt, når det bare kunde nå utover isviddene, utover verden.

Så kom da 1895.

«Turn, Fortune, turn thy wheel, and lower the proud;
turn thy wild wheel thro’ sunshine, storm, and cloud;
thy wheel and thee we neither love nor hate.

Smile and we smile, the lords of many lands;
frown and we smile, the lords of our own hands;
for man is man and master of his fate.»

«Torsdag den 3. januar. En urolig dag, et omskiftende liv tross all ensformighet. Igår bare fremtidsplaner, og idag – hvor lett kunde en ikke sittet på isen uten tak over hodet! Klokken halv fem imorges begynte det å skru i råken akter, og klokken fem i råken om babord. Omtrent klokken 8 våknet jeg og hørte det knake og knitre i isen, som ved begynnelsen av en skruing. Så en svak risting i «Fram», og jeg hørte duren utenfor. Da jeg kom ut, blev jeg ikke lite forundret ved å finne en stor skrugar langs hele babords råk, neppe tredve skritt fra «Fram», og sprekker var der slått helt inntil atten skritt fra oss. Alt løst som lå på isen på den siden blev berget ombord; plankene og bordene som i sommer hadde båret meteorologhuset og skjermene for det, blev hugget ut av isen, for vi har ikke råd til å miste noe trevirke; men linen med håven i, som stod ute i loddehullet, var begravet av skruingen. Da jeg vel var kommet ombord en stund før middag, begynte det med ett å skru igjen. Jeg gikk ut for å se på det; det var igjen i råken om babord det duret, det var sterkt trykk på, og skrugaren kom langsomt nærmere. Sverdrup gikk litt senere op, men kom ikke lenge efter ned og sa, at skrugaren kom hurtig, og noen mann måtte komme op og hjelpe til å frakte sleden med loddegreiene våre omkring til styrbords side av «Fram»; for isen var sprukket like ved den. – Hm, skulde en få den skrugaren over sig før «Fram» ennu var brutt løs av isen, kunde det bli uhyggelig nok. Hun fikk ennu mer slagside til babord enn hun hadde før.

Om eftermiddagen blev det gjort forskjellige forberedelser til å forlate skuten, om galt skulde hende. Alle kjelker blev satt klar på dekket, kajakker blev gjort klare, femogtyve kasser hundekjeks blev satt på isen om styrbord, nitten kasser brød blev bragt på dekket forut, fire blikkanner på tilsammen to hundre liter blev fylt med petroleum og satt på dekk. Dessuten er ti mindre blikkdunker tidligere blitt fylt med hundre liter snowflake, og det står jo også adskillig gassolje på dekket; – så det er brensel nok gjort ferdig.

Best som vi satt ved kveldsbordet, hørte vi igjen denne samme velkjente knaking og knistring i isen, det kom nærmere og nærmere, og til slutt hørte vi det knake under oss der vi satt. Jeg sprang op. Det skrudde i råken et stykke unda, omtrent tvers om styrbord. Jeg gikk igjen ned og fortsatte kveldsmaten. Peder, som hadde gått en tur på isen, kom litt efter ned og fortalte leende, som han pleier, at det var nok ikke rart det knaket, isen hadde sprukket ikke en kjelkelengde fra hundekjeks-kassene, og sprekken fortsatte aktenom «Fram». Jeg gikk ut og fant at sprekken var ikke liten. Kjeks-kassene blev nu flyttet litt forover for å være mere i sikkerhet. Vi fant også flere mindre sprekker i isen omkring skuten. Så gikk jeg ned og fikk en pipe og en hyggelig passiar inne hos Sverdrup.

Da vi hadde sittet en god stund, begynte det igjen å knake og skru. Jeg syntes ikke det var mere rabalder enn vanlig, men spurte allikevel ut i salongen dem som satt og spilte halma, om det var noen på dekk, hvis ikke fikk én være så snild å gå op og se hvor det skrudde. Jeg hørte hurtige trin der oppe, Nordahl kom ned og meldte det var om babord, og at det nok var best en mann holdt sig på dekket. Peder og jeg sprang op, flere kom efter. Idet jeg rauset nedover leideren, ropte Peder over hodet på mig: «Vi må få hundene ut, se, der er vann!» Det var ikke for tidlig vi kom; vannet flommet innover og stod alt høit op i hundehusene. Peder vasset ut i til knes og støtte dørene op; de fleste av hundene stormet ut og hoppet i vannet så vassføiken stod om dem, mens andre var krøpet forskremte helt inn i de innerste krokene og måtte hales frem, enda de stod i vann til langt op på benene der inne. Stakkars dyr, det måtte være trist å stå innesperret i et slikt rum mens vannet stadig steg under dem; men enda holdt de ikke mer leven enn de pleier.

