FRIDTJOF NANSEN


FRAM
OVER POLHAVET


OSLO 1942

FORLAGT AV H. ASCHEHOUG CO.

(W. NYGAARD)

Bind 2


I. ET MISLYKKET OPPBRUDD — UTRUSTNING TIL REISEN

Tirsdag den 26. februar. Endelig kom da dagen, den store dag,
da ferden skulde begynne. Uker er gått med iherdig arbeide for å få alt ferdig. Den 20. skulde vi ha reist; men dag efter dag blev det utsatt; alltid var det noe som ennu måtte gjøres, eller gjøres bedre. Hodet fullt natt og dag, med alt som skulde til og ikke skulde glemmes. Å denne uavlatelige åndsspenning, som ikke gir et minutts hvile, da en kan legge ansvaret fra sig, la tankene fare og drømmene råde. Nervene spent fra en våkner om morgenen til øinene lukker sig sent på natt. Hvor jeg kjenner denne tilstand fra hver gang jeg skulde avsted og tilbakeveien avskjæres — — —. De siste netter er jeg ikke kommet tilkøis før halv fire eller halv fem på morgensiden. Det var jo ikke bare det vi skulde ha med oss som måtte tas vare på. Men skibet skal forlates, kommandoen og ansvaret legges i en annens hånd, der skal sørges for at ingenting blir glemt av det som de tilbakeværende burde settes inn i — de videnskapelige observasjoner skal jo fortsettes som de er ført hittil, iakttagelser av alle slags skal gjøres, o. s. v., o. s. v.

Den siste kvelden vi skulde tilbringe i «Fram» samlet vi oss til avskjedslag. På en underlig vemodig måte blandet minnene om alt vi hadde oplevd sammen her ombord sig med håpet og troen på hvad fremtiden vilde bringe. Jeg satt oppe til langt på morgenkanten den natt; brever og hilsener skulde jo sendes til dem der hjemme, om det uforutsette skulde inntreffe. Noe av det siste var å skrive en instruks til Sverdrup, hvori jeg overgav ham kommandoen over ekspedisjonen.

«Nu endelig skulde hjernen få hvile, og benenes og armenes arbeide begynne. Alt blev gjort istand til avreisen imorges. Fem av de andre, Sverdrup, Scott-Hansen, Blessing, Hendriksen og Mogstad skulde følge oss på vei og vilde ta med en kjelke og et telt. De fire kjelkene blev surret, hundene spent for, en lunsj med en flaske maltekstrakt til manns blev inntatt på fallrepet, og det siste hjertelige farvel sagt til dem som skulde bli igjen. Så bar det avsted gjennem snefokket. Selv gikk jeg i spissen, med «Kvikk» som ledehund for den første kjelken, og så fulgte kjelke efter kjelke under rop, piskeslag og hundehyl. I det samme lød salutten oppe fra akterdekket, skudd på skudd, ut i det rykende snefokk. Kjelkene seg tungt forover; det gikk smått i motbakkene, og stanset helt hvor kneiken blev for stor — folk måtte til for å hjelpe, én mann alene greide dem ikke; men over slettene gikk det som en vind, og skiløperen hadde vanskelig nok for å holde følge. Jeg måtte strekke ut som best jeg kunde for ikke å få linen om benene når hundene kom efter mig. —

En mann svingte med staven langt akterut. Det var Mogstad som kom farende og ropte at tre fløitstokker[1] var kjørt av på en kjelke. Med sin tunge last var kjelken seget frem over et isstykke som stakk op, det traff fløitstokkene og slo dem tvers av alle tre efter hverandre; en eller et par fjetrer var også sprengt. Det var ikke annet for enn å vende tilbake til skuten for å få det bøtt og kjelkene gjort sterkere. Slikt må helst ikke hende om igjen. Under hjemturen ség en kjelke mot en annen, og et rør i buen sprang. Buene må altså også gjøres sterkere.[2] Kjelkene er på ny blitt lesset av og bragt ombord, og her sitter vi altså ikveld med. Jeg er ellers glad for at dette hendte nu; det vilde vært verre å få en slik erfaring om et par dager. Nu vil jeg ta seks kjelker istedenfor fire, så lasten på hver kan bli mindre, og de kan bli lettere å løfte over ujevnhetene. Dernæst lar jeg legge et bredt bord langs kjelken på undersiden av fløitstokkene, for å beskytte dem mot opstående isspisser. En sparer mest tid ved at slikt gjøres forsvarlig før en drar avsted, så vi kommer knapt herfra før i overmorgen. Det var underlig å komme ombord igjen efter å ha sagt farvel til alt her, som jeg mente, for siste gang. Da jeg kom op på akterdekket, lå kanonene der i sneen efter avskjedssalutten, den ene veltet helt på ryggen, den annen hadde hoppet langt akterover. Fra mesantoppen viftet ennu flagget rødt i snefokket.

Jeg er i en underlig seiersglad stemning; kjelkene så ut til å gli bra, enda der var hundre kilo last mer enn oprindelig tenkt (alt i alt omkring 1100 kilo), og alt synes å føie sig. Vi blir nødt til å vente et par dager; men så får vi sydøstlig vind i hele dag, og det bærer sikkert fort nordover med oss like fullt nu. Igår var vi på 83° 47’, idag er vi vel på over 50’.»

Torsdag den 28. februar bar det da endelig avsted igjen med seks kjelker. Sverdrup, Scott-Hansen, Blessing, Hendriksen og Mogstad fulgte oss på vei. Det første stykket var også de fleste av de andre med. Det viste sig snart at hundene ikke drog så godt som jeg hadde ventet, og jeg innså at med så tung last vilde det gå for sent. Vi var derfor ikke kommet langt fra skuten før jeg bestemte mig til å legge igjen en del av våre sekker med hundeproviant, — de blev senere bragt ombord av de gjenværende. Da vi stanset klokken 4 om eftermiddagen, viste vårt distansehjul[3] at vi var kommet omtrent 6000 m. frem. Vi hadde en hyggelig kveld i teltet sammen med kameratene, som skulde vende hjem næste dag. Til min overraskelse blev der laget en punsjebolle, og skåltaler blev holdt for dem som drog og for dem som blev igjen. Først klokken 11 om natten krøp vi i soveposene.

Ombord var der stor illuminasjon om kvelden til vår ære. Buelampen var hengt op på stortoppen, og det elektriske lys strålte vel for første gang utover polarhavets ismasser. Så var der gjort op bluss og bål av drevdotter og annet brennbart stoff på flere av kossene omkring «Fram»; det hele tok sig prektig ut. Sverdrup hadde ellers gitt ordre til at der skulde heises elektrisk lys eller lanterne på stortoppen hver kveld til han og de andre kom tilbake. De kunde ellers miste retningen hvis det blev uvær som slettet sporene ut, og da kunde det bli vanskelig nok å finne hjem til skuten; men et slikt lys sees langt i natten over disse flater, hvor en bare ved å gå op på et høit koss lett kan få en utsikt på mange mils omkrets.

Jeg hadde vært redd for at hundene skulde vende tilbake til «Fram», om de kom løs, og hadde derfor latt gjøre to stål-liner som der med små mellemrum var festet korte kobler til. I dem kunde alle hundene bindes når linene blev spent ut på isen mellem to stokker eller kjelker. Like fullt slapp imidlertid flere av hundene løs; men merkelig nok gikk de ikke sin vei, de holdt sig til de andre og til oss. Der var naturligvis et sørgelig bikkjeleven omkring teltene den første natten; det forstyrret søvnen for flere av oss.

Næste morgen (fredag den 1. mars) skulde en av kameratene koke kaffe; men han var uvant med kokeapparatet, og det tok hele tre timer før han fikk den ferdig. Så hadde vi en koselig frokost sammen, og først klokken halv tolv om formiddagen gav vi oss på vei. De fem kamerater fulgte oss et par timer, og vendte så om for å nå tilbake til «Fram» samme kveld. «Det var visstnok et freidig farvel de tok» — sier dagboken — «men det er alltid trist å ta avskjed, selv på 84°, og det blinket vel en tåre i et og annet øie.» Det siste Sverdrup spurte om, da han satt på kjelken foran mig og vi skulde skilles, var om jeg trodde det bar avsted til sydpolen når jeg kom hjem; hvis så var, håpet han jeg ventet til «Fram» kom; og så bad han mig hilse kone og barn.

Så drog da Johansen og jeg videre. Men det gikk sent med oss to alene om seks kjelker som stanset for alle de kneiker og ujevnheter som var; dessuten blev isen styggere også, så det utover eftermiddagen var vanskelig å finne frem på grunn av mørket — dagene var jo korte ennu, og solen ikke over horisonten, vi slo derfor leir temmelig tidlig.

«Onsdag den 6. mars. Atter sitter vi ombord i «Fram», for å ta fatt for tredje gang — men da blir det vel alvor. Lørdag den 2. mars fortsatte vi nordover med våre seks kjelker efterat jeg hadde vært en tur i forveien og funnet noenlunde fremkommelig terreng. Smått gikk det; vi måtte gjøre nære på seks vendinger hver, da kjelkene stanset overalt og måtte hjelpes frem. Jeg så altfor tydelig at på denne vis kom vi ingen vei; der måtte gjøres en forandring, og jeg bestemte mig til å slå leir for å se litt på isen nordefter og overveie saken. Da vi hadde koblet hundene, drog jeg avsted; imens skulde Johansen gi hundene mat[4] og sette op teltet. Jeg hadde ikke gått lenge før jeg kom ut på vide vakre sletter igjen, som var lette å ferdes over, så forsåvidt var alt i orden; men lasten måtte minskes og kjelketallet innskrenkes. Best var det derfor enda en gang å snu om, for å foreta de nødvendige forandringer ombord, og få de kjelker vi kom til å ta med ytterligere styrket, så vi kunde være trygge på at de skulde holde ut. Vi kunde nok gnaget oss et stykke nordover slik som det var også, og lasten vilde jo litt efter litt letne; men smått og trått vilde det gå, og før lasten blev rimelig, var kanskje hundene utslitt. Det var litt koldt for dem å sove nu; vi hørte mange av dem jamre sig mesteparten av natten. Skulde imidlertid lasten minskes, og reisen altså beregnes på kortere tid, vilde det være bedre å vente med å dra avsted til noe lengere ut i måneden, når vi kunde nytte den tid da dagen var lysere og mindre kold, og føret følgelig lettere. Efter enda en natt i teltet — hvor det var slemt nok å komme inn i den stivfrosne pelsen og ned i posen som også var stivfrossen — besluttet jeg næste morgen (søndag den 3. mars) å vende tilbake. Jeg spente dobbelt forspann for en av kjelkene, og nu bar det over skrugarer og isstykker og alle de ujevnheter som fantes, hjemover til «Fram», så jeg hadde min fulle hyre med å følge. På et par timer var jeg fremme den samme veien som vi hadde brukt tre dager om på utreisen. Fordelen ved en lettere last var altfor iøinefallende.

Som jeg nærmet mig «Fram», fikk jeg til min forbauselse se den øverste rand av solen over isen i syd. Jeg hadde ikke ventet den ennu; det var refraksjonen ved den lave temperatur som gjorde den synlig så tidlig. Det første jeg fikk høre da folk kom mig imøte fra skuten, var at Scott-Hansen forrige eftermiddag hadde tatt en observasjon som gav 84° 4’ n. br.

Det var unektelig behagelig enda en gang å strekke sine lemmer på sofaen i «Fram»s salong, å drikke sig utørst på deilig lime-juice med sukker, og spise en civilisert middag igjen. Om eftermiddagen reiste Scott-Hansen og Nordahl tilbake til Johansen med mitt hundespann; de vilde holde ham med selskap om natten. Efterat jeg hadde forlatt ham, skulde han begynne tilbakeferden som han best kunde, til jeg kom med flere folk for å hjelpe ham. Hundene gjorde ikke veien lang med de to; på én time og tyve minutter var de fremme ved Johansens telt. Om kvelden holdt da disse tre, likesom vi ombord, stor dobbeltfest for solen og 84-graden.

Næste morgen drog tre av oss avsted for å hente kjelkene. Nu da det bar mot skuten, trakk hundene betydelig bedre enn før, og på kort tid hadde vi nådd skuten hvis det ikke hadde vært for en lang råk som vi ingen ende kunde finne på. Til slutt lot vi kjelkene bli igjen, krabbet over med hundene på en del løse isstykker, og gikk ombord. Igår gjorde vi to forsøk på å hente kjelkene hit; men det hadde tydeligvis vært bevegelse i råken, ny-isen var så tynn at vi ikke torde stole på den. Idag har vi endelig fått dem ombord, og nu skal vi, forhåpentlig for siste gang, stelle oss i stand til reisen. Jeg vil nu beregne den på kortest mulig tid, ha lette kjelker og fare så raskt som ben og ski vil bære oss.

Jeg har veid alle hundene og tror vi skal holde det gående i henved 50 dager ved å fø dem på hverandre; når jeg så dertil tar hundeproviant for omkring 30 dager, skulde vi altså kunne fare med hunder i 80 dager, og på den tid synes jeg noe må kunne nåes. Så har vi proviant for 100 dager til oss selv. Dette skulde tilsammen bli omkring 220 kilo på hver kjelke når vi tar tre, og det måtte kunne klare sig godt med et forspann av ni hunder foran hver.»

Og så var det da igjen en travel tid, med nye forberedelser og nye forbedringer.

«Onsdag den 13. mars. 84° n. br., 101° 55’ ø. l. Dagene er gått med å ruste sig ut påny. Nu er alt i orden. Tre kjelker står ferdigsurret der ute på isen. De er forsterket på alle måter, med jernbukker mellem fløitstokkene og fjetrene; fløitstokkene er forsvarlig styrket med ekstra askestykker som er surret til oversiden av dem, og på undersiden er de beskyttet av langsgående bord. I eftermiddag prøvde vi hundene og den nye kjelkelasten; det gikk som ingenting, og nu drar vi avsted for siste gang, med solen oppe, og med godt mot i forvissningen om at vi går mot stadig lysere tider.

Ikveld har her vært stor avskjedsfest igjen, med mange hjertelige taler, og imorgen tidlig bryter vi op snarest skje kan, bare ikke natterangelen vil sinke oss litt. Jeg har i kveld gjort noen tilføielser i en efterskrift til Sverdrups instruks.»

Før vi nu for alvor forlater «Fram», bør jeg kanskje kortelig gjøre rede for den utrustning som vi endelig blev stående ved, som mest hensiktsmessig for oss.

Jeg har tidligere omtalt de to kajakker som blev arbeidet i vinterens løp og som vi trengte, både når vi nådde ut av isen i åpen sjø, og for råker og klarer under isferden. Fra først av hadde jeg tenkt på istedenfor ferdige båter bare å ha et båt-trekk av seilduk, som jeg vilde spile ut ved hjelp av kjelkene, det hele slik at man i en fart hadde fått sig en farkost fullt brukbar til å sette over råker og kortere sjøstykker med. Men jeg forlot denne tanke og blev stående ved kajakken, en farkost jeg var fortrolig med, og som jeg visste vilde yde verdifull hjelp i flere henseender. Selvom man også på den andre måten kunde innrette sig så at man fikk en båt i stand på noenlunde kort tid, måtte det nødvendigvis bli en tungrodd farkost, og hvor det gjaldt lengere strekninger i åpent vann, slik som langs kystene av Franz Josefs Land, eller på ferden derfra over mot Spitsbergen, vilde det gå sent å karre sig frem i den, og megen tid vilde bli spilt. Et hensyn var riktignok vekten, men den blev ikke av så stor betydning. Betrekkets vekt vilde jo ikke bli synderlig forskjellig, og hvad man kunde spare i kajakk-skjelettene var ikke så meget, når et helt skjelett ikke veide mere enn 8 kilo. Dessuten vilde noe bli spart ved at kajakkene var gode å stuve lasten i; uten dem vilde vi være nødt til å ha proviant og annet opbevart i sterke seilduks-sekker, som jo alltid veier noe, mens vi nu kunde ta en stor del i lette poser av tynt tøi og legge dem inn i kajakken, hvor de vilde ligge godt og trygt, uten å bli antastet av hundene eller revet istykker av skarpe iskanter under farten. Et seilduks-trekk, som måtte spiles ut og så efter bruken foldes vått sammen igjen for å legges på kjelken, vilde også, i de lave temperaturer vi kom til å ferdes i, fryse stivt og nødvendigvis snart bli ødelagt. Sist, men ikke minst, er kajakken med sitt tett lukkede dekk en ypperlig sjøbåt, som en kan komme frem i i all slags vær, og som også passer utmerket for jakt og fangst. Den båt vi kunde skaffe oss på den andre måten vilde ikke bli videre tilfredsstillende i så henseende.

Jeg har også nevnt de kjelker vi laget til denne reise. De var av samme sort som dem jeg bygget til Grønlands-ferden, noe så nær lik den norske skikjelke. Men istedenfor de brede flate meier vi brukte på Grønland, gjorde jeg denne gang meiene noe runde under, lik dem man gjerne finner på skikjelkene i Østerdalen og andre steder. Disse runde meier viste sig å være de som gled lettest på det føre vi gjennemgående hadde, og fordi de gjorde de lange kjelkene særlig lette å svinge, var de mere hensiktsmessige i drivisen, hvor de mange ujevnheter ofte gjør det nødvendig å sno sig frem. Meiene var beslått med tynt nysølv, som viste sig meget tjenlig, fordi det stadig holder sig blankt og glatt og ikke ruster. Under disse nysølvskodde meier blev det lagt tynne løse undermeier av lønn, vel tjærebredde. Dessuten blev kjelkene også ellers forsterket på forskjellige måter. Derved blev de visstnok en del tyngre enn jeg fra først av hadde tenkt; men til gjengjeld hadde jeg da også den tilfredsstillelse at de holdt sig brukbare under hele den lange ferd; ikke en eneste gang blev vi sinket eller stanset ved at kjelkene gikk istykker, og det har neppe vært tilfelle på tidligere slede-ekspedisjoner.

Flere ganger har jeg hentydet til klæsdrakten og våre forsøk med den. Skjønt vi var kommet til det resultat at ulveskinnsdraktene var for varme å gå i, tok vi dem med på vår første tur, og gikk tildels i dem; men vi svettet stadig svært. Da vi efter tre dagers fravær vendte tilbake til skuten, var de blitt så tunge ved å opta fuktighet fra kroppen, at vektforøkelsen i vår utrustning var betraktelig, og de måtte henge lengere tid over ovnen i salongen før de blev tørre igjen. Dertil kom den erfaring at når vi la dem fra oss i kulden efter å ha gått med dem en stund, frøs de så stive at de var vanskelige å få på. Alt dette gjorde at jeg ikke var særlig gunstig stemt for dem, og til slutt bestemte jeg mig til å legge dem igjen og isteden holde mig til ulldraktene, som jeg mente fuktigheten vilde dampe igjennem. Johansen fulgte mitt eksempel. Vår drakt kom da til å bestå av omtrent følgende: Innerst på overkroppen to ullskjorter (Jäger-skjorter); utenpå hadde jeg en kamelhårs trøie, og ytterst en islandsk ulltrøie. Istedenfor islendingen hadde Johansen hvad vi ombord kalte en «anorak», av tykt vadmel, med hette til å slå over hodet, på eskimovis. På benene hadde vi ullunderbukser og knebukser av vadmel, med løse vadmels-legger. Til vern mot vind og snefok hadde vi den omtalte vind-drakt av tynt tett bomullstøi; det var et par vide bukser, og en trøie til å dra over hodet, forsynt med hette efter eskimoisk mønster. En viktig del av beklædningen er fottøiet. Istedenfor lange strømper foretrakk jeg løse strømpe-legger, og på føttene små strømpe-ladder eller sokker, som er lette å få tørret inne på brystet mens en sover om natten. Skal en ferdes i sne ved lav temperatur — med eller uten ski — er finnsko ubetinget det beste av alt jeg har prøvd av fotplagg, men de må være gjort av skinnet på bakbenene av okserenen. De er varme og sterke, holder sig stadig myke, og er lette å ta av og på. Men de krever omhyggelig stell, hvis de ikke snart skal ødelegges, og en må søke å tørre dem, så godt en kan, hver gang en sover. Er det solskinn og god tørk ute, lønner det sig best å henge dem op på et par skistaver eller noe slikt, i vinden utenfor teltet, helst vrengt, med hårene inn, så selve skinnet kan tørke fort. Gjør en ikke det, vil de snart begynne å slippe hår. I sterk kulde, sånn som vi hadde på den første del av vår ferd, går det ikke å tørre dem på den vis, og da er den eneste råd å la dem tørke på føttene om natten: først skrape og børste hårsiden godt ren for sne og væte, så vrenge dem med hårsiden inn, fylle dem med tørt sennegress, om en har noe, stikke føttene bare inn, og krabbe i soveposen med det hele. Da det blev mildere i været og sneen blev våt, tok vi lærkomager, laget av råbarkede oksehuder med kobbeskinnssåler. Omhyggelig innbakt i tjære og talg er de et ypperlig vanntett og sterkt fottøi. Inne i finnskoene brukte vi i begynnelsen sennegress, som vi hadde en del av, og som er fortreffelig til dette bruk. Fyller en skoene med det og stikker de bare føtter nedi på finnevis, holder de sig tørre og varme; gresset suger all fuktighet til sig. Tar en så om kvelden det våte sennegress ut av skoene, karer det godt ut så det ikke kleber sammen, og ligger med det på brystet eller i bukselårene om natten, så er det omtrent tørt om morgenen, og en kan igjen stappe det i skoene. Litt efter litt brukes det imidlertid op, og skal en ha nok til en lang ferd, må en føre en god del med sig. Vi hadde ellers også med oss ladder, laget av saueull og menneskehår, og de var både varme og sterke. Dernæst hadde vi fotkluter av vadmel. Dem brukte vi på den siste del av ferden, især jeg. De er gode å gå i og lette å tørre om natten; en kan bre dem ut inne på brystet eller lårene. På hendene hadde vi svære votter av ulveskinn og almindelige ullvotter, som også måtte ligge på tørk inne på kroppen mens vi sov. I det hele er den stakkars kroppen jo den eneste varmekilde en har til slikt, og den blev også utnyttet mest mulig — vi lå stadig med fuktige omslag om natten, for å kunne ha det litt mindre vondt om dagen. På hodet hadde vi gjerne en filthatt, som skygget over øinene for det sterke lyset, og som ikke var så lett å trenge igjennem for vinden som almindelige ullplagg. Utenpå hadde vi gjerne en eller to ullhetter. På den måten kunde vi regulere det, så det blev passelig varmt på hodet, og det er en ikke uviktig ting.

Fra først av hadde jeg tenkt å bruke lette soveposer av renkalvskinn, en for hver mann. Da det imidlertid viste sig at de ikke gav varme nok, tok jeg en felles-pose av voksne renskinn, slik som på Grønlands-ferden; den er betydelig lunere, fordi sovekameratene varmer hverandre. Dessuten er en pose for to mann ikke lite lettere enn to enkeltmannsposer. Der har vært gjort den innvending at ved kameratens bevegelser skulde ens nattero bli forstyrret i en felles-pose; men det var neppe vår erfaring.

Efter min mening bør ikke et telt savnes ved en sledeferd. Selv om det er tynt og lett, gir det deltagerne så meget vern og hygge at det rikelig opveier den lille økning det volder i utrustningens vekt. De teltene jeg hadde latt gjøre til ekspedisjonen, var laget av råsilke og var meget lette. De var firkantede, løp op i en spiss, og blev satt op bare ved hjelp av en teltstokk i midten. Til den endelige tur bestemte jeg mig for et telt uten gulv. Kantene var til å sette fast i sneen med små treplugger, og når en så kastet litt sne op omkring veggen med en skuffe, blev det hele tett for vind og trekk. Vi reiste det ved å krype inn igjennem dørsplitten og stikke en skistav op under midten. Teltet veide, med seksten plugger og alt, 1,4 kilo. Det holdt ut hele ferden like til om høsten, og var alltid et kjært tilfluktssted.

Vårt kokeapparat hadde den fordel å utnytte varmen av brenslet til det ytterste; dessuten var det i stand til forholdsvis hurtig å koke vår mat og samtidig smelte rikelig med drikkevann, så vi morgen og kveld kunde få drikke så meget vi bare lystet. Det bestod av et kokekar til maten og to kar til å smelte is eller sne i. Kokekaret stod midt inne i apparatet, med et ringformet smeltekar utenom og et flatt smeltekar over; det hele var omgitt av en hette. Til opvarmingen brukte vi en primus rett under kokekaret. Det var innrettet slik at de hete forbrennings-produkter fra primusen først gikk op gjennem mellemrummene mellem karene og så ned mellem ringkaret og hetten. Derved gav de fra sig omtrent all varmen underveis før de slapp ut i luften. Tallrike forsøk utført av professor Torup på hans laboratorium hadde vist at kokeapparatet under almindelige omstendigheter utnyttet 90—93 pct. av den varme som den brukte petroleum teoretisk var i stand til å utvikle. Et bedre resultat tror jeg det er vanskelig å opnå.

Til brensel valgte jeg denne gang petroleum (snowflake). Spiritus, som jo almindelig har vært anvendt på sledereiser, har visstnok flere fordeler, især den at den er lett å brenne. Men en avgjørende ulempe var at den langtfra utvikler så meget varme i forhold til sin vekt som petroleum, når denne forbrenner så fullstendig som i vår lampe. Vi fikk ikke noensomhelst ulempe med vår snowflake på grunn av kulden. Vi hadde henimot 20 liter med oss; de varte i 120 dager. Vi kokte i den tid både morgen og kveld.

Vi førte adskillige par ski med oss, da vi måtte være forberedt på å brekke noen i den ulendte drivis; dessuten kunde det bli slitt adskillig på dem utover sommeren når sneen blev våt og kornet. De vi hadde var særlig glatte og seige, for det meste av lønn, dels også bjerk og hickory, og alle godt innbakt med tjære, stearin og talg.

Da vi gjorde regning på delvis å måtte leve av jakt, måtte vi ha skytevåben, først og fremst naturligvis rifle. Men da vi kanskje kunde komme til å ferdes over strekninger hvor det var mindre lett å finne større vilt, mens en derimot ofte kunde se fugl, holdt jeg det for heldig å ha haglbørse med også. Jeg tok derfor de samme våben som på Grønlands-ferden. Det var to dobbeltløp (büchsflinter), med et haglløp (kaliber 20) og et rifleløp (ekspress, kaliber 360). Vi tok med 180 riflepatroner og 150 haglpatroner.

Til stedsbestemmelse og peilinger hadde vi en liten lett teodolitt, som var særlig konstruert for øiemedet, en lommesekstant, en kunstig glass-horisont, et lett peile-kompass av aluminium og et par andre kompasser. Til meteorologiske observasjoner hadde vi et par aneroid-barometre, to minimums-spiritustermometre, og tre kvikksølv-svingetermometre. Dessuten førte vi også med en god aluminiumskikkert (teleskopkikkert) og et fotografiapparat.

Det vanskeligste men kanskje også viktigste ved en sledeutrustning er å finne en helt ut god og hensiktsmessig niste. Det er særlig viktig å få mat som er sikret mot dekomposisjon ved omhyggelig tilberedning og sterilisering. Til en sledeferd, hvor der må tas så meget hensyn til vekten, kan det vanskelig bli tale om andre proviantsorter enn slike som ved omhyggelig tørring er minsket mest mulig i vekt. Da kjøtt og fisk imidlertid ved tørring blir mindre lett fordøielig, bør det males til pulver, så det blir fint fordelt og derved lettere kan optas av organismen. Det var bare i denne form vi førte tørret kjøtt og fisk med oss. Kjøttet var av okse, renskåret muskelkjøtt som var hurtig tørret i fullstendig frisk tilstand, derefter malt, og så blandet med en like stor del oksefett, på samme vis som man vanlig tilbereder pemmikan. Denne mat har fra langt tilbake i tiden fått megen anseelse som niste på sledereiser, og med rette; når den er godt tilberedt, således som vår, er den både nærende og sund. Man bør bare ikke lite på at den alltid er ufarlig; hvis den ikke blir tilberedt med stor omhu — hvis f. eks. tørringen er for langsom eller ufullstendig — da kan den nok være skadelig for sundheten. En annen matsort som vi satte meget høit, var Waages fiskemel, som er tørret og malt fisk. Det er vel tilberedt og usedvanlig holdbart; når det kokes i vann sammen med smør og hvetemel eller tørrede poteter, gir det en god og velsmakende rett. Noe som det også kan være av betydning å ta hensyn til ved nisten, er at den kan spises uten å trenge koking. Det kunde jo tenkes at brenslet ved et eller annet uhell gikk tapt, eller at det blev opbrukt, og da vilde man være slemt faren hvis provianten ikke kunde spises like fullt. For å spare brensel var det også viktig at maten ikke trengte koking, men kun opvarming. Det mel vi førte med var derfor dampkokt, så det i nødsfall kunde spises som det var, uten videre behandling; ved bare å varme det op til kokepunktet fikk vi en god grøt. Vi hadde også tørrede kokte poteter, ertesuppe, chokolade, vril-food, o. m. a. Vårt brød var dels omhyggelig tørret hvetekjeks, dels brød, som jeg hadde latt bake av hvetemel tilsatt med omtrent 30 pct. aleuronat-mel (plantealbumin). En god slump smør (39 kilo) førte vi også med oss. Det var blitt godt knadd ombord for å få alt overflødig vann presset ut av det. Derved opnådde vi både at en del vekt spartes, og at smøret ikke blev så hårdt i kulden. I det hele tillot vår utrustning en avveksling i maten som visstnok er sjelden på slike ferder; vi var aldri plaget av den ensformighet i kosten som tidligere slede-ekspedisjoner ofte har lidt under. Vår appetitt var alltid glupende, og vi syntes at mat umulig kunde smake bedre enn vår.

Vårt apotek bestod av en liten pose som selvfølgelig bare inneholdt det aller nødvendigste. En del persienne-skinner med bind og gipsbandasjer, for mulig brukne ben og armer; opiumsdråper og avførende piller, for mulige maveonder (som vi dog aldri blev besværet av); kloroform, for en mulig amputasjon, f. eks. på grunn av frysning; et par små glass kokainopløsning for sneblindhet (også ubenyttet); tanndråper, karbolsyre, jodoformgaze; dessuten et par krumme nåler og en vinsel silke, til gjensying av sår; en skalpel og to arteriepinsetter (for amputasjon), og et par andre småting. Heldigvis blev apoteket lite brukt, undtagen forsåvidt som bindene og bandasjene den følgende vinter viste sig ganske hensiktsmessige som veker i våre tranlamper. Enda bedre i så måte var forresten Nicolaysens plaster, som vi hadde tatt en del med av for mulig brudd av kravebenet. Vokslaget skrapet vi omhyggelig av, da det viste sig å være et utmerket kitt for våre gisne kajakker.

Ved avreisen veide de 3 sledene med all sin last 260 kg. (med min kajakk), 242 kg. og 262 kg. (med Johansens kajakk). Hundene veide mellem 17,3 og 35,7 kg.; vi hadde 28 hunder med da vi startet.


——————————————
1. Fløitstokker kalles tverrstokkene på kjelken, som forbinder fjetrene (de oprette støtter på meiene) med hverandre.
2. Kjelkemeiene var foran forbundet ved en bue, surret sammen av tre eller fire stykker spanskrør; det er i denne bue trekklinene er festet.
3. Dette hjul, eller odometer, var laget ombord like før avreisen, av mekanismen til en utslitt vindmåler. Hjulet blev bundet efter den siste kjelken; det angav distansen temmelig nøiaktig.
4. Hundene fikk mat én gang i døgnet, hver kveld efter endt dagsmarsj.



II. MOT NORD

Så endelig ved middagstid den 14. mars drog vi da fra «Fram»
under dundrende salutt. For tredje gang tok vi avskjed. Noen av kameratene fulgte et stykke på vei. Sverdrup vendte snart om for å nå til middagen klokken 1 ombord. Det var på toppen av et koss vi to sa farvel til hinannen. «Fram» lå der bak oss. Jeg minnes ennu hvor jeg stod og så efter ham, der han lett og ledig for hjemover på skiene. Det var som jeg ønsket å slå følge for igjen å kunne benkes i den lune salong; jeg visste for vel at der lå et liv av slit foran mig, og at lang tid skulde gå før en atter kunde spise og hvile sig under et lunt tak; men at den tid skulde bli så lang som den i virkeligheten blev, hadde vel ingen av oss den gangen trodd. Vi mente alle nærmest at enten lyktes ferden og vi kom hjem samme år, eller også lyktes den ikke.

En stund efter at Sverdrup var gått måtte også Mogstad vende om. Han hadde tenkt å følge med til næste dag; men de svære ulveskinnsbuksene hans holdt på å renne fulle av svette, sa han, og så måtte han jo tilbake til ovnsvarmen ombord for å tørke. Så var det da Scott-Hansen, Hendriksen og Pettersen som drev på og svettet med hver sin bør på ryggen. Det var næsten slemt for dem å følge oss når det gikk over flat is, så fort fór vi; men møtte vi skrugarer, stanset det op, og kjelkene måtte hjelpes over. På et sted var skrugaren så slem at vi måtte bære kjelkene et langt stykke. Da vi efter adskillig slit var kommet på den andre siden, ristet Peder tvilrådig på hodet og sa til Johansen at vi kom nok til å møte meget slik stygghet og slite nok vondt før vi fikk spist så meget av lasten at kjelkene blev lette å frakte over. Nu fulgte en lengere strekning med stygg is, og Peder blev mer og mer betenkelig for vår fremtid; men ut på kvelden blev det igjen noe jevnere, og vi fór hurtigere frem. Da vi stanset klokken 6, viste distansehjulet at vi var kommet vel halvannen mil[1] frem, og det var jo ikke så ille til første dagen å være. Vi hadde en hyggelig kveld i teltet, som så vidt kunde rumme alle fem.

Kameratene hadde ingen sovepose med sig; isteden laget de sig en lav og lun liten snehytte, og i sine ulveskinnsklær sov de nokså godt der inne om natten. Jeg var tidlig våken næste morgen; men da jeg krøp ut av teltet, fant jeg at der likevel var én tidligere på benene enn jeg, og det var Pettersen; han var blitt vekket av kulden, og spaserte frem og tilbake for å få varme i de stivnede lemmene igjen. Nu hadde han forsøkt det også, sa han; ikke hadde han trodd at det skulde gått an å sove inne i sneen; men det hadde virkelig ikke vært så verst, mente han. Han vilde nok ikke riktig innrømme han hadde frosset, og at det var grunnen til at han hadde tørnet ut så tidlig.

Så hadde vi da den siste hyggelige frokost sammen, kjelkene blev gjort istand, hundene blev spent for, et håndtrykk til kameratene — der blev ikke nettop vekslet mange ordene — og så bar det ut i ensomheten. Peder ristet vemodig på hodet da vi fór, og da jeg langt borte vendte mig om, så jeg hans skikkelse på toppen av kosset, han stod ennu og så efter oss. Det var visst i triste tanker; kanskje trodde han det var siste gang han hadde talt med oss.

Vi fant store sletter, og det bar fort frem, lengere og lengere bort fra kameratene og inn i det ukjente, hvor vi to og hundene nu skulde ferdes alene i måneder. «Fram»s rigg var for lenge siden forsvunnet bak isranden. Hyppig møtte vi skrugarer og ujevn is, hvor kjelkene måtte hjelpes og stundom bæres over. Ofte hendte det også at de kantret, og da var det et tungt løft å få dem på rett kjøl igjen. Nokså utkjørt efter alt dette tunge slitet stanset vi endelig klokken 6 om eftermiddagen og var da kommet 1 1/4 mil frem den dag. Det var ikke slike dagsmarsjer som jeg hadde regnet på; men kjelkene letnet jo dag for dag, og så håpet vi isen efter hvert skulde bli bedre å fare over nordefter. Dette syntes også en stund å være tilfelle. Søndag den 17. mars sier jeg således i dagboken: «Isen ser ut til å bli jevnere og penere jo lengere vi kommer nord; traff imidlertid igår ved middag en råk som nødte oss til en lang omvei.[2] Klokken halv seks om eftermiddagen var vi dog kommet 1 ¼ mil frem og vel så det. Da vi nettop nådde en vakker teltplass og hundene var trette, stanset vi. Laveste temperatur i natt var ÷ 42,8°.»

De følgende dager hadde vi stadig jevnere is, og dagsmarsjene var ofte 2 mil og mere enn det. Av og til kunde der jo komme uhell som stanset oss. Som f. eks. at en dag en skarp ispigg som stakk op, skar hull på en sekk med fiskemel, så all den deilige maten rant ut over isen. Det tok oss over en time å få samlet melet op igjen og få skaden bøtt. Så røk distansehjulet i stykker, det satte sig i beknip i noe ujevn is, — og så gikk noen timer med til å surre det i stand. Men stadig bar det da nordover. Ofte over store vide sletter som en syntes måtte strekke sig like til polen. Stundom også gjennem strøk hvor isen var «ualmindelig svær, med høie hauger, så det så ut som et snedekt bakkeland». Det var sikkerlig meget gammel is, som i lang tid må ha drevet i Polhavet på sin vei fra det sibiriske hav mot Grønlands østkyst og som år efter år har vært utsatt for svære skruinger; høie koss og hauger som har dannet sig under skruingene er så sommer efter sommer avsmeltet i solstrålene, for om vinteren atter å dekkes av svære snefonner, så de nu hadde antatt former som mer lignet isfjell enn opskrudd hav-is.

Onsdag den 20. mars heter det i dagboken: «Deilig vær å fare i, med vakker solnedgang, men noe koldt, især om nettene i posen (det var ÷ 41° og ÷ 42°). Isen ser ut til å bli jevnere jo lengere vi kommer frem, og på sine steder er det som å fare over innlandsis. Drar det på slik, skal det gå som en dans det hele.» Den dag mistet vi distansehjulet vårt; vi merket det først en stund efter, og da jeg ikke visste hvor langt det kunde bli å gå tilbake, fant jeg det ikke umaken verd å vende om og lete efter det. Det gjorde at vi siden bare kunde gjette oss til hvor lange dagsmarsjene var. Vi hadde også et annet uhell den dag. En av hundene, som het Livjegeren, var blitt så dårlig at han ikke kunde trekke lenger, og vi lot ham gå løs. Det var først langt på dagen vi la merke til at han ikke var med — han var blitt liggende igjen på teltplassen, og jeg måtte stryke tilbake på ski for å hente ham.

«Torsdag den 21. mars. Klokken 9 formiddag ÷ 42° (minimum om natten ÷ 44°). Klart, som hver dag. Strålende vakkert vær, herlig å fare, men noe koldt om nettene — med kvikksølvet slik til stadighet frosset. Å lappe finnsko i den temperaturen her inne i teltet, mens nesen så saktelig fryser bort, er heller ikke bare søtt. Men allting er en overgang, sa reven, han blev flådd, og dagen og lyset og varmen er jo foran oss; det går mot en fest.»

«Fredag den 22. mars. Deilig is å komme frem over; det går bedre og bedre. Holdt på fra omkring klokken halv tolv om formiddagen til klokken halv ni om kvelden igår og gjorde da vel våre 3 mil, håper jeg. Vi skulde altså være på 85°. Det eneste ubehagelige nu er kulden. Klærne forvandler sig mer og mer til isbrynjer om dagen og våte omslag om nettene. Ullteppene likeså. Soveposene blir stadig tyngre av fuktigheten, som fryser i hårene. Samme klare uforanderlige vær dag efter dag. Nu lenges vi begge efter avveksling, gjerne litt overskyet med litt mere mildhet. Temperaturen om natten ÷ 42,7°.»

Ved en observasjon som jeg tok senere om middagen viste det sig at vår bredde den dag skulde være 85° 9’ n. br.

«Lørdag den 23. mars. På grunn av observasjon, surring av kjelken., lapping av sekker og meget annet slikt som ikke er så hyggelig å drive med i den lave temperatur, kom vi først avsted klokken 3 om eftermiddagen igår. Vi holdt på til klokken 9 om kvelden, da vi stanset oppe i noe av den styggeste is vi har sett i det siste. — Det er det samme strålende solskinn; men igår eftermiddag tiltok vinddraget som vi har hatt fra nordost alle disse dagene, og det var temmelig surt. Vi kom over en stor tilfrosset klare igår kveld; det så mest ut som en stor innsjø.» Det kunde ikke være så lenge siden den klaren var dannet; isen var ennu nokså tynn på den. Det er underlig at slike klarer skal kunne opstå på den tiden av året deroppe.

Fra nu av var det slutt med den flate isen, som det bare hadde vært en lyst å fare over, og vi fikk ofte store hindringer å kjempe med. Søndag den 24. mars heter det: «Mindre god is. Igår var en slitsom dag. Vi kom vel litt frem da også; men jeg tør knapt anslå det til mer enn halvannen mil. Disse evindelige løft på de tunglastede kjelker er vel skikket til å sette en arm rygg ut av humør. — — Vi stanset omkring klokken halv ni om kvelden. Det er påtagelig hvorledes hver dag blir lengere og solen går senere ned; om noen få dager har vi altså midnattssol. — Vi slaktet «Livjegeren» igår kveld og hadde et surt arbeide med å flå den.» Det var den første hund som blev drept; siden kom mange efter. Det var noe av det ubehageligste arbeide vi hadde på turen, ikke minst nu i begynnelsen, da det var så koldt. Da denne første hunden blev lemmet op og servert for de andre, var det mange av dem som heller stod og sultet hele natten enn de vilde røre den maten. Men efterhvert som dagene gikk og de blev mer utslitt, lærte de å sette pris på hundekjøtt også, og senere var vi ikke alltid så omhyggelige som å flå det slaktede dyr engang, men lemmet det op med hud og hår.

De følgende dager var isen stundimellem noe bedre; men som oftest var den slem, og vi blev mer og mer slitne av det uavlatelige kjak med å hjelpe hundene, reise kjelkene hver gang de kantret, og trekke eller bære dem over koss og ulende. Stundom kunde vi være så søvnige om kvelden at øinene lukket sig og vi sovnet der vi gikk. Det hendte at hodet duppet og jeg våknet ved at jeg stupte forover på skiene. Så stanset vi da efter å ha søkt oss ut en teltplass bak et koss eller en skrugar hvor der var litt le for vinden. Mens Johansen tok sig av hundene, gav dem mat o. s. v., falt det gjerne i min lodd å reise teltet, fylle kokeapparatet og tende lampen for snarest å få kveldsmaten istand. En dag var det gjerne lapskaus, laget av pemmikan og tørrede poteter, en annen dag fiskegratin, laget av fiskemel, hvetemel og smør, en tredje dag kunde det være ertesuppe, bønnesuppe eller linsesuppe med brød og pemmikan til. Den smakte herlig all denne maten. Mest i kurs hos Johansen stod gjerne lapskausen, mens jeg var litt i tvil om ikke fiskegratinen var enda bedre; efter hvert som tiden led, gikk han også over til min mening, og fiskegratinen rangerte høiest av alt.

Så snart Johansen var ferdig med hundene, og de forskjellige poser med matvarer for kveldsmat og frokost var bragt inn i teltet, og likeså de to sekkene med våre private saker,[3] blev soveposen bredt ut, teltdøren blev omhyggelig lukket til, og vi krøp ned i posen for å begynne å tine op våre klær. Dette var mindre behagelig. I dagens løp samlet nemlig den fuktige utdunstning fra legemet sig litt efter litt i våre ytterklær, frøs til is og gjorde dem til fullstendige ispansere. Om det hadde vært mulig å få trukket dem av oss, hadde de kunnet stå for sig selv; hver gang vi rørte oss knaste det høilydt i dem. De var så hårde og stive at f. eks. ermene på min trøie under gangen grov dype sår inn i kjøttet ved håndleddene. På den høire hånd kom det frost i et slikt sår, og det vidde sig daglig ut; jeg søkte å dekke det med bandasjer; men det var først sent på sommeren at det blev noenlunde helet, og merke efter det vil der vel bli bestandig. Når vi så om kveldene kom i soveposen med disse klærne, begynte isen langsomt å tine, og til dette gikk det med adskillig legemsvarme. Vi trykket oss tett sammen inne i posen og hikstet og hakket tenner; men det varte visst en time eller halvannen før vi kunde få litt av den varmen i kroppen vi så sårt lengtet efter. Nu endelig var klærne blitt våte og bøielige, for så på ny å fryse noen få minutter efter at vi hadde tørnet ut av posen om morgenen. Der var ikke tanke om å få tørk på dem under ferden så lenge kulden varte, da det stadig hopet sig op mer og mer fuktighet i dem. Det skulde ikke gjøre det bedre at vi måtte tørke vottene våre og det våte fottøiet — ladder, sennegress eller hvad det var — inne på brystet eller inne i bukselårene hver natt mens vi sov. Det var som å ligge med våte omslag bestandig, og det var ikke videre morsomt å putte dem inn på den stakkars kroppen disse våte, kolde sakene; men det var jo nødvendig, og da kan en gjøre meget. Til gjengjeld hadde vi da noenlunde tørre ting å ta på om morgenen, og på den visen greide vi oss godt.

Å, så søvnige vi var mens vi lå der i posen og frøs og ventet på at kveldsmaten skulde bli ferdig! Jeg som var kokk måtte se til så noenlunde å holde mig våken for å passe kokingen, og det lyktes jo stundom; men ofte våknet jeg for å finne at jeg hadde latt det koke meget for lenge. Endelig var maten ferdig, blev øst op og smakte som alltid fortreffelig. De øieblikkene var glanspunktene i vår tilværelse som vi hele dagen stundet mot. Men ofte var vi så trette at øinene ség sammen, og vi sovnet med skjeen på vei fra koppen til munnen, så hånden falt død ned og maten skvatt utover.

Efter kveldsmaten tillot vi oss gjerne den luksus å lage litt ekstra drikke: vann så varmt som vi kunde tåle det, med tørret mysepulver opi. Det smakte noe likt kokt melk, og vi syntes det var vidunderlig velgjørende, det varmet like ned i stortåen. Så grov vi oss dypt ned i posen, spente lokket omhyggelig igjen, krøp tett sammen og sov snart de rettferdiges søvn. Men ennu i drømme drev vi i ett vekk på med å slite på kjelkene og drive hundene frem — nordover, nordover! Jeg våknet ofte ved å høre Johansen rope i søvne på «Pan» eller «Barrabas» eller «Klapperslangen»: «Vil du frem, din dævel!» — «Brr, brr, helvetes bikkjer; — sass! sass! Nei, nu bærer det pokker i vold med hele kjelken»

Vi syntes begge det var nokså bra i posen når vi først hadde fått varmen i kroppen; men svært varmt kan det vel like fullt ikke ha vært, for da jeg våknet en natt hadde jeg frosset fingertuppene bort på begge hender.

Imens sov hundene i sneen utenfor.

Om morgenen måtte jeg som kokk tørne ut først for å koke frokosten; det tok en times tid. Annen hver morgen var det gjerne chokolade, smørbrød og pemmikan, de andre morgener smørgrøt (av hvetemel, vann og smør), havregrynsgrøt eller noe lignende, og dertil melk, laget av vann og mysepulver. Når maten var ferdig, blev Johansen purret. Vi satt oppe i soveposen, med et av ullteppene som duk ovenpå, og der blev dekket op, og vi hadde en hyggelig frokost; skrev bakefter litt i våre dagbøker, — og så skulde vi ut. Men som vi var trette! Hvor meget jeg ofte skulde gitt for å ha fått krype ned i bunnen av posen igjen og sove videre døgnet rundt; jeg syntes det måtte være livets høieste nytelse. Men det gjaldt å komme nordover, nordover. Vi rigget oss til, og så ut i kulden for å gjøre kjelkene i stand, greie hundelinene op, spenne hundene for og komme avsted snarest mulig. Å, slik som vi de sure dagene lengtet efter våre varme ulveskinnspelser som lå igjen i «Fram»!

Og så drog vi da. Selv gikk jeg foran for å finne vei gjennem denne humpete isen; efter kom kjelken med min kajakk. Hundene lærte snart å følge; men for hver ujevnhet stanset de, og hvis en så ikke bare ved et tilrop kunde få dem alle til å ta i igjen på én gang og få kjelken over, måtte en tilbake for å banke dem eller hjelpe dem, alt efter som omstendighetene kunde være. Johansen fulgte så bakefter med de to andre kjelkene, snart skrikende til hundene at de måtte dra på, snart bankende, snart slitende på kjelkene over de slemme skrugarene. Det lar sig ikke nekte at det var en mishandling av de stakkars dyrene som en ofte må tenke tilbake på med gru. Det kan grøsse i mig når jeg minnes hvorledes vi ubarmhjertig kunde drive dem frem med tykke askestokker når de var stanset av tretthet, næsten uten evne til å røre sig lengere; det kunde skjære en i hjertet å se dem; men en vendte helst øinene bort og gjorde sig hård. Det var jo nødvendig. Frem måtte vi — for det måtte alle andre hensyn vike. Det er vemodig ved slik en ferd at en systematisk dreper alle bedre følelser og bare levner den hårdhjertede egoist igjen. Huff, når jeg tenker på alle de prektige dyrene som slet for oss så lenge de kunde røre en muskel, tro og uten å knurre, som aldri fikk takk, sjelden et vennlig ord, og daglig krympet sig under våre piskeslag, inntil øieblikket kom da de ikke kunde mer og døden befridde dem fra deres pinsler; når jeg minnes hvorledes de én efter én måtte late livet der oppe på de øde ismarkene som var vidne til deres troskap og opofrelse, — da kan der komme stunder av bitter selvbebreidelse.

Det gikk så meget tid for oss to alene bare med å slå leir, mate hundene, slakte dem, koke og greie sig om kvelden, og så bryte op og stelle sig i stand om morgenen, at det var vanskelig å få døgnet til å slå til, når en skulde gjøre ordentlige dagsmarsjer og dessuten få den søvn en trengte om natten. Men nu da nettene blev lyse, var det heller ikke så meget om å gjøre å holde døgnet, — vi drog avsted når det passet sig, hvad enten det var natt eller dag, stanset igjen efter som det høvde, og tok den søvn som kunde være nødvendig for folk og dyr. Som regel holdt jeg på at dagsmarsjene burde vare ni til ti timer. Midt på dagen hadde vi gjerne en middagsrast med litt å bite i, sedvanligvis noe brød og smør, med litt pemmikan eller leverpostei. De var sure disse middagene; vi søkte oss gjerne en god plass med le og pakket oss ganske inn i våre ulltepper, men like fullt bet vinden tvers igjennem oss mens vi satt der på kjelkene og spiste. Stundom bredte vi soveposen ut på isen, tok maten med oss og krøp godt ned i, men opnådde dog ikke å tine posen og klærne op mens vi lå der. Ofte syntes vi det var for surt dette også, og gikk da op og ned mens vi spiste for å holde varmen. Så måtte vi gjerne til med det ikke mindre sure arbeide å greie hundelinene. Vi var glad når vi endelig kunde dra i vei igjen. Om eftermiddagen var det som regel et stykke kjøttchokolade til manns.

De fleste arktiske sledereisende har klaget over den «arktiske tørst»; den har vært betraktet som et næsten uundgåelig onde under lange reiser over snemarker. Den forøkes hyppig ved at man spiser sne. Jeg hadde også forberedt mig på denne tørstfølelse, som vi led sterkt av på ferden over Grønland, og nu hadde vi tatt med lommeflasker (av ebonitt) som vi fylte med vann fra kokeapparatet om morgenen; ved å bære dem inne på brystet kunde vi verge dem mot kulden. Til min forbauselse opdaget jeg imidlertid snart at hele dagen kunde gå uten at jeg så godt som smakte vannet i min flaske; jo lenger det led dess mindre trang følte jeg til å drikke om dagen, og til slutt holdt jeg op å føre vann med mig. At vi så helt blev skånet for denne lidelse lå vel nærmest i at vi i vårt fortrinlige kokeapparat, med forbruk av et minimum av brensel, fikk kokt og smeltet så meget vann at vi kunde drikke alt vi vilde om morgenen.

«Fredag den 29. mars. Det gnager sig jo fremover; men smått går det. Isen er bare så måtelig, ikke som jeg hadde ventet den og som den tegnet i begynnelsen. Her er ofte svære skrugarer av uhyggelig utseende; de hefter meget. Dertil kommer at hundene begynner å bli temmelig langsomme og trege og næsten ikke er til å få frem. Og så disse uendelige greiinger av de stivfrosne trekktauene, som blir verre og verre å ha med å gjøre dess mere tvinn og dess flere knoper det kommer i dem. Uavlatelig hopper hundene over hverandre og inn mellem hverandre, og ikke mange minuttene efter at en har gjort linene fullstendig klare er de tvunnet sammen i en eneste floke igjen. Så stanser en av kjelkene på en isknultre; hundene hyler utålmodig for å komme efter kameratene som drog foran, én biter trekktauet over og setter avsted, så kanskje én eller to til: de må fanges inn, og linene må knopes sammen — å spleise dem skikkelig har en ikke tid til, og heller ikke er det noe lett arbeide i denne kulden. Slik går det uavlatelig i den ulendte is, og minst hver annen time må en stanse for å greie liner.

Vi drog avsted igår omtrent klokken 8 om morgenen og stanset så på lag klokken 5 om eftermiddagen. Efter middag blev plutselig den nordostvind vi har hatt hele tiden sterkere, og med én gang blev himmelen overtrukket. Vi hilste det med glede, da vi så et merke på værforandring i det og sannsynligvis en ende på denne evindelige kulden og det evindelige klarværet. Jeg tror heller ikke vi har tatt feil; igår kveld var temperaturen steget til ÷ 34°, og vi har hatt den beste natt i posen på lang tid. Nu da jeg holder på med å lage frokosten, ser jeg det er klart igjen, og solen skinner gjennem teltveggen.»

Den dag tok jeg en meridianobservasjon, som ikke satte oss lenger nord enn omtrent 85° 30’. Jeg kunde ikke skjønne dette; hadde trodd at vi måtte være omtrent på 86° nu, og antok derfor at der måtte være en eller annen feil ved observasjonen.

«Lørdag den 30. mars. Igår var en Tycho-Brahesdag. For det første fant vi meget ulende, hvor vi måtte gjøre adskillige kroker for å komme frem, så dagsmarsjen blev ikke lang, skjønt vi holdt på temmelig lenge. På slutten kom vi dog efter en god del strev inn på vakre sletter med gammel svær is, så jevn som vi ikke på lang tid har hatt. Men så blev vi stanset av noen stygge skrugarer, og det av verste slaget, med opskrudd svær is. Den siste garen var den slemmeste, og foran den var en svær sprekk i tykk-isen. Da den første kjelken skulde over der, falt hundene nedi og måtte hales op; sprekken var henved etpar mannshøider dyp. En hund, det var «Klapperslangen», vrengte selen av sig og fór avsted. Da næste kjelke skulde over, falt kjelken selv i sprekken, og vi var glad over at den ikke blev slått i småbeter. Vi måtte lesse den helt av for å få den op; så laste og surre på ny, og det kostet adskillig tid. Så måtte hundene kastes nedi og hales op på den andre siden. Siste kjelke gikk det så noenlunde med. Da vi hadde drevet på videre et stykke, kom den bortløpne hunden også tilbake. Endelig nådde vi en teltplass, fikk slått leir og fant at det var ÷ 43°, ikke nettop den behageligste temperatur å greie hundeliner i, når en må bruke såre, forfrosne bar-never som der snart ikke er mer skinn igjen på. Tilslutt var vi da i vår kjære pose, og primusen surret koselig. Men så, for å sette råke på motgangen, skulde det hende at den ikke vilde brenne. Jeg undersøkte den på alle kanter, men fant ingen feil. Johansen måtte igjen ut i kajakken efter reservebrenner og verktøi, mens jeg funderte. Endelig fant jeg ut at der var kommet is under lokket og at det derved opstod en lekkasje. Det var straks rettet, så kom der da fyr igjen. Da ertesuppen tilslutt var kokt klokken 5 om morgenen, smakte den usigelig godt. Nu klokken 3 om eftermiddagen tørner jeg ut igjen for å koke. Gud skje lov, godt og varmt har vi det da iallfall i posen; ellers vilde dette liv være uutholdelig.»

«Søndag den 31. mars. Igår kom da endelig det efterlengtede væromslag med sønnenvind og stigende temperatur. Idag tidlig var det ÷ 30°, hvad vi hilser som hel sommer. — På grunn av disse lovende utsikter var det i løftet stemning vi drog avsted igår, med vinden i ryggen, over god is. Og fort kom vi frem, og godt så alt ut. Da blev vi stanset av en råk som åpnet sig nettop idet vi skulde føre den første kjelken over. Den fikk vi såvidt over på den andre siden; men da vi skulde tilbake igjen og hente de andre, veltet et stort isstykke under Johansen, og han falt i vannet med begge benene. Imens videt råken sig stadig ut, og jeg gikk opefter og gikk nedefter og speidet efter en overgang uten å finne noen. Der stod vi — med en mann og en kjelke på den ene siden og to kjelker og en mann på den andre, og det tilmed en våt mann, og så en råk som gapte mer og mer imellem oss. Og kajakkene kunde ikke brukes for øieblikket — de utallige ganger kjelken. hadde kantret i skrugarer og annen stygghet, hadde ispigger og skarpe kanter skåret hull på kajakk-trekkene. Det var lystelige utsikter for natten: å bli liggende, jeg med teltet på den ene siden, han kanskje stivfrysende på den andre. Langt om lenge fant jeg ved en lang omvei et sted hvor jeg slapp over, og fikk så kjelkene sammen igjen. Men vi kunde ikke fortsette lenge, vi måtte slå leir — Johansens nederdel var nu bare is; dessuten var hans vindbukser blitt så flengt at de måtte bøtes.»

«Tirsdag den 2. april. Der er mange slags vanskeligheter å overvinne på denne ferden; en av de verste er hver dag å bli klar til å reise fra leirplassen, for alle de småting som må gjøres. Enda jeg var oppe for å koke før klokken 7 søndag kveld, kom vi likevel ikke flott før henimot klokken 2 igår morges. Johansens kjelke måtte surres om, da innholdet av den ene krabben nu er spist op, og vi måtte legge en brødsekk isteden som underlag for kajakken. En annen krabbe måtte syes igjen, da det drysset pemmikan ut av den. Så måtte vi til å surre om igjen den kjelken brødsekken var tatt fra; men med det samme vi hadde surretauene løse var det like så godt å ta ut en forsyning poteter[4]. Under dette arbeidet opdaget vi at der var gått hull på fiskemelsekken; først ett som blev gjenbundet, så et stort, som måtte syes forsvarlig. Da så potetsekken igjen skulde ned, fant vi et stort hull der også, som måtte bindes for. Så skal hundelinene greies op — det er et eneste tøis alt ihop, og knutene og krengene på disse stive isete linene blir verre og verre å ha med å gjøre. Før frokosten hadde Johansen drevet og lappet sine bukser. Sønnenvinden var blitt hvad vi ombord vilde kalt «møllebris» (6—7 m. i sekundet), og med den i ryggen drog vi da utover morgenen avsted i snefokket. Det gikk svare godt for en stund; men så begynte skrugarene, den ene verre enn den andre. Vi tok en lang middagshvil sånn ved 8- eller 9-tiden om formiddagen.»

Bak en skrugar hadde vi funnet le for vinden; soveposen var bredt ut, og vi krøp nedi med maten vår. Men trett som jeg var, sovnet jeg med matbeten i neven. Og så drømte jeg at jeg var i Norge og var i besøk, — det var enda nede på Fredrikshald, hos noen folk jeg bare hadde møtt én gang i mitt liv for mange år siden i Venedig; og de var så blide og vennlige. Det var første juledag, og jeg blev vist inn i en stor tom sal; der skulde være middag. Det var koldt der inne, og jeg skalv; men noen av rettene stod alt varme og rykende på bordet — en deilig fet gås! Å, slik som jeg gledet mig til den maten! Det begynte å komme noen gjester; gjennem det store vinduet kunde jeg se dem ute på tunet. Jeg vilde til å møte dem, men med ett gikk jeg og vasset i dyp sne. Hvordan hang dette sammen: her midt inne på salsgulvet? Verten lo lunt, og — så våknet jeg og fant mig liggende og skjelve i en sovepose langt nordpå i drivisen. Huff, så elendig ulykkelig jeg følte mig! Vi stod op, stelte stilltiende kjelkene i stand, drog videre og drev ufortrødent på utover til klokken 4 om eftermiddagen. Men jeg syntes det var trist og leit altsammen, og det gikk lang tid før jeg kunde forvinne skuffelsen over at jeg ikke fikk den middagen. Hvad hadde jeg ikke gitt bare for en time i salen der, kold som den var. Her drev vinden jo tvers gjennem en.

«Men skrugarene og de tilfrosne råker med sin opskrudde is på sidene blev verre og verre. Det er for lite sne mellem disse opstablede isstykkene til å bruke ski, og så må en da traske i vei uten. Ingenting ser en i det usiktbare været; det er hvitt i hvitt altsammen: ujevnheter, huller og mellemrummene mellem isstykkene — alt er dekket av et tynt forrædersk snelag, og uavlatelig stuper en ned i sprekker og fallgruber, så en får være mer enn glad så lenge en ikke brekker benene. Lange stykker må en gå foran for å finne vei, og lete snart til den ene siden og snart til den andre; når en så endelig har funnet en fremkomst, må en tilbake igjen for å hente kjelkene. På den vis blir strekningen vi går ofte tilbakelagt mange ganger. Igår da vi stanset, var jeg litt sliten. Det verste ved affæren igår var likevel at vi holdt på så lenge at det var for sent å trekke Johansens ur da vi slo leir; det var alt stanset; mitt hakket og gikk heldigvis ennu da jeg trakk det op, så jeg håper det er i orden. Klokken 12 middag ÷ 31,5°. Klart vær, sydostlig vind (4 m.). — Isen ser styggere og styggere ut, og jeg begynner å få betenkeligheter ved å holde på for lenge nordover.»

«Onsdag den 3. april. Drog avsted ved 3-tiden om eftermiddagen igår. Ved midnatt blev vi stanset av stygg is og en nyfrossen råk, hvor isen var så tynn at vi ikke kunde gå over den; vi måtte ha gjort store omveier for å komme frem. Nå, så slo vi leir, og «Russen» blev slaktet (det var den annen hund). Den gav 26 lonser; men åtte hunder vilde ikke ete dem og måtte få pemmikan. Isen ser ikke pen ut forover. Alle disse skrugarene kan gjøre en fortvilet, og det ser ikke ut til å bli bedre. Jeg tørnet ut ved middagstid og tok en meridianobservasjon som setter oss på 85° 59’. Det er overraskende at vi ennu ikke er lengere; jeg synes vi sliter alt det vi orker, og enda monner det ikke mer. Er for alvor begynt å bli betenkelig ved å drive på nordover stort lenger. Det er tre ganger så langt til Franz Josefs Land som den avstand vi nu har gått. Hvordan er isen i den retning? Vi kan knapt gjøre regning på at den er bedre, og fremgangen blir vel heller ikke større. Dertil kommer at landets form og utstrekning er ukjent og kan skaffe oss adskillig ophold, uten at vi kan få vilt straks. Jeg har lenge skjønt at polen selv eller dens nærmeste omgivelser er det ikke råd å nå over slik is og med disse hundene. Hadde vi bare så sant hatt flere av dem! Hvad skulde jeg nu ikke gitt for Olenek-hundene! Vi må snu. Litt før eller litt senere. Men når det altså bare er et tidsspørsmål, kunde vi da ikke gjøre vel så stor nytte på Franz Josefs Land som ved å fare her ute i drivisen? Vi har nu hatt god leilighet til å lære den å kjenne, og det vil knapt være noe annet å finne like til polen. Ikke kan vi håpe å nå noe klekkelig stykke høiere heller før tiden tvinger oss til å vende om. Vi bør visst ikke vente stort lengere. Klokken 12 middag ÷ 29,4°. Klart vær, 1 m. vind fra øst. Klokken 12 midnatt ÷ 34°. Klart og stille.»

Det blev mig en større og større gåte, at vi ikke var kommet lenger nord. Jeg regnet og regnet mens jeg gikk, la våre dagsmarsjer sammen og regnet; men alltid med samme utfall: de måtte ha ført oss langt nordenfor 86°, såfremt bare isen lå rolig. Det blev mig snart altfor klart at den nu drev sydefter og at vi i denne lunefulle drift, avhengig av vind og strømninger, hadde den verste fiende å kjempe mot.

«Fredag den 5. april. Begynte marsjen klokken 3 igår morges; men isen var stygg, med råker og skrugarer, så det gikk smått og trått. Det er som å kjøre over lange store urer. Hver eneste slik koster meget tid, først med å finne en gjennemgang og derefter med å få sig og sitt igjennem; og så faller en kanskje i vannet attpå — igår trådte jeg igjennem to ganger. Sliter jeg med å ta ut vei og føre min kjelke frem, så har Johansen det sandelig ikke bedre som har to kjelker å ta vare på; det er et tungt løft bare det er en isknultre en av dem skal over, for ikke å snakke om skrugarene. Men det er god «to» i den karen, han gir det ikke op så brått. På en råk her i forgårs falt han igjen i vannet med begge ben til over knærne. Jeg hadde faret over på ski i forveien uten å merke at isen var skrøpelig. Han kom efter uten ski og gikk ved siden av den ene kjelken. Med ett sviktet isen under ham, og han sank i. Heldigvis fikk han tak i kjelken, og hundene, som rolig blev ved å gå, trakk ham op igjen. Det er mindre behagelig med slike bad nu når en ingen leilighet har til å tørre klærne eller til å få på sig noe tørt, men må gå med det frosne panser til det tørker på kroppen — og det går litt sent i denne temperatur. Jeg tok lengde og misvisningsobservasjon igår morges og har tilbragt hele formiddagen her i posen idag med å regne dem ut for å få full greie på hvor vi er. Finner at bredden for i forgårs var 86° 2,8’. Det er svært lite efter et slikt strev; men hvad skal vi gjøre når ikke isen er anderledes? Og disse hundene kan jo heller ikke greie mer enn de gjør, stakkars dyr. Lengden for igår var 98° 47’ 15"; misvisning 44,4°. — Jeg kommer mer og mer til den overbevisning at vi bør vende førenn vi egentlig hadde fastsatt. Der er antagelig 70[5] mil eller så til Petermanns Land; men de tør kanskje bli seige nok å få ende på, de milene. Spørsmålet er bare: Burde vi ikke iallfall prøve å nå 87° n. br.? Men — jeg tviler på at vi kan holde på så lenge, hvis det ikke blir bedre enn nu.»

«Lørdag den 6. april. Klokken 2 formiddag ÷ 24,2°. Isen blev verre og verre. Igår bragte den mig næsten på fortvilelsens rand, og da vi stanset idag morges, var jeg omtrent bestemt på å vende. Jeg vil fortsette en dag enda for å se om isen virkelig er like ens nordigjennem — slik som det ser ut fra en opimot 30 fot høi skrugar som vi har slått leir ved nu. Vi kom neppe et par kvartmil frem igår. Råker, skrugarer og et endeløst ulende — den ser ut som en ur hele isflaten — og så disse evindelige løft på kjelkene over enhver ujevnhet, det kan gjøre ende på kjemper; og slitne blir vi unektelig.»

«Mandag den 8. april. Isen blev verre og ikke bedre; vi kom ingen vei. Skrugar efter skrugar og bare isklumper å fare over. Vi drog avsted omtrent klokken 2 igår morges og holdt på det vi orket utover, med løft i løft; men til slutt blev det rent ille. Jeg gikk foran på ski et godt stykke nordefter; men noen rimelig fremkomst var ikke å øine, fra det høieste koss så jeg ikke annen slags is til horisonten. Det var som å se utover en snedekt endeløs stenur. Å holde på lenger er det liten mening i; vi opnår for lite og ofrer de kostbare dagene. Skal det komme meget slik is mellem oss og Franz Josefs Land, får vi sandelig bruk for dem. Og så bestemte jeg mig da til å stanse og sette kurs for Kapp Fligely.

På denne nordligste teltplass holdt vi stor festmiddag med lapskaus, brød og smør, tørr chokolade, tyttebærgrøt og varm mysedrikke. Overmette krøp vi til slutt i den kjære soveposen, vår trofaste venn og tilflukt. Igår tok jeg en meridianobservasjon; av den ser jeg at vi skulde være på omtrent 86° 10’[6]. Idag morges tok jeg en lengde. Kl. 8 ½ formiddag ÷ 36°.»

————————————
1. Her som overalt ellers menes med mil norske sjømil eller geografiske mil (lik 7420 meter).
2. Å sette over råker i kajakkene på denne tid, da temperaturen var så lav, var av flere grunner ikke rådelig; bl. a. vilde kajakkene bli meget tyngre ved at det vann som kunde trenge inn i dem, hvis de ikke var helt tette, øieblikkelig vilde fryse, og vi hadde da neppe noe middel til å få det ut igjen.
3. I disse sekker hadde vi hvert vårt ombytte av ullundertøi (skjorter og underbukser), dessuten ullvotter, fingervanter, en filthatt, fotkluter, snebriller, slør, dagbøker og forskjellig annet. Vi brukte sekkene som hodeputer om natten.
4. Vi hadde stadig noen mindre poser med forsyninger av de forskjellige proviantsorter liggende i våre kajakker, så vi kunde ta der det vi daglig trengte, uten å måtte gå i de store, vel tilsurrede eller gjensydde sekker på kjelkene.
5. I virkeligheten var det da over 90 mil til Kapp Fligely.
6. Dette var den bredde jeg fikk ved et rutt overslag. Ved nærmere utregning viste bredden sig å være 86° 13,6’, lengden omkring 95°. Bredden var høiere enn vi efter de siste dagers observasjoner kunde vente; isen var klarligvis igjen i drift nordover — hvad vi noen dager senere skulde få ytterligere bevis for.


III. PÅ HJEMVEI

Tirsdag den 9. april. Igår var altså vår første marsj på hjemveien.
Vi ventet samme uhyggelige is; men til vår forbauselse hadde vi ikke gått langt før vi kom inn i tålelig godt lende, som stadig blev bedre, og med få stansninger drev vi på å gå uavlatelig. Skrugarer møtte vi visstnok; men de lot sig alltid nokså lett omgå; og frem kom vi. Vi drog avsted omkring klokken 2 igår eftermiddag, og holdt på til klokken 1 idag morges.»

«Torsdag den 11. april. Bedre og bedre. Fant bare vakre sletter igår med noen få skrugarer, som var lette å slippe forbi, og så noen råker med tynn is, som gav oss en del mer bryderi. De strakte sig imidlertid noe så nær i samme retning som vår kurs (den er nu S 22° V misvisende, eller rettvisende omtrent VSV), så vi kunde følge langsefter dem. Til slutt måtte vi dog over, og det gikk godt, om den tynne ny-isen også bølget mer enn ønskelig var under oss og kjelkene. Endelig ut på eftermiddagen igår møtte vi nok en råk, som vi vilde gå over på samme vis. Med den første kjelken nådde vi så noenlunde uskadd over. Med den andre var det verre. Ikke før var de første hunder i spannet kommet ut på det farligste stedet hvor isen var tynnest og hvor der var trengt noe vann op på den, før de stanset og forsiktig dyppet labbene bort i vannet; så bar det igjennem med én — han plasket og brøt isen under sig for å komme op, den begynte å synke under vekten av de andre hundene og av kjelken, vannet flommet innover. Hurtigst mulig måtte jeg trekke kjelke og dyr tilbake og drive dem inn til den faste isen igjen, og det lyktes også med alt i god behold. Enda et forsøk gjorde vi, på et annet sted — jeg sprang foran på ski og lokket hundene fort efter, og Johansen drev på bak. Men det gikk ikke bedre; «Suggen» falt i, og vi måtte tilbake. — Først efter en lang omvei og meget slit nådde vi endelig over med de to siste kjelkene også, og fant en god teltplass, hvor vi har hatt den varmeste natt og den koseligste og luneste morgen (tilbragt med forskjellige reparasjoner) som vi ennu har hatt på hele turen. Vi begynte marsjen klokken 5 igår morges, og stanset her omkring klokken 6 om eftermiddagen. Jeg tror vi igår gjorde den lengste dagsmarsj vi hittil har klart, sikkert henved tre mil. Klokken 2 eftermiddag ÷ 27,6°.»

«Lørdag den 13. april. Nu har vi faret i tre dager over bare god is. Holder det ved slik, blir hjemreisen kortere enn jeg hadde trodd. Jeg forstår ikke denne plutselige forandringen på isen. Skulde det være det at vi nu farer mer langs efter den retning ujevnhetene og skrugarene strekker sig i, så vi ikke så ofte behøver å gå over dem, mens vi før for tvers på dem, og altså stadig måtte over? De råker vi har møtt synes næsten å tyde på det; de har strakt sig meget nær efter vår kurs. Igår hendte det kjedelige uhell at urene stanset, da der var gått for lang tid fra vi krøp i posen forrige natt og til vi slo leir igår. Vi trakk dem naturligvis straks igjen. Men for å finne Greenwich tid har jeg nu ikke annet å gjøre enn å ta tidsobservasjon og bredde idag, og så efter et skjønn anslå den avstand vi har tilbakelagt fra vårt vendepunkt den 8. april, da jeg tok siste lengde. Derved vil feilen neppe bli stor. — Jeg antar at vi ikke kan ha gått mindre enn gjennemsnittlig tre mil om dagen på disse tre dagsmarsjer, og følgelig er vi kommet ni mil i retningen S 22° V. (m.v.). Da vi stanset her igår, blev «Barbara» slaktet. Disse slaktninger er tidsspillende og lite lystelige. Klart vær; kl. 6 ½ i formiddag ÷ 30°; vinden syd (2—3 m.).»

«Søndag den 14. april, påskedag. Vi var uheldige med råker igår, og de drev oss adskillig ut av kursen. Tilslutt blev vi stanset av en som så lei ut, og da jeg hadde gått et drygt stykke langs den uten å finne overgang, syntes jeg at det under slike omstendigheter var heldigst å slå leir og gjøre sig en hyggelig påskekveld. Dessuten skulde jeg regne ut bredde, lengde, klokkeslett-observasjon, og misvisning; det gjaldt jo snarest mulig å få greie på urene, efter at de hadde stått i forgårs. Teltet kom op, og mens Johansen stelte hundene, krøp jeg i posen. Men å ligge og tine op en frossen pose, frosne klær og frosne sko, og samtidig skulle regne ut observasjoner og slå op logaritmer med såre forfrosne fingrer, er ikke udelt behagelig, selv om temperaturen ikke er lavere enn ÷ 30°. Fort går det ikke, og resten av regningen har jeg da også måttet ta påskedagen til, så vi kommer først avsted nu ved kveldstid idag. Imidlertid hadde vi en koselig påskekveld, med slikt traktement: 1. varm mysedrikke, 2. fiskegratin, 3. tyttebærgrøt, 4. lime-juice-toddy (d. e. lime-juice-tabletter og litt sukker opløst i varmt vann). Likefrem en storslagen middag. Gode og mette krøp vi endelig klokken 2 under lokket. Jeg har regnet om igjen våre bredder og lengder fra før, for å se om der skulde være noen feil. Jeg skjønner det ikke; jeg finner at vi igår ikke skulde være kommet lenger syd enn 86° 5,3’, mens vi efter vårt bestikk, når jeg forutsetter vi har gått ti mil på de tre dagsmarsjer, skulde være kommet ned på 85° og noen og femti minutter. Jeg kan ikke forklare mig det på annen måte enn at den sydlige vind i de siste dagene har gitt oss sterk drift nordover, hvad der jo er godt for «Fram», men mindre godt for oss — nu. Jeg forutsetter at vi er på 86° ø. l., og har utregnet urenes nuværende stand derefter. — Himmelen har idag til et ombytte vært overskyet; men nu i kveld, da vi tok vår annen frokost, klarnet det, og solen skinner igjen vennlig inn gjennem teltveggen. Johansen har lappet klær idag, mens jeg har regnet og satt ut kursene. Så mildt og koselig har vi ikke hatt det ennu. Kl. 10 em. ÷ 25,6°.»

«Tirsdag den 16. april. Som vi skulde avsted klokken 1 igår morges, lusket «Baro» sin vei; han hadde fått se et par av de andre hunder bli spent for, og skjønte hvad det gjaldt. Da jeg var bange for å miste hunden — det var den beste jeg hadde i mitt spann — heftet dette oss ikke så lite. Jeg ropte og jeg ropte, gikk rundt på kossene og speidet; men ingenting så jeg, bare skrugarer, rygg bak rygg utover til horisonten, og lengst der nord glitren av midnattsolen — isverdenen drømte i den lyse kjølige morgenstemning. Vi måtte dra uten hund. Men så fikk jeg til min store glede se ham dukke op langt bak i vårt kjølvann; jeg trodde jeg hadde sett hans prektige ansikt for siste gang. Nu skammet han sig visst; han kom, stod ganske rolig og så bønnfallende på mig, da jeg tok ham og spente ham for. Jeg hadde tenkt å banke ham; men de øinene avvæbnet mig. — Vi fant god og fremkommelig is, om ikke alltid så flat, og gjorde god fremgang. En del skrugarer tvang oss dog vestligere enn kursen. Ut på morgenen opdaget jeg at jeg hadde glemt igjen kompasset et eller annet sted hvor jeg hadde tatt peiling for kursen. Det kunde vi ikke undvære, og jeg måtte tilbake for å lete efter det. Jeg fant det også; men det blev en dryg tur ekstra. Under den blev jeg for første gang besværet av varmen. Da jeg endelig kom tilbake til kjelkene igjen, var jeg temmelig slapp; og Johansen satt der og sov på kajakken, og bakte sig i solen og følte det for første gang deilig og varmt. Så i vei igjen. Men lyset og varmen gjorde oss døsige og sløve, så det gikk sent å dra sig frem. Klokken 10 om formiddagen slo vi derfor telt. Jeg blev ikke lite forbauset da jeg skulde ta den meteorologiske observasjon, og fant at svinge-termometret viste ÷ 26,2°. Teltet satte vi selvfølgelig op i solsteken, godt og varmt blev det der inne, og en hyggelig påskemiddag hadde vi — det var jo middag for både første og annen påskedag.»

«Onsdag den 17. april, ÷ 28°. Igår fikk vi visstnok den lengste dagsmarsj vi har gjort ennu. Vi begynte kl. 7 ½ om morgenen og stanset omkring kl. 9 om kvelden, med et par timers middag i posen. Isen var hvad jeg tidligere vilde kalt alt annet enn god; gjennemgående var den meget ulendt, med opskrudd nyere is og eldre avrundede hauger, skrugarer hist og her innimellem. Noenlunde fremkomst fant vi dog, og råker blev vi heldigvis ikke stanset av. Føret var noe løst mellem alle ujevnhetene; men hundene trekker nu frem overalt, og i grunnen kan en ikke klage på dem. Den is vi her har stanset i, er temmelig lik den vi hadde omkring «Fram»; vi er vel kommet ned omtrent i det strøk hun driver i nu. Jeg tror sikkert vi kom våre fire mil frem igår, og avstanden på hjemveien skulde nu være tilsammen 17 mil. — Været er herlig nu, ikke så koldt at det generer synderlig. Der er en merkelig likevekt og stillstand i luften her oppe, ser det ut til. Nu har vi altså faret over denne is i over en måned, og ikke en eneste dag har vi vært opholdt av uvær. Det samme strålende solskinn hele tiden, bare med undtagelse av et par dager, og også da tittet solen frem. Livet blir skjønnere og skjønnere, kuldeperioden er forbi; men den var fæl. Nu går vi fremad mot land og mot sommer; det er herlig å tørne ut om morgenen — med en god dagsmarsj i vente — for å koke og ligge og kose sig godt og varmt her i posen, og drømme lyse drømmer om fremtiden, når vi kommer hjem, hjem! Har idag foretatt et storartet skredderarbeide på buksene mine; de var helt revnet i sømmen. Det kjennes ganske mildt å sitte og sy i ÷ 28°, mot hvad det var den gangen det var under ÷ 40°; da var det ikke så hyggelig å bruke nålen.»

«Fredag den 19. april. — — — Nu har vi hundeproviant for en tre eller fire dager igjen; men jeg tenker å spare den en stund og spise op de dårligste hundene først. Igår blev «Perpetuum» slaktet. Det er ellers en kjedelig historie, denne slaktningen; men hvad skal vi gjøre? Især er det å få livet av dem uhyggelig. Vi har hittil brukt å stikke dem med kniv; men det var mindre bra. Igår skulde vi da prøve en annen måte; men det var verre enda. Som vanlig førte vi dyret bort bak et koss eller en skrugar, for at de andre hunder ikke skulde se hvad der gikk for sig, satte så et rep om halsen på dyret og drog til i hver sin ende, av alle krefter; men det hjalp ikke, og til slutt orket vi ikke mere, hendene holdt på å dovne bort på oss i kulden, og der var ikke råd for annet enn å stikke den. Huff, det var fælt! Å skyte var selvfølgelig det greieste; men jeg er redd for å bruke våre dyrebare patroner — vi kan komme til å trenge dem sårt.

Fremdeles det samme strålende solskinn døgnet rundt. Temperaturen, som nu mest er omkring ÷ 20° til 30° , er nærmest behagelig. Den er ubetinget heldig for oss; hvis det var varmere, vilde det ikke være så bra for råkene, de vilde da holde sig åpne i lengere tid. Min største lengsel er nu å komme under land før råkene blir for slemme. Hvad vi så siden skal ta oss for, får bli den tids sak.»

«Søndag den 21. april. Klokken 4 i forgårs eftermiddag drog vi avsted. Ut på natten stanset vi for å spise. Disse middagshvilene er blitt riktig koselige, når vi tar med maten vår og kryper godt ned i soveposen, da det nu er lunt og varmt nede i den. Efter en god lur fortsatte vi marsjen, men blev snart stanset av den styggeste råk vi har vært ute for. Jeg drog avsted langs med den for å finne en overgang, men kom bare gjennem uhyggelig skru-is. Og overalt var råken like bred og fæl, og fylt med knultrer og sørpe, som vidnet tydelig nok om hvorledes isen her i lang tid har vært i bevegelse og blitt knust og opsmuldret ved stadig skruing; det så man også på de mange nye skrugarene og sprekkene på kryss og tvers. Til syvende og sist fant jeg en overgang; men da jeg endelig ad en lang omvei fikk karavanen dit, hadde den forandret sig i mellemtiden, så jeg ikke fant det rådelig å prøve på å slippe over, og gikk igjen avsted for å lete efter en ny. Men jeg gikk langt og lenger enn langt: overalt den samme vemmelige råken, full av isklumper, som lå og grinte i en bred vanngate foran en, med høie skrugarer på hver side. På flere steder så jeg disse isstykkene isprengt med mudder. På ett sted var hele isflakene, hvorav der var skrudd blokker op igår, rent mørkebrune; men jeg kom ikke nær nok til å avgjøre om den farven skrev sig fra mudder eller fra dyrelivet i sjøen. Skrugarene var på sine steder temmelig høie og nådde vel sine 25 fot. Her hadde jeg også god leilighet til å se hvorledes de kommer til å anta rent isfjellignende former, med høie rette kanter, idet gamle garer sprekker tvers over på flere sider. Jeg har oftere på denne ferd sett høie iskoss med slike skvære kanter, og av stort omfang. De kan ligne hele snedekte øer. Det er så god en «paleocrystic ice» som noen kan ønske sig.[1]

Til slutt måtte jeg vende om med uforrettet sak. Det ergerligste ved det hele var næsten at jeg så isen bre sig flat og fin sydover på den annen side av råken, og vi skulde altså være nødt til å slå leir her og vente. Jeg hadde alt gjort mig fortrolig med det, da jeg kom tilbake og fant en forholdsvis god overgang like ved der vi hadde stanset. Vi kom over mens det skrudde under benene på oss; men da var klokken 6 om morgenen. Vi klemte på enda en stund, over bare deilige sletter. Men hundene var trette; det var snart to døgn siden de hadde fått mat. Som vi fór frem, blev vi ikke lite overrasket da vi med ett opdaget en svær tømmerstokk, som stakk på skrå op av isflaten. Det var sibirisk lerketre, såvidt jeg kunde skjønne, sannsynligvis reist slik av en skruing for lenge siden. Det var meget ved, og god ved, i den, og mangt et kok kunde den ha gitt oss; men den var for tung å dra med sig. Vi nøide oss med å merke den; «F. N. H. J. 85° 30’ n. br.»

Sletter, deilige og vide, har vi atter foran oss, og jeg gleder mig til å komme avsted. Det er som en fest å gli frem på skiene over disse flater, stadig nærmere mot land og mot hjemmet, og mens en går, iler tankene uavlatelig sydover, og til alt som er skjønt. — Klokken 6 formiddag ÷ 30°.»

«Mandag den 22. april. Er vi kommet godt frem de andre dagene, så overgikk det sig selv igår. Jeg tror jeg kan sette dagsmarsjen til fem mil; men for å være riktig sikker regner jeg bare åtte tilsammen for de to siste dagene. Hundene begynner dog å bli trette nu, og det går smått når det lakker mot de tider vi skal slå leir. De er utålmodige efter å få mat, og blir mer og mer griske efter ferskt hundekjøtt, kaster sig over det som ulver, med det samme de varme rykende stykker med hud og hår slenges bort til dem. Bare «Kvikk» og «Barnet» holder sig ennu tilbake så lenge kjøttet er varmt, men er det først frossent, tar også de det med grådighet. — Klokken 12 midnatt ÷ 33,3°.»

«Fredag den 26. april, ÷ 31,5° (minimum ÷ 35,7°). Min forbauselse var ikke liten da jeg igår morges med ett fikk se dyreslag foran mig på sneen; det var efter en rev, som var kommet rettvisende vest-- sydvestfra og var gått nordøstover; farene var ganske ferske. Hvad pokker har reven her midt på ville havet å gjøre? Ganske matløs har den heller ikke vært; det lå ekskrementer i slagene; men de var jo ikke overhendig store. Var her land i nærheten? Uvilkårlig så en sig rundt efter det; men været var usiktbart i hele går, så vi for den saks skyld kunde være det nær nok uten å se det. Men likeså rimelig var det vel at denne reven ranglet i kjølvannet på en eller annen bjørn. Men altså ihvertfall: varmblodig pattedyr helt nord på 85°. Og vi hadde ikke gått langt før vi støtte på nok et revefar. Det er ufattelig hvor disse dyr kan finne mat på isen. Kanskje de kan få snadret i sig noen krepsdyr og annet slikt i åpne råker. Men hvorfor forlater de kystene og trekker utpå her? Det er det som mest forundrer mig. Skulde de fare vill? Det synes lite trolig. Nu er jeg spent på om vi idag muligens også skulde finne bjørneslag; det vilde unektelig være ganske tiltalende — en vilde få en følelse av å være kommet beboelige strøk nærmere igjen. — — På slutten igår kom vi over mange råker og skrugarer. I en ganske ny en var det skrudd op svære stykker ferskvannsis, tett isprengt med lere og grus, så blokkene så mørkebrune ut og på frastand godt kunde bli tatt for sten, ja jeg trodde virkelig det var det. Jeg kan vanskelig forestille mig at denne is kan være annet enn elve-is, vel nærmest fra Sibiria. Slike svære stykker ferskvannsis har jeg oftere sett også lengere nord, og endog høit oppe på 86° var der lere på isen.»

«Søndag den 28. april. Også igår kom vi godt frem; jeg tenker fire mil. Vi begynte marsjen omtrent halv fire i forgårs eftermiddag og holdt på til ni igår morges. Det lider mot landet nu, og den spennende tid begynner da vi kan vente å få se noe i horisonten. Å, hvor jeg lenges efter land, efter noe annet enn bare is og sne under føttene, for ikke å tale om noe for øiet å hvile på. Igår kom vi også over et reveslag; det gikk omtrent i samme retning som de tidligere. Ut på dagen blev «Gulen» sprengt, så den ikke kunde gå mere; det syntes å være fullstendig utmattelse, som hadde gjort det slik av med den at den til slutt omtrent ikke kunde stå på benene, sjanglet over ende og blev lagt på lasset, hvor den lå uten å røre sig. Nettop den dagen var den bestemt til slakt. Stakkars dyr, trofast gikk den på og trakk til den ikke kunde mer, og så til takk for arbeidet, når den er slitt helt ut, blir den hundemat. Den blev født på «Fram» den 13. desember 1893, et ekte polarbarn — aldri skulde den få se annet enn is og sne. En snild og god hund var det.»

«Mandag den 29. april, ÷ 20°. Vi hadde ikke gått langt igår før vi blev stanset av åpent vann — en bred klare eller råk, som strakte sig næsten tvers på vår kurs. Vi fulgte den et godt stykke vestover, inntil den endelig med ett begynte å skrue voldsomt sammen på et sted hvor den var smalere. På få minutter tårnet isen sig op, og vi kom oss over skrugaren, som dundret og braket under føttene på oss; en måtte ta benene med sig og drive hunder og kjelker fort over, skulde en ikke komme i beknip mellem de rullende larmende isstykker. Det var nær garen hadde veltet sig over Johansens ski, som var blitt stående igjen en liten stund, mens vi fraktet den siste kjelken over. Da vi endelig var kommet på den andre siden av råken, var det lidd langt på dagen, og et arbeide som det fortjente naturligvis en bete kjøttchokolade omfram. — Så vemmelig det enn er å bli stanset i gild flat is av slik en råk, når en bare stunder efter å komme frem, så vakte det en underlig følelse å se det åpne vann utbredt foran sig, og se solen spille i den krusning som vinden satte. Åpent vann og solglitrende bølger efter så lang en tid . . .

Hundene begynner nu å bli sterkt medtatt; de er vanskelige å få frem. «Barnet» var helt utkjørt og blev slaktet i kveld, og flere av de andre er slappe; selv «Baro», min beste hund, begynner å kjølne i sin iver, «Kvikk» ikke å tale om; jeg får kanskje se å få litt mere mat i dem.

Også igår så jeg et gjenføket revespor; det er altså det fjerde; og det gikk også omtrent i samme retning som de andre. Nu synes jeg det blir vel mange av dem, og jeg begynner for alvor å tro at vi er nær land. Ja jeg venter å få se det hvert øieblikk; men kanskje vil det gå enda noen dager.»[2]

«Tirsdag den 30. april, ÷ 21,4°. Igår blev det tross alt en dårlig dag. Fin og vakker kom den, med glitrende solskinn og varme (÷ 20°) og deilige sletter, som lå der lokkende foran oss og dirret i lysbadet — alt tegnet til at vi skulde gjøre et stort hugg fremover; men akk, hvem kunde se de lumske mørke sprekker som trakk sig tvers over slettene, og som skulde gjøre oss livet surt? Vinden hadde gjort føret hårdt og ypperlig, og det bar godt i vei klokken 6 om eftermiddagen; men vi hadde ikke gått langt før vi blev stanset av en råk med helt åpent vann; den strakte sig tvers på vår kurs. Ved å følge langs med den et stykke kom vi til slutt over. Om ikke lenge traff vi igjen en råk, som gikk omtrent i samme retning. Ved en lengere omvei kom vi også godt og vel over den, bare med det uhell at tre hunder falt i vannet. En tredje råk kom vi også over; men den fjerde blev slem. Bred var den, og vi drog et langt stykke vestover uten å finne overgang. Enda en halv mils vei fortsatte jeg alene videre for å speide; men da det heller ikke der var overgang, vendte jeg tilbake til Johansen og kjelkene. Et fruktesløst arbeide å drive på slik langs råker tvers på kursen; bedre å slå leir og koke en god pemmikanbuljong med julienne, som smakte liflig, og så overgi sig til søvnen og håpe på fremtiden; enten vil råkene sige igjen, eller også fryser de til, nu det er så vidt koldt. Været er stille, så forhåpentlig vil det ikke danne sig nye. Holder det sig så slik de dagene vi trenger for å komme til land, vilde det være bra. Har vi bare landet fatt, kan det danne sig så mange råker det vil for oss. Skulde det bli for slemt før den tid, har vi ikke annet a gjøre enn å sette våre kajakker i stand og lappe dem; som de nu er, vil de ikke flyte; under alle veltinger har isen skåret huller i dem på mange steder, så de vilde renne full i samme øieblikk de kom på vannet. I natt har hundene hatt tak i den ene av våre kostbare pemmikankrabber; de har revet av et hjørne og spist en del; men heldigvis er det ikke så meget enda. Det har ellers vært bra med det at de har latt sekkene våre så noenlunde i fred hittil; men nu blir vel sulten for stri, kan jeg tro, og naturen går over optuktelsen.»

————————————
1. På hele vår ferd så vi ingen virkelige isfjell før vi kom under land — det var alt sammen sjø-is. Det samme var også tilfelle under driften med «Fram».
2. I virkeligheten kom det til å vare nær på tre måneder (inntil 24. juli) innen dette vidunder hendte.


IV. SLIT

Onsdag den 1. mai. ÷ 24,8°. «Jeg fikk halvsålt finnskoene med
seilduk idag, så nu håper jeg de skal holde en stund. Jeg er igjen kar på benene og har to par finnsko, så ett kan tørre sig i solen for en gangs skyld. De har vært våte under hele ferden, og det har også tatt stygt på dem.» Men isen begynte å bli slem nu, og dagsmarsjene blev korte.

Torsdag den 2. mai øket vinden litt efter litt og nådde op i en 9—10 m. i sekundet. Isen blev slem med råker og skrugarer, og et rykende snefokk gjorde ende på siktbarheten. Det blev vanskelig å rote sig frem, så det eneste fornuftige var å slå leir, når det bare var noenlunde le å finne for denne vinden. «Dette var lettere sagt enn gjort i snefokket; men til slutt lyktes også det, og vel tilfreds med å være kommet inn under tak nøt vi vår fiskegratin og krøp i posen, mens vinden rusket i teltveggen og la snefonner op rundt omkring den. Vi hadde måttet slå leir like ved siden av en ny skrugar. Det var ikke nettop så heldig, da vi jo kunde vente skruing i den, men vi hadde ikke noe valg, der var ikke annet le å finne. Allerede før jeg sovnet begynte det å knake i isen under oss, og snart skrudde det med de velkjente sett bak oss i garen. Jeg lå og lyttet om der blev noe av det, og om vi skulde bli nødt til å tørne ut og flytte før isblokkene veltet inn over oss; men mens jeg lydde på denne larmen, som jeg kjente så altfor vel, sovnet jeg, og drømte om et merkelig jordskjelv. Da jeg våknet igjen noen timer efter, var alt stilt; jeg hørte bare vinden som rusket i teltet og rumsterte utenfor, og sneen som blev pisket mot teltveggen. — Om kvelden blev «Potifar» slaktet. Vi har nu seksten hunder igjen; det minker stygt, og enda har vi langt til land.»

«Lørdag den 4. mai. Kom vel frem et par mil igår også; men råkene blir verre og verre. Da vi drog avsted om eftermiddagen — efterat vi hadde måttet omlaste min kjelke og kajakk og rettet på underlaget under Johansens kajakk m. m. — var vinden løiet helt, og det var stille lunt snevær med store snefnokker, aldeles som på en vinterdag hjemme. Slemt var det visstnok å se; for en vet ikke når det bærer med og når det bærer mot, i slikt vær. Men føret var ikke så verst. Sletter hadde vi foran, og frem kom vi. Det var så fortryllende å fare i dette milde vær (÷ 11,3°); en kunde gjøre hvad en vilde, og behøvde ikke å være redd for å ta vottene av; ikke grue for bare å knappe op en knapp. Tenk å kunne bruke de sårfrosne fingrene uten at det voldte store smerter hver gang en rørte ved noe! Snart blev livet imidlertid noe forbitret ved råker. Med en del krangel kom vi da over dem alle sammen, skjønt vi spilte bra meget tid. Endelig fikk vi lange sletter, freidig drog vi på, og så tittet solen også frem. — Det er underlig hvad den stemningen gjør allikevel. For litt siden, da jeg for langs med en svineråk gjennem skruvl og skrugarer og ikke øinet noen fremkomst, var jeg så trett og utmattet at jeg syntes jeg kunde sige rett ned for hvert steg, og ingen nytelse i verden stod over den å kunne få krabbe i posen — og nu, da lykken atter smiler, og fremkomsten ligger for en, er all tretthet med ett slag strøket bort. Ut på natten begynte det for alvor å bli slemt igjen. Fra nu av var det råk i råk, den ene verre å komme over enn den andre, med omveier og krangel i det uendelige. Det var til å fortvile over, og da så vinden øket til en god «møllebris» på ny, skulde det ikke bli bedre. Det er slit uten ende, dette her — å, hvad gav jeg ikke nu for land, for å ha en sikker vei foran oss, hvor en kunde komme frem en fast marsj om dagen, istedenfor denne stadige bekymring og utrygghet for råker. Ingen vet hvor meget bry de ennu kan skaffe oss, og hvilke viderverdigheter vi kan få for å nå land, og imens minker hundetallet stadig. De går på det de kan, stakkar, det er sikkert; men hvad hjelper det? Jeg er så trett at jeg går og sjangler på skiene, og når jeg faller, ønsker jeg a kunne bli liggende for å slippe å reise mig igjen. Men reven hadde rett: allting er en overgang. Vi når nok frem en gang —

Idag morges var igjen temperaturen sunket til ÷ 17,8°, efter å ha vært oppe i ÷ 11°, og jeg har derfor ennu håp om at vannet i råkene kan fryse på rimelig tid. Det er kanskje stygt av oss å banne denne vinden; for ombord i «Fram» fryder de sig nu sydosten endelig er kommet. Utålmodig har de ventet på den, og nu da den endelig har begynt, så ønsker vi den dit pepperen gror. Nu vel, jeg har virkelig gledet mig over den på deres vegne; men det hindrer ikke at jeg skulde gi meget for at den vilde vente til vi hadde nådd i land.»

«Onsdag den 8. mai. — — — Fremdeles optrer råkene stadig i bestemte strøk, hvor isen helst er temmelig ulendt, med yngre og eldre skrugarer om hverandre. Mellem disse strøkene er der lange flate strekninger uten råker. Ofte er disse sletter aldeles jevne, næsten som en innlandsis. Råkenes retning er som før meget ofte tvers på vår kurs, eller litt mer sydvestlig; en del synes også å gå noe så nær samme vei som vi. Det er merkelig med denne isen. Det synes næsten som den blir jevnere og jevnere jo mer vi nærmer oss land, mens vi hadde ventet oss det motsatte. Ja gid den bare vilde holde på slik. Den er betydelig flatere her enn den var omkring «Fram», synes jeg. Der er ingen riktig ulendte stykker, og de ujevnheter som finnes er så små, bare slikt småskruvl, ingen svære hauger og rygger som vi hadde lenger nord. Av råkene er noen smalere, og så vidt nye at der bare ligger snesørpe over vannet. Denne sørpen kan ellers være lumsk nok. Det ser ut som det var jevn is; men stikker en staven i, går den like igjennem og bent i vannet. — Igår morges regnet jeg ut bredden og lengden fra søndag (5. mai); det blev 84° 31’ n. Og 66° 15’ ø. Vi var ikke så langt syd som ventet, men en god del lenger vest. Det er driften som har satt oss tilbake og vestover. Jeg holder derfor fra nu av betydelig sydligere kurs enn før og styrer noe så nær rettvisende syd, da vi fremdeles driver vestover; jeg er redd for å komme for langt den vei. Forhåpentlig vil vi vel snart få land i sikte, så vi får se hvor vi bør styre. Vi burde snart være der nu. — Igår blev ingen hund slaktet; to tredjedeler av «Ulenka» var igjen (fra foregående dag) og gav et godt mål. Nu akter jeg bare å slakte en hver annen dag, og så får vi vel en bjørn snart.»

«Torsdag den 9. mai. ÷ 13,3°. — — For hundene blir det tyngre og tyngre efter hvert som de avtar i tall. På tremeiene (undermeiene) synes det heller ikke å gå glatt; jeg har lenge tenkt på å ta dem av, til jeg idag endelig har bestemt mig til å forsøke det. Tross alt holder hundene fremdeles gangen jevnt, med en stans en gang imellem, og igår var det bare fire hunder for min kjelke. Den ene, «Flint», vrengte selen av sig og rømte. Vi kunde ikke få fatt i den før om kvelden, da den til straff blev slaktet. Isen holdt sig stadig mere ujevn enn den har gjort i de siste dager. Om eftermiddagen røk det op med en hel snestorm. Der var ingen vei å se, alt var hvitt i hvitt, bare hist og her stakk de blå isstykkene i skrugarene frem av snekavet. Efter en stund blev isen verre; jeg styrte lukt på skrugarer og ulende uten å se dem. Jeg håpet at dette bare var en sne-iling som snart gikk over, men det gav sig ikke, og snart fant vi at der var liten mening i å dra på. Heldigvis dumpet vi op i en god teltplass med le; ellers vilde det vært vanskelig nok å finne en i slikt vær, hvor ingenting kunde skjelnes. Imidlertid bærer det sydover, og vi blir mere og mere forundret over ikke å se tegn til land. Vi regner nu å ha lagt 84-graden bak oss.»

«Fredag den 10. mai. ÷ 8,8°. Da vi krøp ut av teltet igår formiddag, var det fint, solen skinte, føret var usedvanlig godt, og isen så ut til å være jevn foran oss; vi var bare i snefokket forrige kveld kommet op i et belte med stygg-is. Før vi drog, skulde vi forsøke med å ta undermeiene av kjelkene. Ved først å gjøre et forsøk med å trekke min fant jeg dog at den gled lett som den var, og jeg vilde ennu vente en stund. Jeg var redd for at den skulde bli vel svak når undermeiene kom av. Imens hadde Johansen tatt dem av på den midterste kjelken; men da vi så opdaget at den ene bjerkemeien hadde fått en knekk tversover under en av fjetrene, var det ikke annet for enn bare å sette dem på igjen. Det var ellers skade, for den kjelken vilde gått så meget glattere på de nytjærede meiene enn på de avskurte undermeiene. — Vi gjorde noenlunde god fremgang, enda vi nu bare har 13 hunder, fire for min kjelke, fire for bjerkekjelken og fem for Johansens. Men utover eftermiddagen tyknet det fort til, og et tett snevær begynte, sa vi ingen vei kunde se. Isen var ennu tålelig jevn, så vi drog på. Møtte en råk, men kom over den ad en omvei. Om ikke lenge bar det dog op i en del skrugarer og styggedom, hvor vi rente rett på høie rygger og bratte kneiker uten å se dem — stup og svineri hvor en vendte sig, skjønt alt så så jevnt og fint ut, dekket som det var av den stadig dryssende nysneen. Å holde på nu var det liten hjelp i; vi bestemte oss til heller å slå leir, spise middag med deilig varm lapskaus, regne ut lengden, og så se tiden an om det ikke skulde letne igjen, og hvis ikke, da heller sove godt ut og være klar så snart været blev til å fare i. Efter å ha sovet et par timer — klokken var da i om natten — tørnet jeg ut av teltet, men fant det samme tette overskyete vær, bare med en strime klar blå himmel nede ved brynet i sydvest. Jeg lot Johansen sove videre, og regnet ut lengden, som jeg fant var 64° 20’. Vi er altså drevet godt vestover siden sist, om den ellers er nøiaktig. Mens jeg holdt på med dette, hørte jeg det rumsterte ute ved en av kajakkene; det var en mistenkelig gnagende lyd. Jeg tittet ut — jo, ganske riktig, der var hundene oppe i Johansens kajakk! Jeg for ut, fikk fatt i «Haren», som nettop lå og gnog på lonsene av fersk hundekjøtt som skulde være til næste morgen. Dugelig svolk var takken den fikk, og så blev kajakkhullet ordentlig fornaglet, med hette, ski og stokker. — Været var fremdeles det samme tette overskyete og usiktbare; men vinden var kantret mere sydlig, og den klare blåstrime i sydvest hadde dradd litt høiere op over isranden. Skulde det være vestlig vind som var i vente? Velkommen skulde den være; men da var det best å komme sig inn og sove mens en ventet. Jeg kastet lengselsfulle blikk mot den blå strimen: langt der borte var solskinn og fremkomst — kanskje var det over landet den holdt sig. Jeg kunde se cumulus-skyer seile gjennem den klare luften der henne — å, den som var der! Ja den som hadde land, da var alle sorger glemt. Nu lenges jeg usigelig efter det. Mange ganger tittet jeg ut av teltet om morgenen — alltid den samme overskyete himmelen, det samme hvitt i hvitt hvor en vendte øiet hen; men nede i vest og sydvest holdt den klare strimen sig, nu bare lavere. Da vi endelig tørnet ut i formiddag, var været fremdeles som før; men blåstrimen nede i himmelbrynet lå der ennu i sydvest. Jeg synes den må ha noe med land å gjøre, og det gir mig håp om at det ikke er så langt igjen. Det blev seigere enn vi hadde trodd, landet; men mange fiender har vi også å slite oss frem imot, ikke bare ujevn is og dårlig føre, men også vind, råker og usiktbart vær — like slemme motstandere alle ihop.»

«Søndag den 12. mai. ÷ 17,5°. Igår blev det ikke så dårlig en dag som vi hadde ventet. Overskyet og usiktbart holdt det sig riktignok hele tiden; vi tar oss frem næsten mer efter følelsen enn efter synet. Den klare strimen holdt sig fremdeles i SSV (rv.); den steg høiere på himmelen mens vi gikk. Vi ventet stadig at den skulde bre sig utover, og at vi skulde få klarvær, som vi så sårt trengte for å finne vei; men den kom ikke videre, og dog stod den der like klar. Så sank den igjen, og bare en smal rand var synlig ved himmelbrynet. Til slutt forsvant den også. — Klokken 7 igår morges kom vi til et belte med så stygg is som jeg sjelden har sett, og da jeg ikke fant det rådelig å ta på slikt i så usiktbart vær, slo vi leir. Jeg håper vi kom våre to mil frem, og kan regne bare tretten mil igjen til land, om det ligger på 83°. — Imidlertid går tiden, og hundenes antall minker. Provianten minker også efter hvert, skjønt vi ennu gud skje lov har en god del igjen. Den første petroleumsdunken (10 liter) blev det ende på for 3 dager siden, og snart har vi vel brukt op vår annen brødsekk. Stadig speider vi lengselsfullt efter land, men alltid forgjeves, enda jeg klyver op med kikkerten på de høieste kossene.»

«Mandag den 13. mai. ÷ 13,0° (minimum ÷ 14,2). — — — Det lar sig ikke nekte at det blir et slitsomt liv dette her. Hundene minker i tall og krefter efter hvert, og de er trege og slemme å få frem. Isen blir styggere efter som vi nærmer oss mot land, og dessuten er den dekket av meget dypere og løsere sne enn før; især er det slemt i den opbrutte is, hvor sneen visstnok dekker over mange ujevnheter, men hvor en også synker i til langt på lårene ned imellem isstykker, så snart en trår utenfor skiene for å hjelpe kjelken. Å gå med upåbundne ski i dette lende er også svært ustøtt og anstrengende for benene; men en kan ikke greie sig på annen vis, når en i ett vekk skal hjelpe hundene frem og slite og dra i den evindelige kjelken. Jeg tror at i slikt lende vilde indianertruger være å foretrekke; jeg vilde bare ønske jeg hadde noen. Imidlertid tenker jeg da vi kom frem noen mil igår også, og når jeg regner fire mil for iforgårs og igår tilsammen, tror jeg jeg er sikker på ikke å forregne mig. Da skulde vi altså bare ha elleve mil igjen til 83° og det land Payer har avsatt. Vi holder temmelig sydlig kurs, næsten rettvisende syd, da denne stadige østlige vind visstnok driver oss vestover, og jeg liker ikke den tanke at vi skulde drive vest forbi landet. Det begynner å bli temmelig varmt nu i posen om nettene. I natt svettet jeg så jeg næsten ikke fikk sove.»

«Tirsdag den 14. mai. ÷ 14,1°. Igår blev en koselig hviledag. Da vi skulde avsted efter frokost, tyknet det til og blev fullstendig usiktbart snevær, så det vilde alt annet enn lønne sig å gå i den ulendte isen vi nu har foran oss. Jeg bestemte mig derfor til å bli liggende og foreta forskjellige nødvendige småendringer, særlig å fordele lasten fra bjerkekjelken over på de to andre, så vi endelig kan få sløifet denne tredje kjelken, som vi nu ikke lenger kan avse hunder til. Dette vilde ta litt tid, og skulde så allikevel gjøres, så i grunnen mistet vi ikke noe ved å bli liggende over slik en dag. Med alt trevirket vi fikk av denne kjelken, sammen med det vi hadde fra før — av brukne ski, staver og slikt — mente jeg vi måtte kunne koke i lengere tid, og spare petroleum. Vi gjorde følgelig op ild til kvelds; den tomme petroleumsdunk blev gjort om til gryte og hengt over. Først nørte vi op i teltdøren, men det kom vi snart ifra — for det første holdt vi på å brenne op teltet, og for det annet slo røken inn, så vi snart ikke kunde holde øinene oppe. Men det varmet godt og var koselig å se på. Så blev den flyttet lenger ut på isen, hvor den ikke kunde fenge i teltet, og røken heller ikke slo inn; men hyggen og varmen var også borte med det samme. Da vi hadde brent op næsten hele kjelken og fått en gryte kokende vann, samtidig med at vi mest hadde smeltet oss tvers igjennem hele flaket vi bor på, og dertil en masse tid var gått til spille, opgav jeg enhver tanke på å koke med kjelker og ved; vi valgte heller å holde oss til vår kjære venn «Primus», som er og blir en trofast kamerat, og en hyggelig underholdende kamerat også, som en kan ha ved siden av sig her inne i teltet når en ligger i posen. Såvidt jeg kan skjønne har vi petroleum nok for den tid det kan trenges; og hvorfor da søle med noe annet? Blir det slutt med den, får vi vel tran nok, tenker jeg, av bjørn, sel og hvalross. — Nu er jeg spent på å se hvad vi har opnådd ved vår omlastning. En del tyngre er jo våre to kajakkkjelker blitt, men så får vi også seks hunder for hver av dem, så lenge det varer. Lønnen for vår tålmodighet er kommet med det mest strålende solskinnsvær, tindrende klar himmel. Det er så varmt i teltet nu at jeg ligger her og svetter; en kunde tro en lå under et solseil en sommerdag hjemme.»

Isen holdt sig i disse dager så noenlunde fremkommelig; bare råkene la oss mange hindringer i veien. Dessuten avtok hundenes krefter stadig, «de stanser lett for den minste ujevnhet», og det gikk ikke fort.

Torsdag den 16. mai sier dagboken: «Flere av hundene synes å bli nokså medtatt. «Baro» (anføreren i mitt spann) var rent ferdig igår; den kunde på slutten næsten ikke gå lengere, og blev slaktet til kvelds, stakkars dyr; den har trukket trofast like til det siste. — Det var Johansens fødselsdag igår, han fylte 28 år, og i den anledning holdt vi naturligvis en liten fest med lapskaus, som er hans livrett, og en god koselig «limejuice-toddy» efterpå. I teltet var det hyggelig og varmt i middagssolen. Kl. 6 formiddag ÷ 15,8°. — Har idag regnet ut bredde og lengde for igår, og finner 83° 36’ n. br. og 59° 55’ ø. l. Bredden stemmer nøiaktig med hvad jeg antok efter bestikket, men lengden er næsten foruroligende vestlig, enda vår kurs hele tiden har vært temmelig sydlig. Der synes å være sterk drift i isen her, og vi får heller holde oss østenfor syd, for ikke å drive forbi landet. For sikkerhets skyld har jeg enda en gang regnet om igjen våre observasjoner for 7. og 8. april, men finner ingen feil, og kan ikke skjønne annet enn at vi må være så omtrent riktig. Underlig er det at vi ikke ser noen antydning til land. Klokken 10 eftermiddag ÷ 17°.»

«Fredag den 17. mai. ÷ 10,9° (minimum ÷ 19°). Idag er det altså syttende mai. Sikkert hadde jeg trodd vi på den dag skulde vært ved land en- eller annensteds; men det var ikke så «laga». Jeg ligger her i posen og tenker på all jubelen der hjemme nu, drømmer mig midt oppe i barnetogene og de bølgende menneskemassene som i denne stund drar gjennem byens gater — gleden tindrer i hvert øie. Å, hvor alt det er kjært og vakkert! Se på flaggene hvor de vifter med sin røde duk i den blå vårluft, og solen — så deilig den dirrer gjennem det fine lysegrønne ny-løv. Og her ligger vi i den drivende is, vet ikke visst hvor vi er, eller hvor langt fra et ukjent land, hvor vi håper å finne midler til å friste livet og kare oss frem mot hjemmet; med to hundespann som stadig tynnes, og hvis krefter synker for hver dag; med en ismark mellem oss og målet som kan legge, vi vet ikke hvilke, hindringer i veien for oss; med kjelker som, iallfall ennu, er for tunge for våre egne krefter. Vi sliter oss møisommeligere og møisommeligere frem, mil for mil, og imens kjører kanskje isdriften oss vestover ut i havet, bortenfor landet vi strever mot. Stritt og slitsomt — ja vel; men det tar også en gang ende; én gang når vi vel frem — — og vårt trefarvede flagg det vil vi heise høit på stang for syttende mai iår som ellers; også på 83 ½° skal den dag feires. Og sender så skjebnen oss det første glimt av land, da blir gleden dobbelt.

Igår blev en hård dag. Været var fint, rent strålende, føret ypperlig, og isen god, så en kunde hatt rett til å vente fremgang som monnet, når det ikke var for hundene. De stanset i ett vekk, og for den som går foran blir det stadig å gjøre veien tre ganger: først frem for å ta ut vei og sette spor, så tilbake og drive hundene efter; — på den vis går det vel sent. Over flate strekninger holder de stundom siget så noenlunde, men ved første ujevnhet står de. Igår forsøkte jeg med å spenne mig selv for også. Det gikk noe bedre; men skal en ta ut veien i litt vanskelig is, går jo ikke det.

Tross alt karer vi oss da fremover, og til slutt får vi vel også lønnen, som foreløbig vilde være rikelig hvis vi bare nådde land og land-is uten disse forbannede råker. Igår hadde vi fire større. Den første, som vi stanset for iforgårs, gav ikke så meget bry. Så gikk vi et lite stykke over middels is, skjønt med råk i råk og skrugarer. Så kom en stygg råk, som gav en god omvei. Påny et noe så nær tålelig stykke, denne gang adskillig lengere; men så igjen en råk, eller snarere en klare, større enn vi har møtt noensinne før, riktig hvad russerne vilde kalle en «polynja». Den var dekket av is som var for svak til å bære. Tillitsfulle drog vi imidlertid sydvestover (rv.) langs med den, og stolte på snart å finne overgang; men det «snart» kom ikke. Der vi ventet overgangen, åpnet et overraskende syn sig: klaren strakte sig like til horisonten i sydvest uten at vi så ende på den. Hvad var her å gjøre? Å komme over syntes for øieblikket umulig; isen var for tynn til å gå, og for tykk til å ro igjennem med kajakkene, om vi satte dem i stand. Hvor langt råken strakte sig og hvor lang tid vi kunde komme til å følge den før vi fant overgang og igjen kunde holde vår kurs, var uråd å gjette; men det så ut til å måtte bli lenge, kanskje dager. Å dra tilbake dit vi kom fra var heller ikke tiltalende; det vilde føre oss lenger bort fra målet, og det kunde være vi fikk vandre langt nok i den retning også, for å finne en overgang. Råken strakte sig rettvisende S 50° V. Den vei vilde unektelig føre oss adskillig ut av kursen, som nu helst skulde være østenfor syd; men det bar da likevel nærmere, og følgelig drog vi på. Om ikke lenge kom en ny råk for oss, som gikk tvers på den andre. Her var isen sterk nok til å gå over, og da jeg undersøkte isen på selve storråken utenfor denne tverråk, fant jeg et belte hvor ny-isen ved skruing var skutt sammen i flere lag, så den var sterk nok til å bære oss, og til slutt kom vi da også lykkelig over denne råken, som vi hadde belaget oss på å følge i dager. Så gikk det videre, inntil vi kl. halv ni om kvelden stod foran en ny råk, nøiaktig maken til den forrige, bare at utsikten til «havet» denne gang åpnet sig mot nordost, mens den i sydvest var lukket av is i synsranden. Råken var dekket av samme slags ny-is, nærmest kanten litt eldre og tykkere, så den bar; jeg gikk over på ski for å lete efter overgang, men fant ingen, hvor langt jeg så fór; overalt var det et smalere eller bredere stykke efter midten, hvor isen var for tynn til at jeg torde våge kjelkene. Følgelig tok vi det råd å slå leir og vente til idag, da forhåpentlig isen er blitt sterk nok. Og her ligger vi da altså, med samme råken foran oss. Gud vet hvilke overraskelser denne dag vil bringe oss.»

«Søndag den 19. mai. Den overraskelse som den syttende bragte var intet mindre enn at vi fant råkene her fulle av narhval. Nettop som vi var kommet i gang og skulde over den råk vi var stanset ved dagen før, blev jeg opmerksom på en pustende lyd, aldeles lik hvalblåst. Jeg trodde først det måtte være fra hundene; men så hørte jeg sikkert at det kom ute fra råken. Jeg lydde. Johansen hadde hørt det hele morgenen utefter, sa han, men det var nok bare isen som skrudde utpå der, hadde han tenkt. Nei, den lyden syntes jeg nok jeg skulde kjenne, og jeg stirret ut mot en åpning i isen som jeg syntes lyden siste gang kom fra. Med ett fikk jeg se noe bevege sig som neppe kunde være fallende is — jo ganske riktig, der stakk et hvalhode op, så kroppen efter, gjorde den velkjente hvelv og forsvant, så enda en, med den samme lyd, — der var en hel flokk av dem. Jeg ropte at det var hval, var i ett sett ved kjelken og trakk børsen frem. Så gjaldt det bare å få stelt til en harpun. Det gikk også, med litt arbeide. Dermed var jeg klar til å dra på fangst. Imens var dyrene forsvunnet fra den råk jeg først så dem i; jeg hørte pusten av dem fra noen åpninger lenger øst. Jeg drog efter råken i den retning, men kom dem ikke på skudd, skjønt jeg et par ganger var nokså nær dem; de kom op i små råker som fantes langs hele råken. Der var vel utsikt til at om vi gav oss fore her, og jeg lå en dag og lurte ved en av disse råkene, så kunde jeg opnå å få skudd på dem; men meget tid hadde vi ikke å spille, og stort kunde vi vel ikke dra med oss, om vi fikk en; kjelkene er tunge nok før.

Snart hadde vi funnet en overgang over råken og drog videre med våre to flagg heist på kjelkene for dagen. Da det gikk så smått med oss nu at det vanskelig kunde bli stort verre, bestemte jeg mig endelig ved middagshvilen til å ta undermeiene av min kjelke og forsøke nysølvskoningen. Forandringen var påtagelig; det var ikke lenger samme kjelken. Fra nu av kom vi ganske godt frem; og om en stund tok vi undermeiene også av Johansens kjelke. Da vi dessuten fikk god is utover dagen, blev fremgangen ganske uventet god, og klokken halv tolv igår formiddag, da vi stanset, skulde jeg nok tro vi hadde gjort våre to mil den dagen, så vi nu skulde være nede på 83° 20’ n. br. eller så omtrent. Endelig skulde vi da altså være kommet ned på bredder som mennesker før har vært på, og vi kan umulig ha langt igjen til land. En stund før vi stanset igår, kom vi over en råk eller klare, fullstendig maken til de to tidligere, bare enda noe bredere. Over den fór vi frem et godt stykke sydefter. Også her hørte jeg blåst av hval; men enda jeg ikke var langt fra den råk lyden måtte komme fra, og skjønt åpningen der var ganske liten, kunde jeg ingenting se. Johansen, som kom efter med hundene, sa at straks de var kommet på råken hadde de fått vær av noe og vilde mot vinden. Underlig med all denne narhvalen i råkene her.

Den is vi farer over nu er overraskende flat. Der er få eller ingen nye skrugarer, bare små, eldre ujevnheter, med til dels dyp sne imellem, og så disse underlige brede, endeløse råkene, som alle ligner hverandre og går fullstendig parallelt. Og rent ulik alle dem vi før har møtt.

Vi holdt et dundrende festmåltid for syttende mai — riktignok på den attende — med lapskaus, tyttebærgrøt (blandet med vril-food), og stamina-limejuice-mjød. Med spent mave krøp vi i posen.»

Efterhånden som vi kom sydover, blev isen ujevnere og verre å slippe frem i. Fremdeles kunde der være forholdsvis gode strekninger med sletter; men de var ofte avbrutt av brede belter med skruing og til dels råker, som la oss mange hindringer i veien.

Den 19. mai sier jeg at «jeg var oppe på det høieste koss jeg ennu har besteget. Jeg målte det så temmelig rutt og fikk det til å være omtrent 24 fot over isen som jeg steg op fra, men isen var adskillig over vannflaten, så høiden blev alt i alt 30 fot. Det dannet ryggen av en ganske kort og kroket skrugar, som bestod av bare småstykker».

Den dagen så vi også bjørnespor for første gang på hele isvandringen. Vissheten om at vi således var nådd ned i strøk hvor bjørnen ferdes, gjorde oss meget glade; nu kunde vi altså gjøre regning på sent eller tidlig å få en stek.

Den 20. mai var det en forrykende snestorm, så vi ikke kunde se å ta oss frem i den ulendte is. «Følgelig intet annet å gjøre enn å krype under lokket igjen og sove så lenge en kan. Til slutt blir dog sulten for slem, og jeg tørner ut og koker et deilig mål lapskaus av leverpostei. Så en kopp mysedrikke, og så igjen ned i posen for å skrive eller sove videre, alt efter som det faller sig. Og her ligger vi da og har ikke annet å gjøre enn å vente på at været skal gi sig, så vi igjen kan dra avsted. Vi kan knapt være langt fra 83° 10’ n. br., og skulde ha nådd Petermanns Land, hvis det er der Payer mente; men enten må vi være pokker i vold, eller også er det landet meget lite. Imens driver vel denne østenvinden oss av vestover ut i havet mot Spitsbergen — gud vet hvad fart isen kan ha her! Nu vel, jeg er ikke det minste mistrøstig; 10 hunder har vi jo dessuten. Og skulde vi drive forbi Kapp Fligely, så er der jo land nok lenger vest også, og det kan vi vel knapt gå feil av. Sulte ihjel skal vi da iallfall vanskelig, og skulde galt være ute, og vi får en overvintring på oss, så klarer vi vel det også. Når det bare ikke satt noen der hjemme og ventet! Barometeret faller stadig, så det blir visst en langvarig historie; men vi skal nok holde ut.»

Næste dags eftermiddag (21. mai) kunde vi endelig dra videre, selv om det fremdeles var usiktbart vær med snefokk, så vi til dels gikk som i blinde. «Da vinden var sterk og rett i ryggen, og da isen holdt sig noenlunde jevn, satte jeg endelig seil på min kjelke. Den gikk nu næsten av sig selv; men det forandret ikke det minste i hundenes takt; de holdt samme langsomme gang som før. Stakkars dyr; de blir trettere og trettere, og føret er tungt og løst. — Jeg tror knapt jeg tar for meget i når jeg mener at vi kom tre mil frem, og da skulde vi ha 83-graden bak oss, men ennu er der ikke tegn til land. Dette begynner å bli nokså spennende.»

«Fredag den 24. mai. ÷ 7,4° (minimum ÷ 11,4°). Igår blev den slemmeste dag vi ennu har hatt. Den råken vi hadde foran oss da vi stanset den foregående dag, viste sig verre enn alle de andre. Efter frokost kl. 1 om morgenen, og mens Johansen lappet teltet vårt, trasket jeg avsted for å lete efter en overgang, men var borte i tre timer uten å finne noen. Vi hadde ikke annet å gjøre enn å dra langs råken østefter, til slutt måtte vi jo komme over; men det blev et lengere arbeide enn vi hadde trodd. Da vi kom dit hvor den så ut til å ende, var hele isen sprukket op på kryss og tvers i alle retninger, og flakene malte om hverandre med rivende fart, så der var ingen trygge overganger å finne noen steds. Der hvor jeg i det ene øieblikket kunde komme over, var det i næste øieblikk, når jeg hadde hentet kjelkene dit, bare åpne råken. Men vi kranglet oss da frem fra flak til flak så godt vi kunde, stadig lenger og lenger øst, for å komme utenom. Det skrudde under oss og omkring oss, og det kunde være vanskelig nok å greie sig. Mange ganger trodde vi endelig å ha nådd igjennem, så viste enda verre råker og sprekker sig foran oss. Stundom var det næsten til å fortvile over.

Ingen ende vilde det ta; hvor en vendte sig hen, gapte svære vannstriper mot en; på den overskyete himmel så vi mørke truende gjenskinn av vann i alle retninger; det syntes mest som hele isen var sprukket op. Sultne og dødstrette blev vi, men vilde da gjerne ha det bak oss alt sammen før vi stanset for å holde middag. Men til slutt blev det næsten håpløst, og klokken 1 — efter ni timers arbeide — besluttet vi å spise. Det er underlig med det: la det være så ille det vil — når en først er nede i posen, og maten kommer frem, da er alle sorger glemt, og mennesket er blitt et lykkelig dyr, som spiser sig mett så lenge det kan holde øinene oppe, og sovner med matbeten i munnen. Lykkelige lettsindighet! Men klokken 4 var det igjen å ta fatt på det samme håpløse slit med å kave sig frem gjennem all denne forvirring. For å gjøre det toppmålt var været nu så usiktbart, uten skygger, at det ikke var råd å se hvor en satte foten, enten mot en vegg eller utfor et stup. Å, slikt gråvær har vi så altfor meget av. Hvor mange råker og sprekker vi gikk over, og hvor mange svære skrugarer vi hadde å krabbe over og slite på de tunge kjelkene i, det vet jeg ikke; men mange var det. De gikk i krik og krok i alle retninger, vann og sørpe gapte imot oss overalt.

Men alt har en ende, og så hadde også dette. Efter enda to og en halv times slit hadde vi den siste råken bak oss, og foran lå en deilig slette. Alt i alt hadde vi nu holdt på i henimot tolv timer med dette råk-nettet, og dessuten hadde jeg vært ute i tre timer forut, det gjør tilsammen femten timer. Utkjørte og våte var vi; hvor mange ganger vi hadde trådt igjennem det lumske snedekket som skjuler vannet mellem isstykkene, så en tror det er fast is, er ikke mulig å si. En gang om morgenen var det så nær blitt en alvorlig historie for mitt vedkommende. Jeg gikk på ski trøstig frem over — som jeg trodde — solid is, da med ett hele grunnen begynte å synke under mig; heldigvis var det noen isstykker i nærheten, som jeg fikk kastet mig op på, mens blåe sjøen slo sammen bak mig over sneen jeg hadde stått på. Det kunde blitt en lengere svømmetur, som hadde vært mindre lystelig i den snesørpen, helst da jeg var alene.

Så drog vi da endelig frem over sletter. Men lykken skulde ikke vare lenge; på det mørke skybeltet på himmelen så vi at vi hadde en ny råk forut. Klokken 8 om kvelden var vi der. Å dra langs med den noe lengere stykke for å finne overgang var jeg for sliten til, især da der var tegn til en annen råk bakenom, og en ikke kunde se noe av isen omkring sig i dette snefokket. Det gjaldt bare å finne en teltplass; men det var lettere sagt enn gjort. Der var sterk vind fra nord, og le var ikke å opdrive på den flate isen vi nettop var kommet inn på. Hver ujevnhet og hver haug blev undersøkt efter hvert som vi drog forbi dem i snedrevet; men alle var de for små. Endelig måtte vi nøie oss med et lite koss, som såvidt kunde brukes; men det var skralt med sne der, og først efter adskillig arbeide lyktes det oss å få reist teltet. Til slutt surret da atter primusen der inne, fiskegratinen utbredte sin duft, og to lykkelige skapninger satt godt og lunt nede i posen og nøt tilværelsen i lange drag, tilfredse, om enn ikke med en god dagsmarsj, så dog ved bevisstheten om å ha overvunnet en vanskelighet.

Under frokosten idag var jeg ute og fikk en middagshøide, som til vår glede satte oss på 82° 52’ n. br.»

«Søndag den 26. mai. — — Sneen er løs; aldri så lite en trår utenfor skiene, synker en i til skrevet, og det går ofte nok på. Å binde skiene fast går heller ikke; for evig og alltid må en jo hjelpe hundene med kjelkene. Rett som det er, bærer det overende i snekavet, og så må en se til å redde sig op på skiene igjen. Slik går det uavlatelig, og jo lenger det lir dess verre blir det. Til slutt går en og sjangler på skiene av tretthet, aldeles som en var full. Især er gangen slem for anklene, ved den evige ustøheten og vrikkingen på upåbundne ski i ujevnt lende, og mangen dag har de vært stygt hovne. Fremover siger det dog, og det er jo hovedsaken, om så benene blir aldri så møre og såre. Men hundene blir også utkjørte, og det er verre.

Idag har jeg regnet ut observasjonene for igår, og finner til vår glede at lengden er 61° 27’ (bredden var 82° 52’). Vi er altså ikke drevet vestover, men er kommet omtrent syd efter kursen. Min stadige frykt for å drive av forbi landet viser sig følgelig ugrunnet, og vi må kunne gjøre regning på å nå det nu en gang. Kan hende vi kan være lenger øst enn vi tenker; men lenger vest tror jeg ikke der er noen sannsynlighet for at vi er. Når vi altså ennu holder et stykke rett syd og så sydvest, så må vi treffe land, og det kan umulig ta mange dager.

Isen foran oss ser fremkommelig ut; men efter himmelen å dømme er der nok en del råker et stykke frem. Det gjelder bare å få karet sig over dem; jeg vilde nødig ta på å sette kajakkene i stand nu, og hefte bort tiden, før vi har nådd land og fått den faste landis å gå på; da kan vi gi oss bedre stunder. Begge to trenger en dugelig utbedring både av spileverk og betrekk. Nu vil jeg helst bare dra på, og nytte hundene mens vi ennu har noen.

En hyggelig søndagsmorgen i teltet idag. Disse observasjoner setter mig i godlag, jeg synes livet ligger så lyst foran oss. Snart må det bære med god fart over åpent vann. Å, så godt det skal bli å få bruke kajakk-åre og børse, istedenfor dette evindelige slitet med kjelkene! Ja, og så slippe denne stadige skrikingen til hundene om å dra i; det er så det river og sliter i øre og hver nervetråd i kroppen på en.»

«Mandag den 27. mai. Like fra morgenen igår så vi blåner av vann på himmelen, de samme vi hadde sett dagen før, og jeg holdt kurs rett på det strøk hvor det efter blånene å dømme skulde være mest sammenhengende is. Utover eftermiddagen møtte vi da også den ene råk efter den andre, slik som himmelen hadde varslet. Mot kvelden var det lett å se på den mørke luften foran at vi nærmet oss mot råker av verre slags; især var blånene uhyggelig mørke og stygge vestenfor og østenfor oss. Klokken 7 kunde jeg også se en stor råk forut, som strakte sig vest og øst så langt øiet rakk fra det høieste koss. Den var bred, og så verre ut enn noen av de tidligere. Da hundene var trette, dagsmarsjen hadde vært god, og vi hadde en ypperlig teltplass like ved hånden, slo vi leir.

Under frokosten idag var jeg ute og tok en middagshøide; den viser at vi ikke har skuffet oss; vi er på 82° 30’, kanskje enda et minutt eller to sydligere. Men merkeligere og merkeligere er det at vi ikke ser noe tegn til land. Jeg kan ikke forklare mig det på annen vis enn at vi er noen grader lenger øst enn vi antar.[1] At vi skulde være så meget lengere vest som det må til for å gå helt klar av Petermanns Land og Oscars Land og ikke få et skimt av dem en gang, holder jeg for en umulighet. Påny har jeg sett på våre tidligere observasjoner, påny gjennemgått vårt bestikk, vindforholdene, og alle muligheter for drift i de dager som gikk mellem siste sikre lengdeobservasjon (8. april) og den dag da vi ifølge bestikket antok oss på 86° ø. l. (13. april); men det må være utenkelig at der skulde finnes noen svær feil; så stor en drift kan isen vanskelig ha hatt nettop i de dager, når vårt bestikk ellers har passet så godt med observasjonene.

Igår kveld blev «Kvikk» slaktet. Stakkar, hun var helt utslitt nu og trakk lite eller ingenting. Det gjorde vondt å skulle skilles fra henne; men hvad var det å gjøre ved det? Om vi får ferskmat, vilde det nok tatt tid å få henne i full stand igjen allikevel, og da hadde vi kanskje ikke mere bruk for henne; og så fikk det skje. Men stor var hun, og mat gav hun for vel tre dager for de åtte hundene som er igjen.

Jeg er i en stadig forundring over den is vi farer i her. Den er slett og fin, bare med mindre opbrutte stykker liggende utover her og der, og så med større hauger eller mindre skrugarer inniblandt; men altsammen is som knapt er vintergammel, og iallfall er dannet siden siste sommer. Det er rent sjelden å støte på en liten eldre strekning, eller endog bare et gammelt flak som har ligget en sommer over — så sjelden at på våre siste teltplasser har det vært uråd å opdrive noenlunde saltfri is, slik som har vært utsatt for sommersol; vi har måttet nøie oss med sne til drikkevann. Sikkert er at der disse flater kommer fra, har det siste sommer eller høst vært åpent vann, og det ikke av liten utstrekning heller, for det er ikke få mil vi nu har fart over slik is.»

Nu begynte en tid da råkene blev verre enn verst, og «slitet begynte for alvor, råker og sprekker gikk på kryss og tvers i alle retninger. Kunde en se denne is i fugleperspektiv, vilde råkene danne et fullstendig nett, med uregelmessige masker». Ve den som lar sig innvikle i dette nett!

«Onsdag den 29. mai. Igår gikk jeg over til å begynne med komager. Det var en trivelig forandring. God og tørr holder en sig på benene, og så slipper en alt det strevet med finnskoene[2] morgen og kveld; de begynte å bli som lefser nu i dette milde været. Så behøver en heller ikke mer å ligge med våte kluter på bryst og lår om natten, for å få dem tørret.»

Den dag så vi den første fugl: en havhest.

«Torsdag den 30. mai. Klokken 5 igår morges begynte vi gangen med den freidige tro at nu hadde vi da endelig hele råknettet bak oss. Men nei takk — vi hadde ikke gått langt før nye råker blånet forut. Jeg krabbet op på et koss så fort det var råd. Men det syn som møtte var alt annet enn oplivende: råk i råk på kryss og tvers så langt øiet rakk, både forover og til sidene; det så ut til å nytte lite hvilken retning vi så enn valgte, vi vilde dog ikke komme ut av nettet. Jeg tok en lang tur fremover for å se om der ikke skulde være en utvei til å slippe igjennem og over på store sammenhengende flater, slike som vi før har hatt; men hele isen lot til å være brutt op, og det er den vel like til land. Vi hadde ikke lenger med den sammenhengende svære polar-is å gjøre, men med tynn opbrukket pakk-is, utsatt for alle vindens luner — og måtte forsone oss med den tanke å krafse oss frem fra flak til flak, som best vi kunde. Å, hvor meget skulde jeg Ikke i dette øieblikk gitt for at det var mars, med all dens kulde, istedenfor slutten av mai, med nær på varmegrader. Det var nettop denne slutten av mai jeg hadde vært så redd for, — nettop den tid jeg hadde ment det vilde være av høieste viktighet for oss å ha nådd under land. Nu begynte jeg næsten å ønske at det var en måned eller mer senere, kan hende isen da blev slakkere her, med mange åpne klarer og råker, så en for en stor del kunde komme frem i kajakk. Ja, hvem kunde vite! Denne tynne skrøpelige ny-isen så ut til litt av hvert, og blåner av råker såes på himmelen i alle retninger, men mest der langt langt forut. Den som bare var der, den som bare var under land! .... kanskje — når alt kom til alt, skulde vi til slutt bli nødt til å vente her i isen over den tid da mildværet og førefallet kom for alvor, — i denne dype sneen vilde vi jo da knapt komme frem. Men hadde vi mat nok til å vente så lenge? Ja, det var vel mer enn tvilsomt. — Som jeg stod i disse triste tanker oppe på et høit koss og så utover isen sydefter, råk i råk, skrugar efter skrugar, hørte jeg med ett den velkjente lyd av hvalblåst fra en råk like bak mig. Der var svaret på mine sorger — sulte skulde vi da ikke, dyr er her da, og børser og harpuner har vi gud skje lov, bruke dem kan vi vel også. Der gikk en hel flokk narhval i råken og pustet og blåste uavlatelig. Da noe høi is for en stor del dekket dem for mig, så jeg bare av og til de grå ryggene, som de hvelvet sig over den sorte vannflaten. Lenge stod jeg og så på dem, og hele tiden holdt de på. I grunnen var jo utsiktene ikke så dårlige enda, og imidlertid hadde vi ikke annet å gjøre enn ikke å ense råkene, men se å holde vår kurs SV eller SV t. S over dem, og drive på fremover som vi best kunde. Og med det forsett vendte jeg tilbake til kjelkene. Ingen av oss hadde dog synderlig tro på at vi skulde komme noe videre frem; gladere og gladere blev vi derfor efter hvert som det led, og vi så at det gikk nokså glatt, tross våre utslitte hunder.

Mens vi om morgenen holdt på mellem noen råker, fikk jeg med ett se en sort tingest komme farende gjennem luften; det var en teist, som kretset flere ganger rundt oss. Ikke lenge efter hørte jeg en underlig lyd, likesom tuting i et bukkehorn eller noe slikt, i sydvestlig retning; jeg hørte det flere ganger, og Johansen blev også vår det; men jeg kunde ikke klare det. Et dyr måtte det nu iallfall være, da mennesker neppe ferdes nær oss her.[3] Litt senere kom en havhest seilende og fløi omkring oss like over våre hoder; nu tok jeg børsen frem; men før jeg fikk patronen i, var den borte igjen. Det begynner å bli livlig her nu; det er unektelig hyggelig å se så meget liv, en får mere følelsen av at en nærmer sig land og blidere egne. Senere så jeg en sel på isen; det var en liten snadd, som det skulde vært deilig å ha fått, men før jeg riktig fikk sett hvad det var, forsvant den i vannet. Klokken 10 holdt vi middag; for å spare tid vil vi nu ikke lengere holde den i posen, siden vi har foresatt oss for hundenes skyld å korte dagsmarsjen av til åtte timer eller så. Klokken 11 drog vi videre, og klokken 3 stanset vi og slo telt.

I horisonten foran oss har vi en blåne som er så skarpt begrenset og holder sig så stadig på samme sted at den må være enten over åpent vann eller over mørkt land. Vår kurs bærer nettop på den. Den er et godt stykke borte, og det vann den står over kan neppe være lite; jeg kan ikke lett tenke mig annet enn at det er under land. Gid det bare var så! Men mellem oss og der ser det ut til å være nok av råker, efter himmelen å dømme.

Isen er nu om dagene fremdeles den samme neppe vintergamle, hvor det er umulig å finne brukbar is til koking. Det forekommer mig som om den, om mulig, er enda tynnere her, med tykkelse på en to—tre fot. Hvordan dette skal forklares er jeg i villrede med ennu.»

«Fredag den 31. mai. Det er underlig: siste mai! Den måned altså også gått uten at vi har nådd land, ikke sett det en gang. Juni skal vel ikke også gå på samme vis? Å nei, nu kan det umulig være langt igjen. Jeg synes alt tyder på det. Isen blir tynnere og tynnere, mere og mere liv ser vi omkring oss, og forut er denne blånen av vann eller land, hvad det nu er. Igår så jeg to seler i to små råker; en fugl, sannsynligvis en havhest, fløi over en råk her igår kveld; og ved middag igår støtte vi på friske slag efter en bjørn med to små unger, de hadde fulgt langs med en råk. En skulde tro der var utsikt til ferskmat i slike omgivelser — skjønt ingen av oss, merkelig nok, har noen synderlig lengsel efter ferskt; vi synes vi har det så godt med den maten vi har. Men for hundene vilde det jo være en stor ting; igår kveld måtte vi igjen slakte, denne gang var det «Pan», vår beste hund. Der var ingen råd, han var helt utslitt og orket ikke stort mere. Nu kan vi igjen gå i tre dager på den mat vi fikk av ham til de syv hundene som er igjen.

Det er rent uventet så opbrutt denne isen er — fullstendig pakk-is, når det ikke var for enkelte større flak eller flater innimellem. Til enkelte tider igår trodde jeg mest vi måtte opgi håpet om å komme lenger; for det var å se ut over et kaos av isklumper og snesørpe, rotet sammen i åpent vann. Å hoppe fra stykke til stykke i slikt farvann med hunder og to tunge kjelker efter sig er ikke nettop lett; men ved å lete og prøve sig frem blev det da til slutt råd til å komme over denne gang også, og efter en stund gjennem skruvl og stygghet kom vi gjerne inn på flater igjen.

Igår kveld kom vi inn på en strekning med gammel is, som vi nu ligger på; men hvor langt den strekker sig forover er ikke godt å si. Vi slo leir klokken halv syv eftermiddag og hadde da atter fersk is til kokeapparatet, hvad der unektelig var en hyggelig avveksling for kokken — vi har ikke hatt det siden den 25. mai. I natt er det røket op med en ufyselig vind fra S, som blir slem å gå mot. Det er meget stygge-vær her; overskydd næsten hver dag, og så vind, tilmed sønnenvind, det vi minst av alt ønsker nu. Men hvad skal vi gjøre? Legge oss fore har vi knapt råd til; det er vel ikke annet for enn å klemme på.

Tok igår middagshøide; vi skulde være på 82° 21’ n. br., og enda ikke et skimt av land; dette blir mer og mer gåtefullt. Å, hvad gav jeg ikke for endelig å sette fot på fast grunn! Men tålmod, tålmod, alltid tålmod.»


—————————
1. Vi var ganske riktig omtrent 6 ½° lenger øst enn vi trodde. I virkeligheten hadde jeg jo også den 14. april forutsatt at den lengde (86° ø. l.) jeg da antok, var for vestlig.
2. Mens finnskoene er gjort av renskinn, med hårene på, er komagene gjort av råbarket lær uten hår, gjerne okse- eller kobbelær, med skafter av renskinn. De er sterke og vanntette.
3. Det var utvilsomt sel, som hyppig utstøter lyd omtrent som et langtrukkent «ho».


V. RÅKER OG TÅLMOD

Lørdag den 1. juni. Så er det da juni. Hvad bærer du i ditt skjød?
Skal heller ikke denne måned bringe oss landet vi lengter mot? Får håpe og tro. Skjønt det begynner å bli noe lenge dette nu. Lykken er ellers en underlig ting. Igår morges hadde jeg så små forventninger til dagen som vel mulig; været var usiktbart med snefokk, og sterk vind hadde vi rett imot. Bedre blev det ikke da vi straks møtte en råk som så omtrent uoverkommelig ut; det var trist og mørkt altsammen. Men dagen blev likere enn vi ventet. Ved en omvei i NO (rv.) fant jeg overgang over råken, og vi kom inn på lange vakre sletter, som det bar frem over helt til middagen, klokken 5. Efter middag fikk vi enda en halvannen times sletter. Men da var det også slutt: en råk som stanset enhver fremkomst. Enda jeg gikk og lette i over halvannen time efter overgang, fant jeg ingen; vi hadde ikke annet å gjøre enn å slå leir og håpe på at morgendagen vilde bli bedre. Nu er morgendagen kommet, men om bedringen er der og råken er seget mere ihop, vet jeg ikke ennu. Det var ved nitiden igår kveld vi stanset. Som vanlig nu de siste dager klarnet det plutselig op så snart leirslagningen forestod, efter at det hadde vært uhyggelig snevær mest hele dagen. Vinden stilnet også av, og det blev riktig vakkert vær med blå himmel og lette hvite skyer, så en næsten kunde drømme sig langt, langt bort til sommeren hjemme. Horisonten i syd og sydvest var fin og siktbar; men ingen ting å øine uten denne samme blånen som vi styrer på — heldigvis er den nu merkbart høiere, så vi aker oss da innpå. Den som bare hadde nådd den — der må være en forandring, det har jeg ingen tvil om.

Underlig så forskjellig: bare vi når landet før nisten slipper op, synes vi vi er vel berget; — samme landet som for Payer stod som den visse hungersdød, om han skulde blitt der og ikke hadde funnet «Tegetthoff» igjen. Men han hadde jo heller ikke flakket to og en halv måned om i drivisen mellem 83° og 86° uten å øine et liv så godt som.

Som vi igår morges skulde bryte leir, hørte vi med ett ismåkens iltre skrik over oss — og der seilte to stykker like over hodene våre, hvite og vakre. Jeg tenkte på å skyte dem, men synes i grunnen det er vel lite å få bare én slik fugl for hver patron; de fjernet sig også straks igjen. En stund senere hørte vi dem enda en gang. Mens vi nu idag ligger her i posen og venter på frokosten, hører vi et grovt, hest skrik over teltet, noe likt kråkemål; jeg skulde tro det har vært en måke.

Er det ikke rart med det: Når som helst jeg har vært våken har jeg sett solen smile inn til oss gjennem silkeveggen, og her har vært så varmt at jeg har ligget og drømt sommerdrømmer, fjernt fra råker og slit og endeløst strev — å, som livet i slike stunder synes fagert, og fremtiden ligger lys! Men ikke før tørner jeg ut klokken halv ti, for å koke, før solen slører sig tett til og forsvinner, og så begynner snerusket å drysse og drive. Slik er det næsten hver dag nu. Er det fordi hun vil ha oss til å legge oss fore her og vente til hun bringer sommer og is-slakning og åpent vanne? vil spare oss alt dette slit med å finne vei gjennem det fortvilede råk-nettet? Nødig skulde jeg se at vi måtte legge oss fore, selv om vi kanskje kunde klare det for matens skyld, når vi slaktet alle hundene og tærte på dem, og dessuten kunde få noe vilt. Men det blev lovlig sent vi da kom til å nå Spitsbergen, muligheten for en overvintring der var sikkert ikke fjern, og de der hjemme vilde få nok et år å vente.»

«Søndag den 2. juni. Så skulde det altså bli på pinsedag denne bok[1] sluttet. Minst hadde jeg trodd vi da ennu skulde være i drivisen uten a ha sett land; men skjebnen kjenner ikke barmhjertighet, lar sig ikke mildne eller endre — —- Den råken vi stanset for i forgårs ség ikke sammen, men åpnet sig, så der var en stor sjø her vestenfor oss, og vi bodde på et flak midt i svarte havet, uten overgang på noen kant. Så blev det da til det som vi så lenge har truet med å gjøre: vi måtte ta fatt på å sette kajakkene i sjødyktig stand. Men først flyttet vi teltet helt inn i en lun krok av det kosset vi ligger ved, så vi fikk et riktig koselig hus, hvor vinden ikke når oss, og vi kan innbille oss at det er stilt ute, enda det blåser en hel «møllebris» av SV (rv.). Å få sprettet trekket av kajakken og få det i teltet for å lappe det var snart gjort, og så holdt vi da en stille hyggelig pinsekveld her inne. Snart kom kokeapparatet i sving, vi fikk en rykende lapskaus til middag, og neppe noen av oss beklaget sterkt at vi ikke var på vandring; det lar sig ikke nekte at det er godt å kunne ligge i ro stundom også. Trekket var snart lappet og ferdig. Så måtte jeg da ut og se å få fikset op spileverket. De fleste surringene er så slaknet at de må surres om; det blir ikke lite arbeide: der er minst 40 surringer som må tas op og surres på igjen. Imidlertid er det bare et par spantestykker som er splintret, så det skal med letthet bli like godt igjen. Johansen sprettet så av trekket på sin kajakk, og idag skal det lappes. Når begge spileverkene er i stand og trekkene på, er vi ferdig til å dra videre og til å møte enhver vanskelighet, det være sig råker, klarer eller åpne sjøen. Det vil bli en velsignet trygg fornemmelse å ha kajakkene i slik stand, det vil ta bort denne evindelige engstelsen for å møte råker som ikke er til å komme over, og nu forstår jeg ikke at noe skal kunne hindre oss fra snart å nå land. Det kan vel ikke trekke så lenge ut før vi møter råker og vann nok til å ro oss frem i. Ille blir det ellers med de hundene vi kan ha igjen da, det blir vel å skille sig ved dem. Hunde-lonsene blev igår kveld halvert, så vi ennu har av «Pan» til ikveld; men så får nok «Klapperslangen» til. Da har vi seks hunder, som vi vel kan beholde i fire dager, og ennu komme godt frem med. — — Pinse — å, det er noe så underlig sommerlig deilig ved det ordet! Det er sårt å tenke på hvor vakkert og godt de nu har det derhjemme, og så ligger vi her fremdeles i is og vind og gråvær .... Idag er nok lille Liv hos mormor til middag — i dette øieblikk holder de vel kanskje på å pynte henne i ny drakt til å ta avsted. Ja ja, den tid kommer vel også da jeg kan være med; men når? Ut og klem på med surringene, så blir det vel!»

Så arbeidet vi da de følgende dager med iver på å få kajakkene ferdig. Vi unte oss mest ikke tid til å spise; det kunde gå tolv timer mellem hvert mål, og arbeidsdagen varte ofte hele døgnet. Like fullt tok det tid å få kajakkene fullt sjødyktige igjen. Det verste var at vi måtte være så omhyggelige og sparsomme med virket vi brukte; der var jo ikke overvettes rik leilighet til å skaffe nytt. Når en surring f. eks. skulde omlegges, kunde vi ikke sprette den gamle op og legge en ny på, men måtte med stort besvær løse den gamle surring av for ikke å ødelegge linen, og slikt hefter når der er mange snes av dem. Så var forskjellige av bambusribbene knekket, de som gikk langs sidene av treverket; især var Johansens ille medfaret. De måtte derfor tas ut helt eller delvis, og avløses av nye, eller også styrkes ved tilleggs-surringer og sideskinner. Alt dette måtte gjøres med omhu, og var ikke noe svint arbeide. Men så hadde vi da også det igjen at det blev godt og sterkt, og kajakkene blev med en gang sjødyktige nok til å trosse uvær på veien over mot Spitsbergen, om det skulde bli nødvendig. Da spileverkene endelig efter flere dagers arbeide var ferdig, blev trekkene igjen satt på og omhyggelig strammet.

Imens gikk tiden, den kostbare tid. Men så hadde vi vårt håp om snart å få vesentlig hjelp av kajakkene og komme fortere frem i dem. Tirsdag den 4. juni sier dagboken: «Det står for mig som det ikke kan vare lenge innen vi kommer i åpent vanne eller i slakk is. Isen her omkring er så tynn og opbrutt, og været er så sommerlig — igår var det bare ÷ 1,5° — og sneen som falt var mest som sludd; den smeltet på teltet, og vi hadde strev nok med å berge oss mot væte her inne; det rant av veggene bare en kom nær dem. Ellers var det et vemmelig vær med snerusk i hele går; men det er vi vel vant til nu, har ikke hatt stort annet den siste tid. Idag ser det dog strålende ut, med klar blå himmel; solen har nettop nådd over kanten av kosset bak oss og her ned til teltet. Det blir en herlig dag å sitte ute og arbeide i; en skal ikke som igår få vætt ut allting en holder på med. Verst er det når surringene blir våte mens en legger dem på, for da får en dem ikke til å stå. Den solen er like fullt en kjær venn; — jeg syntes jeg næsten var lei av den før da den alltid var der; men så velkommen den er nu, og slik den liver sinnet op! Jeg kan næsten ikke få ut av hodet at det ikke er en frisk herlig junimorgen hjemme ved bukten. Å ja, la oss bare snart få vann, så vi kan bruke kajakkene våre; da skal det nok ikke vare så lenge før vi er fremme! Idag har vi for første gang på hele denne turen fått delt ut rasjoner til frokost både av smør (50 gr.) og aleuronatbrød (200 gr.).[2] Vi får holde oss til vekten herefter og måle knapt ut, for å være sikker på at nisten skal strekke til, og så vil jeg gjøre et nøiaktig overslag over hvad vi nu har tilbake, før vi drar herfra.»

«Onsdag den 5. juni. Vi ligger fremdeles på samme sted; men forhåpentlig har vi nu ikke lenge igjen før det påny bærer i vei. Det er sommerlig deilig å sitte ute og arbeide, og bli bakt i solen, og se bortover sjøen og isen, hvor det glitrer i bølger og sne. — — Igår felte vi det første vilt; det var en ismåke, som fløi over teltet. Det fløi ellers måker her i hele går, vi så op til fire stykker på én gang; men de holdt sig på avstand. Jeg var en tur efter dem, og drev det til å bomme med rifle på én; altså en patron bortkastet, og det må ikke gjenta sig. Hadde vi lagt oss efter det, vilde det vært lett å få flere måker; men det er for lite et vilt, og så er det for tidlig å begynne å bruke op skytegreiene nu. I klaren her så jeg en sel, Johansen så også en, og narhval både så og hørte vi. Her er liv nok, og var kajakkene i stand så vi kunde ro ut på vannet der, blev det vel råd til å få noe også. Ellers har det ingen nød ennu; vi har mat, og det er bedre å nytte tiden til å komme frem; bare til hundene kunde det være godt å få noe storvilt, så vi slapp å slakte flere før det blev slutt med isferden og vi for alvor kunde gå i kajakkene. Igår måtte vi slakte «Klapperslangen»; han gav fem og tyve lonser; det er til fire dager for de seks hundene som er igjen.» Disse slaktninger falt nu helt og holdent under Johansens gjøremål; han hadde opnådd slik ferdighet i det at han med et eneste stikk av min lange lappekniv gjorde ende på dyret, så det ikke fikk tid til å gi lyd fra sig, og på få minutter hadde han ved hjelp av kniven og vår lille øks lemmet det op i passende stykker. Hundene åt vel med sig, og det eneste som lå igjen efter slikt et måltid var som regel noen hårdotter hist og her bortefter isen, noen klør og kanskje en vel avgnaget hundeskolt. «De begynner å bli temmelig forsultne, bikkjene nu. Her i forgårs åt «Lillereven» op tåstroppen og renskinnet (som ligger under foten) og litt av treet med på Johansens ski, som den hadde fått revet overende på isen. Salig «Kvikk» åt op seilduksselene sine, og det er visst ikke fritt for at det går litt seilduksfiller i disse her også. Jeg har nettop regnet ut vår lengde efter en teodolitt-observasjon igår, og får 61° 16’; bredden var 82° 17,8’. Jeg forstår ikke at vi ikke øiner land; den eneste mulige forklaring må være at vi er en del lenger øst enn vi tror, og at landet bøier sydover østenfor Rawlinson Sund.»

«Torsdag den 6. juni. — — Det skal bli en ren fryd å kunne dra i vei igjen med hele greier. Og så å få bruke dem i åpent vanne! Hvor vilde ikke livet da bli et helt annet — tenk, for alltid klar av denne isen og disse råkene, dette slitet med kjelker, og evige kjåket med hunder, bare sig selv i en lett farkost dansende henover lekende bølger . . . Endelig fikk vi igår begge kajakk-skjelettene helt ferdig; vi har forsynt dem med flettverk av bambus i bunnen til å legge maten på, så den ikke skal bli våt, om det lekker noe. Nu har vi bare å gå dem ordentlig over en gang, se efter at alle surringer er forsvarlige, støtte dem som måtte trenge det, og til slutt få trekkene på. I morgen kveld bærer det så forhåpentlig avsted. Det har gått hardt på snøret ved dette arbeidet; av våre fem nøster er der ikke fullt ett igjen; men det vil jeg gjerne spare, vi kan ikke vite om det ikke kunde bli godt å ha til å fiske med, eller annet slikt. — Det begynner å lakke med litt av hvert av nisten. Veide op smøret igår, og fant at der var 2,3 kilo tilbake; setter vi en daglig rasjon av 50 gr. til manns, vil det slå til for 23 dager ennu. Idag kunde jeg for første gang notere en temperatur på over null; det var + 0,2° imorges. Sneen ute var aldeles gjennembløt, og det drypper av kossene; nu varer det vel ikke lenge før vi finner vann på flakene. I natt falt det også virkelig skikkelig regn. Det var bare en kort skur, først fint støv, så tunge store dråper, og vi tydde inn i teltet for ikke å bli våte — men det var regn, regn! Rent sommerfølelse å sitte her inne og høre dråpene smelle mot teltveggen. For føret vil det kanskje være bra, dette linnvær, hvis vi da får frost igjen. Men skulde det fortsette slik, vil jeg bare ønske så meget av det, at sneen kan smelte vekk og vi får bare isen å gå på; ellers vil fremkomsten bli så som så en stund fremover.»

«Lørdag den 8. juni. Igår blev vi endelig fullt ferdig med kajakkene og fikk prøvd dem. Vi holdt da også på fra i forgårs kveld til igår kveld. Underlig med disse lange dagene vi holder. Var vi hjemme, vilde vi vel blitt adskillig både slitne og sultne, med så mange arbeidstimer mellem målene; men her er det ikke mer enn vi synes det skal så være, om enn mathugen riktignok blir første klasse A med stjerne, og søvnen ikke dårligere; det tyder ikke nettop på at vi er svakelige eller har tilbøielighet til skjørbuk ennu. I virkeligheten er vi, så vidt jeg kan skjønne, uvanlig kraftige og sunde nu. — — Da vi prøvde kajakkene i en liten råk her borte, var de begge nokså lekke i sømmene og også midt i duken på flere steder (efter den hårde medfart de hadde lidt under ferden); men det er forhåpentlig ikke mer enn det gir sig så snart duken får trutnet litt til i vannet. Kjedelig blir det riktignok når vi skal ferge over råkene, og kajakkene settes tørre og gisne på vannet; da kan vi nok lett få bløtt ut sakene våre.

Og så bærer det da avsted idag, efter en ukes ophold på samme flekken. Igår begynte den sydøstlige vind, idag har den øket og er blitt temmelig sterk, efter som det høres ut på susingen henover kossene utenfor; jeg har ligget her hele morgenen og mest trodd jeg hørte brenning et stykke unda. Imidlertid lukket alle råkene sig igår her omkring, så det næsten ikke var stort mer åpent vann å se. Det skyldtes vel denne vinden, skulde jeg tro, og er det slik at den lukker råker for oss, så bare peis på! Det er is-skare og føret så godt som mulig, og lendet er forhåpentlig noenlunde flatt, så da skal det nok gå„ — Igår skjøt Johansen enda en ismåke, og til middag igår hadde vi for første gang fersk mat (to måker). Det smakte jo godt, men likevel ikke så godt som en skulde ha ventet, efter at vi ikke hadde smakt ferskt på så mange måneder. Det er vel bevis på at den mat vi har også er god. Veide igår op brødet vårt, og fant at vi hadde igjen omkring 12 kilo hvetebrød og 7,8 kilo aleuronatbrød, så for den saks skyld skal vi vel kunne klare oss ennu 35 til 40 dager.»

«Søndag den 9. juni. Så kom vi da endelig igår flott fra vår teltplass. Tross været — det var forrykende snefokk fra øst, og så ille som mulig — var vi begge glade over å kunne begynne å gå igjen. Det tok adskillig tid å stelle i stand krabber under kajakkene av sekker, soveposer og ulltepper, og å laste kjelkene; men til slutt bar det da i vei. Flaket vi hadde bodd på så lenge, slapp vi lett fra, behøvde ikke en gang å bruke kajakkene som vi hadde lappet på en hel uke til det bruk. Vinden hadde lukket råkene forsvarlig igjen, flatt lende fant vi, og godt kom vi frem til tross for det nederdrektigste føre, med ny fokksne som kladdet noe ganske ubarmhjertig, og som kjelkene stod som spikret fast i så snart de stanset — for ikke å tale om skiene. Været var slik at en ikke så mange hundre meter fremfor sig, og en blev våt like til skinnet på luv side; men herlig var det da likevel å se at det gled fremover, fremover mot det seige mål. Råker møtte vi en del av, og slemme var de med sine innviklede nett av sprekker og skrugarer på kryss og tvers. Brede var enkelte av dem også og fulle av sørpe, som gjorde det umulig å bruke kajakkene; på sine steder var dog sørpen stuvet så tett sammen at vi kunde gå på den. Men mange kroker og vendereiser må en næsten alltid gjøre før en finner noen rimelig fremkomst. Ventetiden vil da gjerne bli lang for den som sitter igjen i ensomheten med hundene, og blir gjennemblåst og gjennembløtt. I slike stunder har vel Johansen ofte trodd at jeg var falt i en råk eller var blitt borte. Som en sitter der på kajakken og venter og venter og stirrer frem for sig i stillheten, kan mange underlige tanker komme over en. Og han har krabbet op på det høieste koss i nærheten for å speide angstfull ut over isen. Har han så endelig opdaget en liten mørk flekk som beveget sig på den hvite flate langt, langt borte, da er nok sinnet mer enn én gang blitt lettere. Som han satt slik igår, blev han opmerksom på at kantene av isflakene i råken foran ham var i langsom bevegelse op og ned, aldeles som de vugget sig i svak dønning. Skulde det åpne vann være nær? Kan det være de store dønninger ute fra havet som trengte inn hit? Men kanskje det bare var vinden som satte den tynne is i bølgebevegelse. — — Igår kom vi igjen over et bjørneslag. Hvor gammelt det var, lot sig ikke lett avgjøre i dette snefokket, hvor alt fyker til på noen få minutter. Sannsynligvis var det fra igår; for «Haren» fikk like efter vær av noe og drog op mot vinden, så Johansen mente at bjørnen måtte være i nærheten. En dag kommer vel en bjørn i vår vei også. At her er bjørn tydet også det på at den måken Johansen skjøt spydde op et stort spekkstykke da den falt; slik kost kunde den vanskelig ha kommet til uten den har vært i selskap med bjørn. — Været var vått og usiktbart, og føret dårligst mulig, så i lengden blev det ikke meget tiltalende å gå. Å sette sig til å holde middag i denne bløten var heller ikke hyggelig. Vi drog derfor på en stund lengere, og stanset så for natten omkring klokken 10. Det var godt å komme i telt igjen, og fiskegratinen smakte ypperlig.»

«Mandag den 10. juni. Tross det mest usiktbare skoddevær, og tross det avskyeligste føre, med vassbløt sne som ennu ikke har kornet sig, og som kjelkene glir så tungt på som det bare er råd, kom vi like fullt jevnt frem i hele går. Utallige råker å gå over, og mange litt knepne overfarter på løse isstykker også. Men isen er her flat overalt, og det monner allikevel. Det er den samme tynne vinterisen på omtrent tre fot. Igår så jeg bare et par gamle flak her i nærheten av vår teltplass, som også er på et gammelt flak; for resten alt nytt, og delvis meget nytt; flere ganger gikk vi over store strekninger med ganske tynn is, på en fot og endog mindre. Den siste av dem var især stor, og må ha vært en svær klare; isen var der så tynn at det ikke kan vare lenge før den er smeltet; det stod vann over den så det bare var snesuppe å gå i. I virkeligheten er isen her nu ikke annet enn den reneste havis, opbrutt i større eller mindre flak, ikke sjelden meget små flak som ligger tett sammen. Får den anledning til å slakne op, vil den sige ut over hele sjøen, og vi har vann til å ro frem i. Fikk vi frost, vilde det bli glimrende føre. Men jeg er redd for det går den omvendte vei, og at vi snart er oppe i verste førefallet. Vi speider efter land hver gang der er en gløtt. Men ingenting å øine — evig og alltid ingenting. Imidlertid ser vi stadig tegn på land eller på åpent vann. Der kommer flere og flere måker, og igår så vi også en alkekonge i en råk. Luften i syd og sydvest vil også stadig være mørk; men ellers har den jo vært slik at en ingen vei ser. Det er som jeg føler at løsningen må begynne å nærme sig. Men hvor lenge har jeg ikke trodd det? . . . Der er en edel dyd som heter tålmodighet.»

«Tirsdag den 11. juni. Et ensformig liv i lengden dette her — ensformigere kan det vel ikke lett tenkes. Å tørne ut til samme slit dag efter dag, uke efter uke, måned efter måned, over is som stundom er litt bedre, stundom litt verre — nu synes det som den stadig blir verre, — alltid i håp om å få se en ende på det, men alltid med håpet skuffet, bestandig den samme ensformige synsrand av is og atter is, ikke glimt av land på noen kant, ikke åpent vann å øine — — og nu skulde vi da så omtrent være på Kapp Fligelys bredde, eller iallfall ikke mer enn høist et par minutter lenger nord. Ikke vet vi hvor vi er, og ikke vet vi når dette vil ta slutt; imens minker nisten dag for dag, og hundetallet svinner betenkelig inn. Skal vi nå under land mens vi ennu har mat igjen? Eller skal vi overhodet noensinne nå det? Is og føre er snart ikke til å komme frem i, sneen blir bare sørpe, hundene synker igjennem for hvert skritt, og selv ligger en og svømmer til op under skrevet når en må hjelpe hundene og i ett kjør slite de tunge kjelkene frem. Og så er det råk efter råk og skrugar efter skrugar å krabbe sig over. Det er vanskelig å holde håpet oppe under slike forhold, og like fullt gjør vi det, om det så også stundom kan synke litt når isen foran en ser ut som et håpløst virvar av skrugarer, råker, issørpe og svære isstykker, kastet hulter til bulter, og en kunde tro en så ut over en plutselig størknet brenning; da er det øieblikker hvor det kan synes umulig å komme frem uten ved å fly, og en stirrer lengselsfullt efter en måke som tilfeldig stryker forbi, og tenker på hvor langt bort en kunde nå hvis en kunde låne dens evne. Men så finner en tross alt gjennemgang, og håpet spirer på ny like grønt. Titter så solen et øieblikk frem gjennem skylaget, og isvidden blinker i all sin hvithet, og en ser solstrålene spille i vannet i en råk, da tykkes livet en allikevel skjønt og verd en kamp. — Det er underlig hvor lite det skal til for å gi en friskt mot. Igår fant jeg i en råk en liten død polartorsk, og mine øine strålte sikkert av glede da jeg først så den; det var som det største fund. Hvor der er fisk i vannet, kan en da iallfall ikke svelte ihjel, og før jeg krøp i teltet idag morges, hengte jeg ut et snøre i råken ved siden av. Men hvor mange slike småfisk skulde det ikke til for å gi en mat nok, mange flere på dagen enn vi vel kunde få fatt i på en uke eller kanskje på en måned, — og like fullt er en glad og håpefull og ligger og fantaserer om muligheten av større fisk i vannet her og om å kunne fange i overflod.