Da hundene var berget, gikk jeg rundt «Fram» for å se hvad som mer var hendt. Isen var sprukket langs henne forut ved baugen om styrbord; fra denne sprekk var det vannet hadde strømmet akterover langs babords side, som var blitt tynget ned under vekten av skrugaren, der stadig rykket innpå. Sprekken var gått midt under smie-avlen, som derved var kommet i fare, og på en kjelke blev den ført bortover mot «Storkosset», som vi hadde på styrbords låring. Samme vei blev pemmikanen, ialt elleve kasser, hundekjekskassene og nitten kasser brød ført. Så nu har vi et helt depot der borte, forhåpentlig i god sikkerhet, for jeg skulde tro isen er så tykk der at den vanskelig skal bli brukket op. Nu var det med ett kommet liv i guttene, alle var de med. Vi bragte enda fire blikkanner petroleum dit. Så blev det hentet forskjellig op fra rummet og satt ferdig på dekket: en og tyve kasser brød, full forsyning av pemmikan, mel, sjokolade, smør, vril-food, supper o. s. v. – beregnet til alt i alt å være tilstrekkelig for to hundre dager. Enn videre blev telter, kokeapparater og annet slikt gjort ferdig, så nu er alt klart der oppe, og vi kan sove trygt; men det er også blitt over midnatt før vi sluttet. Jeg tror visstnok det hele er blind alarm, og at vi ikke får bruk for disse greiene, iallfall ikke nu; men like fullt er det jo ens plikt å ha alt i orden, om det utenkelige skulde komme. Vaktmannen har nu også fått pålegg om å passe hundene på isen og å være aktpågivende om der skulde bli dannet sprekker under kassene våre, eller det skulde begynne skruing på ny. Skulde noe hende, måtte der straks purres ut; det er bedre å purre for tidlig enn for sent.

Mens jeg sitter her og skriver, hører jeg det knaker og knitrer der ute igjen, så der er nok press på isen stadig. – Alle mann er i den beste stemning; det synes næsten som det er litt behagelig avveksling i ensformigheten dette. – Nei, klokken er halv to, jeg vil krype til køis, jeg er trett, og gud vet når en kan bli purret ut.»

«Fredag den 4. januar. Isen holdt sig rolig i natt; men i hele dag har der med visse mellemrum vært knistring og setting i den; nu ikveld, fra klokken ni og utover, har den hatt flere rier med skruing. En stund setter den på så smått med bestemte mellemrum, så tar den et raus med ordentlig during, så setter den litt igjen, og så durer det på ny. Imidlertid tårner skrugaren sig op høiere og høiere og marsjerer like inn på livet av oss, smått når det skruer i sett, og raskere når det durer på. En kan da stå og se hvorledes det bærer frem, og nu klokken ett i natt er det ikke mange fot, knapt fem fot, igjen til kanten av sneskavlen om babord, og derfra til skuten er det vel ikke mere enn ti fot, så skrugaren har ikke langt igjen nu før den når oss. Isen sprekker unda for unda, og isklumpen vi ligger i blir mindre og mindre, både om babord og styrbord; flere sprekker går like inn til «Fram». Imens synker isen om babord under skrugaren, og «Fram» får mer og mer helling den vei, nytt vann trenger op over ny-isen, som hadde lagt sig på det vann som kom igår. Det er en sen død dette; langsomt, men sikkert kommer den svinegaren rykkende frem, og det ser ut som den hadde den største lyst til å gå over rekkene våre. Kommer «Fram» bare skikkelig løs av den svære isen hun nu sitter fastfrosset i, så greier hun sig nok, det er jeg aldri bange for, om så gåren blir noe stygg; men det vil vel kanskje bli et basketak før hun blir brutt løs, om det ikke skjer nu straks.

Jeg har gått og sett på skrugaren, hvorledes den rykker frem, sikkert, i tak; sett på sprekkene, hvorledes de dannes og utvider sig rundt skuten; hørt på hvordan det knaker og spraker i isen under føttene; og jeg har ikke hatt synderlig lyst til å gå til køis før jeg så «Fram» helt løs. Nu mens jeg sitter her, hører jeg det setter igjen og durer og skruer der ute, og stadig vet jeg den gåren siger nærmere. Det er en merkelig skruing også, som aldri vil holde op, – jeg synes ikke der er noe mer å gjøre, alt er nu bragt i stand til å gå fra borde, om det skulde trenges, idag er klær og fottøi tatt frem og lagt ferdig i sekker til hver mann.

Klokken er over ett, og jeg tror det fornuftigste vilde være å legge sig til å sove. Vaktmennene har ordre til å vekke mig straks skrugaren når «Fram». Det er et hell at vi nettop har fått månen, så vi kan se noe av all vederstyggeligheten. I forgårs kom den første gang over horisonten, igår lyste den litt, og idag har vi den hele døgnet rundt, – en heldig tingenes orden. Nei, klokken er straks to, nu vil jeg sove. Det skruer sterkere igjen der ute, hører jeg.»

«Lørdag den 5. januar. Jeg sov trygt, bare våknet en gang inatt og hørte det skure og skrue og riste til jeg sovnet igjen og blev vekket halv seks imorges av Sverdrup med den beskjed at nu hadde skrugaren nådd «Fram» og kom settende nokså sterkt på, jevnhøi med rekkene. En skulde ikke lenge være i tvil om det; for ikke før åpnet jeg øinene, før jeg hørte dunderen der ute av isen, det var som dommedag var kommet. Jeg skvatt op. Det var ikke annet for enn å purre alle mann, og begynne å frakte alt vi ennu hadde igjen av proviant og slikt på isen, og dernæst å legge alle skinnklær og annen utrustning ferdig på dekk, så det kunde kastes over bord i en fart. Dermed gikk dagen, mens isen holdt sig rolig. Til sist blev motorbåten, som hang i davidene om babord, låret og slept bortover mot «Storkosset». Så om kvelden klokken åtte, da vi trodde det hadde gitt sig, begynte det igjen å dundre løs, og nu verre enn før. Jeg sprang op. Sne- og ismassene veltet sig høit over rekken midtskibs og innover teltet. Peder, som også kom til, grep en spade og sprang forover utenpå teltet til forkant av halvdekket og stod midt oppå ishaugen og spadde, da jeg kom efter for å se hvordan det så ut. Jeg så mere enn jeg ønsket; det var håpløst å kjempe mot den fiende med spaden; jeg ropte Peder tilbake, og sa vi fikk se til å berge alt på isen. Ikke før hadde jeg ropt ut til ham før det satte på igjen enda voldsommere; og «han tok både mæg og spa'n og kasta f. ... i vold», sa Peder, og lo så det klukket i ham. Jeg sprang tilbake inn på dekket; på veien møtte jeg Mogstad, som også kom settende med spade; han blev sendt tilbake. Da jeg sprang forover under teltet for å nå nedgangen, så jeg hvordan telt-taket buktet sig ned over hodet på mig under vekten av ismassene som blev veket inn over det, og i rekke og skanseklædning braket det, så jeg hvert øieblikk ventet å se isen bryte innigjennem og sperre gangen. Da jeg kom ned, ropte jeg alle mann på dekk; men når de gikk op, sa jeg, måtte de ikke gå ut døren om babord, men gjennem bestikklugaren og ut om styrbord. Først måtte alle sekker bringes op fra salongen, og derefter skulde vi ta dem som lå på dekket. Jeg var nemlig redd for at hvis døren om babord ikke blev holdt lukket, kunde isen, om den med ett skulde sprenge rekker og telt, bryte inn over dekket, inn gjennem døren, fylle gangen og rause ned over trappen og så sperre oss inne som mus i en felle. Visstnok var maskinopgangen gjort klar for det tilfelle; men det var et trangt hull å komme op igjennem med svære sekker, og ingen kunde vite hvor lenge det hullet vilde holde sig åpent, når isen først kom for alvor. Jeg sprang igjen op for å slippe hundene ut; de var innesperret i «Castle-garden», et innelukke på dekket langs rekken om babord. De hylte jammerlig under det truede telt, hvis snemasser vilde styrte ned og begrave dem i samme øieblikk seilduken gav svikt. Stengslet hugg jeg over med en kniv, rev grinden op, og ut fór de fleste det forteste de vant gjennem lenselemmen om styrbord. Imens begynte karene å slepe sekkene op. Det var unødvendig å be dem skynde sig; det gjorde isen, som dundret mot skibssiden så en måtte tro at alt vilde gi efter. Det var et forvirret hurlumhei i stummende mørke; for som toppunkt på alt hadde styrmannen i farten fått slukket løktene. Jeg måtte igjen ned for å få noe på benene; finnskoene mine hang på tørk i byssen. Da jeg kom der, tok isen i på det verste, og det smalt i halvdekksbjelkene over hodet på mig, så jeg mest tenkte at nu kom det rausende ned alt sammen. Snart var salongen og lugarene tomme for sekker, og dekket med, og vi gikk i gang med å frakte det bortover isen. Det buldret og braket mot skibssiden, så en mest ikke fikk ørenslyd; men vårt arbeide gikk raskt og godt, og ikke tok det lang tid før alt var i sikkerhet.

Mens vi holdt på å lange sekker og dra avsted med alt, hadde endelig skruingen stanset, og det blev rolig igjen. Men for et syn! «Fram»s babords side var helt begravet under ishaugen; en så bare teltet rage op av den. Hadde motorbåten hengt i davidene, som den gjorde for et par timer siden, hadde den neppe undgått sin skjebne; davidene var nu helt innesluttet av isen og sneen. Underlig med den båten: vann og ild har ikke kunnet gjøre ende på den; nu har heller ikke isen greid det, den ligger der borte på flaket med bunnen i været; et beveget liv har den ført under stadig uhell – undres på hvad der næste gang skal hende den.

Det var en livlig scene da det var på det verste, og vi mente det gjaldt om å få sekkene op fra salongen snarest mulig. Sverdrup hadde villet nytte tiden og ta sig et bad i byssen; han stod just i baljen uten klær, da han hørte mig rope alle mann på dekk ute i gangen. Dette var noe som ikke hadde hendt før, han skjønte det måtte være noe alvorlig på ferde, og så til å pille på sig klærne i en fart. Amundsen hadde nok også fått et inntrykk av at der var noe i veien. Han forteller han var den første som kom op med sekken sin; han hadde ikke forstått, eller hadde i forfjamselsen glemt, ordren om å gå ut gjennem styrbords dør, han rotet sig ut om babord og stupte i mørket ut over halvdekkskanten. Nu, det gjorde ikke noe, sa han, for det var han vant til; men da han fikk samlet sig igjen efter fallet og lå der på ryggen, torde han ikke reise sig op, for han syntes teltet og alt sammen kom ned over hodet på ham, og det var slik larm som om «Fram»s siste time var kommet. Da gikk det endelig op for ham hvorfor de skulde gå ut gjennem styrbords dør og ikke gjennem babords. Alt som kunde tenkes å komme til nytte blev rafset med. Styrmannen blev sett dragende avsted med en svær klæssekk og en diger bunt kopper knyttet fast utenpå sekken. Senere på kvelden spankulerte han omkring med forskjellige gjenstander, som votter, kniver, kopper, bundet fast utenpå klærne; de dinglet så det skranglet lang vei.