Fremkomsten igår var dårligere enn de foregående dager, isen mere ujevn og sværere, tildels med enkelte eldre flak innimellem; mange slemme råker traff vi også på, så vi kom ikke så langt; jeg er redd det ikke var over et par kvartmil, eller i høiden tre. Jeg tror dog vi nu kan regne oss på 82° 8’ eller 9’, hvis da ikke den stadige sydøstlige vind setter oss en del nordover. Føret blir verre og verre, sneen er aldeles vassbløt nedigjennem, og bærer ikke lenger hundene; den har imidlertid kornet sig noe, så kjelkene glir lett, hvor da ikke også de skjærer igjennem; men det hender rett som det er, og da står det bommende fast. For hundene er det tungt, selv om de ikke hadde vært så utslitt som de er. Stakkars dyr, de har det vondt. «Lillereven», den siste levning av mitt oprindelige spann, kan snart ikke gå lenger — og slik et prektig dyr til å trekke som det var! Nu har vi fem hunder («Lillereven», «Storreven» og «Kaifas» for min kjelke — «Suggen» og «Haren» for Johansens). Til dem har vi mat ennu i tre dager efter «Isbjørn» som blev slaktet igår morges, og innen den tid mener Johansen vi skal ha løst gåten — et forfengelig håp, er jeg bange for, om enn blånen i SO eller SSO (mv.) stadig synes å holde sig der og er blitt meget høiere. — Vi begynte marsjen klokken halv syv igår eftermiddag og stanset klokken litt over 3 idag morges, foran en råk. Igår så jeg for første gang ferskvanns-dammer på isen, under noen koss. Her hvor vi stanset var ellers ikke noe å finne, så vi måtte også idag smelte vann; men det blir vel ikke mange gangene det trenges herefter, og det vil jo spare på oljen vår, som det begynner å bli uhyggelig lite av. Ute er vær og føre som det har vært — ingen fornøielse ved å tørne ut til dagens strev. Jeg ligger og tenker på hvor alt er vakkert i Norge nu i juni, hvor solen blinker over fjord og ås og grønne skoger — og dér er . . . . . Men en gang når vi vel tilbake til livet.»

«Onsdag den 12. juni. Det blir verre og verre, igår kom vi omtrent ingen vei, knapt en kvartmil; elendig føre, ujevn is, råker og et bikkjevær sinket oss. Det hadde lagt sig skorpe på sneen, så kjelkene visstnok gled lett når de var ovenpå; men skar de sig igjennem — og det gjorde de alt i ett — så satt de spikret fast. Og for hundeføttene var den slem, denne skorpen, de sank uavlatelig igjennem i den dype sneen mellem kossene, stakkars dyr; det var som å svømme gjennem bløten. Allikevel gled det forover; råker stanset; men over dem kom vi da også. En — den siste — som så lei ut, kom vi over ved å lage bro av småflak som vi fløtet til det smaleste stedet. Men så begynte et skamløst fokk av våt sne eller sludd i svære filler, som ikke vilde holde op igjen; vinden øket også; ingen vei så en i dette villrede av råker og koss; våt blev en som en dyppet kråke; og føret blev umulig, kjelkene hang så omtrent fast i den våte nysne, som snart dannet et lag tykt nok til å legge sig i svære kladder under skiene. Der var knapt annet valg enn å se å finne en teltplass snarest mulig; å mase sig selv og hundene ut i slikt vær og på slikt føre, og ingen vei komme, var til liten nytte. Her ligger vi da og vet neppe hvad vi skal gjøre. Hvordan føret er ute kan jeg ennu ikke si; men det er vel ikke stort likere enn igår, og enten en da skal rote sig frem det lille en kan, eller gå på fangst og se å få tak i en sel, det har jeg vondt for å avgjøre. Ulykken er at her synes ikke å være stort sel i den is vi nu er kommet inn i; vi har ingen sett i de siste dagene; kanskje er isen for tott og for stor? All isen her har et påfallende annet utseende enn den vi har fart over i den siste tid, er adskillig mere ujevn, med hauger og eldre skrugarer, og dertil en del sværere, skjønt heller ikke denne ser så særdeles gammel ut, gjennemgående knapt mere enn vintergammel; der er dog enkelte eldre flak innimellem. Den synes å ha vært nær land — lere og gjørme er jevnlig å se, især i de nydannede skrugarer. — Johansen, som er gått ut, sier at samme blånen er der i syd fremdeles; — å, at vi ikke kan få rotet oss frem til den! Men den er der da som et lokkende mål, om vi så ikke når den så fort. Atter og atter viser den sig, vakker og blå; for oss er det håpets og gledens farve.»

«Fredag den 14. juni. Idag er det altså tremånedsdagen siden vi forlot «Fram»; et fjerdedels år har vi vandret om i denne isørken, og her ligger vi fremdeles. Når enden på den skal komme, aner jeg ikke lengere; kan bare håpe på at den ikke er altfor fjern — la den så være hvad den vil, åpent vann eller land, Wilczek Land, Zichy Land, Spitsbergen eller et annet land. — — Dagen igår blev ikke fullt så dårlig som jeg hadde ventet, vi kom virkelig et stykke frem; selv om det ikke var så langt — knapt mere kanskje enn et par kvartmil — så får vi være nøid med det i denne tid. Hundene kunde ikke klare kjelkene alene; hadde de ikke en av oss på siden av sig, blev det stans for hvert annet skritt. Den eneste måten å komme frem på var å ta det i to vendinger og gjøre veien tredobbelt. Først går jeg foran og finner fremkomst et stykke; imens driver Johansen kjelkene efter så langt han rekker — først min i én vending, så tilbake efter sin egen — inntil jeg kommer igjen og overtar min og driver den frem så langt jeg har gått op vei; så frem påny på samme vis. Fort går det jo ikke, men det går, og det er enda noe. Isen vi farer over er alt annet enn god; fremdeles er den sværere og litt eldre, med koss og ujevnheter i alle retninger, uten en skikkelig slette. Efter å ha gått et stykke kom vi op i et strøk hvor isen var brutt op i bare småflak, med stygge skrugarer og brede råker, fylt av sørpe og småstykker, så det hele var et eneste rot av isklumper, hvor det knapt var plass å finne til å stå på, enn si til å komme frem på. Det var menneskelig om en mistet motet og opgav å komme videre med det første. Hvor jeg vendte mig hen var veien stengt, og det så ut som om all fremkomst her var nektet en for alvor. Det hjalp like meget om en satte kajakkene på vannet; vi fikk dem neppe frem gjennem alt dette rot. Det var ikke langt fra at jeg bestemte mig til å stanse og vente, og heller se å friste fiskelykken med håv og snøre, og jaktlykken, om det skulde være en sel å opdrive i råkene. Huff, det er stunder fulle av bekymring når en står sånn tvilsom og ser fremover fra et eller annet koss; stadig mer og mer kretser tankene nu om ett og det samme: har vi mat nok til å bie inntil sneen er smeltet, eller til det kanskje blir slakkere is med råker, så en for en del kan ro sig frem? Eller er det sannsynlighet for at vi kan skaffe oss mat nok, om den vi har ikke strekker til? Det er det store spørsmål, som jeg ikke kan gi sikkert svar på ennu. At det vil ta lang tid innen all denne sneen smelter bort og føret igjen blir noenlunde, det er visst; når isen kan slakne og gi noen fremkomst i råkene, er derimot uvisst, og noen fangst har vi ikke gjort til denne dag — uten to måker og en liten fisk. I det strøk hvor vi nu ferdes ser det iallfall ut til å være liten utsikt til fangst. Riktignok fant jeg igår et gammelt nedsnedd bjørneslag, og ismåker ser vi stadig; men de er fremdeles for små til å være verd en patron. — — Ennu vilde jeg gjøre et siste forsøk på å komme frem, ved å gå lenger øst. Der fant jeg også overgang over en god del småflak, så vi kom over på eldre, sammenhengende is, til dels sommergammel, som ser ut til å ha vært nær land, så ujevn og full av mudder som den er. Over denne ismark har vi faret siden uten å støte på nye råker. Men humpet var den på sine steder så det forslo.

Vi begynte å gå klokken 8 eftermiddag onsdag og stanset her klokken 5 igår morges.[3] Utpå morgensiden hadde vinden vendt sig til mer nordøstlig, samtidig med at det blev koldere. Sneen frøs nu hårdere, og på slutten var føret slett ikke galt. Skaren bar hundene og for en del også kjelkene; vi gledet oss derfor til godt føre næste dag. Men her skulde vi atter få en skuffelse. Ikke før var vi kommet i telt før det tok til å sne, og det holdt det friskt på med hele dagen igår, mens vi sov, og da vi igår kveld tørnet ut for å lage frokost og komme videre, snedde det fremdeles. Dyp sne overalt, et føre over all beskrivelse elendig. Det var liten mening i å dra på nu, vi fikk heller vente og se tiden an. Imidlertid var vi sultne, men å ta hel frokost hadde vi ikke råd til. Jeg kokte da et lite mål fiskesuppe. Så krøp vi igjen i posen, Johansen for å sove videre, jeg for enda en gang å regne ut alle mine observasjoner helt fra vi forlot «Fram», for å se om der allikevel ikke skulde være noen feil som kunde forklare denne gåte at vi fremdeles intet land finner. Solen var også litt fremme, og forgjeves gjorde jeg et forsøk på å få en observasjon. Jeg stod og ventet i over en time med opstillet teodolitt; men nu var og blev solen borte. Jeg har regnet og regnet, og grundet og grundet, men finner ingen feil av betydning, og det hele er og blir en gåte. Jeg begynner mer og mer å komme i tvil om vi kanskje allikevel er for langt vest. Jeg forstår næsten ikke mer at vi skal være østenfor; ti i så tilfelle kan vi da iallfall ikke være over 5° lenger øst enn våre observasjoner[4] sier oss. Sett nemlig at våre ur har gått for hurtig; så kan da iallfall «Johannsen»[5] ikke ha hatt mer enn dobbelt så stor gang som tidligere. Jeg har antatt en gang av fem sekunder; men sett gangen har vært ti sekunder, det gjør dog ikke mere forskjell enn 6 m. 40 s. i 80 dager (tiden fra vi forlot «Fram» og til siste observasjon); det er altså 1° 40’ lenger øst vi da skulde komme. Sett også at jeg har regnet dagsmarsjene for lange i de tre dager mellem 8. og 13. april, og at vi istedenfor 10 mil bare har gått 6 mil, mindre kan vi nu umulig ha gått, så var vi den 13. på 89° ø. l. istedenfor på 86° som forutsatt. Det er 3° lenger øst, eller — med dem ovenfor — la oss regne tilsammen 5° lenger øst; det vil si at vi nu istedenfor å være på 61° skulde være på 66° ø. l.[6] eller omtrent 15 mil fra Kapp Fligely. Men like fullt synes det mig vi skulde se noe land sønnenfor oss. Wilczek Land kan da ikke være så lavt og østefter plutselig trekke sig så langt sydover, når Kapp Buda-Pest på omtrent 61° ø. l. skulde ligge helt nordenfor 82°, og det skulde jo da ikke være over ti mil fra oss. Nei, det er og blir uforståelig! — At vi skulde være vestenfor synes imidlertid ikke så meget lettere å fatte; vi må da ha drevet ganske eftertrykkelig mellem den 8. og 13. april, eller også har mitt ur allikevel stått en stund før den 2. april. At vi kan ha drevet nokså godt vestover synes riktignok de tre observasjonene fra 2., 4. og 8. april å tyde på. Efter disse skulde vi ha drevet nær på 8°, eller la oss sette iallfall 7° , vestover i de seks døgn. Regner vi at driften har vært den samme i de fem døgn mellem den 8. og 13., så kommer vi altså 7° lenger vest enn vi antar. Vi skulde følgelig nu være på 54° ø. l. istedenfor på 61°. Det blir imidlertid ikke mer enn åtte mil fra Kapp Fligely, og tett ved Oscars Land. Vi burde da se noe av dem, synes jeg. Antar vi imidlertid at driften vestover også har vært hård i tiden før den 2. april, da er den mulighet ikke utelukket at mitt ur allikevel har stått den gang som jeg fryktet for, og da kan vi være aldri så langt vest, for alt hvad vi kan si. Denne mulighet er det jeg mer og mer begynner å tenke på. Imidlertid forekommer det mig at vi ikke har annet å gjøre enn å holde frem som vi har holdt, kanskje litt sydligere; så må vel en løsning komme.

Da jeg efter å ha endt mine beregninger hadde tatt en lur og atter tørnet ut ved middag idag, viste føret sig ikke å være bedre, snarere verre. Nysneen var rent kram og føret så tungt som mulig. Imidlertid får vi gjøre et forsøk med å komme videre — ved å ligge her er lite vunnet, fremkomst er da fremkomst, om den er aldri så liten.»

«Lørdag den 15. juni. Midten av juni, og ennu ingen utsikt til ende på dette! I steden blir det stadig verre. Så ille som igår har det dog ennu ikke vært, og dårligere kan det heldigvis ikke godt bli. Kjelkene gled utidig tungt i den dype, løse og våte nysneen; de stanset uophørlig, og da satt de undertiden som limt fast. Det var så vidt en fikk slitt dem løs igjen når en tok i alt en orket. Føret var ikke bedre for skiene, det aller minste en stanset vilde det legge sig svære kladder under dem, de vrikket uavlatelig i den løse sneen, og is la sig under foten så en i ett vekk glapp av dem og ned igjennem sneen til op på låret, når en skulde slite og dra i kjelkene. Men det var bare å se å kare sig oppå igjen; å stampe i slik sne uten ski er uråd; å binde dem på vilde nok hjelpe, men det blev for tungvint når en uavbrutt må ha dem av for å hale kjelkene over skrugarer og råker. Isen er ulendt, full av hauger og eldre skrugarer hvor en vender sig, og det er bare ved å bukte sig frem som en ål at en kan finne en slags fremkomst. Vi slet oss frem ved å ta det i to vendinger, likesom tidligere. — Hundene blir mer og mer utslitt. «Lillereven» kan nu så vidt gå, å trekke er det ikke lenger tale om; han sjangler avsted som en drukken, og når han faller, er det så vidt han vinner å reise sig igjen. Idag skal han gudskjelov slaktes, så slipper en da det syn. «Storreven» har også begynt å slakke stygt i linen; den eneste av mine som ennu trekker noe er «Kaifas»; men det er bare så lenge en av oss er bak og hjelper til. Å holde på lenge under slike omstendigheter var bare å slite folk og hunder ut til ingen nytte og dessuten bruke op mere mat enn nødvendig. Vi sløifet derfor middag og stanset henimot klokken 10 igår kveld, efter å ha begynt å gå klokken halv fem eftermiddag. På veien hadde jeg hatt en stans for å ta en observasjon. Solen er ikke lett å få tak i nu, så en får nytte de øieblikker en får se den gjennem de drivende skyer; klar vil den dog aldri bli. Igår eftermiddag fikk jeg endelig en tarvelig høide, ved iherdig venting og efter å ha stillet instrumentet op forgjeves et par ganger. I går kveld regnet jeg ut disse observasjoner, og finner da at vi har drevet uventet sterkt vestover, idet vi er kommet fra 61° 16’ ø. 1., som var vår lengde den 4. juni, og bort på 57° 40’ omtrent; men så er vi også kommet et godt stykke nordover igjen, op på 82° 26’ n. br., efter at vi den 4. var nede på 82° 17,8’, og vi har jo karet oss sydover det vi orket siden den tid. Imidlertid gjør det godt å se at her er slik bevegelse i isen, for da er det vel håp om at vi kan drive ut mot åpnere vann til slutt; at vi skal komme dit bare ved egen hjelp over denne styggedom begynner jeg nu å tvile på — dette lende og dette føre ser for slemt ut, og mitt håp står nu til råker og slakkere is. Heldigvis er der også kommet nordøstlig vind, — gid den bare vilde drive på! Har vinden satt oss nordvest, kan den vel også sette oss sydvest og til slutt ut mot målet, eller ut mellem Franz Josefs Land og Spitsbergen. At vi skulde være østenfor Kapp Fligely har jeg efter denne observasjon mere tvil om enn noensinne, og jeg begynner mer og mer å tro på muligheten av at det første land vi får se — om vi noen gang får se noe — blir Spitsbergen. I så fall skulde vi altså ikke en gang få et glimt av Franz Josefs Land — det land som jeg nu dag og natt har drømt så mangen gyllen drøm om. Men Spitsbergen er godt nok å komme til, og er vi så langt vest som vi da antagelig må være, har jeg større håp enn før om snart å få slakkere is eller åpent vann. Når vi bare får skaffet oss mat, skal det nok gå; men der ligger det store spørsmål.

Jeg har med vilje sovet lenge her på denne leirplassen, efter at jeg først hadde brukt god tid på mine utregninger og grublerier over vår drift og vår fremtid. Vi har ingen ting å haste efter på dette føret, det er knapt anderledes idag enn igår, og dessuten er det for varmens skyld bedre å gå om natten enn om dagen. Det beste er å hale tiden ut i det lengste uten å tære mer enn nødvendig på nisten; for sommeren må vel gjøre forholdene bedre, og vi har ennu tre måneder å gjøre på, kan vi bare skaffe oss mat for den tid, og det måtte se rart ut om vi ikke skulde kunne det. Mitt håp står til sel og til bjørn — bare én slik kar før nisten slipper op, og vi er berget for lang tid fremover.»

«Søndag den 16. juni. Igår var det så ille som vel mulig, føret til å fortvile over og isen stygg. Jeg var igjen i sterk tvil om det retteste ikke var å slakte alle hundene ned med én gang for å bruke dem som mat til oss selv, og så se å kare oss i vei som best vi kan uten deres hjelp; på den visen vilde vi vel få niste for femten, kanskje tyve dager lenger, og vilde like fullt kunne gnage oss litt frem. Noen fremkomst av betydning ser det jo ikke ut til å bli i noe tilfelle, foreløbig, og da kan hende det eneste riktige er å dra tiden ut. Men på den annen side er det kanskje ikke langt til land eller åpent vann, eller iallfall til slakk is, og da vil hver kvartmil sydefter være viktig. Vi får derfor se å nytte hundene ut til å komme frem med som vi best kan, tør hende blir det snart en vending, om ikke annet så kanskje litt bedre og jevnere is igjen, lik den vi hadde for en stund siden. Imidlertid blev vi nødt til å slakte to hunder igår. Da vi begynte å gå, viste det sig at «Lillereven» ikke kunde følge med, han var aldeles som lam i benene, stupte overende og kunde ikke reise sig igjen. Efter at jeg hadde trukket på ham og kjelken en stund og forgjeves søkt å få ham til å gå, blev jeg nødt til å legge ham på lasset, og da vi kom til noen koss hvor der var le for nordenvinden, slaktet Johansen ham mens jeg gikk forover og tok ut vei. Det var heller ikke bedre fatt med den andre av mine hunder, «Storreven». Å trekke var det ikke tale om, det var vanskelig nok å få ham til å gå, så han ikke blev slepende efter. Det gikk dog en liten stund, om han enn snublet og falt og måtte hjelpes op igjen alt i ett; men snart blev det likeså ille som det hadde vært med «Lillereven», han blev hengende igjen, fikk linen under kjelkemeien, og blev slept stykke for stykke. Da jeg syntes jeg hadde mer enn nok med å slepe på kjelken, prøvde jeg å løse ham i håp om at han da iallfall kunde rangle efter. Det gjorde han også en liten stund, men så blev han igjen, og Johansen blev nødt til å samle ham op og legge ham på sitt lass, og da vi slo leir, blev også han slaktet. Så er det da bare «Kaifas» jeg har tilbake, Johansen har «Haren» og «Suggen». Til disse tre hunder fikk vi av de to slaktede mat for tilsammen ti dager; men hvor langt vi når på den tid må gudene vite, så meget blir det vel ikke. Vi må nu til stadighet spenne oss selv for, og av to hundeseler laget vi oss derfor skikkelige trekkseler.[7] Det nyttet ikke å gå med upåbundne ski, foten vrikket og gled og glapp av dypt ned i den bunnløse sneen i ett vekk. Sneen la sig som is under de glatte komagsålene, og var sleip som åleskinn å stå på. Vi bandt skiene på, og da gikk det virkelig å trekke kjelken hvor isen var jevn, selv om en bare hadde én hund på siden av sig, og jeg så at med tålelig føre og tålelig lende skulde vi nok kunne komme frem en del om dagen, selv uten hunder; men aldri så snart kom der litt ujevnheter før det stod fast. En måtte legge sig i selen alt en vant, og enda var kjelken kanskje ikke til å rugge; så måtte en tilbake for å løfte den frem, og med opbydelse av alle sine krefter fikk en den til slutt over en ujevnhet og bort på en ny, hvor det samme måtte gjentas. Skulde kjelken svinges i den dype sneen hvor den satt som naglet fast, var det ikke bedre, og det var bare ved å løfte den at det blev mulig å komme frem. Slik gikk det skritt for skritt inntil det kanskje blev en liten slette igjen og en kunde få gå litt; men så kom kan hende et stykke med råker og skrugarer, og da blev det verre enn verst; en kan ikke klare sig alene lenger, men må være begge om hver kjelke. Har vi så gått det stykke jeg i forveien har gått op, må jeg igjen foran for å finne fremkomst mellem kossene et stykke videre. Å gå like på med kjelken lønner sig ikke hvor isen er ujevn; derved kommer en op i alt for meget stygghet og må gjøre vendereis. På denne vis er det vi sliter oss frem. Middag har vi ikke holdt de siste dagene, så sparer vi da iallfall ett mål; vi synes ikke dette føret og denne isen er det verd. For å nytte alt samlet vi idag morges op blodet av «Storreven» og kokte en «blodgrøt», må jeg vel nærmest kalle det, istedenfor fiskegratinen. Den smakte bra, om det så var bikkjeblod, og et mål fiskemel har vi altså mere. Før vi køiet holdt vi også mønstring over våre patroner, og fant til vår glede at vi har 148 haglpatroner og 181 riflepatroner, og dessuten 14 rundkulepatroner. Med så meget ammunisjon vil vi være i stand til å øke matbeholdningen vår for lang tid her i isen; ti om der ikke finnes større vilt, kan vi da skyte fugl, og 148 fugl forslår lenge. Og bruker vi bare halve ladninger, kan vi få enda flere skudd; dessuten har vi et halvt pund krutt og en del rundkuler til riflene og fenghetter til omladning av patronene. Denne opdagelse har satt mig helt i godlag igjen; det var litt skralt en stund; for sant å si syntes jeg ikke våre utsikter var så overhendig lyse. Tre måneder skal vi således kan hende ennu klare oss med mat, og på den tid må en kunne nå noe. Vi kan vel også fange måker på krok, og dessuten, om galt skulde være, må vi vel med håven kunne få noe snadder av smådyr og slikt i vannet, når vi legger oss efter det. Det kan vel hende at vi kommer for sent til Spitsbergen til å finne skute der. Men så får vi overvintre; det skal gå godt nok, og det vil jo bli et herreliv mot å ligge her i drivisen og ikke vite hvor en er eller hvad en driver mot, og ikke øine målet, om enn aldri så langt borte. Denne tid vil jeg nødig ha om igjen; — hårdt har vi fått bøte for at vi ikke passet urene våre i rette tid den gangen. Ja, var det ingen der hjemme som ventet, kunde en overvintring på Spitsbergen være helt lokkende; jeg kan ligge her og drømme om hvor lunt og godt vi skulde innrette oss der. Hvad som helst i verden står for en i rosenskjær, bare en var ute av denne isen. Men den tid kommer nok også en gang. En får trøste sig med ordsproget, at natten helst er svartest før daggry. Riktignok kommer det jo an på hvor svart natten skal bli, og det kunde jo unektelig ennu bli adskillig svartere. Men håpet klamrer sig til sommeren; det må jo bli bedre efter hvert som det lir.»

Og så gikk det langsomt fremover dag efter dag med nøiaktig samme slit og samme tunge føre, som kjelkene uten ophør skar sig fast i. Hunder og menn gjorde sitt ytterste; men det monnet ikke stort; dertil kom at næringssorgene øket på, og våre og hundenes rasjoner blev satt ned til det nødtørftigste for at vi kunde friste livet så lenge som mulig. Sultne og slitne var vi fra morgen til kveld og fra kveld til morgen, alle fem. Vi bestemte oss til nu å skyte hvad som kom i vår vei, selv måker eller havhester; men nu kom naturligvis ikke en gang slikt vilt på skuddhold. Råkene blev verre og verre, fylt som de gjerne var av snesørpe og isklumper. Ofte måtte vi gå lange veier over «bare småstykker hvor en trådte igjennem slag i slag». Den 18. juni var det røket op med «en sterk vind fra vest (rv.), som river og sliter i teltet; vi skal vel avsted igjen med isen østover dit vi kom fra, kanskje bare nordligere — slik boltres vi omkring av vind og strøm, og slik skal vi kanskje holde ved hele sommeren uten at vi kan mestre det». En meridianhøide satte oss den dag på 82° 19’, så vi var kommet litt sydover igjen. Jeg fikk skutt en alke og et par havhester, og det drygde litt på maten; men til vår sorg skjøt jeg bom på et par seler i råkene; — å, som vi nu ønsket å få tak i et slikt bytte! «Imidlertid er her ikke lite liv nu,» sier jeg den 20. juni; «alkekonger flyr det en mengde av att og fram, og de ligger og snadrer og dukker like ut for teltdøren vår; det er en ren fryd å se på. Skade bare at de er så små at de ikke er et skudd verd, og i flokker har vi ennu ikke sett dem, mest bare parvis. Det er merkelig hvor fuglelivet har tiltatt de siste dagene efter den vestenvinden i forgårs som har holdt på hele tiden siden. Mest påfallende er det hvordan alkekongene plutselig er dukket op i mengdevis, uavbrutt suser de forbi teltet her med sin muntre kvidder; det gir en helt følelsen av å være nådd ned i gjestmilde strøk. At en plutselig finner alker synes også rart. Men hvad hjelper det alt sammen — land øiner vi ikke, og føret er så elendig som det kan bli. Skikkelig linnvær, så sneen kunde minke litt fortere, vil heller ikke komme. — Igår morges før frokost var jeg en tur sydover for å se på fremkomsten. Et stykke var den god, med sletter; men så kom det råker verre og verre. Det eneste middel for oss nu er å bryte over tvert og sette kajakkene på vannet til tross for at de lekker, og så fare mest mulig efter råkene; med den beslutning vendte jeg tilbake. Føret var det samme — våt sne som en sank dypt ned i mellem kossene, og dem var det også nok av. Noen ordentlig frokost hadde vi nu ikke råd til; vi tok bare 50 gr. brød og 50 gr. pemmikan til manns, og så gikk vi i gang med å sette pumpene i stand og lage kajakkene i orden for ferjing, så ikke innholdet skulde bli helt ødelagt av vannet som vilde lekke inn. Vi måtte også lappe et hull i min, som jeg ikke før hadde sett. Tok så en liten kveldsmat, 60 gr. aleuronatbrød og 30 gr. smør til hver, og krøp i posen for å sove så lenge det var råd, og på den vis fordrive tiden uten å behøve å spise. Det gjelder nu bare å se å holde det gående til sneen er smeltet bort og føret er blitt bedre. Klokken 1 idag tørnet vi ut til en noe rikere frokost av fiskegratin; men mette tør vi ikke spise oss lenger. Vi gleder oss nu til å komme avsted og prøve vår nye taktikk: istedenfor å undgå råkene nettop å søke dem op og dra nytte av dem ved å ro oss frem. Noe vil det vel iallfall hjelpe, og jo lenger syd dess større utsikt til flere råker og dess større sannsynlighet for fangst.

Ellers er det min santen trist nok. Ingen utsikt til fremgang for det første, ufremkommelig tett is til alle kanter, sterkt minkende niste. Og så utilstrekkelig fangst; — mitt forsøk med å fiske med håv mislyktes fullstendig; efter at jeg hadde kavet og rodd med den lang tid i en råk, var en vingesnile (clio borealis) og et par små krepsdyr hele utbyttet. Om nettene ligger en timevis uten å få sove og grunder på hvilken utvei der best skal finnes — — —.»

———————————————
1. Den første dagbok jeg brukte på sledeferden.
2. Inntil denne dag hadde vi spist som vi selv lystet, uten å veie ut. Det viste sig nemlig at vi allikevel ikke spiste mer enn det jeg oprindelig hadde regnet for dagen (1 kilo tørr proviant). Nu minsket vi en god del på disse dagsrasjoner.
3. For første gang fant vi nu vann på isen til å koke med; men det var temmelig saltholdig, så fiskegratinen blev noe salt.
4. Som allerede nevnt var vi under denne del av ferden i virkeligheten omkring 6 ½° lengere øst enn vi trodde.
5. Så kalte jeg mitt ur efter urmakeren Johannsen i London, som hadde levert det.
6. I virkeligheten var vi altså temmelig nær det punkt jeg her forutsetter. Grunnen til at vi ikke så det ventede land var at det ikke eksisterer, som det senere viste sig.
7. En god trekksele er en viktig ting, og leter i lengden adskillig mindre på enn den almindelige rem, eller trekkbånd, over den ene skulder og på skrå over brystet. Den trekksele jeg bruker består av to remmer som går over begge skuldrer, som remmer på en skreppe, og festes bak over korsryggen til belteremmen, hvor også trekktauet fra kjelken settes fast. Derved står det i ens makt å fordele trykket under trekkingen jevnt på begge skuldrer og på belteremmen (det er lendene og maven). En får således lagt t rekkingens angrepspunkt lavere på kroppen, like over benene, som jo utfører arbeidet, og trekktauet kommer ikke som vanlig til å bryte bare på overkroppen.



VI. I LENGSELENS LEIR

«Lørdag den 22. juni. Klokken halv ni formiddag, efter en rikelig
frokost av selkjøtt, sellever, spekk og buljong. Jeg ligger her god og mett og drømmer lyst; hele livet er igjen blitt solskinn. For en liten tilfeldighet det bare er som alltid skal til for å endre det hele! Igår og de siste dager all ting så grått, føret umulig, isen fortvilet, ikke vilt å få, det hele håpløst: — og så bare den tilfeldighet at en storkobb dukker op ved våre kajakker og tumler sig rundt oss, og Johansen får tid til å gi den en kule just som den skal forsvinne, og den flyter, så jeg får harpun i den — den første og eneste storkobb vi har sett på hele turen —, og vi har overflod både på mat og brensel for henimot en måned. Det har ingen hast mere; vi kan legge oss fore, innrette kjelkene og kajakkene bedre for ferjing, drive fangst, og vente på bedring i føret. Vi har fått spist oss gode og mette både til kvelds og til frokost, efter å ha vært sultne uavlatelig i mange dager.

Det var ikke nettop med store forventninger vi drog avsted torsdag kveld. Føret var det vante, en skareskorpe som hadde lagt sig ovenpå, gjorde det ikke bedre. Bare slit. Dertil råker alt i ett. De var ofte skrudd sammen og tålelige å komme over, men nødte dog til stadige omveier og buktninger. Vi innså klart at på denne vis kunde det ikke gå lenger. Vår eneste utvei vilde være å lette oss for alt som på noen måte kan undværes, og så dra avsted så fort vi kunde, bare med niste, kajakker, børser og det aller nødvendigste av klær, for iallfall å nå under land før siste matsmulen var opspist. Vi regnet over hvad vi kunde skille oss ved: apoteket, varebrettene under kjelkene, reserveski, ladder, skitne skjorter. Og teltet? Å ja. Da vi kom til soveposen, drog vi et dypt sukk, men den fikk nok gå den også, tung og våt som den nu stadig er. Dessuten måtte vi innrette kjelkene slik, med trekrabber under kajakkene, at vi uten videre kan kjøre hele greia i vannet når vi skal sette over råker. Skal vi, slik som nu, ikke kunne sette kajakkene like i vannet med kjelkene under, fordi der ligger sovepose, klær og proviantsekker på dem, som et bløtt underlag for kajakkene, så går det for sent; ved hver råk blir vi da nødt til å ta op surringene, løfte kajakkene av kjelkene og i vannet, surre dem sammen der, så sette kjelkene ut på dem tversover, og endelig ha den samme manøvre i omvendt orden på den andre siden. På den vis kommer vi ikke langt om dagen.

Fast bestemt på å gjøre disse forandringer allerede næste dag, drog vi videre. Et stykke frem hadde vi en lang klare vi måtte ferje oss over. Snart var begge kajakkene ved siden av hverandre på vannet, godt avstivet med skiene tversover under stroppene, en riktig stø flåte. Så blev kjelkene med sin last skjøvet utpå, en foran og en bak. Vår frykt hadde vært hundene — hvorledes skulde vi få dem med? Men de fulgte kjelkene ut på flåten, og la sig ned der, som om de ikke skulde ha drevet på med annet hele sitt liv. «Kaifas» tronet forut på sin kjelke og de to andre akter. En sel hadde dukket op og ned foran oss mens vi holdt på med dette; men jeg vilde vente med å skyte den til kajakkene var ferdige, så vi kunde være sikker på å få fatt i den før den sank. Nu viste den sig naturligvis ikke mer. Det er som fortrollet med disse selene; det er som de er sendt oss bare til hefte. Et par ganger før om dagen hadde jeg også sett dem, og lurt efter dem forgjeves. Jeg hadde endog opnådd å skyte en bom; det er tredje bom på sel. Det ser sørgelig ut med ammunisjonen skal det fortsette på den vis; men jeg fant ut at siktet hadde vært for høit på disse korte holdene, og jeg har skutt over. Så satte vi da av og drog ut på de blå bølger for å gjøre vår første lengere sjøreis. En ytterst merkelig flåte å se til, belemret som den var med kjelker, pakksekker, børser, hunder og folk; det var et ekte taterfølge, mente Johansen. Hadde noen plutselig møtt oss da, hadde de vel vanskelig visst hvad de skulde tatt oss for; nordpolfarere blev det da visst ikke. Å komme til å ro innimellem kjelkene og skiene, som stakk langt ut på begge sider, var ikke nettop lett; men på en måte gikk det jo det også, og forover ség det så vidt bra at vi snart var på det rene med at vi vilde være lykkelige om vi bare kunde få drive på slik hele dagen istedenfor å slite på de ulidelige kjelkene over den forbistrede isen. Lekke var kajakkene ellers, og vi måtte bruke pumpene flere ganger; men det hadde en lett funnet sig i, hadde det bare vært åpent vann nok. Endelig var vi ved den andre enden av klaren. Jeg sprang i land på iskanten for å hale kjelkene op — da hørte jeg et dugelig plask ved siden av oss; det var en sel som hadde vært oppe. Ikke lenge efter samme plask på den andre siden, og så enda en tredje gang da der kom op et svært hode; dyret blåste og svømte frem og tilbake, for så å forsvinne med en dyp dukk under iskanten før vi hadde fått børsene frem. Det var en diger gild storkobb, som hadde vært noe for oss å få tak i. Nu var vi sikker på at den var borte for alvor; men ikke før hadde jeg fått den ene kjelken halvveis op på kanten, før det svære hodet igjen viste sig tett ved siden av kajakkene, blåste og bar sig som før. Jeg så mig om efter børsen, men rakk den ikke der den lå på kajakken. «Ta børsen, Johansen, fort, og klem’n; men fort, fort!» Han var ikke sen, kastet til kinnet, og i samme øieblikk som selen igjen skulde forsvinne under iskanten smalt det. Den gjorde en liten hvelv, og der lå en rygg og fløt i vannet, blodet boblet op fra hodet. Jeg slapp kjelken, grep harpunen, og fikk slengt den dypt inn i den fete selryggen som lå og skalv over vannflaten. Så begynte den å røre på sig, der var ennu litt liv, og engstelig for at harpunen og det tynne snøret ikke skulde holde, hvis det svære dyret begynte å livne op for alvor, rev jeg kniven av sliren og stakk i halsen på den, så blodstrømmen veltet ut. Det gjorde en vondt for alt det deilige blodet vi på den måten mistet; sjøen blev farvet rød langt utover; — men det fikk nu gå; for alt i verden vilde jeg ikke miste det dyret. For sikkerhets skyld satte jeg en annen harpun i den. Imens gled den kjelken ut som halvveis var trukket op på isen, og kajakkene med Johansen og hundene kom i drift. Han forsøkte å dra kjelken op på kajakken igjen, men orket ikke, og så blev den liggende med den ene enden i vannet. Den krenget hele flåten over, så Johansens kajakk lå med kanten i vannflaten; den lekket som et sold, og vannet steg foruroligende i den. Kokeapparatet, som stod på dekket, falt av og drev lystig avsted for vinden, med alt sitt kostelige innhold, båret høit oppe av aluminiumsmantelen, som heldigvis var tett. Skiene gled også av og fløt omkring, og flåten sank dypere og dypere. Imens stod jeg og holdt vårt kostbare bytte, og torde ikke slippe. Det hele et billede på den fullstendigste opløsning. Men nu var Johansens kajakk krenget så meget over at vannet nådde op i den åpne søm på dekket, og i samme nu rant den helt full. Jeg hadde ikke valg, måtte slippe, og trekke kajakken op før den sank. Det blev gjort, tung som den var og full av vann. Så kom turen til selen. Men det var verre. Vi strevde hårdt før vi endelig, tak for tak, fikk halt det svære dyret op på isen. Men da jublet vi også høit og danset rundt den i vår overstadige lykke. Kajakken vannfylt, sakene gjennembløtt — vi syntes ikke det var noenting i det øieblikk; her hadde vi jo mat og brensel for lang tid, og alle våre sorger var med ett slag slukket. Så gjaldt det å få berget og tørret tingene; først og fremst ammunisjonen — det var hele vår beholdning. Men heldigvis var patronene noe så nær vanntette og hadde ikke tatt synderlig skade, selv haglpatronene, som var av papp, hadde ikke ligget lenge nok til å bli helt gjennemvåte. Verre var det med en forsyning krutt i en liten blikkboks som var rent full av vann. De andre sakene hadde det ikke slik nød med. Det skulde da være brødet — ikke nettop hyggelig å ha fått det saltet av sjøvannet.

En leirplass fant vi i nærheten. Snart var teltet reist, fangsten lemmet op og bragt i sikkerhet, og sjelden har vel drivisen huset så vel tilfredse mennesker som de to der den morgen satt i soveposen og åt selkjøtt og spekk og drakk kjøttsuppe så lenge de bare kunde finne plass for mer. Vi var begge enige om at der fantes ikke det måltid i verden som kunde smakt oss bedre. Og så bar det efterpå dypt ned i den kjære posen, som vi nu altså like fullt ikke skulde legge efter oss for det første, og vi sov de rettferdiges søvn, i bevisstheten om at vi ikke behøvde å ha noen sorg for fremtiden.

Jeg finner vi for øieblikket ikke kan gjøre noe bedre enn ligge hvor vi er, leve av vår fangst uten å tære på sledeprovianten, og vente på den tid da enten isen slakner mer op, eller føret blir likere. Imens vil vi lage trekrabber på kjelkene, vil søke å få gjort kajakkene tette, og så lette vår utrustning så meget vi bare kan. Skulde vi dra på nu, måtte vi legge igjen en stor del av kjøttet og spekket, og det synes jeg under disse omstendigheter vilde være galskap.»

«Søndag den 23. juni. Så er da sankthanskvelden kommet, og det er søndag. Hvor jubler ikke alle skoleguttene idag, hvor drar ikke folk i skarevis på landet, muntre og sommerglade, i de deilige norske skoger og daler — og her ligger vi fremdeles nord i drivisen, koker og braser med spekk, spiser selkjøtt så tranen drypper av oss, og ikke vet vi når vi skal få en ende på dette liv; — kanskje har vi enda en vinter foran oss. Minst av alt hadde jeg trodd vi skulde være her ennu.

Det er da iallfall et hyggelig ombytte, efter å ha knepet på proviant og brensel til det ytterste, å kunne sløse med det som en vil, og kunne spise så ofte og så meget en bare lyster, det er næsten ikke til å forstå ennu. Men godt smaker det, vi blir gladere og gladere i denne maten. Spekket finner jeg ypperlig, både rått og stekt, og det kan godt gjøre tjeneste for smør. Kjøttet er nu i våre øine så godt som kjøtt kan bli. Til frokost igår hadde vi det kokt med suppe og rått spekk. Til middag stekte jeg en vellykket biff, som smakte oss begge slik at vi mente ingen biff på «Grand» kunde vært bedre, om vi også nok kunde ønsket en seidel godt bokkøl til. Til kvelds stekte jeg blodpannekake i tran istedenfor i smør, og det gikk forsåvidt godt som pannekakene blev første rangs, efter Johansens mening — min ikke å tale om. Men denne stekingen her i teltet over tranlampen er ellers en tvilsom fornøielse; selv om ikke lampen ryker, er stekeosen nok til å gå i øinene på den arme kokk, så han ikke kan holde dem oppe på lange tider ad gangen, og det strirenner i små bekker fra dem og nesen. Men det kunde fått enda verre følger. Tranlampen, som jeg laget til av en nysølvplate, blev for varm under den hete stekepannen, og så gikk det til slutt fyr i hele greia, både spekklumper og tran. Luen slo høit i været. Jeg prøvde allting for å slukke, men det blev bare verre. Kunde jeg fått lempet hele lampen ut, hadde det greid sig bra, men det var ikke tid til det. Teltet begynte å fylles med røk, og som siste middel grep jeg en nevefull sne og kastet i den kokhete tran. Men det skulde jeg ikke gjort. Der blev en voldsom eksplosjon, brennende tran skvatt til alle kanter, og op fra lampen stod et flammehav som fylte hele teltet og svidde alt som var nær. Halvkvalte kastet vi oss begge mot den tilknappede teltdør, sprengte den op, og stupte på hodet ut i fri luft, glade ved å ha berget livet. Med det utbrudd sluknet lampen. Men da vi skulde se på teltet, var det brent et svært hull i silkeveggen over stekepannen. Et av våre kjelkeseil måtte gå til å bøte det. Efter meget strev fikk vi gjort op varme igjen, så jeg kunde få stekt den siste pannekaken, og endelig spiste vi dem da med sukker til, i den beste stemning; det var den ypperste rett vi noensinne hadde smakt. Til å være i godt humør hadde vi også ellers mere enn grunn nok, for vår observasjon har satt oss ned på 82° 4,3’ nr. br. og 57° 48’ ø. l. Tross vestlige og tildels sydvestlige vinder er vi på fem dager kommet henimot 14’ sydover og omtrent ingenting østover, en høist overraskende og gledelig opdagelse, og ute blåste nordenvinden, så vi fremdeles drev sydover mot blidere egne.»

«Onsdag den 26. juni. Den 24. juni blev selvfølgelig grundig festligholdt: for det første toårsdagen siden vi reiste hjemmefra, for det annet hundredagsdagen siden vi forlot «Fram» (det var det nu egentlig ikke, den hadde vært to dager før), og for det tredje midtsommer. Naturligvis almindelig fridag; vi fordrev tiden med å drømme om fagrere tider, med å studere våre karter og våre fremtidsmuligheter, med å lese i det leselige som fantes: almanakken og navigasjonstabellene. Johansen var også en tur langs råkene, og skjøt bom på en snadd i klaren her østenfor oss. Så kom kveldsmaten, temmelig sent på natten, blodpannekake med sukker på. Men det gikk smått med stekingen over tranlampen, og for å få dem varme måtte en spise hver kake eftersom den blev stekt; der var derfor rikelig tid til å få matlyst mellem hver bit. Derefter kokte vi tyttebærgrøt, som ikke smakte mindre godt, enda tyttebærene var blitt gjennembløtt av saltvannet i Johansens kajakk her om dagen. Først efter klokken 8 igårmorges krøp vi gode og mette i posen.

Ved middagstid igår tørnet jeg ut igjen og tok en høide i et strålende vær, et slikt som det er så lenge siden vi har hatt at jeg mest ikke minnes det. Jeg satt oppe på kosset her, mens jeg ventet på at solen skulde komme i meridianen, og lot den riktig bake mig, stirret utover isvidden, hvor det blinket i sneen blendhvitt til alle sider, så på dammen her foran oss, som lå blank og stille som et fjellvann og speilet iskantene omkring. Ikke et vindpust rørte sig, så stilt, så stilt; og solen stekte, og jeg drømte mig hjemme. Arme menneskebarn — drømme, drømme, det er det eneste for tiden; men foran dig ligger isen ulendt og stygg, med svære koss og flere alen dyp våt sne innimellem, — hvor langt sydover vet ingen.

Før jeg krøp inn i teltet, vilde jeg hente en kopp sjøvann til suppen vi skulde ha til frokost. Da dukket en sel op ved iskanten, og tilbake fór jeg efter børse og kajakk; men straks jeg kom utpå med den lekket den som et sold; den var blitt gissen i solen, og jeg måtte til land svintere enn svint, vilde jeg undgå å synke. Som jeg holdt på å tømme kajakken, dukket selen op foran mig igjen, og denne gang traff jeg: der lå den og fløt som en kork i vannet. Jeg var ikke sen om å få den lekke farkost ut igjen; snart satt harpunen i ryggen på den, og jeg bukserte den inn mens kajakken litt efter litt rant full — mine bakre deler blev gjennembløtt, og komagene fylt. Efter å ha trukket selen op til teltet, flådd den, samlet det blodet som var, og lemmet den op, krøp jeg inn, fikk av klærne, tok på tørr skjorte og underbukser, og stappet mig i posen, mens det våte kom ut på tørk i solen. Det er ellers lett nok å klare sig for kulden nu i teltet; det var så varmt i solsteken her at vi hadde vanskelig for å sove, skjønt vi lå ovenpå posen; — ja, da jeg kom tilbake med selen, opdaget jeg at Johansens bare ben stakk ut av teltet på et sted hvor pluggene var gått op; han sov trygt og visste ikke av det selv engang. Så fikk vi oss et lite stykke sjokolade med rått spekk til, for å feire den heldige fangst, og efter å ha sett litt på mine observasjoner la vi oss igjen til ro.

Merkelig nok ser det efter bredden ut til at vi ligger så omtrent på samme flekken, uten å komme stort lenger sydover til tross for den nordlige vinden. Skulde isen være tørnet op mot land?»

«Torsdag den 27. juni. Samme ensformige livet, samme nordlige vind, samme gråvær, og de samme grublerier over hvad fremtiden vil bringe. I natt blåste en hel kuling av nord, med nedbør, mest iskorn, som pisket mot teltveggen så en kunde tro det var et rettskaffent plaskregn; den smeltet også straks på veggen, og vannet rant nedefter. Vi har det dog lunt herinne, og vinden når oss ikke; vi kan ligge i vår varme pose og høre på at den sliter i teltet, og innbille oss at vi driver med god fart sydover, skjønt vi vel ikke kommer av flekken. Men kommer vi ingen vei med denne vinden heller, så er der ingen annen forklaring enn at isen ligger pakket mot land, som da ikke kan være så langt borte. Vi må vel i så fall vente på en østenvind for å komme lenger vest, helt vestenom landet, og så siden sydover; mitt håp står til at vi skulde drive ut i stredet mellem Franz Josefs Land og Spitsbergen mens vi ligger i denne leiren. Været var surt med vind og sne igår, så det ikke egentlig egnet sig til å arbeide i ute. Der har foregått store forandringer med råkene; av den klaren vi hadde foran her og som vi kom roende over, er det snart ikke stort igjen, og skrudd har det gjort på alle kanter omkring oss. Jeg håper isen vil bli malt riktig godt i stykker, så har den så meget lettere for å slakne op når tiden kommer; men det blir vel iallfall ikke før langt ut i juli, og vi får kanskje ha tålmodighet til å vente.

Igår skar vi op en del kjøtt i tynne skiver og hang op på tørk; vi får se å øke litt på reisekosten og lage pemmikan eller tørret kjøtt; det blir jo den beste måten å føre noe av selkjøttet med sig på. Johansen fant en ferskvannsdam her like ved siden av, så nu får vi det lettvint og behøver ikke lenger smelte is; det er det første skikkelige vann vi har funnet til koking. Og om det så også er litt rumt mellem selene, er her da gud skje lov fugl fremdeles. I natt var et par ismåker så dristige at de slo sig ned på selskinnet vårt her ved teltveggen og hakket i spekket; de blev jaget et par ganger og kom igjen. Blir det knapt med kjøtt, så får en trøste sig med å fange fugl, det drøier snart.»

Og så gikk den ene dag fullstendig som den andre, og vi ventet og ventet på at sneen skulde smelte, og arbeidet imens så smått med å stelle oss i stand til å dra videre. Dette livet minte mig om eskimoene som skulde reise inn i en fjord for å samle høi, men de fant gresset ganske kort, og så slo de sig ned for å vente på at det skulde gro langt nok til at de kunde ta det. Det gikk like så sent med vårt føre. Den 29. juni sier jeg: «Temperaturen vil ikke stige såpass at det kan tære litt dugelig på sneen. Vi prøver å få tiden til å gå som vi best kan, med å tale om hvor deilig vi skal få det når vi kommer hjem, og hvordan vi da skal nyte livet og alle dets herligheter, og vi setter op sannsynlighetsberegninger over hvor snart det kan bli; men stundom snakker vi om hvor godt vi skal innrette oss for vinteren på Spitsbergen, hvis vi ikke kan nå hjem iår. Kommer det til stykket, når vi kanskje ikke så langt engang, men må overvintre et eller annet sted i land her — — nei, det skal da ikke hende!»

«Søndag den 30. juni. Så er da siste juni kommet, og vi er omtrent på samme sted som der vi begynte måneden. Og føret? Ja, bedre er det iallfall ikke blitt ennu. Men fin er dagen; det er så varmt at vi ligger her ganske stille og svetter i teltet. Gjennem teltdøren kan vi se ut over isen, hvor solen glitrer hvitt i hvitt gjennem hvite seilende cirrusskyer. Og så er det søndag; — stilt, med en svak vindsno, nærmest fra sydøst tror jeg. Idag er det vel deilig der hjemme, med alt i flor, og fjorden dirrende i solskinnet. Nu sitter du kanskje ute på odden med Liv, eller er ute på vannet i båten din. Å, jeg synes jeg ser oss på slik en strålende junidag reise inn til din mor til middag: — I god tid går vi til stasjonen, jeg kan se toget komme og mange folk; det stanser på Bestun og Bygdøy, og så går vi av ved Skarpsno opover til Drammensveien; jeg ser lønneløvet, hvor det henger lyst og grønt der over gjerdet og skjelver i solstrålene — og så ligger haven og huset der foran; der samles vi med alle de andre ved bordet, og så kommer oksesteken, en stor deilig oksestek, og jeg ser Olaf skjære for, mens saften renner av de røde stykkene .... Men så glir øiet igjen ut gjennem døren der, og jeg minnes at der ligger is og hav mellem her og der. Her langt nordpå ligger vi, to røvere, svarte, sotete og fæle, og roter i en suppegryte — på alle kanter omgitt av is, is og intet annet, skinnende hvit is, all den renhet vi selv mangler; å, den er så altfor ren, like til synsranden ytterst ute søker øiet forgjeves en mørk flekk å hvile sig på. Nu har vi ventet på det i to måneder. — All fugl synes også å være forsvunnet, idag ikke engang en munter alkekonge å høre; like til igår var da de her, og vi hørte dem trekke nord- og sydover, sannsynligvis til og fra land. Nu har de vel søkt dit, da her blev så lite vann. Å, «den som hade vingar som foglarna ha!»

«Onsdag den 3. juli. Hvorfor skrive igjen? Hvad har jeg å betro disse blader? Intet uten den samme ubendige lengsel hjem, ut av denne ensformighet. Den ene dag er aldeles lik den annen, undtagen kanskje at det før var stilt og varmt, mens det de to siste dager har vært sydlig vind, og vi driver nordover. Fant ved en meridianhøide igår at vi var kommet nord på 82° 8,4’ n. br., mens lengden er omtrent den samme. Både igår og iforgårs hadde vi tildels virkelig strålende solskinn, og det er jo for oss en stor sjeldenhet. Horisonten sydover var igår såvidt siktbar som den ikke på lenge har vært; men forgjeves speidet vi efter land.

Inatt hadde vi snesludd så det dryppet her inne, og vi blev våte i posen. Fortvilet med denne stadige nedbøren som ikke vil bli regn, men ofte danner tykke lag av nysne over gammelsneen og forhaler tiningen. — Det er som denne vinden har begynt å danne litt råker i isen igjen, og der er litt mere fugleliv. Igår fikk vi atter se alkekonger; de kom sydfra, formodentlig fra land.»

«Lørdag den 6. juli. + 1,0°, regn. Endelig synes vi da, efter fjorten dager, å ha fått det vær vi har ligget og ventet på. Det har regnet hele natten og formiddagen utover, og regne gjør det fremdeles, deilig ekte regn; så nu får kanskje til slutt den evindelige sneen ben å gå på; den er bløt og løs som skum nu. Å, når det bare kunde dra på slik i mange dager! Men før vi vet ordet av det, kommer det vel en kuldesno igjen med sne, og det blir skare, og atter må vi vente. Jeg er for vant til skuffelser til å tro på noe. Dette er tålmodighetens skole; men like fullt blir jeg i godt humør igjen ved det regnet.

Ellers sleper dagene sig hen. Vi pusler og steller så smått med å lage til krabber av tre på kjelkene våre, og så kitte og male kajakkene for å få dem tette. Den malingen koster mig ellers meget bry. Jeg holdt på å brenne ben her i mange dager, så det luktet som av benmelsfabrikken på Lysaker lang vei. Derefter var det da til å knuse og rive benasken møisommelig for å få den riktig fin. Benmelet blev blandet med tran, og endelig kom jeg så langt som til å prøve malingen — det viste sig at den var fullstendig ubrukelig. Så må jeg likevel til med soten og blande den op med tran, slik som jeg først tenkte på, og nu driver jeg med å røke og sote ubegripelig; men alt jeg anstrenger mig — når jeg skal til å samle op det jeg har fått, så er det ikke mer enn en liten nype, enda røken stod høit i været så de måtte sett den på Spitsbergen. Ja ja, det er mangt en får stri med, når en ikke har butikken å gå til. Hvad skulde jeg ikke gitt for en liten pøs med oljemaling, om det ikke var annet enn litt simpel kjønnrøk! Det blir vel ellers en råd til slutt; men snart ser vi ut som to skorstensfeiere.

Onsdag kveld blev «Haren» slaktet. Stakkars dyr, den var skrøpelig nu til slutt; men en god hund hadde det vært, og det var visst hårdt for Johansen å skulle skille sig med den; han så sørgmodig på den før den gikk til de evige jaktmarker — eller hvor det nu kan være slike trekkhunder kommer hen, kanskje er det snarere store vidder hvor det bare er flat is, ingen skrugarer og ingen råker. Så har vi da to hunder igjen, «Suggen» og «Kaifas», og dem får vi vel se til å holde liv i så lenge vi bare kan og så lenge vi har bruk for dem.»

«Onsdag den 10. juli. Det er underlig med det: nu da en virkelig kunde hatt litt mere av interesse enn vanlig å meddele, nu har jeg mindre enn noensinne lyst til å skrive. Alt blir en mer og mer likegyldig — en lenges bare efter en eneste ting — — og ennu ligger isen derute med sne som ikke er til å komme frem over!

Men hvad var det så jeg hadde å si? Jo, at vi i forgårs hadde fått laget oss til så god en køi med tre bjørnefelder som underlag for posen at vi igår sov døgnet rundt uten å vite av det, og jeg trodde det var 6 om morgenen da jeg våknet. Da jeg kom krabbende ut av teltet, syntes jeg solen stod så rart på himmelen; jeg funderte en stund over dette, men bestemte mig så for at det virkelig var 6 om kvelden og at vi hadde sovet 22 timer. Det har nok ikke vært rare søvnen vi hadde her tidligere, da vi lå og blev radbrekket over noen ski, som vi måtte ha under posen for å holde den litt klar av vanndammene på isen under oss. De antydninger til hår som ennu finnes hist og her på skinnet i underdelen av posen skal ikke fendre stort av for de skarpe skikantene.

Hele lørdagen utover hadde vi det velsignede regnet, som gjorde et godt innhugg på sneen, og vi frydet oss ved å høre på det. For riktig å feire det gode været fant vi om kvelden på at vi skulde koke oss en kopp sjokolade; ellers lever vi jo bare av vår fangst nu om dagen. Det blev gjort, og med rått spekk til smakte den aldeles fortrinlig. Men du verden for en skuffelse den også bragte mig; jeg som hadde gledet mig så ustyrtelig til denne sjeldne nytelse, fikk jeg ikke ved en klosset bevegelse hele koppen min veltet, og all denne deilige drikken rant utover og forsvant i isen! Mens vi nu lå og gnog på noen kjøttben og ventet på den andre koppen, som stod og surret over tranlampen, tok «Kaifas» med ett på å gjø utenfor. Ikke tvil om at det måtte være dyr i farvannet — jeg hivde kjøttbenet og sprang ut for å renne til utkikskosset og speide over isen. Men som jeg stakk nesen ut gjennem teltdøren fikk jeg se en bjørn komme skrevende op til hundene og begynne å snuse på «Kaifas». Jeg bort til børsen, som stod ferdig i sneen ved siden av teltet, rev futteralet av. Imens stod bjørnen forbauset og niglante på mig. I en fart sendte jeg den en kule gjennem bogen og bringen, sikker på at den skulde stupe på flekken. Den ravet halvveis overende, men veltet rundt og drog sig unda. Innen jeg kunde få gravet en ny patron frem av lommene, som var fulle av alt mulig annet, var den nede mellem kossene; jeg kunde ikke få skudd på den, og vi la på sprang efter. Ikke mange stegene hadde vi tatt, så fikk vi se enda to hoder stikke op mellem isknausene et stykke forut. Det var to unge dyr, de stod på toben og speidet efter moren, som kom vraltende mot dem med blodstripen efter sig. Dermed bar det av med dem alle tre over en råk, og en vill jakt begynte over råker og sletter og skrugarer og alskens stygghet, men like fort gikk det overalt. Det er underlig med den jaktiveren, det er som å tende varme i krutt. Der hvor det til dagligdags vilde gå tungt og sent å komme frem, der hvor en synker i sneen til knes, og hvor en vilde betenke sig lenge nok for å finne en overgang over råkene — la bare jaktiveren flamme op, og det går henover det altsammen som om det var flate slette isen. Binnen var hårdt såret og drog på det venstre forben; hun kom ikke fort frem, men alltid fort nok til at jeg hadde min nød med å henge efter. Ungene sprang bekymret omkring moren, og helst et lite stykke foran, som for å få henne med sig; de skjønte nok ikke hvad som feilte henne. Alt i ett så de sig alle tre tilbake efter mig, som trasket i vei det jeg orket. Mange ganger var jeg på skuddhold, men binnen snudde gjerne bakdelen til, og denne gang vilde jeg være sikker på å gjøre det av med henne; for jeg hadde bare tre patroner, en til hver av dem. Oppe i et svært koss viste hun mig endelig bredsiden, og der stupte hun også. Ungene skyndte sig deltagende bort til henne da hun falt — det kunde gjøre en vondt å se på; de snuste på henne, puffet til henne, og sprang rundt rådville og fortvilet. Imens hadde jeg fått en ny patron i riflen, og la den ene ungen overende, der den stod på et høit fremspring. Med et dumpt brøl styrtet den ut over skråningen og ned på moren. Enda mere forskrekket rente den andre ungen bort til den; men stakkar, den kunde nok ingenting hjelpe. Mens broren veltet sig brølende, stod den sorgfull og så snart på ham og snart på moren, som lå der døende, badet i blod. Da jeg nærmet mig, vendte den hodet aldeles likegyldig mot mig — hvad var vel jeg for den nu lenger! Alt den hadde av hjem og av kjært i verden lå jo der foran den lemlestet og ødelagt. Med en rundkule gjennem brystet stupte den død ved siden av moren. — Vi åpnet dyrene, tok innvollene ut, og gikk så tilbake til teltet for å hente kjelker og hunder og flåkniver. Godt smakte vår annen kopp sjokolade efter denne avbrytelsen. Efter å ha flådd og lemmet op de to bjørnene la vi dem sammen i en haug og bredte skinnene over for å beskytte kjøttet mot måkene; den tredje tok vi med oss med det samme. Næste dagen hentet vi også de to andre, og vi har nu langt mere kjøttmat enn jeg håper vi skal komme til å spise op. Men godt er det at vi kan fore hundene med så meget rått kjøtt som de vil ha; de kan sandelig trenge det. «Suggen», stakkar, er det rent ille med, og det er vel et spørsmål om vi kan få noen nytte av ham mer. Da vi tok ham med efter bjørnene den første dagen, kunde han ikke gå, og vi måtte legge ham på kjelken. men da hylte han og jamret sig noe rent gresselig; det var nok under hans verdighet å bli befordret på den vis; så måtte da Johansen leie ham hjem igjen. Det er underlig med det; de blir likesom lamme i benene, faller overende og har ytterst vanskelig for å reise sig igjen. Så har det vært med dem allesammen, like fra «Gulen» og nedover. Bare «Kaifas» er like sprek og modig og går på som en løve.

Det var merkelig hvor store disse bjørneungene var. Jeg trodde de knapt kunde være født i vinter, ja, jeg skulde uten betenkning ha sagt at de var fjorgamle, om ikke binnen hadde hatt melk i brystene; men efter det må de vel allikevel være fra iår — for at de skulde die et og et halvt år er vel neppe tenkelig. De unger vi skjøt fra «Fram» den 4. november ifjor var knapt halvt så store som disse. Det kunde se ut som isbjørnen kaster sine unger til forskjellige tider av året. I maven på ungene fant vi skinnstykker efter en sel.»

«Onsdag den 17. juli. Endelig lakker det mot den tid da vi kan dra på igjen hjemover, og nu for alvor. Sneen er minket såpass at jeg tror fremkomsten skal bli bra. Vi driver på i harde taket med å stelle oss i stand. Krabber på kjelkene er laget godt til, og forsynt med puter — av bjørneskinn på Johansens og av vadmel på min kjelke; det er for at kajakkene skal ligge bløtt og støtt og ikke bli skamfilt. Kajakkene er malt med sot og tran og — så langt det rakk — kittet med pastellkritt, opskavet og blandet med tran. Nu kitter vi resten med en blanding av stearin, bek og harpiks, og så blir det foretatt en grundig mønstring av vår utrustning; alt som på noen mulig måte kan undværes blir kastet. Til soveposen og teltet[1] må vi si farvel her; nu er det forbi med de makelige dager, og fra nu av til vi er ombord i jakten[2] skal vi leve under åpen himmel.

Imens har vi ligget her i «Lengselens Leir», som vi kaller den, og latt tiden gli forbi oss; vi har spist bjørnekjøtt morgen, middag og kveld og er ennu ikke lei av det, har tvertom gjort den opdagelse at ungbjørnbryst er en ren delikatesse. Merkelig er det at denne utelukkende kjøtt- og fettnæring ikke har voldt oss det grand ubehagelighet i noen retning, ja vi savner ikke engang melspiser så meget, selv om vi kanskje vilde synes at et stort fat med kaker vilde være toppunktet av lykke.»

«Tirsdag den 23 juli. Igår formiddag kom vi oss da endelig flott fra «Lengselens Leir», og nu er vi gud skje lov igjen på vandring. Døgn efter døgn har vi arbeidet for å komme avsted. Den 19. tenkte vi først det skulde skje, så den 20., så den 21. — alltid viste det sig så meget som måtte gjøres på slutten. Brødet vårt, som var blitt opbløtt av sjøvannet, måtte tørres omhyggelig i stekepannen over lampen, og det tok flere dager, ladder måtte lappes, kajakkene sees vel efter o. s. v. I god stand vilde vi ta fatt på denne vår siste vandring hjemover, og i god stand er vi også kommet avsted. Nu går alt som en dans. Fremkomsten viser sig bedre enn vi hadde ventet, skjønt isen er alt annet enn jevn; kjelkene er lette å trekke nu efter at alt som kan undværes er kastet; og sneen er minket ganske betydelig, slik at vi den siste del av turen igår kunde gå uten ski, og da går det selvfølgelig fortere i ulende og skrugarer, hvor skiene er vanskelig å bruke. En råk måtte vi sette over, og da gjorde Johansen det kunststykke å gå alene over i sin kajakk, med «Suggen» liggende på fordekket, selv lå han på kne på akterdekket og balanserte mens han rodde. Jeg forsøkte også med min, men fant den for rank til at jeg vilde våge det; jeg foretrakk å buksere den over med «Kaifas» på dekket; selv gikk jeg forsiktig langs kanten og hoppet over på noen isstykker.

Nu har vi også den fordel å finne drikkevann overalt. Og så spiser vi den gamle reisekosten igjen; men merkelig nok finner hverken Johansen eller jeg at melspiser er så overvettes godt som vi nu efter en måneds kjøttnæring vel måtte vente. Det er skjønt å være på vandring igjen, og ikke minst hyggelig er det å ha så lette greier som vi nu har; men det var også en god slump vi la igjen i «Lengselens Leir», foruten en dugelig kjøtt- og spekkhaug og tre prektige bjørnefelder. Der ligger også vår venn soveposen ovenpå bjørnene, en masse trevirke av brettene under kjelkene og av ski og meget annet, over halvdelen av Blessings fine apotekersaker, gipsbind, bløte damp-steriliserte gazebind, hygroskopisk bomull; dessuten en deilig aluminiums glasshorisont, tauverk, vår stekepanne og smeltekar, en halv aluminiums-mantel til kokeapparatet, nysølvplater, en tranlampe av nysølv, småposer, tøi, seilduk, finnsko, ulveskinnsvotter, en berghammer, en halv skjorte, fotladder og meget mere — det ligger altsammen strødd utover i kaotisk forvirring. Istedenfor dette har vi i tilvekst fått en sekk tørret selog bjørnekjøtt og den annen halvdel av aluminiums-mantelen full med spekk. Vi er grundig ribbet for alt overflødig nu, og det er knapt så meget som en trepinne å få, om en skulde trenge en liten knott på enden av trekktauet sitt.»


———————————————
1. Til slutt bestemte vi oss dog til å beholde dette.
2. Det var den vi ventet å finne på Spitsbergen.


VII. LAND I SIKTE!

Onsdag den 24. juli. Endelig er det store vidunder skjedd, det
som vi næsten hadde ophørt å tro på: land, land! Efter snart to år ser vi atter noe høine sig over denne evige hvite linje der ute i synsranden. Denne hvite linje som årtusener på årtusener har bredt sig over dette hav, og som i årtusener fremover skal bre sig på samme vis — nu drar vi bort fra den, og der er ikke hendt annet enn at et fint spor efter en liten karavane er trukket tversover den endeløse flate, og for lenge siden forsvunnet igjen. Nu begynner et nytt liv for oss — for isen er og blir alltid det evig samme.

Har det spøkt lenge i våre drømmer, dette land, så kommer det også som et drømmesyn, et eventyrland. Drivende hvitt hvelver det sig over synsranden der ute, lik fjerne skyer som en er redd for skal forsvinne i næste øieblikk. Det underligste ved det hele er at vi lenge har sett landet uten å vite av det. Vi har tatt det for skybanker, ja jeg har flere ganger undersøkt det med kikkert der oppe fra «Lengselsleiren», i den tro at det kunde være snebreer; men jeg kom alltid til at det bare måtte være skyer, siden jeg ingen svart flekk kunde opdage, og det dessuten syntes å skifte form — noe som vel skyldtes tåke, som stadig vilde legge sig over det. Men alltid kom det igjen på samme sted med sin merkelige regelmessige hvelving.

Isen var styggere og mer opbrutt igår enn næsten noen gang, så det var et slit å arbeide sig frem — hele fjellrygger av skrugarer, med dype daler og kløfter imellem; men i godt humør drev vi på, og frem kom vi så noenlunde. Ved råker hvor overgangen var mindre lett var vi ikke sene om å kjøre kjelker og kajakker i vannet, og det tok ikke lang tid å komme over på den vis. Efter et riktig fælt stykke kunde vi stundom få litt flater, og da gikk det som en dans gjennem vanndammer og væte. Mens jeg en gang igår eftermiddag var forut og tok ut vei, gikk Johansen op på et koss og så utover isen. Han sa han så en underlig sort stripe over horisonten; men det var vel kanskje bare en sky, mente han, og jeg aktet ikke mere på det. Da jeg noe senere var oppe på et koss for å se på isen fremover, blev jeg var den samme svarte stripen; den gikk på skrå opover fra horisonten, i randen av en hvit skybanke som jeg mente det var. Jo lenger jeg så på denne stripen og denne skybanken, dess mistenkeligere forekom de mig, inntil jeg måtte ned efter kikkerten. Ikke før hadde jeg fått rettet den på dette sorte, så slo det ned som et lyn at det måtte være land, og det ikke langt unda! En stor snebre, som svarte berget stakk frem av! Det varte ikke lenge før også Johansen hadde kikkerten for øie, og overbeviste sig om at vi nu virkelig hadde landet for oss. Det kom en vill glede over oss begge. Snart så jeg også en lignende hvit hvelving litt lenger øst; den var betydelig høiere og større enn den første; men der var ikke en sort flekk å øine på den. Slik skulde altså landet se ut som vi kom til. Jeg har drømt mig det på mange måter, dels med høie tinder og glitrende fonner, men aldri sånn. Det var ikke smilende dette, men derfor like kjært — og i grunnen kunde vi vel ikke vente oss det annet enn slik bredekt, med all den sneen som faller her.

Så reiste vi telt og holdt en dugelig gledesfest med lapskaus laget av pemmikan, opskåret tørret bjørne- og selkjøtt, opskåret bjørnetunge og poteter (det var for næstsiste gang vi hadde poteter; vi hadde lenge spart på dem for å holde denne festen). Efter lapskausen dessert av vril-food, smør, og brødsmuler stekt i bjørnefett, og så et stykke sjokolade til avslutning.»

Vi syntes det var så nær, dette landet, at vi mente det kunde ikke gå lange tiden innen vi nådde det, iallfall ikke lenger enn til næste kveld, ja Johansen var viss på at det måtte bli før. Og så skulde det ta tretten dager ennu, med samme ensformige slit i denne drivis dag efter dag. Den 25. juli sier jeg: «Da vi stanset i tåken igår kveld, hadde vi en anelse om at vi måtte være dradd godt inn på landet. Da vi tørnet ut idag, var det blankt solskinn, og det første Johansen gjorde, da han var ute efter vann for mig til koking, var naturligvis å renne op på nærmeste koss og se på landet. Jo, der lå det like forut, og han mener sikkert vi må nå det innen kvelden.» Den dag opdaget jeg også et nytt land i vest for oss (S 60° V mv.). Det var en regelmessig skjoldformet hvelving lik det annet land; den hevet sig lavt over horisonten, og så ut til å være langt unda.[1]

Vi drog på over råker og stygg-is det vi orket; men ikke kom vi langt om dagen, og det var ikke stort det monnet mot land. I virkeligheten var det ingen forskjell å se på det, om vi enn søkte å innbille oss at det stadig steg høiere. Lørdag den 27. juli synes jeg å ha fått litt mistanke om at vi i virkeligheten drev fra det. Det heter: «Vinden begynte fra SSV (mv.) just som vi drog avsted igår, og øket utover dagen. På luften var det lett å se at den satte isen av land, og dannet landråk, særlig på østsiden av det. Da jeg var oppe på et koss igår kveld, fikk jeg se en sort stripe i horisonten under landet; kikkerten måtte igjen frem, og ganske riktig: der var en iskant eller brekant som strakte sig hele veien vestover, og der var tydeligvis en bred råk foran, å dømme efter den mørke skoddebanke som lå over den. Det syntes som den ikke kunde være langt unda, og blir isen noenlunde, mener jeg vi må kunne nå den idag. I natt fortsatte vinden, men nu er det stilnet av, og det er solskinnsvær ute. — Vi forsøker på alle mulige måter å få et godt natteleie med vår nye pose av ulltepper; vi har prøvd å ligge på bare isen, på skiene, og på bare isen igjen; men hårdt er det, og riktig godt blir det vel aldri. Litt koldt kan det vel også være når man er våt; mens dess større pris vil vi sette på en god og varm seng, når den først kommer.»

«Tirsdag den 30. juli. Det går utrolig smått fremover, men inn på landet haler vi oss da.[2] Alle slags hindringer skal da også komme i veien, nu er jeg blitt så dårlig i korsryggen (hexenschuss?) at igår var det bare med opbydelse av all min viljekraft at jeg kunde slepe mig frem; på litt vanskelige steder måtte Johansen hjelpe mig med kjelken. Det begynte iforgårs, og han måtte da på slutten av marsjen gå foran og ta ut vei i mitt sted. Igår var det adskillig verre. Hvordan det er idag vet jeg ikke før jeg begynner å gå; men jeg er glad så lenge jeg kan slepe mig frem. Vi måtte stanse og slå leir for regn igår morges ved tretiden, efter bare å ha gått i ni timer; det rakk å gjøre oss våte før vi fant en leirplass og kom oss inn i teltet. Her har vi nu ligget et helt døgn, mens regnet har silet ned, og tørrere er vi ikke blitt. Under oss står det vanndammer, og posen er søkkvåt på undersiden. Nu er vinden slått om til vest, og det er blitt ophold, så vi har kokt grøt, spist frokost, og akter å dra på igjen. Men kommer det atter regn, får vi nok stanse på ny; å bli gjennemvåt vil vi ikke utsette oss for når vi ikke har noe tørt ombytte. Det er alt annet enn hyggelig som det er: å ligge her med våte ben og med føtter som er som to istapper, og ikke eie en tørr tråd å ha på dem. — Voksne rosenmåker såes enkeltvis fire ganger igår, og da Johansen var ute og hentet vann idag morges, så han to.»[3]

«Lørdag den 31. juli. Isen er så oprevet og vanskelig å komme frem i som den vel kan bli, både med ujevnheter og råker. Ved den uophørlige skuring og skruing av kantene mot hverandre males den op, og vannet blir fullt av småstykker og sørpe; ferje over i kajakkene er uråd, og så er det da å lete lenge og vel, kanskje finner en en skrøpelig overgang til slutt, eller en blir nødt til å lage en ved å skyve småflakene op på siden av hverandre, eller vi må ferje kjelkene over på et lite flak — alt dette koster meget tid og arbeide for hver eneste råk, og fremkomsten blir sen. — Dårlig i ryggen fremdeles. Johansen måtte gå foran igår også, og kveld og morgen må han klæ av og på benene mine, for jeg er ikke kar om å gjøre det selv. Han er rørende opofrende, tar sig av mig som om jeg var en liten unge, og alt han tror kan lette mig blir gjort stilltiende, uten jeg vet om det. Stakkar, han må slite dobbelt nu, og så vet han kanskje ikke hvordan dette skal ende. Idag kjenner jeg mig forresten ikke lite bedre, og forhåpentlig er jeg nu snart bra.»

«Torsdag den 1. august. Is med flere hindringer enn her — mon det kan gis? Ellers hadde vi til en forandring et strålende vakkert vær igår, med solskinn; men det ser ut som om den sydlige vind vi har hatt har satt oss en god del lengere fra land igjen. Langt østover er vi også kommet, så vi ser ikke lenger det vestligste landet med de sorte bergnabbene, som vi først blev opmerksom på. Det ser ut som rosenmåkene må holde til i land her; vi ser dem daglig. — En ting fryder jeg mig dog over: jeg er omtrent helt bra i ryggen, så den skal ikke sinke fremkomsten lengere; men jeg har fått en liten idé om hvad det vilde si hvis en av oss skulde bli syk for alvor; jeg er stygt redd for vår skjebne da vilde være beseglet.»

«Fredag den 2. august. Det er som alt legger sig i veien for oss, så vi aldri skal komme klar av denne drivisen. Nu er jeg god i ryggen igjen; isen igår var også mere fremkommelig enn før, så vi næsten fikk en god dagsmarsj. Men så har til gjengjeld vind og strøm satt oss fra landet, så vi er lenger unda igjen. Og mot de to fiender vil en kamp være forgjeves, er jeg bange for. Vi er drevet langt av i sydøst, vi har fått nordpynten av landet omtrent rv. vest for oss, og vi er på omtrent 81° 36’. Mitt eneste håp er nu at denne drift østover bort fra land må stanse, eller også forandre retning, så den fører oss nærmere igjen. Slemt er det også at det har lagt sig ny-is over alle råkene, så det mest ikke er råd å bruke kajakkene i dem. Skal det bli verre med dette, kan det bli ille. Imidlertid har vi ikke annet å gjøre enn å dra på det vi orker. Skal det like fullt bære av og ut i drivisen med oss igjen, så — ja så — — — »

«Lørdag den 3. august. — — — De siste dager har vi ingen annen mat hatt til hundene enn de ismåker og havhester vi har kunnet skyte, og det har vært et par om dagen. Igår fikk hundene bare et lite stykke spekk hver.»

«Søndag den 4. august. Mest utarmende er disse fortvilede råkene, hvor vi ofte må gå flere hundre meter over bare snesørpen eller fra isklump til isklump, og trekke kjelkene efter oss, med stadig fare for at de skal kantre i vannet. Johansen var på god vei igår; men som alltid hittil klarte det sig dog. Hundene faller i og får sig bad på bad, i ett vekk.»

«Mandag den 5. august. Styggere is enn igår har vi aldri hatt; men et stykke grov vi oss frem like fullt, og to gledelige begivenheter hadde vi: den første var at Johansen ikke blev ett op av en bjørn, og den annen at vi fikk se det åpne vann under brekanten i land.

Vi drog avsted omtrent klokken 7 igår morges og kom i en is som overgikk sig selv i stygghet. Det var som en jutul hadde kastet de sværeste isblokker sammen hulter til bulter, strødd dyp bløtsne innimellem, med vann under, så en sank i til opover låret. Dype vanndammer var det også uavlatelig mellem blokkene. Det var å slite sig frem over berg og dal, op og ned over blokk efter blokk og rygg efter rygg med svære kløfter innimellem, ikke en flate så stor at en kunde få reist telt på den engang — og slik holdt det ved fremigjennem. For å gjøre det toppmålt var det skodde så vi knapt så hundre alen frem for oss. Endelig nådde vi en råk hvor vi måtte sette over i kajakkene. Efter å ha rensket op råk-kanten for ny-is og isklumper hadde jeg nettop fått min kjelke frem, og stod og holdt på den for at den ikke skulde gli ut i vannet, da jeg hørte leven bak mig, og Johansen, som nettop hadde vendt sig om for å trekke sin kjelke frem på siden av min,[4] ropte: «Ta børsa!» Jeg vendte mig om og ser en svær bjørn kaste sig over ham — det bar overende på ryggen. Jeg grep efter børsen, som lå i hylsteret på fordekket; men i det samme rauset kajakken i vannet. Min første innskytelse var å kaste mig ut efter den og skyte derfra; men jeg innså i samme nu det risikable ved det, og tok til å dra den op på den høie kanten igjen, det forteste jeg vant. Men med sin last var den et tungt løft. Jeg lå på kne, drog og slet og kavet langsefter dekket for å nå børsen; å se mig om efter hvad der foregikk der bak hadde jeg ikke tid til. Da hørte jeg Johansen rolig si: «Nu får De nok skynde Dem, skal det ikke bli for sent.» Ja skynde mig, ja! Til slutt nådde jeg børsekolben, trakk ut, hivde mig rundt, sittende på enden, og i farten spente jeg hanen for haglløpet. Men der stod bjørnen bare et par alen fra mig, i ferd med å «lappsalve» min hund «Kaifas». Der var ingen tid å spille med å spenne den andre hanen — den fikk hele haglsørpen bak øret og stupte død mellem oss.

Bjørnen må ha sneket sig efter i våre spor, som en katt, og dekket av isstykkene lurt sig inn på oss mens vi holdt på å renske op råkkanten og vendte ryggen til. På slagene kunde vi se hvorledes den hadde krøpet på buken over en rygg like bak oss, og frem i skjul av en haug tett ved Johansens kajakk. Da Johansen uten å tenke på noe og uten å se sig om kom tilbake og bukket sig ned for å ta trekklinen, fikk han i det samme skimtet av et dyr som lå sammenkrøpet ved bakenden av kajakken. Han trodde det var «Suggen», og før han fikk tid til riktig å se at det var så stort, var det over ham og gav ham en dask under høire øret så det hetnet, og dermed bar det på ryggen med ham. Han søkte å verge sig som best han kunde med bare nevene; med den ene hånd fikk han tak i strupen på bjørnen, og det taket slapp han ikke, men klemte til i raggen alt han orket. Nettop som bjørnen lettet på leppene og gjorde tegn til å ville bite ham i hodet, var det han sa hine gylne ord om at jeg burde skynde mig; men uavlatelig skottet dyret bort på mig; det spekulerte nok på hvad jeg hadde det så travelt med; men så fikk det øie på hundene og vendte sig mot dem. Da slapp Johansen grepet fortere enn svint og fikk vridd sig unda, mens bjørnen gav «Suggen» en dask så han hylte i villen sky, aldeles som når han får bank av oss. Så fikk «Kaifas» en klask over snuten. Imens var Johansen kommet på benene, og da skuddet falt, hadde han nettop fatt i børsen sin, som stakk op av kajakkhullet. Den eneste skade som blev voldt var at bjørnen skrapte litt skitt av Johansens høire kinn, så han går med en hvit stripe nu, og så hadde den gitt ham et lite rift inne i den ene hånden. «Kaifas» hadde også fått en flenge over nesen.

Straks bjørnen var falt fikk vi se to til titte op bak noen koss et stykke unda. Det var ungene, som vel skulde se hvordan det gikk med fangsten for moren. To store unger. Jeg mente det var lite verd å ofre tid og patroner på dem nu vi hadde mer enn kjøtt nok; men Johansen fremholdt at ungbjørnkjøtt var betydelig delikatere enn gammelt; han skulde bare skyte én, sa han, og drog efter; men de tok flukten. En stund senere kom de tilbake, og vi kunde høre dem brøle efter moren på langt hold. Johansen sendte den ene en kule, men holdet var drygt, og han skadeskjøt den bare. Med noen forferdelige brøl styrtet de igjen avsted; og Johansen efter. Han opgav det straks, da han så det bar for langt. Mens vi holdt på å lemme op moren, kom de tilbake igjen på den andre siden av råken, og hele tiden vi var der hadde vi dem nu gående omkring oss; de brølte og rautet aldeles som kuer, var oppe på alle de høieste koss rundt om og stod der og så bortover mot oss. Da vi hadde foret hundene godt og rikelig av vår fangst, og hadde spist en del rått kjøtt selv, og dernæst stuvet det opskårne kjøtt av begge lårene i våre kajakker, satte vi endelig over råken og drog videre.