Om kvelden begynte alle karene å spise op sine beholdninger av kaker, konfekt og slikt, røke tobakk, og nyte tilværelsen i lange sterke drag. De mente nok det var usikkert hvor lenge de kunde ha en slik stund ombord i «Fram», og da var det best å nytte tiden. Vi bor nu på feltfot i en tom rede. Alle mann sover i full hyre, med de første fornødenheter ved siden av sig eller bundet til kroppen. Jeg har satt dagbøker og journaler ferdige i blikkasser der på gulvet, så jeg har bare å bukke mig og ta dem i det øieblikk jeg springer ut. Gangen om styrbord, som vi hittil har brukt som bibliotek og derfor holdt lukket, har vi nu brutt åpen igjen for alle tilfelles skyld, og alle dørene står oppe hele tiden, for at vi kan være sikre på å komme ut, selv om noe skulde gi sig; så skal da ikke skruingen få stengt dørene for oss ved å klemme dørpostene sammen. Men en sterk skute er det, det er visst. Det er en voldsom skrugar vi har om babord, og det er dugelig is det skrur i. Skuten krenger mer enn noensinne, henimot 7°. Men efter den siste trykken hun fikk, reiste hun sig litt igjen; da blev hun sikkert brutt løs av isen, og så har hun begynt å lette sig, og all fare er sikkerlig over. Det hele blir vel bare «viel Geschrei und wenig Wolle».

«Søndag den 6. januar. En rolig dag, ingen skruing her omkring efter igår kveld. De fleste av karene sov godt ut i formiddag. I eftermiddag har alle mann vært fullt optatt med å grave «Fram» frem av ishaugen igjen, og nu har vi fått rekkene noenlunde synlige helt akterut til halvdekket. Men det var en ordentlig haug som hadde veltet sig inn over teltet! Den var høiere enn andre vevlingen i fokkevantet og fulle seks fot over rekken. Det er ufattelig at teltet holdt. – I eftermiddag tok Scott-Hansen en meridianobservasjon, og den gav 83° 34’ n. br. Hurra, det går bra nordover, tretten minutter siden i mandags, og den nordligste bredde mennesker har nådd er nu overskredet. Selvfølgelig stor fest idag i den anledning. I går kveld sprang vi med sekkene for livet, i kveld drikker vi punsj og fester – det er skjebnens omskiftelser. Kanskje er det bare kanonade for vår høie bredde isen har holdt i disse dagene; da må det sandelig innrømmes at den har gjort sitt beste for å hedre oss. Nu vel, la den klemme på, bare vi kommer nordover, – nu holder nok «Fram»; hun har lettet sig vel en fot forut og vel en halv fot akterut; dessuten er hun gått litt akterover. Vi kan ikke opdage noe som har gitt sig, ikke en gang en støtte i rekken. Imidlertid sover. alle mann også inatt i full hyre, ferdige til å springe på isen.»

«Mandag den 7. januar. Det skrudde litt av og til utover dagen, men det var bare korte skubb, så var alt stilt igjen. Isen er altså ikke kommet til ro, og vi har kanskje mere å vente fra vår kamerat om babord, som jeg gjerne byttet for bedre naboskap. Det ser ellers ut som skruingen nu, efterat denne sydøstlige vinden er kommet, har forandret retning og holder sig til skrugarene for og akter, som går tvers på vinden, mens krabaten om babord, som omtrent følger vindretningen, har vært noenlunde rolig. Gravningsarbeidet fortsettes også idag; vi vil iallfall få overkanten av rekkene skikkelig frem over ishaugen. Den er unektelig imponerende å se på nu i måneskinnet, og en kan ikke, hvor sterk en så føler sig, la være å få respekt for en motstander som rår over slike krefter. Det er sandelig ingen søt rambukk å stå for. Men «Fram» står, hun; det var nu heller ikke noen annen skute som hadde klart det angrep. På mindre enn en time bygger denne isen op en mur på siden av oss og over oss som vi vel kunde arbeide i en måned på å føre vekk, og enda ikke bli ferdige med. Der er noe jutulaktig i slikt. En føler sig som små dverger i kamp med rimturser; en må berge sig med list og knep for å slippe løs av denne kjempeneven, som sjelden slipper hvad den en gang har fått tak om. Og «Fram» er farkosten, den sinnrike, som dvergene har tømret med all sin kløkt for å opta jutulkampen. Ombord i denne farkosten arbeider de flittig som maur, mens jutulen bare finner det umaken verd å vende og vri litt på kroppen sin en gang imellem. Men hver gang han vrir på sig, ser det ut som nøtteskallet skulde knuses, begraves, forsvinne; men så sinnrikt har dvergene laget sitt nøtteskall at det stadig flyter ovenpå og snor sig ut av favntaket. Gamle sagn om troll og jutuler, om Tors basketak i Jotunheimen, da fjell ramlet ned, da berghamrer blev slynget avsted, daler fyltes med stenurer, alt slikt faller en i tankene når en ser ut over disse veldige massene som bukter sig bortover i måneskinnet, skrugar i skrugar. Og da jeg her idag så karene stå på ishaugen og hakke og spa for å få litt av den bort, da syntes jeg de var mindre enn dverger, mindre enn maur – – Men enda mauren ikke drar mer enn en gran-nål ad gangen, bygger den dog en tue i tidens løp, og bor der godt og lunt i le for storm og vinter.