Isen var og blev dårlig, med noen forskrekkelige råker fulle av bare tettpakkede isklumper. Enkelte steder var det et helt hav av slik styggedom. Innimellem alt dette rot støtte vi på et usedvanlig tykt gammelt flak med høie hauger på og sjøer imellem. Fra en av disse haugene var det jeg i kikkerten fikk øie på det åpne vann ved foten av brekanten, og nu kan vi ikke ha langt igjen. Men isen så uhyggelig ut fremigjennem, og hvert stykke kan snart bli langt i slikt lende.

Alt imens vi drog hørte vi stadig den sårede bjørn raute bak oss; den fylte hele denne tause isverden med sin bitre klage over menneskets grusomhet. Det var en ynk å høre på, og hadde vi hatt tid til det, hadde vi gått tilbake og ofret en kule på den. Vi så ungene dra avsted dit moren lå, og tenkte vi nu var kvitt dem; men snart hørte vi dem igjen, og selv her hvor vi slo leir var de ikke langt unda. De har vel fulgt oss på slagene, efter å ha vært borte og sett på mor sin, stakkars dyr.»

«Onsdag den 7. august. Endelig er vi da under land, endelig ligger drivisen med all dens slit og møie bak oss, og foran har vi åpent vann, forhåpentlig helt frem. Igår var dagen. Da vi krøp ut av teltet i forgårs kveld, syntes vi begge at vi måtte være kommet brekanten nærmere enn vi noen gang hadde vært. Med friskt mot og et svakt håp om å nå frem i løpet av dagen drog vi derfor avsted. At det nu skulde være slutt på livet i drivisen torde vi likevel ikke riktig tro på enda. Efter fem måneders omflakken i den og efter så mange skuffelser var vi altfor beredt på nye nederlag. Vi syntes dog isen så ut til å være bedre fremover. Men langt hadde vi ikke gått før vi støtte på brede råker fulle av sørpe og stygt ulende; det var like galt som noensinne. Efter et par råker blev imidlertid isen noe bedre igjen, og vi fikk enkelte sletter. Da vi hadde gått et stykke fremover dem, var det iøinefallende hvor meget nærmere vi var brekanten; den kunde umulig være langt unda. Nu kom det fart i oss. Ivrige spente vi oss igjen for kjelkene, og frem bar det gjennem dypsne og vann, over hauger og skrugarer. Alt gikk som en dans, og lite brydde vi oss om at vi sank i til langt over skinnleggene, så både de og komagene rant fulle av vann, og det skvalpet op og ned i støvleskaftene for hvert skritt, som i en pumpe. Hvad gjorde det oss nu, når vi bare kom frem, frem! Så nådde vi sletter, over dem gikk det fortere og fortere fremigjennem. Vi vasset gjennem dammene så vassføiken stod om oss. Nærmere og nærmere kom vi, og på den mørke vannhimmelen foran oss, som stadig steg høiere, kunde vi se hvor vi drog inn på det åpne vann. Ikke en gang bjørn enset vi nu. Det så ut til å være nok av dem; bjørnespor, både gamle og nye, gikk på kryss og tvers; ja der hadde vært en og tittet på teltet vårt mens vi sov — på de friske slagene kunde vi se hvorledes den hadde krysset sig op under vinden i le av oss. Vi hadde ikke bruk for noen bjørn, nu hadde vi mat nok. Snart kunde vi se det åpne vann under breveggen, og nu blev skrittene enda lengere. Som jeg skrevet på, måtte jeg tenke på de titusens tog gjennem Asia, da Xenofons krigere efter års kamp mot overmakten endelig fra et fjell så havet og ropte: «Thalatta, thalatta!» Kan hende dette hav var likeså kjærkomment for oss, efter våre måneder i den endeløse hvite drivis.

Endelig stod jeg ved iskanten, og foran mig lå den mørke havflate med hvite svømmende flak, langt borte steg breveggen stupbratt op av vannet — over det hele en dyster tåkebelysning. For et veld av glede som fylte sjelen ved dette syn! Nu lå alle sorger bak oss, og foran lå vannveien like hjem, til lys og glede. Jeg svinget med hatten til Johansen, som kom et stykke efter, han svinget sin til svar og brølte hurra. En slik begivenhet måtte feires med noe — og vi fikk en bit sjokolade hver.

Mens vi stod og så på vannet, dukket et selhode stort og stille op like foran oss; det forsvant; men snart kom der flere. Så underlig trygt det var å se all denne maten — når vi vilde, kunde vi jo ha en av dem. Nu gjaldt det å rigge kajakkene til for sjøen. Best vilde det naturligvis være å ro enkeltvis; men det var ikke lett når vi skulde ha de svære lange kjelkene oppe på dekket; og å legge dem igjen våget jeg ikke, vi kunde ennu få god bruk for dem. Inntil videre var det derfor ikke annet å gjøre enn å surre kajakkene godt sammen ved siden av hverandre som vanlig, stive dem av med ski under stroppene, og så sette kjelkene tversover, en foran og en bak. 

Trist var det at vi nu ikke lenger kunde føre våre to siste hunder med. Vi vilde knapt få mere bruk for dem, og da å belemre det trange dekksrummet med dem vilde volde for meget bry. Å skilles fra dem gjorde oss begge vondt; vi var blitt glad i disse siste overlevende. Stakkars «Suggen», han var så rørende og snild, og «Kaifas», hvor stolt og prektig han hadde gått på til det siste. Tro og utholdende hadde de slitt for oss under hele ferden, og nu, da bedre dager med overflod på fersk mat kunde komme, skulde de si livet farvel. Slakte dem på samme vis som de andre kunde vi ikke; vi ofret en patron på hver — Johansen skjøt min hund bak et koss, og jeg hans; — det var et tungt hverv.

Så var vi ferdig og satte av. En sann lyst å la kajakkene danse henover vannet og høre småbølgene skvulpe mot sidene; på to år hadde vi ikke sett en slik vannflate fremfor oss. Vi hadde ikke rodd langt før vi fant at vinden var så god at vi måtte nytte den, og rigget så seil op på flåten. Makelig gled vi inn mot det land vi så lenge hadde stundet mot. Hvilken overgang efter å ha slitt sig frem tomme for tomme og fot for fot i den ulendte is! Skodden hadde dekket landet for oss en stund, men nu blev den splittet igjen, og isveggen hevet sig like foran. I det samme brøt solen igjennem, og en skjønnere morgen kan jeg neppe minnes å ha oplevet. Snart var vi under breen, og måtte ta seilet ned for å ro vestover langs isveggen; den var sine 50 til 60 fot høi og gjorde enhver landgang umulig.

Det så ut som der måtte være meget liten bevegelse i breen; vannet hadde tært sig dypt inn under den ved foten, og ingen lyd av ras eller sprekkdannelse var å høre, slik som det gjerne er ved store breer. Den var også ganske jevn ovenpå, og ingen sprekker kunde jeg se. Opefter hele veggen så man år-lagene i breen; de var ualmindelig tydelige.

Snart opdaget vi at tidevanns-strømmen nu satte vestover langs veggen med stor fart, og med den bar det raskt avsted. Men å finne en plass for teltet var ikke lett, og vi blev til slutt nødt til å slå oss ned på et drivende flak. Herlig var det dog å legge sig til ro med bevisstheten om at en ikke skulde våkne til slitet i drivisen.

Som vi tørnet ut idag ser jeg at isen har stuvet sig tett omkring oss, og ennu vet jeg ikke hvordan vi kommer ut herfra og bort i det åpne vann vestenfor oss.» 


———————————
1.  Det viste sig senere at det måtte være Kronprins Rudolfs Land.
2. I virkeligheten var vi nok nu lenger fra det enn før.
3. Av denne merkelige fugl så vi nu daglig flere og flere jo lenger det led.
4. Som regel satte vi over råkene på den vis at vi trakk kajakkene med kjelker oppå siden av hverandre, bandt dem sammen, stivet dem av ved å stikke skiene tversover dem under stroppene, så de blev stødige, og så kjørte vi dem i vannet som de var, med kjelkene bundet under. Gikk så uti, tok hundene efter, og satte over, for å trekke dem op igjen på den andre siden.


VIII. LANGS LANDET

Torsdag den 8. august. Ved å trekke over en del flak kom vi
nokså lett ut til farvann igjen igår. Da vi hadde nådd vannkanten, laget vi oss en ny åre hver; blader fikk vi av en brukket ski, og dem surret vi på skistavene våre. Det var en stor forbedring fra de noe klumpete årer med seilduksblader surret på lange bambusstokker. Jeg hadde stor lyst til også å kappe av kjelkene våre, så de bare blev halvparten så lange som før; derved kunde vi få plass til dem oppe på akterdekket av kajakkene og vilde kunne ro hver for sig. Da vilde vi selvfølgelig komme adskillig fortere frem enn ved å ro på den sammenbundne flåten. Jeg tvilte allikevel på om det burde gjøres. Farvannet så visstnok lovende ut fremigjennem; men der var jo skodde — ikke så vi langt, ikke visste vi noe om det land og den kyst vi var kommet til, ennu kunde der bli altfor god bruk for kjelkene. Vi satte derfor avsted på vår dobbeltkajakk med kjelkene tversover dekket for og akter, slik som tidligere.

Været letnet snart noe, og det blev blikk stilt, så vannflaten lå som et stort speil foran oss, med isstykker og enkelte flak svømmende spredt utover. Det var et vidunderlig vakkert syn, og herlig var det å sitte der makelig i lette farkoster og gli fremover denne flaten uten anstrengelse. Rett som det var dukket en sel op foran, og over oss fløi uavlatelig ismåker, havhester og krykkjer. Alkekonger så vi også, noen rosenmåker, og et par terner. Her var ikke mangel på liv — og ikke mangel på mat når vi kom til å trenge det. Åpent farvann, bredere og bredere, fant vi efter hvert som vi kom frem langs isveggen; men det vilde ikke bli klarere, så vi kunde få se noe av landet. Over det lå skodden fremdeles halsstarrig.

Vår kurs var i begynnelsen V t. N (mv.); men landet rundet sig stadig mer vest- og sydover, snart videt farvannet sig ut til et stort hav som strakte sig sydvestover. Det tok til å brise op litt fra NNV og der blev adskillig bølgeskvalp som ikke var så tiltalende i denne dobbelt båten, hvor vannet slo op mellem kajakkene og bløtte oss i enden. Da vi om kvelden la til fastis-kanten og reiste teltet, begynte det å regne så smått, og vi syntes det kunde være på tide å komme under tak.»

«Fredag den 9. august. Igårmorges måtte vi igjen dra kjelkene med kajakkene over en del is som var drevet sammen foran teltplassen vår om natten, og mens dette stod på, opnådde jeg å plumpe i vannet og bli våt. Det var med nød vi endelig slapp igjennem og frem i åpent farvann. Men en stund senere fant vi det igjen stengt, og måtte på ny trekke over noen flak. Fra nu av hadde vi dog deilig farvann hele dagen. Det var en nordvestlig vind som hadde satt isen på; og det var heldig vi var så langt fremme, for bak syntes farvannet å være dårlig nok, efter luften å dømme. Efter hvert som vi kom frem kunde vi holde mere sydlig kurs; vinden blev nu så akterlig at vi omtrent klokken 1 kunde sette seil, og fra nu av seilte vi hele dagen til vi stanset igår kveld, bare med én avbrytelse, da vi måtte ro forbi en isodde her nordenfor, hvor strømmen gikk så stri at det var så vidt vi kunde klare å ro op imot den, og det var først efter langt strev vi endelig nådde forbi. På grunn av skodden er det lite vi har sett av det land vi har faret langs hittil; men så vidt jeg kan skjønne er det øer. Først en stor ø, helt dekket av bre, så vestenfor den en mindre, som de to svarte bergknausene ligger på, som først gjorde oss opmerksom på landet; forbi der var det en dyp fjord eller et sund, med svær landfast is i, og så var det en liten lavere odde, eller vel snarere en ø; syd for den ligger vi nu i telt. Det er merkelig med denne fast-isen som ligger langs landet. Den er så ualmindelig svær og ujevn; den synes å være kittet sammen av svære blokker, som iallfall for en del må stamme fra breen. Kanskje har her også vært voldsomme skruinger mot landet, som har tårnet sjø-isen op slik, sammen med kalvis-stykkene, og det hele er frosset ihop til ett. Et litt større isfjell lå også utfor den odden her nord hvor strømmen var så stri. Hvor vi nu ligger er det ellers ganske flat fjord-is, som strekker sig mellem den lave øen her og en større ø vi har sønnenfor oss.

Jeg finner det stadig gåtefullere, dette landet, og er mer enn noensinne i villrede med hvor vi er. Jeg synes det er så merkelig at kysten stadig bøier syd- istedenfor vestover. Best kunde jeg forklare mig det hele ved å anta at vi var på vestkysten av Franz Josefs Land, men jeg synes misvisningen er for stor til det, og heller ikke kan jeg da forklare mig at her skulde være så mange rosenmåker, når der ennu ikke med sikkerhet er sett en eneste én på Spitsbergen, som jo i så fall ikke skulde være så langt borte. Igår så vi atter adskillige av dem; de er omtrent likeså hyppige her som de andre måkeartene.»

«Lørdag den 10. august. Vi gikk igår op på den lille øen vi hadde teltet ved. Den var dekket av en bre som hvelvet sig over den med langsom skråning til alle sider, lik et regelmessig skjold; så liten var skråningen at skiene ikke engang vilde gli utover på skaren. Fra ryggen fikk vi tålelig utsikt, og da skodden nettop lettet litt, kunde vi se landene omkring oss nokså bra. Det viste sig nu tydelig at det vi hittil hadde faret forbi var bare øer. Størst var den første. Den annen, med de to bergknausene på, så vi hadde også en stripe bart land langs stranden på den nordvestlige siden; — var det kanskje der rosenmåkene holdt til og hadde sine reder? Den øen vi hadde sønnenfor oss så også stor ut; den syntes helt bredekt.[1] Mellem øene og så langt vi kunde øine mot sydøst og øst, strakte sig en fullstendig flat fjord-is; men land kunde vi ikke se i den retning. Isfjell var der ingen av her; derimot så vi senere på dagen en hel del på sydsiden av øen sønnenfor.— Breen som dekket den lille øen vi var oppe på gikk umerkelig over i fjord-isen; bare noen små sprekker langs stranden antydet hvor den begynte. Synderlig stigen og fallen av isen med tidevannet kan det følgelig ikke være her; da måtte disse sprekkene vært meget større. Det er ellers underlig, for tidevanns-strømmen rant stri som en elv her.

Ved 3-tiden om eftermiddagen satte vi endelig avsted i åpent vann, og kunde nu holde det gående til henimot klokken 8 om kvelden; da blev farvannet sperret, og vi måtte trekke over flat-isen til noe åpent vann på den andre siden av den. Men også her så farvannet ut til å være stengt, og da strømmen var imot, slo vi leir.»

Den 10. august måtte vi skiftevis ro og trekke over isen, sydvestover. Da vi hadde nådd ut igjen i godt farvann, kom vi forbi en flokk hvalross, som lå på én flekk; «men vi enset dem ikke; foreløbig har vi kjøtt og spekk nok. Efter middag villet vi oss i skodden inn i en dyp bukt i fast-isen, og måtte tilbake; det sinket adskillig. Vi blev nu tvunget mer vestover, langs den delvis svære og ujevne iskant; men strømmen gikk stri imot, og ny-isen, som stadig dannet sig mens vi for, begynte å bli så tykk at den ikke var til å ro mere — med det stille og kolde været og det stadige fine snerusket som falt hadde den holdt på å legge sig hele dagen. Vi måtte derfor gå i land på isen og trekke videre, inntil klokken 10 om kvelden.

Bjørneslag, gamle og nye, går i alle retninger her, både gamle ungkarer enkeltvis og følger av binner med unger. Det er som de skulde hatt stort stevne eller som en stor flokk av dem hadde travet att og fram. Aldri i mitt liv har jeg sett så mange bjørneslag på ett sted.

Visstnok er vi kommet et par mil frem idag; men like fullt er denne fremkomst for sen hvis vi skal nå Spitsbergen iår, og stadig grunder jeg på om vi tør kappe kjelkene våre, så vi kan ro med løse kajakker. Men denne ny-isen, som blir verre dag for dag, og de seks graders kulde vi nu har, holder mig tilbake. Står kanskje alt vinteren for døren? Da kan jo kjelkene bli nødvendige nok.

Det er underlig å fare slik frem i skodden som vi gjør, uten å kunne se stort mer enn en kilometer fremfor oss. Vi aner ikke hvor det bær hen. Det landet vi hadde funnet har vi lagt bak oss. Stadig håper vi på klarvær, så vi kan se i hvilken retning vi har land forut; for land må der være — denne flate ubrutte is må jo henge sammen med et land. Men klarvær skal vi ikke få, ser det ut til».

Efter å ha trukket et stykke videre over isen kom vi den følgende dag (11. august) igjen i åpent vann, hvor vi fikk ro en fire-fem timer. Da jeg var oppe på et iskoss for å se efter farvannet fremefter, dukket plutselig et svært uhyre av en hvalross op like ved. Den lå og pustet i vannskorpen og glodde på oss; men vi enset den ikke, gikk i våre kajakker, og drog videre. Med ett dukket den igjen op tett på siden av oss, reiste sig høit i været, snøftet så luften skalv, og truet med å hugge de svære tennene gjennem vår skrøpelige farkost. I en fart grep vi til børsene; men i samme øieblikk forsvant den igjen, for atter å komme op på den annen side og gjenta samme trusel. Jeg sa til Johansen at hvis den gjorde tegn til å falle over oss, fikk vi ofre en kule på den. Flere ganger kom den og forsvant igjen; vi kunde se den nede i vannet skyte sig på siden inn under kajakken, og redd for at den skulde hugge tennene i bunnen stakk vi årene ned og skremte den vekk. Så med ett kom den påny op like på siden av Johansen, mere rasende enn før. Han sendte den ladningen midt i synet, den utstøtte et voldsomt brøl, hivde sig rundt, og forsvant mens blodet fløt utover vannet. Vi rodde på alt vi orket, vi skjønte det skuddet kunde bli farlig nok, men blev beroliget da vi hørte hvalrossen komme op langt bak oss på samme sted som før.

Vi rodde videre, og hadde for lenge siden glemt hvalross-historien, da jeg plutselig så Johansen hoppe i været og kjente at kajakken hans fikk et voldsomt støt nedenifra. Jeg ante ikke hvad det var, så mig omkring, om der kunde vært noe iskoss nær ved som hadde kantret og slått kajakken i bunnen; men i samme nu reiser en hvalross sig op av vannet på siden av mig. Jeg grep børsen, og da den ikke vilde snu hodet så jeg kunde få sikte på det mere sårlige punkt bak øret, måtte jeg sende den kulen midt i pannen, der var ingen tid å spille. Heldigvis var det nok; den lå der død og fløt i vannet. Efter at vi med stort strev hadde fått hull på det tykke skinnet og skåret oss noen remser spekk og kjøtt av ryggen, drog vi videre.

Klokken 7 om kvelden hadde tidevanns-strømmen kantret, og råken lukket sig igjen. Det var ikke noe åpent farvann å finne mer. Istedenfor å trekke videre over isen bestemte vi oss til å vente til råken åpnet sig igjen med strømskiftet næste dag, og så imens skjære av kjelkene, og dessuten lage oss gode dobbeltårer, så vi kunde sette mere fart på herefter og ro raskt frem i hver vår enkeltkajakk den tid av dagen da råken var åpen. Mens vi holdt på med dette arbeidet om natten, klarnet det endelig, og landet lå utbredt for oss hele veien sønnenfor og vestenfor, like fra SO og helt op til VNV (mv.). Det så ut til å være en rekke større og mindre øer med sund imellem. De var mest bredekte, bare hist og her stakk stupbratte svarte bergvegger frem. Det var et frydefullt syn å se så meget land på én gang. Men hvor var vi? Skulde vi likevel være kommet på østsiden av Franz Josefs Land? Rimeligst at det var så. Men da måtte vi være langt øst, og vi vilde ennu få en dryg vandring vestover før vi nådde Kapp Fligely på Kronprins Rudolfs Land. Imens drev vi flittig på med arbeidet; men efter hvert som skodden lettet og landet blev klarere, måtte vi rett som det var op på kosset ved siden av for å se på det og grunde over disse uløselige gåter. Først klokken halv syv om morgenen den 12. august krøp vi endelig i posen.

«Tirsdag den 13. august. Efter å ha sovet noen timer tørnet vi ut igår formiddag; for da hadde strømmen igjen kantret, og der var stor åpen råk. I våre løse kajakker gikk det nu fort; men efter en mils vei sluttet råken, og vi måtte igjen krabbe på isen. Vi fant det heldigst å vente, og se om det ikke skulde åpne sig en råk fremefter når strømmen kantrer næste gang. Hvis ikke, får vi surre nye krabbegreier av tre på stubbkjelkene våre og trekke videre over isen mot et sund i landet som jeg ser i omtrent rv. VNV, og som jeg efter Payers kart holder for Rawlinson Sund. — — Råken åpnet sig ikke, og det blev til at vi måtte trekke.»

De følgende dager måtte vi slite oss frem — snart rodde vi korte stykker i råkene, snart måtte vi igjen på isen og hale og dra over større eller mindre løse flak, som malet om hverandre i den rivende strøm. Det var ikke lett å ta sig frem over alt ulendet med våre korte stubbkjelker, og vann som vi kunde ro i blev det mindre og mindre av. Flere ganger la vi oss fore og ventet på at isen skulde åpne sig ved strømkantringen; men det skjedde ikke, og om morgenen den 15. august gav vi det helt op, drog lenger inn på den faste is, og tok på å gå over den for alvor vestefter mot det sund som vi nu i flere dager hadde kjempet for å nå. Isflaten blev tålelig jevn, og vi gjorde god fremgang. På veien kom vi forbi et innefrosset isfjell, som var det høieste vi så på disse kanter; jeg anslo det til en 15—20 meter. Jeg vilde gjerne vært på toppen for å fått noe mer utsikt over omgivelsene; men det var for bratt, vi kom ikke lenger enn en tredjepart opefter siden av det.

«Om kvelden nådde vi endelig frem til de øer vi nu i dagevis har styret på, og fikk for første gang på to år bart land under føttene. Det lar sig ikke uttrykke i ord hvad det var å kunne springe fra sten til sten, og så på et lite lunt sted i uren å finne mose og blomster, store vakre valmuer (papaver nudicaule), saxifraga nivalis, og en stellaria. Det norske flagg måtte vaie over dette vårt første barland! Og så var det å lage til et festmåltid. Vår petroleum var nu for flere dager siden sloppet op, vi måtte lage en lampe og koke med tran. Den rykende varme lapskaus, av pemmikan og vår siste rest poteter, smakte herlig som vi satt der inne i teltet og spente i bare tørre grusen under oss. Hvor vi er blir mer og mer uforklarlig. Det ser ut som vi har et bredt sund her vestenfor, men hvad for et? Denne øen vi er på,[2] og hvor vi har sovet deilig i natt (dette er skrevet om morgenen den 16. august) på tørre bakken uten å smelte is og sne i dammer under oss, hever sig såvidt over den snefonn som den ligger i, og som skråner jevnt ned mot sjø-isen omkring. Vest for oss ligger en høiere bar ø, som vi har sett i flere dager; langs stranden av den er en utpreget strandlinje. Nordenfor ligger to små holmer og et lite skjær.»[3] Som ovenfor nevnt hadde jeg først trodd at det sundet vi hadde for oss her måtte være Rawlinsons Sund. Men det blev jo nu en umulighet, da der ikke var spor å opdage av Dove Gletscheren, som skulde danne østsiden av sundet. Var vi der nu, måtte vi ha gått tvers over denne bre og Wilczek Land; vi hadde jo faret vestover vel en halv grad sydligere enn Kapp Buda-Pesth. Den mulighet at vi skulde kunne være i disse strøk fant vi følgelig utelukket nu. Vi måtte være kommet til et nytt land i den vestlige del av Franz Josefs Lands øgruppe, så langt vest at vi ingenting hadde sett til de av Payer opdagede land. Men så langt vest at vi heller ikke skulde ha sett noe til Oscars Land, som skulde ligge på 82° n. br. og 52° ø. l.? . . . . . Ja det var uforståelig, men — fantes der annen forklaring?

«Lørdag den 17. august. Igår blev det en god dag. Vi er fremme ved åpent vann på vestkysten av Franz Josefs Land, såvidt jeg skjønner, så vi har atter håp om å nå hjem iår. Ved middagstid igår gikk vi fra vår moréneholme over isen til den høiere ø vestenfor. Jeg var tidligere ferdig og drog en stund før Johansen, for å undersøke denne øen litt. Da han kom efter, fikk han øie på en bjørn på flat-isen i le for sig; den kom kryssende op mot været rett på ham. Han gjorde sig klar med børsen; men noe nærmere stanset bjørnen, betenkte sig, og kastet med ett helt om, og satte avsted i bjørnegalopp; snart var den ute av syne.

Den øen vi her kom til[4] står for mig som en av de skjønneste pletter jeg noensinne har sett på denne jord. En vakker flat strand, en gammel strandlinje med hvite skjell strødd utover, et smalt belte med klart vann langs stranden, hvor en kunde se sniler og sjøborrer (echinus) pa bunnen og tanglopper som svømte om i vannet. I fjellveggen ovenfor hundrer av skogrende alkekonger, og like ved siden snespurvene som flagret lystig fra sten til sten med sin muntre kvidren. I det samme brøt også solen gjennem det lette skylag, og dagen syntes bare solskinn. Her var liv og bart land, ikke lenger den evige drivis. Bjørnespor var der overalt, revespor så vi også. På sjøbunnen like ut for stranden så jeg hele skoger av tang (laminaria og fucus). Under fjellveggene lå hist og her snefonner med deilig rosenrød sne.[5] På nordsiden av øen fant vi i en bergvegg mange blåmåker som hekket der og som satt med ungene sine opefter avsatsene. Vi måtte naturligvis klyve op for å sikre oss et fotografi av dette uvante familieliv, og som vi stod der høit oppe i berget kunde vi se tilbake, ut over drivisen vi var kommet fra — som en hvit flate bredte den sig under oss, og forsvant langt langt ute i synsranden. Bak der var det vi hadde ferdes, og fjernt der ute drev ennu «Fram» og de andre.»

Det nyttet ikke å gå helt op på toppen av øen for å få bedre utsikt, for skodden kom igjen deroppe. Vi fortsatte videre vestover, og efter en del slit stod vi endelig ved den ytre iskanten. «Den blå vannflaten lå utbredt for oss så langt øiet rakk, og nu trodde vi at vi for fremtiden bare skulde få fare over den. I nord lå et land,[6] som med sine bratte mørke basaltvegger stupte loddrett i sjøen. Vi så odde bak odde stikke ut nordover, og lengst borte skimtet vi en blålig isbre; i det indre var det overalt bredekt. Under skyene over landet så vi en stripe av den røde natthimmelen som speilte sig i den tungsindig vuggende sjø. — Så rodde vi da videre vestefter, langs veggen av den breen som helt dekket landet sønnenfor oss. Mer og mer spent blev vi efter hvert som vi nærmet oss odden vestenfor. Skulde landet her bøie sydover? Og var det ikke land lenger vest? Der mente vi vi skulde finne avgjørelsen på vår skjebne, det gjaldt om vi skal nå hjem i år, eller om det skal bli overvintring her på dette landet. Nærmere og nærmere kom vi langs den stupbratte blå isvegg. Endelig nådde vi odden, og hjertet hoppet i livet på oss av glede: kysten bøide mot sydvest, og vann, bare vann vestover! Så fikk vi øie på et bart fjell som stakk ut fra breen et stykke foran.[7] Det var en underlig høi rygg, kvass som en knivsegg bortefter, noe av det bratteste og kvasseste jeg har sett, altsammen i mørk søilebasalt i tinder og takker, så det lignet en kam. Midt på fjellet var et lavere skar, og der krøp vi op for å se på farvannet sydover. Det blåste stygt oppe i skaret. Den var ikke bred, eggen der. På sydsiden stupte den loddrett flere hundre fot ned på en flat strand dypt nedenunder. Mens vi lå der, fikk jeg med ett høre skrik bak mig. Det var to rever, som sloss om en alkekonge den ene nettop hadde fanget. De klorte og rev og bet alt de orket like utpå kanten av stupet. Så fikk de se oss, som bare var en ti alen fra dem. De holdt op å slåss, glante forundret, og begynte å springe rundt og kikke, snart på den ene siden, snart på den andre. Over oss, i endeløs skogrende jubel, bølget skarer av alkekonger frem og tilbake fra avsatsene i fjellet. Farvannet så åpent ut herfra langs landet videre sydvestover. Vinden var god, og skjønt vi var trette, bestemte vi oss dog til å nytte leiligheten, ta oss litt å bite i, rigge op mast og seil på kajakkene våre, og så seilte vi utover morgensiden, til vinden stilnet helt av, og vi la til land ved kanten av fast-isen igjen og slo leir.[8] — — Jeg gleder mig som et barn her jeg ligger, ved tanken på at vi altså nu virkelig er på vestsiden av Franz Josefs Land, og foran oss har åpent vann uavhengig av is og strøm.»

«Onsdag den 24. august. Det blir visst aldri slutt på omskiftelsene i dette liv! Sist jeg skrev var jeg så full av mot og håp, og nu ligger vi her værfast på syvende døgnet, med isen skrudd blokktett inn mot kysten og med ufremkommelig opbrutt lende på alle kanter. Det er ikke annet enn skrugarer, koss og slik styggedom, alt det vi ser omkring oss her. Motet er der vel ennu; men håpet om snart å være hjemme er for lenge siden borte, og foran oss står vissheten om en lang og mørk vinter i disse omgivelser.

Det var midnatt mellem den 17. og 18. vi satte av fra vår forrige teltplass, i deilig vær. Det var overskydd, og solen var ikke synlig; men langs hele himmelbrynet i nord lå den herligste rødme med gylne solskyer, og sjøen lå blank og drømte i farvebadet. En vidunderlig natt — foran lå havflaten speilblank, uten et isstykke, så langt øiet rakk, og fremover speilet gled kajakkene rislende for de stille åretak. Det hele var som en gondolfart på Canale Grande; bedre kunde vi ikke ønske oss det. Men der var noe næsten engstende ved denne stillhet, og barometret var sunket sterkt. Det gikk raskt fremover mot odden i SSV, som jeg trodde vi skulde ha en tre mil frem til.[9] Efter noen timer begynte vi å øine is forut; men vi trodde begge det bare var en løs strimmel som lå og rekte med strømmen, og rodde trøstig på. Men efter hvert som vi kom nærmere, så den ut til å være mere sammenhengende, og strakte sig lenger og lenger utover. Fra de lave kajakker var det ikke lett å se hvordan det egentlig hadde sig, og vi måtte op på et koss for å finne ut den beste fremkomst. Det syn som her møtte oss var alt annet enn opmuntrende. Utfor den odden vi styrte på lå flere småøer og holmer, til langt ut i havet, og de var det nok som holdt på isen; overalt lå den, både mellem dem og utenfor. Nærmest ved oss var den slakk, men lengere bort så det verre ut, og fremkomst var det ikke å tenke på lenger ut til havs. Vår eneste utvei var å søke inn til fastis-kanten; langs den kunde det jo hende at det gikk en råk fremefter.

Som vi rodde videre mellem en del små-is, fikk min kajakk plutselig et voldsomt støt nedenifra. Jeg så mig forundret omkring; jeg hadde ikke lagt merke til noe større isstykke i nærheten. Der var nok verre motstandere i farvannet — nede i sjøen fikk jeg se en svær hvalross som skar akterover; med ett dukket den op og reiste sig høit like foran Johansen, som kom i mitt kjølvann. Engstelig for i næste øieblikk å få hvalrosstennene gjennem dekket skåtet han akterover det han orket, og grep efter børsen som han hadde nede i kajakken. Jeg var heller ikke sen med å rive min ut av hylsteret. Fnysende stupte hvalrossen sig overende, dukket under Johansen, og kom op igjen like bak ham. Nu syntes han han hadde nok av det naboskapet, og krabbet iland på isflaket ved siden det forteste han vant. Med børsen ferdig ventet jeg en stund på at dyret skulde komme op igjen, men fulgte så hans eksempel. Det hadde så nær kostet mig et koldt bad, det som hvalrossen ikke hadde fått gitt mig; for hele iskanten raste ut nettop som jeg satte foten på den, og kajakken gled fra, idet jeg stod opreist i hullet og balanserte så godt jeg kunde for ikke å kantre. Var hvalrossen kommet igjen i det øieblikk, hadde jeg vel fått hilst på den i dens eget element. Til slutt kom jeg mig da op på isen, og i lengere tid gikk nu ubestet omkring flaket vårt, mens vi nyttet tiden til å få oss middag. Snart var den ved Johansens kajakk, snart ved min. Vi kunde se hvorledes den nede i vannet skjente innunder kajakkene; den hadde visst den største lyst til å angripe dem på ny. Vi tenkte på å gi den en kule for å bli kvitt den, men hadde ikke svær lyst på å ofre en patron, og dessuten viste den oss bare nesen og pannen, og det er ikke nettop det beste en kan skyte på når en vil drepe med ett skudd. Et stort best av en okse var det. Der er noe fantastisk forhistorisk ved disse dyr. Jeg måtte tenke på en havmann eller noe slikt, som den lå der med hodet i vannskorpen, og blåste og fnyste lange tider ad gangen, og glante på oss med de runde glassaktige øinene sine. Efter å ha holdt på slik en stund forsvant den likeså sporløst som den var kommet, og da vi var ferdig med middagen vår, kunde vi uhindret fortsette vår vei, glade over ikke denne gang heller å være veltet eller ødelagt av dens tenner. Det underligste ved det hele var ellers at den kom så helt uten varsel, plutselig dukkende op fra dypet.

Råken langs fast-isen var fullstendig dekket av ny-is, så vi ingen vei kunde komme. Da det dessuten begynte å brise op litt fra SSV, og isen ség på, var det ikke annet å gjøre enn å legge til ved iskanten, og vente til det atter slakket op. Vi bredde soveposen ut, teltet over, og la oss til å sove, i håp om snart å kunne dra videre. Men det skulde ikke være så vel. Vinden frisknet til, isen tetnet sammen mer og mer, snart var ikke åpent vann å øine på noen kant, selv det åpne hav vi kom fra var forsvunnet, og der sank med ett slag alt vårt håp om hjemkomst iår. Vi innså snart at det ikke var annet for enn å trekke lenger inn på fast-isen og slå leir. Å forsøke på å dra videre over denne ulendte is, som var verre enn noe vi hadde sett før, var det liten mening i; vi vilde ikke komme langt om dagen, og med våre korte stubbkjelker kunde det lett lete for meget på kajakkene i alle disse skrugarer og koss — og så blev vi da liggende der døgn efter døgn, og ventet på at vinden skulde gi sig eller snu. Men blåse gjorde det ustanselig fra samme kanten, og bedre blev det ikke da det kom en del sne som for alvor gjorde isen rent ufremkommelig. Stillingen var ikke nettop hyggelig: ut for oss svære opbrutte hav-isen stappende tett — og gudene må vite om den åpner sig igjen iår —, et godt stykke innenfor oss et land[10] som så alt annet enn innbydende ut til å overvintre i, omkring oss den ufremkommelige isen, og nisten vår sterkt på hellingen. Hvor sydkysten av landet og Eira Harbour nu stod for oss som et helt Kanaans land! Vi syntes at bare vi var fremme der, var alle sorger slukt; der håpet vi jo å finne Leigh-Smiths hytte, eller iallfall noen levninger efter den, så vi fikk noe å bo i, og så trodde vi det måtte være lett å finne vilt der, hvor det visst var meget åpent vann. Vi angret også på at vi ikke hadde skutt noen sel mens vi ennu hadde lett for det. Den natten vi drog fra vår siste teltplass var det ikke vondt om dem. Som Johansen stod ved iskanten og laget kajakken sin til, dukket med ett et selhode op like foran ham; han syntes det var en art han ikke hadde sett før, og ropte på mig. Men i det samme kom det ene hodet op efter det andre bortefter vannflaten, tyst og stilt, 10—20 i tallet, og stod rundt og glante på ham med de svære øinene sine. Han blev helt fælen, syntes det lignet spøkeri, og så forsvant de like så lydløst som de var kommet. Jeg trøstet ham med at det virkelig var en sel vi ikke hadde sett før på turen; det var unge grønlandsseler (phoca groenlandica). Av dem så vi flere flokker senere på dagen også.

Imens fordrev vi tiden som best vi kunde, mest med å sove. Nettop som jeg ut på morgensiden natten mellem 21. og 22. lå og tenkte på hvad det skulde bli av oss hvis ikke isen slaknet op snart og vi ikke fikk skaffet oss ny kjøttforsyning, hørte jeg noe tasse og røre på sig utenfor. Det kunde som vanlig være skruing i isen, men det lignet mere noe som gikk — jeg skvatt op. Så hørte jeg det snøftet tett ved teltveggen. Jeg tittet ut gjennem noen huller på den ene siden; der var ingenting, så gjennem et stort hull i veggen på den andre siden — jo, der gikk en svær rusk like utenfor. Den fikk nok i det samme øie på mig i hullet og lusket litt av veien, men stanset igjen og glodde. I en fart hadde jeg revet børsen ned fra teltstokken, stakk den ut gjennem hullet, og sendte bjørnen kulen midt i bringen. Den stupte forover, men reiste sig og kavet sig unda. Så det andre løp i siden. Den sjanglet ennu litt, men så falt den mellem noen koss et stykke fra oss. En usedvanlig svær hanbjørn. Der var foreløbig våre sorger for maten slukt. Vinden derimot fortsatte ufortrødent på samme vis. Da det var dårlig le der vi lå, og vi dessuten var uhyggelig nær iskanten og garen, som det stadig skrudde i, flyttet vi lenger inn på fast-isen, hvor vi fremdeles ligger.

Vi var en tur i land[11] igår, for å se hvordan utsiktene vilde være om vi skulde bli nødt til å overvintre her. Jeg hadde håpet på å finne flatere is lenger inn; men verre og verre blev det jo nærmere vi kom land, og innerst inne ved odden var den tårnet op mot stranden så en mest ikke kunde komme frem; flakene var stablet høit op mot selve breveggen. Vi gikk op på breen for å få utsikt. Et stykke inn i sundet nord for odden så isen ut til å være flatere, mere lik fjord-is; men ingensteds øinet vi råker, hvor det kunde være håp om seljakt. Plass for en hytte var det heller ikke på denne kant. Derimot fant vi på sydsiden av odden en ganske innbydende flekk, hvor grunnen var noenlunde jevn, med litt grønt og gress, og hvor der var sten og mose nok til å bygge av. Men utenfor lå også der isen i et forvirret kaos, og der var ingen råker hvor en kunde vente å finne sel. Vi trøstet oss med at der var bjørneslag nok overalt, og bjørn vilde vel, i tilfelle, bli vår eneste tilflukt både til mat og klær. I fjellveggene over oss hekket masser av alkekonger, som overalt i bergene vi har fart forbi; en rev så vi også. Vi var begge enige om at det vel kunde gå an å overvintre på dette sted; men vi håpet at det var både første og siste gang vi hadde foten i land der. Adkomsten var så slem at vi knapt forstod hvordan vi skulde få kjelker og kajakker fraktet inn der. — Idag er endelig det lengselsfullt ventede omslag i været kommet; i natt stilnet sydvesten av, og barometret, som jeg dagstøtt har banket på for å få til å gå op, har endelig tatt på å stige så smått, og vinden har begynt fra den motsatte kant. Nu gjelder det om den vil holde sig der, og om den vil være istand til å drive isen ut igjen.»

Her kommer et stort hull i mine dagboksoptegnelser, og det er først langt på vinteren (fredag den 6. desember) jeg tar mig sammen og får lappet igjen det hullet.

«Efter å ha skrevet i dagboken den 24. august tørnet jeg ut for å finne en likere leirplass med mere le, da vinden var kantret og nu stod rett på teltet. Jeg fant en ypperlig teltplass, og vi var alt i ferd med å flytte dit, da vi med ett opdaget at isen hadde slitnet av på innsiden av oss — der var alt en bred råk. Gjerne vilde vi jo det skulde åpne sig, men ikke på innsiden, og nu gjaldt det for enhver pris å komme over på den faste isen igjen for ikke å drive til havs med pakken. Men vinden hadde øket til stiv kuling, og det var mer enn tvilsomt om vi kunde greie å ro op mot den, selv om det ikke var lengere stykket enn over råken. Den blev også hurtig bredere og bredere. Vi fikk dog se til å gjøre et forsøk, og drog i vei langsefter den til et sted lenger øst hvor vi mente det skulde være litt mere le til å få sette kajakkene på vannet. Men heller ikke der vilde det være lett å få dem ut, hvis en ikke vilde ha dem fylt av vann. Det blåste så rokket gjøv bortover sjøen og skumsprøiten blev kastet langt inn over isen. Det var knapt annet å gjøre enn å slå leir og vente på bedre tider. Vi trengte da et le, for ikke å få teltet flenget av vinden; men alt vi lette, og alt vi tråkket frem og tilbake, så var det ikke et blivende sted å finne, og til slutt måtte vi nøie oss med et skralt le bak en liten haug. Men vi hadde ikke ligget lenge før vindstøtene tok slike tak i teltet at vi fant det rådeligst å ta det ned for ikke å få det ødelagt. Nu kunde vi sove trygt i våre poser under det nedrevne telt og la vinden rase henover oss. Efter en stund våknet jeg og merket at det hadde løiet adskillig, så vi igjen kunde reise teltet, og jeg krøp ut igjen for å se på været. Mindre gledelig overrasket blev jeg ved å opdage at vi alt var langt til havs; vi måtte være drevet en mil eller to fra land, og mellem oss og det lå åpne sjøen; det var blitt ganske lavt fjernt der borte i himmelbrynet. Imens hadde dog været bedret sig en god del, og vi drog igjen avsted til iskanten for å se å få kajakkene ut. Men det var ikke lett. Ennu blåste det sterkt, og der stod adskillig sjø på. Dertil kom at det lå mange løsflak utenfor oss, og de var i sterk bevegelse, så en måtte være på sin post for ikke å få kajakkene knust mellem dem. Efter noen forgjeves forsøk var vi endelig flott, men bare for å finne at vinden og sjøen var for sterk; vi vilde ikke kunne gjøre stor fremgang mot dem. Vår eneste utvei var å seile, om det skulde kunne gå an. Vi la til ved en isodde, fikk kajakkene surret sammen, masten op, og stakk så igjen i sjøen. Snart hadde vi vårt ene seil heist, og til vår store tilfredshet så vi nu at det gikk, og gikk bra. Endelig skulde vi da kunne si den is farvel hvor vi hadde måttet legge igjen vårt håp om å nå hjem iår. Vi drev på å seile time efter time, og godt gikk det; men så blev vinden vel løi for vårt ene seil, og jeg våget å sette hele dobbeltseilet. Men vi hadde knapt fått det op før vinden igjen tok i, og vi skar brusende gjennem vannet. Snart blev det vel meget; sjøen slo innover le kajakk, masten gav sig betenkelig, og det så mindre hyggelig ut; det gjaldt bare å få seilene ned fortest mulig. Det ene seil blev igjen satt, og vi var nu for en god stund kurert for å forsøke noe mere.»

Det ség jevnt og godt frem hele dagen; nu måtte endelig en gang det vanskelige forberg til, som vi hadde ligget og sett på en hel uke; men det var først om kvelden vi nådde forbi det, og nu løiet vinden så meget at hele dobbeltseilet igjen måtte op, og enda gikk det smått. Vi holdt det gående utover natten videre langs landet, bestemt på å nytte vinden lengst mulig. Vi kom forbi en lav odde, dekket av en svakt skrånende bre; utenfor lå mange øer, dem som vi mente hadde holdt isen fast. Litt lengere frem kom vi under noen høie basaltvegger, og her blev vinden helt løi; da det dessuten var usiktbart, og vi kunde skimte land og øer både innenfor og utenfor oss, så vi ikke visste hvor vi skulde styre hen, la vi til her, drog kajakkene på land, reiste teltet, og kokte oss et godt måltid varm mat, som smakte fortrinlig i bevisstheten om at vi hadde gjort et godt dagsverk. Over våre hoder holdt imens alkekongene opefter bergveggen et syndig leven, trolig hjulpet av ismåker, krykkjer, blåmåker og tyvjoer. Sove gjorde vi dog like godt. Det var et vakkert fjell, dette. Det bestod av den vakreste søilebasalt en kunde ønske sig; med sine murstrevere og nisjer opefter veggen, sin uendelighet av takker og spir langs efter alle kammene, minnet det om Milano-domen. Fra øverst til nederst bare søile ved søile; ved foten forsvant de alle i uren.

Da vi tørnet ut næste morgen, hadde været klarnet så vidt at vi bedre kunde se hvor vi skulde fare. Det så ut til at en dyp bred fjord, eller et sund, skar sig inn østover foran oss; vår vei gikk tydeligvis utenom en odde vi omtrent hadde i SSV på den andre siden av fjorden. I den retning så farvannet ut til å være åpent, mens der lenger inne lå fast is, og utover til havs lå drivisen overalt; gjennem skoddeluften kunde vi også der ute skimte flere øer.[12] Vi drog avgårde og kom igjennem så vi fikk farvannet fullstendig åpent foran oss like forbi odden der langt forut. Det begynte å blåse litt ut fra fjorden, og vi håpet det skulde bli god medbør, men det blev det ikke noe av. Vi hadde ikke rodd langt før vinden tok i fra den motsatte kant, ute fra sydvest. Den øket fort, og snart gikk det høi sjø, himmelen mørknet til i syd, det så ut til styggvær. Ennu var det flere mil igjen til landet på den andre siden av fjorden; det kunde bli mange timers hård roing før vi nådde dit. Lite lokkende så dette landet ut også, som det lå der helt bredekt fra øverst like ned til stranden; bare på ett sted stakk litt berg frem i dagen. I le av oss hadde vi den faste iskanten, lav og uten beskyttelse; sjøen stod rett på den; ikke vilde det være godt om en skulde bli nødt til å søke tilflukt der. Best var det å søke under land, og se hvorledes det blev med været; utsikten til igjen å komme fast i drivisen likte vi ikke; vi hadde hatt nok av den nu — og så bar det da mot et land som vi hadde et stykke bak oss, og som så innbydende ut. Skulde galt være, kunde det nok være en bra vinterplass å finne der.

Knapt hadde jeg satt foten på land, før jeg fikk se bjørn i stranden et stykke innenfor. Den kom lunkende langs stranden, og vi la oss rolig ned og ventet. Like foran oss fikk den øie på sporene våre i sneen, og mens den snuste på dem, sendte Johansen den en kule bak bogen. Den brølte og vilde legge på sprang; men ryggraden var skutt over, så bakkroppen var lammet og nektet tjeneste. Forvirret satte bjørnen sig på enden og bet og slet i baklabbene sine, så blodet rant av dem — det var som den vilde tukte dem til å gjøre sin plikt; så prøvde den igjen å komme avsted; men det blev det samme, bakkroppen hang og slepte efter; den kunde bare kare sig frem på forbenene, og det gikk rundt i ring med den. En kule i skallen endte dens lidelser.

Efterat vi hadde flådd den, tok jeg en tur innover for å se på vårt nye rike, og blev nu ikke lite overrasket ved å se to hvalrosser ligge rolig på isen tett ved der jeg først hadde fått øie på bjørnen.[13] I sjøen utenfor så vi også en hvalross, som stadig stakk hodet op og pustet så det hørtes lang vei. En stund senere så jeg den nærme sig iskanten og forsvinne, for å dukke op i tidevanns-råken kloss i stranden, et godt stykke inne i isen. Den huket sine svære tenner op på iskanten mens den lå og pustet godt ut, aldeles som en anstrengt svømmer. Så heiste den sig høit op på tennene og glante innover isen efter de andre som lå der, og dukket så under igjen. Snart kom den op med brask og bram lenger inne, og den samme manøvre gjentok sig. Det er ikke vakkert et slikt hvalrosshode, som det stikker op av isen. Med sine svære huggtenner, de strie værbørstene og sin klumpete form har det noe vilt, trollaktig ved sig, som jeg lett kan forstå kunde inngyte frykt i mere overtroiske tider og fremkalle tanken på de fabeluhyrer som man i gamle dager lot disse hav vrimle av. Endelig kom den op i hullet som de andre lå ved; med tennene halte den sig et stykke op på kanten. Men nu blev det plutselig liv i den største av dem som lå der, en svær gammel okse. Den gryntet uværsspående og kastet sig urolig. Den nykomne bukket hodet ærbødig ned mot isen; men aket sig snart forsiktig op på flaket, så den fikk tak med fremsveiven og drog sig innpå et stykke. Nu kom den gamle okse helt i harnisk; den fikk snudd sig rundt, brølte, og humpet mot den nykomne for å hugge sine veldige tenner i ryggen på den. Denne, som syntes å kunne måle sig med den andre både i tenner og størrelse, bukket sig likevel ydmykt og la sig med hodet ned på isen, som en slave for sin sultan. Gammeloksen vendte sig igjen til sin kamerat og la sig til ro som før; men så snart nykomlingen rørte på sig igjen, efter å ha ligget en stund i trællestilling, gryntet gammeloksen og hugg efter den, og atter rygget den ærbødig. Dette gjentok sig flere ganger. Efter megen manøvrering frem og tilbake, fikk den nykomne omsider dradd sig inn på flaket og til slutt op på siden av de andre. Jeg trodde her var erotikk med i spillet, men opdaget siden at de nok var hanner alle tre. Men det er nu engang på denne vennlige vis gjester blir mottatt hos hvalrossene. Det synes mest å være en utvalgt i flokken som har denne vertsplikt; jeg skulde nærmest tro at det er anføreren som gjør sin verdighet gjeldende, og som vil innprente hver nykommen at det er ham de skal lystre. De må være svært selskapelig anlagt, disse dyrene, for tross denne behandling søker de hverandre stadig og legger sig alltid tett sammen. Da vi noe senere kom tilbake for å se på dem, var der kommet enda en, og innen næste dag lå det seks stykker ved siden av hverandre. En skulde ikke lett kunne se at det er levende dyr, de klumpene som ligger der på isen. Med hodene trukket inn og baksveivene flatt opunder maven kan de ligge urørlige time efter time som veldige rullepølser. En kan skjønne de karene ligger trygt og ingenting frykter i verden.

Efter å ha sett oss mett på hvalrossene på nært hold gikk vi tilbake, kokte oss et godt mål av den nyslaktede bjørn, og la oss til å sove. På stranden nedenfor teltet holdt ismåkene et syndig leven. I snesevis hadde de samlet sig fra alle kanter, og aldri kunde de bli enige om den rettferdige fordeling av bjørnetarmene; de sloss ustanselig og fylte luften med sine iltre skrik. Et av naturens uberegnelige luner — å gjøre de fuglene så vakre, men gi dem så stygg en stemme. Litt på avstand satt stormåkene gravitetisk og så til og utstøtte noe mere melodiske toner. Ute på sjøen pustet og brølte hvalrossene uophørlig. Men alt gikk upåaktet hen over de to trette kjemper i teltet; de sov trygt med bar mark som underlag. Utpå natten våknet vi dog ved en eiendommelig lyd; det var aldeles som et menneske som sutret og gråt og bar sig ille. Jeg skvatt op og så ut av gluggen: Der stod to bjørner nede ved bjørnekjøttet vårt. Det var en binne med unge, som begge snuste på blodsporene i sneen, mens binnen uavlatelig jamret sig, som den gråt over en kjær avdød. Jeg var ikke sen om å få tak i børsen og skulde stikke den forsiktig ut, da hun fikk øie på mig i gluggen, og avsted bar det med begge to, moren foran og vesleungen piltende efter, så fort den kunde. Jeg lot dem rolig løpe; vi hadde jo ingen bruk for dem. Og så snudde vi oss rundt og sov videre.

Den stormen vi hadde vært redd for, blev det ikke noe av med. Det blåste ellers nok til å rive og slite slemt i det tynnslitte teltet vårt. Og le hadde vi ikke der vi lå. Næste dag håpet vi på å kunne fare videre, men fant til vår skuffelse at veien var stengt; vinden hadde satt isen inn igjen. Foreløbig måtte vi bli hvor vi var; men så vilde vi også gjøre oss det hyggelig. Først og fremst gjaldt det å finne sig en lun teltplass med godt le. Men slik en var ikke å finne. Det var ikke annet for enn at vi fikk se til å bygge op noe. Vi brøt sten i uren, og slepte sammen det vi orket. Det eneste redskap vi hadde til å bryte med var en avskåren kjelkemei; mest fikk vi bruke tørre nevene. Vi holdt det gående og bygget utover natten; det vi først bare hadde tenkt til en stengar mot vinden, blev litt efter litt til fire vegger, og nu holdt vi på helt til vi hadde en liten hytte ferdig. Rar var den ikke denne hytten, det skal gudene vite; ikke så lang at mine seks fot kunde ligge i rett linje der inne — jeg måtte stikke benene ut gjennem døren — og nettop så bred at vi kunde ligge to ved siden av hverandre, og dessuten få plass til kokeapparatet. Med høiden var det likevel verst. Ligge var det jo plass til; men å sitte opreist på folkelig vis var en umulighet for mig. Taket var vårt grisne og skrøpelige silketelt, som blev bredt utover ski og bambusstenger. Døren lukket vi med trøiene våre, og veggene var utette, så en så dagen mellem stenene på alle kanter. Vi kalte den siden for hulen, og en fæl hule var det også; men nu var vi like fullt stolte av vårt byggverk. Blåse ned skulde det iallfall ikke, om det enn blåste tvers igjennem det. Da vi hadde fått vårt bjørneskinn inn som underlag, lå lunt og godt i posen og hadde en dugelig kjøttgryte surrende over tranlampen, syntes vi det var koselig å være til. At det røk en god del, så vi blev surøiet og tårene silte i bekker nedover kinnet, det var ikke i stand til å ødelegge vår tilfredshet.


—————————————
1. Den første øen kalte jeg Evas Ø, den annen Livs Ø, og den lille vi her var oppe på Adelaides Ø. Den fjerde ø sønnenfor var kanskje allerede sett av Payer, og av ham kalt Freeden Insel. Hele øgruppen gav jeg navnet Hvidtenland.
2. Houens Ø.
3. Disse øer og små holmer må det være Payer under ett har kalt Coburg-Øene, men deres innbyrdes beliggenhet er feilaktig angitt på hans kart, idet den større ø, som jeg har kalt Torups Ø, ikke ligger på nordsiden av de mindre holmer, men på sydsiden.
4. Torups Ø.
5. Denne farve skyldes en mikroskopisk, vakker rød alge som vokser på sneen. Der var også i denne sne gulgrønne partier, som sikkert skyldes en annen algeart.
6. Det viste sig senere å være Kronprins Rudolfs Land.
7. Dette fjell må være Payers Kapp Felder. Jeg mener å kunne gjenkjenne det på en av hans skisser tatt fra Kapp Brorok.
8. Ut for Brøggers Forberg.
9. Clements Markhams Forberg.
10. Hellands Forberg.
11. På Hellands Forberg.
12. Disse tre øer, hvis beliggenhet vi senere fikk bestemt ved peilinger, og som vi så fra vår vinterhytte, må det antagelig være Jackson har tatt for Kong Oscars Land. Som følge av at han bare har sett dem fra et punkt helt syd på 81°, har han kommet til å legge dem 40 minutter for langt nord (på 82°), idet han har overskattet avstanden.
13. Allerede dette syntes jeg viste hvor lite hvalrossen vører bjørnen, og at denne nødig innlater sig med den. Det fikk jeg senere mer avgjørende beviser på.


IX. VI LAGER OSS TIL FOR VINTEREN

Da leien sydover også den følgende dag (28. august) var sperret,
og da det nu begynte å li mot høsten, tok jeg endelig den beslutning å bli her for vinteren. Ennu mente jeg at vi skulde ha over 30 mil til Eira Harbour eller til Leigh Smiths overvintringssted[1]; det kunde ta oss lang tid å nå dit, og ikke var vi sikre på om vi vilde finne noen hytte der; skulde vi da bygge hus når vi endelig engang nådde frem, og dessuten samle vinteroplag, kunde det være mer enn tvilsomt om vi vilde få tid nok før vinteren satte inn. Det sikreste var ubetinget straks å ta på å innrette sig for overvintring, mens det ennu var god tilgang på vilt, og her var jo også en bra vinterplass. Det første jeg nu kunde ønske å gjøre var å skyte ned de hvalrossene vi hadde hatt liggende på isen innenfor oss de første dagene; men nu var de naturligvis borte. Men utenfor i sjøen vrimlet det av dem, de brølte og pustet natt og dag; og for å gjøre oss klar til å gi oss i kast med dem, tømte vi kajakkene våre; det gjaldt å få dem mer lettvinte til denne ikke ufarlige jakt. Som vi holdt på med det, fikk Johansen øie på to bjørner, en binne med unge, som kom gående langs iskanten sønnenfra. Vi var ikke sene om å få fatt i børsene og dra i møte med dem. Da de nådde stranden, kom vi på skuddhold, og Johansen sendte moren en kule gjennem brystet. Den brølte, bet efter såret, ravet noen skritt og stupte. Ungen skjønte ikke hvad som var i veien med moren, for rundt og snuste på henne. Da vi nærmet oss, tok den sig en liten tur op i lien, men kom snart tilbake og stillet sig over moren, som for å forsvare henne mot oss. Et haglskudd i skallen gjorde ende på dens liv.

Dette var jo en god begynnelse til vinterforsyningen. Da jeg gikk tilbake til hytten for å hente flåkniver, hørte jeg skrik i luften høit over mig. Der fløi sandelig to gjess sydover! Å, hvor jeg så lengselsfullt efter dem der de fór, og ønsket jeg bare kunde fulgt dem dit de nu stevnet!

Næst mat og brensel gjaldt det mest å få en hytte. Å bygge veggene var ikke vanskelig; der var sten og mose nok. Verre blev det med taket; hvad vi skulde gjøre det av, hadde vi ennu ingen anelse om. Heldigvis fant jeg en solid rekvedstokk av furu opskrudd på stranden, ikke langt fra vår hule; den vilde danne en ypperlig mønsås i huset. Men var der én, kunde det være flere. Noe av det første vi derfor gjorde var å ta en tur innefter stranden og lete; men alt vi fant, var en kort morken stokk, som ikke dudde til noe, og så noen fliser efter en annen stokk. Jeg begynte da å tenke på å bruke hvalrosshuder til tak i stedet.

Den følgende dag (29. august) skulde vi prøve vår lykke i hvalrossfangsten. Å angripe dem i enkeltkajakk hadde vi mindre lyst til; jeg syntes vi hadde hatt nok av det; utsiktene til å bli kantret eller få en huggtann gjennem bunnen inn i låret var ikke nettop tiltalende. Kajakkene blev derfor surret sammen, og mens vi satt oppå ringen, styrte vi ut mot en stor okse som lå og dukket like utenfor. Vel rustet var vi med børser og harpuner, og mente det hele måtte være lett nok. Å komme på skuddhold var heller ikke vanskelig, og vi tømte våre rifleløp i skallen på dyret. Bedøvet blev det liggende et øieblikk, og vi rodde innpå; men så begynte det å slå og hvirvle rundt i vannet uten samling. Jeg ropte at vi måtte skåte; men det var for sent; hvalrossen kom under kajakkene, og vi fikk adskillige dunk i bunnen under dens voldsomme bevegelser, før den endelig forsvant mot dypet. Snart kom den op igjen, og pustet nu så det gjenlød lang vei, mens blodet sprutet av munn og nese, og vannet blev rødt rundt omkring. Vi var ikke sene om å ro til og gi den en ny salve i hodet. Atter dukket den, og vi trakk oss forsiktig tilbake, for ikke å få et angrep underifra. Om litt var den oppe igjen, og vi rodde til på ny. Dette gjentok sig flere ganger, og for hver gang fikk den minst én kule i hodet; blodet silte nu i strømmer, og mer og mer medtatt blev den; men den vendte stadig fjeset mot oss, og det var vanskelig å få et helt dødelig skudd bak ved øret. Under en av disse manøvrer skulde jeg i en fart stikke børsen i hylsteret på dekket for å ro nærmere, men glemte at hanen var spent, og i det samme gikk skuddet av. Jeg blev en del forskrekket; jeg trodde kulen gikk gjennem kajakkbunnen, og begynte så smått å lee på benene; men de var hele, og da jeg heller ikke hørte vannet fosse inn, blev jeg trygg. Kulen var gått gjennem dekket og ut igjennem siden et stykke over vannlinjen. Vi hadde imidlertid fått nok av denne komedien — hvalrossen lå bare og gispet efter været, vi rodde godt innpå, og i det samme den snudde litt på hodet, fikk den to kuler like bak øret. Den blev liggende stille; vi rodde til for å slenge harpunen i; men før vi nådde så langt, var den sunket og borte. Det var en traurig ende på historien; ni patroner var alt i alt gått med til ingen nytte, og en god del slukkøret rodde vi stilltiende til land. Som hvalrossfangere fra kajakk forsøkte vi oss ikke mere den dag. Men nu fikk vi øie på en hvalross som nettop var gått op på fast-isen et stykke unda. Der skulde vi kanskje få igjen for den vi nettop hadde mistet. Det varte heller ikke lenge før en til kom op ved siden av den. Vi tok en middagshøide og gav dem tid til å roe sig, så drog vi utover. Efterat de hadde brølt og holdt et stygt leven en god stund, lå de nok nu trygge og sov, og forsiktig listet vi oss like inn på dem, jeg foran og Johansen hakk i hæl efter. Først gikk jeg op til hodet på den nærmeste, som lå med ryggen til. Da den hadde trukket hodet godt inn, og det var vondt å få skudd på et sårlig sted, gikk jeg bakenom den og op til hodet på den andre; — dyrene lå fremdeles urørlige og sov i solskinnet. Her var bedre, og da jeg så Johansen stå ferdig ved hodet på den første, brente jeg på like ved nakken. Dyret veltet litt over og blev liggende død. Da det smalt, skvatt den første til, men fikk i det samme Johansens kule. Halvt bedøvet veltet den sin kjempekropp om mot oss. I en håndvending hadde jeg også sendt den rundkulen fra mitt glattløp; men likesom Johansen skjøt jeg for langt frem i hodet, blodet strømmet ut gjennem nese og munn, den pustet og hostet, så en kjente luften dirre. Den støttet de veldige huggtenner på isen, og lå rolig og hostet blod som et brystsykt menneske, aldeles likegyldig med oss. Tross dens veldige kropp og uformelige utseende, som minner om bøig og jutuler og annen styggedom, var det noe så mildt bedende og hjelpeløst i de runde øinene som den lå der, at en glemte både trollhammen og sin egen trang, og bare ynkedes over den. Det kjentes mest som et mord. Med en kule bak øret gjorde jeg ende på det. Men de øinene forfølger mig ennu — det var som det i dem lå hele den hjelpeløse hvalross-slekts bønn for tilværelsen — — Men den er fortapt; den har mennesket til forfølger.

Det kan like fullt ikke nektes at vi frydet oss over alt det kjøtt og spekk vi her hadde fått på ett brett; det var vederlag for alle patronene som var ofret på den som sank. Men ennu hadde vi ikke dyrene i land, og det vilde bli et langt arbeide å få dem flådd og lemmet op og bragt hjem. Det første vi gjorde, var å gå efter kjelker og kniver. Og da det jo var mulig at isen kunde slitne av og komme i drift, fant jeg det også sikrest å ta kajakkene på kjelkene med det samme; det hadde begynt å blåse noe ut fjorden. En heldig forholdsregel. Uten den kunde det blitt uvisst nok hvordan det var gått oss. Som vi holdt på å flå, øket vinden raskt, og det blev snart en hel storm. Innenfor oss gikk en smal råk eller sprekk, den hvalrossene hadde ligget ved. Jeg var redd for at isen skulde åpne sig her, og vi drive av. Under arbeidet hadde jeg derfor stadig øie med sprekken, om den skulde bli bredere. Den holdt sig uforandret, og vi blev ved å flå så fort vi orket. Da vi hadde fått den første hvalrossen halvflådd, kom jeg tilfeldigvis til å se innover isen, og blev vår at den var slitt av et godt stykke innenfor oss, så den del vi stod på alt lenge hadde vært i drift; det var svarte sjøen mellem oss og fast-isen, og blåste gjorde det så det røk av skumskavlene. Det var ingen tid å miste. Det var mer enn tvilsomt om vi klarte å ro noe lengere stykke op imot slik vind og slik sjø; men ennu så det ikke ut til at isen hadde drevet lengere fra land enn at vi kunde komme over dit, om vi bare skyndte oss. Helt å opgi de svære dyrene vi nu en gang hadde nedlagt, kunde vi ikke overvinne oss til, og i en fart karvet vi av det kjøttet vi kunde nå i, og slengte det inn i kajakkene. Så kuttet vi omtrent en kvart av huden med spekket på, og slengte ovenpå, og så bar det avsted innover. Vi hadde knapt forlatt vårt bytte før måkene slo sig ned i snesevis om den halvflådde skrotten. Misunnelsesverdige skapninger — for dem var ikke storm og sjø og avdrift til; de skrek og bar sig, og syntes at nu var det fest. Så lenge vi kunde øine skrottene som de drev utover til havs, så vi større og større flokker samles om dem, som hvite sneskyer. Imens klemte vi på å gå, for å nå mot land over isen; men det hadde sprunget op sprekker og råker på kryss og tvers. En del greide vi i kajakkene; men da jeg hadde hoppet over en større råk på noen løsflak, kom jeg ut på så skrøpelig is at den sank under mig, og i en fart måtte jeg tilbake for å undgå et bad. Vi prøvde på flere steder; men overalt sank det under oss og kjelkene. Det var ingen annen råd enn å ty til vannet; vi fikk holde oss langs lesiden av is-pakken. Men vi hadde ikke rodd langt før vi skjønte det ikke nyttet i sammenbundne kajakker mot denne vinden. Vi måtte ro enkeltvis, og fikk ofre hvalrosskinnet med spekket, som det blev umulig å føre med sig da; nu hadde vi det liggende tversover akterenden av begge kajakkene. Mens vi holdt på med denne omriggingen, blev vi omringet av isen før vi visste ordet av det, og i huj og hast måtte kajakkene op for å undgå å bli knust. På flere steder forsøkte vi nu å komme ut; men flakene var i voldsom bevegelse; de malte rundt som i en malstrøm. Åpnet det sig en renne, så hadde vi ikke før fått kajakkene i vannet før det igjen satte voldsomt sammen, og vi måtte hive dem op i røde rappet. Flere ganger var det på hekten at de skulde bli ødelagt. Imens øket stormen stadig, sjørokket røk henover oss, og vi drev lenger og lenger til havs. Stillingen var ikke hyggelig.

Langt om lenge kom vi i klart farvann, og fant nu til vår glede at når vi anspente alle krefter, kunde vi såvidt tvinge kajakkene frem mot vinden. En stri rotur blev det, og det verket i armene; men mot land gnog vi oss, så langsomt det enn gikk. Sjøen var krapp og stygg; men våre kajakker var gode sjøbåter, og selv min med kulehullet i klarte sig så godt at jeg satt noe så nær tørr. Vinden kom av og til i slike støt at det kjentes som den kunde løfte en ut av sjøen og kaste en over ende. Efter hvert som vi kom innunder det høie landet, blev den dog løiere, og endelig nådde vi da inn til stranden og kunde puste ut; og så rodde vi i makeligere farvann langs bredden opover til vår leirplass. Det var en sann nydelse å krabbe på land den natten — og hvor usigelig koselig det var igjen å ligge lunt innen fire vegger i vår lave hule, så våte vi enn var! En dugelig kjøttgryte blev laget til, og glupende matlyst hadde vi. Visstnok var det med vemod vi tenkte på de tapte hvalrossene, som nu drev i stormen derute; men vi var iallfall glad at vi ikke fremdeles var i deres selskap.

Jeg hadde ikke sovet lenge da jeg blev vekket av Johansen, som sa der var bjørn. Alt i halvsøvne hørte jeg en underlig småjolring like utenfor døråpningen. Jeg fór op, fikk fatt i børsen, og krøp ut. Der gikk en binne med to store unger innover; de hadde nettop gått kloss forbi døren vår. Jeg skjøt på binnen; men i skyndingen gikk det over. Hun skvatt til, og så sig rundt. Som hun vendte bredsiden til, jog jeg en kule gjennem brystet på henne. Et forferdelig brøl — og med alle tre bar det avsted ned mot stranden. Der stupte moren i en dam på isen, mens ungene sprang videre, og satte på sjøen, så skumfossen stod om dem, og la på svøm utover. Jeg skyndte mig ned til moren, som lå og karret og karret for å komme op igjen, men ikke fikk det til. For å spare arbeidet med å trekke det tunge dyret op, ventet jeg til hun omsider fikk dratt sig op på kanten, og gjorde det av med henne der. Imens hadde ungene nådd ut til et isstykke. Der var trangt om plassen for to, og det var ikke mere enn det såvidt bar dem; men der satt de og balanserte og duppet op og ned i sjøene. Rett som det var falt en av dem i vannet, men krabbet ufortrødent op igjen. De jamret sig ynkelig og så mot land; de skjønte jo ikke hvorfor moren lot vente så lenge på sig. Ennu var vinden sterk, og for den og strømmen drev de hurtig til havs. Vi mente de vilde svømme til land tilslutt for å søke op moren, så vi fikk vente, og gjemte oss imens mellem stenene, for at de ikke skulde være redde for å komme for vår skyld. Ennu kunde vi høre dem klynke; men det lød fjernere og fjernere, og mindre og mindre blev de der ute på de blå sjøene, tilsist var det bare såvidt vi kunde øine dem som to hvite prikker over den mørke flaten langt ute. Vi var nu for lenge siden kjed av det og gikk til kajakkene. Men her møtte et sørgelig syn oss. Alt hvalrosskjøttet, som vi med så megen møie hadde ført hjem, lå hivd rundt omkring på stranden, opkarvet og flengt sund; alt som fantes av fett eller spekk var ett op. Kajakkene, som kjøttet hadde ligget i, var slengt — den ene halvveis ut i vannet og den andre høit op imellem stenene. Her hadde sandelig bjørnene rumstert grundig, mens vi sov! De hadde vært langt inne i kajakkene og halt frem kjøttet. Heldigvis var begge kajakkene like hele, så det var lett å tilgi urostifterne — vi stod oss på å få byttet hvalrosskjøtt med bjørnestek.

Så fikk vi kajakkene på vannet og satte ut for å jage ungene til lands. Da de fikk se oss på vannet, blev de straks urolige, og mens vi ennu var et langt stykke borte, la den ene på svøm; den andre betenkte sig en stund, som om den var redd for vannet, og den første ventet utålmodig; men så gikk de begge. Vi gjorde en god sving utenom dem og begynte å gjene mot land på hver vår side av dem. Det var lett nok å styre dem dit vi vilde, og Johansen kunde ikke noksom prise denne lettvinte måten å befordre bjørner på. Vi behøvde ikke å ro fort for å holde følge; det gikk langsomt og makelig, men sikkert innover. Flere hvalrosser lå i nærheten, men vi slapp heldigvis for noe angrep av dem. Det var like fra først av iøinefallende hvor meget bedre den svømte som først gikk i vannet, og det enda den var den minste og magreste. Den ventet tålmodig på den andre for å holde følge med den; men tilslutt blev det for langsomt for den; den la i vei innefter, og avstanden mellem dem blev større og større. Hele tiden hadde de i ett vekk snudd hodene og sett bekymret efter oss; men nu så den siste sig om enda mere hjelpeløs. Mens jeg satte efter den første bjørn, skulde Johansen gjæte den siste. Vi drev dem til lands ved vår hule, og skjøt dem der.

Så hadde vi da tre bjørner den dag, og det var godt bytte for hvalrossene som drev til havs for oss. Men ikke mindre godt var det at vi fant den sunkne hvalrossen fra gårsdagen flytende like utmed strandkanten; vi var ikke sene om å buksere den inn i sikkerhet i en vik og fortøie den vel. Det monnet på vinterforrådet. Det blev sent før vi kom til køis den natten, efterat bjørnene var blitt flådd, lagt i haug, og tildekket med skinnene, for at ikke måkene skulde komme til dem. Vi sov godt; vi hadde jo to netter å ta igjen nu.

Det var først den 2. september vi kunde ta fatt på flåingen av hvalrossen som ennu lå i vannet. Like ved vår hule gikk en kanal gjennem strand-isen[2] inn til en åpen renne, som strakte sig langs landet på innsiden av isen. I denne kanalen var det vi fortøiet den, og her håpet vi å kunne trekke den på land; bre-isen gikk med svak skråning helt ut i vannet, så det syntes å høve godt. Vi rundet av iskanten, laget oss talje ved å tre tauet gjennem en stropp vi skar i hode-- skinnet, brukte vår avskårne kjelkemei som spak på tauenden, og hugg hakk i isen opefter for å få tak med spaken; men alt vi slét og arbeidet, var det ikke mer enn så vidt vi fikk det svære hodet opfor kanten. Mens vi var som best i gang med dette, ropte Johansen: «Nei se den!» Jeg vendte mig. Der kom en svær hvalross svømmende like inn i kanalen til oss. Den hadde ikke hastverk, spilte bare øinene op og så forundret på oss og det vi holdt på med; hadde vel sett en kamerat, og vilde inn og undersøke hvad vi hadde fore med ham. Stille, langsomt, og med verdighet kom den helt inn til kanten hvor vi stod. Heldigvis hadde vi børse med oss; da jeg nærmet mig med den, reiste den sig bare op i vannet og stirret lenge og forskende på mig. Jeg ventet tålmodig på at den skulde snu hodet, og så sendte jeg kulen inn i nakken på den. Den blev bedøvet, men tok snart til å røre på sig, så flere kuler måtte til. Mens Johansen sprang efter patroner og harpun, måtte jeg slåss med den som jeg best kunde, og med en stokk se å hindre den fra å baske sig ut av løpet igjen. Endelig kom Johansen igjen, og jeg fikk gjort det av med den. Vi var lykkelige over vårt hell. Men vi undret oss på hvad hvalrossen vilde inn i den smale rennen til oss efter. De må være utrolig nysgjerrige de dyrene. Da vi to dager før holdt på med å flå bjørnene, kom en hvalross med unge kloss inn til iskanten og stirret på oss; den dukket flere ganger, men kom alltid igjen, og tilslutt helt op på isen med forkroppen, for å se bedre. Og det flere ganger på rad. Det var først da jeg rykket like inn på livet av den med børsen at den plutselig sanset sig, og kastet sig bakover i vannet igjen — vi kunde se den fjerne sig hurtig dypt nede, med ungen ved siden.

Nu hadde vi to svære hvalrosser, med veldige tenner, flytende i kanalen vår. Vi prøvde igjen på å få halt op en av dem; men det nyttet like lite. Tilslutt innså vi at den eneste råd var å flå dem i vannet; men det var hverken noe lett eller noe hyggelig arbeide.

Mens vi holdt på med hvalrossene den dagen, fikk vi med ett se hele fjorden hvit av hvitfisk, som boltret sig overalt utover, så langt øiet rakk. Det var en utrolig mengde. En times tid efter forsvant de helt igjen. Hvor de kom fra, og hvor de drog hen, var jeg ikke i stand til å opdage.

I de følgende dager slet vi da med å flå og oplemme hvalrossene og få alt i sikkerhet på stranden. Et vemmelig arbeide: ligge oppå dyrene ute i vannet, og måtte skjære ned så dypt en kunde nå under vannflaten. At en blev våt fikk nu enda gå; det tørker da med tiden; verre var det at vi ikke kunde undgå å bli innsauset med spekk og tran og blod fra topp til tå, og våre stakkars klær, som vi skulde leve enda et år i før vi kunde få skifte, for ikke vel i de dagene, de trakk i sig tran, så det gikk tvers igjennem like inn til skinnet. Vi var ikke i tvil om at denne flåingssjauen var det verste arbeidet på hele ferden, og hadde ikke nøden drevet oss, hadde vi nok latt dyrene ligge der de var; men brensel for vinteren trengte vi, om vi så kanskje kunde undvært kjøttet. Da det så endelig var undagjort, og vi hadde to svære spekk- og kjøtthauger på land, godt gjemt under de tykke hvalrosskinnene, var vi ikke lite fornøid.

I denne tid levde måkene herrens glade dager. Det var overflod på avfall — spekk, tarmer og annen innmat. I store flokker samlet de sig fra alle kanter, både ismåker og stormaker, og et evig skrik og leven holdt de natt og dag. Når de hadde spist sig så mette at de ikke orket mere, satt de mest utenfor på is-kossene og snadret sammen. Da vi kom for å flå, var det ikke mer enn så vidt de flyttet sig et lite stykke fra skrottene; hele tiden satt de og ventet i lange rekker på isen ved siden av oss, og ført av enkelte dristige officerer rykket de stadig nærmere. Ikke før falt der av en liten spekkslintre, så var to-tre ismåker over den, ofte mellem benene på oss, og sloss om den så fjærene føk. Utenfor seilte stormfuglene i sin tyste spøkelsesaktige flukt frem og tilbake over sjøen. Op og ned langs strandkanten ferdedes ustanselig flokker av krykkjer; med et dumpt smell styrtet de som en pil mot vannflaten hver gang et lite krepsdyr viste sig der. Krykkjene var vi særlig glad i, for de holdt sig utelukkende til sjøens dyr, og lot vårt spekk ifred — og så var de så lette og yndige. Men op og ned langs stranden suste også tyvjoen uavlatelig, og rett som det var blev vi skaket op av ynkelige klageskrik over hodene våre — det var en krykkje som blev forfulgt av en tyvjo. Hvor ofte fulgte ikke øiet den ville jakt der oppe i luften, inntil endelig krykkjen måtte slippe sitt bytte, og tyvjoen skjøt ned og snappet det før det ennu nådde vannet. Misunnelsesverdige skapninger, som ferdes med slik overlegenhet høit over andre dødelige! Ute på sjøen lå hvalrossene og dukket og brølte, og høit i luften for alkekongene i store svermer så en hørte vingesuset av dem langt bort. Der var liv og skrik på alle kanter. Men snart synker solen, sjøen lukker sig, fuglene forsvinner litt efter litt mot syden — polarnatten begynner, og her blir så stilt, så stilt.

Den 7. september kunde vi endelig ta fatt på byggingen av vår hytte. En god tomt hadde vi sett oss ut i nærheten, og fra nu av kunde en daglig sett oss gå dit om morgenen som andre arbeidsfolk med et spann drikkevann i den ene hånd og en børse i den andre. Vi brøt sten oppe i uren, slepte dem sammen, grov ut tomten, og bygget murer som best vi kunde. Redskap hadde vi ikke stort av; det vi mest brukte var de bare never. Den avskårne kjelkemeien fikk igjen gjøre tjeneste som spett til å bryte løs de fastfrosne stenene, når vi ikke greide det med nevene; en skistav med doppsko av jern blev nyttig til å hakke op grus i tomten med. Spade laget vi oss av et skulderblad av en hvalross; det blev surret på et stykke av en avbrukket skistav. Hakke fikk vi av en hvalrosstann surret på fløitstokken av en kjelke. Det var skrøpelige greier å fare med; men med tålmodighet gikk det, og forsvarlige murer vokste smått om senn op, med mos og grus imellem stenene. Været blev efter hvert koldere, og det hindret oss ikke lite i arbeidet; jorden vi skulde grave i stivnet, og stenen som skulde brytes frøs fast; sne kom det også. Men så blev vi vel forundret da vi krøp ut av hulen om morgenen den 12. september og fant det deiligste tøvær med 4° varme. Det var næsten den høieste temperatur vi hadde hatt på hele turen. I skummende fosser styrtet bekkene på alle kanter ned fra fjellet og breen, og duret lystig mellem stenene i uren og ned mot sjøen. Overalt sildret og titret vann; som ved et trylleslag var det igjen kommet liv i den stivnede natur, og bakken var rent grønn å se på. En kunde drømme sig sydpå, glemme at en lang lang vinter stod for døren. Næste dag var alt forandret igjen. Sydens milde guder hadde igår gjort den siste kraftanstrengelse, og var igjen flyktet, kulden var kommet, og sneen hadde dekket alle spor; nu skulde den ikke mere vike. Denne smale stripen med bart land — også den hadde kuldens og mørkets jetter fått i sin makt; nu hersket de like til sjøen. Jeg stod og så utover. Så øde, så forlatt denne trollbundne naturen var! Der nede mellem stenene løftet nok valmuen ennu sitt vakre hode over sneen, de svinnende solstråler skulde enda en gang kysse dens gule kronblader, men så kryper den under teppet for å sove den lange vinter og først våkne til nytt liv når våren kommer. Den som bare kunde gjøre det samme!

Efter en ukes arbeide var murene til vår hytte ferdige. De var ikke høie, knapt tre fot; men så hadde vi gravet oss likeså meget ned i jorden, så det skulde bli høide nok til å stå der inne, mente vi. Nu gjaldt det bare å få tak over; men det var ikke så greit. Det eneste materiale vi hadde var altså den stokken vi hadde funnet, og så hvalross-skinnene. Stokken, som var sine tolv tommer tykk, fikk Johansen tilslutt hugget over med vår lille øks efter en dags arbeide; den blev lagt på taket som mønsås. Så var det skinnene; men de var stive og frosset fast til kjøtt- og spekkhaugene som de dekket. Vi fikk dem endelig løs ved å bruke kiler av hvalrosstann, sten og tre. Å frakte de svære skinnene den lange veien til hytten vår var ikke lettere; vi rullet dem, bar dem, trakk dem, og tilsist gikk da også det. Men det vanskeligste av alt blev å få de frosne skinnene strukket over hytten. Med tre av halvskinnene gikk det så noenlunde; vi kunde med nød få bukket og bendt litt på dem; men det fjerde var fullstendig hårdfrosset — vi måtte finne et hull i isen og senke det i sjøen for å få det optint.

Jeg syntes det næsten var engstende at vi i denne tiden ikke så eller merket noe til bjørn — det var jo den vi skulde leve av vinteren over; de seks vi hadde fått, vilde ikke forslå langt. Jeg fant det ellers forklarlig nok, da fjord-isen, som bjørnen helst holder til på, jo hadde reist sin vei den dagen vi holdt på å drive til havs med hvalrossene, og jeg mente at når nu isen la sig, måtte der komme bjørn igjen. Det var unektelig en lettelse da jeg en morgen (den 23. september) fikk øie på en bjørn med det samme jeg kom om odden for å se til skinnet vi hadde på bløt i sjøen. Den stod i stranden like ved. Den hadde ikke sett mig, og skyndsomt trakk jeg mig tilbake, for å slippe frem Johansen, som kom efter med børse; selv sprang jeg for å hente min. Da jeg kom tilbake, lå Johansen fremdeles på samme flekken bak en sten, og hadde ikke skutt: Der var to bjørner, en ved hytten og en ved stranden, og han kunde ikke stille inn på den ene uten å bli sett av den andre. Mens jeg gikk efter børsen, hadde den første bjørnen tatt veien opover mot hytten; men som den nådde dit, fikk Johansen med ett se to bjørnelabber komme farende over murkanten og slå efter den som kom, straks efter fulgte et hode. Denne nye karen var i ferd med å gnage på våre takskinn, som den hadde revet ned og buktet sammen, så vi siden måtte stappe dem også i sjøen for å få dem tint. Den første bjørnen måtte fortrekke ned til stranden igjen, hvor vi senere opdaget at den hadde dratt op skinnet vårt og hadde holdt på å krafse spekket av det. I le av noen koss sprang vi nu frem mot den. Den blev var oss, og satte avsted, så jeg fikk bare sendt den en kule gjennem skrotten bakfra. Idet jeg ropte til Johansen at han fikk passe på den andre bjørnen, la jeg på sprang, og efter et par timers forfølging innover fjorden fikk jeg endelig jaget den opunder veggen av en isbre, og her satte den sig til motverge. Den brummet og hvæste, og fra en forhøining den hadde tydd op på gjorde den et par anfall mot mig, før jeg endelig fikk gjort det av med den. Da jeg kom tilbake, var Johansen i ferd med å flå den andre bjørnen. Den var blitt skremt ar oss, da vi angrep den første, hadde tatt sig en lang tur utover isen, var så kommet igjen for å lete efter kameraten, og Johansen hadde skutt den.

Vårt vinteroplag begynte å vokse nu. Da vi næste dag (den 24. september) skulde gå til arbeidet med hytten vår, fikk vi se at det lå en stor hvalrossflokk ute på isen. Vi hadde begge fått mer enn nok av å ha med disse dyrene å gjøre, og hadde liten lyst på dem. Johansen mente likefrem at vi ikke hadde bruk for dem og kunde la dem være i fred. Men jeg fant det var vel lettsindig å ha maten og brenselet liggende slik utenfor stuedøren, og så ikke benytte sig av det; følgelig drog vi i vei med hver vår børse. Dekket av noen forhøininger på isen, var det ikke vanskelig å snike sig inn på dyrene. Der var både unge og gamle dyr, og da vi hadde hatt mer enn nok av de store, bestemte vi oss til å lete ut de to minste vi bare kunde finne; flere enn to mente vi ikke vi hadde bruk for. Mens vi lå og ventet på at de skulde dreie på hodet og gi oss godt skudd, hadde vi tid nok til å se på dem. Noen underlige dyr er det. Uavlatelig lå de og hakket hverandre i ryggen med de svære huggtennene sine, både de store gamle og de små unge. Veltet én litt på sig, så den kom innpå og uroet sin kamerat, fór denne straks gryntende i været og rente huggtennene ned i ryggen på den andre. Det var sandelig ingen søt klapp — godt er det at de har så tykk hud som de har; men like fullt rant da blodet av ryggen på flere av dem. Den andre fór så kanskje også op og gjengjeldte kjærtegnet på samme vis. Men kom så en ny gjest op fra sjøen, blev det først liv i leiren. Da gryntet alle i kor, og en av de gamle oksene som lå nærmest, tildelte nykomlingen noen velmente hugg; denne drog sig forsiktig op, bukket ærbødig, og skubbet sig så litt efter litt inn mellem noen av de andre, som da også gav den så mange hugg som tiden og omstendighetene tillot, inntil de langt om lenge fikk roet sig igjen, og lå en stund stille, til der kom en annen avbrytelse. Tilslutt fyrte vi på de to vi hadde utsett oss, selvom vi ikke fikk nakkeskudd på dem. De skvatt til, og halvt bedøvet fikk de veltet sig i vannet. Der blev et røre! Hele flokken for med de svære stygge hodene i været, glodde på oss, og en efter en styrtet de utover mot vannkanten. I en hast hadde vi ladd igjen; nu var det ikke vondt om gode skudd — det smalt, og der lå to dyr, et ungt og et gammelt. De andre gikk ut, bare én blev liggende rolig og så forundret på sine to døde kamerater og på oss som kom gående rett mot den. Vi visste ikke riktig hvad vi skulde gjøre; vi syntes de to som lå der vilde gi oss mer enn nok arbeide; men like fullt var det fristende å ta denne store kolossen med det samme. Mens Johansen stod med børsen, tvilrådig om enten han skulde skyte eller ikke, nyttet jeg leiligheten til å ta et fotografi av ham og hvalrossen. Det blev til at vi lot den fare i fred; vi syntes ikke vi hadde råd til å ofre flere patroner. Imens kokte vannet utenfor av de rasende dyr, som brøt isen op rundt omkring, og fylte luften med sine brøl. Især syntes selve storoksen å ville oss til livs; den kom stadig tilbake til iskanten, krøp halvt innpå for å grynte og brøle mot oss og se langt efter sine døde kamerater, som den nok vilde ha med sig; så kastet den sig ut, bare for snart å komme igjen. Litt efter litt fjernet hele flokken sig, og vi hørte storoksen grynte lenger og lenger unda; men med ett stakk det svære hodet atter op ved iskanten vår, brølte utfordrende, og forsvant så like fort igjen. Tre eller fire ganger gjentok dette sig, hver gang hørte vi den i mellemtiden langt der ute; men så blev de helt borte, og vi drev på med flåingen i fred. Nu skulde vi efter vårt skjønn ha spekk nok til brensel for vinteren, og vi hadde dessuten rikelig med skinn til å tekke taket i hytten.

Skinnene våre blev bløtt op såpass at vi kunde få strakt dem over taket. De var så lange at de rakk fra den ene siden av hytten tversover mønsåsen til den andre. Vi skar remmer av rå hud, og bandt ved hjelp av dem store stener i begge ender av skinnene; på den vis fikk vi strakt skinnene ut over murenes ytterkanter; så lastet vi sten ovenpå. Med sten, mose, skinnremser, og til sist sne fikk vi kantene langs muren noenlunde tette. For å gjøre hytten beboelig stod det igjen å bygge noen benker av sten til å ligge på. Og så måtte vi ha en dør; det var en åpning i muren i det ene hjørnet, og til den førte en kort gang som var utgravd i jorden, og som senere blev hvelvet over med et tak av isblokker på lignende vis som gangene i eskimoenes hus. Vi hadde ikke fått gravd den så lang som vi ønsket, fordi jorden frøs for stiv for våre redskaper. Den var så lav at en måtte krype på huk ned gjennem den for å komme inn i hytten. Den indre åpning var dekket med et forheng av bjørneskinn, som var sydd fast til hvalrosskinnet i taket; den ytre ende blev dekket med et løst bjørneskinn, som blev lagt over åpningen som en lem.

Det begynte å bli koldt nu (nedi ÷ 20°); opholdet i den lave hulen, hvor vi ikke kunde røre oss, blev også mer og mer utålelig, og røken fra tranlampen angrep øinene hver gang vi kokte. Daglig blev vi utålmodigere efter å komme inn i vårt nye hus, som nu stod for oss som toppunktet av komfort, og det stadige omkved mens vi bygget, var hvor deilig og koselig det skulde bli når vi først kom dit inn, og vi kunde utmåle for hinannen hvor mangen hyggelig stund vi skulde få der. Vi vilde jo gjerne finne de lyspunkter vi kunde i vår tilværelse. Stor var hytten riktignok ikke; den var 10 fot lang og 6 fot bred; når en lå tversover, spente en i veggen på den ene siden og stanget i veggen på den andre; men en kunde da røre sig litt, og så kunde jo selv jeg stå næsten oprett under mønet. Tenk å ha et sted i le for vinden, hvor vi kunde få strekke lemmene litt! Det hadde vi jo ikke hatt siden mars måned ombord i «Fram». Imidlertid drog det stadig ut før alt var i stand, og vi vilde ikke flytte inn før det var helt ferdig.

Den dagen vi flådde de siste hvalrossene, hadde jeg tatt adskillige ryggsener av dem, som jeg mente kunde komme til stor nytte når vi skulde sy oss klær til vinteren; vi eide jo ikke tråd. Først et par dager efter (den 26. september) husket jeg at disse senene var glemt igjen på isen ved skrottene; jeg drog straks avsted for å se efter dem, men opdaget til min sorg at måker og rev for lenge siden hadde dratt av med dem. Litt trøst var det at jeg fant slag efter bjørn, en som nettop måtte ha vært på skrottene om natten. Idet jeg så mig om, fikk jeg øie på Johansen, som kom løpende efter, vinket og pekte ut mot sjøen; jeg snudde mig den vei — der gikk en stor bjørn frem og tilbake og så på oss. Børsene var snart hentet, og mens Johansen skulde holde sig innved land, for å ta imot bjørnen om den tok veien dit, gikk jeg en lang krok utenom den på isen, for å jage den innover, hvis den skulde vise sig å være redd. Imens hadde den lagt sig derute ved noen huller, formodentlig for å lure efter sel. Jeg stillet inn på den; den fikk se mig, kom først nærmere, betenkte sig så, og fjernet sig igjen langsomt og majestetisk utover ny-isen. Men jeg hadde ikke videre lyst på å gå efter den veien, og om holdet enn var langt, tenkte jeg jeg fikk forsøke. Først ett skudd; det gikk over. Så et til; det traff. Bjørnen skvatt i, gjorde noen jump bortover, og slo så i sinne i isen, så der gikk hull, og det bar igjennem med den. Der lå den og plasket og plasket, og brøt den tynne isen under sig, mens den prøvde på å komme op igjen. Snart var jeg på siden av den, men vilde ikke ofre nok en patron; jeg hadde også et svakt håp om at den skulde klare sig ut av vannet selv, så vi slapp å trekke det tunge dyret op. Ropte så til Johansen at han måtte komme med tau, kjelker og kniver — og imens gikk jeg op og ned og ventet og så på. Bjørnen arbeidet voldsomt og gjorde åpningen omkring sig større og større. Det ene forbenet var skutt over, så den bare kunde bruke det andre og begge bakbenene. Alt i ett tok den tak og skjøv sig op; men ikke før var den kommet halvt inn på isen, så brotnet det under den, og den sank i igjen. Efter hvert blev bevegelsene mattere og mattere, og tilslutt lå den bare stille og pustet; så noen trekninger, benene rettet sig stivt ut, hodet sank ned i vannet, og alt blev stilt. Mens jeg gikk der, hørte jeg flere ganger hvalrosser rundt om, som stanget hull på isen og stakk hodene op, og jeg tenkte: snart har jeg dem vel her også. I det samme fikk bjørnen et voldsomt dunk nedenifra, så den skvatt til siden, og op stakk et svært hode, med store tenner; det fnyste, kastet et vanvørende blikk på bjørnen, og stirret en stund vilt forundret på mig som stod der, så blev det borte igjen. Og jeg fant at den gamle solide isen et stykke innenfor var et hyggeligere opholdssted enn ny-isen. Min mistanke om at hvalrossen ikke er noe redd for bjørnen, var blitt mere styrket enn noensinne. Endelig kom Johansen med tau, og vi satte rennesnare om halsen på vårt bytte for å hale det op, men opdaget snart at det overgikk våre krefter; alt vi opnådde var å bryte isen ned under dyret, hvor vi så forsøkte. Det var for hårdt å skulle opgi det — det var en svær bjørn, og den så ut til å være sjelden fet; men å holde på på denne vis til vi fikk buksert den inn til den tykke iskanten, vilde bli et langvarig arbeide. Ved å hugge en ganske smal sprekk gjennem ny-isen, så vi fikk tredd tauet inn til kanten av et stort flak som lå i nærheten, slapp vi da tilsist noenlunde lettvint fra det. Nu var det ikke vanskelig å trekke bjørnen dit under isen, og da vi hadde hugget et tilstrekkelig stort hull til den, fikk vi halt den op der. Endelig hadde vi fått den flådd og lemmet op, og tungt lastet med fangsten vendte vi sent på kvelden hjemover til vår hule. Som vi nærmet oss stranden, hvor kajakkene lå oppe på vår ene haug med hvalrosspekk og kjøtt, hvisket med ett Johansen til mig: «Nei, se der!» Jeg så op — der stod det tre bjørner på haugen og slét i spekket. Det var en binne med to unger. «Huff,» sa jeg, «skal vi nu til med bjønn igjen!» Jeg var trett; lengtet sant å si mer efter posen og en god kjøttgryte. I en fart hadde vi børsene fremme, og nærmet oss forsiktig; men de hadde alt fått øie på oss, og satte avsted utover isen. Det var unektelig med en følelse av takknemlighet vi så efter dem. Da jeg litt efter stod og skar op kjøtt, og Johansen var gått for å hente vann, hørte jeg ham plystre. Jeg så op. Han pekte utover isen — der i tusmørket kom de tre bjørnene tilbake; spekkhaugen vår hadde nok vært for lokkende for dem. Med børsen krøp jeg i skjul bak noen stener tett ved den. De kom gående rakt på, uten å se til høire eller venstre, og da de gikk forbi, tok jeg sikte på binnen så godt jeg kunde i mørket, og smelte av. Den brølte, bet sig i siden, dermed bar det utover isen med dem alle tre. Der stupte moren; ungene stod forundret og sørgende omkring, men tok flukten da vi nærmet oss, og det var ikke mulig å komme dem på skudd. Stadig holdt de sig på ærbødig avstand, og så på oss, mens vi drog den døde binnen inn til land og flådde henne. Da vi tørnet ut næste morgen, stod de og snuste på skinnet og kjøttet. Før vi kom på skuddhold, fikk de se oss, og fór avsted igjen. Vi så at de hadde holdt til der om natten; de hadde spist op mavesekken av sin egen mor — der hadde vært noen spekkbiter i den. Om eftermiddagen kom de tilbake påny; også den gangen prøvde vi forgjeves å få skudd på dem. Da vi krøp ut næste morgen (lørdag den 28. september), fikk vi øie på en svær bjørn som lå og sov borte på spekkhaugen. Johansen krøp like inn på den bak noen stener. Bjørnen hørte nok det rumsterte litt, lettet på hodet og så sig rundt. I det samme smalt Johansens skudd, og kulen gikk tvers igjennem strupen like under hjerneskallen. Bjørnen reiste sig langsomt op, så foraktelig på Johansen, betenkte sig litt, og så gikk den rolig derfra med lange skritt, som om ingenting hadde hendt. Straks efter hadde den et par kuler fra oss begge i kroppen, og falt ute på tynn-isen. Den var så full av mat, at mens den lå der, rant det spekk og tran og vann ut av munnen på den og utover isen, som litt efter litt sank under vekten av den, så den blev liggende i en stor dam; vi trakk den skyndsomt inn til stranden før det brotnet under den. Det var en av de største bjørner jeg noensinne har sett, men også den magreste; der fantes ikke antydning til fett på den, hverken under skinnet eller mellem tarmene. Den hadde visst sultet lenge; men så måtte den også ha vært ubendig sulten; for det var utrolige mengder den hadde lagt i sig av vårt hvalrosspekk. Og slik som den hadde rumstert! Først hadde den slengt den ene kajakken unda, så hadde den hivd spekkhaugen utover til alle sider, så karvet av det beste fettet av omtrent hvert eneste stykke, derefter hadde den rotet sammen spekket på et annet sted igjen, og så, god og mett, lagt sig til å sove oppå det — kanskje for å ha det ved hånden når den våknet. Før den gav sig i kast med spekkhaugen, hadde den gjort et annet stykke arbeide, som vi først senere opdaget: den hadde drept begge ungbjørnene som vi hadde hatt gående der. Vi fant dem begge i nærheten med knust skalle og stivfrosne. På slagene kunde vi se hvorledes den hadde rent efter dem utover ny-isen, først den ene, så den andre, og hadde dratt dem til land og lagt dem fra sig der, uten å røre dem videre. Hvilken fornøielse den kan ha hatt av det, skjønner jeg ikke; sannsynligvis har den vel holdt dem for konkurrenter i matfatet, eller har det kanskje vært en gammel gretten herre, som ikke har likt ungdom? «Nu var her blitt så godt og stilt,» sa trollet, det hadde ryddet landet. Våre forråd for vinteren begynte å bli ganske tillitvekkende nu.


————————————
1.  Jeg mente nu å kunne være sikker på at vi var på vestkysten av Franz Josefs Land, og at vi nettop nu var et stykke nordenfor Leigh Smiths nordvestlige pynt, Kap Lofley, som skulde ligge et stykke sønnenfor 81° n. br., mens vår observasjon den dag satte oss omtrent på 81° 14’ n. br.
2. Det er is som er frosset fast til bunnen, og som derfor gjerne vil bli liggende igjen som en isfot langs landet, selv efterat sjøen blir isfri. På grunn av det varme vannet som kommer fra land, danner det sig gjerne en åpen renne mellem denne isfot og stranden.



X. I VINTERHI

Om kvelden den dagen – 28. september – flyttet vi endelig inn
i vår nye hytte. Men det blev en kold natt, den første vi hadde der. Hittil hadde vi jo hele tiden ligget sammen i én pose, og selv den vi hadde laget ved å sy sammen de to ullteppene våre, hadde vært noenlunde tilstrekkelig. Men nu mente vi at det ikke skulde være nødvendig å ligge i fellespose lenger; når vi brente tranlamper i hytten, skulde vi få den så varm at vi godt kunde nøie oss med å ligge på hver vår køi med et ullteppe over oss, og følgelig hadde vi sprettet posen op. Lamper fikk vi ved å bukke op kantene på noen nysølvplater, fylle dem med knust spekk, og så legge noen tøistykker fra bandasjene i apoteket op i dem til veker. De brant utmerket, lyste også så godt at vi syntes det var koselig å se på. Men nok til å varme hytten, som ennu var nokså utett, var og blev det ikke, og vi lå og frøs og skalv hele natten; vi syntes mest det var den sureste natt vi hadde hatt. Næste morgen smakte frokosten fortreffelig, og det var meget kokende bjørnebuljong vi kjørte i oss for å få litt varme i kroppen igjen. Vi tok straks og forandret det, slik at vi langs bakveggen av hytten fikk istand en brisk så bred at vi kunde ligge begge ved siden av hverandre; ullteppene blev sydd sammen igjen, bjørnefelder bredde vi under oss, så vi efter omstendighetene lå godt, og vi gjorde ikke oftere forsøk på å skille lag om natten. Det var ikke mulig å få underlaget noenlunde jevnt med de kantete, knudrete stenene som var det eneste som stod til vår rådighet, nu da alt var frosset, og hele vinteren lå vi derfor og kastet og vred på oss for å få et tålelig leie innimellem alle knultrene; men hårdt var det og blev det, alltid var vi ømme på flere steder av kroppen, og det gikk så vidt at vi fikk sår på hoftene av å ligge. Men sove gjorde vi nu like fullt. I det ene hjørnet av hytten bygget vi en liten peis til å koke og steke på; i taket ovenover skar vi et rundt hull gjennem hvalross-skinnet, og av bjørneskinn laget vi oss en peishette, som førte op dit. Vi hadde ikke kokt der lenge før vi innså nødvendigheten av å bygge en pipe, for å hindre vinden fra å slå ned. Hytten blev nemlig så fylt av røk at det stundom ikke var til å holde ut. Det eneste materiale vi hadde til bygging var is og sne; men av det laget vi på taket en flott pipe, som gjorde tjenesten og gav god trekk. Riktig varig var den ellers ikke; hullet i den vidde sig stadig ved bruk, og det var ikke fritt for at det stundom kunde dryppe ned i peisen. Men det var da rik tilgang på den slags byggefang, så det var ikke vanskelig å fornye pipen når den blev skrøpelig. Det måtte vi gjøre et par ganger i løpet av vinteren. På altfor utsatte punkter anbragte vi hvalrosskjøtt, ben og annet slikt for å bedre på den.

Vårt matstell var så enkelt som mulig. Det var å koke bjørnekjøtt og suppe (buljong) om morgenen og steke biff om kvelden. Middag holdt vi ikke. Det var svære mengder vi satte til livs hvert mål, og merkelig var det at vi aldri blev kjed av denne maten, men stadig åt med glupende mathug. Alt efter som det falt sig, spiste vi spekk til eller dyppet kjøttstykkene i litt tran. Det kunde også gå lange tider da vi spiste næsten bare kjøtt og ikke smakte videre fett; men fikk vi så lyst på det fete igjen, kunde det hende vi fisket op noen brente spekkstykker i lampene, eller spiste restene av de spekkstykkene vi hadde smeltet lampetran av. Dem kalte vi bakkels, og syntes de var ualmindelig lekre. Vi fantaserte stadig om hvor det vilde vært deilig om vi kunde hatt litt sukker på dem.

Ennu hadde vi en del igjen av den sledeproviant vi hadde ført med oss fra «Fram»; men den vilde vi ikke bruke noe av om vinteren; den blev lagt i et depot for å gjemmes til våren, når vi skulde reise videre. Depotet blev vel dekket med sten, for å hindre revene fra å trekke avsted med posene. De var så menn nærgående nok, og tok alt løsøre de kunde få fatt på. Således opdaget jeg den 10. oktober at de hadde dratt avsted med en hel del småsaker jeg hadde hatt liggende i et annet depot mens vi bygget på hytten; de hadde tatt alt som de på noen måte kunde bære med sig, slikt som stykker av bambusrør, ståltråd, harpun og harpunline, min samling av stener, moser o. l., som var opbevart i små seilduksposer. Det verste av alt var ellers næsten at de også hadde dratt avsted med et snørenøste, som hadde vært vår trøst og vårt håp, for vi hadde regnet på å lage oss tråd av det snøret, når vi skulde til å sy klær, fottøi og sovepose av bjørneskinn til vinteren. Godt var det at de ikke også hadde reist avsted med teodolitten og de andre instrumentene som stod der, men de har vel vært for tunge for dem. Jeg var sint — og så skulde det til og med være på min egen fødselsdag! Og bedre blev det ikke da jeg i tusmørket gikk og rotet om i uren ovenfor der jeg hadde hatt sakene liggende, for å se om jeg iallfall ikke kunde finne i hvilken retning de djevlene hadde dratt avsted med dem, og jeg så møtte en rev som stanset op ti alen fra mig, satte sig ned og utstøtte noen forbitrede hyl, så skjærende og uhyggelige at en helst måtte holde sig for ørene. Den var tydeligvis på veien til sakene mine igjen, og var ergerlig over å bli forstyrret. Jeg fikk tak i noen store stener og slengte efter den; den skvatt unda et stykke, men satte sig oppe på brekanten og hylte videre, mens jeg rasende gikk hjem i hytten, la mig til køis, og spekulerte på hvad vi skulde gjøre for å hevne oss på disse udyrene. Vi kunde ikke avse patroner til å skyte dem; men en stenfelle kunde vi alltid lage. Men det blev med forsettet; der var alltid så meget annet å gjøre nu i begynnelsen, mens det ennu var lyst nok til å finne passelige stener, før sneen hadde dekket uren. Imidlertid blev revene ved å gjøre ugagn. En dag hadde de trukket avsted med termometret vårt, som vi stadig hadde utenfor hytten. Forgjeves lette vi efter det i lang tid, inntil vi endelig fant det gravet ned i en snehaug et stykke unda. Fra nu av var vi meget omhyggelige med å legge en sten over det om natten; men en morgen fant vi at reven hadde fått veltet vekk stenen og var dratt av med det igjen. Det eneste vi dengangen fant, var futteralet, som den hadde kastet fra sig et stykke borte; termometret selv fikk vi aldri se mere; det hadde føket om natten, så sporene var forsvunnet. Gud vet hvilken revekule det nu pryder! Efter den dag hadde vi lært å tjore det termometret vi hadde igjen.

Hele vinteren holdt revene til ved hytten vår. Stadig hørte vi dem gnage på de frosne bjørneskinkene og skrottene der oppe på taket, så det klang i den kolde hårdføkne sneen. Vi jog dem aldri bort, der var selskap i disse husdyrene; ofte kunde vi ligge i halvsøvne og bille oss inn at vi lå hjemme og hørte rottene og musene regjere på loftet over oss; — vi hørte hvorledes de sloss og fór rundt deroppe, og rett som det var, tittet de ned gjennem peispipen til oss. Vi unte dem gjerne litt av vår overflod så lenge de bare vilde holde sig til kjøttet, som de også helst spiste. Men begynte de å dra på spekkstykkene våre, blev vi sinte; dem hadde vi ikke så god råd på. Når vi gikk og spaserte i mørket, hendte det ikke sjelden at vi hørte det tuslet omkring oss, og så kunde vi skimte skikkelsen av en rev, som kanskje satte sig tett ved oss for å kikke på oss. De var som oftest hvite; men der var også mange blå-rever, med vakker sortblå pels. En av disse kom ofte igjen; vi kjente den på et særlig stygt iltert skrik, som den satte i hver gang den kom oppe på brekammen og merket at en av oss var ute, så den ikke uforstyrret kunde gå like på kjøtthaugen vår. Men ikke før hadde vi dukket ned i hytten, før vi hørte det gnog på taket igjen.

En gang blev det da virkelig gjort et forsøk på å fange dem. Johansen laget en felle av et frossent hvalross-skinn, som han satte stillepinner under, og som blev godt lastet med sten, så det blev en ganske bra fall-lem. Denne fellen stillet han op på taket over hodet vårt, og så satt vi og lydde og lydde, for å høre når den falt. Da han kom ut næste morgen, var fellen nede, men der lå ingen rev under. Derimot hadde den dratt avsted både med stillepinnene og agnen hans; den ene pinnen fant vi igjen lenge efter langt ute på isen. Efter det gav Johansen op den fangsten.

Imens gikk tiden, solen sank lavere og lavere, inntil vi den 15. oktober så den for siste gang over åsen i syd; dagene blev hurtig mørkere, og så begynte da den tredje polarnatten.

To bjørner til skjøt vi om høsten, den 8. og den 21. oktober; men efter den tid så vi ingen før våren. Da jeg våknet om morgenen den 8. november, hørte jeg det knaste av tunge skritt i sneen utenfor, og så tok det på å rumstere i kjøttet og spekket vårt oppå taket. Jeg skjønte det var bjørn, og krøp ut med børsen; men da jeg kom op av husgangen, kunde jeg ingenting se i måneskinnet. Dyret hadde merket mig, og var alt vekk. Og det var oss forsåvidt ikke imot som vi hadde liten lyst til å ta på det sure arbeidet med å flå i vind og 39° kulde.

Det var ikke meget avveksling vi hadde. Livet bestod i en to-tre ting: Først å koke og spise frokosten om morgenen. Derefter kanskje en lur igjen, og så en tur ut for å få litt bevegelse. Men det gjorde vi allikevel minst mulig av, da våre klær ikke nettop egnet sig for ophold i friluft om vinteren, gjennemtrukket som de var av fett, og for resten slitt og hullet på flere kanter. Vindklærne, som vi skulde ha over til vern mot vinden, var så stygt medtatt og opflengt at vi ikke kunde bruke dem, og tråd til å lappe med hadde vi ikke så meget av at jeg syntes vi hadde råd til å bruke den før våren, når vi skulde reise. Jeg hadde gjort regning på å kunne sy oss klær av bjørneskinn. Men å få skinnene renset for fett tok tid. Og enda senere gikk det å få tørket dem. Den eneste måten vi kunde få gjort det på var ved å spile dem op under taket i hytten, og der var det ikke plass til mer enn ett av gangen. Fikk vi så endelig et par ferdig, måtte vi først og fremst bruke dem til sengen vår — vi lå på rå fettede skinn, som litt efter litt råtnet. Når vi så langt om lenge hadde fått underlaget i sengen i orden med tørre skinn, så måtte vi tenke på å lage oss en sovepose; det blev noe koldt i lengden å ligge i den ullteppeposen vi hadde. Ved juletider fikk vi da til slutt istand en bjørneskinnspose. På den måten gikk de skinn vi kunde få tørket, og det endte med at vi blev gående vinteren over i de klærne vi hadde.

Disse spaserturene var en sur fornøielse også av den grunn at det støtt og stadig blåser deroppe, og vinden tok hårdt under den bratte fjellveggen. Vi syntes det var vidunderlig velgjørende når det en enkelt gang hendte at det var så noenlunde stilt. Som oftest hvinte stormen om oss, og pisket sneen avsted, så alt stod i et rokk. Da kunde det gå mange dager hvor vi næsten ikke satte nesen ut gjennem husgangen, og da var det bare den hårde nød som drev oss ut, hver gang vi skulde hente noe is til drikkevann, eller et bjørnelår. eller en skrott til mat, eller noe spekk til brensel. Som regel tok vi også inn noe salt sjø-is, eller om der var en åpning eller sprekk å finne, litt sjøvann til suppen vår, for å få mere smak på den.

Når vi kom inn og hadde fått opdrevet matlyst til et nytt mål, bar det til med å lage kveldsmat, spise sig god og mett, og så stikke sig ned i posen, og sove mest mulig for å få tiden til å gå. I det hele hadde vi det ganske bra i hytten vår. Med tranlampene våre kunde vi holde temperaturen midt i rummet på omkring frysepunktet. Ved veggene var det betydelig koldere, og der slo fuktigheten sig ned i vakre rimblomster; stenene var helt hvite, og lampeskinnet blev kastet tilbake og funklet fra tusen krystallflater, så vi i lykkelige stunder kunde drømme oss i en marmorhall. Denne prakt måtte riktignok betales dyrt, for ved væromslag ute, eller når vi stekte og braste meget, da rant den i bekker nedover og inn i soveposen til oss.

Vi gjorde tjeneste som kokk hver vår uke, og dette gav i grunnen den eneste avveksling i vårt liv, — tirsdagene, da den ene sluttet kokkeuken og den andre begynte sin, dannet de merkepeler som vi inndelte tiden efter. Stadig regnet vi ut hvor mange kokkeuker vi hadde igjen til vi skulde bryte op om våren. Jeg hadde håpet på at jeg skulde få gjort så meget denne vinteren, få bearbeidet mine observasjoner og iakttagelser, og skrevet på min reiseberetning, men det var ikke stort som blev gjort. Det var ikke bare det sparsomme flagrende lyset fra tranlampen som hindret, heller ikke den ubekvemme stillingen, når en lå der på ryggen eller satt oppe og vred sig på de hårde stenene, mens det verket i den utsatte legemsdel; men disse omgivelser gjorde en i det hele ikke oplagt til arbeide. Hjernen arbeidet sløvt, og aldri fikk en lyst til å skrive noe. Så var det da kanskje også det at det ikke var råd til å holde det en skrev på rent; bare en tok i et stykke papir stod det et mørkebrunt fettmerke efter fingrene, og streifet en flik av klærne hen over det, blev det en mørk strek. Optegnelsene fra denne tid ser fæle ut. De er «svartebøker» i bokstavelig forstand. Tenk å kunne skrive på rent hvitt papir med sort blekk! Ofte hadde jeg vanskelig nok for å lese de blyantoptegnelsene jeg hadde gjort dagen før, og nu, da denne bok skal skrives, har jeg min dyre nød med å finne ut hvad der en gang har stått på disse svartbrune bladene — jeg belyser dem på alle mulige måter, jeg undersøker dem med lupe, men like fullt må jeg av og til gi det op.

Dagboksoptegnelsene fra denne tid er også ytterst sparsomme; det kan gå uker da der ikke finnes annet enn de nødtørftigste meteorologiske observasjoner med anmerkninger. Livet var så ensformig at det lite var å skrive om. De samme tanker kom og gikk dag efter dag; der var ikke mer avveksling i dem enn der var i vår samtale. Ved sin tomhet gir i grunnen dagboken det fyldigste billede av vårt liv i de ni månedene vi lå der.

«Onsdag den 27. november, ÷ 23°. Det er blåsende vær, snefokket hvirvler en om ørene med det samme en stikker hodet op av husgangen. Alt grått i grått. En skimter de sorte stenene i sneen et stykke op efter uren, og ovenover aner en den mørke bergveggen; men hvor en ellers vender øiet, ut mot sjøen, innefter fjorden, overalt det samme blytunge mørke — en er stengt ute fra verdensrummet, lukket inn i sig selv. I hårde kast kommer vinden settende og pisker sneen foran sig; men opunder bergkammene suser og bruser den i basaltveggenes sprekker og huler — den samme evige sang som den har sunget gjennem årtusener som gikk, og som den vil synge gjennem årtusener som kommer. Og sneen hvirvler avsted som den alltid gjorde i tidenes skiften; i alle sprekker og fordypninger legger den sig, men urens stener når den ikke å dekke, like sorte stikker de frem i natten. På plassen foran hytten springer to skikkelser som skygger i vinternatten op og ned gjennem snefokket, for å holde varmen, og slik skal de springe frem og tilbake på den vei de har tråkket op der ute, dag efter dag, til våren kommer.»

«Søndag den 1. desember. Et vidunderlig vakkert vær de siste dagene; en kan aldri bli trett av å gå op og ned der ute på plassen, mens månen forvandler hele denne isverden til et eventyr. Der ligger hytten ennu i skyggen under berget som henger mørkt og truende utover deroppe; men over isen og fjorden hviler månelyset som en sølvdis, med gjenskinn fra alle snekammer og hauger. En åndeaktig skjønnhet som fra en utdødd klode, bygget av skinnende marmor. Nettop slik må berget stå der, frossent og iskoldt, slik må vannene ligge der, stivnet under snedekket. Og som alltid seiler månen tyst og langsomt på sin endeløse bane gjennem det døde rum —. Og alt er så stille, så engstende stille; den store taushet som skal komme den dag da jorden igjen blir øde og tom, da reven ikke lenger ferdes i urene her, da bjørnen ikke streifer om på isen der ute, og ikke engang vindene raser . . . åndeløs stillhet. I nordlysflammen svever rummets ånd over de stivnede vanner. Sjelen bøier sig for nattens og dødens majestet.»

«Mandag den 2. desember. Morgen. Idag hører jeg det blåser noe ute igjen, og det blir vel en sur spasertur. Det er bitterlig kaldt nu i våre slitte fettete klær. Når det er stilt, går det enda an; men bare litt vind, og det isner tvers gjennem en. Men kommer kanskje ikke våren en gang hit også? Og over oss hvelver sig jo den samme himmel nu som alltid; like høi, like rolig. Mens en går her og fryser, stirrer en inn i det uendelige stjernerum, og alle savn og sorger skrumper inn til bare intet. Stjernenatt, du er ren og skjønn — men gir du ikke vår ånd for store vinger? større enn vi makter å føre? Kunde du enda løse tilværelsens gåte! Vi føler oss som altets midtpunkt, strir for liv, for udødelighet — la så én søke den her, en annen hinsides. Din tause prakt forkynner: På det eviges bud fremstod I, på en usselig klode som ørsmå ledd i omskiftelsenes uendelige kjede; på et nytt bud slettes I atter ut . . . hvem vil gjennem en evighetenes evighet minnes at der har vært et døgnvesen som lærte å binde lyden og lyset? som var kortsynt nok til å nedlegge år av det knappe liv på en drift gjennem stivnede hav? — Er da virkelig det hele bare et øieblikks fyrverkeri? Fordamper hele verdenshistorien som en mørk gullbremmet sky i aftenrøden, uten spor, uten mål — som et lune?

Kveld. Den reven gjør oss mange spikk! Alt han kan rugge drar han av med. Idag har han trukket avsted med det ene seilet, som vi brukte til å ha saltvannsis i. Vi blev bra forskrekket da vi kom og skulde ha is, og det altsammen var borte; vi var ikke i tvil om hvem som hadde vært der. Men vårt dyrebare seil, som skal brukes på Spitsbergen-reisen til våren, hadde vi under ingen omstendigheter råd til å miste. Og opefter uren, utover sletten, nedover mot sjøen stampet vi rundt i mørket; overalt lette vi, men ingenting var å øine. Tilslutt hadde vi så omtrent gitt det op, da Johansen skulde ned for å hente ny salt-is, og fant det nede ved strandkanten. Gleden var ikke liten. Men merkelig var det at reven hadde orket å dra det store seilet, som det til og med var is i, så langt. Der nede hadde det foldet sig ut, og da hadde han ikke rådd med det lenger. Men hvad vil han med alt slikt? Ha det til å ligge på i sin vinterkule? En skulde mest tro det. Jeg bare ønsker jeg kunde komme over den kulen, og finne igjen termometret, snørenøstet, harpunlinen og alt det andre kostbare han har tatt, bestet!»

«Torsdag den 5. desember . . . Ute er det forrykende vær med snestorm, og det er godt å ligge her i vår lune hytte, spise biff, og høre vinden ruske hen over oss.»

«Tirsdag den 10. desember. Det har vært en farlig vind. Johansen opdaget idag at hans kajakk var blitt borte. Efter noen leting fant han den igjen opunder uren, flere hundre alen herfra; den var nok en god del forslått. Vinden må først ha lettet den helt over min kajakk, og så siden over den ene stenen større enn den andre. Jeg synes det begynner å bli noe luftig nu, når kajakkene også tar til å fare til værs.[1] Nu i natt var det med ett stilnet merkelig av, og luften var overraskende mild; det var deilig å være ute, og det er lenge siden vi har hatt så lang en spasertur på plassen. Det smaker å få røre litt på benene imellem; ellers stivnet en vel helt til her i vinterhiet. Tenk bare 12° kulde midt i desember i et sneland nordenfor 81°.»

«Torsdag den 12. desember. Mellem klokken 6 og 9 idag morges var det mange stjerneskudd. Flere av dem var sterkt lysende, og noen drog en skinnende sølvstripe efter sig. — Deilig vær. Men natt og dag er like mørke nu. Der ute på plassen går vi op og ned, og ned og op i natten; gud vet hvor mange skritt vi skal legge efter oss på denne flekken før vinteren slutter. Gjennem dunkelheten skimter vi bare de svarte bergveggene og bergknattene og storstenene i uren langs fjellsiden, som vinden stadig feier rene. Ovenover sender himmelen klar og stjernetindrende sin fred over jorden; fjernt i vest faller stjerneskudd på stjerneskudd, noen svake, knapt synlige, andre lysende som romerske lys — alle bringer de bud fra fremmede verdener. Lavt i syd ligger en skybanke, av og til bremmet av nordlysskjær; men utover havet er luften mørk, der er åpen sjø. Det er rent hyggelig å se på; en føler sig enda ikke så avstengt. Det er som en navlestreng til livet, dette mørke hav, verdens mektige pulsåre som knytter land til land og folk til folk —.»

«Torsdag den 19. desember, ÷ 28,5°. Det er blitt koldt igjen nu, og surt å være ute; men hvad gjør så det? Her inne har vi det godt og lunt, og vi behøver ikke å være mer i fri luft enn vi selv har lyst til. Alt vårt utearbeide er jo å hente inn noe fersk og salt is et par ganger om uken, kjøtt og spekk engang imellem, og så et skinn til tørk under taket en sjelden gang. Og så nærmer julen sig, gledens tid. Nu har alle mennesker det travelt der hjemme, og vet knapt hvordan de skal få tiden til å strekke til; men her er ingen travelhet, det gjelder bare å få tiden til å gå. Sove, sove! — — Kjøttgryten surrer koselig over peisen; jeg sitter her og venter på frokosten og stirrer inn i de flagrende flammer, og tankene farer så vide. Hvad er det for en underlig makt ved ilden og lyset, at all skapning søker den, like fra den første levende slimklump i havet til det flakkende menneskebarn? Uvilkårlig fanger disse slikkende ildtunger blikket, en må følge deres spill, som kunde en der lese sin skjebne, og imens drar minnene forbi i broket følge. Hvad er så savn, hvad er nuet? Glemme det, glemme sig selv — en har evnen til å minnes alt som var skjønt, og så vente på sommeren .... Ved lampeskinnet sitter hun i vinterkvelden og syr. Ved siden står en liten jentunge med blå øine og gult hår, og steller med en dukke. Hun ser ømt på barnet og stryker det over håret; øinene blir fuktige, og tunge tårer faller på tøiet — — —. Her ved siden ligger Johansen og sover; han smiler i søvne. Stakkars gutt, nu er han visst hjemme til jul hos dem han har kjær. Men sov, sov og drøm! Imens går vinteren, og så kommer våren, livets vår.»

«Søndag den 22. desember. Gikk lenge derute igår kveld, mens Johansen holdt storvask til jul her i hytten; det bestod mest i å skrape asken fra peisen, samle ben- og kjøttavfall og kaste det ut, og så hakke op isen, som har frosset sammen med all slags rusk og søppel til et tykt lag på gulvet, så det var blitt vel lavt under taket her inne. — Et vidunderlig nordlys var der. Stadig har vi dette selsomme lysspill, og aldri blir en trett av å stirre på det; det er som det trollbinder syn og sinn, så en ikke kan rive sig løs. Det begynner å demre i et blekgult uhyggelig lysskjær bak fjellet i øst, det er som gjenskinn av en brand langt borte. Det brer sig; snart er hele østhimmelen glødende ildmasser. Nu svinner det atter, samler sig i et sterkt lysende tåkebånd, som strekker sig mot sydvest, hist og her ellers er bare enkelte lyståker synlige. Med ett skyter stråler op fra lysbåndet; de når næsten zenit; så flere og flere — det spiller henover båndet i et vilt jag østenfra vestover, det er som de kommer farende langt langt bortefra, stadig nærmere og nærmere. Men plutselig risler et slør av stråler fra zenit utover nordhimmelen; de er så fine og klare som var det de tynneste sitrende sølvstrenger. Er det ildjetten Surt selv, som slår sin veldige sølvharpe, så strengene dirrer og glitrer i skinnet av Muspelheims luer? Ja, et harpespill er det, et tyst og hemsk i lys og farver, vilt stormende i natten. Men stundom også mildt lekende som sakte vuggende sølvbølger, som bærer drømmene til ukjente verdener.

Så er vintersolhverv kommet, og solen er på sitt laveste; men ennu kan vi ved middag skimte en svak demring av den over åsene i syd. Nu begynner den igjen å stige nordpå; det blir lysere og lysere dag for dag, og tiden vil gå fort. Å, hvor godt forstår jeg ikke nu den gamle skikk, det dundrende blot våre forfedre holdt midtvinters, når mørkets makt var knekket. Vi skulde også holde dundrende gilde, om vi hadde noe å holde gilde med.

Jeg går her og ser på Jupiter der over bergkammen, hjemmets stjerne; det er som den smiler til oss, og jeg kjenner min gode fylgje. Begynner jeg å bli overtroisk? Dette liv og denne natur kan næsten gjøre en til det; til syvende og sist er kanskje alle mennesker det, hver på sin måte. Har jeg ikke en uryggelig tro på at vi skal møtes igjen? Neppe noen dag har den forlatt mig. Jeg tror ikke døden kan nærme sig før ens arbeide er utført, eller komme uten at en må føle dens nærhet — men kan hende en ubarmhjertig norne likevel en dag klipper tråden over uten varsel?»

«Tirsdag den 24. desember. Klokken 2 i eftermiddag ÷24°, cumulus 2, vinden ost, 7 m. Dette er altså julekvelden. Koldt og blåsende er det ute, og koldt og vindig er det inne. Hvor her er ødslig . . . Nu ringer de julens høitid inn der hjemme. Jeg kan høre klokkeklangen svinge gjennem luften fra kirketårnene. Hvor vakkert det lyder — —. Nu tendes lysene på juletrærne, barneflokkene slippes inn og danser rundt i jublende glede. Jeg må holde julegilde for barn når jeg kommer tilbake. Nu er gledens tid, og der er fest i hver hytte der hjemme.

Men også vi holder fest efter fattig leilighet. Johansen har vrengt skjorten, og dertil tatt den ytterste skjorten innerst. Jeg har gjort det samme; men så har jeg også byttet underbukse og tatt på den andre, som jeg hadde vridd op i varmt vann. Og så har jeg holdt kroppsvask med en kvart kopp vann og med den avlagte underbuksen som svamp og håndklæ. Nu føler jeg mig som et helt nytt menneske, klærne klisser ikke så meget til kroppen som før. Til kvelds hadde vi dernæst fiskegratin av fiskemel og maisgryn, med tran til istedenfor smør, og til dessert hadde vi brød stekt i tran. Imorgen tidlig skal vi ha sjokolade og brød.[2] »

«Onsdag den 25. desember. Et vakkert julevær har vi fått, næsten stille, og med klart, deilig måneskinn; en blir helt høitidelig stemt. Det er årtuseners fred. I eftermiddag var her et sjeldent nordlys. Da jeg kom ut klokken 6, stod en sterkt lysegul bue over sydhimmelen. Den holdt sig i lengere tid rolig, næsten uforandret. Så begynte det å lyse sterkt op på overkanten av den bak bergkammen i øst; det ulmet en stund; så med ett for lysningen frem langs buen vestover, stråler skjøt mot zenit fra hele båndet, og før en visste ordet av det, stod hele sydhimmelen, fra buen til zenit, i lys lue. Det flimret og brente, det malte rundt som i en hvirvelvind (bevegelsen gikk med solen), stråler skjøt frem og tilbake, snart i rødt og rødfiolett, snart i gult, grønt og skjærende hvitt; snart var det røde ved roten av strålene, og gult og grønt opover, snart var det omvendt. Høiere og høiere steg det; nu kom det også på nordsiden av zenit — for et øieblikk dannet der sig en prektig krone; så blev det hele en eneste hvirviende ildmasse der oppe; det var som en malstrøm av ild i rødt, gult og grønt — øiet kunde bli forvirret av å stirre på det. Det lignet en voldsom utladning. Så trakk det over på nordhimmelen, hvor det holdt sig en lang stund, men ikke lenger så lysende. Buen som det var skutt op fra, i syd, var ennu synlig, men svant snart. Strålebevegelsen var mest fra vest mot øst, men delvis også omvendt. Flere ganger senere flammet det sterkt op på nordhimmelen, jeg tellet optil seks parallelle bånd på en gang; men de nådde ikke de forrige i styrke.

Så er det da første juledag. Nu er det familiemiddager der hjemme. Jeg ser de verdige gamle familiefedre stå smilende og hyggelige i døren og ta imot barn og barnebarn. Ute faller sneen bløtt og stille i store fnokker; ungdommen stormer frisk og rødkinnet inn, tramper sneen av sig i gangen, rister overtøiet og henger det op; så bærer det inn i stuen, hvor det knitrer lunt og koselig i ovnen, og gjennem vinduet ser en snefnuggene falle der ute og legge sig på juleneket. Fra kjøkkenet dufter det liflig av stek, og inne i spisestuen er et langt bord dekket til en solid gammeldags middag med god gammel vin. Hvor det er godt og hyggelig altsammen! En kunde bli syk av lengsel efter hjemmet . . . Men vent, vent! Når sommeren kommer —!

Huff, veien til stjernene er både lang og tung.»

«Tirsdag den 31. desember. Så svinner også dette året. Underlig var det; men alt i alt var det allikevel kanskje godt. — — Nu ringer de ut det gamle året der hjemme. Vår kirkeklokke er den isnende vind, som uler over bre og ismark, uler i villskap, så den hvirvler snerokket op i sky på sky, og soper det ned over oss fra fjellkammen der oppe; langt inne i fjorden kan vi se sneskyene jage for vindkastene over fjord-isen: snestøvet glitrer i måneskinnet. Fullmånen seiler stille og langsomt fra det ene år over i det annet. Den skinner både over onde og rettferdige, enser ikke årsskifte, savn og lengsler. — Ensom, forlatt, hundrer av mil borte fra alt en har kjær — men tankene farer travelt på tause veier .... Atter vendes et blad i evighetens bok, en ny ubeskrevet side blir slått op, og ingen vet hvad der skal skrives på den.»

«Onsdag den 1. januar 1896. ÷ 41,5°. Så er da et nytt år kommet, gledens og hjemkomstens år. Med klart måneskinn gikk 1895, med klart måneskinn begynner 1896. Men bitterlig koldt er det, de koldeste dager vi ennu har kjent her. Jeg fikk føle det igår: jeg frøs alle fingertuppene av mig. Med det skulde altså det gamle året ende. Jeg trodde jeg hadde gjort mig ferdig med slikt i våres.»

«Fredag den 3. januar. Morgen. Det er nok klart og koldt ute fremdeles; jeg hører det skyter i breen. Som en veldig isjette ligger den der oppe på fjellkammen og gløtter ned til oss i skarene. Den brer sin kjempekropp inn over alt land, og lemmene strekker den ut i sjøen til alle sider. Men hver gang det blir koldt, koldere enn den før har hatt det, krymper den sig stygt i kulden, og det slår sprekk efter sprekk i den svære kroppen, det drønner som kanonsalver, og jorden skjelver så jeg kan kjenne det rister i grunnen under mig her jeg ligger. En kunde mest tenke den en dag kommer veltende ned over oss.

Johansen sover så det durer i hytten. Jeg er glad hans mor ikke ser ham nu; hun vilde sikkert ynkes over gutten sin, så svart og fæl og fillet han er, med sotgrimer over hele ansiktet. Men bare vent, hun skal nok få ham igjen både rød og hvit og gild!»

«Onsdag den 8. januar. I natt hadde vinden blåst kjelken vi hadde termometret vårt hengende på, utover lien. Et voldsomt vær, forrykende vind, så en mest mister pusten når en stikker nesen ut. Vi ligger her inne, prøver å sove, sove tiden bort. Men det går ikke alltid. Huff, disse lange søvnløse nettene, når en kaster sig fra den ene siden til den andre, spenner i benene for å få litt varme i de stivnende føtter, og bare ønsker én ting i verden: å sove. Ustanselig arbeider tankene med alt der hjemme, mens den lange, tunge kroppen forgjeves søker å finne en tålelig stilling på de knudrete stenene. Men allikevel sniler da tiden sig frem. Idag er altså lille Livs fødselsdag kommet. Nu er hun tre år, hun må være en svær jente nu. Stakkars liten, du savner nok ikke far din. Men næste fødselsdag, da kan jeg vel være med. Hvor vi skal bli gode venner! Du skal få ride ranke, og jeg skal fortelle dig eventyr der nordfra, om bjørner, rever, hvalrosser og «alle dei underleg’ dyra» oppe i isen. Nei, det er ikke til å holde ut å tenke på . . . .»

«Lørdag den 1. februar. Her ligger jeg giktbrudden; men der ute blir det litt efter litt lysere, dag for dag blir himmelbrynet rødere over breene i syd; endelig en dag vil solen tre over kammen, og den siste vinternatt er forbi; våren kommer. Ofte fant jeg vel vemod i våren; var det fordi den svant så hurtig, fordi den bar på løfter som sommeren aldri holdt? Men denne vår har ikke vemod; den gjærer og yrer ikke; dens løfter må bli holdt — det var for grusomt annet.»

Det var en eiendommelig tilværelse å ligge slik i en hytte under jorden en hel vinter over, uten noe å ta sig til. Slik som vi lengtet efter en bok! Hvor vi syntes vi hadde hatt det deilig ombord på «Fram», da vi hadde hele biblioteket å ta av! Vi kunde ligge og fantasere for hverandre om hvor hyggelig dette livet i grunnen vilde vært, når vi bare hadde hatt litt å lese. Johansen nevnte stadig med et sukk Heyses noveller; dem hadde han særlig likt ombord, og den siste han leste hadde han ikke nådd slutten på. Det lille leselige som fantes i våre navigasjonstabeller og almanakken, hadde jeg alt lest så mange ganger at jeg vel på det nærmeste kunde det utenad, både det om det norske kongehus og om anvisning til benyttelse av redningsapparater, og regler for gjenoplivelse av skinndøde druknede; men likevel syntes jeg stadig det var hyggelig å se disse bøkene: synet av trykte bokstaver gav en da følelsen av at der ennu var litt av et civilisert menneske igjen i en. Det vi egentlig kunde ha å tale sammen om var for lenge siden grundig drøftet, og det var vel ikke mange tanker igjen av felles interesse som ikke var utvekslet. Det vi nu mest kunde fornøie oss med var å utmåle for hverandre hvordan vi næste vinter hjemme skulde ta igjen alt vi forsømte ved opholdet her. Vi mente at da skulde vi riktig for alvor ha lært å sette pris på alle livets goder: mat, drikke, klær, sko, hus, hjem, gode naboer og sådant mere. Ofte gjorde vi op beregninger over hvor langt vel «Fram» nu kunde være kommet, og om der var noen mulighet for at hun skulde kunne nå hjem til Norge før oss. Jeg mente jeg kunde være sikker på at hun måtte drive ut i havet mellem Spitsbergen og Grønland i løpet av kommende sommer eller høst, og fant at all sannsynlighet talte for at hun vilde være i Norge i august eller september. Men var det mulig at hun kunde komme tidligere på sommeren, eller kunde det hende at vi først skulde nå hjem til høsten —? Ja, det var det store spørsmål. Vi tenkte med sorg på muligheten av at hun kom først. Hvad vilde de hjemme da tenke om oss? Neppe noen vilde vel ha håp om å se oss igjen mere, selv ikke våre kamerater ombord i «Fram». Men så syntes vi igjen at det vanskelig kunde hende; vi måtte vel iallfall være hjemme i juli, og vi kunde ikke vente at «Fram» kom løs av isen så vidt tidlig på sommeren.

Men hvor var vi, og hvor lang var veien vi hadde å fare? Om igjen og om igjen regnet jeg ut våre observasjoner fra høsten og sommeren og våren; men det var og blev noe gåtefullt ved det hele. Det syntes jo klart at vi måtte ligge ensteds langt vest, kanskje på vestkysten av Franz Josefs Land. Men hvad var det da for land vi hadde sett nordenfor, og hvad var det for land vi først var kommet til. På veien fra den første øgruppen, Hvidtenland, og hit hvor vi nu ligger, hadde vi faret over omtrent 7 lengdegrader, det viste våre observasjoner med sikkerhet. Men hvis vi nu skulde være på vestsiden av Franz Josefs Land, måtte Hvidtenland ligge ensteds mellem Kong Oscars Land og Kronprins Rudolfs Land, og vi hadde vært enda lenger øst og hadde like fullt ikke sett noen av disse landene. Hvordan kunde dette forklares? Og dernæst hadde jo det land vi først så sønnenfor oss strakt sig i sydøstlig retning, uten at vi opdaget øer lenger mot øst? Nei, vi kunde ikke ha vært nær noe kjent land; vi måtte være langt vest, ensteds i stredet mellem Franz Josefs Land og Spitsbergen, og tanken måtte jo da naturlig falle på det hittil så gåtefulle Giles Land. Men også dette syntes vanskelig å forstå; ti en kunde ikke lett tenke sig at en slik utstrakt landmasse som denne her kunde få plass i det forholdsvis smale strede, uten at den kom så nær Nordostlandet på Spitsbergen at den med letthet kunde sees derfra. Men — der var jo også sett nytt land i den retning; og ingen annen slutning var antagelig. Vi hadde for lenge siden opgitt troen på at urene våre var så noenlunde riktige. I så fall måtte vi jo, som allerede nevnt, ha faret tvers over Payers Wilczek Land og Dove Gletscher uten å ha merket noe til dem — en umulighet.

Der var dog flere ting som gjorde mig usikker. Hvis vi var på et nytt land nær Spitsbergen, hvorfor blev da aldri rosenmåkene sett der, mens vi her nordenfor hadde møtt dem i mengde? Og så var det det med den store misvisningen vi hadde her — henimot 20°. Det hele var og blev en uløselig gåte.

Da dagslyset kom igjen senere utover våren, gjorde jeg en opdagelse som skulde gjøre oss enda mer rådville: På to steder i horisonten, i omtrent sydvest og vest, mente jeg i klarvær å kunne se hilder av land. Det kom igjen stadig siden, og at det virkelig var land blev tilslutt til visshet; men det måtte være meget langt borte, jeg mente sine 15 mil.[3] Hadde det vært vanskelig å finne plass mellem Franz Josefs Land og Nordostlandet for de øene vi hittil hadde sett, så blev det enda verre å finne rum for disse nye. Nordostlandet selv kunde det ikke være. Men så måtte det vel være øer som ikke kunde ligge langt fra Nordostlandet, og nådde vi bare dem, kunde vi ikke ha langt igjen, og da vilde vi vel kanskje også finne åpent farvann til den Tromsøjakten vi nu i over et år hadde fantasert om, og som skulde føre oss hjem. 

Alt det gode vi skulde få ombord i denne jakten var det også vi trøstet oss med hver gang tiden falt tung å holde ut. Livet var jo ikke så riktig hyggelig. Det at maten var noe ensformig gikk nu enda an, skjønt vi ofte lengtet efter litt skifte i kosten. Tenk om vi kunde hatt litt sukker- og melspise til all denne gode kjøttmaten, da skulde vi ha hatt det som prinser! Vi kunde rent fråtse i tanken på fylte kakefat, for ikke å snakke om brød og poteter. Vi skulde ta grundig til oss når vi nådde tilbake. Og vi skulde begynne så snart vi bare kom ombord i jakten. Mon tro de hadde poteter ombord der, tro de hadde ferskt brød? Å ja, hårdt skibsbrød lot sig nu også høre, især hvis vi kunde få det stekt i smør og sukker. Bedre enn mat vilde det ellers være å få rene klær. Og så bøker. Tenk bare, bøker! Huff, de klærne vi gikk i var fæle, og når vi riktig vilde ha oss en hyggelig stund, da satte vi oss til å ørske om en stor og lys og ren butikk, hvor veggene hang fulle av bare nye rene bløte ullklær, og hvor vi kunde gå og plukke ut alt det vi vilde ha. Tenk, rene underbukser, skjorter, en bløt koselig ulltrøie, myke og lekre ullbukser, og så rene ullstrømper og varme filttøfler — kunde der tenkes noe deiligere! Og så kanskje et romersk bad. Ja, vi kunde sitte opi soveposen ved siden av hverandre og snakke time efter time om alt dette. Det syntes næsten ufattelig at slikt noensinne kunde hende. Å, å kunne få kaste fra sig alle disse tunge fettete fillene vi her gikk i! På alle kanter var de klistret til kroppen. Verst var det på benene; for der hang underbuksene fast over knærne, og når en gikk, så rev og slet og lugget det i skinnet, så en blev sår og blodig opefter innsiden av lårene. Jeg hadde min arme nød med å holde disse sårene fra å bli altfor gjengrodd av fett og stygghet, og vasket dem rett som det var med mose og en liten fille fra et bind i apoteket, og så litt vann, som jeg varmet i en kopp over lampen. Aldri før har jeg forstått hvilken skjønn opfinnelse såpe i grunnen er. Det var mange slags forsøk vi gjorde på å få vasket det «grøvste» av oss, men de var alle omtrent like mislykket. Vann bet jo ikke det ringeste på all denne tranen; bedre var det å skure sig med mose og sand. Det siste kunde vi finne nok av i veggene i hytten, når vi hakket isen av dem. Det virkningsfulleste middel var ellers å få hendene godt innsmurt med varmt bjørneblod og tran, og så skure det av igjen med mose. Da blev de så hvite og bløte som de lekreste jomfruhender, og vi trodde mest ikke lenger det var en del av vårt eget legeme vi så. Hadde vi ikke tilgang på dette vaske materiale, fant vi at det også gikk an å bruke kniv og skrape huden med.

Var det vanskelig å få skuret vår egen kropp, så var det uråd å få klærne våre rene. Vi prøvde på alle optenkelige måter; vi vasket dem både på eskimovis og på vår egen; men det var og blev like ille. Vi kokte skjortene våre i gryten, både én time og to, men tok dem op for bare å finne dem akkurat like så fettet som da vi stappet dem ned. Så tok vi på å vri tranen ut av dem. Det hjalp noe bedre. Men det eneste som hadde riktig klem, det var å koke dem og så skrape dem med kniv mens de var varme.

Imens grodde hår og skjegg vilt på oss. Visstnok hadde vi saks, så vi kunde klippet det; men da vår utrustning av klær jo ikke var overdådig, syntes vi det varmet litt å ha alt dette håret som begynte å rekke oss ned på akslene. Men rammende svart var det, likesom ansiktene, og vi syntes tennene og det hvite i øinene lyste uhyggelig hvitt da vi fikk se hverandre igjen i dagslyset nu da våren kom.

Det var et eiendommelig liv som nok kanskje kunde prøve ens tålmodighet på mange måter; men like fullt var det ikke så uutholdelig som en kanskje skulde tro. Vi syntes vi i grunnen hadde det ganske bra. Humøret var godt hele tiden, og vi gledet oss til alt det gode fremtiden gjemte til oss. Efter at han var kommet hjem blev Johansen en gang spurt, hvordan vi to hadde hatt det om vinteren, om vi kunde klare oss for å bli uvenner; for det skal jo være slemt å bli slik isolert, to mann sammen alene. «Å nei,» svarte han, «vi blev nå ikke det; det eneste var at jeg har den uvanen å snorke når jeg sover, Og da spente Nansen til mig i ryggen.» Jeg kan ikke nekte at det hendte; jeg gav ham adskillige velmente spark i den anledning; men han vred bare litt på sig, og sov trøstig videre, for å fortsette i en annen toneart.

Slik var det vår tid gikk. Det meste av den forsøkte vi å sove bort, og det hendte at vi drev det til 20 timers søvn i døgnet. Hvis noen ennu svever i den gamle villfarelse at skjørbuk skal skyldes mangel på bevegelse, da er vi et levende bevis på at så ikke er tilfelle; for hele tiden hadde vi den ypperligste helbred. Efter hvert som lyset vendte tilbake med våren, fikk vi jo mere lyst til å være ute. Nu var det heller ikke så koldt alltid. Så var det også det at tiden til opbrudd nærmet sig, og det blev noe av hvert å gjøre med forberedelser.


—————————————
1. Det kunde blåse godt der under fjellet. En annen gang hendte det at skien min, som var stukket ned i snefonnen ved hytten, blåste tvers av. Det var en sterk lønneski.
2. Julekvelden og nyttårskvelden var de eneste ganger vi tillot oss å ta litt av reisenisten, som ellers skulde gjemmes til ferden videre sydover.
3. Det viste sig senere at avstanden var omkring 12 mil.



XI. VÅR OG SOL

Tirsdag den 25. februar. Deilig vær å være ute i idag; det er rent
som våren alt nu begynner. De første fuglene viste sig; det var alkekonger. Først en flokk på et halvt snes, så en flokk på fire; de kom trekkende sydfra langs landet, tydeligvis fra sundet i sydøst, og forsvant bak bergkammen nordvest for oss. Atter hørte vi da det muntre kvidder, og det gav gjenklang i sjelen. Noe senere hørte vi dem igjen, og da var det som de skulde sitte i fjellet over oss. Det var den første hilsen fra livet. Velsignede fugler, hvor velkomne dere er! — — Det er helt som en vårkveld der hjemme; solrødmen svant litt efter litt med gylne skyer, og månen kom. En gikk op og ned derute, og drømte sig i Norge i vårkvelden.»

«Onsdag den 26. februar. Idag skulde vi altså hatt solen igjen; men det var overskyet.»

«Fredag den 28. februar. Jeg har opdaget at det går an å få tolv tråder av en stump snøre, og er lykkelig som en ung gud. Nu har vi tråd nok; vindklærne skal bli hele igjen. Det lar sig også gjøre å rekke op duken i sekkene og få tråd av den.»

«Lørdag den 29. februar. Solen høit over breen idag. Nu må vi begynne å spare på tranen for alvor, skal vi komme avsted herfra; ellers blir det for lite spekk til reisen.»

«Onsdag den 4. mars. Da Johansen kom ut i morges, var fjellet her over oss fullt av alkekonger, som fløi kvidrende fra kam til kam og satt bortover breen i morgensolen. Da vi kom ut senere igjen, var de borte.»

«Fredag den 6. mars. Det er dårlig med oss nu: vi må sove i mørket for å spare på tranen, og kan bare koke én gang i døgnet.»

«Søndag den 8. mars. En bjørn skutt. Johansen så ti flokker med alkekonger, som fløi innover sundet idag morges.»

«Tirsdag den 10. mars. Bjørnen i forgårs kom tilpass, og en fornøielig fyr var det i grunnen. Smått var det blitt for oss både med spekk og kjøtt, men mest med spekk, og vi lengtet meget efter en bjørn; vi syntes det måtte være på den tid de skulde komme igjen nu. Jeg hadde nettop brukt søndagsformiddagen til å sy istand vindbuksene og lappe komagene, for å være i orden om en bjørn skulde komme. Johansen, som hadde kokkeuke, hadde også sydd litt, og holdt nettop på å rense op hytten til søndagen og bære ut en del ben og kjøtt. Han hadde alt fått det ut i husgangen; men ikke før hadde han slått op skinnet over åpningen der ute, før jeg hørte ham tumle inn igjen på hodet over benhaugen og si: «Det står en bjønn like utfor døra!» I fykende fei rev han børsen ned fra taket, og stakk hodet ut igjen i husgangen — men drog det skyndsomt til sig: «Han står like ved her, og spekulerer visst på å komme inn!» Han fikk vridd dørskinnet litt til side, så vidt han fikk albuerum til å skyte; men det var ikke så greit, husgangen var trang nok før, og nu var den tilmed full av alle kjøttstykkene og ryggradene. Jeg så ham legge til kinnet, der han lå sammenkrøpet — men han tok ned igjen, hadde glemt å spenne hanen. Og bjørnen trakk sig litt tilbake, han så bare snuten og labbene. Men nu begynte den å kare nedi gangen med den ene labben, som den vilde inn, og Johansen syntes han måtte skyte, enten han så eller ikke. Han stakk børsen ut så pipen kom til å peke op forbi overkanten av døråpningen; det syntes han måtte gå like i bringen på bjørnen — så brente han av. Jeg hørte et dumpt brøl, og sneen knaset under tunge steg, som bar innover mot uren. Johansen ladde på ny, og stakk så hodet op av åpningen. Ja, han så den gå borti der, sa han, og det var nok ikke rart med den; dermed strøk han efter. Jeg lå imens på hodet inne i posen og rotet efter en ladd som jeg endelig skulde ha på foten, og som jeg slett ikke kunde finne. Efter lang leting fant jeg den da tilslutt, naturligvis på gulvet. Så blev jeg også klar; og forvarlig rustet med børse, patroner, kniv og fil (til å bryne flåkniven med) satte jeg efter. Jeg hadde nu også fått vindbuksene på; de hadde hengt ubrukt hele vinteren i kulden, av mangel på tråd til å lappe dem med; men nu da det bare var ÷ 2°, måtte de naturligvis frem. Jeg fulgte sporene; de bar vest- og nordover langs landet. Om en stund møtte jeg Johansen, som sa at den lå død lengere frem; han hadde endelig kommet innpå og fått gjort ende på den med et skudd i ryggen. Mens han gikk tilbake efter kjelkene, fortsatte jeg, for å begynne på flåingen. Men det skulde ikke bli så brått. Da jeg nærmet mig stedet hvor jeg syntes den måtte ligge, fikk jeg øie på den «døde bjørnen» langt foran mig; den trasket nokså bra avsted langs med landet. Nu og da stanset den for å se sig rundt. Jeg la på sprang utover isen for å prøve å komme utenom den og jage den tilbake, så vi ikke skulde få så lang vei å trekke den. Da jeg hadde holdt på med dette en god stund og var kommet så omtrent op på høide med den, tok den på å krabbe opefter breen og opunder noen styggberg. Det hadde jeg ikke regnet på at en død bjørn kunde gjøre, og det gjaldt å stanse den snarest. Men nettop som jeg nådde på skuddhold, forsvant den over kammen. Snart fikk jeg se den igjen et godt stykke høiere op, og langt utenfor skuddvidde. Den strakte hals og så om jeg kom efter. Jeg var et stykke på vei opefter; men den drog fremover langs fjellet fortere enn jeg kunde følge i den dype sneen, som det tilmed var sprekker under, så jeg rett som det var falt i til langt på livet, og så foretrakk jeg å krabbe ned på fjord-isen igjen. En stund efter kom bjørnen frem under en loddrett bergvegg, med en stupende bratt ur under. Der begynte den å krabbe varlig fremover øverst oppe i uren. Jeg blev redd for den skulde legge sig på et sted hvor vi ikke kunde komme til den, og enda holdet var langt, fikk jeg skyte, og se om jeg ikke kunde få den til å ramle utfor; den så ikke ut til å stå for fast der oppe. Det blåste dugelig her under fjellveggen, og jeg kunde se hvorledes den måtte legge sig flat og klore sig fast når vindstøtene kom som verst, og så hadde den ikke mer enn tre labber å klore med heller; det høire forbenet var skutt over. Jeg op til en stor sten i nedkanten av uren, tok godt sikte og skjøt. Jeg så kulen slo i sneen like under den; men enten den nu blev truffet eller ei, så skvatt den til i det samme, og skulde jumpe over en fonn, men gled og rauset utfor. Flere ganger forsøkte den å klore sig fast; men det bar videre. Så endelig fikk den føttene under sig, og begynte så smått å krabbe op igjen. Imens hadde jeg fått en ny patron inn, og holdet var nu kortere. Jeg fyrte igjen. Den blev stående stille et lite øieblikk — så gled den, og dermed bar det videre utefter fonnen, først langsomt, så fortere og fortere, rundt og rundt. Jeg tenkte: nu kommer den like på mig, men trøstet mig med at stenen jeg stod bak, var traust. Huket mig så ned og fikk i en fart en ny patron i børsen. Nu nådde bjørnen uren under fonnen — sammen med stener og sneklumper kom den susende utover i det ene luftsprang lenger enn det annet. Det var et eiendommelig syn å se det svære hvite legemet fare gjennem luften og gjøre kollbøtte på kollbøtte, som det kunde være et trestykke. Til slutt gjorde den et veldig hopp, og tørnet op mot en svær sten. Det var et dugelig brak, og der lå den like på siden av mig — bare et par trekninger, så blev alt stilt. En sjelden stor hanbjørn var det, med deilig tett pels, som en nok kunde ønsket å ha hatt med sig hjem; men det som var best var nu allikevel at den var smellende fet. Blåse gjorde det så en blev kastet forover av vindstøtene, når en ikke var forberedt på dem; men så mildt som det var gjorde ikke vinden synderlig; det var ikke så surt et arbeide å flå, om det ikke hadde vært det at bjørnen lå nede i en grop, og var så svær at den ikke var til å rugge for én mann. Men om en stund kom Johansen, og til slutt fikk vi da lemmet den op, fikk slept den ned til isen og lastet den på kjelkene. Men vi hadde ikke gått langt før vi skjønte at det blev for tungt for oss å trekke alt med på én gang, mot denne vinden og så vidt lang vei. Så la vi halvdelen i en haug på isen og bredde skinnet over, for å hente det et par dager senere; enda fikk vi strev nok med å kjempe oss frem mot vinden i mørket, og det blev først ut på natten vi nådde hjem. Men så godt som det den kvelden smakte å komme i hus, å strekke sig i posen, og nyte sin kveldsmat av ferskt kjøtt og varm suppe!»

På den bjørnen levde vi i seks uker.

«Idag morges klokken 6 mente Johansen at han så i millionvis av alkekonger dra innover sundet. Senere, da vi kom ut klokken 2 i eftermiddag, var det et ustanselig trekk av flokk efter flokk utover til havs, og det holdt ved til langt på kvelden. Jeg så også to teister som trakk over oss. Det er de første vi har sett av den slags.»[1]

«Torsdag den 2. april. Da jeg våknet sånn henved åtte-tiden om kvelden (vår morgen falt på kvelden den dag), hørte vi der var et dyr som ruslet omkring derute og gnog på noe. Vi aktet ikke synderlig på det, mente det var en rev som holdt på med noe kjøtt på taket, som vanlig; om det kanskje kunde være noe mere leven enn vi i det siste var vant til av reven, så var det knapt leven nok til å være bjørn. Vi tenkte ikke på at sneen ikke var så kold og knistrende nu som tidligere på vinteren. Da Johansen kom ut for å lese av termometret, så han det var bjørn som hadde vært der. Den var kommet ute fra isen på skrå op bakken, rett efter været, og hadde gått rundt hytten. Den hadde tydeligvis ikke likt alle bjørneskrottene, og hadde ikke våget sig forbi dem op til hvalross-spekket på taket. Ved husgangen og ved pipen hadde den nok stanset og været godt, formodentlig til den liflige lukt av brent spekk og levende mannekjøtt. Så hadde den dratt et hvalross-skinn et stykke bortefter og skrapt spekket av det. Tilslutt hadde den gått efter slagene våre fra hytten og dit vi tar saltvann, og derfra videre utover isen, inntil den hadde fått vær av hvalross-skrottene der ute, og mot dem gikk den nettop som Johansen fikk se den. Den gav sig til å grave der. Da min børse ikke var brukbar i øieblikket, blev det til at jeg tok Johansens og gikk alene. Bjørnen var så optatt med å grave og slite stykker av skrotten at jeg kunde gå kloss innpå den bakfra uten å bry mig med dekning. Jeg hadde lyst til å prøve hvor nær jeg kunde komme den, og gikk på. Det var først da jeg ikke var lenger fra enn at jeg mest kunde nå bort i den med børsemunningen, at den hørte skrittene mine, så optatt hadde den vært. Den skvatt rundt, stirret utfordrende forbauset på mig, og jeg hilste den med en kule midt i synet. Den kastet med hodet, nøs og blåste blod utover sneen, mens den kastet rundt igjen og galopperte avsted. Jeg skulde la på ny; men patronen satt fast, og jeg måtte bruke kniven for å få den ut. Mens jeg holdt på med det, hadde bjørnen stanset, snudde sig mot mig og fnyste rasende, som den tenkte på å sette på mig. Så gikk den op på et isstykke like ved, satte sig i forsvarsstilling, og strakte halsen ut mot mig, mens blodet rant av munn og nese. Kulen var gått tvers igjennem hodet uten å treffe hjernen. Endelig fikk jeg igjen en patron inn. Men jeg måtte gi den fem skudd; for hvert skudd stupte den over ende, men reiste sig igjen. Jeg var uvant med siktene på Johansens børse og skjøt vel høit. Tilslutt blev jeg sint, sprang innpå, og gjorde ende på den.»

Vi begynte å få rikelig med spekk og kjøtt til ferden sydover nu, og vi fikk det travelt med å ruste oss til. Det var meget som skulde gjøres. Nye klær måtte vi sy oss av ullteppene våre; vindklærne måtte lappes og settes istand, komagene måtte såles, og ladder og votter fikk vi sy oss av bjørneskinn. Så måtte vi også lage en lett og god sovepose av bjørneskinn. Alt dette tok tid, og fra nu av arbeidet vi flittig med nålen fra tidlig morgen til sent på kveld. Hytten vår var med ett omskapt til et virksomt skredder- og skomakerverksted, hvor vi satt ved siden av hverandre i soveposen oppe på stenbrisken og sydde og sydde og tenkte på hjemkomsten. Tråd fikk vi ved å rekke op bomullsseilduken i noen proviantsekker. Det er selvsagt at vi stadig talte om utsiktene for reisen; en stor trøst fant vi i at der stadig var mørk himmel i sydvest, som tydet på meget åpent vann i den retning. Jeg mente følgelig at der var sannsynlighet for at vi kunde få fare en god del i kajakkene på turen til Spitsbergen.

En annen ting som også bragte oss til å tro på at der var åpent vann i nærheten, var at vi daglig fikk besøk av ismåker og havhester, stundom også krykkjer. De første ismåkene så vi den 12. mars; men utover i april blev det flere og flere av dem, og snart hadde vi nok av både ismåke og blåmåke sittende på taket vårt og rundt hytten, hvor de trommet og hakket på alt de fant av bjørneben og kjøttrester. Om vinteren hadde den stadige gnaging av revene på kjøttet der oppe vært vår underholdning, og minnet oss om at vi ikke var helt forlatt av livet. Med dagslyset var revene blitt borte; de fant nu alkekonger nok oppe i bergkløftene, og behøvde ikke lenger ty til vårt stenhårde frosne bjørnekjøtt. Men så kom måkenes tromming isteden; den bragte ikke slike hjemlige illusjoner om rotter og mus, og når vi hadde den på taket rett over hodet, kunde trommingen bli så generende at den forstyrret endog vår søvn, og vi måtte dunke i taket, eller måtte ut og jage dem. Men det hjalp bare for få minutter.

«Søndag den 19. april. Ved syvtiden idag morges blev jeg vekket av tunge bjørnesteg utenfor. Jeg vekket Johansen, som slo fyr, fikk på mig bukser og komager og krøp ut med ladd børse. Over bjørneskinns-lemmen var det som vanlig om natten føket sammen en svær snefonn, som det var tungt å bryte igjennem. Ved å spenne i av alle krefter fikk jeg endelig veltet sneen av og stukket hodet op i dagslyset, som helt blendet øinene efter mørket nede i hulen — jeg så ingenting, visste bare at bjørnen skulde stå like bakom hytten. Så hørte jeg det fnyse og blåse, og avsted bar det med bestet i klumpet bjørnegalopp bortigjennem lien. Jeg visste ikke enten jeg skulde skyte eller ei; opriktig talt hadde jeg liten lyst på å flå i dette sure været. Men så sendte jeg da halvt i blinde et skudd efter den; naturligvis blev det bom, og glad var jeg. Flere skudd skjøt jeg ikke; det var nok til å skremme den så vidt at den ikke kom igjen for det første; vi hadde jo ikke noen bruk for den, når den bare vilde la vårt i fred.»

«Søndag den 3. mai. Da Johansen kom inn idag morges, sa han at han hadde sett bjørn ute på isen; den kom innover. Han var ute en stund senere for å kikke efter den, men så den ikke mere; den var vel gått inn i bukten nordenfor. Vi ventet besøk av den, da vinden stod den vei, og som vi utpå dagen sitter her og syr i harde taket, hører vi tunge skritt på sneen utenfor. Det stanser, går litt frem og tilbake, og så er det noe som blir dratt bortover; derpå blev det rent stilt. Johansen krøp forsiktig ut med børse. Da han fikk hodet op av hullet og fikk synet igjen for dagslyset som i begynnelsen blendet, så han bjørnen stå og gnage på et bjørneskinn. En kule gjennem hodet la den på flekken. Det var en mager liten tass, men en god fangst, forsåvidt som den sparte oss bryet med å tine op skrotter til å skjære reiseniste av. Stivfrosne som de nu er kan vi nemlig ikke få dem istykker der ute i kulden, men må ta dem inn her i hytten og få dem myke ved varmen, før vi kan få skåret noe av dem, og slikt tar tid. — I natt har to bjørner vært på besøk; men de har vendt igjen ved kjelken, som står opreist i uren her vestenfor oss, og som termometret henger på.»

Mens vi spiste frokost onsdag den 9. mai, hørte vi igjen bjørnesteg utenfor, og da vi var redd at bjørnen skulde ete op spekk for oss, var det ikke annen råd enn å skyte den. Vi hadde langt mere kjøtt enn vi trengte, og likte ikke å bruke flere patroner på disse dyrene for øieblikket. Det gjorde oss også vondt for alle de deilige bjørnefeldene som vi kom til å legge efter oss her. Tiden for opbruddet begynte nu å nærme sig, og der blev arbeidet med feberaktig iver for å bli ferdig. Klær hadde vi nu fått istand. Tirsdag den 12. mai heter det: «Tok idag avskjed med mine gamle bukser; jeg var helt vemodig ved tanken på hvor god tjeneste de hadde gjort; men nu var de så tunge av spekk og svineri at vekten visstnok var flerdobbelt, og hvis en klemte i dem, tøt tranen. Det var unektelig tiltalende å få på nye lette bløte bukser av ulltepper som var noenlunde fri for fett.» Da dette tøiet var løst, var jeg ellers litt redd for at det kunde bli slitt ut før vi nådde Spitsbergen, og vi hadde derfor foret det både innvendig og utvendig med stykker av en gammel underbukse og skjorte.

Da jeg lørdag den 16. mai holdt på å ta noen observasjoner utenfor hytten, fikk jeg se en bjørn med en ganske liten unge ute på isen. Jeg hadde nettop vært en tur derute, og nu gikk de og undersøkte farene efter mig. Moren foran; op på alle koss jeg hadde vært på, vendte sig rundt, snuste og så på alle sporene; så ned igjen og videre. Den vesle ungen kom stabbende efter og gjentok veslevoksen alt moren gjorde. Så blev de endelig kjed av det, drog innover mot stranden, og forsvant bak odden nordenfor oss. Johansen kom ut litt efter; jeg fortalte ham om det og sa: «Jeg tenker vi snart har dem oppe i skaret der, vinden står den veien.» Knapt var det sagt før vi så dem der, de strakte hals, været, og glante langt på oss og hytten. Skyte dem vilde vi ikke, vi hadde jo overflod på mat; men vi syntes det kunde være moro å gå nærmere og se litt på dem, og om mulig skremme dem såpass at vi slapp besøk av dem til natten og kunde få sove i fred. Da vi nærmet oss, blåste moren sint, vendte sig flere ganger om for å gå, skubbet ungen i vei først, men snudde igjen for å se nøiere på oss. Endelig diltet de avsted så smått, men så sig stadig nølende tilbake. Nedi stranden gikk de igjen ganske langsomt mellem kossene der, og jeg sprang efter. Moren var foran, og ungen stabbet efter nøiaktig i hennes far. Snart var jeg like bak dem; moren fikk øie på mig, skvatt til, og vilde ha ungen med; men jeg opdaget nu at den vesle ikke kunde springe fortere enn at jeg kunde ta den igjen. Så snart binnen så det, vendte hun om og fnyste, og kom rasende rett imot mig. Jeg stanset, holdt børsen ferdig, om hun skulde komme for nær. Imens stabbet ungen videre det forteste den orket. Et par skritt fra mig stanset moren, fnyste og hvæste igjen, og så sig om efter ungen, og da den var kommet et godt stykke i vei, travet hun efter. Påny sprang jeg frem og innhentet ungen, påny kom binnen tilbake; hun så ut til å ha den største lyst til å slå mig til jorden; men så hadde ungen igjen vunnet et stykke fremover, og hun gav sig ikke tid, men travet efter. Dette gjentok sig flere ganger; så begynte de å krabbe ende op på breen, binnen føre og ungen efter. Men det gikk smått for ungen; den trasket avsted så godt den kunde i morens fotspor i den dype sneen — den minnet så grangivelig om en liten buksebjønn av et menneskebarn, som den krabbet opover; alt i ett så den sig tilbake, halvt forskremt, halvt nysgjerrig. Det var rørende slik som moren uavlatelig vendte sig om mot den for å skynde på. Av og til dultet hun til den med hodet, og alt imens fræste og fnyste hun mot mig, som stod rolig der nedenunder og så på. Så var de oppe på kammen. Moren stanset, fræste enda verre, slapp ungen fremom sig, og så blev de borte begge to innover breen, og jeg gikk tilbake for å fortsette mitt arbeide.