Om det så hadde vært uttenkt av all verdens ondskap, kunde ikke isen gjort et styggere angrep på «Fram» enn dette siste. Flaket er kommet inn på oss fra babord, 2–3 m. tykt, har skjøvet sig op på den 9 m. tykke isen vi ligger i, og brutt den under sig. Derved blev «Fram» trykket ned sammen med isen, og dette andre flaket red høit inn mot henne og tok henne midt på livet mens hun ennu satt fastfrosset. En verre klem kunde hun, så vidt jeg kan skjønne, vanskelig ha fått, og det var ikke underlig at det knaket i henne; men hun stod det over, blev brutt løs og lettet sig uten mén. Si så at det er av liten betydning hvad form skuten har! Hadde «Fram» ikke hatt sin, hadde vi ikke sittet her nu. Og ikke en dråpe vann å merke i henne noensteds. Merkelig nok har ikke isen gitt oss noen slik trykk siden. Var det kanskje «dautaket» dens vi fikk lørdag? Det er ikke godt å vite; men det var iallfall kraftig nok til å være det. I formiddag gikk Sverdrup og jeg en tur på isen rundt omkring; et stykke fra oss var der ingen spor å opdage efter ny skruing, isen er jevn og ubrukket, som den alltid har vært. Skruingen har holdt sig i et lite strøk som strekker sig fra øst til vest, og «Fram» har ligget akkurat på det verste punktet.

I eftermiddag har Scott-Hansen regnet fullstendig ut observasjonen for igår; den gir 83° 34,2' n. br. og 102° 51' ø. l. Vi har altså drevet nord- og vestover, ja endog 15 kvartmil vest og bare 13,5 nord siden nyttårskvelden, mens det for det meste har vært sydvestlig vind. Det synes som om isen har mer bestemt kurs nordvestover enn noensinne, og da er det jo ikke så underlig om det skruer litt når vinden vil sette isen tvers på kursen. For resten trenger vi vel neppe noen særlig forklaring på skruingen; vi er tydeligvis igjen kommet op i slikt et skruras, med sprekker og råker og skrugarer, som vi var oppe i første vinteren, og hvor skruingen holder sig en stund. Vi har hele tiden funnet flere slike strøk på isen rundt omkring oss, selv når den har vært på det roligste.»

Den næste dag, 8. januar, skrudde det flere ganger, og én gang, mens Mogstad og jeg stod nede i rummet og arbeidet på kjelker, begynte det å knake i skuten både over oss og under oss. Det samme gjentok sig flere ganger senere, men så blev det rolig inn imellem igjen. Jeg var ofte på isen for å- høre på skruingen og se hvordan det artet sig; men det blev bare med knaking og knistring under føttene og i skrugaren ved siden av oss. «Er det bare for å minne oss om at vi ikke bør bli altfor trygge? Det kan vel kanskje trenges. I virkeligheten er det som å bo på en rykende vulkan. Utbruddet kan komme hvert øieblikk, det utbrudd som vil besegle vår skjebne. Enten bærer det da ovenpå, eller det bærer under. Og hvad står det om? Enten «Fram» skal komme hjem, og ferden skal lykkes helt, eller vi skal miste henne og nøie oss med det vi har gjort, og så kanskje på hjemturen undersøke en del av Franz Josefs Land. Det er jo det hele. Men vi vilde nødig miste denne skuten; det vilde være et trist syn å se henne forsvinne. Imens arbeider en del, med Sverdrup i spissen, på å grave unda skrugaren om babord, og der er alt gjort et dypt innhakk i den. Mogstad og jeg er gått i gang med å lage i stand kjelker og få dem fullt ferdig til bruk, slik som jeg vil ha dem, enten det nu kommer til å bære nordover eller sydover.

Idag er Liv to år. Hun er stor jente nu. Undres på om jeg skulde kunne kjenne henne igjen; jeg vilde vel knapt finne et kjent trekk. Der er stor fest, all slags rariteter får hun – og det går nok mange tanker nordover; men de vet ikke hvor de skal lete efter oss, vet ikke at vi driver her på de høieste bredder, i den dypeste polarnatt noen har oplevet, og halvt nedskrudd av isen.»

I de følgende dager blev isen stadig roligere. Natt til den 9. januar knistret og skrudde det ennu så smått i den; men så stilnet det helt av. Imens fortsatte en del mann med arbeidet på ishaugen, og litt efter litt kunde en se at den minket. Mogstad og jeg drev som før på med vårt i skibsrummet. I disse dager gjorde jeg også en del forsøk på å fotografere «Fram» fra forskjellige sider i måneskinnet. Jeg eksponerte gjerne et par timer. Utfallet var over forventning godt; men da toppen av skrugaren nu var blitt gravet vekk, gir ikke disse fotografier et fullstendig inntrykk av skruingen og hvorledes den hadde veltet sig inn over «Fram». Så var det også å rydde op i vårt depot på det store flaket borte i «Storkosset» på styrbords låring. Alle soveposer, komager, finnsko, ulveskinnstøi m. m. blev pakket inn i breifokken og lagt i en haug lengst vest. Provianten blev samlet i seks forskjellige hauger rundt omkring; riflene og haglbørsene blev pakket inn i båtseil og fordelt på tre av disse haugene. To kasser med Scott-Hansens og mine instrumenter og en pøs med riflepatroner blev satt under et båtseil. Smieavlen og smieverktøiet stod for sig. Oppe på «Storkosset» lå en haug kjelker og ski. Alle kajakkene lå på rad med bunnen i været og med kokeapparater, lamper o. a. inni. Sakene blev spredt ut over slik for at vi ikke skulde miste for meget, om det tykke flaket mot formodning plutselig skulde sprekke. Vi visste hvor vi hadde hver ting; det kunde blåse og fyke så meget det vilde, vi skulde like fullt finne det alt igjen i snehaugene.

Efter hvert som dagene gikk, begynte alle mann å bli optatt med forberedelsene til vår sledeferd igjen. Tirsdag den 15. januar sier jeg: «I kveld gav lægen et kursus i bandasjelegging og reparering av brukne lemmer for Johansen og mig. Jeg lå på bordet og fikk en gipsbandasje lagt på leggen, mens hele mannskapet så på. Det kom uvilkårlig mindre hyggelige tanker over en. En slik historie under ferden i en førti eller femti graders kulde vilde ikke bli behagelig, for ikke å tale om at det kunde bli livet om å gjøre for begge – skjønt gud vet, en kunde vel kanskje greie det også.»

Utover i januar begynte vi ved middagstid å kunne se en svak demring av dagen, – den dag ved hvis frembrudd vi skulde dra avsted. Den 18. januar kunde jeg «spore antydning til demring allerede klokken 9 om morgenen, og ved middag var det tilmed som der var litt lysning av den; men at den allerede om en måned skulde ha vokset sig stor nok til reise- dagslys, synes næsten utrolig, og dog må det være så. Februar anser jo visstnok alle erfarne som altfor tidlig og altfor kold til å reise i; neppe noen av dem vil bruke mars engang. Men det får nu ikke hjelpe; vi har ingen tid å gi bort, så sant vi skal nå frem før sommeren kommer med umulig føre; kulden er jeg ikke redd, den skal vi nok hytte oss for.

Jeg lager nu i stand kopier av dagbøker, observasjonsjournaler, fotografier m. m., som skal være med på turen. Mogstad holder på i rummet med tynne meier av lønn til å legge under nysølv-skoningen på kjelkemeiene. Jacobsen har begynt å surre sammen en ny kjelke. Pettersen er nede i maskinen i ferd med å smi spiker til kjelkebeslagene, som Mogstad skal legge på. Imens har noen av de andre bygget en stor smie ute på isen av sne og is-stykker, og der skal Sverdrup og jeg imorgen til med å bake og bøie meiene med tjære og stearin over en stor varme som vi gjør op på smieavlen. Vi håper å få i stand en såpass temperatur at dette viktige arbeide kan skje forsvarlig og godt tross kulden ute. Amundsen holder på med møllen, som igjen er kommet i ulage – tannhjulene er for meget slitt. Han mener at han skal få den i orden; men ellers er det nok et surt arbeide å ligge der oppe ved løkteskinn på toppen av møllen og bore i det hårde stålet og støpejernet, midt i vinden og i flere og førti graders kulde, som vi har hatt nu om dagene. Jeg stod og så på løkteskinnet deroppe idag: snart hørte jeg borvinnen gå – en kunde høre det var i hårdt stål det blev boret – og snart hørte jeg en som slo i nevene. Det verste er at en ikke kan ha votter ved slikt arbeide, en må bruke de bare never, skal det bli til noe, og da er det ikke lenge før en har frosset dem av sig; men det skal gå, sier han, han vil ikke gi sig før. Det er en tru kar i alt han tar på sig, og jeg trøster ham med at det er ikke mange som har ligget og arbeidet i slik kulde på toppen av en mølle nordenfor tre og åtti grader før ham; på mange ekspedisjoner har de skydd arbeide ute når temperaturen blev så lav. «Ja så,» sier han; «jeg holdt på det jeg, at de hadde vært bedre enn vi på de andre ekspedisjonene; jeg trodde vi hadde vært for meget inne.» Jeg hadde ingen betenkelighet ved å rive ham ut av den villfarelsen; jeg vet han gjør det han kan like fullt.

Det er i grunnen en merkelig tid dette; for mig er det likesom jeg forberedte mig til en sommer-utflukt, som om våren alt var kommet – og dog er det vel ennu midtvinters, og karakteren av den sommerutflukten kan bli så temmelig blandet. Isen holder sig rolig, det knaker bare i den og i «Fram» av kulden.