Den siste tid hadde det hersket en feberaktig travelhet i vår hytte. Vi var blitt mer og mer utålmodige efter å komme avsted; men det var mangt og meget som måtte gjøres. Vi fikk føle at det ikke lenger var «Fram»s forråd vi hadde å ta av. Hadde det vært et og annet som manglet selv der, så manglet vi her i grunnen allting — hvad skulde vi ikke gitt bare for en eneste kasse hundekjeks til oss selv, fra «Fram»s store forsyninger! Hvor skulde vi ta det fra, alt det vi trengte? «Til en sledeekspedisjon skal en ha lett og nærende proviant, som tillike gir avveksling; der trenges lette og varme klær, solide og hensiktsmessige kjelker o. s. v. o. s. v.» — ja, vi kjenner disse forskrifter i den arktiske reise-abc. Den ferd vi hadde foran oss var jo ikke synderlig å tale om; det gjaldt jo bare å nå Spitsbergen. Men den var allikevel lang nok til at disse forholdsregler kunde ha sin betydning også for oss. — Da vi grov frem det oplag vi hadde gjemt vinteren over, og åpnet posene, viste det sig at der var noen skarve rester efter en reiseproviant som én gang hadde vært god, men som nu for mesteparten var blitt muggen og bortskjemt av fuktighet siste høst. I melet, vårt kostbare havremel, var det gått sopp — det måtte slåes ut; chokoladen var blitt opløst av vann, så det ikke var mer igjen, og pemmikanen, den så merkelig ut; vi smakte på den — tvi! også den måtte kastes. Så var der endel fiskemel, noe albuminatmel, og noe fuktig halvmuggent brød tilbake; det blev alt sammen innkokt i tran, dels for å tørke det — all fuktighet blev drevet ut av det kokhete fett — dels også for å få dets verd som næringsstoff øket ved at det suget tran i sig. Vi syntes det smakte herlig, og gjemte det vel for å ha det i festlige stunder, eller når all annen mat slapp op. Hadde vi kunnet tørke bjørnekjøtt, vilde vi jo greid oss godt; men været var for rått og koldt, og de blev bare halvtørre, de kjøttremsene vi hang op. Der var ikke annet for enn å ruste sig med så meget opskåret rått kjøtt og spekk som vi kunde føre med, og så smeltet vi de tre blikkpøsene vi hadde laget av petroleumsdunkene våre, fulle av tran; det var godt å ha til brensel. Til å koke i på turen vilde vi bruke gryten fra kokeapparatet, og til kokelampe laget vi en skål av beholderen på vår primus, i den brente vi både spekk og tran. Riktig lett utrustning var jo ikke denne ferske provianten og dette brenslet; men så hadde det den fordel at det sannsynligvis blev lett å skaffe mer av det, når vi kom til å trenge det på veien; forhåpentlig var der vilt nok.

Med de korte stubbkjelkene våre var det verre; dem kunde vi jo ikke få gjort lengere nu. Skulde vi ikke finne åpent vann å ferdes i på veien over til Spitsbergen, og vi blev nødt til å trekke over den ujevne drivisen, da skjønte vi ikke riktig hvorledes vi skulde greie oss noenlunde frem, med kajakkene liggende på disse korte stubbene, uten å få dem slått sønder og sammen i koss og skrugarer; for kajakkene fikk jo bare støtte under midten, mens begge endene rakk langt utover kjelkene både fremme og bak, og ved den minste ujevnhet hugg disse endene i isen så det skrapte hull på seilduken. Vi måtte live dem vel ved hjelp av bjørneskinn som vi surret under dem, og så måtte vi lage til så gode krabber på kjelkene som vi kunde, av de få trestykkene vi hadde. Det gjaldt å gjøre krabbene høie, for å få løftet kajakkene mest mulig, så de gikk klar av isen. Line til å surre dem med måtte vi lage av rått bjørneskinn eller hvalrosshud, som ikke nettop er noe svært godt surremateriale. Det gikk det også, og kajakkene kom til å ligge både støtt og godt. La vi så den tyngste lasten mest mulig i midten av dem, for at ikke endene skulde bli brutt ned av vekten, så klarte det sig bra. Utrustningen til oss selv var kanskje like så vanskelig å få til. Jeg har nevnt at vi sydde nye klær, og det tok lang tid for to så uøvete skreddere; men litt efter hvert opnådde vi forholdsvis stor ferdighet, og jeg tror vi hadde all grunn til å være stolte over det arbeidet vi leverte. De tok sig staselig ut, klærne våre, da vi endelig fikk dem på; så syntes vi iallfall. Vi sparte dem og hadde dem hengende i lengste laget, for at de skulde være fine når vi reiste. Ja, jeg tror ikke Johansen brukte den nye trøien sin før han nådde frem til folk. Han skulde ha den når han kom til Norge, sa han; for han kunde da ikke gå som en røver når han møtte landsmenn på ny. De stakkars underklærne vi hadde igjen måtte ha en grundig vask før vi drog, for at de skulde bli mulige å gå i og ikke gnage for mange huller på skinnet; — vasken gikk for sig på samme vis som før er fortalt. På føttene var det ikke rart fatt med oss nu. Med strømper gikk det enda an; for de var lette å sy av bjørneskinn; verre var det med komagsålene, som var nokså utslitt. Av hvalross-skinn fikk vi dog laget en slags såler, ved å skave av omtrent halve tykkelsen, og så spile det og tørke det over lampen. Med disse sålene blev komagene lappet på finnevis; senetråd hadde vi ennu nok av, og vi opnådde å få våre komager næsten helt vanntette igjen. Slik blev vi, tross alt, ganske vel rustet hvad klær angår, om vi ikke nettop kan påstå at det var videre rent det vi hadde. Til vern mot vind og væte hadde vi fremdeles vindklærne, som blev lappet og sydd sammen så godt vi formådde. Men det tok en forskrekkelig tid; for det var mest bare lapp i lapp og søm i søm alt sammen, og hadde en vel fått sydd igjen et hull på ett sted, så revnet de et annet sted næste gang en trakk dem på. Verst var ermene, og det endte med at jeg rev begge mine av; så skulde jeg da iallfall ikke ha den ergrelsen lenger å se dem bli flengt uavlatelig.

Å få en noenlunde lett sovepose var også ønskelig; den vi hadde hatt da vi kom hit, eksisterte jo ikke nu mere, ullteppene var sydd op til klær, og vi måtte derfor lage oss en annen, så lett som mulig, av bjørneskinn. Ved å søke ut de tynneste skinnene, opnådde vi også at den nye posen ikke blev så meget tyngre enn den renskinnsposen vi hadde hatt med fra «Fram». Verre var det å skaffe sig et brukbart telt. Det vi hadde hatt var blitt slitt og grissent under den fem måneder lange reisen året før, og det som hadde vært igjen av det hadde revene gjort ende på, da vi hadde det liggende over kjøtt- og spekkhaugen vår om høsten, for å beskytte den mot måkene. Revene hadde flengt og slitt i det på alle kanter, og hadde dratt avsted med svære silkefiller, så vi fant dem strødd rundt omkring. Vi grundet meget på hvordan vi skulde få oss et nytt telt. Den eneste utveien vi fant var å sette kjelkene med kajakkene parallelt hverandre med en mannslengdes mellemrum, kaste sne opunder dem og på sidene, så der blev tett, legge ski og bambusstenger tvers over, og bre våre to sammenbundne seil ut ovenpå, så de rakk ned til marken på begge sider. På den vis fikk vi oss et nokså brukbart le — kajakkene dannet møneveggene og seilene sideveggene i teltet. Men tett i snefokk var det jo ikke, og vi fikk da som regel meget bry med å stappe våre vindklær og annet slikt i alle sprekker og åpninger.

Den viktigste del av utrustningen var allikevel skytegreiene våre, og dem hadde vi heldigvis i noenlunde god stand. Riflene blev vel pusset og smurt med tran. Litt vaselin og geværolje hadde vi også ennu til å smøre mekanismen med. Da vi tellet op patronene våre, fant vi til vår glede at vi fremdeles hadde omtrent 100 riflepatroner og en 110 haglpatroner. Vi kunde altså overvintre flere år ennu, om det skulde bli nødvendig.


———————————
1. Vi hadde nu utover våren god anledning til å se hvorledes alkekongene i svære flokker og teistene mer enkeltvis uavbrutt, til bestemte tider av døgnet, drog fra land mot det åpne vann ute til havs, og så til andre tider i ustanselig rekkefølge drog innover de islagte fjorder til sine fuglefjell igjen.



XII. REISEN SYDOVER

Tirsdag den 19. mai var vi endelig ferdige til å dra avsted.
Kjelkene stod lastet og surret. Det siste vi gjorde var å fotografere hytten både innvendig og utvendig, og så å legge igjen en kort beretning om vår ferd. Den lød således:


Tirsdag den 19. mai 1896.
La oss fast i isen nord for Kotelnoi på omtrent 78° 43’ n. br. den 22. september 1893. Drev nordvestover i de følgende år, således som på forhånd antatt. Johansen og jeg forlot «Fram» den 14. mars 1895 på omtrent 84° 4’ n. br. og 103°[1] ø. l. for å opnå nordligere bredde. Kommandoen over den øvrige ekspedisjon overlotes Sverdrup. Fant intet land nordover. Den 8. april 1895 måtte vi vende på 86° 14’ og omtrent 95° ø. l., da isen blev for tungt fremkommelig. Satte kurs på Kapp Fligely, men da våre urer var stanset, kjente vi ikke vår lengde (med sikkerhet) og kom den 6. august 1895 til fire bredekte øer på nordsiden av denne ørekke, på omtrent 81° 30’ n. br.[2] og henimot 7° østligere enn her. Nådde hit den 26. august 1895, og fant det sikrest å overvintre. Levde av bjørnekjøtt. Går idag sydvestover langs landet for å sette over til Spitsbergen ad nærmeste vei. Vi antar å være på Giles Land.

Fridtjof Nansen.


Dette eldste aktstykke om ferden blev lagt i et messingrør, som hadde dannet cylinderen til luftpumpen til vår primus. Røret blev lukket med en treplugg, og ved hjelp av ståltråd hengt op under mønsåsen i hytten.

Klokken 7 om kvelden forlot vi vårt vinterhi, og ferden mot syd begynte. Efter å ha ligget stille hele vinteren var vi lite oplagt til å gå, og vi syntes at kjelkene med de lastede kajakkene var tunge å trekke. For ikke å ta det for stritt i begynnelsen og for å få myket op benene litt, før vi begynte å anstrenge oss hårdt, gikk vi bare noen få timer denne første dag. Vel tilfreds slo vi da leir. Det var slik en lykkelig følelse å vite at vi endelig igjen var på vandring, og at det nu virkelig bar hjemover.

Den næste dag (onsdag den 20. mai) gjorde vi også bare en kort marsj. Vi styrte mot odden i sydvest, som vi hadde gått og sett på hele vinteren. Det var bortenfor den vi skulde ha det åpne vann efter himmelen å dømme. Vi var meget spent på å se hvorledes landet strakte sig videre derfra. Var vi nord for Kapp Lofley, da måtte jo landet der begynne å gå i sydøstlig retning; strakte kysten sig videre i sydvest, da måtte jo dette være et nytt land lengere vest, ved Giles Land.

Torsdag den 21. mai hadde vi da frem til odden og slo leir der. Vi hadde hele vinteren kalt den for «Kapp Det Gode Håp», fordi vi der ventet å finne forandrede forhold, som vilde lette vår fremkomst, og håpet skulde da heller ikke skuffe oss. Oppe fra fjellkammen så jeg åpent vann ikke langt fra oss i sydvest, og dessuten to nye sneland, et stort forut (i S 40° V, mv.), og et ikke meget mindre i vest (S 85° V, mv.). Dette var helt bredekt og så ut som et regelmessig hvelvet skjold. Hvordan kysten strakte sig videre kunde jeg ikke se tydelig for en odde sønnenfor, men det lot ikke til at den bøide av sydøstover; vi kunde altså ikke være nær Kapp Lofley. Vi håpet at vi alt næste dag skulde kunne sette kajakkene på vannet, og at det så skulde bære hurtig sydvestover; men vi blev skuffet. Næste dag fikk vi snestorm og måtte ligge hvor vi var.

Lørdag den 23. mai var det fremdeles dårlig vær. Vi gikk et stykke for å undersøke veien videre. Det gjaldt å få vite om vi straks burde dra ut til det åpne vann vi hadde på utsiden av en ø vestenfor oss, eller om vi burde dra sydover på fast-isen langs landet. Vi kom til en bergodde, som bestod av sjelden utpreget søilebasalt, som vi på grunn av dens eiendommelige form kalte for «Kastellet». [3] Her så vi at landet strakte sig videre i sydlig retning, og at det åpne vann gikk samme vei, bare skilt fra landet ved et belte med fast is. Da isen så ut til å være full av sprekker, bestemte vi oss til å dra over til øen i vest og se å komme tilsjøs fortest mulig. Vi gikk derfor tilbake og gjorde oss sjøklare; først og fremst måtte vi kitte kajakksømmene omhyggelig ved å smelte stearin over dem, og dernæst stuve om lasten, så der blev plass for oss til å sitte i kajakkene. Den næste dag (søndag den 24. mai) drog vi da vestover til øen, og da vi hadde østlig vind og kunde bruke seil på kjelkene, gikk det nokså lett over den flate isen. Som vi nærmet oss øen, røk det imidlertid op en storm fra sydvest, og efter at kjelkene hadde kantret flere ganger, blev vi nødt til å opgi bidevindsseilasen og måtte rigge ned seilene våre. Himmelen blev overskyet, været blev usiktbart, og mot den sterke vinden arbeidet vi oss innover mot landet. Det gjaldt å nå det snart, da uvær tydelig nok var i vente. Men nu blev isen lumsk. Nærmere innved land gikk det sprekker på kryss og tvers, og de var dekket av snelaget, så en vanskelig så dem. Mens Johansen måtte stanse og surre seilet og masten fast på dekket av kajakken sin, forat vinden ikke skulde fyke avsted med dem, drog jeg på i forveien det beste jeg orket innover for å finne en teltplass. Men rett som jeg gikk, sank grunnen under mig, og jeg lå i vannet i en bred sprekk, som hadde vært skjult av sneen. Jeg kunde ikke komme op igjen, skiene var bundet på, og det var ikke råd å få løftet dem op gjennem all den sørpe av sne og isklumper som var rauset i vannet over dem. Jeg var også bundet fast til kjelken ved trekk-selen, så jeg kunde ikke få snudd mig. Heldigvis hadde jeg fått feste med piggkjeppen i isen på den annen side sprekken, og så holdt jeg mig oppe med den og den andre armen, som jeg hadde fått inn på iskanten, og lå tålmodig og ventet på at Johansen skulde komme og dra mig op. Jeg var jo sikker på at han måtte ha sett mig falle i, men fikk ikke vendt mig så meget at jeg kunde se tilbake. Jeg syntes det gikk vel lang tid, og jeg kjente taket for kjeppen gav svikt, så jeg sank dypere og dypere i vannet — det kjølte høiere og høiere opover maven — — så begynte jeg å rope, men fikk ikke noe svar. Jeg brølte høiere på hjelp, og endelig hørte jeg et «Ho!» langt bak mig. En stund efter, da vannet hadde nådd opunder brystet, og det ikke var langt igjen før jeg var helt under, kom Johansen og trakk mig op. Han hadde vært så optatt med kjelken sin at han ikke hadde lagt merke til at jeg lå i vannet før jeg ropte siste gangen. Denne erfaring gjorde at jeg for fremtiden varte mig vel for å gå med skiene bundet på i slik lumsk is. Ved å iaktta litt større forsiktighet nådde vi endelig land, og fant en leirplass hvor der var noenlunde le. Vi blev overrasket ved å finne at det lå meget hvalross langs stranden her, den ene flokken efter den andre ved sprekkene bortefter; men foreløbig enset vi dem ikke; vi syntes ennu vi hadde mat og spekk nok å trekke på.

I de følgende dager raste uværet med vind og regn så vi lå fast under breveggen på nordsiden av øen. Torsdag den 28. mai skriver jeg: «Vi var igår oppe på øen og så åpne sjøen sydover, men ligger fremdeles fast for samme været. Vi bare flyttet teltplassen vår litt for sprekkenes skyld; isen truet med å åpne sig like under oss. Her er meget hvalross. Når vi går utover isen, følger de efter oss og kom mer op i sprekkene ved siden av. Ofte kan vi høre dem gå og grynte og stange i isen rett under føttene våre.»

Den dagen blev været bra nok til at vi kunde dra sydover langs østsiden av øen. I sundet mellem den og landet var det en stor åpen klare i fast-isen. Det var visst grunt, for der gikk en stri strøm, som vel var årsak til at vannet holdt sig åpent.

Så fikk vi snestorm igjen og blev liggende værfast på sydsiden av øen i noen dager.

«Lørdag den 30. mai. Ligger værfast og dytter teltet mot fokket, mens vinden går rundt oss og angriper vegg efter vegg.» Vi hadde vår arme nød med å holde oss noe så nær tørre i denne tiden da sneen drev inn på oss og på posen gjennem sprekkene på alle kanter; den smeltet og gjennembløtte alt.

«Mandag den 1. juni. Igår stilnet det endelig litt efter litt av, og det klarnet op, så vi fikk vakkert solskinn om kvelden. Vi gledet oss til å dra avsted, gjorde kajakker og alt klart til å stikke i sjøen, og krøp i posen for å tørne ut tidlig idag morges — som vi trodde til en god dag. Det eneste som var litt utrygt var at barometret hadde sluttet å stige, var snarere sunket en millimeter igjen. Inatt kom uværet på ny. Det samme snefokk; bare den forandring at denne gang går vinden kompasset rundt med solen, så nu skulde det vel snart være slutt. Det begynner ellers å bli noe langtekkelig dette her; nu er jeg alvorlig bange for at «Fram» kan komme hjem før oss. Jeg var en tur inne på øen her igår. Jeg så mange levninger efter gås, og på ett sted også hvite eggeskall, sikkert av gåse-egg.»

«Tirsdag den 2. juni. Ligger fremdeles værfast. Inatt og idag har det blåst verre enn noensinne. Men nu mot kvelden har det tatt på å løie så smått, med opklarende himmel og solskinn stundomtil, så vi håper det vil bli bedring for alvor denne gang. Vi ligger her i en snegrop og blir våtere og våtere, og tenker på at det er juni, da alt er så fagert der hjemme, mens vi ikke er kommet lenger enn hit. Men nu kan det vel ikke vare så lenge før vi er der . . . Nei, det er ikke til å tenke på! — Bare jeg kunde være trygg for «Fram». Kommer den før oss, da stakkars stakkars dem som fremdeles må vente!»

Onsdag den 3. juni bar det da endelig videre; men nu hadde den vestlige vind satt isen mot land, så der ikke lenger var åpen sjø å dra sydover i, og det var ikke annet for enn å dra over isen langs landet. Imidlertid var vinden nordlig, vi kunde sette seil på kjelkene, og kom noenlunde godt frem. Fremdeles så vi adskillig hvalross på isen. I vannet var der også en del, som uavlatelig stakk hodene op og gryntet efter oss. Isen vi her fór over var merkelig tynn og dårlig, og da vi kom sydefter et stykke blev den skrøpeligere enda. Snemassene som lå oppå hadde tynget den ned, så det stod vann under sneen hvor vi vendte oss. Vi måtte søke under land så fort det var råd, da det lengere syd så enda verre ut. Ved å gå på ski fløt vi noe så nær ovenpå sneen; men ofte sank både kjelke og skiløper ned i bare vannet under, og stod borende fast; det kunde koste slit nok før en fikk berget alt over på fastere grunn igjen. Endelig kom vi inn under en høi loddrett basaltvegg, som vrimlet av alker. Det var første gang vi så dem i større mengde på turen; hittil hadde vi bare sett noen enkelte. Vi tok det for tegn på at vi nærmet oss mere kjente trakter. Ved siden av (i sydøst) var der en mindre bergknaus hvor det lot til at masser av havhester hekket. Det begynte å lakke sterkt med matforsyningen. Vi hadde stadig den siste tid håpet på besøk av en eller annen bjørn; men nu da vi trengte dem, holdt de sig naturligvis borte. Så måtte vi prøve å skyte fugl; men alkene fløi for høit, og alt vi fikk var et par havhester. Da vi kom forbi en flokk hvalross på isen, bestemte vi oss derfor til å ta noe av denne foraktede mat, og skjøt den ene av dem. Den blev liggende død. Da det smalt, reiste de andre litt på hodene, men bare for straks å legge dem ned igjen og sove videre. Å få flådd vårt bytte med disse ubest liggende rundt omkring var ikke til å tenke på; vi måtte få jaget dem i vannet på en eller annen måte. Vi gikk innpå dem, skrek og hujet; men de bare glante sløvt på oss og rørte sig ikke. Så slo vi dem med skistavene. Da blev de sinte og hugg med tennene så isen sprutet, men gå vilde de nødig. Vi blev ved med å stikke og slå, og endelig fikk vi da drevet hele flokken ut. Det gikk ikke fort. De trakk sig med verdighet tilbake i en statelig prosesjon, og humpet langsomt ut mot vannkanten, den ene efter den annen. Her så de sig igjen om mot oss, gryntet misfornøid, og så plumpet de i vannet én for én. Men mens vi holdt på å skjære op kameraten, dukket de igjen i ett vekk frem i sprekken ved siden av, gryntet og krøp halvt op på isen, som om de vilde forlange forklaring over vår opførsel.

Da vi hadde forsynt oss med så meget kjøtt og spekk som vi syntes vi trengte for øieblikket, og hadde tatt en del blod, slo vi leir i nærheten og kokte oss en dugelig porsjon blodgrøt, en underlig miksing av blod, fiskemel, maismel og spekk.

Næste dag (torsdag den 4. juni) drog vi videre over isen. God vind hadde vi fremdeles, og vi seilte lystig avsted med kjelkene hele natten utover. Da vi kom til odden sønnenfor oss, møtte vi åpent vann, som her gikk like inn til det bredekte land, og kajakkene måtte ut. Så bar det avsted langs breveggen i åpen sjø for første gang i dette år. Det var en eiendommelig følelse å bruke årene igjen, og se sjøen omkring vrimle av fugl, alker og alkekonger og krykkjer. Breen dekket hele landet, og bare på et par steder stakk basaltfjellet frem i dagen. Vi så også flere morener på breene. Vår overraskelse var ikke liten da vi et stykke frem opdaget en flokk ærfugl (ærbolter) på vannet. Litt senere så vi også to gjess sitte på stranden, og vi syntes vi var kommet i helt civiliserte trakter igjen. Efter et par timers roing blev vår fremkomst mot syd igjen stanset av fast is; det åpne vann strakte sig rett vestover mot det landet vi tidligere hadde sett i den retning; det var nu hyllet i tåke. Vi var sterkt i tvil om hvilken vei vi her skulde velge, enten vi skulde fortsette i åpent vann vestover — den veien måtte jo føre mot Spitsbergen — eller forlate det og atter ta fatt med kjelker over den jevne fast-is sydefter. Skjønt luften var tykk, og vi ikke kunde se langt, følte vi oss overbevist om at vi ved å gå over denne isen til slutt måtte nå åpent vann på sydsiden av de øer vi her reiste mellem. Kanskje vilde vi der finne kortere vei til Spitsbergen. Imidlertid var det ledet langt på morgenen (5. juni) og vi slo leir, vel tilfreds med å være kommet et så godt stykke sydover.[4]

Da det dagen efter fremdeles var usiktbart, så vi ikke kunde se mer av omgivelsene enn før, og da det var sterk nordlig vind som vilde gjøre det ubekvemt å gå i den åpne sjøen vestover, drog vi over fastisen mot syd. Vi kunde sette seil på kjelkene igjen; det bar i vei bedre enn noensinne. Ofte gikk det av sig selv; vi kunde stå på skiene foran hver vår kjelke, holde i styrestangen (en bambusstokk som blev surret fast på snuten av kajakkene), og la vinden drive oss avsted; i vindkastene fór vi ofte som en fjærdott bortefter. Til andre tider måtte vi trekke litt selv. Vi kom godt frem, holdt det gående til langt på natt for å nytte vinden lengst mulig. Vi nådde tvers over det brede sundet sønnenfor, og stanset ikke før vi kunde slå leir ved en ø på sydsiden av det.

Næste kveld (søndag den 7. juni) bar det igjen videre over isen sydefter med samme nordlige seilevind. Vi hadde håpet å nå under land før vi påny slo leir, men det blev lenger enn vi hadde trodd, og ut på formiddagen (8. juni) måtte vi stanse midt på isen i et forrykende vær. Det heter den dag: «Opdager stadig nye øer eller land sydover. Et stort sneland har vi i vest, og det ser ut til å strekke sig langt i sydlig retning.» Dette sneland syntes vi var ytterlig gåtefullt; ennu hadde vi ikke opdaget en eneste mørk flekk på det, bare is og sne altsammen. Om dets størrelse hadde vi ingen klar forestilling, da vi bare hadde skimtet det stykkevis, når det lettet litt i tåken av og til. Det var ganske lavt, så det ut til; men vi trodde at det hadde større utstrekning enn noen av de land vi hittil hadde faret langs med. Østenfor oss fant vi ø i ø og sund og fjorder efter hvert som vi kom frem. Vi kartla dem som vi best kunde; men de skulde ikke hjelpe oss til å finne ut hvor vi var, gåten blev mer og mer innviklet.

Isen her var merkelig forskjellig fra den vi hadde hatt nordenfor i nærheten av vår vinterhytte; den var meget tynnere og dekket av dyp sne, så føret ikke var så godt. Da det derfor den følgende dag (9. juni) tilmed begynte å kladde, gikk det nokså tungt både for skiene og kjelkene; men vinden var like god, og vi seilte bra frem like fullt. Som vi seilte på det beste — vi fór avsted for vinden og var nådd næsten inn under land — sank Johansen plutselig i med kjelken, sin, og det var med nød og neppe han fikk berget sig og sakene sine akterover mot vinden og inn på fastere is igjen. Da jeg kom farende, fikk jeg også se at sneen foran mig hadde en mistenkelig vasstrukken farve, skiene begynte å skjære igjennem; men heldigvis var det ennu såvidt i tide at jeg fikk luffet til, uten noe uhell. Vi måtte ta seilene ned og gå en lang krok vestover før vi kunde fortsette seilasen. Næste dag var sneen også kram, men vinden var frisknet, og det skar avsted med svær fart. Da landet som vi hadde på østsiden,[5] og som vi hadde fulgt, nu så ut til å bøie sydøstefter, forlot vi det og styrte mot den sydlige odde av et land vi hadde i sydvest.[6] Det begynte å bli mer og mer spennende dette. Vi mente vi var kommet tre mil frem den dagen, og regnet oss på 80° 8’ n. br., og ennu hadde vi land sydligere. Skulde det fortsette langt i den retning, da var det jo sikkert at vi ikke kunde være på Franz Josefs Land. Men ennu hadde jeg en mistanke om det; det var jo ikke langt vi så i det usiktbare været, og så var det ellers merkelig at kysten på østsiden skulde begynne å bøie av i østlig retning. Det syntes å kunne passe med Leigh-Smiths kart over Markhams Sund. Vi måtte i så tilfelle være kommet sydover gjennem et ukjent sund som hverken han eller Payer kunde ha sett, og vi skulde følgelig ikke være langt ute av vår lengde allikevel. Men nei — vår reise nordenfor kunde umulig ha gått tvers over Payers Dove Gletscher og hans forskjellige øer og land uten at vi hadde sett dem. Det måtte likevel være et land lenger vest dette, mellem Franz Josefs Land og Spitsbergen; Payers kart kunde jo ikke være rent galt. Jeg vilde gjerne ha nådd under landet i sydvest, men måtte stanse på isen; det blev for langt. «Det begynner å bli smått med provianten vår nu, vi har litt kjøtt for en dag til; men her er ikke liv å øine omkring oss, ikke en sel å se på isen, og ikke åpent vann på noen kant. Hvor lenge skal det holde ved slik? Hvis vi ikke snart når åpen sjø igjen, hvor der er vilt å få, kan det se uhyggelig ut.»

«Tirsdag den 16. juni. De siste dagene har vært så hendelsesrike at det ikke er blitt tid til å skrive. Jeg får se å gjøre op for det forsømte denne vakre morgen, mens solen titter inn under teltet. Sjøen brer sig blank og blå her utenfor oss, og en kan ligge og drømme sig hjemme en junimorgen. — Fredag den 12. juni drog vi videre klokken 4 om morgenen med seil på kjelkene. Det var frosset på, så føret var adskillig bedre igjen, og det hadde også blåst om natten, så vi håpet på en god dag. Kvelden før hadde det klarnet op, så vi endelig en gang kunde få se landene omkring oss tydelig. Øene i øst forsvant østover, så dem hadde vi allerede tatt avskjed med dagen før. Vi så nu også at der var et bredt sund i landet vestenfor oss,[7] og at det ikke var et sammenhengende land, som vi hadde tatt det for. Landet nord for sundet var nu så langt unda at jeg bare så vidt øinet det. — Vinden blev temmelig løi, og isen mer og mer ujevn. Vi var tydelig nok kommet inn i den sammenfrosne drivis, og det gikk adskillig tyngre enn ventet. På luften så vi at der måtte være åpent vann sønnenfor, og som vi drog frem, fikk vi også til vår glede høre brenning. Klokken 6 om morgenen stanset vi for å hvile litt, og da jeg gikk op på et koss for å ta en lengde-observasjon, fikk jeg se vannet ikke langt borte. Det strakte sig mot odden i sydvest. Om enn vinden var blitt noe vestligere nu, så håpet vi å kunne seile langs iskanten, og bestemte oss til å søke til vannet ad nærmeste vei. Snart var vi der, og så da endelig igjen den blå vannflate bre sig foran oss. Kajakkene fikk vi surret sammen i en fart, fikk riggen op, og stakk i sjøen. Vårt håp blev ikke sveket; seile fikk vi både godt og lenge den dagen utover. Stundom var vinden så sterk at det skar svært i vei og vasket stygt over kajakkene; men frem kom vi, og da fikk det ikke hjelpe om vi blev litt våte. Snart var vi forbi odden vi hadde styrt mot;[8] her så vi at landet bøide vestover; kanten av den ubrutte landfaste is strakte sig i samme retning, og vi hadde åpent farvann for oss. Glade seilte vi langsefter iskanten. Endelig var vi da på sydsiden av det land vi nu har ferdes så lenge i, og hvor vi har tilbragt en lang vinter.»

Mer enn noensinne slo det mig at denne sydkyst, tross alt, kunde stemme godt med Leigh-Smiths kart av Franz Josefs Land og omegnen av hans vinterkvarter; men på ny mintes jeg Payers kart, og slo tanken fra mig.

«Om kvelden la vi til ved iskanten for å strekke benene litt; de var stivnet ved å ligge hele dagen i kajakkene, og så vilde vi gjerne ha litt utsikt over farvannet vestover. Da vi skulde gå i land, var det spørsmål om hvad vi skulde gjøre fast vår dyrebare farkost med. «Ta den ene brasen,» sa Johansen, han stod inne på isen. — «Ja, er den sterk nok?» — «Ja den! Den har jeg brukt til fald på kjelke seilet mitt hele tiden,» svarte han — «Å ja, det skal jo heller ikke så meget til å holde de lette kajakkene,» mente jeg, og gjorde dem fast med brasen, som var en rem skåret av rå hvalrosshud. Vi hadde vært en stund på isen og gått op og ned like ved kajakkene. Vinden hadde nu løiet en del, syntes også å være mere vestlig, så det var tvil om vi kunde bruke dem lengere. Vi gikk op på et koss like ved for å se nærmere på det. Som vi stod der, ropte Johansen med ett: «Nei, der driver kajakkene av!» Vi sprang ned det vi orket; men de var aket stykke utpå og fjernet sig hurtig; fanglinen var sprunget. «Her, ta uret!» sa jeg til Johansen og gav ham det, og så fort jeg var istand til kastet jeg av mig noen klær for å kunne svømme lettere; kaste av mig alt turde jeg ikke, da jeg lett kunde stivne. Jeg sprang i vannet; men vinden stod av isen. De lette kajakkene med den høie riggen gav godt vindfang; de var alt reket langt utpå og drev raskt videre. Vannet var isende kaldt, slitsomt var det å svømme med klær på, og lenger og lenger drev kajakkene, ofte fortere enn jeg kunde svømme. Det så mer enn tvilsomt ut om jeg kunde klare det. Men der drev jo alt vårt håp — alt vi eide var ombord der, ikke engang en kniv hadde vi med oss; og enten jeg stivnet og sank her eller vendte om uten kajakker, kunde komme ut på ett; jeg klemte på det jeg orket. Når jeg blev trett, vendte jeg mig om og svømte på ryggen. Jeg så da Johansen gå urolig frem og tilbake der inne på isen. Stakkars gutt, han kunde ikke stå stille, og fant det fortvilende ingenting å kunne gjøre; han hadde lite håp om at jeg skulde kunne klare det; men det vilde jo ikke hjelpe det minste om han også kastet sig i vannet. Han sa efterpå at det var de verste øieblikk han hadde gjennemlevet. Men når jeg så igjen vendte mig rundt, og så at jeg var kommet kajakkene nærmere, da steg motet, og med nye krefter tok jeg i. Efter hvert følte jeg dog at lemmene stivnet mer og mer og blev rent ufølsomme; jeg skjønte at det neppe vilde vare lenge før jeg ikke kunde røre dem mer. Men nu var det heller ikke så langt igjen; kunde jeg bare holde ut ennu en liten stund, så vilde vi være berget, og jeg drog på. Mattere og mattere blev takene; men kortere og kortere blev også avstanden; jeg begynte å tro jeg skulde nå frem. Endelig kunde jeg strekke hånden op efter skien som lå tversover akterut; jeg fikk tak, fikk halet mig inn til kajakk-kanten, og mente vi var berget. Vilde så heise mig op; men hele kroppen var nu så stiv av kulde at det var rent uråd. Et øieblikk trodde jeg at det likevel var for sent: jeg skulde nå så langt, men ikke orke å komme opi. Men om en stund fikk jeg slengt det ene benet op på kanten av kjelken som stod på dekket, og fikk på den måten hvelvet mig oppå. Nu satt jeg der, men så stiv av kulde at jeg hadde vanskelig for å ro. Det var heller ikke lett å komme til med det i de sammenbundne kajakker; å løse dem fra hverandre var det ikke tid til; før jeg hadde fått det arbeide ferdig vilde jeg ha stivnet; det gjaldt å ro av alle krefter for å holde varmen, — og så smått seg det da mot vinden innover til iskanten. Kulden hadde gjort mig ufølsom over hele kroppen; men når vindpustene kom, isnet det like fullt tvers igjennem alle lemmer, der jeg stod i den tynne våte ullskjorten. Jeg skalv og hakket tenner så jeg mest ikke sanset; men ennu kunde jeg føre åren, og varm vilde jeg jo bli når jeg bare kom tilbake på isen igjen. Der lå to alker for baugen — tanken på å få fugl til kvelds var for fristende, det knep jo med maten nu. Jeg fikk fatt i børsen og skjøt dem i ett skudd. Ved smellet skvatt Johansen til, fortalte han siden; han kunde ikke forstå hvad jeg tok mig for der ute, tenkte der var hendt en ulykke. Men da han så mig ro om og plukke op fugler, trodde han jeg var gått fra forstanden. Endelig fikk jeg kavet mig opunder isen; men strømmen hadde drevet mig langt av fra vår landingsplass. Johansen kom nedover langs iskanten, hoppet ut i kajakkene, og nu nådde vi snart dit op igjen. Det var ikke mer enn såvidt jeg kunde krabbe inn på isen, og mens jeg ristet og skalv, rev Johansen av mig de våte plaggene, fikk på mig litt tørt som jeg ennu hadde i behold, bredde så soveposen ut på isen, og jeg stappet mig godt nedi, mens han dynget over mig med seil og alt det han kunde finne, for å holde den kolde luften ute. Der lå jeg da lenge og skalv og hikstet; men litt efter litt kom varmen tilbake. Mens Johansen laget teltet i stand og kokte kveldsmat av mine to alker, sov jeg blidelig inn. Han lot mig sove i ro, og da jeg våknet, hadde alt kveldsmaten lenge stått ferdig og surret over ilden. Alker og varm suppe slettet snart ut det siste spor efter den kolde svømmeturen.

Da strømmen var stri her, og der ingen seilevind var, måtte vi passe tidevanns-skiftet for ikke å få strømmen imot, og det var først sent på kvelden næste dag at vi drog videre igjen. Vi rodde på, og det gikk fort med oss til ut på morgensiden (14. juni), da vi kom til noen svære hvalrossflokker på isen. Vår kjøttforsyning var helt opbrukt, og av spekk var det heller ikke mange stykkene igjen. Helst skulde vi jo hatt en bjørn, men vi møtte ikke noen, og da var det kanskje best å ta til takke med hvalross. Vi la til, og gikk inn på den svære flokken bak oss. En unge vilde være lettest å rå med, og her var det flere av dem. Jeg skjøt først en ganske liten en, så en til. De voksne dyrene skvatt op ved smellet, så sig om, og ved siste skudd begynte flokken å gå i vannet; men mødrene vilde ikke gå fra sine døde unger. Den nærmeste snuste på sin og skubbet til den; kunde ikke skjønne hvad som var i veien — den så jo bare at blodet sprøitet tit av hodet. Den jamret og klaget sig som et menneske. Da flokken endelig tok på å rause ut, skubbet den ungen foran sig mot vannet. Jeg blev redd for å miste byttet og sprang frem for å berge det. Men den var for snar for mig, den tok ungen under den ene framsveiven, og som et lyn var den ute og forsvant i dypet. Det samme gjorde den andre moren. Jeg skjønte ikke hvordan det hele var gått til, blev stående ved kanten og stirre ned efter dem — jeg syntes ungene måtte komme flytende op igjen; men de var og blev borte. Jeg gikk da mot en annen flokk; der var også unger, og jeg skjøt en av dem, men klok av skade skjøt jeg også moren. Det var et rørende syn å se henne bøie sig over den døde ungen før hun selv blev skutt, og nu i døden lå hun og holdt over den med den ene framsveiven. Så hadde vi da kjøtt og spekk nok for lang tid, og det tilmed det som lekkert var — ribbene og brystet av ungen smaker som sauesider. Dertil kom et dusin alker, så vårt spiskammer var vel forsynt med god mat nu. Og trengte vi mere, var vannet fullt av alker og annet kjøtt, så nu var det ingen nød.» Det var et utall av hvalross i vannet; når jeg setter dem til minst 300, sier jeg sikkert ikke for meget.

«Klokken halv to næste morgen (mandag 15. juni) drog vi videre i vakkert stille vær. Da det vrimlet av hvalrossflokker, likte vi ikke videre å ro enkeltvis og hadde for sikkerhets skyld kajakkene sammenbundet en stund. Vi visste jo at de kunde være nokså nærgående, de karene. Dagen før hadde de dukket op like ved siden av min kajakk og fulgte lange stykker hakk i hæl efter oss, riktignok uten å gjøre noe vondt. Jeg var mest tilbøielig til å ta det hele for nysgjerrighet, og trodde at de i grunnen var ufarlige. Johansen var mindre sikker på det; han syntes vi hadde erfaring for det motsatte, og fremholdt at forsiktighet iallfall ikke kunde skade. Hele dagen så vi flokker, og rett som det var klemte de sig inn på oss rundt kajakkene. Vi fulgte langs med iskanten, og når noen kom vel nær, la vi inn til, helst over en isfot. En stor flokk rodde vi forbi på isen; vi hørte dem lenge raute som kuer der inne. — Det gled godt fremover langs landet; men uheldigvis lå det skodde over det, så på flere steder var det umulig å avgjøre enten der var sund eller breer mellem de mørke bergflekkene som vi skimtet der inne.» Jeg vilde så gjerne sett litt mere av dette landet; min mistanke om at vi var i nærheten av Leigh-- Smiths opholdssted var blitt sterkere og sterkere.

«Da vi rodde videre utpå morgensiden, hadde vi på en stund ikke sett synderlig til hvalross, og fant farvannet tryggere. Så så vi en enkelt omstreifer dukke op et stykke forut. Johansen, som nettop var foran, la inn på en isfot, og skjønt jeg i grunnen mente at denne forsiktigheten var overdreven, vilde jeg legge inn på utsiden av ham. Jeg var ikke nådd så langt før hvalrossen med ett skjøt op på siden av mig, kastet sig inn på kanten av kajakken, tok innover dekket med den ene framsveiven, og mens den søkte å kantre mig, hugg den i kajakksiden. Jeg holdt igjen det jeg kunde for ikke å bli kvelvet, og rammet til dyret i skallen med åren det jeg orket. Enda et tak tok den i kajakken, og krenget mig over så dekket næsten kom under vannet; så slapp den og reiste sig helt op. Jeg grep efter børsen; men i det samme kastet den rundt og blev borte likeså plutselig som den var kommet. Det hele var skjedd i et øieblikk, og jeg vilde nettop si til Johansen at det var heldig vi var sluppet så uskadd også fra det eventyret, da jeg merket at benene blev våte. Jeg lydde efter og hørte vannet sildre inn i kajakken under mig. Jeg skyndte mig å vende den og renne den inn på isfoten, men der sank jeg også. Det gjaldt å komme ut av den og op på isen, kajakken rant stadig fullere. Iskanten var høi og løs; men jeg nådde op, og ved å krenge den synkende kajakk over til styrbord, så lekken kom over vannet, fikk Johansen berget den frem til et sted hvor iskanten var så lav at vi kunde trekke den op. Alt jeg hadde svømte i vannet der inne og var blitt gjennembløtt. Det jeg treger mest på er at det er kommet vann i fotografiapparatet, kanskje er mine dyrebare fotografier ødelagt. Nu ligger vi da her, med alt vårt gods bredt ut på tørk, og med en kajakk som må lappes, før vi kan komme ut til hvalrossen igjen. Det er en dugelig flenge den har gjort, vel en seks tommer lang; men heldig var det at den ikke traff mig i låret med den tannen; slemt var det vel også blitt hadde vi vært utpå et stykke, og ikke nettop ved et sådant høvelig sted av iskanten hvor der var fot. Soveposen var søkkvåt; vi vridde den så godt vi kunde, vrengte hårene ut, og har hatt en ypperlig natt i den.»

Samme dag om kvelden: «Har idag lappet min kajakk, og så har vi gått over alle sømmene i begge to med stearin, så nu håper vi vi skal kunne fare videre i helt tette kajakker. Imens ligger hvalrossene her utenfor og glaner på oss med sine store runde øine, grynter og blåser; av og til kommer de krabbende op på iskanten, som om de vilde inn for å jage oss ned.» 

————————————
1. Skrivfeil for 102° ø. l.
2. Egentlig ligger jo øene litt nordligere.
3. Jacksons Kapp M’Clintock.
4. Dette var på sydsiden av Jacksons Kapp Richthofen, det nordligste punkt Jackson hadde nådd tidligere samme vår.
5. Det viste sig siden å være Hooker Island.
6. Det viste sig å være Nortbrook Island.
7. Sundet mellem Northbrook Island og Bruce Island på den ene side og Peter Head på Alexandra Land på den annen.
8. Kapp Barents.


XIII. ET MØTE 

Tirsdag den 23. juni.
«Do I sleep? Do I dream?
Do I wonder and doubt?
Are things what they seem?
Or are visions about?»

Hvad er hendt? Jeg kan næsten ikke fatte det ennu. For omskiftelser det stadig er i dette liv på vandring! For få dager siden på svøm i isvannet for bare livet, angrepet av hvalross, levende et villmannsliv, som vi har gjort det i mer enn et år nu, og sikker på å ha en lang reise over is og sjø gjennem ukjente trakter foran oss før vi vilde møte andre menneskelige vesener, en reise full av de samme omskiftelser, de samme skuffelser som vi er blitt så vant til og så nu å leve en civilisert europeers liv, med overflod av vann, såpe, håndklær, rene bløte ullklær, bøker og alt det vi har sukket efter i over et år!

Det var først over middag den 17. juni jeg tørnet ut for å lage frokost. Jeg hadde vært nede ved iskanten og hentet saltvann til suppen, gjort op varme, skåret op kjøtt i gryten, og hadde alt tatt av den ene komagen for å krype i posen igjen, da jeg så at skodden over landet hadde lettet noe. Jeg fant det best å nytte leiligheten og se mig litt om, tok på komagen igjen, og gikk op på kosset ved siden av oss. En svak luftning kom inne fra landet, og førte en forvirret larm av tusen fuglerøster med sig fra berget der inne. Som jeg lyttet til denne bølge av liv og rørelse, så flokker av alker trekke frem og

tilbake over hodet på mig, og lot øiet følge kysten innefter, stanse ved nakne mørke bergvegger, streife over kolde isflater og breer, i et land som jeg trodde usett av menneskeøie og urørt av menneskefot, hvilende bak sin skoddekappe i arktisk majestet, — da hørte jeg med ett en lyd så lik hundegjøing at jeg skvatt til . . . det kunde ikke være annet; — men det var bare et par bjeff. Jeg anstrengte øret, men hørte ikke mere — bare den samme boblende larm av tusener av fugler. Jeg hadde visst allikevel tatt feil, det var vel bare alker jeg hørte, og igjen fulgte øiet sundene og øene vestover. Da kom nye hundebjeff, først enkelte, så full los; en med grovt mål og en med grannere. Der var ikke lenger rum for tvil, og i det samme husket jeg også at jeg dagen før hadde hørt to smell som jeg først syntes var skudd, men senere hadde bortforklart som smell i isen. Jeg ropte ned til Johansen at jeg hørte hunder i landet innenfor. Han skvatt op av posen, hvor han lå og sov, og tumlet ut av teltet . . . Hunder? Han kunde ikke fatte meningen; måtte op og høre med egne ører, mens jeg laget frokosten ferdig. Et par ganger hørte han virkelig noe som kunde forklares som hundegjøing; men så druknet det igjen i fuglestemmer, og når alt kom til alt, var det nok ikke annet jeg hadde hørt heller, mente han. Jeg sa han fikk tro hvad han vilde; avsted vilde nu jeg like fullt, fortest mulig, og var bare utålmodig efter å få slukt frokosten. Den siste rest av maismelet hadde jeg helt i suppen — innen kvelden fikk vi sikkerlig nok av melspiser. Mens vi spiste, snakket vi om hvem det kunde være, landsmenn eller engelskmenn. Hvis det nu var den engelske ekspedisjon til Franz Josefs Land som var påtenkt da vi reiste ut, hvad skulde vi da gjøre? «Å vi får vel bare bli hos dem et par dager,» mente Johansen, «og så får vi dra videre til Spitsbergen; for ellers vil det dryge for lenge før vi kommer hjem.» Vi var enige om det — men litt god reiseproviant skulde vi sandelig få av dem! Mens jeg var borte, skulde Johansen bli og ta vare på kajakkene, så de ikke drev av med isen. Jeg fikk frem skiene, kikkert og børse, og var klar. Før jeg drog, måtte jeg op enda en gang og lye, og se ut en vei gjennem denne ulendte isen mot landet. Men ikke en lyd som hundegjøing mere, bare buldrende alker, skrattende alkekonger, og skrikende krykkjer — var det allikevel dem jeg hadde hørt? Jeg gikk avsted i tvil. Da så jeg foran mig

friske slag. Efter rev kunde det vanskelig være; de var for store. Men hundeslag? Kunde en hund ha vært ikke mere enn et par hundre skritt fra oss om natten, uten at den hadde gjødd, og uten at vi hadde hørt den? Det syntes ikke rimelig. Men hvad var det så? Ulv? I underlige tanker, mellem tro og tvil, gikk jeg videre. Skulde alt vårt slit, alle våre sorger, savn og lidelser slutte her? Det forekom mig utrolig, og dog — — og ut fra tvilens tåkeland begynte vissheten endelig å demre. — Da nådde på ny en strøm av hundebjeff øret, tydeligere enn før, flere og flere slag så jeg som ikke kunde være efter annet enn hunder; innimellem reveslag, men så små de så ut nu! Så gikk en lang stund, ingenting å høre uten fuglelarm. Atter tvil. Kanskje var det bare drøm det hele? Men så husket jeg hundeslagene; de i det minste var da virkelighet. Men hvis her var mennesker, kunde vi knapt være på Giles Land eller et nytt land, som vi hadde trodd hele vinteren; vi måtte altså likevel være på sydsiden av Franz Josefs Land, og den var riktig den mistanken som jeg hadde fått for et par dager siden: vi var kommet syd gjennem et ukjent sund og ut mellem Hooker Island og Northbrook Island, og var nu utfor den siste ø — tross den uløselige strid med Payers kart.

Det var med en underlig blanding av følelser jeg fant mig vei innover mot land gjennem denne mengde av koss og ujevnheter. Med ett mente jeg å høre en menneskestemme huje, en fremmed stemme, den første på tre år. Hjertet banket, blodet strømmet til hjernen, jeg sprang op på et koss og hujet med mine lungers kraft. Bak den ene mannestemme midt i isørkenen, dette bud fra livet, stod hjemmet og alt hjemmet rummet — jeg så ikke annet, mens jeg bante mig vei frem mellem flak og skrugarer så fort som skiene kunde bære mig. Snart hørte jeg rop igjen, så også fra en skrugar en mørk skikkelse som beveget sig mellem kossene. Det var en hund; men lengere unda kom en annen skikkelse ... et menneske! Hvem? Jackson eller en av hans feller? eller kanskje en landsmann? Vi nærmet oss hurtig hverandre, jeg viftet med hatten, han gjorde det samme. Jeg hørte ham snakke med hunden. Jeg lyttet. Det var engelsk, og som jeg kom nærmere, trodde jeg å dra kjensel på Mr. Jackson, som jeg mintes jeg en gang hadde sett. Jeg lettet på hatten, vi rakte hverandre hånden: «How do you do?» — «How do you do?» Over oss tåketaket, som lukket

verden omkring ute, under oss den ulendte opskrudde drivis, og innenfor skimtet en så vidt litt av landet — bare is, breer og skodde. På den ene side den civiliserte europeer i rutet engelsk drakt, høie guttaperka vannstøvler, vel barbert og frisert, med en duft av parfymert sepe, som på lang avstand var merkbar for villmannens skjerpede sanser, — på den annen side villmannen, klædd i skitne filler, svart av tran og sot, med langt ugreid hår og bustet skjegg, med et ansikt hvis naturlige blonde farve umulig kunde skjelnes gjennem det tykke lag, som en vinters anstrengelser med varmt vann, mose, filler, og til slutt kniv forgjeves hadde søkt å fjerne. Ingen ante hvem han var, eller hvor han kom fra. Jackson: «I am dam'd glad to see you.» — «Thank you, I also.» — «Have you a ship here?» — «No, my ship is not here.» Jackson: «How many are there of you?» — «I have one companion at the ice-edge.» Mens vi pratet videre, hadde vi begynt å gå innover mot land. Jeg gikk ut fra at han hadde kjent mig igjen, eller iallfall forstått hvem som skjulte sig bak dette ville utseende, trodde ikke at en rent fremmed vilde blitt mottatt så hjertelig. Da stanset han med ett, ved en tilfeldig ytring fra mig, så mig stivt inn i ansiktet og sa hurtig: «Arn't you Nansen?» — «Yes, I am.» — Jackson: «By Jove, I am glad to see you.» Og han grep min hånd og rystet den enda en gang, mens hele ansiktet blev et eneste velkommen, og gleden over det uventede møte strålte fra de mørke øinene. Jackson: «Where have you come from now?» — «I left the Fram in 84° N. lat., after having drifted for two years, and I reached the 86° 15' parallel, where we had to turn and make for Franz Josef Land. We were, however, obliged to stop for the winter somewhere north here, and are now on our route to Spitzberg.» — Jackson: «I congratulate you most heartily, you have made a good trip of it, and I am awfully glad to be the first person to congratulate you on your return.» Enda en gang grep han min hånd og rystet den trofast. Vanskelig kunde det vært mere velment, det håndslaget var mer enn form. På sin gjestfri engelske vis sa han straks at han hadde «plenty of room» for oss, og at han ventet skibet sitt hver dag. Med «plenty of room» opdaget jeg siden han mente at der ennu var noen kvadratfot på gulvet i hytten deres som ikke var optatt om natten av hans sovende feller. Men «hvor der er hjerterum, er der alltid husrum». Så snart

jeg kom til orde, spurte jeg hvordan det stod til hjemme, og han fortalte at både min hustru og mitt barn var i beste velgående, da han reiste for to år siden. Så kom turen til Norge og den norske politikk; men den visste han ikke noe om, og jeg tok det som et tegn på at der også måtte være bra. Han spurte nu om vi ikke med en gang kunde gå ut og hente Johansen og våre saker. Jeg mente det blev tungt for oss å trekke dem over denne opskrudde isen; hvis han hadde folk nok, vilde det sikkert være bedre å sende dem ut. For å varsko Johansen om vårt møte, fyrte vi to skudd hver. Snart møtte vi flere menn. Det var Mr. Armitage, næstkommanderende, Mr. Child, kjemiker og fotograf, doktoren Mr. Koetlitz. Da de kom nær, gav Jackson dem et vink og lot dem forstå hvem jeg var. Atter blev jeg hilst hjertelig velkommen. Enda flere møtte vi: botanikeren Mr. Fisher, Mr. Burgess, og finnen Blomquist. Fisher har siden fortalt mig at han hadde trodd det måtte være mig da han først så en mann der ute på isen; men han kom rent fra den tanken da han møtte oss, for han hadde sett mig omtalt som blond, og her så han er mørk mann med ravnsort hår og skjegg. Da de var der alle sammen, sa Jackson at jeg hadde nådd 86° 15' n. br., og fra syv kraftige struper fikk jeg et tredobbelt engelsk hurra, så det ljomet bortover iskossene. Straks sendte Jackson karene avsted for å hente kjelker og gå ut til Johansen, mens vi gikk videre innover mot huset, som jeg nu mente å kunne se på stranden. Jackson fortalte mig at han hadde brever til mig hjemmefra, og både ifjor vår og nu i våres hadde han hatt dem med sig nordover, for den mulighet at vi kunde møtes. Vi fant ut at han i mars måned måtte ha vært ikke så langt sønnenfor vår vinterhytte[1]; men der måtte han vende, da han blev stanset av et åpent vann, det samme åpne vannet som vi hadde sett mørk luft over hele vinteren. Først da vi kom op nær husene, spurte han nærmere om «Fram» og vår drift, og jeg fortalte i korthet vår saga. Han sa mig senere at han hele tiden siden vi møttes hadde trodd at skibet var ødelagt, og at vi to var de eneste overlevende av ekspedisjonen; han mente å ha lest et sørgmodig uttrykk i mitt ansikt da han først spurte om skibet, og var siden engstelig for å berøre det emne mer, ja han hadde endog i stillhet advart sine menn om ikke å spørre. Det var først ved en ytring av mig at

han kom på det rene med sin villfarelse, og begynte å forhøre sig nærmere om «Fram» og de andre.

Så kom vi til huset, en lav russisk tømmerhytte; den lå på en flat terrasse, en gammel strandlinje under fjellet, 50 fot over sjøen. Der var også en stallbygning[2] og fire runde telthus til å gjemme utrustning i. Vi trådte inn, en lun og varm rede midt i disse øde vinterlige omgivelser, tak og vegger trukket med grønt klæde, rundt om hang fotografier, raderinger, lystrykk, overalt hyller med bøker og instrumenter, under taket klær og skotøi på tørk, og fra den lille ovnen midt på gulvet i det koselige rummet strålte en varmende kullild gjestfritt imot oss. En selsom følelse kom over mig, som jeg sank ned i en makelig stol i disse uvante omgivelser. Med et strøk av den skiftende skjebne var ansvar og sorger feiet vekk fra et sinn de nu hadde knuget i tre lange år, og tre års lengsler blev vugget mot den demrende dags gylne solskinn. Ens plikt var gjort, ens verk var endt, nu kunde en hvile, hvile og vente. — Bare «Fram» . . .!

En pakke, omhyggelig tilloddet i blikk, blev rakt mig; det var to år gamle brever fra Norge. Med skjelvende hender og bankende hjerte fikk jeg den åpnet — der var tidender, bare gode tidender hjemmefra. En vidunderlig mild ro sank over sjelen.

Litt efter litt fikk jeg høre hvad der var hendt i verden det første år efter vår avreise. Så var det mat. Hvor det smakte å få brød, smør, melk, sukker, kaffe, og alt det de lange månedene hadde lært oss å undvære og dog lenges efter! Men toppunktet av velvære kom da jeg kunde kaste av alle de skitne fillene, få et varmt bad, og bli så ren som det var mulig i én vending. Så rene bløte klær fra topp til tå, det lange håret klippet, det bustete skjegget raket av, og europeeren begynte igjen å komme til syne. Så ufattelig velgjørende det er å kunne ta på klærne sine uten å bli fettet, og å kunne røre sig uten å kjenne dem klisse til kroppen ved hver bevegelse!

Det varte ikke så lenge, før Johansen og de andre kom efter med kajakkene og våre greier. Han fortalte at disse varmhjertede englendere hadde gitt ham og det norske flagg et kraftig hurra, da de kom og så det heist på en skistav ved siden av den høie

bambusstangen med en skidden ullskjorte på, som han efter min ordre hadde satt op, for at jeg skulde kunne finne tilbake til ham. På veien hit hadde de ikke tillatt ham å røre kjelkene; han fikk bare gå ved siden av som passasjer, og han sa at av alle de måter vi hittil hadde fart over drivisen på, var denne uten sammenligning den makeligste. Han blev ikke mindre gjestfritt mottatt i hytten, og snart gjennemgikk han den samme forvandling som jeg. Jeg kjenner ikke lenger igjen min kamerat fra den lange vinternatten, søker forgjeves spor efter den tateren som vandret op og ned på stranden under de bratte urene og mørke basaltveggene utenfor den lave underjordiske hytten; den sotete huleboeren er forsvunnet, og i hans sted sitter en velnæret europeisk grosserer i en makelig stol, damper vekk på en snadde eller en cigar med en bok foran sig, og strever med å lære engelsk som best han kan. Overraskende er det at vi begge har tiltatt adskillig i vekt, siden vi forlot «Fram». Selv veide jeg nu da jeg kom hit omtrent 92 kilo, eller omkring 10 kilo mer enn da jeg gikk fra «Fram», mens Johansen veier 75 kilo og har tiltatt 6 kilo. Det er altså virkningen av en vinter på bare bjørnekjøtt og fett i et arktisk klima. Det ligner ikke ganske tidligere erfaringer; det er vel vår dovenskap som har gjort det.

Og så lever vi da her i ro og stillhet, og venter på skibet hjemmefra, og hvad fremtiden vil bringe, mens der blir gjort alt for å få oss til å glemme en vinters savn. Vanskelig kunde vi kommet i bedre hender — den makeløse gjestfrihet og vennlighet vi på alle måter møter, og det velvære vi føler, lar sig ikke beskrive. Er det års savn av andre menneskers selskap, er det felles interesser, som trekker oss så nær til disse menn i disse øde traktene? Aldri blir vi trette av å snakke, og det er som hadde vi kjent hverandre i år, og ikke møtt hverandre første gang for bare noen dager siden.»

«Onsdag den 24. juni. Altså tre år siden vi reiste hjemmefra . . . Mens vi satt ved middagsbordet om kvelden, kom Hayward, kokken, farende inn og sa at der var bjørn utenfor. Vi gikk ut, Jackson med fotografiapparat og jeg med rifle. Vi så hodet av bjørnen over strandkneiken; den været mot hytten, mens et par hunder stod i ærbødig avstand og gjødde. Da vi gikk nærmere, kom den helt opover kanten mot oss, den stanset, viste tenner og hvæste, vendte sig rundt, og gikk

langsomt tilbake mot stranden. Jeg gav den en kule i bakdelen nettop som den forsvant ned bak kneiken, og så en kule i venstre bog. Omringet av et par hunder tok den stand, hundene blev stadig dristigere, og bjørnen rent rasende; den gjorde et jump først mot den ene hunden, fikk tak over ryggen og kastet den et langt stykke bort over isen, så mot den annen, fikk tak i en labb og rev den ene tå stygt op; så fant den en gammel blikkboks, bet den flat, og kastet den langt av gårde; den var vill av raseri. En kule bak øret gjorde ende på det. Det var en binne med melk i brystene; der var dog intet foster, og ingen unge blev opdaget i nærheten.»

«Søndag den 5. juli. Da Jackson og doktoren var oppe i fjellet og skjøt alker om kvelden, begynte hundene å holde et syndig leven; og «Nimrod», som står bundet her utenfor veggen, pep og knistret på en mistenkelig måte. Armitage gikk ut. En stund efter kom han rolig inn igjen og spurte om jeg hadde lyst til å skyte en bjørn. Jeg fulgte ham med rifle og fotografiapparat. Bjørnen hadde tatt sin tilflukt til et lite isfjell i syd for huset og lå flat på toppen av det, mens «Misere» og et par av hvalpene stod rundt foten av fjellet og gjødde iherdig. Da vi nærmet oss, tok den flukten utover isen. Holdet var langt; men jeg var så heldig å treffe den i bakdelen, og nu søkte den tilflukt på et nytt isfjell. Her kunde jeg komme nærmere. Den var truende sint; da jeg nærmet mig innunder fjellet hvor den stod, viste den tenner, fræste, og gjorde flere ganger tegn på å ville hoppe ned på hodet mitt. I en fart fikk jeg da riflen op istedenfor fotografiapparatet. Den skrapte vekk den løse sneen under sig for å få bedre fotfeste til spranget. Men det kom ikke. Jeg byttet igjen riflen med fotografiapparatet. Jackson var også kommet til med sitt kamera på den andre siden. Da vi hadde fått de billedene vi ønsket, skjøt vi den; det var en sjelden stor binne.»

Noe av det første vi gjorde da vi kom til Mr. Jacksons stasjon var naturligvis å få en sammenligning mellem våre ur og hans kronometer. Mr. Armitage var også så elskverdig å ta omhyggelige tidsobservasjoner for mig. Det viste sig at vi ikke hadde vært så langt fra det riktige som vi hadde trodd. Den stand vi hadde antatt for urene var omtrent 26 minutter feilaktig, det gjør altså 6 1/2° i lengde. Ved en lengere sammenligning av Mr. Armitage's så vi også at urenes gang var

meget nær det vi hadde antatt. Ved hjelp av disse oplysninger blev jeg i stand til å få regnet ut våre lengdeobservasjoner noenlunde nøiaktig, og her, hvor det igjen var tilgang på papir, tegne- og skrivesaker, og alt det vi hadde ønsket å ha om vinteren, tok jeg på å lage en kartskisse over Franz Josefs Land, slik som jeg mente det måtte være efter våre iakttagelser. Mr. Jackson tilbød mig velvillig å benytte et kart han hadde gjort over den del av øene som han hadde fart over. Derved slapp jeg meget arbeide med å utregne mine egne observasjoner og peilinger i den del av landet. Ved å sammenstille Payers, Leigh Smiths og Jacksons karter med våre iakttagelser fikk jeg i stand en skisse. Meget av Payers kart fikk jeg til å stemme godt med våre iakttagelser og observasjoner. Men den gåten vi hadde grublet over hele vinteren, den stod der fremdeles like uløst: hvor var Rawlinsons Sund, hvor var Dove Gletscher og hele nordre delen av Wilczek Land, hvor var de øene Payer har kalt Braun Insel, Hoffmann Insel, og Freeden Insel? Et par av øene kunde kanskje finnes; men andre var og blev borte. Jeg grundet i begynnelsen meget over hvordan en sånn feiltagelse kunde slippe inn på et kart av en mann som Payer, som har så stor erfaring som topograf, og hvis karter forøvrig bærer preget av stor omhyggelighet og nøiaktighet, en mann som jeg alltid har beundret for hans dyktighet som polarreisende. Jeg undersøkte hans reiseberetning. Der fant jeg at han uttrykkelig omtaler, at i den tid han for langs med denne Dove Gletscher hadde han meget tåke, som helt dekket landet. Men en dag sier han: «Det så på denne bredde (81° 23') ut som om Wilczek Land plutselig hørte op; men da solen jog de drivende tåker vekk, så vi den uhyre bres glinsende høiflate (Dove Gletscher) stirre over til oss i et næsten ubrutt hvitt. I nordøstlig retning kunde vi bare følge landet inntil Kapp Buda-Pest i det tåkegrå fjerne. Men dette syn stred mot landets totalinntrykk, som nemlig stemmer med Spitsbergens topografiske karakter; ti breer av usedvanlig størrelse forutsetter et utstrakt land bakenom.» Skjønt det efter dette kan se ut som de har hatt klarvær den dagen, må der like fullt ha vært tåkebanker som har bundet Hvidtenland sammen med Wilczek Land sønnenfor, og har strakt sig nordover hen mot Kronprins Rudolfs Land. På disse tåkebankene har solen skinnet så det har glitret i dem, og man har kunnet ta dem for breer og

sammenhengende land. Jeg har nu så meget lettere for å forstå en slik feiltagelse da jeg jo hadde gjort mig skyldig i nettop det samme. Hadde ikke, som ovenfor fortalt, været om kvelden den 11. juni klarnet av, så vi fikk se sundet mellem Northbrook Island og Peterhead (Alexandra Land), så hadde vi blitt i den tro at her var sammenhengende land, og vilde vel ha tegnet det slik, hvis vi uten andre oplysninger skulde gjort et kart over det strøket.

Mr. Jackson og jeg drøftet flere ganger hvilke navn vi skulde gi de land vi hadde reist over. Jeg spurte ham om han hadde noe imot at jeg kalte det landet vi hadde overvintret på for Frederick Jacksons Ø, som et lite bevis på vår takknemmelighet for den gjestfrihet han hadde vist oss.

Landet ved Kapp Flora viste sig i geologisk henseende å være et meget interessant strøk, og så ofte tiden tillot det, var jeg derfor ute på undersøkelser, enten alene eller som oftest sammen med den engelske ekspedisjons læge og geolog Dr. Koetlitz. Mangt et streiftog hadde vi sammen op og ned ad disse bratte urene, på jakt efter forsteninger, som det på enkelte steder var mange av. Fra stranden og op til en høide av omtrent 200 meter bestod grunnen av en bløt lere, iblandet med knoller av en rødbrun lersandsten, som forsteningene særlig fantes i. På flere steder hadde Dr. Koetlitz funnet tynne brunkullag i leren. Forstenet tre var der også meget av. Over denne lerformasjon lå der basalt i en mektighet av nye 200 meter.

Efter vårt lange uvirksomme liv i vinterhiet var det en bratt overgang nu med ett å få leilighet nok til videnskapelig arbeide igjen.

Men der var også en annen adspredelse. Blev hjernen trett av det uvante arbeide, kunde jeg sammen med Jackson ta en tur op til toppen av uren for å skyte alker, som det vrimlet av der oppe under basaltveggene. De satt hundrevis på hyllene og avsatsene opefter veggene over oss; på andre steder lå krykkjene på sine reder; det var et liv og røre som var vederkvegende. Mens vi stod der oppe, fløi alkene i flokker frem og tilbake over oss, og rett som det var hentet vi en eller to ned når de kom forbi. Men hver gang det smalt, så det dundret og gav ekko i bergkløftene bortefter, da suste tusener av fugler med skoggrende larm ned fra avsatsene. Det var som et vindkast hadde

sendt mektige støvskyer utover fra kammen der oppe; men litt efter litt vendte de tilbake til redene sine — og mange falt på veien for våre børser. Det var en god hønsegård Jackson hadde her, og han drog også nytte av den. Næsten daglig hørte vi smellet av børsen hans oppe fra uren, og stekte alker var det omtrent hver eneste middag. Om høsten blev der samlet et stort oplag av dem for vinteren. Til andre tider var Jackson sammen med Blomquist oppe og samlet egg. De drog en stige med sig, og ved hjelp av den krabbet Jackson opefter de loddrette bergveggene. Dette eggrøveri huet mig mindre, det så så halsbrekkende ut oppe i de løse basaltveggene, hvor stenene ustanselig rapet vekk under en, og jeg innlot mig ikke på det. Men ikke skal jeg nekte for at eggene smakte fortreffelig både bløtkokte til frokost og som pannekake til middag. Det var ellers merkelig hvor tungt det kjentes å gå i bratte stigninger. Jeg minnes vel den første gangen jeg skulde følge Jackson opefter uren. For hvert hundre skritt måtte jeg stanse og puste ut; det skyldtes vel den lange stilleliggingen, kanskje var jeg også en del anemisk efter den siste vinteren i hiet. Men det var vel ikke bare det; selve høiden og brattheten generte mig, og det var som jeg blev svimmel der oppe, og jeg hadde svært vanskelig for å komme ned igjen, vilde helst sitte på enden og skure utover. Efter en stund gav det sig noe, og jeg blev mer vant til høiden igjen. Jeg blev også mindre andpusten, og på slutten kunde jeg gå opover uren mest som et normalt menneske.

Imens led det med tiden, og vi så ennu ikke noe til den engelske skuten. Johansen og jeg begynte å bli litt utålmodige, og vi snakket sammen om den mulighet at skibet ikke skulde kunne trenge gjennem isen iår, og at vi måtte bli her vinteren over. Den tanken var ikke synderlig lystelig: å være hjemmet så nær, og dog ikke nå det. Vi angret på at vi ikke straks hadde fortsatt veien mot Spitsbergen, kanskje hadde vi alt nu nådd den meget omtalte jakten. Ja, hvorfor hadde vi også stanset? Å jo, det var lett forklarlig. Disse menneskene var jo så elskverdige og gjestfri at det vilde ha vært mer enn spartansk om vi hadde kunnet motstå. Og så hadde vi jo slitt en del før vi kom hit, og her var en lun koselig rede, hvor en ikke behøvde å gjøre annet enn å vente. Men vente er nu like fullt ikke alltid det letteste arbeide,

og vi begynte for alvor å tenke på igjen å bryte op mot Spitsbergen. Men var der ennu tid til det? Det var midten av juli, og skjønt det vel sannsynlig vilde gå fort nok, kunde der dog møte uventede hindringer, og det vilde ta oss en måned eller mer å nå frem til farvann hvor vi kunde vente å finne en skute der borte. Det blev midten av august, kanskje slutten, og da begynner alt jaktene å vende nesen hjemover. Fant vi ikke en straks, så blev det kanskje ut i september vanskelig nok å få fatt i noen, og så skulde det kanskje like fullt bli en ny overvintring. Nei, da var det bedre å være her; for størst rimelighet var det allikevel for at skuten vilde nå inn hit. Den beste tid for seilas i disse farvannene er august og begynnelsen av september, da er her som regel mest åpent vann, og det fikk vi sette vår lit til; — og så lot vi da tiden gli sin rolige gang videre. Det var også flere enn vi som ventet utålmodig på den skuten. Fire av deltagerne i den engelske ekspedisjon skulde vende hjem denne sommeren efter to års fravær.

«Mandag den 20. juli. Vi begynner å vente mer og mer utålmodig på skuten. Jackson sier at hun skulde vært her i midten av juni, og mener at det flere ganger har vært så åpent vann at hun kunde trengt igjennem. Men jeg har mine store tvil; selv om vi bare så få eller spredte flak, endog fra 500 fots høide, så har ikke det meget å si; der kan være nok lengere syd som stenger. En dag var han og doktoren på toppen av fjellet her; heller ikke derfra så de synderlig is i syd; men like fullt føler jeg mig ikke overtydet — jeg synes alle tidligere erfaringer taler for at der ennu må være drivis nok i havet sønnenfor. Det Jackson sier om at «Windward» allerede i juli forrige år skulde ha nådd igjennem uten å behøve å røre et flak, for det var heller ikke den gang noe å øine herfra, det finner jeg ikke avgjørende. Hvor gjerne vil ikke menneskene skuffe sig! — De siste dagene er det igjen kommet mere is drivende inn fra øst. Jeg lenges efter å komme løs; å bli stengt her vinteren over — — ! Da var det galt vi stanset. Hvorfor fortsatte vi ikke mot Spitsbergen? Da hadde vi vel vært hjemme nu. — Øiet glir utover den uendelige hvite flaten, ikke en mørk stripe av vann; is, is — stengt ute fra verden, fra det bankende liv, som vi nu trodde vi var så nær. Lavt i horisonten en strime blå skyer, . . . langt langt der ute bak isbrynet er åpent vann; der vugger

kan hende skuten på de lange dønningene fra det store hav, skuten som skal bære oss mot de kjente strander, — som bringer tidender fra hjemmet og dem vi har kjær .... Drøm! Drøm om hjem, om skjønnhet! — Villsomme fugl, her i isen og sneen søker du det altsammen forgjeves — drøm om fremtidens gylne gjensyn!»


——————————————
1.  Han hadde nådd Kapp Richthofen, omtr. 35 kvartmil sønnenfor oss.
2. Ekspedisjonen hadde ført med sig flere russiske hester, hvorav én fremdeles var i live.




XIV. HJEM

Søndag den 26. juli. Endelig er skuten kommet! Jeg våknet i
morges ved at en rusket mig i benene. Det var Jackson som med gledestrålende ansikt sa at «Windward» var der. Jeg tumlet op og så ut av vinduet. Der var hun like utfor iskanten, dampende langsomt innover for å finne plass å fortøie på. Underlig igjen å se en skute. Hvor høi riggen syntes! Og skroget, det var som en ø . . . Ombord var bud fra den store verden langt borte.

Der var almindelig røre. Alle mann på benene, i lette kostymer, for å stirre ut av vinduet. Jackson og Blomquist for avsted så snart de hadde fått på sig klærne. Men det varte ikke lenge før Blomquist kom hesblesende tilbake, sendt av den elskverdige Jackson, for å fortelle at alt stod vel til hjemme hos mig, og der var intet hørt om «Fram». Dette var det første Jackson hadde spurt efter. Jeg følte mig lett som en fjær.

Da jeg nærmet mig skuten, blev jeg hilst med jublende hurraer av hele mannskapet, som var samlet på dekket, og der fikk jeg en hjertelig mottagelse av den prektige kaptein Brown, «Windward»s fører, av skibets besetning, og av Dr. Bruce og Mr. Wilton, som begge skulde overvintre hos Jackson. — Vi kom ned i den rummelige og koselige kahytten, og alle slags nyheter blev slukt av lyttende ører, mens en ypperlig frokost med friske poteter og andre delikatesser gled ned forbi en gane som trengte mindre for å tilfredsstilles.»

Det var i sannhet merkelige nyheter vi fikk. En av de første var den at nu kunde de fotografere folk tversigjennem dører som var flere tommer tykke. Jeg må tilstå jeg spisset øren ved den meddelelse. At de kunde fotografere geværkuler som satt inne i kroppen på folk var jo også merkelig, men det bleknet mot dørene. Og så fikk jeg høre om at japaneserne hadde prylt kineserne, og meget annet rart. Ikke minst merkelig var den interesse som hele verden nu syntes å ha fått for de arktiske egne: Spitsbergen var blitt et turistland; et norsk dampskibsselskap (det vesterålske) hadde satt igang fast passasjerrute dit[1], ja de hadde bygget hotell der oppe, der er poståpneri og spitsbergenske frimerker. Og så lå svensken Andrée der nu og ventet på vind for å gå over polen i ballong. Hadde vi fortsatt vår vei til Spitsbergen, var vi altså kommet midt opi alt dette. Hadde truffet hotell og turister og var blitt ført hjem i en moderne komfortabel dampbåt. Det var noe annet enn den fangstjakten vi hadde snakket og drømt om hele vinteren og foregående år.

Folk pleier jo å synes det er morsomt å se sig selv; jeg danner ingen undtagelse fra regelen, jeg skulde gitt en formue for å ha sett oss i vår uvaskede og uforfalskede naturtilstand, slik som vi kom av vinterhiet, midt i en flokk engelske turister og turistinner — jeg undres om der da vilde blitt mange omfavnelser eller shake hands; men jeg tviler ikke på at de nok vilde kikket gjennem ventilhuller og hvorsomhelst de slapp til.

Det blev nu travelt med å losse «Windward» og få ført til land de forråd av proviant, kull, renmose og annet slikt, som den bragte til ekspedisjonen. Både skibets mannskap og den engelske ekspedisjons medlemmer deltok i dette arbeide, og det gikk raskt for sig; de hadde snart jevnet en vei over den ulendte is, og på sledene blev det nu kjørt lass efter lass i land. Efter mindre enn en ukes arbeide var kaptein Brown klar til å gå; nu manglet bare Jacksons brever og telegrammer til hjemmet; de tok ennu noen dager. Imens røk det op med en pålandsstorm, «Windward» kom i drift og måtte søke havn lengere inne, hvor det imidlertid var så grunt at hun bare hadde en til to fot vann under kjølen. Vinden satte isen på, farvannet lukket sig rundt om utenfor, stillingen var en stund mindre hyggelig; men heldigvis nådde ikke isen skuten, og hun undgikk å bli skrudd op på grunn. Efter et par forsinkelser på denne vis slapp «Windward» ut igjen, og nu blev det en febrilsk iver i den lille koloni. De som skulde hjem måtte

gjøre sig reiseklare, og de som skulde bli måtte få bragt sin siste post og andre sendinger ombord. Dette blev ellers vanskelig nok; meget løs is hadde pakket sig sammen utenfor den faste iskanten, så det var ikke lett å komme frem, skuten lå utålmodig der ute og ventet, og kaptein Brown pep uavlatelig i damppipen. Endelig var det iorden, og vi som skulde hjem var alle ombord. Mens solen brøt frem gjennem skyene inne over Kapp Flora, svang vi med hattene og sendte et siste hurra til avskjed innover mot de seks som blev igjen og stod som et lite mørkt punkt der på flaket i den store isensomhet, og den 7. august bar det da for seil og damp og med god bør avsted over den vuggende havflate mot syd.

Lykken var med oss. På nordturen hadde «Windward» hatt meget og vanskelig is å kjempe med, før den endelig brøt sig gjennem og inn til landet. Også nu møtte vi meget is; men den var slakk og forholdsvis lett å komme frem i. Bare på få steder blev vi stanset, og nødt til å bryte oss vei for maskinen. Men så var dette skibet også i gode hender. Med sin lange erfaring som hvalfanger visste kaptein Brown hvordan han skulde ta det op med verre overmakt enn den tynne isen han her hadde å kjempe med. Fra morgen til kveld satt han oppe i tønnen, så lenge der ennu fantes en bete is i farvannet; lite søvn unte han sig; som han mange ganger sa, gjaldt det for ham a bringe oss hjem før «Fram» ennu var kommet; kom den hjem først, skjønte han godt for et slag det vilde gi dem som stod oss nær. Takket være ham, fikk vi da også en hjemreise som var både kort og hyggelig. Ikke kan jeg tenke på disse dagene, på hvor rørende snilde de var mot oss, alle mann ombord, fra kaptein til matros, på den vesle stuerten, når han stakk sitt blide fjes inn i kahytten og spurte hvad han nu kunde gi oss, eller vekket mig om morgenen med sin muntre sang — uten at der kommer en følelse av usigelig velbefinnende og lykke. Så var det jo også det at vi stadig blev vugget nærmere mot hjemmet; vi kunde regne de dager og timer som var igjen til vi skulde nå norsk havn og atter være i verden.

Efter erfaringen på nordturen ventet kaptein Brown å finne lettest vei ved først å styre i sydøstlig retning mot Novaja Semlja, hvor han mente å ha det åpne hav nærmest. Det slo også inn. Efter å ha gått omtrent 220 kvartmil, kom vi ut i åpen sjø i bunnen av en bukt som

skar sig nordover i isen. Det var nettop på rette sted; litt lenger øst eller litt lenger vest, og vi kunde lett ha fått like så mange uker å drive om i isen som vi nu brukte dager til å gå igjennem den på. Endelig, endelig en gang så vi da selve blå havet foran oss, og kursen blev satt rett mot Vardø. Det var så trygt og fritt å kunne la øiet gli utover den blå slette, mens vi drev op og ned på dekket, og dag for dag blev ført nærmere målet. — Som vi en formiddag står og ser utover, stanset blikket ved noe. Hvad var det derute i havbrynet? Jeg sprang op på kommandobrettet, fikk kikkerten for øiet. Den første seiler. Tenk, tilbake i farvann hvor andre mennesker ferdes! — Snart så vi flere, og så ut på dagen fire store kolosser. Om kvelden (den 12. august) skimtet jeg noe mørkt lavt i havbrynet forut. Hvad var det? Jeg så det på styrbords baug; det strakte sig lavt og jevnt sydover. Jeg så mer og mer. Det var land . . . det var Norge — — ! Jeg stod som forstenet og stirret og stirret utover natten på dette lave mørke, og det begynte å sitre en frykt inne i brystet: hvad ventet der på oss?

Da jeg næste morgen kom på dekk, var vi tett under land. Det var en bar og naken strand, næsten ikke mer innbydende enn det landet vi hadde forlatt der oppe i ishavståken; men det var allikevel Norge. De hadde tatt feil av kysten om natten, og var gått for langt nord. Ennu skulde vi få en del strev med å krysse oss sydover mot vind og sjø før vi kunde nå inn til Vardø. Vi gikk forbi flere skuter, og hilste dem med flagget. Vi møtte tollkrysseren; den seilte op på siden av oss; men hos oss hadde den ingenting å gjøre, og ingen slapp ombord. Så kom der los, far og sønn. De hilste på Brown, men ventet ikke på den engelske skuten å treffe en landsmann, og da de hørte mig tale norsk, blev de litt forundret, men aktet ikke større på det. Da Brown spurte dem om de visste hvem jeg var, stirret den gamle mannen lenge på mig, og der trakk op likesom en tvil i hans trekk. Men da navnet Nansen slapp ut av munnen på den hjertevarme kaptein, og han tok mannen om livet og ristet ham i gleden over å kunne bringe ham en slik nyhet, da kom der et uttrykk i den værbitte fiskerens ansikt, en blanding av glede og stivnet forbauselse. Han grep mig i hånden og ønsket mig velkommen tilbake til livet; her hjemme hadde de jo for lenge siden lagt mig i graven. Og så blev der en spørring om nytt fra turen, om nytt fra Norge; men til «Fram» hadde man ennu ikke hørt noe. Det veltet som en sten fra brystet; så skulde de derhjemme da bli spart for den engstelsen.

Så gled «Windward» med alle flagg i topp, stille og upåaktet inn på Vardøs havn. Før ankeret ennu var i bunnen, var jeg i en båt sammen med Johansen, på vei til telegrafstasjonen. Ingen kjente oss igjen på bryggen; den eneste som enset de hjemvendende var en forstandig ku, som stanset op midt i en trang gate og stirret forundret da vi gikk forbi. Det var så hyggelig og sommerlig å se på den kua at jeg hadde lyst til å gå bort og omfavne den. Nu skjønte jeg riktig at jeg var i Norge.