Jeg har i disse dager lest om igjen Payers beretning om sledeferden nordover gjennem Austria Sund. Den skal ikke virke opmuntrende nettop. Det land som han skildrer som et dødens rike, hvor han mener at han og hans folk ubarmhjertig måtte omkomme, hvis de ikke hadde funnet skuten igjen, det er det vi anser som vår redning; dit er det vi håper å nå frem når vår siste proviant er opbrukt. Det kan synes lettsindig; men jeg kan ikke forstå at det er det. Jeg kan ikke forstå annet enn at et land som allerede i april vrimler av bjørn, alker og teist, og hvor selen på den tid ligger på isen, må være et «Kanaan, flytende av melk og honning» for to mennesker med gode rifler og sikkert øie; det må ha mat nok å yde, ikke alene for øieblikkets trang, men også forsyning for reisen videre mot Spitsbergen. Stundom kan vel den tanken komme at det kanskje like fullt kunde bli vondt nok om maten når den hardest trengtes. Men det er bare forbigående. En får minnes Carlyles ord: «A man shall and must be valiant, he must march forward, and quit himself like a man – trusting imperturbably in the appointment and choice of the upper Powers.»[1] Vel har ikke jeg noen «upper powers» – de var visst bra å ha i et slikt tilfelle – men likevel bærer det nu avsted. Fire uker, eller litt mer, går fort, og så farvel til dette lune rede som har vært vårt hjem i et og et halvt år, og ut i mørket og kulden, inn i det enda mer ukjente.

Mørkt er det ute,
fare vi må
frem over duggvåte fjell,
ride gjennem rimtursers land;
begge vi berges,
eller begge tar
den meget mektige turs.»

Den 23. januar sier jeg, at «demringen var vokset så meget at der var en synbar lysning av den på isen, og for første gang iår så jeg rødme av solen lavest nede i demringen». – Der blev loddet nu før jeg skulde dra fra skuten; det var 3450 m. – Og så laget jeg ski nede i rummet; det gjaldt å få dem glatte, seige og lette, noe en riktig, kunde komme frem på; «godt skal de bli innsatt med tjære, stearin og talg, og fart blir det i dem».

«Tirsdag den 29. januar. Bredde igår 83° 30’. (Vi hadde for noen dager siden hatt 83° 40’, men var igjen drevet sydover.) Lysningen tiltar jevnt; jeg synes næsten det er hel dag ved middag nu. Jeg tror jeg skulde kunne lese titelen i en bok ute, når den var litt stor og tydelig. Hver morgen må jeg en tur ut og hilse den gryende dag, før jeg dukker ned til mitt arbeide med ski og utrustning nedi rummet. Det er en underlig følelse jeg går omkring med nu; jeg kan ikke helt gjøre mig rede for den. Er det kanskje en seiersglede på bunnen av sjelen? En følelse av at alle ens drømmer står ferdige til å springe ut og bli til virkelighet med den stigende sol som stevner nordpå over de is-lukte vann? – Men som jeg stuller og steller i disse kjente omgivelser, kommer det stundom et pust av vemod; det er som å ta avskjed med en kjær venn og et hjem som lenge gav et livende tak. Med ett slag skal det og kameratene for alltid legges bak en; en skal ikke mer sette foten på dette tilsnedde dekket, ikke oftere krype inn under telt-taket, ikke høre latteren klinge i denne kjente salong, aldri mer sitte her i vennelaget. Og så kommer jeg i tanker om, at jeg ikke blir med når «Fram» endelig igjen sprenger is-lenkene og vender stevnen mot Norge.

De hundre ganger går øiet op til kartet som henger der på veggen. For hver gang stryker et koldt pust over en – veien som skal gåes synes så lang, og hindringene som stanser blir kanskje store; men så kommer atter trygghetsfølelsen: det må gå, det kan ikke annet, alt er for omhyggelig forberedt til at det skulde kunne slå feil; – og imens suser sydosten henover oss deroppe, og vi driver stadig nordover, nærmere målet. – Kommer jeg op, trer jeg gjennem teltdøren ut i natten med det funklende stjernehvelv og de flammende nordlys, da viker det hele, og som alltid må jeg stanse i denne helligdom, det mørke, dype, stille rum, naturens uendelige tempelhall, som sjelen søker ut i for å finne sitt ophav. – Du strevende maur, hvad gjør det så til slutt om du når frem med din gran-nål eller ikke! Alt svinner jo i evighetens hav, i det store Nirvana. «Og vårt navn glemmes med tiden, og ingen ihukommer våre gjerninger, og vårt liv farer forbi som spor av en sky og spres som en tåke der er fordrevet av solens stråler og tynget av dens hete. Ti vår tid er en skygge som farer forbi, og vårt endeligt trekker ikke foten tilbake; ti det er beseglet, og ingen vender tilbake.»

Snart skal vi ferdes der ute på viddene, vi to alene, omsluttet av dette store, da enda mer øde, enda mer stille.»

«Onsdag den 30. januar. Dagens merkelige begivenhet er at møllen igjen går for første gang efter den lange hvile. Tross kulden og mørket har Amundsen fått tannhjulene istand der oppe, og nu går hun så lunt og jevnt som guttaperka.»

Vi hadde nu stadig nordostvind, og det bar igjen nordefter med oss. Søndag den 3. februar var vi på 83° 43'. Tiden nærmet sig mer og mer mot opbruddet, og forberedelsene gikk med iver. Kjelkene blev efterhånden ferdige, og jeg gjorde forsøk med dem under forskjellige omstendigheter. Jeg har fortalt at der blev gjort løse lønnemeier til å legge under de faste meier med deres nysølvbeslag. Hensikten hermed var dels å gjøre kjelkene og særlig meiene sterkere, så de kunde være mindre utsatt for å brekkes av de mange støt de sannsynligvis vilde få under begynnelsen av ferden, da lasten blev tung; senere, når lasten minket, kunde vi med letthet fjerne disse undermeiene, om vi ønsket det. Der var også en annen hensikt med dem. Jeg hadde en mistanke om at ved den lave temperatur vi hadde om vinteren, og på den tørre fokk-sne som da dekket isflatene, vilde metall gli tråere enn glatt tre. Den 8. februar var en av kjelkene ferdig med undermeier. Og den var påfallende lettere å trekke enn en lignende kjelke som gled på selve nysølvbeslaget, enda begge hadde nøiaktig samme last. Forskjellen var så stor at vi fant «det var minst en halv gang til så tungt å trekke på nysølv-skoning som på de tjærete lønnemeier». Våre nye askekjelker var nu på lag ferdige og veide uten undermeier 15 kilo. «Alle mann er i arbeide. Sverdrup syr sekker eller madrasser til å legge på kjelkene som underlag («krabber») for kajakkene; de får en form som svarer til kajakkbunnen. Johansen med en eller to mann fyller dem med pemmikan, som må varmes, bankes og knas, for å lage sig og danne en god seng for våre dyrebare farkoster. Når så disse firkantede flate sekkene bæres ut i kulden, fryser de stive som sten og holder godt formen. Blessing sitter oppe i arbeidslugaren og kopierer de fotografier som jeg ennu ikke har fått avtrykk av. Scott-Hansen arbeider kart over vår rute hittil og skriver av sine observasjoner til oss – o. s. v., o. s. v. Kort sagt, det er knapt en mann ombord som ikke får føle at opbruddets tid nærmer sig; – det skulde da være i byssen; der går ennu alt sin uforstyrrede gang under Lars's regimente. Bredden for igår var 83° 32,1' n. og 102° 28' ø. l., altså sydover igjen; men skitt i det, hvad gjør et par mil mere eller et par mil mindre for oss?»

«Søndag den 10. februar. I dag var der så meget lys av dagen at jeg klokken ett kunde lese «Verdens Gang» noenlunde godt når jeg vendte avisen mot demringen; men snudde jeg den mot månen, som stod lavt i nord, gikk det ikke. Før middag tok jeg en liten kjøretur med «Gulen», «Susine» (to av hvalpene) og «Kaifas». «Gulen» har aldri vært i selen før; men allikevel gikk det ganske bra. Litt uforstående var den visstnok i begynnelsen; men den kom sig snart, og jeg tror det skal bli en god hund når den blir ordentlig innkjørt. «Susine», som fikk litt driving i høst, opførte sig rent som en gammel sledehund. Føret er hårdt og godt for hundene å trekke på; de får lett fotfeste, og det er ikke synderlig skarpt for føttene; men videre glatt er det ikke; denne fokk-sneen er trå. Isen er jevn og lett fremkommelig, og jeg tenker vi får gode dagsreiser, – når alt kommer til alt, når vi kanskje frem før enn tenkt. At det er en lang reise kan jeg dog ikke nekte, og fullstendigere har vel neppe noen brent sine skib bak sig. Om vi vilde vende tilbake, har vi jo ingenting å vende tilbake til, ikke engang en naken kyst. Skibet blir umulig å finne, og foran ligger det store ukjente. Det er bare én vei, og det er frem, tvers igjennem, enten det er land eller hav, slett eller ulendt, is og vann eller bare is. Og jeg kan ikke skjønne annet enn vi må komme frem. Selv om det verste skulde møte oss: land og opskrudd is.»

«Onsdag den 13. februar. Krabbene av pemmikan og tørret leverpostei er nu ferdige, kajakkene får et ypperlig underlag, og så kjøttfulle krabber har vel vanskelig noen sett. Under hver kajakk ligger der tre av dem; de er tilpasset efter kjelken, og har, som nevnt, på oversiden form efter kajakkens bunn. De veier fra femti til seksti kilo hver. Omtrent ett og et halvt kilo går fra i vekt for hver av sekkene, og tilsammen blir kjøttmaten i disse tre krabber 160 kilo (pemmikan og tørret leverpostei). – Vi hadde fått gjort hver vår lette sovepose av renkalv-skinn og prøvde å ligge ute og sove i dem inatt; men både Johansen og jeg fant det vel koldt, uaktet vi bare hadde ÷ 37°. Kan hende vi hadde for lite tøi under ulveskinnsdrakten; vi vil prøve med litt mer under inatt.»

«Lørdag den 16. februar. Det går fremdeles fremover med utrustningen; men ennu er adskillige småting igjen, som tar sin tid, og jeg vet ikke om vi blir ferdig til å dra avsted på onsdag (20. februar), som egentlig var min bestemmelse. Dagen er så lys nu at vi forsåvidt nok kunde reise; men kanskje får vi ennu vente en eller to dager. Tre kjelkeseil er nu ferdigsydd av letteste bomullstøi; de er omtrent 2,20 m. brede og 1,30 m. høie. De kan brukes på de enkelte kjelker, men er også innrettet slik at to kan lisses sammen og brukes som et seil for to sammensurrede kjelker, og det tror jeg skal komme til å trekke godt. De veier omtrent 0,6 kilo hver. Dessuten har vi nu det meste av provianten ferdigstuvet i sekker.»


—————————
1. En mann skal og må være tapper, han må gå på og vise sig som en mann – i uryggelig tillit til at de høiere makter har valgt ham og satt ham på hans post.