Så kom vi inn på telegrafstasjonen. Jeg la en veldig bunke på disken, og sa at det var noen telegrammer jeg gjerne vilde ha sendt snarest mulig. Det var flere snes av dem, og noen temmelig lange, på et par tusen ord hver. Telegrafbestyreren så litt forskende på mig og på bunken, og tok den rolig op; men idet øiet falt på underskriften på det øverste telegrammet, gikk det en trekning gjennem ansiktet, han snudde sig rundt og gikk bortover til telegrafistinnen, som satt ved bordet. Da han vendte sig igjen og kom hen imot mig, strålte hele ansiktet, og han ønsket mig til lykke og hjertelig velkommen. Telegrammene skulde bli sendt snarest mulig; men det vilde vel ta både netter og dager før de kunde bli ferdig med dem, sa han. Og så begynte da telegrafapparatene å tikke landet og verden utover det samme, at to menn av den norske polarekspedisjon var vendt velbeholdne tilbake, og at jeg ventet «Fram» hjem samme høst. Stakkars de fire telegrafistinnene på Vardø, de fikk et stritt arbeide i de dagene som nu fulgte; for ikke alene skulde alle telegrammene fra mig og mine kamerater sendes; men der strømmet inn hundrer utenfra både til oss to og til folk i byen, som måtte skaffe oplysninger for nysgjerrige sjeler sydpå. De første telegrammene var til min hustru, til Johansens mor, til de andre kameraters nærmeste, til kongen, og til den norske regjering. Det siste var så:


«Statsminister Hagerup.

Har den glede å kunne meddele Dem og den norske regjering at ekspedisjonen har utført sin plan, har trengt igjennem det ukjente polarhav fra strøket nordenfor de Nysibiriske Øer, og har undersøkt strøket nordenfor Franz Josefs Land op til 86° 14’ nordlig bredde. Intet land såes nordenfor 82°.

Løitnant Johansen og jeg forlot «Fram» og ekspedisjonens øvrige medlemmer den 14. mars 1895 på 84° nordlig bredde og 102° 27’ østlig lengde. Vi drog mot nord for å undersøke havet nordenfor «Fram»s rute, og drog derefter til Franz Josefs Land, hvorfra vi er kommet med «Windward».

Venter «Fram» hjem i år.

Fridtjof Nansen.»

Da jeg igjen skulde forlate telegrafstasjonen, fortalte bestyreren at professor Mohn var i byen; han skulde være på hotellet. Mohn, en mann som stod ekspedisjonen så nær, var altså den første venn jeg skulde treffe. Allerede mens vi avleverte våre telegrammer hadde det begynt å sive ut over byen at vi var kommet, og folk stimlet så smått sammen for å se på de to langveisfarere, som skrevet avsted gjennem gatene til hotellet. Jeg stormet inn, spurte efter Mohn. Han var på sitt værelse nummer så og så, het det; men han sov nok middagslur. Hvad respekterte jeg middagslur i det øieblikk? Jeg dundret mot døren og rev den op. Der lå Mohn på sofaen og leste, med lang pipe. Han skvatt op, stirret vilt som et galt menneske på den høie mannen som blev stående på dørstokken; — pipen falt i gulvet, det kjempet i ansiktet, og så brøt det ut: «Kan det være sant? Er det Fridtjof Nansen?» Han var visst redd for sig selv, var redd han hadde et syn; men da han så hørte min velkjente stemme, brøt tårene frem: «Gud være lovet at De ennu er i live!» Og han styrtet i mine armer. Så kom turen til Johansen. Det var en jublende glede i dette gjensyn, og talløse var de spørsmål som falt og blev svart på fra begge sider. Efter hvert som inntrykkene kom og gikk, regnet spørsmålene ned uten sammenheng og næsten uten mening. Det hele var jo så ufattelig, og det varte lang tid før vi endelig kunde nå til å sette oss ned, og jeg på en litt mere sammenhengende måte kunde få greie ut hvad vi hadde oplevet i de tre årene. Men hvor var «Fram»? Hadde vi forlatt den? Hvor var de andre? Var det noe galt på ferde? Det var med engstelse disse spørsmålene kom, det var nok vanskelig å fatte at det ingenting var i veien, og enda hadde vi forlatt vår gode skute. Litt efter litt blev det mulig å gjøre også det forklarlig, og da var alt bare herlighet, champagne måtte inn og cigarer. En annen kjenning sydfra var også i hotellet; han kom inn for å snakke med Mohn, men da han så det var fremmede, vilde han gå igjen. Efter å ha stirret lenge, opdaget han hvem de fremmede var, og blev som naglet til flekken, og så blev der da drukket skåler for ekspedisjonen og for Norge. Det var greit at vi måtte bli der den kveld. Men mens vi satt der inne, hadde byen fått vite navnene på de nykomne gjester, og da vi skulde se ut av vinduet igjen, var hele gaten full av folk, og fra alle flaggstenger innover byen og fra alle master på havnen vaiet det norske flagg i kveldsolen.

Og så kom der strømmende telegrammer, — gode tidender alt ihop. Nu var alle sorger endt. Bare «Fram» manglet ennu; men henne var vi trygge for, hun kom snart.

Det første vi hadde å gjøre her på norsk jordbunn, da vi fikk områdd oss litt, var å se å få forbedret vår garderobe. Men ikke var det lett å komme frem i gatene nu, og stanset vi i en butikk, rant den straks full av folk.

De dagene vi var i Vardø blev vi møtt med overstrømmende gjestfrihet. Her sa vi også farvel til «Windward», som gikk før oss til Hammerfest.

Den 18. august kom Johansen og jeg dit. Overalt på veien hadde man hilst oss med blomster og flagg, og nu da vi seilte inn til Norges nordligste by, var den i festskrud fra strand til øverste bergpynt, og tusener av mennesker var på benene. Til min overraskelse møtte jeg også her en engelsk venn, Sir George Baden-Powell, som lå der med sin prektige yacht «Otaria». Han var nettop kommet fra en videnskapelig ekspedisjon til Novaja Semlja, hvor han hadde vært med flere astronomer for å iaktta solformørkelsen den 9. august, og hadde hatt hell med sig. Med engelsk gjestfrihet stillet han nu hele sin yacht til min disposisjon, og jeg mottok gjerne dette vakre tilbud. Baden-Powell var en av de siste jeg hadde sett i England. Da vi skiltes — det var høsten 1892 —, spurte han hvor man skulde lete efter oss, om vi blev for lenge borte. Jeg svarte at det å lete efter oss vilde bli som å lete efter en nål i en høistakk. Ja, sa han, men jeg måtte ikke tro at folk kunde slå sig til tåls med det; i England visste han iallfall at der vilde bli gjort noe, og hvor skulde de da gå hen? «Vel, jeg kan da vanskelig tenke mig noe annet sted enn Franz Josefs Land,» sa jeg; «for går «Fram» til grunne, eller vi blir nødt til å forlate henne, da må vi komme ut den vei; går «Fram» ikke til grunne, og driften er som jeg mener, da skal vi imidlertid komme ut i havet mellem Spitsbergen og Grønland.» Nu mente Baden-Powell tiden var kommet til å se efter oss, og da han for nærværende ikke kunde gjøre noe mere, var det hans akt, efter nu å ha sluttet sin ekspedisjon til Novaja Semlja, å gå op langs iskanten for å se om han ikke skulde få noen underretning om oss. Da, i rette øieblikk, kom vi inn til Hammerfest.

Om kvelden kom min hustru og min sekretær Christofersen. Efter å ha vært til stede ved en glimrende fest som Hammerfest by gav til vår ære den natt, flyttet vi ombord i «Otaria», hvor nu dagene skulde gli umerkelig forbi. Uavlatelig strømmet der inn fra alle verdens kanter lykkønskningstelegrammer og vidnesbyrd om glede over vår hjemkomst.

Men «Fram»? Jeg hadde så stolt telegrafert at jeg ventet henne hjem nu iår; men hvorfor var hun ikke alt kommet? Jeg begynte mer og mer å tenke på dette, og jo mere jeg regnet efter alle muligheter dess mere kom jeg til den slutning at hun i grunnen burde vært ute av isen nu, om ikke noe galt hadde hendt. Det var merkelig at hun ikke alt var her, — og med gru tenkte jeg om høsten skulde gå uten at bud kom; den vinter og sommer som da fulgte vilde ikke bli hyggelig.

Som jeg om morgenen den 20. august nettop hadde tørnet ut, banket Sir George på døren og sa der var en mann som absolutt måtte tale med mig. Jeg svarte at jeg ikke var påklædd ennu, men jeg skulde komme straks. Å, jeg kunde komme som jeg var, sa han. Det undret mig litt at det skulde ha slik hast, og jeg spurte hvad det gjaldt. Han visste ikke; men han skjønte at det var noe av viktighet. Jeg gav mig like fullt tid til å klæ mig, og gikk så ut i salongen. Der stod en herre med et telegram i hånden; han sa han var telegrafbestyreren på stedet og hadde et telegram som han trodde vilde interessere mig; derfor var han kommet med det selv. Noe som skulde interessere mig! Det var jo bare én ting i verden. — — Med litt dirrende hender rev jeg telegrammet op.


«Skjærvø, 20. 8. 1896, kl. 9 fm.
Doktor Nansen.

«Fram» ankommen hertil dags dato i god behold. Alt vel ombord Avgår straks til Tromsø. Velkommen hjem.

Otto Sverdrup.»

Det var som jeg vilde kveles, og det slapp bare ut av mig: ««Fram» er kommet!» Det gav et sett i Sir George, og han hoppet langt bortover gulvet, Johansens ansikt blev et lysende spørsmål, Christofersen stivnet helt av forbauset glede, telegrafbestyreren stod i midten og nød den virkning han hadde frembragt, og jeg forsvant i samme øieblikk inn i kahytten for å rope til min hustru: ««Fram» er kommet!» Hun for op av køien hurtigere enn hun pleier. Men jeg kunde ikke tro det, nei jeg kunde ikke, det var som et eventyr — og jeg leste det telegrammet mange ganger før det endelig kom trygghet for at det ikke var en drøm.

Der blev jubel ombord, og ut over havnen, og inn over byen. Over fra «Windward», som nettop holdt på å lette anker for å gå til Tromsø, lød det kraftige hurraer for «Fram» og det norske flagg. Vi hadde tenkt å gå til Tromsø om eftermiddagen, nu gjaldt det å komme avsted fortest mulig, helst for å nå «Fram» igjen i Skjærvø, som jo lå like i vår vei. Jeg forsøkte å stoppe henne ved et telegram til Sverdrup, men kom for sent.

Det var en livlig frokost vi hadde den morgen. Johansen og jeg talte om det utrolige i at vi nu snart skulde trykke våre kamerater i hånden, Sir George var bare vill glede; rett som det var hoppet han fra stolen, slo i bordet og sa: ««Fram» er virkelig kommet!» Lady Baden-Powell var den stille lykke, hun nød vår fryd.

Næste dag kom vi inn på Tromsø havn, og der lå «Fram» for oss, sterk og bred og værbitt. Det var underlig å se den høie riggen igjen, å stirre på dette skroget som en kjente så vel. Sist en så det, var det halvt nedgravd i isen, nu svømte det fritt og stolt på blå sjø i norsk farvann. Vi gled op på siden av henne. «Otaria»s mannskap hilste den gilde skuten med et tredobbelt engelsk hurra, og fra «Fram» svarte det igjen med et nifoldig norsk. Vi lot ankeret falle, og i næste øieblikk var «Otaria» bordet av «Fram»s staute mannskap.

«Skjærvø, 20. 8. 1896, kl. 9 fm.

Doktor Nansen.

«Fram» ankommen hertil dags dato i god behold. Alt vel ombord Avgår straks til Tromsø. Velkommen hjem.

Otto Sverdrup.»

Det var som jeg vilde kveles, og det slapp bare ut av mig: ««Fram» er kommet!» Det gav et sett i Sir George, og han hoppet langt bortover gulvet, Johansens ansikt blev et lysende spørsmål, Christofersen stivnet helt av forbauset glede, telegrafbestyreren stod i midten og nød den virkning han hadde frembragt, og jeg forsvant i samme øieblikk inn i kahytten for å rope til min hustru: ««Fram» er kommet!» Hun for op av køien hurtigere enn hun pleier. Men jeg kunde ikke tro det, nei jeg kunde ikke, det var som et eventyr — og jeg leste det telegrammet mange ganger før det endelig kom trygghet for at det ikke var en drøm.

Der blev jubel ombord, og ut over havnen, og inn over byen. Over fra «Windward», som nettop holdt på å lette anker for å gå til Tromsø, lød det kraftige hurraer for «Fram» og det norske flagg. Vi hadde tenkt å gå til Tromsø om eftermiddagen, nu gjaldt det å komme avsted fortest mulig, helst for å nå «Fram» igjen i Skjærvø, som jo lå like i vår vei. Jeg forsøkte å stoppe henne ved et telegram til Sverdrup, men kom for sent.

Det var en livlig frokost vi hadde den morgen. Johansen og jeg talte om det utrolige i at vi nu snart skulde trykke våre kamerater i hånden, Sir George var bare vill glede; rett som det var hoppet han fra stolen, slo i bordet og sa: ««Fram» er virkelig kommet!» Lady Baden-Powell var den stille lykke, hun nød vår fryd.

Næste dag kom vi inn på Tromsø havn, og der lå «Fram» for oss, sterk og bred og værbitt. Det var underlig å se den høie riggen igjen, å stirre på dette skroget som en kjente så vel. Sist en så det, var det halvt nedgravd i isen, nu svømte det fritt og stolt på blå sjø i norsk farvann. Vi gled op på siden av henne. «Otaria»s mannskap hilste den gilde skuten med et tredobbelt engelsk hurra, og fra «Fram» svarte det igjen med et nifoldig norsk. Vi lot ankeret falle, og i næste øieblikk var «Otaria» bordet av «Fram»s staute mannskap.


Det gjensyn som nu fulgte skal jeg ikke forsøke å skildre. Jeg undres om noen av oss hadde mer enn én klar følelse: vi var igjen samlet allesammen — vi var igjen i Norge — vi hadde fullført vårt hverv.

Så drog vi da sammen sydover langs Norges kyst. Først kom bukserbåten «Hålogaland» som var leid av staten, så «Fram», tung og langsom, men dess sikrere, og tilslutt den elegante «Otaria»; den skulde følge oss til Trondhjem. Hvor velgjørende var det ikke endelig å sitte i ro og se andre gå foran og ta ut veien!

Overalt hvor vi kom frem strømmet det norske folks hjerte oss i møte, fra damperne med de mange festklædte byfolk og like til den fattigste fisker, som lå i sin båt ute mellem skjærene. Det føltes som gamle mor Norge næsten var stolt av oss, som hun trykket oss tett og varmt i favn, med takk for det vi hadde gjort. Og hvad var det så? Vi hadde bare opfylt vår plikt, hadde ikke mer enn fullført det vi hadde påtatt oss, og det var vel vi som skyldte henne takk, fordi vi hadde fått seile under hennes flagg. Jeg minnes en tidlig morgen. Det var i Brønnøysund; det var ennu gråkoldt; jeg blev purret ut, der var så mange folk som vilde hilse på oss. Halvsøvnig kom jeg på dekket, hele sundet var fullt av båter; vi hadde gått langsomt gjennem; men nu begynte igjen «Hålogaland» der forut å sette fart på, og vi skar hurtigere gjennem vannet. En fisker i en båt lå og kavet og rodde ved siden av oss for å følge. Det var stritt arbeide. Så roper han over til mig: «De skal vel ikke ha kjøpt fisk vel?» — Nei, det skulde vi da ikke. — «De kan ikke si hvor han Nansen er henne, han er vel der borte i «Fram», han?» — «Nei, han skal da være her ombord.» — «Å nei da, det skulde vel ikke være rå til å komme ombord vel, for jeg skulde så nødvendigvis ha sett logi' hans.» — «Det blir visst vanskelig det; jeg tror ikke de har tid til å stanse nu.» — «Det var leit det, for jeg skulde så inderlig gjerne sett han sjøl.» Han drog på å ro; det blev verre og verre å følge; men han stirret stadig stivt på mig som lå der på rekken og smålo, mens Christofersen stod ved siden og knegget. «Siden De har sånn lyst til å sen sjøl, så får De få vite at han er her da,» sa jeg. — «Å nei, å nei! ja jeg tenkte mest det; De får ha velkommen att da!» Og dermed slapp fiskeren årene, reiste sig op i båten og strøk lua av. Mens vi så for videre i den deilige morgen, satt på den elegante engelske yachten og så den

fattige deilige kyst igjen ligge der i solskinnet forut, da følte en fullt og helt, hvor nær dette landet og dette folket lå ens hjerte. Hadde en sendt — var det så bare et streif av sol over det, da var de tre år som gikk, vel anvendt.

«Ikke sant, dette Norge
det er nu så kjært, som det er godt
og så er det det vakreste hjem et folk har fått.
Enn gjeita da om våren
under fuglespillet omkring gården, —
det sortner i åser, det hvitner i fjell,
og elven skurer i bakkehell, ....
dette Norge, vi forstår det,
at en kan lide litt for det!»

En følte hvad der banket av liv og kraft i dette folk, og som et fjernsyn steg fremtiden stor og rik, når de krefter som nu er bundne løser sig og blir fri. . . Nu var en kommen tilbake til livet, det lå der fullt av lys og håp foran. — Så kom kvelden, solen sank ned bak det blå hav langt der ute, og høstkveldens klare vemod speilet sig i sjøen. Det var for fagert til å tro på, dette, det kom som en engstelse over en; men silhouetten av en kvinneskikkelse, som satt der på rekken og tegnet sig mot den glødende aftenhimmelen, gav ro og visshet. Det gikk fra by til by, fra fest til fest langs Norges kyst. Det var den 9. september «Fram» stod op Kristianiafjorden og fikk en mottagelse bedre enn noen fyrste. De gamle ærverdige orlogsmenn «Nordstjernen» og «Elida», den nye elegante «Valkyrien», og så de små vevre torpedobåtene, viste oss veien. Omkring vrimlet det av dampbåter, sorte av mennesker. Der var flagg høit og lavt, salutt, hurraer, viftende lommetørklær og hatter, bare lysende ansikter — hele fjorden et eneste yrende velkommen. — Men der lå hjemmet og den kjente strand foran, det glitret og smilte så fagert fra hustaket i solglansen — så dampbåter om igjen og om igjen, rop efter rop, og med hatten i hånden bukket vi til hurra efter hurra.

Hele Pepperviken var bare båter og mennesker og flagg og vaiende vimpler. Så tordnet orlogsmennene løs med sine 13 skudd hver, og

gamle Akershus fulgte med sine 13 tunge drønn, så det gjenlød i åsene omkring.

Om kvelden stod jeg ved stranden der ute ved fjorden. Larmen efter festene var tonet bort, barskogen stod tyst omkring, ute på skjæret røk ennu de siste ulmende glør efter et velkomstbål, og ved føttene skvulpet og hvisket sjøen sitt: «Nu er du hjemme.» Høstkveldens ro og dybde senket sig over sinnet.

Jeg minnes hin siste regntunge junimorgen da jeg gikk over denne samme stranden. Mer enn tre år var gått, vi hadde stridt, og vi hadde sådd, nu var høsten kommet, og det hulket og gråt inne i mig av takknemmelig glede.

Isen og de lange månenettene med alle nattens savn der nordpå var en fjern drøm, fra en annen verden, en drøm som levet og svant — — Men — «hvad var vel livets spill, hvis drømmene ei legges til . . .!»


———————————————
1. Jeg ante ikke den gang at Otto Sverdrup et år efter skulde komme til å føre den dampbåten.


XV. BERETNING OM „FRAM”S DRIFT EFTER 14. MARS 1895 AV OTTO SVERDRUP

Allerede den 16. februar hadde dr. Nansen chef offisielt meddelt
besetningen at jeg skulde være ekspedisjonens chef og løitnant Scott-Hansen næstkommanderende. Ved det endelige opbrudd 14. mars overgav han mig dessuten et brev eller en instruks av følgende innhold:


«Kaptein Otto Sverdrup,
fører av «Fram».

Idet jeg nu forlater «Fram», for sammen med Johansen å foreta en ferd nordover — om mulig til polen — og derfra til Spitsbergen, sannsynligvis over Franz Josefs Land, overlater jeg dig ledelsen av den tilbakeværende del av ekspedisjonen. Fra den dag jeg har forlatt «Fram» vil følgelig all myndighet som tidligere måtte tilkomme mig gå over til dig i samme grad, og de andre vil ha å vise dig, eller den du måtte utnevne til deres foresatte, ubetinget lydighet. Å gi noen ordre om hvad der i de forskjellige tilfelle skal foretas finner jeg overflødig, selv om det var mulig å gi slike. At du best selv vil vite hvad der under vanskelige omstendigheter bør gjøres, vet jeg, og mener derfor med trygghet å kunne forlate «Fram».

Ekspedisjonens hovedopgave er å trenge gjennem det ukjente polarhav fra is-strøket omkring de Nysibiriske Øer — nordenom Franz Josefs Land og frem til Atlanterhavet ved Spitsbergen eller Grønland. Den vesentlige del av denne opgave finner jeg at vi allerede har løst, resten vil løses eftersom ekspedisjonen kommer videre frem mot

vest. For å gjøre ekspedisjonen enda mer fruktbringende er det jeg gjør et forsøk på å trenge videre mot nord med hunder. — Din opgave blir da å føre de menneskeliv som herved betroes dig hjem på sikreste måte, og ikke å utsette dem for noen unødig fare, hverken av hensyn til skib eller ladning, eller til ekspedisjonens utbytte. Hvor lenge det kan vare før «Fram» driver ut i åpent vann vet ingen. Du har proviant for flere år ennu; men skulde det av ukjente grunner ta for lang tid, eller mannskapet skulde begynne å lide av sykelighet, eller du av andre grunner finner det heldigst å forlate skuten, bør det ubetinget gjøres. På hvad årstid dette bør skje, likesom veien som bør velges, vil du selv best kunne dømme om. Hvis det skulde høve sig, vil jeg anse Franz Josefs Land og Spitsbergen som heldige land å søke mot. Hvis der blir søkt efter ekspedisjonen efter Johansens og min hjemkomst, vil man først gå dit. Hvor du kommer til land, bør du, så ofte du kan, la reise iøinefallende varder på nes og fremspringende berghamrer, og inne i vardene legge en kort beretning om hvad der er gjort og hvor du drar hen. For at vardene skal kjennes fra andre bør en ganske liten varde reises 4 meter fra den større i magnetisk nord. Hvilken utrustning som vilde være den heldigste, i tilfelle «Fram» skulde forlates, har vi så ofte drøftet, at jeg finner det overflødig å opholde mig derved her. Jeg vet at du vil dra omsorg for at det nødvendige antall kajakker til alle mann, kjelker, ski, truger og andre utrustningsgjenstander kommer i full stand snarest mulig og holdes i beredskap, så en slik hjemtur over isen vil kunne foretas med størst mulig letthet. Underretning om den proviant jeg anser for mest skikket for en slik tur, og om det nødvendige kvantum til hver mann, gir jeg dig på annet sted.

Jeg vet også at du vil holde alt i orden til å forlate «Fram» i korteste tid, for den mulighet at en plutselig skade skulde tilstøte henne ved ildebrand eller skruing. Tillater isen det, anser jeg det heldigst om der stadig kan has et depot med tilstrekkelig proviant o. s. v. på et sikkert sted på denne, således som vi i den senere tid har hatt. Alle nødvendige ting, som ikke kan has på isen, bør ombord legges slik at de under alle omstendigheter er lette å komme til. Som du vil vite, er det bare koncentrert sledeproviant som nu er i depotet; men da det kunde hende at ekspedisjonen kunde komme til i lengere

tid å ligge rolig før du drog avsted, vilde det være i høi grad ønskelig å få reddet så meget hermetisk kjøtt, fisk og grønnsaker som mulig; skulde urolige tider komme, vilde jeg endog anse det rådelig å ha en forsyning også av disse saker ferdig på isen.

Skulde «Fram»s drift bære langt nordenom Spitsbergen og komme over i strømmen under Grønlands østkyst, kan mange muligheter tenkes, som det nu ikke er lett å opgjøre sig noen mening om; men skulde dere bli nødt til å forlate «Fram» og søke under land, vilde det være heldigst om du også der vilde sørge for å opreise varder som ovenfor omtalt (med beretning om hvor du drar hen o. s. v.), da det jo kunde være mulig at man også der vilde lete efter ekspedisjonen. Enten du i tilfelle burde søke mot Island (som jo er det nærmeste, og hvorhen du på forsommeren måtte kunne komme ved å følge iskanten) eller de danske kolonier vest for Kapp Farvel, må du lettest kunne dømme om når du ser forholdene.

Det som bør tas med hvis «Fram» skal forlates, blir næst den nødvendig. proviant, våben, ammunisjon og utrustning, alle videnskapelige journaler og andre journaler, observasjoner, alle videnskapelige samlinger som ikke er for tunge, og i så tilfelle små prøver av disse, fotografier, helst de originale plater (filmer), eller om disse er for tunge, så kopier av dem, ennvidere det areometer (Åderman) hvormed de fleste observasjoner over sjøvannets spesifikke vekt er utført. Forøvrig naturligvis alle dagbøker og optegnelser som kan være av interesse. Jeg efterlater et par dagbøker og brev som jeg særlig vil anmode dig om å ta vare på, og bringe Eva, om jeg ikke skulde komme hjem, eller dere mot formodning kommer hjem før oss.

Hansen og Blessing vil, som du vet, besørge de forskjellige videnskapelige observasjoner og innsamlinger. Selv vil du dra omsorg for lodningen, at denne skjer så ofte det kan la sig gjøre og linens tilstand tillater. Jeg vilde anse en gang minst for hver 60 kvartmil det bærer videre som i høi grad ønskelig, kan det skje enda oftere så meget desto bedre. Skulde dybden bli mindre enn nu og mer vekslende, sier det sig selv at lodningene også bør skje hyppigere.

Da mannskapet allerede før var lite, og nu enn ytterligere vil bli forringet med 2 mann, vil det kanskje falle en del arbeide på hver; men såfremt du kan avse folk for å lette de videnskapelige

observasjoner og gjøre disse mest mulig fullstendige, vet jeg nok du vil gjøre det.

Vil du også dra omsorg for at der hver tiende dag (den første, tiende og tyvende i hver måned) bores i isen, og tykkelsen måles på samme måte som hittil er skjedd. Hendriksen har vesentlig utført disse boringer og er en pålitelig mann dertil.

Til slutning et ønske om alt mulig hell for dig og dem du nu har fått ansvaret for, og vel møtt igjen i Norge, det være sig ombord i denne skute eller uten henne.


«Fram» den 25. februar 1895.
Din hengivne
Fridtjof Nansen.»


«E. S.
I den ovenfor stående instruks, som jeg skrev noe hurtig om natten den 25. februar, har jeg undlatt å omtale ting som burde vært berørt. Jeg vil her innskrenke mig til ytterligere å bemerke at skulde dere få ukjent land i sikte, bør selvfølgelig alt gjøres for å bestemme og undersøke dette så vidt evnen rekker. Skulde «Fram» drive så nær at du finner det uten for stor risiko kan nåes, vilde alt hvad der kunde gjøres til undersøkelse av slikt land være av den høieste interesse. Hver sten, hvert gress-strå, lav- eller mosdott derfra, hvert dyr fra de største til de minste, vilde være av stor betydning; fotografier og en nøiaktig beskrivelse burde ikke forsømmes, likesom det også burde bereises i videst mulig utstrekning for å bestemme dets kystlinje, størrelse o. s. v. Alt slikt må dog kun foretas under forutsetning av at det kan skje uten fare. Er «Fram» i drift i isen, sier det sig selv at kun kortere utflukter bør foretas fra henne, da de bortdragne ellers kan få store vanskeligheter med å finne tilbake ombord. Skulde «Fram» for kortere eller lengere tid være kommet fast, bør slike utflukter like fullt kun skje under varetagelse av stor forsiktighet, og ikke utstrekkes over noe lengere tidsrum, da ingen lett kan forutse når driften atter kan begynne, og det vilde ikke for noen part være heldig om «Fram»s mannskap ytterligere blev forringet.

Om de videnskapelige observasjoner har vi så ofte talt sammen at jeg ikke finner det nødvendig å gå nærmere inn derpå her. Jeg er

sikker på at du vil gjøre ditt til at de kan bli så fullstendige som mulig, og at ekspedisjonen således vil vende tilbake med så rikt utbytte som omstendighetene på noen måte vil tillate.

Og så enda en gang ønsket om alt mulig hell, og et vel møtt igjen om ikke for lenge.



«Fram» den 13. mars 1895.
Din hengivne
Fridtjof Nansen.»



Dagen efter at denne efterskrift til min instruks er datert, torsdag den 14. mars kl. 11½ formiddag, forlot dr. Nansen og Johansen «Fram» for å begynne sin slede-ekspedisjon. Vi hilste dem til avskjed med flagg og stander og med salutt. Scott-Hansen, Hendriksen og Pettersen fulgte dem til den første leirplass.

Næste morgen stod de og så efter toget til det blev til små sorte prikker langt langt ute på den endeløse isflaten. Med et siste vemodig blikk efter de to, som de kan hende aldri skulde se igjen, spente de skiene på og gav sig på tilbakeveien.

«Fram» lå ved slede-ekspedisjonens avreise på 84° 4’ n. br. og 102° ø. l. Skuten lå innefrosset i ca. 25 fot tykk is, med svak styrbords slagside. Den hadde altså et flere fot tykt islag under kjølen. Om babord var isen skrudd høit op mot skibssiden i hele dens lengde, omtrent i høide med rekken på halvdekket akterut. I omtrent 150 meters avstand mot nordvest var der en lang og temmelig bred isvoll, «Storkosset», på op til 7 meters høide. Midt imellem «Fram» og Storkosset gikk en nydannet ca. 50 m. bred råk, mens der en 50 m. tvers for baugen gikk en sammenskrudd gammel råk, som åpnet sig lenger ut på våren.

På skråningen av Storkosset, som var dannet under den voldsomme skruing den 27. januar 1894, var vårt depot anbragt. Det bestod av opstablede blikkasser med proviant og andre fornødenheter, og dannet 6—7 mindre hauger, dekket med seil; dessuten var skiene og kjelkene våre oplagt her. Mellem skuten og Storkosset lå motorbåten. Smien lå en 30 m. borte, hugget ned i skråningen av den nevnte skrugar om babord.

Det første og mest påkrevede arbeide som nu forestod, var å skaffe

bort noe av denne høie skrugaren om babord. Jeg var redd for at hvis det fortsatte å skrue, kunde skuten komme i fare for å trykkes ned istedenfor op, så lenge hun hadde denne isryggen liggende an i en sådan høide mot hele babords side. Til dette arbeide hadde vi 5 kjelker med en kasse på hver og 2 mann om hver kjelke. Iskjøringen begynte den 19. og sluttet den 27. mars. Hele skrugaren om babord var da skaffet bort i så stor dybde, at 2½ planke av ishuden var fri. Hele tiden mens arbeidet stod på var det temmelig koldt, fra ÷ 38 til ÷ 40°. Alt gikk imidlertid godt og heldig, når undtas at Scott-Hansen kom i skade for å forfryse sin ene stortå.

Doktoren og jeg var sammen om en kjelke. «Han har mig stadig mistenkt for å være sint, og jeg ham,» står det i min dagbok. Jeg har nemlig den vane at jeg ikke liker å passiare når jeg er sysselsatt med et eller annet arbeide, mens det omvendte er tilfellet med doktoren. Når nu jeg av vane holdt mig taus, trodde doktoren at jeg var sint; i like måte trodde jeg om ham at han var sint, fordi han holdt op å snakke. Misforståelsen blev dog snart opklaret, og vi fikk oss en hjertelig latter.

Da dr. Nansen og Johansen reiste, flyttet jeg inn i Nansens lugar, som lå på styrbords side og var lik min. Styrmann Jacobsen, som før lå sammen med 4 andre av mannskapet i den store lugar om babord, fikk min lugar, og i styrbords lugaren, hvor det før var 4 mann, blev det nu bare 3. Også arbeidslugaren kom til heder og verdighet igjen. Efterat ovnen var satt i stand, og der var ryddet op og ordnet, blev arbeidslugaren det hyggeligste og triveligste rum på hele skibet. Foruten forskjellig omrydningsarbeide ombord og i depotet, sørget vi dernæst for en lett og bekvem adgang til skuten ved å bygge en landgangsbro akterut.

Da alt dette var ferdig, fulgte så de lange og mangeartede forberedelser til sledeferden sydover, for det tilfelle — som riktignok ingen av oss trodde på — at vi skulde bli nødt til å forlate «Fram»: Bygging av kjelker og kajakker, sying av sekker til bagasjen, valg og utveining av proviant og annet som nødvendig måtte med o. s. v. Med disse arbeider var vi sysselsatt i lang tid. Vi var dårlig forsynt med ski, og gode og solide ski måtte vi ha, minst et par pr. mann. Men hvorfra skulde emnene tas? Der fantes ikke flere brukbare

ski-emner ombord. Vi hadde riktignok en stor ekestokk, som kunde brukes hvis vi bare hadde en skikkelig sag til å kløve den med; den kunde ikke skjæres op med de små sagblader vi hadde ombord. Vi måtte bruke is-sagen, som Amundsen filte om til en almindelig langvedsag; Bentsen arbeidet skaft til den, og straks den var ferdig begynte Mogstad og Hendriksen å sage istykker ekestokken. Arbeidet gikk i begynnelsen trått, det blev mest filing og vigning, men litt efter litt gikk det bedre, og den 6. april var stokken skåret op til 6 par gode skiemner, som foreløbig blev lagt op til tørring i salongen.

Da jeg anser kanadiske snesko for å være bedre enn ski når det gjelder å trekke tungt lastede sleder henover så kupert og knudret et terreng som polar-isen danner, lot jeg Mogstad gjøre to par snesko av lønn, som vi hadde en del av ombord. Istedenfor flettverk av dyreskinn spente vi seilduk mellem rammene. Seilduken gjør samme tjeneste som flettverk, og har den fordel at den er lettere å reparere.

Med de ski vi hadde foretok vi hyppige utflukter, især Scott-Hansen og jeg. På en sådan tur, hvor Amundsen, Nordahl og Pettersen også var med, traff vi 3/4 mil i vest for skibet på et stort koss, som vi kalte «Lovunden» fordi det lignet øen Lovunden i Helgeland. Dette koss dannet ganske gode skibakker, og vi øvet oss der av hjertens lyst.

Den 1. mai var vi ferdige med de ski som skulde være til daglig bruk, og jeg beordret fra nu av daglige skiturer for alle mann fra klokken 11 til 1 når været var godt. Disse skiturer falt i alles smak, og var nyttige ikke alene til å skaffe god mosjon i friluft, men også til å gi de mindre skivante tilstrekkelig ferdighet, for det tilfelle vi skulde bli nødt til å forlate «Fram».

Mens is-kjøringen stod på, tok isen på å bli urolig, 10—15 m. fra skuten dannet det sig en ny råk, parallell med den gamle mellem oss og depotet, og dessuten en mengde større og mindre sprekker i alle retninger. Noe senere, i tiden fra 11. april til 9. mai, var der i det hele meget uro i isen, med flere voldsomme skruinger i råkene omkring skuten. Den førstnevnte dag om kvelden var Scott-Hansen og jeg en tur på ski nordøstover langs den nye råk mellem skibet og depotet. På hjemveien begynte det å skrue i råken, og snart blev vi vidne til en skruing som jeg ikke før har sett maken til. Først var der en ganske smal råk, parallell med hovedråken, som var dekket med

nyfrossen 2 fot tykk is. Derefter åpnet det sig en større råk bortenfor den første og parallelt med den. Under skruingen som nu fulgte tørnet kantene med sådan voldsomhet mot hinannen, at isen blev trykket ned, så vi ofte så den på 3—4 favners dyp under vannet.

Den nyfrosne sjø-is er utrolig elastisk og kan bøies forbausende meget uten å briste. Vi så på et annet sted hvorledes ny-isen hadde buklet sig op i svære krappe bølger uten å sprekke.

Den 5. mai skrudde den store råk akterut sammen, og i steden dannet det sig en sprekk i isen om babord, omtrent 100 m. fra oss og noenlunde parallell med vår kurs. «Fram» befant sig altså nu i en noe forandret situasjon, idet skuten ikke lenger var absolutt forbundet med og avhengig av en fast sammenhengende ismark, men avskåret fra denne ved mer eller mindre åpne råker, og lenket til et stort isflak, som avtok i størrelse dag for dag eftersom nye sprekker dannet sig. Hovedråken aktenfor skuten hadde åpnet sig mer og mer i slutningen av april og var den 29. meget bred. Den strakte sig så langt nordover som vi kunde se, og var dessuten iøinefallende ved det mørke luftlag som hvilte over den. Sin største bredde hadde den antagelig den 1. mai, da Scott-Hansen og jeg målte den og fant at den rett bak skuten var 900 m. og lenger nord 1432 m. Hadde «Fram» vært løs den gang, vilde jeg ha gått nordover i råken så langt som mulig. Allerede den 2. mai gikk hovedråken igjen. Styrmannen, Nordahl og Amundsen, som nettop da var ute på en skitur sydover langs råken, blev øienvidner til sammenskruingen, og beskrev den som ganske storartet. Den friske sydøstlige vind hadde satt sterk fart i isen. Og da iskantene med betydelig hurtighet og kraft nærmet sig hinannen, tørnet først to svære odder sammen, og blev i et øieblikk under tordnende brak skrudd op til et koss på 6—7 meters høide, for kort efter likeså plutselig å styrte sammen og forsvinne under iskanten. Overalt hvor isen ikke blev skrudd i været, forskjøv den ene iskant sig ovenpå eller under den annen, mens alle fremspringende odder og isblokkene blev knust i tusen småstykker, der noenlunde jevnt fylte de smale åpninger som her og der blev tilbake av den før så mektige råk.

Driften nordover var den første måneds tid næsten = 0. Den 19. april var vi f. eks. ikke avansert mer enn omtrent 4 breddeminutter (o: 1 mil) mot nord. Driften vestover var heller ikke stor, i samme

tidsrum kun ca. 10¼ mil. Senere blev det jo bedre, men på langt nær ikke som i 1894. I dagboken har jeg den 23. mai skrevet følgende om dette: «Vi er alle meget spent på å se utfallet av vårdriften. Kunde vi nå til 60° ø. l. til sommeren eller høsten en gang, tror jeg å kunne være sikker på å komme hjem om høsten 1896. Vårdriften er iår betydelig mindre enn ifjor; men kanskje vi får beholde den lenger utover sommeren. Hvis vi iår kunde drevet like så langt som ifjor i tidsrummet fra 16. mai til 16. juni, skulde vi den 16. juni iår være på 68° ø. l.; men det er umulig å nå den lengden til da. Måskje kan vi iår slippe den sterke tilbakedrift utover sommeren, og i steden drive litt den rette vei, og det vilde være desto bedre for oss. Isen er iår ikke så sønderflenget i råker som ifjor på denne tid; foran oss har vi store sletter hvor der næsten ikke finnes åpninger.»

Til observasjon av isens drift hadde vi laget en slags logg, bestående av en 2—300 m. lang line; til enden av den var fastgjort en kjegleformet åpen pose av grissent tøi, hvori smådyr kunde bli fanget. Straks ovenfor posen var på linen anbragt et synke, således at selve posen kunde slepe fritt i vannet. Loggen blev firt ned gjennem et temmelig bredt hull i isen, som det voldte adskillig bry å holde åpent i den kolde årstid. Flere ganger om dagen blev linen eftersett og driftsvinkelen målt. Av og til hivde vi loggen inn for at vi kunde undersøke om den var i orden, og få samlet hvad der måtte være av smådyr eller annet i posen. I regelen var innholdet ubetydelig.

I slutten av mai var det forbi med vårdriften. Vinden sprang nu om til sydvest, vest og nordvest, og tilbakedriften eller sommerdriften begynte. Men allerede den 8. juni fikk vi igjen østlig vind med god vestlig drift, således at vi den 22. var på 84° 32’ n. br. og 80° 58’ ø. l. I slutten av juni og størsteparten av juli gikk det enda bedre med driften. Til å øke ensformigheten under vår drift i isen vinteren og våren 1895 bidrog ikke minst den store mangel på dyreliv som rådet i den del av polarhavet hvor vi da befant oss. Vi så på lange tider ikke et levende vesen; selv isbjørnen, som vanker så vidt omkring, viste sig ikke. Det vakte derfor almindelig glede da vi den 7. mai om eftermiddagen fikk øie på en snadd i en nyåpnet råk like ved skibet. Det var den første småsel siden i mars. Senere så vi ofte snadd i råkene; men de var meget sky, så det først ut på sommeren lyktes tidsrum kun ca. 10 1/4 mil. Senere blev det jo bedre, men på langt nær ikke som i 1894. I dagboken har jeg den 23. mai skrevet følgende om dette: «Vi er alle meget spent på å se utfallet av vårdriften. Kunde vi nå til 60° ø. l. til sommeren eller høsten en gang, tror jeg å kunne være sikker på å komme hjem om høsten 1896. Vårdriften er iår betydelig mindre enn ifjor; men kanskje vi får beholde den lenger utover sommeren. Hvis vi iår kunde drevet like så langt som ifjor i tidsrummet fra 16. mai til 16. juni, skulde vi den 16. juni iår være på 68° ø. l.; men det er umulig å nå den lengden til da. Måskje kan vi iår slippe den sterke tilbakedrift utover sommeren, og i steden drive litt den rette vei, og det vilde være desto bedre for oss. Isen er iår ikke så sønderflenget i råker som ifjor på denne tid; foran oss har vi store sletter hvor der næsten ikke finnes åpninger.»

Til observasjon av isens drift hadde vi laget en slags logg, bestående av en 2—300 m. lang line; til enden av den var fastgjort en kjegleformet åpen pose av grissent tøi, hvori smådyr kunde bli fanget. Straks ovenfor posen var på linen anbragt et synke, således at selve posen kunde slepe fritt i vannet. Loggen blev firt ned gjennem et temmelig bredt hull i isen, som det voldte adskillig bry å holde åpent i den kolde årstid. Flere ganger om dagen blev linen eftersett og driftsvinkelen målt. Av og til hivde vi loggen inn for at vi kunde undersøke om den var i orden, og få samlet hvad der måtte være av smådyr eller annet i posen. I regelen var innholdet ubetydelig.

I slutten av mai var det forbi med vårdriften. Vinden sprang nu om til sydvest, vest og nordvest, og tilbakedriften eller sommerdriften begynte. Men allerede den 8. juni fikk vi igjen østlig vind med god vestlig drift, således at vi den 22. var på 84° 32' n. br. og 80° 58' ø. l. I slutten av juni og størsteparten av juli gikk det enda bedre med driften. Til å øke ensformigheten under vår drift i isen vinteren og våren 1895 bidrog ikke minst den store mangel på dyreliv som rådet i den del av polarhavet hvor vi da befant oss. Vi så på lange tider ikke et levende vesen; selv isbjørnen, som vanker så vidt omkring, viste sig ikke. Det vakte derfor almindelig glede da vi den 7. mai om eftermiddagen fikk øie på en snadd i en nyåpnet råk like ved skibet. Det var den første småsel siden i mars. Senere så vi ofte snadd i råkene; men de var meget sky, så det først ut på sommeren lyktes tidsrum kun ca. 10 ¼ mil. Senere blev det jo bedre, men på langt nær ikke som i 1894. I dagboken har jeg den 23. mai skrevet følgende om dette: «Vi er alle meget spent på å se utfallet av vårdriften. Kunde vi nå til 60° ø. l. til sommeren eller høsten en gang, tror jeg å kunne være sikker på å komme hjem om høsten 1896. Vårdriften er iår betydelig mindre enn ifjor; men kanskje vi får beholde den lenger utover sommeren. Hvis vi iår kunde drevet like så langt som ifjor i tidsrummet fra 16. mai til 16. juni, skulde vi den 16. juni iår være på 68° ø. l.; men det er umulig å nå den lengden til da. Måskje kan vi iår slippe den sterke tilbakedrift utover sommeren, og i steden drive litt den rette vei, og det vilde være desto bedre for oss. Isen er iår ikke så sønderflenget i råker som ifjor på denne tid; foran oss har vi store sletter hvor der næsten ikke finnes åpninger.»

Til observasjon av isens drift hadde vi laget en slags logg, bestående av en 2—300 m. lang line; til enden av den var fastgjort en kjegleformet åpen pose av grissent tøi, hvori smådyr kunde bli fanget. Straks ovenfor posen var på linen anbragt et synke, således at selve posen kunde slepe fritt i vannet. Loggen blev firt ned gjennem et temmelig bredt hull i isen, som det voldte adskillig bry å holde åpent i den kolde årstid. Flere ganger om dagen blev linen eftersett og driftsvinkelen målt. Av og til hivde vi loggen inn for at vi kunde undersøke om den var i orden, og få samlet hvad der måtte være av smådyr eller annet i posen. I regelen var innholdet ubetydelig.

I slutten av mai var det forbi med vårdriften. Vinden sprang nu om til sydvest, vest og nordvest, og tilbakedriften eller sommerdriften begynte. Men allerede den 8. juni fikk vi igjen østlig vind med god vestlig drift, således at vi den 22. var på 84° 32’ n. br. og 80° 58’ ø. l. I slutten av juni og størsteparten av juli gikk det enda bedre med driften. Til å øke ensformigheten under vår drift i isen vinteren og våren 1895 bidrog ikke minst den store mangel på dyreliv som rådet i den del av polarhavet hvor vi da befant oss. Vi så på lange tider ikke et levende vesen; selv isbjørnen, som vanker så vidt omkring, viste sig ikke. Det vakte derfor almindelig glede da vi den 7. mai om eftermiddagen fikk øie på en snadd i en nyåpnet råk like ved skibet. Det var den første småsel siden i mars. Senere så vi ofte snadd i råkene; men de var meget sky, så det først ut på sommeren lyktes

oss å felle en. Den var så liten at vi åt den op i et eneste mål, og da spiste vi alt uten innvollene.

Den 14. mai fortalte Pettersen at han hadde sett en hvit fugl, han trodde en ismåke, på flukt vestover. Den 22. så Mogstad en snespurv, som kretset rundt skuten, og nu blev vårbudene flere og flere dag for dag.

Med jaktutbyttet gikk det lenge smått. Først den 10. juni fikk vi det første vilt, da det lyktes doktoren å skyte en havhest og en krykkje. Riktignok innledet han jakten med diverse bomskudd; men til slutt traff han da. På havhesten blev det en vill jakt, da den bare hadde fått et vingeskudd, og sprang i råken. Først satte Pettersen avsted efter den, så Amundsen, doktoren og Scott-Hansen og hele hundeflokken. Endelig fikk de da livet av den.

Nu var det daglig fugl å se i nærheten, og for lettere å kunne gjøre jakt på dem og på snadden, satte vi fangstbåten ut i råken. Allerede første kvelden efter at båten var satt på vannet, tok Scott-Hansen, Hendriksen og Bentsen sig en seiltur i råken. Hundene fikk sig da en ordentlig mosjon. De kappedes om å følge båten langs kanten av råken, frem og tilbake efter som der blev gjort baut. Det blev et stritt arbeide for dem å holde sig i høide med båten; for de hadde mange omveier å gjøre forbi småråker og bukter, og når de så endelig hadde nådd frem, pesende og med tungen langt ut av munnen, gjorde båten ofte baut, og så var det å ta turen om igjen. — Hundene satte også pris på jaktens gleder og på den velkomne avbrytelse av den lange trykkende ensomhet — de kom oss ofte i forkjøpet og skremte fuglene før vi kom dem på hold.

Møllen hadde vi måttet ta ned. En vakker dag brakk akselen under det øverste drivhjul. Pettersen sveiste den sammen i smien så den kunde brukes igjen, men den blev dog snart så slitt, især i drevene, at den en ukes tid ut i juni var omtrent ubrukelig. Vi rigget da møllen ned og la alle delene av tre og støpegods op på skrugaren om babord, undtagen alt treverk av hård ved, som vi beholdt ombord og hadde god nytte av til slede-drag og annet.

Værforholdene var i mars, april og mai gjennemgående gode, med fremherskende svak østlig bris eller vindstille, og i regelen klar luft. Et par ganger sprang vinden om til syd eller vest, men disse kast var

alltid av kort varighet. Dette stadige stille vær blev til slutt en ren plage; det tjente i betydelig grad til å øke tristheten og ensformigheten omkring oss, og virket trykkende på humøret. Litt bedre blev det i slutten av mai, da vi en tid fikk frisk vestlig vind. Dette var jo riktignok motvind, men skaffet oss da iallfall litt avveksling. Den 8. juni gikk vinden atter østlig og øket nu i styrke, så vi søndag den 9. hadde en kuling av OSO — den sterkeste medvind vi hadde hatt på lenge.

Det er forbausende hvorledes bare et eneste døgns god vind kunde forandre stemningen ombord. De som før gikk omkring sturne og trege våknet nu op til mot og foretagsomhet. Alle ansikter lyste av velvære. Før brukte vi til daglig mest enstavelsesord, «ja» og «nei». Nu var det spøk og lystige innfall sent og tidlig, latter og sang og livlig passiar på alle kanter. Og med det gode humør vokste også våre forhåpninger om god drift. Kartet var fremme i ett vekk, og beregningene var ikke alltid nøkterne. «Står vinden så eller så lenge, er vi den og den dag der eller der. Det er soleklart at vi kommer hjem en gang om høsten 1896; vi behøver bare å se på hvorledes vi har drevet til dato, og jo lenger vest vi kommer dess fortere vil det gå» o. s. v., o. s. v.

Kulden, som i midten av mars ikke oversteg ÷ 40°, holdt sig jevnt på ÷ 30 til ÷ 25° i april, men avtok derpå forholdsvis hurtig i mai, så at termometret i midten av måneden viste omkring ÷ 14° og i slutten bare ÷ 6°. Den 5. juni stod termometret for første gang over frysepunktet, nemlig på + 0,2°. Så sank det til ÷ 6° et par dager, men den 11. steg det atter til henimot + 2° o. s. v.

Nedbøren var høist ubetydelig undtagen 6.—7. juni da der kom et usedvanlig rikelig snefall.

Midnattssolen så vi for første gang natten til 2. april.

Blandt de videnskapelige opgaver som pålå ekspedisjonen var også undersøkelsen av dybdeforholdene i polarhavet. Våre mindre hensiktsmessige og svake liner blev snart så medtatt av slitasje, rust m. v. at vi ikke alene måtte anvende den største forsiktighet under bruken av dem, men også innskrenke antallet av lodninger langt mer enn ønskelig kunde være. Det hendte da også at linen brakk under ophalingen, så betydelige lengder gikk tapt.


Det første loddskudd efter at dr. Nansen og Johansen hadde forlatt oss tok vi den 23. april. Vi firte ut 3000 m., men mistet herunder ca. 900 m. line. Efter dette antok jeg, at vi hadde hatt bunn på 2100 m., og tok derfor et nytt loddskudd på denne dybde, men uten å få bunn. Næste dag tok vi nye loddskudd på henholdsvis 2100, 2300, 2500 og 3000 m., samtlige uten å nå bunn. Den tredje dag, 25. april, loddet vi først på 3000 og så på 3200 m., fremdeles uten bunn. Da stållinen var for kort, måtte vi skjøte på den med en hampeline, og gikk nu ned på 3400 m. Under ophalingen merket vi at linen brast, og det viste sig nu at vi foruten den 200 m. lange forløper av sjømannsgarn også hadde mistet omtrent 500 m. av stållinen.

Vi innstillet nu dybdemålingene inntil den 22. juli, da hampelinene var så medtatt at vi ikke våget å bruke dem før det blev mildere vær.

Været og vinden var selvfølgelig også et meget yndet tema ombord i «Fram», især i forbindelse med vår drift. Vi hadde da også, som sig hør og bør, en værprofet ombord, Pettersen. Hans spesialitet var egentlig å spå god vind — og heri var han utrettelig, skjønt hans forutsigelser just ikke alltid slo inn —, men han optrådte også som spåmann på andre områder, og ingenting syntes å more ham mer, enn når noen vilde vedde med ham om hans profetier. Vant han, var han i et strålende humør mange dager i trekk, og tapte han, forstod han ofte å innhylle både spådommen og utfallet i en vel beregnet dunkelhet, så begge parter tilsynelatende fikk rett.

Undertiden var han, som sagt, uheldig, og da blev han grundig ertet; men det hendte også at han hadde en hel serie av forbausende hell, og da steg hans mot i høi grad, så han var parat til å spå og vedde om hvad som helst. Mellem hans større uhell var et veddemål den 4. mai med styrmannen om at vi innen utgangen av oktober måned skulde få land isikte. Og den 24. mai veddet han med Nordahl om at vi innen mandag aften (den 27.) skulde befinne oss på 80° ø. l. Vi ønsket selvfølgelig alle at hans utrolige spådom måtte slå inn; men dessverre, miraklet kom ikke, — ennu den 15. juni hadde vi ikke nådd så langt mot vest, først den 27. juni passerte «Fram» den 80. lengdegrad.

I slutningen av mai begynte solen og vårværet å tære så sterkt på snelaget omkring skuten at det dannet sig en hel liten dam av

snevann på isen forut. Da sneen på dette sted især, og ellers også langs skibssiden, var full av sot, urenslighet, og uhumskhet efter hundene, var det å frykte for at det lett kunde opstå en farlig eller iallfall ubehagelig stank; skulde det også gå slik som forrige sommer, at det dannet sig en dam rundt skuten, vilde vannet i den bli så urent at det ikke kunde brukes til spylevann. Jeg satte derfor alle mann i gang med å kjøre bort sneen om styrbord, et arbeide som tok omtrent 2 dager.

Den våknende vår skaffet oss nu en tid utover adskillig å gjøre såvel innen- som utenbords. Noe av det første var å få vårt depot ombord og i sikkerhet, da det nu begynte å danne sig flere og flere råker og sprekker i isen, og adskillig av beholdningene ikke tålte å utsettes for fuktighet.

Solvirkningen på teltet blev snart så stor at sneen under båtene og på galgene begynte å smelte. All sne og is måtte derfor fjernes eller skrapes vekk ikke bare under teltet, men også under båtene på hytten, i gangen om styrbord, i rummene, og ellers overalt hvor det var nødvendig. I akterrummene var det betydelig mer is nu enn forrige vinter, sannsynligvis fordi vi hadde holdt det meget varmere i kahytten denne vinter enn før.

I salongen, biblioteket og lugarene holdt vi en grundig storvask. Det kunde sandelig også vel trenges, da tak, vegger og all innredning i løpet av den lange polarnatt var blitt overtrukket med en tykk isabellafarvet maling av sot, fett, røk, støv og andre ingredienser.

Maleriene i salongen og min egen lugar, der litt efter litt hadde antatt den samme mørke grunntone som omgivelsene, og i det hele tatt så temmelig gåtefulle ut, tok jeg selv under behandling, og det lyktes mig også ved anvendelse av tilstrekkelig flid og tilstrekkelig såpevann å få dem restaurert så noenlunde.

I maskinrummet begynte det i juni å bli så meget vann at vi daglig måtte øse op betydelige mengder, helt op til 600 liter om dagen. Vi trodde først at vannet bare skrev sig fra issmeltingen innenbords; men det viste sig senere at det vesentlig skyldtes lekkasjer i skroget, sannsynligvis opstått ved at det frøs is mellem forskjellige lag av forhudningen, så de blev sprengt mer eller mindre fra hverandre. 

Hvad sundhetstilstanden angår, var den fremdeles fortreffelig, så doktoren fikk ikke egentlig meget å gjøre som læge. Av «tilfeller» inntraff kun noen bagateller; en frossen stortå, en smule gnagsår på et par av dens naboer, samt litt vondt i et øie — det var alt. Vi førte jo også et meget regelmessig liv, med døgnet passende fordelt mellem arbeide, mosjon og hvile. Vi sov godt og spiste godt, og det voldte oss derfor ingen varig sorg da vi den 7. mai blev veid og funnet for lette. Men svinningsprocenten var ikke stor; den samlede vekt var bare 3,5 kg. mindre enn forrige måned.

En sykdom hadde vi dog å trekkes med, en smittsom sykdom tilmed, men ellers ikke av noen farlig natur. Det blev nemlig en motesykdom, eller om man heller vil, en motesak ombord på «Fram» å barbere sig i hodet. Det skulde være et probat middel til å skaffe sig flere hår at man først omhyggelig barberte bort de få strå som ennu prydet de mindre hårfagres isser. Juell begynte, og så var fanden løs; en efter en av de fleste andre fulgte eksemplet. Som forsiktig general ventet jeg først en stund, for å se hvordan det gikk med spiringen på mine kronrakete kameraters hoder. Og da buskaset ikke blev tykkere og tettere enn før, foretrakk jeg et middel som doktoren ordinerte: å vaske hodet én gang daglig med grønnsåpe, og så gni det inn med en salve bakefter. Men for å få dette til å virke så meget inderligere på hårbunnen fulgte jeg de andres eksempel og barberte mig i hodet noen ganger. Selv tror jeg ikke at kuren hjalp; men Pettersen hadde en annen mening. «Ta mig tusan, om inte kaptenen har fått förbannadt tjocka och täta borstar i skallen etter den där hårkonsten,» sa han en gang siden, da han klippet mig.

17. mai oprant med det deiligste vær som tenkes kunde: Tindrende klar himmel, blendende solskinn, 10—12 graders kulde, og næsten vindstille. Solen, som på denne tid av året aldri gikk til hvile, stod allerede høit på himmelen, da vi kl. 8 om morgenen blev vekket av et kanonskudd og høitidelig orgelmusikk. I klærne kom vi med større fart enn vanlig, slukte frokosten, og forberedte oss i den livligste spenning på «de ting som skulde komme» — festkomiteen hadde jo vært i ivrig virksomhet dagen før. På slaget 11 samlet de forskjellige korporasjoner sig under sine faner og merker, og blev anvist sine plasser i «det store flaggtog». I spissen gikk jeg med det norske flagg, så Scott-Hansen med «Fram»s stander, derpå fulgte Mogstad med

«meteorologenes» fane, rikt baldyret med «hvirvelcentrer» og «utsikter til opklarende vær» — han satt på en bjørneskinns-trukken kasse oppå en kjelke, med våre 7 hunder som forspann, bak ham vaiet fanen på en stang oprigget som mast. Som nr. 4 kom Amundsen; han bar på en demonstrasjonsfane for «det rene flagg» og blev fulgt på ski av sin våbendrager Nordahl med spyd i hånden og rifle på ryggen. Fanen hadde på rød bunn billedet av en gammel norsk kriger som bryter sitt spyd over kneet, samt inskripsjonen: «Fram! Fram! norske mann! Eget flagg i dette land! Hvad vi gjør det gjør vi for Norge!» Derefter kom styrmannen med det norske våben i rødt felt, og Pettersen med mekanikernes fane, sist kom «musikkorpset», representert av Bentsen med et trekkspill. Efter toget fulgte det festklædde publikum (o: doktoren, Juell og Hendriksen) i malerisk forvirring.

Under flyvende faner og klingende spill drog toget forbi hjørnet av «Universitetet» (o: «Fram»), nedover «Karl Johan» og «Kirkegaten» (o: en av Scott-Hansen for anledningen anlagt vei over råken forut og skrugaren), forbi «Engebret» (depotet på isen), og svinget så inn på «Festningsplassen» (toppen av Storkosset), hvor toget stoppet op og gjorde front med plantede faner.

Der utbragte jeg et leve for dagen, som blev besvart med et dundrende nifoldig hurra fra de tett sammenpakkede menneskemasser.

Presis kl. 12 blev den offisielle 17. mai-salutt gitt fra våre store baugkanoner. Så kom en splendid festmiddag; doktoren hadde spendert en flaske akevitt, og forresten fikk hver mann en flaske «Ekte Krone Malt Extrakt» fra «Kongens Bryghus» i Kjøbenhavn. Da steken var kommet på bordet, holdt Scott-Hansen en tale for våre kjære i hjemmet og for de to fraværende kamerater, som han ønsket måtte nå det mål de hadde satt sig, og komme hjem igjen i god behold. Hilstes med salutt på 2 skudd.

Kl. 4 om eftermiddagen var det stor «Folkefest» på isen. Plassen var smukt prydet med flagg og dekorasjoner, og programmet bød på alskens underholdning og løier i rik avveksling; — der var linedans, turnopvisning, skytning på løpende harer, og meget annet. Publikum var hele tiden i strålende feststemning og applauderte de optredende artister på det livligste.

Efter en souper som ikke stod noe tilbake for middagen, benket vi oss om kvelden i salongen omkring en dampende «bolle». Doktoren utbragte under sterkt bifall en skål for festkomiteen, og jeg en for «Fram», og siden holdt vi det gående i den muntreste og kordialeste stemning til langt på natt.


FRA 22. JUNI TIL 15. AUGUST 1895

Efter hvert som det blev vår, som uroen i isen tiltok, og nye råker med åpent vann dannet sig på alle kanter, blev det også et stadig øket liv av sjødyr og fugler omkring oss.

Natten til den 22. juni blev jeg purret av vakten, som meldte at der var hval i råken om styrbord. Vi tørnet alle ut i en fart, og så nu at der gikk en 7—8 narhval-hunner og boltret sig i råken tett ved oss. Vi gav dem noen skudd, men det syntes ikke å gjøre dem noe. Senere på dagen var jeg ute efter dem i fangstbåten, men uten å komme dem på skuddhold. For å kunne drive en rasjonell jakt på dem, hvis de, som vi håpet, vilde gjeste oss også i fremtiden, gjorde vi i stand 2 fangeblærer og et eke-anker, som vi festet i tampen av harpunlinen. Skulde hvalen bli for sterk for oss når den var «sett fast», lot vi ankeret og blærene gå, og var lykken god kunde vi kanskje klare den likevel.

Vi var meget spent på å prøve det nye fangstapparat, og holdt derfor skarp utkikk efter hval. Av og til viste også en og annen sig i råken, men den forsvant så fort igjen at det ikke blev tid til å forfølge den. Om kvelden den 2. juli så det ut til at jakten skulde lykkes. Det vrimlet av hval i råken, og vi skyndte oss ut med fangstbåten for å prøve å sette dem fast. Men også denne gang var de så sky at det var uråd å komme dem på hold. En av dem holdt sig en stund i en liten råk som var så smal at en kunde kaste over den. Vi forsøkte å lure oss på den langs kanten; men så snart vi hadde nådd et stykke innover, blev den redd og løp ut i storråken, hvor den gikk og boltret sig en lang stund, lå på ryggen en 4—5 minutter ad gangen, med hodet over vannet, og pustet og gjorde formelig narr av oss, og da vi så langt om lenge hadde slitt oss tilbake til storråken igjen, og tenkte å assistere den litt med muntrasjonen — vips, var den vekk.

Noen dager senere fikk vi atter besøk av en del komedianter i en

annen, nydannet, råk i nærheten av skuten. Tre av dem hadde svære lange tenner, som de snart hevet høit over vannet, snart klødde sine veninder med på ryggen. Vi gjorde oss straks klar med rifler og harpun, og løp til råken det forteste vi kunde. Men før vi nådde frem, var bestene borte. Det kunde ikke nytte å komme disse sky vesener på hold, og vi lot dem derfor som oftest seile sin egen sjø for fremtiden.

En og annen storkobbe viste sig også i denne tid; vi gjorde jakt på dem noen ganger, men uten hell, de var for sky. Med fuglejakten gikk det derimot bedre, og allerede den 7. juni hadde vi skutt så mange teister, måker, havhester og alkekonger, at vi den dag fikk vårt første måltid fersk mat det året. Kjøttet av disse fugleartene pleier ikke å stå i høi kurs; men vi spiste det med glupende appetitt, og fant at det smakte fortreffelig, bedre enn de møreste kyllinger.

Pettersen blev snart en ivrig jeger, og noe av det første han aktet å gjøre når han kom hjem, var å kjøpe sig et haglgevær, sa han. Det så også ut til at han hadde ganske gode anlegg som skytter, skjønt han knapt hadde løsnet skudd før han kom ombord i «Fram». Som enhver begynner måtte han jo finne sig i å levere adskillige bomskudd før han kom så langt at han traff det han siktet på. Men øvelse gjør mester, og en vakker dag var han på god vei til å sette sig i respekt som fluktskytter — rett som det var knep han sitt bytte i luften. Men så fulgte det en hel rekke «uhell» en tid utover, og så tapte han troen på sig selv som fluktskytter, og søkte istedet lavere mål for sin ferdighet. Først lenge bakefter blev den virkelige grunn til hans mange bomskudd oplyst. En skøier, som syntes at Pettersen gjorde for stort nederlag på viltet, hadde i all stillhet foretatt en omladning av hans patroner, så han i god tro kom til å skyte med salt istedenfor med bly — og det gjør jo alltid noe forskjell.

Foruten de dyrearter som før er nevnt fantes der på disse bredder også håkjerring, så det ut til. Da Hendriksen en dag skulde spekke noen bjørneskinn, som vi hadde hatt hengende ute i råken en ukes tid, fant han at de to minste av skinnene var næsten opett, så det bare var noen smale strimler igjen av dem. Det kan visst ikke ha vært noe annet enn en håkjerring som gjorde oss denne fortred. Vi hengte ut en stor krok med spekk på, for å prøve å få fatt i en av tyvene; men det nyttet ikke.

En dag i begynnelsen av august fortalte styrmannen og Mogstad at de hadde sett friske spor av en bjørn, som hadde trasket omkring Storkosset. Det var næsten et år siden vi sist hadde hatt bjørn i farvannet, og vi gledet oss meget ved utsikten til snart å få en kjærkommen variasjon av spiseseddelen. Lenge blev det dog bare med utsikten. Mogstad så riktignok en bjørn borte ved Storkosset, men da den både var langt borte og fjernet sig hurtig fra skuten, blev det ikke gjort jakt på den. Det gikk næsten et halvt år før det igjen viste sig bjørn i vår nærhet. Første gang var den 28. februar 1896.

Som før fortalt, lå «Fram» fra en ukes tid ut i mai fast i et stort isflak som daglig avtok i utstrekning. Jo lenger det led ut over våren dess mer minket flaket; det dannet sig uavbrutt sprekker på kryss og tvers i alle retninger, og nye råker åpnet sig, ofte for bare noen timer efter å lukke sig igjen. Iskantene kunde tørne mot hinannen med uhyre kraft, og ved disse hyppig gjentagne revolusjoner sprakk vårt flak stadig mer og mer i stykker, især efter en temmelig voldsom skruing den 14. juli, da det dannet sig revner og råker tvers igjennem den gamle skrugar om babord og helt inn til skibssiden, så at det en stund så ut som om «Fram» snart vilde jumpe ned i vannet. Foreløbig blev dog skuten liggende på sitt gamle stade, men skiftet ofte kurs under all denne uro i isen. Storkosset, som mer og mer fjernet sig fra oss, hadde også en meget uregelmessig drift, så det snart var tvers av oss, snart rett forut, snart temmelig nær, snart langt borte.

Den 27. juli var det slik uro i isen at vi ikke hadde sett det så galt siden vi kom fast. Det åpnet sig brede råker på alle kanter, og flaket som smien stod på danset rundt i en ustanselig hvirvel, så vi hvert øieblikk var redd for å miste hele herligheten. Scott-Hansen og Bentsen hadde påtatt sig å frakte essen med tilbehør over til det flaket hvor vi lå. De fikk med sig to mann, og det lyktes dem også med stort besvær å få frelst sakene. Samtidig var det en voldsom gjæring i farvannet omkring selve skuten, som dreiet sig rundt med flaket, så at den i en fart forandret retning fra N t O til V 1/2 S. Alle mann var i travel virksomhet med å berge inn til skuten alle de saker som lå ute på isflakene, og dette lyktes også, skjønt det var forbundet med meget strev og ikke liten fare for båtene å tumle om i den sterke kuling mellem de voldsomt arbeidende flak og is-stykker. Flaket med

ruinene av smien fjernet sig langsomt samme vei som Storkosset, og tjente i lengere tid som et slags sjømerke for oss. Slik tok det sig også ut på avstand; på sin høieste topp bar det nemlig en mørk kalott, en stor jernkjel som lå der med bunnen op. Vi pleide å opbevare spekk og annen hundemat i den. Efter lang tjeneste var det imidlertid rustet så mange huller i bunnen på den at den blev kassert og slengt bort på skrugaren like ved smien.

Efterhånden som solen og mildværet tæret bort sneen og isen i overflaten, kom skuten daglig høiere og høiere over isen, så at vi den 23. juli hadde 3 1/2 planke oppe av greenharthuden om babord og 10 planker om styrbord. Om aftenen den 8. august revnet vårt flak om babord, og «Fram» forandret nu slagside fra 7° babord til 1,5° styrbord med henholdsvis 4 og 2 planker oppe av greenharthuden og 11 baugjern fri forut.

Jeg var redd for at det lille flaket som vi nu lå fast i lett kunde gå i drift nedover råken dersom isen slakket enda mer, og gav derfor styrmannen ordre til å fortøie skuten til hovedflaket hvor en del av våre saker lå. Ordren blev imidlertid ikke efterkommet hurtig nok, og da jeg 1/2 time senere kom op på dekket, var «Fram» allerede i drift ned igjennem råken. Alle mann blev straks purret ut, og det lyktes oss å hale skuten op til flaket igjen, og få den sikkert fortøiet.

Da vi nu gjerne vilde ha «Fram» helt fri av den is-seng hun så lenge hadde ligget i, bestemte jeg mig for å prøve å sprenge henne løs. Næste dag — 9. august — kl. 7 1/2 om aftenen tendte vi derfor en mine på 3 kg. krutt, anbragt under flaket 3 alen fra akterstavnen. Det gav et ordentlig sjokk i skuten da minen sprang, men isen var tilsynelatende like hel. Det blev en hel disputt om sprengningsspørsmålet. Men som vi var midt oppe i debatten, brast plutselig flaket. Store klumper av under-isen kom dukkende op i åpningene, «Fram» gjorde et voldsomt jump med akterenden, tok fart forover, begynte å slingre sterkt, som om hun vilde ryste is-lenkene av sig, og fór så med et veldig plask ut i vannet. Farten forover var så sterk at en av baugtrossene sprang; men forresten gikk avløpningen godt, ingen skibsbyggmester kunde ønsket sig den bedre. Vi akterfortøiet ved den faste iskant ved hjelp av is-anker, som vi nylig hadde smidd til slikt bruk. Scott-Hansen og Pettersen hadde ellers på et hengende hår fått

sig et koldt bad. Efter å ha anbragt minen under flaket la de sig aktenom med prammen for å hale inn skytelinen. Da så isflaket brast, og «Fram» jumpet i, og resten av flaket kappseiset straks det var blitt fri for sin 600 tonns byrde, var det mindre lystelig for de to i båten der midt oppe i den farlige malstrøm av sjøer og is-stykker.

Såvidt vi kunde se hadde skroget ikke tatt noen som helst skade, hverken av de mange voldsomme skruinger som «Fram» ofte hadde vært utsatt for siden hun kom fast i isen, eller av avløpningen nu. Den eneste feil ved skuten var at hun fremdeles lekket en del, så der ofte måtte pumpes. En kort tid var hun visstnok næsten tett, så vi var tilbøielige til å tro at lekkasjene måtte være over vannlinjen. Men at vi tok feil i det så vi snart, da skuten begynte å trekke vann igjen, og det i enda høiere grad enn før.

«Fram» lå for øvrig godt til nu, med babords side op til en temmelig lav, jevn iskant, og med en åpen råk om styrbord; råken lukket sig visstnok snart, men lot dog åpen en liten dam ved siden av oss, omkring 200 m. lang og 120 m. bred. Jeg ønsket bare at vinteren snart måtte komme, så vi kunde fryse riktig godt fast i denne gunstige stilling. Men det var for tidlig på året til det, og for megen uro i isen. Ennu fikk vi mangen dyst å bestå innen «Fram» kom til ro i sin siste vinterhavn.

Med vår drift vestover gikk det gjennemgående bra i den siste halvpart av juni og størsteparten av juli. Det var forholdsvis små svingninger i driften mot syd og nord, men dess større mot vest og øst. Fra den 22. til den 29. juni gikk det raskt vestover; så et stykke tilbake igjen i begynnelsen av juli; derpå godt vestover et par dager, og så igjen hurtig tilbake til den 12. juli. Fra denne dag og til den 22. drev vi på ny godt vestover helt til 72° 56'; men derefter var tilbakedriften dominerende, så vi den 6. september var på 79° 52', omtrent der hvor vi begynte den 29. juni.

Været var i dette tidsrum gjennemsnittlig godt og mildt. Av og til hadde vi jo litt uvær, snedrev og sludd, så vi måtte holde oss innen døre. Men styggværet generte oss ikke stort; tvertimot så vi gjerne litt avveksling i værforholdene, — helst når de gav oss håp om god drift vestover, med utsikt til å slippe ut av vårt fengsel snarest. Ikke så å forstå at vi var bange for en overvintring til innen vi slapp hjem.


Vi hadde jo proviant nok, og ellers alt som trengtes, for å klare ennu en 2—3 polarnetter om det skulde knipe, og vi hadde en skute som vi alle satte den fulleste lit til efter de mange hårde prøver hun hadde gått igjennem. Og friske og raske var vi, og vi lærte å holde inderligere og inderligere sammen i medgang og motgang.

For Nansen og Johansen næret neppe noen av oss alvorlig bekymring; så farlig deres ferd var, hadde vi ingen frykt for at de skulde bukke under for strabasene underveis, og ikke nå frem til Franz Josefs Land og hjem allerede samme år. Tvertimot gledet vi oss ved tanken på at de snart var hjemme og kunde fortelle våre venner at det stod godt til med oss, og at det var all utsikt til at man kunde vente oss tilbake høsten 1896. Intet under at vi kunde bli utålmodige, og at det tæret både på huld og humør når det gikk smått med driften, eller når langvarig motvind og tilbakedrift syntes å gjøre det usannsynlig, at vi skulde kunne slippe hjem til den tid man ventet oss.

Hertil kom da også at det viktigste av vår misjon på en viss måte var opnådd. Det var jo neppe noen utsikt til at driften vilde føre oss synderlig lenger nordover enn vi nu var, og hvad der kunde gjøres for å utforske strøket der, det vilde bli gjort av Nansen og Johansen. Vår opgave blev derfor, i overensstemmelse med dr. Nansens instruksjoner, å søke ad den korteste vei og på sikreste måte å nå ut i åpent vann og hjem — men således at vi gjorde hvad der stod i vår makt for å bringe mest mulig av videnskapelig utbytte med oss. Dette utbytte måtte, således som forholdene var, nærmest gi sig selv, efter det vi allerede hadde opdaget. Polarhavet beholdt sin karakter omtrent uforandret eftersom vi drev vestover, med de samme store dybder, samme is- og strømforhold, og samme temperatur. Ingen øer, skjær, banker, eller enda mindre noe fastland viste sig i nærheten av vår ofte uregelmessige kurs; hvor vi så hen var det den samme ensformige og trøstesløse ørken av mer og mindre ujevn is som holdt oss fast omklamret og førte oss viljeløse med sig.

Våre videnskapelige observasjoner blev hele tiden fortsatt så regelmessig og nøiaktig som mulig, og omfattet, foruten de sedvanlige meteorologiske iakttagelser, tillike dybdelodning, måling av is-tykkelsen, lengde- og bredde-observasjoner, temperaturmåling av havvannet i forskjellige dybder, bestemmelser av saltgehalten, innsamling av prøver av havets fauna, magnetiske og elektriske observasjoner m. v.

Føret blev med den stigende temperatur dårligere for hver dag, så det sjelden blev anledning til skiturer, ja selv med truger på benene var det ytterst anstrengende å komme frem, da sneen var så løs at vi sank i til knes.

Det som mest sysselsatte oss var fremdeles arbeidet på våre kjelker og kajakker. Kjelkene, som alle sammen var bragt ombord fra Stor-- kosset, hvor de hadde ligget vinteren over, blev reparert og forsynt med undermeier. Den 16. juli var de alle i fullt ferdig stand, 8 mannskjelker og 2 hundekjelker.

Med kajakkene, som vi lenge hadde holdt på med, blev vi ferdige omtrent på samme tid. Vi hadde nu i alt 5 dobbelte og 1 enkelt kajakk. De blev alle prøvd i råken og viste sig å være gode og tette. Både de og kjelkene blev anbragt på galgene, slik at de i et øieblikk kunde tas ned, om det skulde bli bruk for dem.

Motorbåten var til ingen nytte nu, men den vilde gi gode materialer til undermeier og annet, og blev derfor tatt fra hverandre. Den var bygget av utsøkt god alm, og et par av bordene blev straks brukt til undermeier under de kjelker som ennu ikke hadde fått noen. Medisinkisten blev hentet fra Storkosset og anbragt i den ene storbåt, som var satt op på skrugaren like ved skibet. Innholdet hadde ikke tatt skade, og ikke noe var frosset i stykker.

I denne tid var vi også sysselsatt med å velge ut, veie av og ordne den nødvendige proviant m. v. til 11 mann for en 70 dagers sledeekspedisjon og et 6 måneders ophold på isen. Da alt var ferdig og innpakket, blev det foreløbig stuvet sammen på bestemte plasser på dekket under teltet forut; jeg vilde først la det bringe på isen lenger ut på året, eller når forholdene måtte kreve det. Av kull hadde vi ennu overflod, nemlig ca. 100 tonn. Til brensel under et 6 måneders ophold på isen anså jeg 20 tønner for noenlunde passende. Dette kvantum fylte vi derfor i fater, tønner og sekker, og bragte det ut på isen sammen med 200 l. petroleum, 350 l. gassolje og 150 l. stenkullsolje. Der hadde vi også 700 kg. hermetiske poteter. Da skibet fremdeles var dypt lastet, vilde jeg gjerne få lettet det så meget som mulig, når dette blott kunde skje uten å utsette de forråd som måtte

utlosses for noen fare. Efter at vindmøllen var utslitt og tatt vekk, hadde vi jo heller ikke noen nytte av selve batteriet og dynamoen; vi demonterte derfor hele stasen, og pakket ned lamper, kupler, og alt som hørte til. Det samme blev gjort med petroleumsmotoren. «Folke-vandringen» blev også tatt bort og lagt ut på isen, sammen med en del tyngre materialer. Den ene storbåten var tidligere satt ut, og nu tok vi også den andre ned fra galgene og førte den op på Storkosset; men da Storkosset kort efter drev dyktig langt fra oss, blev både den og alt det andre som lå der borte bragt tilbake igjen, og satt på det store isflak som vi var fortøid til — «vår eiendom», som vi pleide å kalle det. Ovenpå galgene og helt akter til forkant av halvdekket la vi en banjer av bord, som kjelkene, kajakkene og annet skulde ha sin plass på til vinteren.

Den 22. juli fortsatte vi med dybdelodningene og tok den dag 2 loddskudd, et på 2500 og et på 3000 m., begge uten bunn. Den 23. tok vi atter 2 loddskudd, først et på 3400 uten, og derefter et på 3800 med bunn. Det tok 2 1/2 time å få loddet ned på den sistnevnte dybde. Endelig tok vi den 24. juli nok et loddskudd på 3600 m. uten bunn, og satte da dybden til 3700 m. ± 100.

Doktoren var den 7. juli ute og rodde i prammen for å finne alger, men måtte vende om med tomme hender. Der var påfallende få alger å se denne sommer; heller ikke syntes det å være så meget dyreliv i vannet som forrige år.

FRA 15. AUGUST TIL 31. DESEMBER 1895
De første dagene efter at «Fram» var kommet løs, lå hun riktig godt til i sin dam. Men i løpet av natten til den 14. august kom et høit iskoss seilende ned igjennem råken, som nu hadde åpnet sig litt, tørnet op mellem skibssiden og den ytre iskant og fylte aldeles dammen vår.

Da vi nødig vilde ha denne farlige og uhyggelige koloss like på siden av oss, om vi skulde bli liggende på samme sted høsten og vinteren utover, besluttet vi å sprenge den. Scott-Hansen og Nordahl gikk straks i gang med dette arbeide, som også lyktes efter et langvarig strev. Lørdag eftermiddag den 17. august begynte isen plutselig

å skrue temmelig sterkt omkring oss. «Fram» blev i løpet av noen få minutter lettet 22 tommer i været akterut og 14 forut. Høitidelig, uten larm og uten å hives over, blev den tunge skuten hevet hurtig og lett op, som om den var en fjær — et både storslagent og fornøielig skue.

Dagen efter slakket isen igjen, og skuten blev atter flott. Så lå den rolig til den 21. om formiddagen, da det på ny tok til med sterk skruing. Skibet kom nu til å ligge meget slemt, med et høit koss på hver side, som tok fartøiet midtskibs i ca. 6 meters lengde, og skrudde det op en 6—8 tommer. Men efter 1/2 times forløp var skruingen forbi, og «Fram» sank ned til sitt forrige leie igjen.

Når det tegnet til skruing, forsøkte vi alltid å forhale skibet så langt bort fra styggedommen som mulig, og det lyktes jo også av og til. Men under det stormfulle vær med sydlige vinder som hersket på denne tid var det mangen gang rent uråd å få skuten flyttet, slikt vindfang som «Fram» hadde, med den svære rigg og det høie telthus over forskibet. Tross våre forenede krefter fikk vi den ikke av flekken, og is-ankere, fortøininger og varpetau sprang rett som det var.

Endelig lyktes det den 22. august å forhale skibet et stykke, så vi kunde vente å slippe for skruing, om isen på ny skulde knipe sammen.

Da isen derefter slakket betydelig og blev mere brutt enn før, gjorde vi noen dager senere et nytt forsøk på å hale videre, men måtte snart opgi det; det var for trangt mellem de to store flakene som omgav oss. Vi blev nu liggende på samme sted inntil den 2. september, under stadig frisk sydvestlig kuling, med sterkt regnfall av og til. Den 30. august om aftenen hadde vi således et meget voldsomt regnskyll, så is-laget løsnet av riggen og gjorde et svare leven, når klumpene kom dansende ned på dekket, hytten og teltet.

«Eiendommen» vår blev i denne tid riktig godt drevet — av storm, regn, skruing og lignende bra arbeidsfolk. Den blev dyp-pløid og avgrøftet i den grad at grunnvann og overvann møttes både her og der.

Men så kom utskiftningsvesenet med sine kjedelige delingstilbøieligheter og skar vekk og stykket ut i parseller næsten hele eiendommen, så det vi fikk beholde var smått nok.

Efter reduksjonen dannet eiendommen nu et noenlunde firkantet flak med størst lengde i øst og vest og omgitt på alle kanter av mer

eller mindre åpne sprekker og råker. «Fram» lå fortøid ved nordsiden, nær op mot det nordøstre hjørnet, med baugen mot vest. Straks aktenom henne og skilt fra odden bare ved en smal råk lå et stort flak, o: en av de utskiftede parseller, og på det befant sig bl. a. også en del av vårt kulloplag. Langt borte i vest lå fremdeles Storkosset og drev.

Mens eiendommens andre sider var noenlunde jevne og rette, hadde østsiden en halvmåneformet innskjæring eller bukt som kunde egne sig godt til vinterhavn. Men å komme dit inn med skibet var ikke å tenke på så lenge råken mellem eiendommen og flaket østenfor holdt sig lukket.

Den 2. september ut på eftermiddagen slakket endelig isen så meget at vi kunde gjøre et forsøk. Ved hjelp av taljer fikk vi også hivd skuten en skibslengde østover; men lenger var det foreløbig ikke mulig å komme, da ny-isen alt var blitt tykk (÷ 5° om natten) og noe sammenskrudd. Heller ikke nyttet det å bruke is-sagen til å skjære råk, da sørpen var så tykk at vi ikke maktet å stikke flakene vekk eller under hverandre.

Næste dag blåste det først en kuling av sydøst med regn. Men kl. 6 løide vinden av og gikk sydlig, og kl. 8 begynte det å slakke adskillig mer op i råken. Da det nu blev bedre plass, gikk det også ganske raskt med å skjære oss vei i ny-isen, og innen middag var «Fram» halt inn i bukten og fortøid i den vinterhavn som vi alle håpet måtte bli dens siste.

Ved Nansens og Johansens avreise beholdt vi 7 hunder igjen ombord: Tispen «Sussi» og de 6 yngste hvalper: «Kobben», «Snadden», «Bella», «Skvint», «Axel» og «Boris». Den 25. april nedkom «Sussi» med 12 unger. Vi hadde laget et koselig lite hus til henne på dekket og trukket det med renskinn. Om morgenen kom Pettersen ned og fortalte at «Sussi» løp omkring på dekket og pep og bar sig. Mogstad og jeg gikk da op og stengte henne inn i huset, hvor hun så straks fikk en unge. Senere på dagen fant vi en ihjelfrossen hvalp på dekket. Hun hadde altså begynt forretningen før vi kom op om morgenen. Da vi ut på eftermiddagen fikk se at der stadig kom flere og flere borgere til verden, og vi fryktet for at moren ikke formådde å varme dem alle, tok vi og flyttet hele familien ned i salongen. Alle hvalpene var store og vakre, de fleste ganske hvite, og så ut til å bli små «bjelkier», som samojedene under ett kaller alle hvite hunder. De vokste

og trivdes utmerket som salongpassasjerer og blev degget og kjælt for av alle. I salongen holdt de hus en måneds tid, men så anbragte vi dem i det omtalte hus på dekket. Da de hadde vært der oppe i noen uker, så det med én gang ut som om de var stanset i veksten, skjønt de stadig blev foret godt med rått bjørnekjøtt, melk og restene av våre måltider. — En ukes tid ut i august døde to av hvalpene av krampe. En tredje lyktes det doktoren å redde ved hjelp av varme bad og omhyggelig pleie. I slutningen av måneden fikk atter en av dem et krampeanfall og døde, enda den fikk varme bad og godt losji, først i salongen og senere i arbeidslugaren.

I begynnelsen av september, da det på grunn av hyppig regnvær blev riktig vondt og fælt i hundehuset og på dekket, bygde vi et hundehus ute på isen med forkappen som tak og et gulv av bord med en masse høvelflis over. Mens byggearbeidet stod på, slapp vi hele hundeflokken ut på isen. Men efter en halv times lek begynte hvalpene å få krampe, den ene efter den andre. Anfallene gikk dog snart over. Vi gav dem en overhaling med såpevann, og slapp dem så inn i deres nye bolig.

Alt efter som hvalpene blev eldre, måtte vi ha godt opsyn med dem når de slapp ut på isen. De lekte og tumlet sig i ustyrlig vilterhet, og så hendte det flere ganger at de dumpet ned i råkene; med adskillig besvær blev de da fisket op igjen av den vakthavende «hundefut» eller andre som var til stede. Dessuten begynte de snart å få lyst på lengere utflukter og fulgte våre spor langt ut over isen.

En dag var doktoren og jeg ute for å fotografere. Vel 1/4 mils vei fra skibet traff vi på en veldig ferskvannsdam og tok oss en liten hvil på dens innbydende speilblanke is-flate. Mens vi lå og dovnet oss og pratet, kom «Kobben» efter oss. Så snart den fikk øie på oss, stanset den og stod og spekulerte på hvad mon vi kunde være for noen underlige vesener. Så begynte vi å krype på alle fire henover imot den. Men da kan det hende «Kobben» fikk ben under sig. Den la i vei hjemover av alle krefter som om det gjaldt livet, og selv da vi var kommet henimot skibet og flere av de andre hundene møtte oss og kjente oss, var stakkaren enda så vettskremt at det varte en god stund før han våget sig bort til oss.

Den 28. september mistet vi igjen en av hvalpene. Den fikk krampe

og lå og hylte og bar sig hele dagen. Da den så ut på kvelden blev lam på den ene siden, var der ikke håp om å redde den, og vi gjorde ende på dens lidelser. Det var sårt å se hvor fryktelig de led, disse små vakre skapninger, så lenge krampeanfallene stod på.

Den 9. oktober fikk «Skvint» unger. Da det var liten mening i å sette på hvalper efter så unge dyr, især på så kold en årstid, fikk hun bare beholde den ene på prøve; de andre blev straks slått ihjel.

En ukes tid senere fikk «Sussi» sitt annet kull, 9 hunner og 2 hanner. Av disse fikk hun beholde begge hannene og en tispe.

Det viste sig snart uheldig å ha begge tispene med sine unger i samme hus. Når således den ene av mødrene gikk ut et øieblikk, tok straks den annen alle ungene i sin varetekt, og så blev det slagsmål når den første kom inn igjen og vilde ha sin eiendom tilbake. Noe slikt var formodentlig hendt en natt med «Skvint». Hendriksen fant den nemlig om morgenen liggende ved døren til hundehuset, og så fastfrosset til isen at det voldte adskillig strev å få den løs. Den hadde hatt en mindre behagelig natt — termometret hadde vært nede i ÷ 33° — og halen var frosset fast til det ene bakben, så vi måtte ta henne ned i salongen for å få henne tødd op. For å undgå slike viderverdigheter for fremtiden lot jeg bygge en egen villa til henne, hvor hun kunde være alene med ungen sin.

En kveld da Mogstad skulde slippe hvalpene inn var to av dem borte. Hendriksen og jeg drog straks avsted med løkt og børse for å lete efter dem. Vi trodde at det hadde vært bjørn i farvannet, da vi tidligere på dagen hadde hørt hundegjøing ute fra isen i øst for skibet; men det fantes ikke spor av bjørn. Efter aftenstid drog vi ut igjen, 5 mann, alle forsynt med løkter. Efter å ha søkt en times tid langs råker og oppe i skrugarer, fant vi endelig hvalpene på den andre siden av en ny råk. Selv om den nyfrosne is på råken var sterk nok til å bære dem, var de så skremt efter å ha vært i vannet at de ikke våget sig hen til oss, og vi måtte gjøre en lang omvei.

Ut i desember tok vi de minste hvalpene ombord, da de nu var blitt så store og vidløftige at de måtte passes vel. Lenselemmen blev stående åpen om natten, så mødrene kunde slippe ut og inn fra isen når som helst.

Med hensyn til gemytt var det stor forskjell mellem den

oprindelige stamme og de hunder vi nu hadde ombord. Mens de første var noen slåsskjemper som lå i stadig kamp, ofte på livet løs, var de siste meget fromme og stillferdige, men likevel strie og ville nok, når det f. eks. gjaldt å forfølge en bjørn. Av og til kunde det jo bli et slagsmål mellem dem, men det gikk ikke så ofte på. Verst var «Axel» en tid før jul, da han rett som det var for løs på den fredsommelige «Kobben», som han hadde et ondt øie til. Men så fikk han tamp til aftensmat diverse ganger, og det var utrolig hvor det hjalp.

Været holdt sig i den første halvdel av september temmelig urolig, med fremherskende vestlig og sydvestlig vind, adskillig nedbør, især regn, og hyppig uro i isen. På grunn av nattekulden som kunde gå ned til en 10—11 grader blev ny-isen snart så sterk at den bar en mann — undtagen rett aktenfor skibet, hvor alt skyllevannet blev slått ut. Her var isen helt brutt og dannet en tykk sørpe, som visstnok var sammenfrosset i overflaten, men så svakt at man lett kunde plumpe igjennem. En dag hendte det også at 3 mann gikk i på dette lumske sted og fikk sig en kold dukkert, den ene efter den andre. Den første var Pettersen. Han skulde rundt sørpen for å se til logglinen, som hang utover skibssiden om babord; men før han kom så langt — bums, bar det gjennem isen med ham. Kort efter gikk det samme veien med Nordahl, og en halv times tid senere blev det Bentsens tur å plumpe i. Han for så dypt at det gikk helt over «hårrøttene» på ham; men han spratt straks i været igjen som en kork, og hev sig resolutt op på iskanten med det samme. Line-observasjonen blev da innstillet på grunn av det store mannefall, og ombord bar det i en fart for å skifte tørre klær på kroppen.

Den 15. september slakket isen så meget op at der var et helt lite hav mellem oss og Storkosset. Dagen efter var isen fremdeles meget urolig, så vi for alvor måtte tenke på å få hentet de sakene som enda lå på Storkosset. Ved middagstid var jeg en tur bortover mot kosset og fant en passende transportvei; men da vi noen timer efter skulde avsted med folk og sleder, hadde det dannet sig så mange åpne råker rundt «eiendommen» at vi måtte opgi turen for den gang. Først den 23. og 24. kunde vi få hentet sakene og stablet dem op på isen i nærheten av skibet. Føret var da utmerket for sleder med nysølvskodde meier, mens det gikk tungt på tremeier. Vi hadde gjort litt

veiarbeide her og der, så det gikk forholdsvis hurtig med transporten, da vi endelig slapp til.

Hele september og oktober utover var det næsten uavbrutt uro i isen; nye råker dannet sig på alle kanter, til dels kloss inn til skibssiden, og skruinger fant hyppig sted. Det viste sig at vi hadde funnet en fortreffelig vinterhavn; for inne i bukten hvor «Fram» lå generte skruingen ikke stort, takket være ny-isen, som omgav oss her, og som bare øvde et ubetydelig press på skibet; den blev lett brutt, og stykkene forskjøv sig under eller over hverandre, mens begge de solide odder av bukten tok imot de hardeste tørn. — Et par ganger så det ut til at «Fram» enda en gang skulde komme løs før vinteren for alvor la sine kolde lenker fast og sikkert omkring henne. Den 25. oktober f. eks. slakket det således op i den nærmeste råk at skibet lå fritt fra akterstevnen og helt frem til forkant av fokkerøstet; men snart skrudde isen sammen igjen, så skuten lå helt fast.

Fra 1. november av inntrådte en roligere periode; skruingene hørte næsten helt op, kulden øket, vinden holdt sig østlig, og vi drev med jevn fart mot nord og vest resten av året.

Driften satte vår tålmodighet på en hård prøve høsten utover. Det bar stadig østover med de fremherskende vestlige vinder, og vi ventet fra dag til dag forgjeves på en forandring. Det eneste som holdt håpet oppe var bevisstheten om at gikk det tilbake med oss, så gikk det iallfall smått, stundom meget smått også. Selv en flere dagers vestlig kuling satte oss ikke så langt østover at vi ikke ved hjelp av et par dagers god vind kunde innhente det tapte, og mere til.

Den 22. september var det toårsdagen siden vi kom fast i isen, og begivenheten blev høitideligholdt med en liten fest om kvelden. Vi kunde ha grunn til å være tilfreds med det siste års drift, da vi hadde avansert omtrent dobbelt så langt som det første året. Nu tok også vinterdriften fatt for alvor og fortsatte uavbrutt året ut, således at vi fra 22. september til en ukes tid ut i januar drev fra 82° 5' til 41° 41' østlig lengde, en distanse på ca. 54 mil i vel 5 1/2 måned, eller ca. 2 kvartmil pr. døgn.

Været var gjennemgående bra de siste tre måneder av året 1895, for det meste med klar luft og svak bris. Bare en og annen gang frisket vinden til kuling, med op til 15 meters hastighet i sekundet.


I begynnelsen av september begynte «Fram» igjen å trekke mer og mer vann, så vi daglig hadde et stritt arbeide med å pumpe og øse skibet lens. Men fra den 23. av blev lekkasjen stadig mindre, og en ukes tid ut i oktober var maskinrummet aldeles tett. Det lekket nok fremdeles litt i storrummet; men snart ophørte lekkasjen her også, fordi vannet frøs til is.

Den 16. september begynte Scott-Hansen og Nordahl de forberedende arbeider til opførelsen av et passende hus for de magnetiske observasjoner. Materialet bestod av store blokker av nyfrossen is, som de lesset på sleder og kjørte frem til tomten ved hjelp av hundene. Bortsett fra noen prøveturer, som Scott-Hansen tidligere hadde foretatt med hundene, var dette første gang de gjorde nytte som trekkdyr. De drog godt, og det gikk utmerket med kjøringen. Huset blev bygget utelukkende av tilhugne isblokker, som blev stablet ovenpå hverandre med helling innover, så at det i ferdig stand dannet en kompakt rund iskuppel av form og utseende omtrent som en finnegamme. Inn til hytten førte en overbygget gang av is, med en trelem som dør.

Da observasjonshuset var ferdig, holdt Scott-Hansen kranselag, og hadde i den anledning fiffet hytten op. Der var sofaer og lenestoler trukket med bjørne- og renskinn. Sokkelen midt på gulvet, hvor de magnetiske instrumenter skulde ha sin plass, var trukket over med flagg, og som bordskive var anbragt et isflak. På bordet stod en lampe med rød skjerm, og langs veggene hang en mengde røde papirlamper. Det hele så riktig festlig ut, og satte oss alle i den ypperligste stemning. Vår elskverdige vert holdt små humoristiske taler til hver enkelt. Pettersen ønsket at dette måtte være den siste ishytten Scott-Hansen bygget sig på denne tur, og at vi alle næste høst ved den tid måtte være hjemme og være «like så djäfla karer da som nu». Pettersens friske og ukunstlede skål blev mottatt med stormende bifall.

Pettersen var forresten nettop i denne tid inntrådt i en ny verdighet, idet han fra 10. september helt hadde overtatt Juells rolle i byssen, et hverv som han satte megen pris på og utførte til alles fulle tilfredshet. Den eneste av de under kjøkkendepartementet hørende forretninger som han ikke vilde ha noe med å gjøre, var julebakingen. Den blev da også i sin tid besørget av Juell selv.

Da vinteren kom, laget vi oss en ny smie istedenfor den som gikk

i drift den 27. juli. Den blev bygget i skrugaren, hvor båtene og en del av sakene fra Storkosset blev bragt hen, og blev gjort omtrent på samme måte som den forrige smien. Der blev hugget en passende fordypning ned i skrugaren, og derover la vi så et tak av isblokker og sne.

Alt efter som det led på året og mørketiden stod for døren, forsvant de igjen en for en, alle de sjødyrene og trekkfuglene som hadde svermet omkring oss i den korte sommer og vakt våre lengsler. Nu flyktet de mot syd, mot sol og lys og blide kyster, mens vi blev liggende igjen oppe i isen og mørket enda en vinter. Den 6. september så vi den siste boltrende lek av narhval i råkene ved skibet, og noen dager senere reiste den siste flokk tyvjoer.

Hurtig går det under disse bredder med solen, fra første gangen den kikker frem over synsranden i syd til den kretser fritt rundt himmelen hele døgnet igjennem; men enda større hastverk synes den å ha når den er på retur om høsten. Man vet ikke ordet av det før den er borte, og polarnattens knugende mørke omgir en påny.

Den 12. september skulde vi sett midnattssolen for siste gang, om det hadde vært klarvær; og allerede den 8. oktober så vi det siste glimt av solranden ved middagstid. Dermed gikk vi inn i den lengste polarnatt som mennesker ennu har oplevet — på omtrent 85° n. br. Noe dagslys blev det fra nu av næsten ikke tale om, og den 16. oktober var det knapt forskjell å merke mellem dag og natt.

Så ofte tiden tillot det, og føret var noenlunde bra, streifet vi om på ski i nærheten av skibet, enkeltvis eller flere i følge.

Den 7. oktober, da alle mann var ute på ski om formiddagen, fant styrmannen en rekvedstokk, omkring 7 fot lang og 7 tommer tykk. En del av roten fulgte med stammen. Styrmannen og jeg var om eftermiddagen ute og hentet den på en kjelke. Sannsynligvis skrev stokken sig fra Sibirias skoger, var revet løs med flommen, og av elvestrømmen satt til havs, for så å føres mot nord med isdriften.

Foruten skiferder foretok vi også hyppige spaserturer på isen, og den 20. november gav jeg ordre til at alle mann skulde ta mosjon i fri luft 2 timer daglig. Selv likte jeg svært godt disse spaserturene, de kvikket op både sjel og kropp, og det hendte ofte at jeg kunde drive frem og tilbake på isen en 4—5 timer om dagen, i regelen et par timer både før og efter middag.


Scott-Hansen og Mogstad gjorde den 8. oktober et forsøk på å dra kjelken med 115 kg.s vekt. De drog avsted kl. 9 1/2 og kom tilbake kl. 5 om eftermiddagen, efter å ha vært omtrent 3/4 mil fra skibet og gått gjennem temmelig tungt lende.

Vi trodde ikke der var noen som helst fare for at «Fram» skulde ligge under for ispress; men muligheten av det kunde jo ikke godt nektes, og i ethvert fall var det vår plikt å være forberedt på det. Derfor anvendte vi også megen flid og meget arbeide på å sikre oss mot enhver overrumpling.

I slutten av oktober innrettet vi et nytt depot på isen, med proviant for 6 måneder og full utrustning av kjelker, kajakker, ski og annet. Provianten blev delt i 5 forskjellige hauger og stabler, slik at kassene i hver haug dannet en runding. Lagret på denne måte vilde i verste tilfelle neppe mere enn 2 kasser gå tapt, om isen skulde slå en sprekk under selve haugen.

Den 28. november passerte vi den 60. lengdegrad, og hadde i den anledning en festlig tilstelling. Salongen var pyntet med flagg, og der servertes en finere middag med kaffe bakefter, og efter aftensmaten blev det traktert med fikener og annet godt. Med denne lengdegrad, som går over Kjabarova, hvor vi for to år siden sa farvel til den siste svake rest av civilisasjon, og ikke langt fra Kapp Fligely på Franz Josefs Land, var det som vi følte oss nærmere verden og livet igjen.


FRA 1. JANUAR TIL 17. MAI 1896

Nyttårsdag oprant med fint klarvær, måneskinn, og ca. 43 graders kulde. Isen holdt sig fremdeles merkverdig rolig en måneds tid utover. Men den 4. februar begynte skruingen igjen. Den var ikke av lang varighet, men gjorde meget larm den tid den stod på, det braket og suste i isen rundt omkring oss, omtrent som det skulde blåse en forrykende storm. Jeg tok mig en tur utover isen for om mulig å iaktta skruingen nøiere, men kunde ikke opdage noe. Dagen efter var vi en tur utover isen igjen og fant da en forholdsvis ny råk og en stor ny skrugar i 1/4 mils avstand fra skuten. Noe større orienterende overblikk over isforholdene var det dog ikke mulig å få, da det ennu var

for mørkt, selv midt på dagen. Føret var forresten hårdt og godt, men fokk-skavlene så glatte at vi gjorde kollbøtter rett som det var. Den 7. februar var Scott-Hansen, Hendriksen, Amundsen og jeg en tur nordover fra skuten. Jo lenger nord vi kom, desto mer brutt og ujevn blev isen, og til slutt måtte vi vende om ved en ny, stor og åpen råk. Allerede om morgenen hadde det trukket op en mørk skybanke i sydvest, og nu blev også tåken så tykk at det ikke var greit å finne tilbake til skuten igjen. Langt om lenge fikk vi høre «Sussi»s stemme, og fra toppen av en skrugar fikk vi øie på tønnen og storstangen av «Fram»; de raget op over tåken et kort stykke fra oss. Så nær skibet som vi var gikk det allikevel ikke så glatt å komme ombord igjen. Vi blev nemlig snart stoppet av en stor råk, som hadde dannet sig straks utenfor skuten mens vi var ute, og vi måtte gå et langt stykke vestover langs råken før vi slapp over. Ombord fortalte de at det hadde gitt sterke støt i skuten da råken åpnet sig, omtrent som da vi sprengte «Fram» løs i august. Kl. 12 1/2 om natten hørte vi et nytt sjokk i isen. Da vi kom på dekket, viste det sig at isen hadde revnet ca. 20 m. aktenom skuten, parallelt med den store råken. Sprekken gikk langs siden av den nærmeste storbåten og tvers igjennem den ene av kullhaugene. Forrest i haugen stod en tønne, som vilde gått tapt dersom ikke sprekken hadde delt sig foran den og derpå forent sig igjen, efter å ha gått igjennem de ytre kanter av haugen. På den lille øen som således blev dannet seilte tønnen og en del kullsekker omkring i råken. Vi fikk snart halt øen til lands og berget kullene, med undtagelse av en sekk på 50 kg. som gikk til bunns. For sikkerhets skyld gav jeg ordre til å inspisere depotet en gang hver vakt, og enda oftere hvis det begynte å skrue igjen. Den 13. februar var Hendriksen, Amundsen og jeg en tur sydover for å undersøke hvordan isen var på den kant. Det viste sig at den var meget ujevn der også, og full av forholdsvis nye råker. Råken aktenom skuten åpnet sig utpå formiddagen, og sendte ut slike tåkemasser at vi snart tapte skuten av syne. Næste dag åpnet den sig enda mer, og den 16. var der en meget sterk skruing i den. Isen skalv og duret som en veldig foss, og blev splintret i overflaten i små horisontale lag. Skruingene gjentok sig nu omtrent daglig, og en tid utover dannet det sig uavbrutt flere og flere sprekker og råker. Men derefter var isen forholdsvis rolig inntil 10. april, da den atter begynte å bli meget urolig. Natten til den 15. skrudde det sterkt i råken om babord. Vi blev nødt til å hale op logglinen med posen og flytte loddeapparatene. Samme natt brakk isen under to av proviantringene, så de måtte kjøres nærmere inn til skuten.

Den 21. om morgenen vekkedes vi av en voldsom skruing akterut. Nordahl kom straks ned og purret mig med den beskjed at isen truet med å velte sig inn over skuten. Det viste sig at et mektig isflak hadde skrudd sig op over iskanten akterut, og kom glidende uten å møte noen motstand førenn det tørnet like kloss mot akterstevnen. Men «Fram» hadde stått for slike støt før uten å svikte, og holdt sig som en god kar også denne gang. Isen kløvdes mot den sterke stevn og blev liggende på begge sider av skuten i høide med kanten av halvdekket helt frem til riggen av mesanmasten. Skuten lå nu næsten løs i sin form, og isen var rundt omkring brutt i en mengde mindre flak. Da disse blev tynget ned av de svære fokk-skavler, var det slemt nok å komme rundt skuten; rett som det var risikerte man å plumpe gjennem snesørpen.

Ut på eftermiddagen den 13. mai begynte råken mellem smien og skuten å åpne sig meget, så den efter et par timers forløp var ca. 80 m. bred. Fra tønnen så jeg at der strakte sig en svær råk i SO, så langt sydover som jeg kunde øine; likeså førte råken aktenfor oss så langt mot NO som jeg kunde se. Jeg drog ut i prammen for å prøve å finne en gjennemgang til råken i SO, men uten resultat. Efter aftens var jeg atter ute og sydover, men fant heller ikke nu fremkomst. Kl. 10 om kvelden gikk jeg på ny i tønnen, og så nu at råken hadde åpnet sig betydelig mere, og fremdeles strakte sig sydefter så langt synet rakk, med mørk luft over.

Scott-Hansen og jeg rådslo om hvad der var å gjøre. Skjønt jeg ikke trodde vi vilde utrette stort ved sprenging, slik som forholdene var, besluttet vi å gjøre et forsøk på å skyte skuten løs. Vi blev enig om å prøve en del miner rett akterut, og alle mann blev straks satt i gang med arbeidet. Først fyrte vi 6 kruttminer omtrent på samme sted, men uten synderlig virkning. Så gjorde vi et mislykket forsøk med skytebomull. Kl. 3 om morgenen sluttet vi foreløbig, da isen var så tykk at boret ikke nådde igjennem, og sørpen så slem at det ikke var mulig å få puttet isflakene vekk. Kl. 8 næste morgen la vi 2 nye

miner, som Scott-Hansen og Nordahl hadde fått ferdig om natten; men ingen av dem vilde brenne. Enkelte av de miner som blev sprengt i løpet av dagen gjorde litt virkning, men for lite til at det kunde lønne sig å fortsette. Vi måtte vente på bedre isforhold.

Været var de to første ukene av januar jevnt godt med klar luft og 40—50 graders kulde. Koldeste dag var den 15. januar, da termometret viste fra ÷ 50 til ÷ 52°. De to siste ukene av januar var temperaturen betydelig høiere, men arbeidet sig i februar nedover igjen. Fra 5. mars, da termometret viste vel 40 graders kulde, steg temperaturen hurtig. Således var det den 12. mars ÷ 12° , den 27. ÷ 6°, selvfølgelig med enkelte koldere dager av og til. April var noenlunde jevnt kold, omkring ÷ 25°; den koldeste dag var den 13. med ÷ 34°. Den 21. mai hadde vi den første varmegrad i dette år, idet maksimumstermometret ved aftenobservasjonen viste ÷ 0,9°.

Enkelte dager denne vinter utmerket sig ved påfallende store og plutselige temperaturforandringer. En sådan dag var f. eks. fredag den 21. februar. Om morgenen var det overskyet og blåste en kuling av SO. Ut på eftermiddagen sprang vinden plutselig om til SV og løiet av til 4,4 m. styrke; samtidig hermed sank temperaturen fra ÷ 7° om morgenen til ÷ 25° kort før vinden sprang rundt, og steg derpå hurtig til ÷ 6,2° kl. 8 aften.

I min dagbok heter det herom: «Jeg spaserte i kveld litt oppe på dekket, og vilde se mig litt om akterut før jeg gikk ned. Idet jeg stakk hodet utenfor teltet, møtte jeg en luftstrøm så varm at jeg uvilkårlig fikk den tro at det måtte være ildløs ombord. Snart kom jeg dog efter at det var temperaturen som hadde steget så betydelig siden jeg sist var under åpen himmel. Scott-Hansen og jeg gikk siden op og anbragte et termometer under skibsteltet; det viste ÷ 19° mens termometret ute viste ÷ 6°. Vi gikk lenge frem og tilbake der ute og innåndet den varme luft i lange drag. Det var overmåte behagelig a føle den milde vind stryke sig om kinnet. Ja det er en stor forskjell mellem å leve i en sådan temperatur og daglig å innånde luft på 40—50 graders kulde. Personlig har jeg ikke vært meget genert av den kolde luften; men mange klager over at de kjenner det gjør vondt langt ned gjennem brystet. Bare når jeg har mosjonert meget, har jeg følt at jeg er blitt tørr i munnen.»


Den følgende dag, den 22. februar, blåste det av SSO først på dagen, men senere sprang vinden om til en kuling av vest med optil 17 meters hastighet i sekundet. Barometret viste den laveste stand inntil da på hele turen, nemlig 723,6 mm. Der var et snefokk så vi ikke kunde se to favner fra skuten, og termometerhuset ute på isen blev på noen minutter så fullpakket av fokk-sne at det var umulig å avlese instrumentene. Nede i salongen var det også mindre hyggelig, da det ikke var mulig å skaffe trekk. Vi gjorde forgjeves forsøk på å fyre op i ovnen, men måtte snart ta ilden vekk for ikke å bli kvalt av røk. Søndag aften bedaget været sig; men mandag og tirsdag var der atter kuling med snefall og fokk i henimot 28 graders kulde. Først onsdag eftermiddag blev været for alvor bedre; det klarnet op, og vinden løiet til 6 m., så både vi selv og hundene kunde slippe ut på isen og røre litt på oss. Hundene vilde om morgenen ut av sine hus; men selv de fant at været var for fælt, og lusket inn igjen.

Slike styggværsdager hadde vi adskillige av, ikke bare om vinteren, men også om sommeren; men i regelen stod uværet på bare en dags tid ad gangen og medførte ingen større ubehageligheter. Tvertimot så vi gjerne litt ruskevær, helst når det blev ledsaget av en frisk kuling, som kunde sette isen i god fart vestover. Det som interesserte oss mest var jo driften og alt som stod i forbindelse med den.

Med driften kunde vi også være vel fornøid, især i januar og den første uken av februar. I dette tidsrum nådde vi helt fra den 48. til den 25. lengdegrad, mens bredden holdt sig omkring 84° 50'. Den beste drift hadde vi i dagene fra 28. januar til 3. februar, da det uavbrutt blåste en strykende bør av øst, som søndag den 2. februar øket til en hastighet av 18 til 21,6 m. i sekundet og i bygene enda meget mere. Dette var forresten den eneste virkelige storm under hele vår reise. — Lørdag den 1. februar passerte vi Vardø's lengde og hadde i den anledning en festlig stund om kvelden. Den 15. februar var vi på 84° 20' n. br. og 23° 28' ø. l., og drev nu et godt stykke tilbake igjen, så vi den 29. februar var på 27° ø. l. Derefter gikk det meget smått med driften vestover, men bedre sydover.

Driften gav anledning til mange veddemål, især når den var god, og humøret altså høit. En dag i slutningen av januar, da linen viste at vi drev riktig lystelig avsted den rette vei, oplot Hendriksen sin

røst og sa: «Vi har nu aldri veddet før vi, kaptein; la oss nu vedde om hvor langt syd vi er kommet.» «La gå,» sa jeg, og så veddet vi om en porsjon laks, jeg på at vi ikke var sønnenfor 84° 40' eller mellem 40 og 41', og han på at vi var mellem 36 og 37 minutter. Så tok Scott-Hansen en observasjon og fant at Henriksen hadde tapt; bredden var 84° 40,2'.

Siden de siste trekkfugler forlot oss, hadde det ikke vært et levende vesen å se på noen kant før den 28. februar; ikke et bjørnespor engang hadde vi støtt på under våre mange turer omkring på isen. Men kl. 6 om morgenen den dag kom Pettersen styrtende inn i lugaren til mig og fortalte at han så 2 bjørner i nærheten av skuten. Jeg skyndte mig op på dekket, men det var ennu så mørkt at jeg ikke straks kunde få øie på dem, enda Pettersen stod og pekte i retning av dem. Endelig fikk jeg se dem, som de kom lunkende så smått henover mot skibet. Omtrent 150 meter borte stoppet de. Jeg forsøkte å ta sikte på dem; men da det var for mørkt til at jeg kunde være sikker på skuddet, ventet jeg en stund, i håp om at de skulde komme nærmere. De stod et øieblikk og glodde på skuten, men gjorde så helt om og lusket bort igjen. Jeg spurte Pettersen om han hadde noe å steke som kunde lukte riktig godt og sterkt, og lokke bjørnene tilbake igjen. Han stod og spekulerte litt, sprang så ned og kom op igjen med en panne med stekt smør og løk. «Nog fan har jag det som lukter,» sa han, og slengte pannen op på rekken. Bjørnene var for lenge siden ute av syne. Det var koldt, sånn en ÷ 35 grader, og jeg skyndte mig ned for å trekke pelsen på; men før jeg var ferdig, kom Bentsen springende og bad mig skynde mig op, nu kom bjørnene løpende tilbake. Op på dekket bar det i en fart, og nu hadde jeg dyrene på pent hold, en 100 meter eller så fremfor mig. Jeg huket mig ned bak rekken, tok godt sikte, og — klikket. Bjørnene stusset litt, og det så ut som om de tenkte på retrett. Hurtig spente jeg hanen på ny og smelte løs på den største. Den stupte overende med et veldig brøl. Så brente jeg av på den andre. Den gjorde først et elegant rundkast, før den tumlet i bakken. Derpå reiste de sig begge og tok noen skritt fremover; men så bar det atter i koll med dem. Jeg gav dem hver sin av de to patronene jeg hadde igjen, men enda var det ikke nok for disse seiglivete dyrene. Pettersen var sterkt interessert i jakten; uten noe våben løp han ned landgangen og bortover mot bjørnene. Men så fikk han plutselig skrupler, og ropte til Bentsen at han måtte følge med. Men Bentsen, som heller ikke hadde våben, var, som rimelig kunde være, mindre lysten på å renne efter to sårede bjørner. Da jeg hadde forsynt mig med flere patroner, møtte jeg Pettersen midtveis mellem bjørnene og «Fram». Bjørnene holdt nu på å arbeide sig innover en skrugar. På 30 alens hold stanset jeg. Men først måtte jeg rope på Pettersen, som i sin iver styrtet avsted foran mig, og nu stod like i skuddlinjen. Så fikk endelig den store binnen dødsskuddet, og jeg sprang langs med skrugaren for å se hvor det var blitt av den andre. Plutselig stakk den skallen op over skrugaren, og jeg sendte den øieblikkelig en kule gjennem halsen tett oppe ved hodet.

Så blev alle mann purret ut, og gleden stod høit. Tennene løp i vann ved tanken på all den deilige ferskmaten vi nu kunde delikatere oss med i lang tid. Det var omtrent 16 måneder siden vi sist skjøt bjørn, og på 14 måneder hadde vi ikke fått ferskt, undtagen et par måltider av selkjøtt og fugl i sommerens løp. Vi velsignet Pettersens duftende stekepanne.

Bjørnene blev lemmet op, og kjøttet sortert til biff, kjøttkaker, stek o. s. v.; selv benene gjemte vi til å koke suppe på. Aller best smakte ribbene oss; vi hadde dem til middag en gang, og alle fant at bjørneribbensstek er en herre-rett som der vanskelig kan skaffes maken til. Det var da også respektable porsjoner vi satte til livs, med inderlige ønsker om at det ikke måtte vare for lenge før vi fikk nye bjørnevisitter.

Pettersens jaktlyst vokste betenkelig efter denne historie, og både sent og tidlig opvartet han med bjørneprat. En dag hadde han satt sig i hodet at det skulde komme bjørn til natten. Han gjorde alle mulige forberedelser om kvelden og fikk Bentsen i kompaniskap med sig. Bentsen hadde nemlig vakt om morgenen, og skulde purre ham så snart bjørnen viste sig. En munter fyr, som vilde være sikker på å få se Pettersen på bjørnejakt, hengte en liten bjelle på Bentsens gevær, så han kunde høre når det bar avsted. Dessverre kom det ingen bjørn. Men Pettersen var nu engang blitt så opsatt at jeg måtte love ham å få skyte på en bjørn når jeg selv var til stede og kunde ha en kule ferdig til den, for det ikke utenkelige tilfelle at Pettersen

skulde komme i skade for å skyte bom, en ergrelse som han vilde hatt vanskelig for å overleve.

Den 4. mars så vi solen for første gang. Den skulde vært synlig dagen før, men da var det overskyet. Til gjengjeld blev det nu dobbelt festdag, da vi kunde feire både solens gjenkomst og Nordahls fødselsdag under ett.

Den 14. mars var det et år siden Nansen og Johansen begynte sin lange isvandring. Dagen blev minnet ved en finere middag med kaffe bakefter og en punsjebolle om kvelden.

Foruten de sedvanlige videnskapelige observasjoner, som fortsattes uavbrutt uten nevneverdige avbrytelser, tok vi også loddskudd i vinterens løp, men nådde ikke bunn med 3000 meter line.

Den 13. april tok Scott-Hansen og jeg en observasjon med teodolitten, og Nordahl en med sekstanten over naturlig horisont. Efter teodolitten blev bredden 84° 11,5' og efter sekstanten 84° 13'. Det hadde også før vist sig, at der blev en forskjell på ca. 2 minutter mellem kunstig og naturlig horisont. Bruker man naturlig horisont der oppe, får man mindre høide, selv om der ikke kan merkes noen hilder i luften. Dog blir feilen under gunstige omstendigheter sjelden over 2 minutter. Men er det sterk hilder i luften, blir det omtrent umulig å få en noenlunde sikker bestemmelse. Som regel må man derfor ved stedsobservasjoner oppe i drivisen bruke kunstig horisont eller teodolitt hvis man vil ha et meget nøiaktig resultat.

Alt efter som det led mot våren, dagene blev lengere, og isen slo flere og flere sprekker og råker rundt om skuten, måtte vi begynne så smått å tenke på forberedelsene til å gjøre «Fram» klar til å forseres frem, så snart åpningene blev så store at det kunde nytte noe. De saker som vi hadde på isen hadde vi i vinterens løp oftere måttet flytte på. Men efter som isen blev mer og mer usikker, var det liten hjelp i denne flyttingen. Vi tok derfor i midten av april vinterdepotet ombord og stuvet det ned i stor-rummet. Av kull-depotet tok vi også sekkene ombord, mens tønnene og fatene, samt hundebrød, kajakker og kjelker, foreløbig blev liggende ute. Solen fikk på denne tid så meget makt at sneen den 19. april begynte å smelte bort av teltet; langs skibssiden var smeltingen begynt flere dager tidligere.

Det første vårbud som viste sig iår var en snespurv, som slo sig

ned hos oss om kvelden den 25. april. Den tok fast kvarter på den ene av fangstbåtene, hvor den blev traktert med gryn og matsmuler, og snart blev meget tam. Den gledet oss med sitt besøk i flere dager; så forsvant den. «Fram» hadde øiensynlig vært et kjærkomment hvilested for den, den hadde spist sig god og mett og samlet nye krefter til resten av sin reise. Den 3. mai hadde vi igjen besøk av en snespurv, og et par dager senere av to stykker til. Jeg tenkte mig at det var vår gjest fra før som i mellemtiden hadde truffet sin make, og nu kom med henne for å hilse på oss og takke for sist. De blev hos oss en times tid og moret oss med sang og kvidder, så godt de kunde. Men da de ikke fikk være i fred for hundene, som var efter dem både høit og lavt, tok de til slutt for alvor vingene fatt og kom ikke oftere tilbake.

Noen dager ut i mai tok vi bort banjeren som var lagt over galgene, ryddet op på stordekket og tok derpå både fangstbåtene og storbåtene ombord. Landgangsbroen blev også tatt vekk og en leider hengt ut i steden. Derefter tok vi også ombord resten av kull-depotet, hundeprovianten, kjelkene, kort sagt alt som lå på isen. Det stod nu vesentlig bare igjen å gjøre maskinen klar og få dampen op; dette arbeide gikk vi igang med allerede den 18. mai.

Hundene trivdes godt i sine hus på isen, tross den langvarige og sterke kulde, og vi hadde ikke stort bry med dem. Men en måneds tid ut i det nye året begynte noen av de største hundene å bli så slemme mot de mindre at vi måtte ta to av de verste tyrannene ombord og holde dem i arrest der en stund. Litt ugagn gjorde de også ellers, når anledningen var god. Således hadde de en dag begynt å gnage på kajakkene som var lagt op på taket av det største hundehuset. Vi kom dog over dem i tide, førenn noen egentlig skade var skjedd, og skuffet sneen vekk rundt huset, så de ikke mer kunde nå op og fortsette sin hvalpaktige sport.

Den 10. februar begynte en av «Sussi»s hvalper å føde. Vi tok henne ombord og la henne i en stor kasse med høvelflis. Av de 5 unger hun fikk lot vi henne beholde bare én; to slo vi ihjel straks, en var dødfødt, og den som kom først til verden, hadde hun ett op, det kannibalske best.

Noen dager senere fikk ogå «Kara» hvalper. Hun var den eneste

av tispene som la virkelig moderømhet for dagen. Det var rent rørende å se på henne, og det gjorde oss ondt å måtte ta ungene fra henne. Men vi var nødt til å gjøre ende på dem, både fordi det var umulig å fø op hvalper på denne årstid, og fordi moren selv bare var et barn, liten og forkrøblet.


FRA 17. MAI TIL 21. AUGUST 1896
Den 17. mai lå «Fram» på omtrent 83° 45' n. br. og 12° 50' ø. l. Også denne gang feiret vi dagen med et flaggtog, omtrent som forrige 17. mai. På bjørneskinnene på kjelken satt Mogstad og kjørte med 7 hunder foran, og med musikk-korpset (o: Bentsen) ved sin side. Nettop som vi holdt på å ordne toget til avmarsj ute på isen viste det sig plutselig 5 narhval-hunner og kort efter også en snadd i råken tvers av skuten — et oplivende syn, som vi tok for et heldig varsel om en god sommer. Storkosset, som forrige gang dannet skueplassen for våre 17. mai-løier, var nu så langt borte og vanskelig å nå hen til for råker og ulende at friluftsfesten blev innskrenket til fanetoget alene. Prosesjonen tok først veien sydover forbi termometerhuset og bortimot råken, derefter nordover langs denne, og svingte så tilbake igjen til skuten, hvor toget opløste sig, efter først å være fotografert. Så kl. 12 salutt, og derefter ekstra fin festmiddag hvor rettene blev skyllet ned med ekte «Chateau la Fram»[1] av årgangen 1896. Bordet var dekket med megen smak, og ved hver kuvert lå en elegant papirserviett med ordet «Fram» i det ene hjørne, samt følgende:

«17. mai — det er minnenes dag,
minner om store og gode bedrifter,
minner som styrker til kommende slag,
og viser at kjempes der helt for en sak,
og saken er god, vil seierens flagg
gå til topps, om enn tidene skifter.»

Ved middagen blev der holdt taler for dagen og for Norge, for Nansen og Johansen m. fl.


I de nærmeste dagene efter 17. mai var vi fullt optatt med å gjøre klar maskinen med alt dens tilbehør samt ror- og propellbrønnen. Først forsøkte vi å pumpe vann på kjelen gjennem en slange fra et vannhull ute på isen. Men det var ennu så koldt at vannet frøs i pumpen. Vi blev nødt til å bære vann i pøser og slå det på kjelen gjennem en seilduksslange vi hadde sydd. Så reiste vi skorstenen og begynte å fyre under kjelen, og utpå eftermiddagen den 19. mai hadde vi dampen oppe — for første gang siden vi høsten 1893 kom fast i isen.

Dernæst hugget vi bort så meget som mulig av isen i propellbrønnen, og førte en dampslange derned. Den gjorde god virkning. Vi forsøkte å bruke damp til å smelte bort isen i propellhylsen omkring akslingen, men uten merkbar nytte. Vann til kjelen skaffet vi oss derimot nu nokså lettvint ved å fylle is-stykker i en vanntank på dekket og smelte dem med damp.

Efter aftens var vi nede i maskinrummet for å prøve å tørne akselen, og til slutt lyktes det oss også å få den dreid 3/4 rundt. Hermed var seiren vunnet, og vi var alle vel fornøid med dagens arbeide.

Næste dag smeltet vi bort isen i rorbrønnen med damp, og kl. 1 1/2 begynte Amundsen å «move» maskinen; det fløt op en del store is-stykker fra rorstilken eller rammen; de blev fisket op, og dermed var alt i orden. Amundsen lot maskinen gå en tid, og alle mann var nede hos ham for med egne øine å se det vidunderlige og overbevise sig om at det virkelig «gikk rundt» for ham der nede.

Det var en hel begivenhet for oss dette. Det fylte oss med nytt mot og med håp om snart å slippe ut av vårt langvarige fengsel, om så veien var både trang og vrang. «Fram» var ikke lenger en viljeløs ball for drivisens luner. Nu var den prektige skuten vår våknet til liv igjen efter sin årlange vinterdvale, og vi følte med henrykkelse de første sitrende pulsslag fra hennes sterke hjerte. Det var som om «Fram» forstod oss og vilde si: Ut! Mot syd! Mot hjemmet!

Isforholdene omkring skuten var imidlertid ennu ikke så gunstige at det var noen utsikt til å komme løs for det første. Der viste sig jo adskillige vårbud, temperaturen steg, og sneen svant hurtig; men vi lå fremdeles omtrent på samme bredde hvor vi hadde ligget i månedsvis, nemlig på ca. 84°. Fra tønnen så vi visstnok en stor råk som

strakte sig sydover så langt øiet kunde nå; men å vinne gjennem det 200 m. brede belte som skilte den fra oss var umulig, før den tykke sammenskrudde is slakket mere op. Vi gjorde derfor ennu ikke noe forsøk på å sprenge skuten løs, men anvendte tiden til forskjellig skibsarbeide, rigget op hvad der ennu ikke var i orden, gjorde dampspillet klart, efterså alt løpende tauverk og annet slikt.

I det hull i isen som logglinen var firt ned i og som stadig holdtes åpent, hadde vi anbragt hodene av de to bjørner, for at tanglopper (amphipoder) kunde pille kjøttet av dem for oss, et arbeide som de pleier å besørge både hurtig og vel. En dag da der viste sig en hel del tanglopper omkring bjørnehodene, fanget Scott-Hansen en slump av dem i en håv og lot dem koke til aftens for å skaffe oss riktig gjestebudskost. Men vi blev stygt skuffet. Det fantes ikke kjøtt på dette elendige krek, bare skall og tomhet alt sammen. Tok vi et par dusin i munnen ad gangen, og la godviljen til, var det jo ikke fritt for at vi merket en smak som minnet svakt om reker. Men jeg er iallfall redd for at var en henvist til å leve bare av tanglopper en tid, vilde en snart avta i vekt i en uhyggelig grad.

I de siste dager av mai blev utsiktene bedre for oss, da vinden gikk om til østlig og nordlig kuling. Isen begynte å drive så smått sydvestover og slakket samtidig mer og mer op, så vi den 29. mai så meget åpent vann med mørk luft over så langt vi kunde øine mot syd. Efter flere anmodninger bestemte jeg mig da til å gjøre et forsøk på å sprenge skuten løs. Kl. 1 em. tendte vi en mine på 50 kg. krutt. Den gjorde forbausende god virkning, rev op svære ismasser og sendte dem med god fart ut i råken. Vi fikk alle nytt håp, og det så virkelig også ut til at et sådant skudd til måtte være nok for å få skuten løs. Straks over middag gikk vi derfor i gang med å legge ut en annen stor mine 20 m. aktenfor stevnen. Det voldte utrolig møie å få hull på isen, så minen kunde bringes ned. Først boret vi et almindelig borehull; så forsøkte vi å sprenge det stort nok ved hjelp av små kruttminer, og siden med bomullskrutt — men ingenting hjalp. Så var det å prøve å utvide hullet med lenser, is-piler, damp, kort sagt med alle optenkelige midler. Men alt forgjeves. Isen hadde imidlertid slått så mange sprekker i alle retninger, på grunn av de mange miner som var avfyrt på samme sted, at vi antok at en stor mine i vannhullet

(for logglinen) måtte kunne sprenge hele massen bort. Da isen her var tynnere, blev minen senket ned på 10 meters dybde. Den eksploderte med en voldsom effekt: Sendte en veldig vannsøile til værs i høide med merset. Det var ellers ikke bare vann i søilen, også en god del isklumper, som regnet ned langt omkring. Således gikk en klump på henved 60 kg. tvers igjennem teltet og ned på bakken, andre for over skuten og falt ned om styrbord. Scott-Hansen og Hendriksen, som stod nede på isen ved det elektriske batteriet som tendte minen, var ille ute da minen sprang. Da skuren kom, tok de naturligvis til bens det beste de hadde lært; men det gikk allikevel ikke fort nok, og isklumpene haglet ned over ryggstykkene på dem. Med meget besvær fikk vi anbragt og avfyrt to store kruttminer til, foruten en del små, men uten synderlig virkning. Så begynte vi å bore huller til to bomullsminer, som skulde skytes av samtidig. Men da vi var kommet 2 1/2 borlengde ned, brakk skruen, og der måtte først files nye gjenger på det annet bor før det kunde brukes. Kl. 12 midnatt sluttet vi arbeidet, efter å ha holdt det gående i ett kjør siden morgenen.

Næste dag kl. 6 fortsatte vi med boringen. Men isen var så hård og tung å bore i at skjønt der var 4 mann om boret, måtte der likevel rigges op en bukk med talje til å heise boret op hver gang det hadde ett sig fullt. Så tykk var isen at det gikk fire borlengder (6—7 m.) til før vi fikk hull igjennem den. Den ene bomullsminen blev nu satt ned i hullet, mens den annen blev puttet under kanten av en gammel råk ved hjelp av en lang stang. Begge miner blev tendt samtidig, men bare den ene sprang. Vi koblet ledningstråden sammen, og så gikk også den annen. Men resultatet svarte på langt nær ikke til forventningene.

Sprengningsarbeidet blev nu innstillet til den 2. juni, da isen i løpet av natten hadde åpnet sig langs efter den gamle råk like ved skuten. Først tendte vi en bomullsmine rett akterut. Den gjorde god virkning og kløvde isen like til stevnen. Derpå boret vi et hull omtrent 5 m. rett ut fra skutesiden, og ladde det med 10 prismer a 330 gram bomullskrutt (svarer til ca. 13 kg. alm. krutt); men da jeg syntes det var noe vågelig å sprenge så sterk en mine så nær skuten, tendte vi først en liten kruttmine på 5 kg. for å se virkningen av den. Den gjorde liten

effekt, og vi lot derfor den store mine springe. Men den «gjorde vei i vellingen». Det gav et sådant sjokk i skuten at et av maleriene og et gevær danset ned på gulvet i salongen, og uret i min lugar blev slengt ned av veggen. I maskinen skranglet det nok også bra, efter som Amundsen fikk knust en flaske og et lampeglass. På isen gjorde skuddet så god virkning at skuten næsten blev løst med én gang; den hang nu bare litt for og akter. Med litt mer arbeide kunde vi fått den helt løs samme aften; men jeg lot den bli hengende for å slippe strevet med fortørning. Vi tok oss i steden en liten ekstraforpleining efter kveldsmaten; vi syntes at vi hadde gjort våre saker så godt den dag at det fortjente en belønning.

Næste morgen sprengte vi bort isen som bandt forut. Selv tok jeg en lense og begynte å hakke løs på den is som holdt akterstevnen fast. Jeg hadde neppe holdt på med det i mer enn 4—5 minutter før skuten plutselig tok en «raus», sank litt dypere med akterenden, og ség ifra iskanten, inntil fortøiningen blev tott. Skuten lå nu omtrent 6 tommer høiere med baugen enn da den frøs fast om høsten. Så var «Fram» altså fri og parat til å forseres frem gjennem isen så snart forholdene tillot det. Men ennu var det ikke mulig å komme av flekken.

Allerede i mai hadde det av og til vist sig hval og snadd omkring i råkene, likesom også en og annen sjøfugl hadde innfunnet sig. I juni og juli blev det mere dyreliv omkring oss, så vi snart med liv og lyst kunde ta fatt på jakten. Vi skjøt utover sommeren ikke bare en mengde havhester, teister, tyvjoer, alker og alkekonger, men også et par ærfugl, ja endog to brednebbede snepper. Av snadd skjøt vi også en hel del, men vi fikk bare tak i 6 stykker; de andre sank så fort, at vi ikke nådde dem tidsnok. Det sier sig selv at vi med glede grep enhver leilighet til å gjøre jaktutflukter, aller helst når det gjaldt bjørn. Det var jo ikke så ofte den gjorde oss den ære å vise sig; men dess større var spenningen og interessen, når dens ankomst blev meldt. Da blev det liv i guttene, alle kom i en fart på benene for å gi gjesten en passende mottagelse. Alt i alt nedla vi i løpet av sommeren 16—17 voksne bjørn. En unge tok vi levende, men måtte snart slå den ihjel, da den holdt et forskrekkelig leven ombord.

En natt i begynnelsen av juni, da Hendriksen skulde bort til observasjonshuset på isen for å lese av instrumentene, blev han plutselig overrasket av en bjørn. Før han begav sig avsted på videnskapens vegne, hadde han vært så forsiktig å gå op på kommandobroen, for å se om farvannet var rent; han kunde ikke opdage noe mistenkelig da. Men ved observasjonshuset hørte han plutselig en fræsende lyd i nærheten av sig, og fikk så øie på en grinebiter av en bjørn, som stod og glodde på ham borte ved en skrugar. Som rimelig kan være følte Hendriksen sig mindre vel ved dette uventede møte, våbenløs som han var. Han spekulerte først på om han skulde trekke sig tilbake med verdighet, eller om han ikke heller burde flykte over hals og hode. Begge parter hadde like langt til skuten, og var det så at bamsen hadde vondt i sinne, var det kanskje best å retirere jo før jo heller, før den kom nærmere inn på ham. Han satte på sprang det beste han hadde lært, og var ikke sikker på at han ikke hadde bestet i hælene på sig, før han var vel ombord og hadde grepet geværet sitt; det stod ferdig på dekket. Før han var kommet ut på isen igjen, hadde imidlertid hundene fått teft av bjørnen og satte øieblikkelig løs på den. Først sprang bjørnen op på toppen av observasjonshuset; men hundeflokken kom efter, og ned bar det igjen, og det så fort, at Hendriksen ikke kom sig til å skyte. Bjørnen tok kursen mot den nærmeste råk, og her forsvant den både for hundene og for jegeren. — «Garm» hadde i sin jaktiver hoppet ut på noen isstykker som lå og fløt i den tykke sørpen i råken, og våget ikke spranget tilbake igjen. Der satt den da og bar sig. Jeg hørte hylene, og fikk snart øie på den fra tønnen; så drog Scott-Hansen og jeg avsted og fikk berget den til lands.

Noen dager senere blev vi alarmert kl. 10 om formiddagen av Nordahl: «Bjønn!» og alle styrtet op på dekket med sine børser. Men hundene var kommet oss i forkjøpet og hadde allerede jaget bjørnene på flukt. Mogstad så imidlertid fra tønnen at hundene innhentet dem ved en liten råk, hvor de gikk i vannet, og kom så ned og fortalte mig det. Han og jeg la i vei efter. Føret var godt, og vi kom hurtig avsted; men da vi sprang på skrå unda vinden, varte det en god stund før vi fikk høre hundene og kunde manøvrere efter lyden. Endelig fikk jeg øie på en av hundene bak en liten skrugar, snart efter på flere, og til slutt også på begge bjørnene, de satt på et isflak borte i råken med ryggen mot en stor isklump. To av hundene hadde

hoppet ut på flaket, mens de andre stod på vakt rundt råken eller kulpen. Hundene hadde gjort sine saker utmerket, og holdt bjørnene slik i ånde at vi ingen vanskelighet hadde med å komme dem på hold og gi dem hver sitt skudd. De styrtet begge om uten å komme av flekken; men da de rørte litt på sig, gav vi dem for sikkerhets skyld et par slakteskudd.

Ja, der lå bjørnene. Men å komme ut til dem var ikke så lett gjort. Endelig lyktes det oss å nå ut på flaket fra den andre siden, hvor avstanden fra den faste is var mindre, og hvor dessuten en del småflak dannet en slags bro. Vi veidet viltet ut, og forsøkte så å trekke kroppene over på fast is. Det gikk ved at vi satte en rennesnare på snuten av dem og drog dem gjennem vannet hen til iskanten, hvor vi fikk puttet en del småflak under dem og derpå med forenede krefter halt dem op på det tørre. På hjemveien møtte vi fem av kameratene som kom med sleder og hundeseler; av skytningen hadde de forstått at der var noe å «hole». En bjørn blev lesset på hver slede, sledene bundet sammen, og 9 hunder spent for, og så fort bar det i vei, med en mann sittende skrevs over hver bjørn, at vi andre ikke kunde holde følge uten å springe.

En dag i slutten av juni kom en binne med en liten unge labbende henimot skuten. Vi brente litt spekk for å lokke dem til oss, men binnen var meget forsiktig, så det varte en god stund før den kom på en 2—300 meters hold. Da kunde styrmannen ikke bare sig lenger og fyrte, og vi andre sendte den derfor også noen skudd med det samme, så den stupte efter noen få skritt. Derefter tok noen av oss prammen og rodde bortover til stedet, da der var en bred råk mellem bjørnen og skuten. Ungen, stakkar, var en vakker liten fyr, med næsten hvit pels og mørk snute, av størrelse omtrent som en av våre minste hunder. Da de kom hen til den, satte den sig op på moren, holdt sig ganske stille der, og syntes foreløbig å ta situasjonen med ro. Hendriksen la en rem om halsen på den, og da moren blev trukket bort, fulgte den villig med, og satte sig op på ryggen av henne da hun blev buksert over råken. Men da den ved ankomsten til skuten skulde skilles fra moren og bringes ombord, blev det en annen dans. Den stred imot av alle krefter og var fullstendig rasende. Enda verre blev den da den var sloppet løs under forkappen ombord. Den

bar sig som besatt, bet og slet og knurret og hylte i vilt raseri som en ren djevel, og holdt bare kjeft de få øieblikkene den var optatt med å glefse i sig de kjøttstykker som blev kastet inn til den. Aldri har jeg sett samlet hos ett vesen et slikt overmål av alle rovdyrnaturens villeste egenskaper som hos dette lille uhyre. Og enda var den bare en unge! Om kvelden gav jeg ordre til å skille oss av med denne ubehagelige passasjer, og Mogstad endte dens dager med et velrettet slag av øksehammeren.

Den 18. juli om kvelden skjøt Mogstad og jeg en bjørn, som vi knapt vilde fått tak i, om ikke «Bella» hadde vært så klok og rappfotet som hun var. Hundene satte den først et par ganger, men efter en kort stund jumpet den i vannet og satte over et par brede råker, som det tok lang tid for hundene å løpe omkring. Den skulde nettop for tredje gang ut i en råk da «Bella», som imidlertid hadde sprengløpt rundt råken, kom den i forkjøpet og stanset den, knapt ti alen fra kanten. På 2—300 meters hold slengte så Mogstad et skudd efter den, og var så heldig å treffe den midt i planeten, så den stupte med én gang og bare gjorde noen matte forsøk på å holde sig hundene fra livet.

Hvad fuglejakten angår, var vi flere ganger nokså heldige. Således skjøt Scott-Hansen og jeg en kveld 9 alkekonger, 1 krykkje og 1 tyvjo, dagen efter 21 alkekonger og 2 teister. Hendriksen skjøt på én dags jakt 18 alkekonger og 1 teist, og Nordahl 16 alkekonger og 1 teist. Siden, da der i noen dager var en ren overflod av fugl, kunde vi drive det til å skyte en 30—40 stykker i løpet av noen få timer.

Dette forfriskende jaktliv hadde ikke alene en gavnlig innflytelse på vårt humør, som mangen gang kunde være grått nok, men det gav oss også en mathug som ofte kunde være næsten glupende.

Det viste sig da også ved de månedlige veininger, at mens enkelte av oss tidligere hadde tatt en del av i vekt, så blev det en jevn økning av vekten over hele linjen fra den tid da alkebryst, teistestek, krykkjeragout, tyvjosuppe, og — last but not least — bjørneribbe blev daglige retter ombord.

Og vi kunde også vel trenge all den opmuntring og alt det velvære som jakten skaffet oss. Isforholdene var nemlig alt annet enn gledelige, og utsikten til å slippe ut iår syntes å bli mindre dag for dag.

I de første dager efter at «Fram» var kommet løs, var isen

forholdsvis rolig. Men den 8. og 9. juni fikk vi et par slemme skruinger, især den sistnevnte dag, da skuten blev klemt omtrent 6 fot i været akterut, så rorbrønnen var helt klar av vannet, og 2 fot forut, med 4° babords slagside.

Endelig om morgenen den 12. juni slakket isen så meget op at der blev utsikt til å kunne få skuten forhalt et stykke fremover. Da sørpen ennu var meget tett, trodde vi ikke vi kunde hale oss frem uten ved hjelp av dampspillet, hvorfor jeg lot fyre op under kjelen. Men ennu før dampen var oppe, åpnet råken sig så meget at vi fikk varpet oss gjennem den trangeste passasje. Da vi så fikk damp, gikk vi med maskinen op igjennem kulpen, hvor jeg hadde utsett en god plass for skuten. Da roret enda ikke var huket på, måtte jeg stundom gi akterover for å få sving på skuten. Her blev vi liggende til den 14. juni, da isen slakket noe og det viste sig en råk i retning SSV som vi vilde prøve å komme inn i. Fyrte derfor op under kjelen, huket roret på, og gikk med full fart mot en smal kanal som førte ut i råken. Gang på gang kilte vi skuten inn i sprekken, men forgjeves — kantene ség ikke en hårsbredd til side. Så lot jeg skuten ligge en stund og arbeide for full fart med baugen like inn i kanalen, idet roret blev skiftet av og til. Denne manøver hjalp litt, så vi fikk skuten så langt inn som til fokkevantet. Men så var det slutt. Åpningen begynte å knipe sammen igjen, og vi måtte tilbake og fortøie på samme sted som før. Det var så meget ergerligere som hele kanalen ikke var lenger enn omtrent 3/4 skutelengde.

Her blev vi liggende helt til den 27. om aftenen, da det slakket så meget i isen at jeg bestemte mig for å gjøre et nytt forsøk. Fikk dampen op og begynte å forsere isen kl. 11 1/2. Det gikk smått i den svære is, og kl. 2 måtte vi fortøie efter å ha nådd omtrent 2 kvartmil SO t S. Vi forsøkte denne gang maskinen som kompound, med godt resultat. Den gjorde 160 omdreininger i minuttet, men kullforbruket var naturligvis dess større, omtrent det dobbelte av det sedvanlige. — I en ukes tid blev vi nu liggende omtrent på samme sted, inntil isen den 3. juli åpnet sig så meget at vi kunde avansere omtrent 3 kvartmil gjennem en råk, som førte i retningen SSV. Natten mellem den 6. og 7. gjorde vi atter et forsøk på å tvinge oss frem, men rakk ikke lenger enn henved 1 kvartmil, før vi måtte fortøie igjen.


Den sydlige vind, som var fremherskende i denne tid holdt isen tett sammenpakket, og noen drift var det næsten ikke tale om. Derimot var der siden midten av juni adskillig strømsetning på grunn av tidevannet. Det kunde dog ikke merkes at strømmen egentlig førte i noen bestemt retning; til sine tider kunde linen vise kompasset rundt i løpet av et døgn. Derimot var strømmen ofte meget sterk, og kunde stundom hvirvle slik om med isflakene i råkene at det var næsten uhyggelig å se på. Skuten fikk da også mangen gang så hårde støt av disse dansende flak og isblokker at løststående gjenstander ramlet over ende og hele riggen skalv.

Havet vedblev fremdeles å være meget dypt. Således fikk vi den 6. juli ikke bunn på 3000 m.; to dager senere — vi var da omtrent på 83° 2' n. br. — tok vi et loddskudd til, og fikk da bunn på 3400 m.

Den 10. juli lyktes det oss å forhale skuten en to-tre korte stykker ad gangen; men det gikk smått og voldte meget slit, isen var slem, og motvinden heftet betydelig. Men gikk det smått, så gikk det da iallfall, og jeg gav ordre til at skuten skulde forhales så ofte det kunde være anledning til å avansere litt sydover.

Men skjønt vi på denne måten slet oss frem noen småstykker, viste det sig ved observasjonen den 13. at vi allikevel var drevet et godt stykke tilbake, nemlig til 83° 12' n. br. Det kunde synes meningsløst under slike omstendigheter å bli ved med å arbeide sig fremover; men så mørke utsiktene var, søkte vi å holde håpet oppe, og var ferdige til å nytte enhver chance som måtte vise sig.

Ut på kvelden den 17. juli begynte isen å slakne så meget at vi fyrte op under kjelen. Visstnok tottnet den straks igjen, men vi holdt like fullt dampen oppe. Vi blev heller ikke skuffet; kl. 1 om natten blev farvannet så åpent at vi kunde dampe avsted, og tilbakela omtrent 3 kvartmil i sydlig retning. Ut på morgenen blev vi stanset av en umåtelig stor isflate av mange mils utstrekning, og måtte fortøie. Hele den næste dag lå vi fast. Ved midnattstid slakket det riktignok meget op i isen, men tåken var så tett at vi ingenting kunde se. Den 19. gjorde vi endelig en storartet spurt efter hvad vi var vant til, idet vi, efter at tåken lettet noe om formiddagen, fra kl. 12 1/2 til kl. 8 aften tilbakela omtrent 10 kvartmil. Dette hell satte oss alle

i strålende godlag, som steg enda mere den følgende dag, da vi — tross tåken, og skjønt vi tre ganger måtte ligge rolig en stund — avanserte fra 83° 14' om morgenen til 82° 52' middag og 82° 39' midnatt. Fra den 20. til den 27. hadde vi også god fremgang; ved midnatt den sistnevnte dag hadde vi nådd 81° 32' n. br. Fra den 27. juli til den 2. august gikk det derimot smått; den 2. august var vi ikke kommet lenger enn på 81° 26' n. br. Samtidig hermed var vi også satt noe lenger øst, nemlig til 13° 41' ø. l.

Mandag den 3. august forserte vi oss frem omtrent 2 kvartmil i sydvestlig retning, men blev så liggende fortøid i ufremkommelig farvann helt til den 8., da det slakket så meget omkring skuten at vi kunde begynne å gå kl. 9 fm. Vi kom dog ikke mer enn ca. 6 kvartmil før vi blev stoppet av en lang og trang port. Vi forsøkte med almindelige kruttminer og siden med bomullskrutt, og gikk gang på gang med full fart mot de mindre flak som sperret løpet — men alt sammen uten resultat. Sånne flak er i regelen ikke så små og uskyldige som de ser ut til. Det er gjerne levninger av gamle, tykke, ytterst seige skrugarer som er brutt i stykker. Når disse stykker blir fri, synker de dypt i, så bare en forholdsvis ubetydelig del av dem rager op over vannet, mens underdelen kan ha en betydelig utstrekning. Nettop sånne flak var det som stengte råken for oss. De var så seige at det ikke nyttet å knuse dem med baugen, enda vi gang på gang ramte løs på dem med full fart; vi kunde tydelig se hvordan den seige gammel-isen bøide og hevet sig for støtene uten å briste. Og selv om det lyktes å sprenge et sånt flak — mangen gang var også det uråd, da de hadde en så enorm tykkelse at det var ugjørlig å få noen mine under dem — så var lite eller intet vunnet: råken var for trang til at stykkene kunde føres forbi og aktenom skuten, og stykkene for tykke og svære til at det kunde være tale om å få puttet dem under den faste iskanten.

Stundom hendte det også at gammel tykk under-is plutselig kom dukkende op i råk eller åpning som vi skulde passere, og stengte veien for oss. «Fram» fikk en gang ved en sånn leilighet et støt som neppe noen annen skute vilde sloppet uskadd fra. Som vi holdt på å gå gjennem en åpen råk, fikk jeg fra tønnen se et stort undervannsflak, som stakk langt frem for kanten av over-isen, og lot straks falle av

for å gå utenom det. Men nettop i det øieblikk vi skulde passere løsnet flaket, for op i overflaten, så sjøsprøiten stod høit til værs, og rammet «Fram» omtrent ved fokkevantet om styrbord med så veldig kraft at skuten krenget voldsomt over og blev dreid omtrent 10 streker ut av sin kurs, inntil den tørnet op mot en del småflak. Da uhyret kom dukkende op, tok det en veldig vannmasse med sig, og sendte den som et brusende fossefall ut i råken.

Noe lignende inntraff når vi stundom kom i skade for å puffe til et eller annet drivende koss, som på grunn av den sterke bortsmelting under vannlinjen stod på nippet til å gå rundt. Den minste berøring kunde da være nok til at kosset kappseiset, og vendte buken i været med en slik voldsomhet at sjøen rundt om kom i et oprør som under en storm.

På grunn av tåken kunde vi ingen observasjon få før den 9. august, da det viste sig at vi var nådd til 81° 48' n. br. — den siste breddeobservasjon vi fikk i drivisen.

Tirsdag middag den 11. bar det sydøstover under meget og anstrengende arbeide med å få vekk flak og små-is, som ofte stengte passasjen. Kl. 7 1/2 om kvelden måtte vi fortøie ved en trang port, til vi ut på natten fikk ryddet hindringene av veien og kunde dampe videre i sydvestlig retning. Det gikk dog meget smått, og ut på morgenen den 12. august blev vi stoppet av et riktig vrangt flak. Vi prøvde å sprenge det bort ved hjelp av en mine; men mens vi holdt på med dette, tottnet isen hurtig sammen, så skuten blev liggende fastklemt mellem to store flak. Efter et par timers forløp slakket det igjen op i sydvestlig retning, og vi dampet avsted i forholdsvis greie råker helt til kl. 12 1/2 em., da et flak foreløbig stengte videre fremkomst. På omtrent fem timer hadde vi denne formiddagen tilbakelagt 9 1/2 kvartmil. Det begynte nu også å vise sig adskillig tynn is, og når tåken stundom lettet litt, kunde vi fra tønnen se flere store sydgående råker både østenfor og vestenfor oss. Dessuten så vi stadig større mengder av fugl og snadd, og en og annen storkobbe også — alt sammen tegn på at vi ikke kunde ha så langt igjen til åpent vann. Mellem kl. 3 og 4 em. løsnet det stengsel som bandt oss, og kl. 5 1/2 dampet vi avsted i sydøstlig retning under stadig bedre og bedre isforhold; isen blev nu påfallende mer tynn og skjør, så vi til dels kunde tvinge oss

tvers igjennem mindre flak. Fra kl. 5 1/2 til midnatt avanserte vi 16 kvartmil; maskinen bruktes som kompound hele den siste vakten.

Efter midnatt (den 13. august) styrte vi først i sydvestlig, derpå i sydlig og sydøstlig retning gjennem alltid løsere is. Kl. 3 fikk vi en tett mørkning av vann i sikte i SSO, og kl. 3 1/4 satte vi gjennem de siste isflak ut i åpent vann.[2]

Vi var fri! Bak oss lå 3 års slit og savn og byrden av tunge tanker i lange netter — foran oss livet og gjensynet av alt som vi hadde kjært. Bare noen få dager ennu . . .! Et virvar av stridende følelser trengte sig på hver og en av oss. En stund var det som vi ikke riktig kunde tro våre øine, som om det dypblå skvulpende vann for baugen var et sansebedrag, en drøm. Ennu hadde vi jo et godt stykke igjen til den 80. breddegrad, og bare i riktig gunstige somrer pleide det isfri hav å strekke sig så langt mot nord. Kanskje vi bare var kommet inn i en stor åpen kulp, og ennu hadde et veldig isbelte å klare foran oss?

Nei, det var virkelighet. Det fri ubundne hav omgav oss på alle kanter — og vi følte med vellyst hvorledes «Fram» saktelig duvet i de første svake dønninger.

Vi gjorde honnør for vår overvunne motstander, og sendte den til avskjed en dundrende salutt. Ennu et langt blikk mot de siste utydelige konturer av is-koss og flak — så lukket tåken sig bak oss.

Kursen blev foreløbig satt efter kompass — SSO — da tåken fremdeles var så tykk at vi ingen observasjon kunde få. Planen var først å styre mot Rødebay for å få landkjenning, og derefter følge vestkysten av Spitsbergen sydover til vi fant en passende ankerplass, hvor vi kunde fylle vann, lempe kull fra rummet over i baksene, og i det hele gjøre «Fram» fullt sjøklar for hjemreisen.

Kl. 7 om morgenen fikk vi under et lite gløtt i tåken en seiler i sikte om babord, og satte nu kursen efter den for å praie den og skaffe oss underretning om dr. Nansen og Johansen. En god time senere var vi kloss under den; den lå bakk, og syntes ikke å ha bemerket oss før vi var like inn på den. Da var styrmannen løpt ned, og meldte at et uhyre av en seiler holdt ned på dem i tåken. Snart myldret det av folk på dekket, og just som skipperen stakk hodet op, strøk «Fram» kloss forenom og til luvart av skuten hans og hilste ham i forbifarten med et brakende langskibs velkommen fra vår styrbords kanon. Så dreide vi rundt hans akterspeil og angrep ham i le med nok et skudd, hvorefter fiendtlighetene innstiltes. Kan hende det var en noe demonstrativ måte vi gav oss til kjenne på overfor vår landsmann, som lå der så fredelig og drev i morgentåken, og vel snarere drømte om sel og hvalross enn om «Fram». Men kaptein Botolfsen tilgav oss forhåpentlig vår overstrømmende glede over det første møte med mennesker efter gode tre års forløp.

Skuten var galeas «Søstrene» av Tromsø. Det første spørsmål som blev ropt over til ham idet vi passerte langs siden, var dette: «Er Nansen og Johansen kommet?» — Vi hadde håpet på et kraftig «Ja», og var ferdig til å hilse det med dundrende hurraer og salutt. Men det svar vi fikk var et kort og trist «Nei!»

Kaptein Botolfsen og noen av hans mannskap kom ombord til oss og måtte gjennemgå en forferdelig skjærsild av alle mulige spørsmål. En slik eksaminasjon hadde de nok aldri før vært utsatt for. Blandt de mange nyheter vi fikk høre var også at den svenske ballongfarer, overingeniør Andrée, var ankommet til Danskeøen for derfra å søke Nordpolen i ballong. Med Botolfsen som passasjer — han overlot galeasen til sin styrmann og blev med oss hjem til Tromsø — satte vi ved middagstid påny kursen mot Rødebay for derfra å gå op til Danskeøen og hilse på herr Andrée.

Omtrent ved midnatt fikk vi se land forut og antok det var pynten straks vestenom Rødebay. Det var nu 1041 dager siden vi sist hadde sett land. Her lå vi først stille en stund for å vente på at tåken skulde lette så meget at vi kunde få sikker landkjenning. Da dette skjedde, dampet vi sakte vestover under stadig lodding og traff snart, i overensstemmelse med vår gisning, midt på Norsksundet, passerte igjennem og ankret kl. 9 1/2 fm. ved Hollendernesset. Tåken lettet nu, og snart fikk vi inne i sundet øie på Andrée-ekspedisjonens dampskib «Virgo» og på ballonghuset i land.

Gjennem kikkerten kunde vi se at vår ankomst var blitt bemerket, og snart klappet en dampbarkasse op til siden av oss med herr Andrée og ekspedisjonens øvrige medlemmer samt kaptein Zachau på «Virgo» ombord. Om våre kameraters skjebne kunde heller ikke disse herrer

gi oss noen efterretning. Stemningen hos oss blev efter dette enda mer trykket enn før. Vi hadde så sikkert ventet at Nansen og Johansen var nådd hjem før oss — nu så det ut til at vi skulde være de første.

Alvorlig bekymring næret vi dog ikke for dem, især efter at vi hadde fått høre om Jackson-ekspedisjonen, som nu hadde tilbragt to vintrer oppe på Franz Josefs Land. Det var jo høist sannsynlig at dr. Nansen og Johansen før eller senere måtte ha støtt på denne ekspedisjon, og nu bare ventet på skibsleilighet hjem. Men skulde de ikke ha truffet Jackson, var det muligens galt fatt med dem, så de trengte hjelp, og det snarest mulig.

Vår plan var snart opgjort. Vi vilde skynde oss hjem til Tromsø for å skaffe oss sikker underretning, og ifall man ikke hadde hørt noe der heller, komplettere vår kullbeholdning — annet trengte vi ikke til — og så straks gå op til Franz Josefs Land for å lete efter dem, og som vi håpet, få den usigelige glede å føre dem på vår egen trauste «Fram» hjem til det ventende fedreland.

Vårt ophold ved Danskeøen gjorde vi derfor så kort som mulig; avla visitter ombord på «Virgo», beså ballongen, som nu var parat til å gå op så snart det bare blev god vind, og mottok gjenvisitter av våre elskverdige svenske venner. Ut på natten var vi ferdige med vannfylling og kullemping, skuten var sjøklar, og kl. 3 om morgenen 15. august stod «Fram» for damp og seil ut Smeerenburg Bay og til havs.

Under overreisen hadde vi bra vær og føielig, ofte frisk bris, så skuten gjorde god fart, op til 9 1/4 knop.

Kl. 9 om morgenen den 19. fikk vi øie på de første blånende rygger av hjemlandets fjell, ved middagstid peiltes Løgø, og kl. 8 om aftenen nordpynten av Loppen; så holdt vi inn Kvænangen fjord og ankret kl. 2 om morgenen den 22. august i Skjærvø.

Straks ankeret var i bunnen purret jeg doktoren og Scott-Hansen, som begge hadde lyst til å bli med i land. Men da de ikke var fort nok ferdig med morgentoalettet, bad jeg Bentsen stikke mig i land i prammen, og stod snart oppe ved telegrafstasjonen, hvor jeg med knyttnevene prøvde å banke liv i folk, først på den ene døren, så på den andre — men lenge forgjeves. Endelig stikker en hodet ut av et vindu i annen etasje, for å undersøke hvad det var for

natteranglere som gjorde slikt opstyr. Det var selve stasjonsbestyreren. Han beskriver det nattlige optrin i et brev til et av hovedstadsbladene på følgende fornøielige måte:

«Det var med alt annet enn blide følelser og elskverdige forsetter jeg i natt ved 1/2 3 tiden tørnet ut for å undersøke hvad det var for karnalje som holdt slikt morderlig leven på min gatedør. I et meget lett utstyr stakk jeg hodet ut av vinduet og brølte mitt «Hallo! hvad er her på ferde? — F—n til leven midt på natten!» Frem tren en gråklædd mann med et veldig skjegg. Der hvilte over hele personen noe der med ett sa mig at jeg kanskje hadde vært noe vel rask til å ytre mitt mishag over purringen — og jeg blev litt flau da han meget lunt bemerket: «Ja det er så, men De må være så snild å lukke op; jeg er fra «Fram».» Straks stod det klart for mig hvem mannen var; det kunde ikke være noen annen enn Sverdrup. Efter et «Øieblikkelig, kaptein!» var jeg da også temmelig kvikk til å komme i de nødvendige klær og til å lukke mannen inn. Han var slett ikke ergerlig over den lange forgjeves banken eller de lite vennlige ord hvormed han blev mottatt idet han betrådte fedrelandets grunn efter den storslagne og langvarige ferd, men særdeles vennlig og elskverdig, da jeg bad ham tilgi den lite blide tiltale han til en begynnelse hadde fått. I mitt stille sinn gjorde jeg ham en hjerteligere avbikt enn den jeg i den første forvirring fikk fremstammet. Jeg fikk Sverdrup bragt til sete, og det første spørsmål gjaldt naturligvis hvad vei han var kommet. Jo, de kom rett inn havet fra Spitsbergen. De var den 13. kommet i åpent hav, hvor de næsten straks påtraff skipper Botolfsen fra Tromsø, som lå der med fangstfartøi, hadde tatt ham med ombord, derefter besøkt Andrée, som holdt på å pakke inn for retur, og var så fortsatt like hit. De hadde først av Botolfsen, dernæst av Andrée, som jo skulde ha noenlunde ferske tidender fra Norge, hørt at man intet visste om Nansen, som de hadde håpet å høre hjemkommet, og den glede de følte ved den snarlige utsikt til lykkelig og vel å komme hjem blev i høi grad dempet av disse meddelelser.

«Ja, men da kan jeg gi Dem underretning om Nansen. Han kom til Vardø 13. august og er nu i Hammerfest, hvor han formentlig idag, med en engelsk lystyacht, fortsetter til Tromsø.»

«Er Nansen kommet!» Den spenstige skikkelse spratt op fra stolen

i en sinnsbevegelse der visselig sjelden kommer til syne hos denne mann, og med et «det må jeg straks si de andre» var han på dør.

Et øieblikk efter kom han tilbake, fulgt av Scott-Hansen, Blessing, Mogstad og Bentsen. Alle rent elleville av glede over denne siste meddelelse, som satte kronen på alt, og tillot dem i fullt mål å nyte den jubel som hjemkomsten efter det lange møisommelige fravær ikke vilde ydet dem, hvis førerens og hans kamerats skjebne ennu var uviss. Og de var glade!

«Er det sant, er Nansen hjemkommet?» lød det fra dem alle. «Nei for en dag! Nei for en glede! Og slikt besynderlig treff at Nansen kom hjem samme dag som vi var fri av isen og kunde sette kursen hjemover!» Og de lykkønsket hverandre, og de var grepne og beveget, disse staute karer —

I den stille morgenstund lød plutselig to veldige skudd fra «Fram», efterfulgt av de ombordværendes kraftige hurraer for de to fraværende kamerater. Stedets beboere, som lå i sin dype søvn, kom i stor forskrekkelse på benene, og da de litt efter litt fikk summet sig til at denne rare skute ikke kunde være annet enn «Fram», var de ikke sene med å komme sig ut for å ta den i øiesyn — —

Da de (Framfolkene) ved ankringen her fornam duften av nyslått hø fra land, forekom den dem som rent vidunderlig. De grønne marker med sin tarvelige flora og de av vind og vær med umild hånd krokete og bøiede vantrivninger av trær som de så hist og her syntes dem så fagre at denne temmelig tarvelige ø forekom dem å være et rent Eden! «Ja, idag vilde de rulle sig i gressbakken!»

Ellers var naturen så smilende festklædd som den så langt på året kan forlanges å være her oppe; blikk stille lå fjorden, som om den fryktet for ved den sakteste bevegelse å forstyrre den hjemlige ro der hvilte rundt den prøvede og værslagne kjempe den vugget på sin blanke flate.

Med hensyn til skibet uttalte de sig alle med ren begeistring; jeg tror ikke der ombord var en mann som ikke elsker «Fram». Sverdrup erklærte at «sterkere og prektigere skute ikke er bygget og finnes ikke i den vide verden!» — — —»

På veien til fjæren møtte jeg fem av kameratene. Nordahl sprengrodde straks med det gledelige bud til dem som ventet ombord, mens vi andre slo oss ned hos telegrafbestyreren om en rykende kaffe, som smakte henrivende — bedre hilsen kunde hjemmet aldri gitt oss.

Men det blev ikke med kaffen, og det blev ikke med telegrafbestyreren. Snart knallet champagnekorkene efter tur hos handelsmannen og lensmannen, mens telegrafbestyreren ekspederte telegram efter telegram om vår ankomst, til dr. Nansen, til H. M. kongen, den norske regjering, slekt og venner.

Kl. 10 formiddag lettet vi så anker for å møte Nansen og Johansen på Tromsø, svinget nordenom Skjærvø og dampet leden sydover. Ved Ulfstinden støtte vi på «Kong Halfdan», som med 600 passasjerer var gått oss i møte fra Tromsø. Vi mottok tilbudet om slepning, og kl. 8 1/2 aften gled «Fram» inn på Tromsø havn, fulgt av hundrer av flaggsmykte båter, og hilst av jubel og hjertelige «velkommen».

Næste dag, den 21. august, kl. 4 eftermiddag, kom Sir George Baden-Powell's dampyacht «Otaria», med dr. Nansen og Johansen ombord. Efter 17 måneders adskillelse var således rekken atter sluttet, den norske polar-ekspedisjon på ny samlet. 


——————————————————
1. Denne rødvin var laget for anledningen og bestod av saften av tørrede tyttebær og blåbær, tilsatt med litt spiritus. Jeg fikk mange lovord for dette brygg, og trakterte også med det ved senere leiligheter.
2. 180 kvartmil gjennem mer eller mindre tettpakket is hadde disse 28 dagers forsering bragt oss.